Vinnerliste

Då har Grønlandshundane Aslan og Frøya funne vegen til meg og @anderskristensen. 6 mnd gamle og syskjen, byd dei på mykje og til dels energirik underhaldning. Dei har vore hjå oss ein mnd, og eg har alt vansker med å å sjå føre meg livet utan desse to. "rett fram" og ærlige bikkjer, som snakkar "hundsk" og er lette å forstå. Saman med katt, ferske kattungar og 4 kids, utgjer dei vårt liv, som i kvardagen no mest minner om scener frå "Livet med Larkins" 😂

Ser ikke helt hva denne bekymringen rundt UL og superlight telt er begrunnet i? Praksis? Neppe.... Men mange artige scenarioer og teorier som blir fremlagt. Min erfaring med Helsport superlight er at det tåler faktisk ganske mye juling og jeg har så langt aldri vært bekymret. Vinder på 30ms er ikke akkurat noe jeg engang gidder å bekymre meg over da det er helt urealistisk i praksis. Jeg har nå brukt mitt Ringstind Superlight 1-2 i snart 3 år både på fjellet og i skogen. Teltet er satt opp i tett lyng og ofte helt ukritisk til underlag. Så langt ingen problemer med hull hverken i bunnduk eller andre steder. Har opplevd tradisjonelt vindvær på vidda uten problemer, riktig nok ikke orkan altså. Poenget mitt er at jeg føler noen overtenker dette med at teltet skal tåle noe som egentelig bare helt teoretiske scenarioer. I praksis bruk, 3 sessonger så fungerer superlight glimrende. Det veier lite og tåler mye - det er PRAKTISK erfaring EDIT: Her er et typisk oppsett jeg gjør når jeg er i skogen. Finner et sted i lyngen, gjør lite eller ingenting før jeg bare hiver teltet opp. Altså man trenger ikke å bruke en time på å rydde teltplassen for barnåler og små kvister fordi man tror det går hull i bunnduken

Jomfrutur med nyanskaffet packraft i kveld Tilbakela hele 1,3 nautiske mil på sjøen, gitt: https://kart.gulesider.no/m/yBI44 Her er Sandhalsen: Smul sjø med en farkost som var mye mer stabil enn ventet. Fikk merke at padlemusklene ikke er særlig godt trent, men en fin førstetur synes jeg 

Helsport Reinsfjell SL 2 er et virkelig bra telt, det sagt, jeg liker det svært godt. Men, jeg tror nok at det er helt på grensen av hva man kan forvente av et tokilostelt, 2-manns. Et sted skal grammene tas fra. Mulig er det annen duk i både bunn og stangkanaler på senere modeller. Jeg har ikke undersøkt dette. Uten at jeg vet det, så kan det jo være at jeg har en modell som ikke helt er 100% (jeg vet ingenting om det). Jeg fikk teltet da jeg var i testteamet til Helsport, fikk det tilsendt direkte fra dem (har ingen opplysninger om teltet utover hva som er beskrevet på Helsports nettsider). Vi må ha det i mente. Jeg er ingen ekspert på telt, selvom jeg telter mye vår, sommer og høst. Jeg er forresten ikke ekspert på noenting, så er det også sagt. Ellers er det artig å se at så mange har erfaringer og/eller søker info om nettopp dette emnet, nemlig lette telt, gode telt. Jeg leser alt slikt jeg kan komme over. Dette er hva FF er til for!

Rent objektivt så gjør jo Helsport teltet det like bra eller bedre i den nevnte vindtesten som Fjellreven og Hilleberg telt. Og har identiske teltstenger. Så det blir kanskje logisk vanskelig å forstå at disse teltstengene skulle være mye sterkere når de står i andre produsenters teltduk.

Se der ja! Jeg lå hundre meter høyere enn Sandhaug omtrent, en liten mil unna. Ser ut til å stemme bra. Hadde forresten snø på teltveggen på morgenen. Det hadde jeg forresten også på samme dato (!) i 1995 da jeg krysset vidda fra øst til vest.

Hadde du hatt lettere telt hadde ikke sekken vært så tung, @JanRH Fra spøk til alvor. Det er ingen tvil om at et slikt lettvektsprodukt må behandles enda litt penere. Sånn er et bare. Det må jeg med den lette jakka mi og det må jeg med det lette underlaget. Jeg behandler sakene med "andakt og følelse" og da holder det. Om ikke like lenge som "tunge" løsninger. Det er det imidlertid verdt etter mitt syn, når jeg kan gå "uanstrengt" 20 kilometer innover på vidda med alt jeg trenger for 5 dager.

Jeg kjøpte Reinsfjell SL i vår og har brukt det på sommerens turer. Vi er veldig godt fornøyd med hvordan teltet har håndtert den vinden vi har hatt, og jeg elsker høyden innvendig og vekten i sekken. Men status etter drøyt 20 bruksnetter er: * Flere hull i bunnduk - det kommer inn vann * Et bardunfeste har nesten løsnet * Slitasjeskade (dvs hull) på stangkanalene der de krysser * Hull i stangkanal der stang er stukket gjennom duken (10-åringen som lagde det, men jeg er ikke overrasket over at det skjedde. Synes det er vanskelig å få stangen opp i koppen, og opplever at jeg må gå rundt teltet for å få den på plass. Det er jeg ikke vant til fra andre telt) * To små skader på ytterduk som jeg ikke aner hvordan har oppstått. Konklusjon? Jeg kommer til å klage til Helsport.

Men personer som ikke har bra blogg og som klarer det samme er klønete og er en vandrende sikkerhetsrisiko for seg sjøl? Er det fakta, påstand eller synsing fra din side?

Tja, jeg vil vel ikke akkurat kalle meg klønete til vanlig, eller en sikkerhetsrisiko for meg selv, men jeg har faktisk opptil flere hull i alle tre stangkanaler i mitt Reinsfjell SL til nå (da er det 4 som har sagt dette). De har nok oppstått i litt vindfulle oppsett av teltet, gjerne da man klurer endel med akkurat dette. Kanskje er det også litt tynn duk i mine stangkanaler (2015-modellen)? Jeg må finne en god måte å lappe dem på.

Nå synes jeg det blir mye påstander og synsing her. Når det påstås at en kjenner tre personer som har stukket teltstanga gjennom duken så er det så "ekstremt" at det er ikke teltet som er sikkerhetsrisikoen, men disse personene som er en så klønete at de er en vandrende sikkerhetsrisiko for seg sjøl. På Youtube finnes det mange videoer over telt som legger seg i sterk vind, noen driver med dette, et eksempel er Hilleberg Akto. Jeg synes det virker som om enkelte har en mening om at Helsport SL ikke holder mål og så leter man etter argumenter som skal passe ens mening. Jeg har SL 1-2 og har ikke hatt noe problem hverken med teltet eller bunnduken. Hvor sterk vindstyrke jeg har opplevd vet jeg ikke, jeg har ikke vindmåler og er været helt pyton så blir jeg liggende. Ha en fortsatt fin tur sommer.

Jeg har hatt meg en lang tur på Hardangervidda vest i sommer og hatt mye vind. Sterkest vind hadde jeg ved et vann nær Bismarhei, sør for Besso turisthytte. Jeg antok vinden nok må ha vært opp i en sterk kuling i kastene. Det var skikkelig ille en lang periode. Teltet som var med, har jeg brukt mye og tøft siden våren 2015. Det er et Reinsfjell SL 2, 2015 modell. Fikk et brudd på en reim til den ene stangkoppen under et kraftig vindkast. Et voldsomt smell og en voldsom blafring av teltduken på den siden av teltet. Kom meg ut og fikk midlertidig reparert skaden med litt flaggsnor. Har en liten video av opplevelsen på bloggen her. På nevnte teltmodell har jeg også slitt med at barnåler har trengt gjennom bunnduken. Det er snakk om furunåler. Senest en nestenulykke i Femundsmarka. Mulig er det bedre bunnduker på senere modeller av teltet.

Kjapp veiing på en gammel og dessverre ikke veldig nøyaktige kjøkkenvekt etter oppakning av min 270. Båt med ryggstøtte, Tizip og spruttrekkrand: 3,9 kg Standard sittepute: 0,28 kg Padleåre (karbon/nylon): 1,1 kg Pumpesekk: 0,15 kg Pakksekk: 0,13 kg Reparasjonssett: 0,06 Et par benstropper: 0,28 Har blåst den opp, og synes det ser veldig bra ut Var i tvil om jeg skulle kjøpe 250 eller 270, og tvilen er der fortsatt - den ser ganske stor ut. Ellers ser limsveisingen ut til å være kvalitetsarbeid, tiden får vise om det stemmer. Satser på at det blir en tur på sjøen i kveld når regnet gir seg her, gleder meg!

Jeg tenkte ikke mye på at det var bjørn i Femundsmarka da jeg var der, men jeg fant en gammel nyhetssak fra 2010 der to svenske 19 åringer måtte hentes ut fordi en bjørn lusket rundt teltet deres. Vi vet jo at de er killers som bare venter på en mulighet til å maul some human flesh.

Det fine med allemannsretten er at den også til en viss grad støtter seg på det vi før i tiden hadde som heter sunn fornuft og folkeskikk. Desverre så finnes det de som bare mener de har KUN rettigheter og ingen plikter - det kan gjelde begge veier. Altså man går da ikke kloss innpå tomter og hytter med mindre man ikke har noe annet valg? Jeg hadde aldri valgt det, da hadde jeg forsøkt å legge om ruta i god avstand fra hytta. Men så er jeg sikkert så gammel at jeg er oppvokst med sunn fornuft og folkeskikk

Aha! Der har vi faktisk en årsak ja. Jeg har faktisk ikke helt trodd at jeg er årsaken til alle de hullene! Takk for den! Da vet jeg og kanskje flere mer om dette!

Hvis jeg ikke tar helt feil var du nok ikke så veldig langt fra Sandhaug, her kan du se vinden som ble registrert på målestasjonen der: https://www.yr.no/sted/Norge/Hordaland/Eidfjord/Sandhaug_målestasjon/detaljert_statistikk.html

Skjønner jeg har hatt flaks de tre siste sesongene som har overlevd i Reinsfjell SL på Hardangervidda 😅 Nei, kan jeg spare 1,5-2 kg på teltet er det vel verdt med teoretisk fare for det ene og det andre. Min erfaring er at det holder utmerket, også i dårlig vær. Når det er sagt så forventer jeg ikke at det skal holde i 20 år. Holder det i fem er det helt OK. Holder det 10 er det veldig bra.

Jeg har sett at disse teltene legger seg i sterk vind, samt gi seg mye i forholdsvis moderat vind og jeg synes det er et problem. Hvis du er en sånn som tar en helgetur inni mellom der du har mulighet til å sjekke værvarsel før, så er det nok ikke noe du behøver tenke på. Når man først er i fjellet en ukes tid og er utenfor radio og telefondekning foretrekker jeg et telt som tåler mer enn SL teltene. Nå har jeg omkring 30 utenetter så langt i år og regner med å ende på rundt 50-60 Foretrekker å ha telt som holder stiv kuling eller liten storm i kastene da min erfaring er at det skjer med jevne mellomrom i fjellet.

Har fortsatt til gode å se SL telt legge seg i sterk vind å hva definerer vi sterk vind til? Storm? Uansett er det vel bedre at det legger seg litt ned enn at stenger eller stoff ryker Men klart at målt mot et Pro telt så vil det jo tåle mindre, der er vi enige. Igjen, hvilke normale forhold er det som ikke SL tåler? Snakker vi om Storm eller Orkan så er det klart det muligens kan bli litt spennende men seriøst, hvor mange teltdøgn har man i slike forhold? Tror ikke jeg ville vært komfortabelt i noe telt i storm eller orkan. Hvordan folk klarer å kjøre teltstenger gjennom duken ved inntredning er for meg en gåte, må jo ha rimelig mange tommeltotter da? 😁 Som sagt så har jeg også endel turer på snaufjellet og har aldri vært bekymret. Poenget mitt er vel det at jeg føler det fort blir endel oppkonstruerte og teoretiske problemstillinger. Jeg er ikke spesielt forsiktig av meg med utstyret mitt og har så langt hatt null problemer med mitt telt, du finner sikkert noen som har klart å rote det til men er det teltet eller bruker skyld? Klart, kjøp telt etter tiltenkt bruksområde. Det er derfor det finnes forskjellige materialer. Men man kjøper ikke telt til forhold man kan oppleve i 1% av tilfellene og helt marginale ytterkanter. Man kjøper telt til de forhold man statistisk sett mest ofte vil oppleve.

En litt mer utførlig beskrivelse av fremgangsmåten enn sist. http://www.hengut.no/2017/07/09/hengekoye-med-fastmontert-myggnett-fremgangsmate/

Solnedgang et sted på hardangervidda

Hyggelige voksne og kjekke unger på Blåfjellenden. Selvsagt ble det en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det passet på mange måter ganske bra med en tur, og siden dette etterhvert er blitt det vanlige, så også denne helga. Det er ikke like enkelt å komme med en god forklaring på hvorfor jeg tar opp til Blåfjellenden fredag til lørdag. Tidlig i sesongen blir Men jeg ofte alene på hytta, og synes det er helt greit. I juli burde det være folk, og å treffe nye mennesker er kjekt. Turen mot Blåfjellenden begynte ikke spesielt bra. Det regnet skikkelig på veien oppover. På parkeringsplassen var det ikke tørt, men heller ikke regn i lufta. Oppover bakken ble det tørrere i bakken og ikke noe regn i det hele tatt. Det var ikke bra forhold. Det blåste litt, temperaturen var rundt 10-12 grader, og overskyet. Men vinden kom bakfra og bakken var tørrer enn vanlig - helt bra. Jeg fikk en grei tur innover. Selv om det så ut til å bli regn omtrent fra start, varte det og rakk før jeg måtte ta på jakken. Jeg kom godt over halvveis uten jakke - uten regn. Nedover mot hytta ble det vått. Jeg møtte en hel gjeng som kom fra hytta. De kunne fortelle at det hadde gått folk innover. Rett etter Fossebekken satt det to jenter som ville inn. Nesten helt nede ved hytta gikk jeg forbi 2 voksne og fire unger. Denne gangen var det kjekt med andre på hytta. Ungene som kom - to jenter i 7-8 års alderen og to gutter på 12-13, laget liv og røre. Som vanlig var ungene helt utkjørte da nådde døra, men etter 5 minutter var de i fullt firsprang opp og ned trapper. Vi voksne fikk en hyggelig kveld med mye prat og historier. Det er slike hyggelige kvelder som nok gjør at jeg tar inn til hytta. Det er kjekkere å sitte på Blåfjellenden og snakke med ukjente folk - bli nærmere kjent med de - enn å sitte klistret til skjermen hjemme. Lørdagsmorgen regnet det. Det ble opphold, men det hang tunge mørke skyer i sør. Det ble til at jeg gikk med jakken på oppover bakken fra start. Og da blir jeg like våt - av svette, som om det hadde regnet. Dagen før hadde jeg medvind. Vinden hadde ikke snudd, slik at tilbake fikk jeg det i fleisen. Nå var ikke vinden så sterk at det gjorde noe, men det er surt med regn og vind i mot. Jeg traff ingen på vei mot hytta på lørdagsmorgenen i regnværet. Muligens ikke så rart midt i fellesferien. Så da blir spørsmålet er det for langt og tungt å gå vel et par timer innover i heia for å møte andre folk til hyggelig samvær? Jeg synes ikke det. Det gir ganske mye å være på hytta, både alene eller sammen med hyggelige folk.Les hele artikkelen

Allemannsretten er ikkje ein universell rett men ein rett som er heimla i lov som gjer meg rett til å gå på anna mans grunn. Denne retten er definert i lov og seier kvar du kan bruke retten og kvar du ikkje kan bruke retten. Spørsmålet som er diskutert her er ikkje om nokon burde få lov til å gå gjennom tunet men om dei har ein lovfesta rett til å gjera det, og det er stor forskjell. Allemannsretten sin styrke er nettopp at den balanserar allmenne interesser opp mot grunneigars interesser, gjennom å respektera dette så styrker vi allemannsretten i ei tid der folk generelt vil ha større private rom og driv mykje større arealhevd enn tidlegare (basert på på årelang ferdsel i strandsona).

Fire dagers tur på Hardangervidda Sør-vest Hardangervidda er et stort område som jeg ikke har vært så mye. Planen var å kjøre opp til Haukeli og videre vestover til Rødal og langs Rødalsvatnet. Ved Nesflaten bar det videre østover på en liten smal asfaltvei som fort ble til en enda mindre grusvei. Oppe ved Sandvatnet på ca. 1000 meters høyde stoppet bilen, herfra gikk det videre til fots. Sjekker hvor det er best å krysse opp mot Tverråna, bratt terreng! Onkel har vært med meg på flere turer før og var turkompis på denne turen også. Vi gikk på stien langs Sandvatnet et stykke før vi krysset opp nordover mot Tverråna (elva som renner ut fra Litlavatnet). Det tok omtrent tre timer å gå med tung oppakning før vi fant en flott leirplass i utoset til Litlavatnet. Første leirplass, jeg syntes denne var den fineste på hele turen Hele ettermiddagen denne dagen ble brukt til fisking, men fangsten var svært dårlig, ikke et eneste napp! Når jeg tenker over det så er jeg usikker på om jeg så et eneste vak i dette vannet, faktisk mulig at det ikke er fisk her. Neste dag gikk vi opp mange høydemeter på østsiden av Litlavatnet og på heiene vest for Holmavatnet og Langevatn. Frokosten ble spist inni teltet da det regnet godt ute, ganske trøtt på dette bildet! På denne delen av Hardangervidda er terrenget voldsomt kupert, noe som gjør at man kjenner det godt i lårmuskulaturen! Etter omtrent tre og en halv time (ca. en mil i avstand) med gange var vi fremme ved et navnløst vann på omtrent 1400 meter over havet. Onkel speider hvor det er best å krysse Jeg krysser, ganske dypt! Fra leirplassen kunne vi se Fitjanuten på over 1500 moh rage opp i skyene. Fitjanuten i motsatt retning, flott utsikt! Her oppe i høyden var det mye kaldere enn nede i lavlandet, og tykk genser, jakke, stillongs, hansker og lue ble tatt i bruk. Andre leirplass, fortsatt is på vannet i bakgrunnen! Det var faktisk is på store deler av vannene vi fisket i og mye snø i terrenget! Dessverre ble det ikke noe fiskefangst før kveldsmaten. Jeg hadde egentlig tenkt å legge meg, men siden jeg så det vakte godt på andre siden av vannet, måtte jeg bare ta meg en tur dit ennå det var ganske seint på kvelden. Onkel fyller vann i kjelen til middag Dere som har lest denne bloggen en god stund vet at jeg liker å fiske med «salamanderen» en god sluk av Møresilda. Jeg hadde brukt denne sluken mye denne dagen uten å få så mye som et eneste napp. Derfor bestemte jeg meg får å prøve litt andre sluker og spinnere, faktisk så prøvde jeg nesten alle de forskjellige fiskevåpnene jeg hadde med, men fortsatt uten å få noe som helst. Flott ørret, veide 5 hekto Så bestemte jeg meg for å bytte tilbake til «Salamanderen», og da beit det plutselig på i andre enden av lina! For å spare vekt på denne turen droppet jeg å ta med håven, ikke akkurat det smarteste jeg har gjort. Jeg mistet denne ørreten og flere andre. Ikke lenge før jeg hadde tenkt til å gi meg fikk jeg på en ørret som var dobbelt så stor som de jeg hadde hatt på til nå, muligens rundt kiloen. Ikke mye vind her! Jeg jobbet lenge med å slite den ut, og etter ti intense minutter var ørreten helt inntil land. Jeg dro den forsiktig opp, men den hang veldig dårlig. Oppe på land dunket den borti en stein og datt dermed av sluken. Ørreten rullet nedover steinen og ned i vannet. Det var fortsatt veldig sliten, så den fløt i overflaten. Jeg ble helt vill og hoppet uti vannet med klærne på! Jeg fikk tak i den og prøvde å kaste den opp på land igjen, men den var så glatt at den gled ut av hendene mine og ned i vannet. Den hadde fått litt krefter igjen så den svømte vekk, borte var kilosfisken. Jeg sto der med isvann til knærne uten noe fiskefangst! Du får ikke mye rødere fisk enn dette! Etter denne opplevelsen ventet jeg ti minutter på land, fisken var blitt ganske skremt av alt bråket. Heldigvis beit det på en flott ørret klokken ti på kvelden, den var ikke like stor som den jeg mistet men veldig fin fisk, helt blank i skinnet og blodrød i kjøttet! Den veide rundt 5 hekto. Fisk til frokost Neste dag gikk vi en lang tur med fiskestangen på noen små vanner nær Fitjanuten, men ingen ting å få på land. Jeg fikk noen napp, men det var alt, virker som fisken er mest aktiv seint på kvelden. Vi bestemte oss for å bli en natt til på samme plass for å se om fisken ville bite på kvelden igjen. Ville reinstyr rett ved leirplassen! Utrolig nok beit det på en flott ørret, kanskje den jeg mistet dagen før på akkurat samme plass og samme klokkeslett! Denne ørreten var enda sprekere! Den veide ikke over kiloen, men det var ikke langt unna, 750 gram, fin fisk! Største ørret på turen! Jeg renset fisken og gravde den ned i snøen (frysen på tur), dagen etter ble den stekt til frokost, kanskje den beste ørreten jeg noen gang har smakt! Blodrøde fileter Herlig frokost! Leiren ble pakket sammen og det var på tide å gå mot bilen, en lang marsj! Avstanden fra leirplassen til bilen var omtrent 15 kilometer, og vi regnet med å bruke 4-5 timer med stopp. Vi gikk ned til stien ved Holmavatnet på sørsiden av Fitjanuten, ganske bratt, men ikke noe problem. Utsikt mot Holmavatn Herfra gikk vi på stien langs Holmavatnet, ned Naustdalen og langs Sandvatnet til bilen. Kupert terreng! Herfra og hjem til Arendal er det fem timer å kjøre, et godt stykke! På vei nedover snakket jeg og onkel om alle opplevelsene vi hadde fått på turen. Det var en veldig vellykket tur, med blandet vær, fiskefangst og flott natur! Hardangervidda må besøkes igjen om ikke alt for lenge! For flere slike rapporter sjekk ut bloggen min her! Se videoer fra turene mine på Youtube-kanalen min her! Abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:)

Jeg slår et slag for Warmpeace Viking 600 dunposen. Den er virkelig god og nesten for god for en som meg. Er nemlig ikke noen frysepinn og kunne nok klart meg med en Viking 300 det meste av vår. sommer og høst. Warmpeaceposene fåes i flere former vet jeg. Posen er relativ billig i kjøp og skal ha etisk dun. Det er kanskje også noe å ta med i betrakningen ved kjøp. PS. Jeg har testet Viking 600 på oppfordring fra nettbutikken Hekta på Tur og dermed fått posen gratis. Jeg går likevel virkelig god for denne. God og varm og tar heller ikke mye plass i sekken. Under kiloen kan du sikkert få den, med din kroppsstørrelse. Det er også et poeng. Angående liggeunderlag så sjekk ut Exped eller Therm-A-Rest sine oppblåsbare 3-sesongs. Du gjør ikke mye feil der.

Uten å dømme noen fabrikanter nord og ned så kan det vel da virke som at det er konstruksjonen på telt og bardunfester som kansje er litt feil?

Jeg hadde et Ringstind Superlight 1-2 en sommer for noen år siden, men solgte det da det ikke ga meg noen god følelse. Bunnduken var det jeg likte minst, barnåler og lignende stakk rett som det var igjennom duken og jeg opplevde at jeg måtte være veldig kritisk til teltplass. Fikk ikke prøvd det i noe særlig vind. Synes teltet var eller best i sekken, vekta var behagelig Jeg erstattet det med et Hilleberg Akto, et noe tyngre og mye mer solid telt

Når du har vært ute i praksis og sett SL teltene legge seg for sterk vind, vil du skjønne hvorfor man bekymrer seg for SL vs mer solide telt. SLstoffet er også solidt som du sier, men fordrer korrekt bruk og man har ikke så mye å gå på om man er litt for hardhendt eller uforsiktig ved oppsett. Jeg har snakket med tre stykker nå som har fått ødelagt duken fordi de har kuket med oppsett og kjørt stengene igjennom den tynne duken, hvilket kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i dårlige forhold. Når du bruker teltet i skogen slik det ser ut til at du gjør, så ville jeg imidlertid ikke bekymret meg så mye for å bruke SL, der kommer du neppe til å ha denslags tilstander så det går helt sikkert fint.

Ja, bandtvang skal respekterast, ingen tvil om det. Flott plakat hallo erstatningssøksmål.

Om jeg virkelig og endelig fikk revansj i Vassviktjønna i Femundsmarka i sommer kan du selvsagt lese om på bloggen! Fin tur var det uansett!

Er helt for allemannsretten - men det er altså en rett som er begrenset allerede, den gjelder ikke overalt. Og da er det vel det som er diskusjonen, gjelder allemannsretten klin inntil hytteveggen, eller er gyldighetsområdet noe lengre vekk fra folks "intimsoner"? Er endelig tilbake i Trøndelag, og tok meg en tur til hytta i dag. utrustet med kantklipper for å fikse "plenen": Første bildet viser vel egentlig to ting: Vi bruker hytta sjelden Stien forbi hytta brukes sjelden, det er så vidt man ser et svakt tråkk i det høye gresset der Konklusjonen blir da den samme som sist: For oss er det egentlig et ikke-problem som ikke trenger noe løsning - selv om ikke vi anser hytteplenen vår som utmark, så er ikke ferdselen der egentlig til noen sjenanse som verdt å nevne. Ergo blir det verken alternative stier, skilting, kunstig bjeffing, mannevonde gjess eller brennesler med det første her

Legger merke til at du skal gå en del på tur med et barn som pdd er 1 år. Poden min er nå nærmere 3 og jeg har ei jente på 8 mnd. Litt av grunnen til at jeg kjøpte et "bombesikkert" telt på 3.3 kg er at jeg ikke ønsker å være nervøs for hva de kan utrette med teltet. Barn løper rundt og snubler i barduner. De turner rundt inni teltet før de finner roen i soveposen, så ytterduken og stengene bør tåle at et barn på 16-17 kg legger seg / faller rett på den. De er uvørne med glidelåser og sveiper gjerne over teltduken med plugger i oppsettet. Godt mulig at et topp UL - telt tåler dette helt uten problemer, bare nevner det siden tipsene ovenfor går mer på vindtålighet. Vil tippe at "brukerfeil" kan være vel så viktig å ta hensyn til i valget ditt, det vil nok forekomme oftere enn 35 m/s . Hvorvidt dette peker i retning av Helsport eller Orion har jeg ingen formening om.

Flott tur-rapport! Salamandersluken ser også svært lovende ut!

Helsports måte å integrere stangkanalene i teltduken gir muligens litt mer treghet så man må være mer forsiktig, men jeg har tilgode å lage hull på mitt Ringstind. Fordelen er mindre vibrasjoner og flapring på teltduken, noe som er temmelig støyende på sønnen min sitt Hilleberg Nallo med utenpåliggende stangkanaler selv i lite/ middels vind. At superlightteltene til Helsport hadde et parti/sesong med dårligere bunn har det vel vært skrevet om her inne før tror jeg.

Eller man kan rett og slett berre legg seg i lyngen med bikkjane (fordrer myggtoleranse og sameblod).... eg valgte dette til tross for iherdige overtalelsesforsøk fra konstruktør om selskap gjennom sumarnatta.

Det er bare å ta fart når det butter, det...

Jeg gjorde det enkelt i sommer. Jeg tok en diger bolle og blandet 50/50 med lettkokt havregryn med müsli med mye nøtter og frø. Og så tilsatte jeg en god mengde sukker. Lagde porsjonsposer av hele sulamitten og hadde frokost i to uker. Jeg som ikke fikser havregrøt likte denne blandingen. Cluet var bare å ha i nok vann så det var mer suppe enn lim.

Jeg har ett Canon Eos m3 (speilløst), så det er ikke mye vekt det er snakk om

Nordvestvejen på Storen har jeg ingen erfaring med, men jeg har klatret Søre Dyrhaugstind fra Bandet to gange. En gang på kursus, hvor instruktørerne førte alle tovlængder, og en gang et par år senere med to kammerater, hvor jeg førte et par tovlængder. Søre Dyrhaugstind fra Bandet står vist til 4 eller 4+. Når du selv foreslår, at du vil klatre noget 3+ eller 4-, er den altså en smule vanskeligere. Hvis vi sammenligner med Via Lara på Hægefjell, er det ikke den klatretekniske vanskelighedsgrad, der er vigtigst. De vigtigste forskelle, som jeg ser dem, er: Når du først har fundet indsteget til Via Lara, giver resten af rutevalget sig selv. Når du har fundet indsteget til Søre Dyrhaugstind fra Bandet, er der stadig mulighed for at gå forkert og rode sig bort fra ruten. På Via Lara er kommunikationen enkel, fordi man kan se hinanden og signalere til hinanden. På Søre Dyrhaugstind fra Bandet skal man flere steder rundt om nogle blokke, hvor man ikke kan se hinanden. På Via Lara kan du sætte alle de kiler, du vil, i superkvalitet granit. På Søre Dyrhaugstind fra Bandet er der en passage på næstsidste tovlængde, hvor alt er så løst, at hvis man sætter en kile og derefter falder, vil der knække en stump af fjeldet, og din sikringsmand risikerer at blive ramt af sten. Jeg valgte at klatre videre uden at sætte sikringer, og jeg havde i hvert fald 8-10 m runout, da jeg førte denne tovlængde. Det var ikke vanskelig klatring, men alligevel vanskelig nok til, at jeg gerne ville have haft en eller to sikringer ind imellem. For at nå frem til indsteget på Søre Dyrhaugstind fra Bandet skal du gå over bræ, så du har kanske stegjern og/eller isøkse med, som du ikke skal bruge til klatringen, men som er ekstra vægt, som gør det tungere for dig at klatre. Hvis der sker noget uforudset på Via Lara, så du bliver nødt til at afbryde klatringen, kan du rapelle helt ned i skoven. Hvis du vil prøve at undgå at efterlade udstyr til rapelleankre, kan du prøve at komme over i naboruten, der har boltede standpladser. Hvis du rapeller ned fra Søre Dyrhaugstind til Bandet, har du stadig flere timer at gå i højalpint terræn, før du er nede ved Turtagrø. Dette betyder ikke, at jeg fraråder dig at klatre Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Det er en rigtigt fin rute, som jeg for så vidt anbefaler. Så længe forholdene er fine, kan du sikkert klatre den helt uden problemer. Du skal bare være klar over, at klatring i højfjeldet er noget andet end klatring i lavlandet.

Synes allemannsretten er bra jeg. Registrerer at Gittiamo ønsker å begrense allemannsretten og at flere her likte innlegget, dette synes jeg trist. Jeg mener også folk skal oppføre seg, og vise hensyn. Har hytte på lifjell i telemark, når jeg skal på tur følger jeg en merket løype på vei opp til høyfjellet. Like ved stien ligger en hytte ca 5 meter fra stien, men ikke nok med det litt lenger fremme skjer det igjen, en hytte ( seter ) ligger helt inntil stien. Det hadde vært trist om stien hadde blitt stengt pga dette. Er sikker på at de fleste her har godt på en sti som har godt tett opp til en hytte eller seter. Noen mennesker er frekke, å tar seg til rette om de er på tur eller om de er hyttefolk. Forstår heller ikke at folk blir mindre frekke ved å begrense allemannsretten. Folkeskikk og respekt for andre tror jeg ikke har forandret seg mye, synes det er like ille ( eller bra ) nå som før jeg. Håper Gaupe finner en løsning med kommunen som er bra for alle.

"så verkar det klinkande klårt at ein har rett til ei viss privat sone rundt ei hytte." Eg er enig med deg her, sjå lenke over. Når det gjeld ferdsel og opphald i gult område så vil eg tru at det både er ferdsel og opphaldsrett her utan at bilete seier noko om terreng utforming. Dette byggjer på den allmenne vektlegginga av tilgong til vassdrag og viktigheten av å oppretthalde desse for friluftsomsyn. Mitt råd er å ta kontakt med kommunen, presentera problemstilling i brev, og be om ei vurdering av kor langt ut den private sonen rundt hytta er. Ta gjedna ein telefon eller personleg møte fyrst, personleg kontakt er altid ein god ting. Dei vil då måtte gjera ei vurdering som du kan legga til grunn, evt så kan du få ein ekstern vurdering (advokat ...) dersom du ikkje er samd i kommune sin vurdering.

Spørsmålet her er om allemannsretten gjeld i sonene framfor hytta. Loven som definerar dette er friluftsloven. Denne seier at: "Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkete, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, reknes også like med innmark. Det samme gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre. Med utmark mener denne lov udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark." Denne definerar at det er fri ferdsel i alle områder der ferdsel og opphold ikkje er til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker, og det er difor ikkje nok at det er utmark (dvs ikkje plen eller oppdyrka). Det er i tillegg veldig viktig å peika på at det ikkje er nok at ferdsel er til "fortrengsel" for eigar men at det skal vera til "utilbørlig fortrengsel". Miljødep. sin vurdering, med ref til rettspraksis seier at: "Vurderingen må tas med utgangspunkt i uttrykket ”hustomt” i friluftsloven § 1 a, første ledd. Ifølge rettspraksis er ikke ”hustomt” noe entydig juridisk begrep. Uttrykket må derfor fortolkes i den sammenheng det blir benyttet, se Furumoadommen i Rt. 1998 s. 1164. I Miljøverndepartementets rundskriv T-6/97 ”Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16” s. 9-10 er det angitt at det ikke er noen fast arealgrense for hva som regnes for å være hustomt. Hustomt antas her å være utstrakt til et begrenset areal rundt bolig, til vern om privatlivets fred. I Furumoadommen uttalte Høyesterett, i forbindelse med arealet rundt et bolighus, at dette ”må begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset”. Tilsvarende antas å også gjelde for fritidshus og anneks, se blant annet dommen i Rt. 2005 s. 805. Spørsmålet om hva som ligger i uttykket ”hustomt” må etter dette bero på en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfelle. Etter gjeldende rett vil blant annet tomtens størrelse, opparbeidelsesgrad, terrengforhold og ikke minst arealets funksjon være momenter av betydning ved vurderingen. Det vises til Furumoadommen i Rt. 1998 s. 1164, til Rt. 2005 s. 805 og til dom av Sandefjord tingrett av 10. juni 2005. Videre vil man ved vurderingen kunne legge vekt på bebyggelsens karakter, bruk og beliggenhet, lokal tradisjon osv." Med andre ord er det ikkje mogleg å etablera ein generell vurdering anna enn at hytter har ein privat sone rundt seg der ferdsel og opphald vil vera til utilbørlig fortrengsel for eigar.

Tusen takk for masse gode råd og tips! Jeg suger alt til meg og noterer så blekket spruter. Jg gleder meg enormt til turen alene for å få testet alt ut. Tar uansett med meg det store teltet så det blir så likt som mulig når jg skal gå med barna. Snille er dere som veilder en newbie 😊

Da har båtene endelig ankommet. Leverandøren har vært svært behjelpelig underveis, og leveringen har skjedd omtrent som lovet (ett par dager forsinkelse) Fedex var litt mer strenge, da de ville ha CE sertifisering osv. Men det løste seg. Kan komme tilbake med mer reell sammenligning etterhvert, da mange av vennene mine har alpacka, og en av mottakerene av denne båten har også en alpacka i tillegg..

Å pakke en storsekk til tur er som et eneste stort kompromiss hvor man må fire ned på hva slags/hvor mye utstyr kontra vekt og størrelse man kan ha med seg innenfor visse grenser som man egentlig bestemmer selv utover hva som er fysisk mulig

Takk for tilbakemeldinger Phoney, JanRH og 7homas! Dere har påpeikt mykje av dei samme følelsane som eg sat igjenn med når eg såg på bileta. Heilt OK bilete, men som mangla det "lille ekstra". Legg til eit litt anna utsnitt på bilete nr 2, tok vekk litt på venstresida og la til litt meir forgrunn. IMG_8709-Pano-2 by Kim Sund, on Flickr

Endelig oppholdsvær på Helgeland:) ble en tur i Offersøypollen, balansen ikke helt på topp, så litt tid på sjøen er på sin plass. Tørrdrakt er en fin ting:)

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

Artig første gang e skulle på tiurleik aleine satt jeg opp gapahuken midt på myra og la meg til å sove. Mange lyder å venne seg til men jeg sovna nå med kniven i hånda etter å ha googlet gaupeangrep mot menneske ei stund... Sov som en stein fram til lyden av en stor fuggel som landa rett utenfor gapahuken skremte livskiten ut av meg, Da e kom til meg self var fuglen fløyet og jeg hadde pælma kniven til gokk, så jeg brukte resten av natta på knivleit i bekmørten. Det var året da tiurleik blei te knivleit