Vinnerliste

Fikk gjennomført en av de store prosjektene mine denne uka, en 4 dagers tur inn i ett avsidesliggende område i Selkirk Mountains. Det ble overnatting i tømmerhytta fra 1920-tallet, fortsatt under 2m snø, og det tikker mai. Jeg fikk også besteget Mount Dawson på 3377m, Selkirk Mountain's nest høyeste topp. Totalt 54km på randonee, 4332 høydemeter.

Ble lokaltur på bortoverski i dag. Fra Snarbyedet til Nonsbu i Tromsø. 2,5mil t/r på finfin snø. +5 til -2 grader varmt og minimalt med vind. Trollvassbu ligger 4km fra Eidet. Videre til Nonsbu er det ca. 8. Slakt og vennlig terreng med god sti/løype sommer som vinter. Utsikt fra solveggen på Nonsbu.

I går bestemte jeg meg for å utforske løypenettet litt øst i hjem-kommunen min Lardal. Et område jeg er lite kjent i men som har et rikt løypenett og veldig variert terreng. Siden jeg sjelden detalj planlegger veldig på dagsturer så gjorde jeg et kjapt estimat i kartet over en mulig rute som jeg antok var i overkant av 20km totalt. Ruta går fra døra hjemme og opp til Linsverkvannet-Hannevoldhytta-Lyngfjell-Trollsvann-Åletjønn-Åletjønnkollen-Brånafjell-Linverksetra-Svarstad Totalt så brukte jeg rett i overkant av 6 timer på hele turen. Jeg bomma litt på distansen da gps til slutt viste litt over 28km når jeg var hjemme igjen Kombinert med endel høydemeter og opp/ned stigninger så begynte beina å bli litt seige etter 20km, ved 25km var det ganske tomt og mye syre Til tross for endel regn og relativt våte forhold så er det garantert et område som skal utforskes mer fremover! I dag viles og heles legeme og tur utstyret vaskes og ordnes til neste tur!

Skitur på overtid. Våren burde vært her nå, men når den ikke vil er det helt greit med en lang skitur fra hytta. To mil og oppom 3 topper på +/- 1000 moh må vel være bra den 13. mai. Bildet viser Muggholskampen som var en av toppene vi besøkte i dag.

Neste tur mens vinterføret enda varer. 14 mai og fortsatt fint å gå på ski til Breitinden (963) på Kvaløya Så vidt gåanes på sørpesny mellom tuene nederst, rimelig bratt i Bondslettskaret, så ned noen høydemeter før resten av turen på finfint vårpudder. Vindstille på toppen. Dalen opp mot Breitinden God sny å gå på. Bare å glede seg til nedfarta Fint på toppen av Breitinden. Vengsøya, Sandøya og Sørfugløya ut i havet. En flik av Tromsøya synlig bak Karl Johans nese (Store Blåmann) Fin styresny.

Ser jo i og for seg at du har landet på vannflaska, men vil likevel vise at drikkepose ikke helt bør avvises. Altså, ta en tur på polet. Der har de drikkeposer i forskjellige størrelser. Originalt er de omsluttet av papp, men ikke la deg lure, for inni der ligger en allerede fylt drikkepose til omtrent samme pris som en tom drikkepose på sportsbutikken. Det allerede iværende innhold kan helles ut, men er slett ikke nødvendig da dette kan være en god grunn til å be noen gode venner på besøk. Uansett når innholdet så er tømt er det på tide å avkle posens omsluttende papphylster. Valgte du hvitt kan du på tur nyte synet av hvor mye vann du til en hver tid har igjen. Valgte du rødt kan du istedet nyte kaldt vann lengre pga posens "sølvpapirmateriale" som holder vannet kaldt og godt. Skulle det kjennes noe bismak av vannet er det fordi den ikke ble skylt godt nok etter første gangs bruk noe som vel ikke kan sies å være direkte feil. Skal innrømme at posen ikke alltid er med på tur, men mistenker jeg litt vanskelig vanntilgang er den med. Med sine 36gr. er det ingen katastrofe om den ikke blir brukt. Er det så ikke noe negativt, jo: Den er mest praktisk å bruke sammen med en Imsdalflaske, altså at det fylles fra pose til flaske. Den er lettest å fylle fra spring, bekk eller foss. Ved fylling fra et vann brukes også Imsdalflaska, men nå fra flaske til pose. Denne posen har jeg brukt sporadisk i ca 9 år. Kanskje på tide å skaffe en ny?

Fortsatt 2m med snø uti mai her i Canada. Seint-på-kveld bilde av Glacier Circle Cabin.

Enda masse snø i høyden. Dette er fra Tverrfjellet på Kvaløya

En kveldstur for litt trim, og for å teste kameraet på min nye "Reasonably Priced Phone"; en Moto G4 Plus. Kameraet er milevis foran min gamle mobil, men den er også laaangt bak min Oly E-P1 (en av de første speilløse systemkameraene). Men til en pris på på under 1600,- der kameraet bare er en del av en helt grei pakke, så er jeg litt imponert. Under er først standardmotivet med Askøy fra Holefjellet, deretter Fyllingsdalen fra Olsokfjellet og Bergen fra Damsgårdsfjellet. Til slutt kom jeg på at jeg ville sjekke nærgrensen på fokusfunksjonen, og jeg kom da ganske nære blåbærblomstene (hjalp til med til dels kraftig beskjæring på det bildet): Fornøyd med turen, og fornøyd med kjøpet. Skulle gjerne hatt litt mindre størrelse og enda mer batterikapasitet, men siden jeg ønsker å holde prisen nede på noe som kommer til å få juling på tur, lever jeg godt med dette

Etter en heller grå og regntung helg her på østlandet så var det gledelig når skyene endelig sprakk opp og sola titta frem nå i kveld. Da var det jo bare å smette inn i turutstyret og nyte en kveldstur opp til en av Lardals fineste utsikter og topp; Liåsen. Veien opp er ikke så lang men det er nesten 300 høydemeter på en kort distanse uten flate partier slik at den føles alltid tyngre en man tror Belløningen når man først kommer opp er en flott panorama utsikt over Svarstad!

Et "triks" vi har brukt noen ganger når vi har kjørt med presenning og det har vært muligheter for å kappe en busk eller to så har vi "plantet" en busk under presenningen for å slippe å få fall og vannsamling på midten. Fungerer utmerket når det ikke er noen midtfester og er forholdsvis skånsomt mot duken kontra å bruke enden av en stokk eller lignende. Dvs omtrent slik:

Endelig er jeg klar - endelig er jeg ferdig med tørkeprosessen. For nå er maten i boks Hvert fall noe av den Det har tatt noen dager, men endelig var jeg ferdig. Og jeg kunne pakke vekk dehydratoren Vaske stekeovnen Og legge steketermometeret på plass Ikke minst steketermometeret var et viktig redskap. Termostatene, både i stekeovnen og dehydratoren kunne være lunefulle, men steketermometeret var til på stole på. Men før det hadde jeg tørket, potet, gulrot, rødløk, purre, kjøttdeig, kjøtt, bønner i tomatsaus og egg. Termostaten setter jeg på 50 grader og kontrollerer ved hjelp av (vha) steketermoteteret. Tørketid? ja, her strides de lærde. Etter 8 -10 timer sjekker jeg konsistensen , og er jeg i tvil putter jeg litt i en Zippose. dannes det kondens, er produktet ikke ferdig. Ofte tar det et døgn å tørke. En av grunnene til lang tørketid er at jeg denne gange skar alt opp i store biter. Tidligere har jeg fulgt rådene om å skjære opp i små biter, men fordi jeg liker å kjenne at jeg spiser, skar jeg som nevnt opp temmelig raust. Løken f eks skar jeg først i to, deretter snitte jeg den opp i skiver med ca 8 mm mellomrom. Båten som da ble dannet delte jeg kun i to. Gulrøttene kuttet jeg opp på tvers av fibrene (viktig), slik at bitene ble på 2 cm. Det samme med purreløken. Kjøttdeigen stekte jeg opp og her prøvde jeg å lage ganske små biter, før di havnet i en langpanne. Vekt før tørking. 400 gram. Ferdig tørket 101 gr Kjøttet. Hva skulle jeg velge. @Espen Ørudtipset meg om å skjære kjøttet i 1 x 1 x5 cm, og halvfryse kjøttstykket fordi det da var letter å skjære. Fant det perfekte kjøttstykket, Ytrefilet av svin, som skapt for formålet- han gav meg også oppskriften på en marinade, men da jeg fant ferdig marinade i butikkhyllen valgte jeg minste motstands vei og kjøpte 2 poser. Billige var de også. Og gode. Etter et dypdykk havnet kjøttstykkene på en rist, og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. Men da de var ferdige oppstod et problem: Å stoppe prøvesmakingen. Deretter stod gulrøtter, løk og purreløk for turen. Gulrøttene og løken forvellet jeg siden de hadde levd et liv under jorden. Og her er det mye vekt å spare: Potene knytte det seg stor spenning til. Tidligere hadde jeg ikke fått dreisen på dem. Men gjorde denne gangen noen endringer. Kutte dem opp, som potetløv, men i 8 mm bredde. Forvellet dem i 5 minutter før de havnet på risten. 8 poteter 668 gram ble til 81 gram ferdig tørket. Deretter prøvekokte jeg noen biter, og etter å ha ventet i ca 7 minutter smakte det ok. Når man ser hvor stort svinnet blir på 14 gulrøtter og 8 poteter gjelder det å ha det i bakhodet når porsjonene skal lages. Så til slutt. Bønner og egg. Alufolie i en langpanne, ovnen på 50 grader, ovnsdøren på gløtt. Inn med bønnene. Deretter pisket jeg eggene sammen og helte blandingene på alufolien. Av og til skjøv jeg vha en stekespade litt på eggeblandingen. Eggene var ferdige når eggeblandingen var stiv - som knekk. Deretter var det å brekke den ut og lempe det hele i en hurtigmikser. Og mixe og mixe. Dette tar litt tid for jo mer pulver eggeblandingene blir, jo bedre blir resultatet når den skal spises. Det lønner seg også å helle en liten dæsj flytende smør i bunnen på alufolien hvor bønnene godgjør seg. Og her er jeg klar for prøvesmaking Litt parmesan i midten på omeletten. nam, nam Tilleggsopplysning: Bønnene trenger mer enn en time før de er klar for koking. vannmengde ca 2 dl. Eggene trenger bare max 1 - 2 dl vann Og så var det bare å fylle herlighetene over i plastposer. Grønnsakene puttet jeg i vanlige Zipposer og sugde ut så mye luft som mulig. Deretter la jeg dem i en isboks for transport og mellomlagret dem i fryseboksen. Siden det ville bli for vidløftig å pakke dem i enkeltposjoner, må jeg gjøre det på stedet. Kjøttet og kjøttdeigen fikk litt bedre behandling. En omgang i en vakumpakker, før de også delte samme skjebne som grønnsakene. Og nå er hvert fall det meste av maten ferdig, sekken er også snart klar for finpakking. Likevel, er det ett lite problem som må løses, for ikke å si kastes - og det rimelig fort om jeg skal nå målet; Det tidlige vårfiske på Hardangervidda

Tragisk! All historie både her og i resten av verden beviser jo at statlig eierskap og fovaltning på natur ressurser alltid er bedre for fellesskapet en private eiere med kortsiktige mål for øyet. Håper noen kan få snudd denne utviklingen, gjelder bare å få kastet disse høyrevridde populistene fra makten

Vi har vel egentlig en plikt til å ivareta de ressurser vi har fått overlevert fra forrige generasjoner og overlevre disse til neste generasjon i bedre stand enn da vi fikk det. Ved salg av naturressurser til private skal en ikke være noen stor spåmann for å si at det i fremtiden blir en begrensning for almenheten i å drive jakt, fiske og friluftsliv i disse områdene.Skulle ikke Regjeringen jobber for friluftsliv og bedre folkehelse? Vet ikke det ene regjeringskontoret hva det andre gjør? Lite gjennomtenkt dette av Regjeringen, det er bare ideologi I tillegg skal jo Regjeringen selge seg ned i både Statkraft og Kongsberg. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å selge pengemaskiner, bruke opp pengene og så sitte igjen med ingenting og så påstå at dette var lurt.

Bruker Gossamer gear C twinn tarp. Ble tilfeldigvis bestillt da jeg kjøpte en sekk fra http://www.backpackinglight.dk/ Den er vel noenlunde 3x2 i dimensjoner. Blir bare med i sekken hvis det er meldt regnvær. Vekt 324 g. Det finnes også en cuben fiber versjon av den som er dobbelt så dyr (200 g, 3000 kr). Ifh til cuben fiber tarp...vet ikke helt om jeg vil sette opp en duk til 3000 kr over et bål.

Tusen takk for alle svar. Jeg synes det var bra å få tips om turmat i sommervarmen både til kosetur og til lange etapper.

Bor i Bergen, men er opprinnelig fra Rjukan. Under er noen bilder fra turer på Rjukan denne uka.

Årets første overnattingstur i høyfjellet gikk til Finnkonnakken, helt nord i Bodø kommune, med flott utsikt mot Sjunkhatten Nasjonalpark, Steigen og Lofoten! Været var fantastisk, men det ble noen blå i løpet av natta. I påvente av ny sovepose testet jeg et toposesystem for første gang. En sommerpose med komf. +15 og en annen med komf +4. Det funket utmerket og jeg var aldri spesielt kald! Sov med ulltøy på.

Antageligvis er det nærmere 20 år siden jeg leste følgende sitat i Bergensavisen; Eling Folkvord; 90% av alle vedtak som fattes på stortinget er mot folkets vilje. Jeg tror vi kan være relativt enig i at mennesker på generell basis aldri lærer av historien...og det er det i all hovedsak penger/økonomi som forårsaker.

Er som å pisse i buksa for å holde varmen. Det gjelder de fleste salg fra statlig/kommunalt til privat.

En liten ting. Det finnes ikke et perfekt helårstelt. Ekspedisjonstelt som Espen beskriver ovenfor er litt vel tunge og store til roligere sommerturer (som sikkert er det du vil bruke det mest til?).

Dersom du ikke trenger den til noe annet, så fyr i vei. Dersom du trenger den til bruken den faktisk er tenkt til så hadde jeg latt det være. Aluminium rett på bål uten nedkjøling... vel.... sett en tom brusboks på bålet en stund, ved siden av en med vann i så ser du hvorfor det funker å koke vann i alukjeler gang etter gang, mens alukjele som woodstove ikke er like god idè...

Tipper dingsebomsen er laget av aluminium? Da bør du ha i bakhodet at bålet ditt ikke bør bli for stort, hvis ikke risikerer du at Trangia-settet ditt må leve med en halvsmeltet del ... Aluminium tåler bålflammer fint så lenge de blir kjølt av vann (feks vann en kaffekjel), men du havner fort opp mot smeltepunktet dersom det ikke er noen vannkjøling der. Et tips er å se om du i stedet finner noen kvistbrennere i stål (eller langt dyrere titan) som du liker - da trenger du ikke å tenke på eventuell smelting.

Trening og botanikk. Det var meningen å gå til Bynuten. Det ble til og med noen meter oppover Lyseveien. Vinden overbeviste meg om at dette var ikke dagen for en topptur. Det blåste stikker og strå. Minst 12-13 meter i sekundet - liten kuling. Mye mer i kastene, kanskje opp mot sterk kuling. Og det var nede ved parkeringsplassen, Hvor mye blåste det oppe på toppen da? Selv om været ellers var greit med opphold, så var vinden så pass sterk at jeg valgte å snu og kjøre til Dale for å gå rundt Lifjellet. En treningstur måtte det jo bli. Det er tross alt lørdag. På Dale suste det i tretoppene, men ellers var vinden ikke spesielt merkbar. Det var tørt, selv om det hadde regnet om natten. Jeg valgte å gå nede ved fjorden i stede for oppe i henget. Litt lengre, men det tar jeg igjen på andre siden med å gå rett opp bakken fra Bymarka. Det var merverdig lite biler på Dale. Og jeg traff bare en jente på vei utover langs fjorden. Hun var nesten ferdig med sin runde, og jeg hadde nettopp begynt på min. Etter det, ikke en kjeft før i "den fordømte bakken" da jeg traff to damer. Utlendinger, som syntes Norge om våren var fantastisk. Og det stemmer jo... I småbakkene utover langs fjorden, sa jeg til meg selv at jeg burde ta det med ro. Jeg hadde jo god tid. Ingen ventet og ingen ting hastet. Litt lengre ute på Einerneset, gikk det opp for meg at det var slik jeg ofte følte det når formen var på plass. Kunne det virkelig gå fort? Oppover bakken fra Bymarka, måtte jeg igjen holde tilbake for ikke å komme for høyt i puls. Jeg startet i ullblusen, og det var ikke nødvendig å ha på mer utover langs sjøen. Selv om det blåste "fra alle kanter", så fikk jeg ikke den sterke vinden direkte på meg. Oppover bakken var det i hvert fall ikke snakk om å ta på klær, Det ble varmt og jeg svettet i mengder. Normalt ville jeg ha tatt på et eller annet før snaufjellet øverst. Denne gangen gikk jeg bare på til topps. Der syntes jeg det passet å ta på vindfleecen. Det blåste godt rundt toppen, men ikke mer enn stiv bris. Vindfleecen kom av bare et stykke nede i bakken under toppen. Det minnet om en sommertur egentlig, for selv om det ikke var direkte sol, så var det varmt. Det syntes naturen også, for ikke bare var bjørka grønn, men enkelte plasser var skogsbunnen dekket med hvitveis. Og inne i mellom skimtet jeg fiolett - skogsfiol. Med både blomster og grønne trær, så må våren sies å være kommet. Faktisk mer enn det, nesten sommer... Det var kjekt å gå slik i skogen med blomster og grønn blåbærlyng. Det er bare en kort stund grønnfargen er lys og skjær. For meg var det skikkelig bra å få med en slik tur. Naturen i Norge er virkelig fin i mai. Med tanke på hvor fort jeg kunne klare å gå denne gangen, ble det litt mer en småspringing ned bakken mot Dale. Ikke her heller var det folk, og det passet jo i grunnen bra. Det kan jo virke litt "idiotisk" å brå springe ned bakken for å nå - ingenting... Fort gikk det, men egentlig ikke fortere enn det jeg hadde håpet på - bedre enn det tror jeg ikke formen blir i år.Les hele artikkelen

Har en to-liters Hydraulics-blære fra Osprey, av typen som ble laget før CamelBak saksøkte Osprey for brudd på patentrettigheter. Jeg har brukt den mye mindre enn jeg trodde da jeg kjøpte den - stort sett bruker jeg en eller to halvlitersflasker i stedet. Drikkesystemet, med drikkeventilen holdt på plass av magnet i nærheten av munnen, er genialt for dem som ønsker å bevege seg og nippe vann samtidig. Men det er ikke sånn jeg normalt gjør det - jeg er av typen som tar en kort pause, får igjen pusten, knipser et bilde, fikser på småting og drikker nok vann (gjerne rett fra naturen om pausestedet har muligheten for det) til at tørsten slukkes, og går videre. Har ikke kjent plastsmak av vannet. Men spesielt om jeg bruker blæra i den rammeløse Inov-8-sekken min, vil den bli liggende tett inntil min varme rygg - og lunkent vann smaker "dødt", selv om det ikke er forurenset av noe. (Tror det har noe med at gasser som er oppløst i vannet og gir det en friskere smak, må ut av vannet når temperaturen stiger.) Er egentlig ikke veldig bekymret for at blæra avgir skumle stoffer til vannet, i hvert fall ikke noe særlig mer enn hele rørledningsnettet av ymse kvalitet som leverer tappevann hjemme. Til tross for at det er sjelden jeg bruker den, har jeg ikke tenkt å kvitte meg med den - er helt enig med @Prebb i at en drikkesekk kan være praktisk å ha med på noen type turer - først og fremst når du trenger litt ekstra kapasitet.

Da gamlehunden "Buddy" og jeg reiste Norge på langs opplevde vi noe veldig speiselt da vi skulle ha vår siste overnatting før Nordkapp. Oppe på det øde og blåsende fjellet på Magerøya hadde vi litt problemer med å finne en lun plass til teltet. Til slutt kom vi over et sted med noen gamle hustufter like nedenfor veien. Området rundt var steinete og lite egnet til et telt, men vi dro likevel ned dit for å kikke. Da jeg stod midt inne i de gamle hustuftene fikk jeg en sterk følelse av at jeg ikke var alene. Et slags "nærvær" av noe jeg ikke kunne se. Jeg fikk det for meg at det kanskje kunne være de som en gang levde og bodde på stedet. Følelsen var så sterk at jeg begynte å fryse på ryggen! Men samtidig følte jeg ikke noe fare, bare en slags "hvem er du?".. Jeg sa høyt hvem vi var, hunden og jeg, og at vi ba om lov til å overnatte på stedet. Så satte jeg meg ned på den gamle grunnmuren og kikket utover. Plutselig fikk jeg en sterk følelse av ro, og at jeg skulle se til høyre. Jeg snudde meg, og fikk øye på en skrent som lå godt i ly for vinden. Like nedenfor var det en stor gressflekk som passet perfekt til et telt. Nesten som om jeg ble tilvist en plass og var velkommen. Da jeg forlot stedet dagen etter stakk jeg innom hustuftene og mumlet et "takk".

I grunnen en fin fjelltur selv om det ble lite fisket, av naturlige årsaker.

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

Går det greit å parkere, og å telte ikke for langt unna bilen, ved Tindevegen? Gjerne like ved bommen. Glemte helt å speide etter parkering og å sjekke når jeg kjørte forbi i fjor. Var mer opptatt av å ikke fike til han løken som satt ved siden av meg og skrøt og lo av at han gikk fra to redde kompiser på Austabotntind

Et par bilder fra Jotunheimen, tatt i 1972.

Drikkeblære har sin misjon men ikke til alle turer. Vil nok si den er mest hendig til kortere treningsturer i høyt tempo over kortere tid. Spesielt om det er veldig varmt ute. Til mer normale fotturer så er den nok ikke så anvendelig som mange andre allerede har påpekt Forøvrig så er @rayun sitt tips meget hendig

Hvis du kan unngå det så bør du. Det skal ikke være BPA i plast lengre, men at det smaker noe tolker jeg som at noe plast (eller hva det måtte være) smitter over i vannet. Det er sikkert for små doser til at det er skadelig, men jeg vet jo ikke. Like greit å være trygg samtidig som man sparer seg for usmak. Likevel er det situasjoner hvor det praktiske trumfer dette. Som på turer hvor det er vanskelig å få tak i vann. Typisk toppturer på vinteren. Husk dog isolert slange i minusgrader og å blåse vannet ut av slangen når en er ferdig å drikke. Ellers kan røret fryse. Et annet tips er at det selges drikkeflaskeholdere en kan feste på skulderstroppen på sekken. Veldig praktisk å ha drikken i nærheten.

Jeg har hatt quest 4D i noen år og har vel ruslet minst 800km i dem og kan ikke annet en å konkludere med at det er meget gode sko, aldri et eneste gnagsår eller vondter noe sted. Men sålene dems er ganske glatte i forhold til vibram men siden resten er så bra så har jeg levd greit med det

På kortere turer, er det ikke kritisk med grønnsaker. Men av det du nevner, får en i poseform. Brokoli holder seg dårlig i varmen, blomkål noe bedre. Men alle grønnsaker mister vel mye av sine viktige vitaminer i varmen.

Grønnsaker da dere? Brokkoli og blomkål må jo holde seg godt, tenker jeg. Annet? Ellers er sopp flott tørket, veier ingenting og tar lite plass.

Er noe å finne her sørpå også. Bor man så man kan komme seg over til Charlottenberg finner man bra bacon i hele biter fra Hemgården. Bra kvalitet som holder lenge på tur. På Balkanboden selger de røkt tørkakjøtt fra det distriktet til 150 kr kg. Pakket i perfekte 150-200 grams pakninger, genialt som ølsnacks hjemme også 🙂 Er man to på tur blir det ofte igjen litt pannekake røre hvis man bruker familiepakning. Duppe brødskiver oppi og lage en slags Arme Riddere med sukker og kanel på er digg til frokost synes jeg.

Pannekaker, som andre nevner, er fint som avveksling, passer veldig bra med bacon. Velg ekte røykt bacon, det holder lengre enn bacon med røyksmak. Har hatt pakker med slik bacon i sekken (ikke nedkjølt) i halvannen uke, stekte bare litt ekstra for å være sikker. Pannekakene kan også serveres med rørte blåbær som du enkelt kan lage med "litt" medbrakt sukker om du er på tur i bærsesong. Scones gir ferskt "brød". Scones melblanding som man bare tilsetter vann gir deg god brødmat selv langt ute i turen. Erfaringsmessig er det best å ta en "klatt" av deigen og presse denne ut til en flat pannekake i liten teflon stekepanne, har brukt en fra IKEA til 60 kr på flere turer selv. Vent til pannen har kjølt seg litt før du presser ut en ny, og vend flere ganger under steking. Bruk smør for en litt saftigere opplevelse, og bruk heller litt tid enn å svi yttersiden og få rå deig i midten. Til frokost spiser vi ofte havregrøt i porsjonsposer som vi lager i turkoppen på 3 dl. En god klatt med smør for de som liker det, en god dose sukker og kanel og diverse tørkede bær, rør godt om. På en god dag spiser jeg to slike til frokost. Holder ofte fram til lunsjtider. Toro suppe/gryterett poser + diverse utvalg av viltpølser (holder seg veldig godt selv uten kjøling) kuttet i terninger er en sikker vinner som fellesmiddag i min turgruppe, blir som oftest 2-5 slike på en 2 ukers tur. Fersk chili funker bra for de som vil ha litt "bit" i maten, pakk den godt og oppbevar i skygge/svalt sted så holder den også i mange dager. Fruktdrops er fint som supplement til vandring da det hever humøret, selv om det ikke nødvendigvis er noe næring av betydning. Godt humør gjør ofte at du kan dra noen ekstra kilometer før du stopper for dagen. Egg er datostemplet for romtemperatur i norge, så de holder "lenge" så lenge skallet er intakt. Husk salt! Som Prebb nevner så kan man bruke vanntette pakkposer til kjøleskap som man kan legge i en elv eller i en myr med litt torv på toppen, det er ikke nødvendig å grave. Hvis man ikke har rennende vann tilgjengelig så kan man pakke ting inn i et vått håndkle el. da vil solen fordampe vannet som tar med seg varme innenfra og "kjøler" det man har pakket inn. Dette er ikke veldig effektivt, men det man pakker inn får lavere temperatur enn omgivelsene i det minste. Det var det jeg kom på i farten. P.S Våre turer er som oftest alltid 2 uker sammenhengende, i år skal vi prøve på 3.

Egg holder seg overraskende godt om man lar dem være i skallet. Tørrsaltet bacon er jo speket så det holder seg også veldig bra. Ingen av delene bør ligge i direkte sol. I tillegg kan små vann, bekker, elver eller kulper brukes til kjøleskap sammen med en vanntett pakkpose og litt steiner.

Nesten all behandlet mat vil vel holde i 3-4 dager, pølser stekt kjøtt og liknende. (Kylling og fisk vil jeg holde meg unna) Og om det ikke er bra, så vil nesa fortelle det rimelig kjapt... Jeg har selv hatt Fjordland i sekken i 3 dager, med opp mot 25 grader i lufta.

Observerte rådyr på tynn is sist torsdag. 3 vindstille dager etterpå er det ikke mye is å gå på. Det skal god tro og store sko for å begi seg ut på vårisen! Eirik W

Årets første fisketur.

Etter å ha funnet ut at å bruke spade eller lokket til kjelen som primusplate ikke var den mest praktiske måten å spare vekt på, har jeg laget en lettvektsversjon av primusplaten min. Fremdeles overbevist om at kryssfiner er tingen, har jeg laget en plate bestående av to 3mm kryssfinerplater stiftet sammen med 1mm plast fra en dokumentmappe. Plaststykket gjør at de to platene kan foldes sammen og blir liten og kompakt. Hele greien veier ca.120 gram. Platen kan bare foldes den ene veien, og man kan enkelt flytte både flaske og brenner med en hånd.

Jeans og gummistøvler assa. Greit med utvikling og teknologi 😂

Spiterstulen 1967 Håber at gense stedet og en tur på Blåisen i 2018 Billederne er scannet fra gamle dias-lysbilleder, derfor er kvaliteten ikke den bedste 😉

Det går fint an å planlegge for en uke eller to, men jeg ville anbefale å begynne med noen turer med bare en overnatting, og relativt kort avstand til sivilisasjonen. Så lenge man starter på sommerhalvåret, og unngår det mest forblåste høyfjellet eller de største skogene der man kan gå seg vill, så er det egentlig bare å komme seg ut. Konsekvensen av feil er sjelden større enn man kan føre det på læringskontoen. Bruk gjerne youtube for å lære enkeltferdigheter som å fyre opp primusen eller sette opp telt. Mest sannsynlig finner du en eller annen der som har akkurat den primusen du har, og som forklarer hele framgangsmåten. Når det gjelder pakking og planlegging er det gøyere og bedre å ta det skrittvis. Prøv deg fram på korte turer, og se hva du savner og hva du godt kunne klart deg uten. Selv om jeg egentlig har vært mye på tur har det gått en del år med lite turaktivitet på grunn av små unger. Når datteren på fem hadde lyst på tur ble derfor første utflukt en hengekøyeovernatting på terrassen. Dette var nok kanskje litt for kort, fordi planleggingen ble vel slepphendt, og det ble noen turer inn for å hente diverse. Neste turmål med ungene blir kanskje en øy 500 meters padling hjemmefra. Eller en sykkeltur innover i skogen. Når det gjelder turutstyr er det tre viktige egenskaper, der du dessverre sjelden kan velge mer enn to av tre. Dette er LETT, BILLIG og SOLID. Ønsker du lav pris vil du likevel kunne få god kvalitet men det blir tungt å bære. Tilsvarende kan du få lette produkter billig, men de vil neppe vare lenge. Så lenge man ikke har økonomi til å plukke fra lett og solid haugen kan det være lurt å tenke gjennom hva slags friluftsliv man ser for seg. Ved lange turer i skog er for eksempel vekt viktigere enn styrke på teltduken, mens det på Hardangervidda kanskje er verdt å bære et kilo eller to for å slippe å våkne av at vinden spjærer teltet. Lykke til med friluftslivet, og kos dere.

Jeg har sett sesong 1 og det som har vært av sesong 2 så langt. Konseptet med "Monsen på villspor" er greit og artig å se på men jeg klarer ikke Anne Rimmen med det der "bekymret hønemor" og "hjelpesløse kvinnfolk som beundrer Lars opp i skyene" opplegget. Hadde vært mye bedre om de hadde brukt Cecilie Skog som programleder, det hadde blitt en mere real prat om vind, vær, terreng og utstyr. Også enig i at det der lokalmat opplegget er forslitt og oppbrukt. Etter turen kunne de heller satt seg og tatt en utstyrsprat f.eks...hva fikk du bruk for? Holdt soveposen mål? Hadde du nok mat? Holdt utstyret mål? Hvorfor/hvorfor ikke? Om de insisterer på å bruke Anne Rimmen, kunne de heller sendt Lars ut på en tur og Anne Rimmen på en annen men mye kortere tur tilpasset en fersking på tur for første gang og så møttes og tatt en prat når begge kom inn.

Hvis mitt innlegg om en kjedelig påskevakt ikke skulle bli oppfattet som ironi, så kan man kanskje lure på hvorfor jeg holdt ut i over 20 år med frivillig innsats, ulønnet fravær fra jobb, timevis med kurser, dager og netter med øvelser, aksjoner og vakter der man selv måtte betale for både mat og transport. Jeg pleier å si at jeg har vokst opp mellom to bedehus på vestlandet, og mange av mine barndomsvenner fortsatte i dette miljøet da jeg som 17 åring ble medlem av Hjelpekorpset. I denne perioden av livet er man veldig lett påvirkelig av det miljøet man vokser opp i og hvis jeg i dag sammenligner meg med noen av de ivrigste av mine kamerater som fortsatte i bedehusmiljøet så angrer ikke jeg på at jeg valgte som jeg gjorde den gang. Mitt menneskesyn og mine politiske meninger er nok blitt ganske godt påvirket av tiden i Røde Kors, og i lys av dette så ville det være veldig merkelig hvis jeg satt i solveggen på Rødekorshytta og ønsket at folk skulle skade seg. At man i en situasjon med lite oppdrag opplever litt "galgenhumor" er vel helt naturlig. Forslag som å snike seg opp i slalåmbakken om natten for å strekke opp snubletråder i løypene kan kanskje virke brutalt på de som ikke kjenner hjelpekorpset og den interne sjargongen, og derfor blir slike vitser som regel aldri servert blant folk på "utsiden". Røde kors (Røde halvmåne) er en politisk og religiøst nøytral organisasjon. Deres prinsipper er: Humanitet, Upartiskhet, Nøytralitet, Uavhengighet, Frivillighet, Enhet og Universalitet. Dette har ført til at denne organisasjonen stort sett blir respektert av alle kulturer og religioner i hele verden. Det samme kan jeg dessverre ikke si om det arbeidet som springer ut fra misjonsforeningene som jeg vokste opp med.

Det som virkelig er irriterer meg med Lars Monsen er at programmene hans er så forbaskade korte.. "Canada på Tvers" feks... Noen fattslige få korte episoder av ett 3-årig eventyr... Han derre frisøren Fridtjof Kjæreng skulle hatt litt rævjuling!

Jada, til å begynne med tenkte jeg også slik, MEN da jeg begynte å fintenke kom jeg plutselig på alle de gangens som var min første. Jeg husker altfor godt min debut som fluefisker - alene. "Jasså" sa en som også stod der, "du er venstrehendt du også" Det var da jeg så at snella var monter den gale veien. "Ja visst er jeg det" svarte jeg, og løy så det rant ut av meg. Det ble mange turer hvor jeg var som Rimmen, dog ikke fullt så vakker, må jeg innømme etter en tid foran speilet, men etter hvert fungerte jeg i mdet minste bedre på tur. Mange år senere hadde jeg med en venn, hans debut i friluftsliv, på Hardangervidda. En dag kom jeg i snakk med et par karer vi hadede passert dagen før. De kommenterte måten vi hadde hoppet fra stein til stein over en liten elv. Jeg var nok mer stolt enn jeg ville ut med, men heldigvis hadde jeg vett til ikke å viderebringe uttalelsene, for en gang var det jeg som tok de første ustøe skrittene. Om jeg i tillegg om jeg skal avsløre pedagogen i meg; Kombinasjonen Monsen/Rimmen er perfekt. Det gir serien kontrast, noe vi ikke ville ha fått om "hun dama fra Ut i naturen" hadde vært Monsens motpart, eller den stødige Truls for den del. Begge kan jo det meste, altså ville det ha blitt mindre underholdningsverdi, samtidig som mange en urban ungdom kan tenke: Kan hun, den kløna, så hvorfor ikke meg? Så når vi om en stund ser en som plundrer med et telt eller ikke få marken på kroken, bør vi tenke to ting om dem - minst: "Inspirert av Rimmen" Slik var jeg også for X antall år siden. Og så kan vi jo gå bort og på en nennsom måte tilby vår hjelp,

Nei takk Har "fulgt" Lars Monsen siden jeg i 1993 kom over ei bok med mintgrønt omslag i bokhandelen på Andenes om to kompiser som hadde vandret i et bedagelig tempo med fiskestang og svartkjele langs riksgrensen fra Grense Jakobselv til Halden. Helt ukjente fyrer den gang, selvsagt. Noe av det jeg har mest sansen for når det gjelder Monsen, er måten han håndterer vanskelige / stressende situasjoner på. Eks, da han gikk seg fast i brattene ned mot Lysedalen og måtte tilbake et stykke. Ikke mye jamring og klaging der nei. Veldig fort aksepterte han situasjonen, selv om det innebar ekstra slit og usikkerhet. Har vel aldri vært noen "blodfan", men liker den positive stemningen i programmene - blottet for intriger, maktkamp, sjalusi og forfengelighet, for å nevne noe. Lun humor og selvironi er det derimot rikelig av. Man bli rett og slett glad til sinns etter å ha sett Monsen på tur.