Vinnerliste

Jeg har alltid vært barnslig glad i jula. Jeg liker å skrive kort, jeg liker å bake, jeg liker å planlegge gaver, jeg liker alle selskapelighetene og jeg liker tradisjonene. I alle fall var det sånn lenge, helt til jeg for en del år siden kjente at det ble litt for mye. Det var ikke tid igjen til å nyte jula i det hele tatt, organiseringen tok helt overhånd. Det var på tide å justere litt. Første forsøk var å bruke en ferieuke til juleforberedelser. Det fungerte for så vidt fint, jeg fikk god tid og vi kunne kose oss med pepperkakebaking og alt som skulle skje. Problemet var at jeg i grunnen hadde veldig mye annet jeg ville bruke den ferieuka til, så det kunne ikke bli en varig løsning. Jeg måtte finne på noe annet. Året etter var julaften på en mandag. Det var det lett å drømme om en førjulshelg og ikke minst en julemorgen i skogen. Når mine snille foreldre inviterte til julaften var forutsetningene perfekte. De bor nemlig i skogkanten i Drammen og jeg så for meg å starte og slutte turen hos dem. Jeg måtte være ferdig med alle juleforberedelser før den siste helga, lørdag 22. desember kunne vi dumpe all julebagasjen hos dem og stikke til skogs. Det kom til å bli kjempebra! Jeg foreslo en juletur for Dina, den førskolejente og nesten 6 år. Hun var usikker. «Tenk om nissen ikke finner oss! Han vet jo hvor vi bor, men ikke at vi er på tur.» Vi visste jo ikke en gang selv hvor vi skulle sove, så hvordan skulle vi få gitt nissen beskjed? Og hvis nissen ikke fant oss ble det jo ikke noe godteri i julestrømpa og ingen pakke på morgenen. Den risikoen var hun ikke sikker på at hun var klar til å ta. Vi diskuterte litt fram og tilbake og hun lot seg etter hvert overbevise om nissens navigasjonstalenter. Uten nissebekymringer var hun entusiastisk. Dette kom til å bli så bra! På dette tidspunktet hadde vi bare vært på et par vinterturer, så jeg tenkte mye på hvordan vi skulle gjennomføre turen i praksis. Oppunder jul er det ofte mørkt og kaldt, så det aller viktigste var å holde varmen. Ønskelista til jul var full av turutstyr, men enn så lenge måtte vi klare oss med det vi hadde. Det burde gå likevel, vi fikk kompensere for manglende vinterposer med en kombinasjon av tresesongs- og sommerposer og ellers ta med oss litt ekstra av det meste. Litt uvanlig turutstyr måtte også med: julestrømpene og juletrepynt. Heldigvis skulle vi ikke gå langt og med pulken skulle vi få med oss hele lasset. Det fikk heller være at det ble tungt for meg å gå. Det var en idyllisk vinterverden vi beveget oss inn i. Det var kaldt og det hadde snødd mye. Puddersnøen lå tungt over furutrærne. Det var lite folk ute, selv om det var lørdag. De fleste holdt nok på med juleinnspurten, enten det var kakebaking eller julehandel. Vi ruslet oppover og innover i skogen. Jeg ville til Skimtheia en tur på omtrent en mil. Det gikk ikke alt for fort med oss, og som vanlig var vi senere ute enn vi egentlig hadde planlagt. Det var ikke så farlig, vi var på tur for å finne roen. Vel oppe tok vi av fra skiløypa og bakset oss ut i løssnøen. Her var det skikkelig tungt å ta seg fram, men heldigvis trengte vi ikke å gå langt før vi fant en fin leirplass. Vi ville sove under åpen himmel, med tarpen som beskyttelse for mer snø og bål foran soveplassen. Det var bare å ta fram spaden, men jeg hadde ikke kommet langt før Dina stoppet meg. «Mamma, er det ikke lurere å ha åpningen andre veien?» Hun hadde helt rett, vi fikk festet tarpen bedre den veien og bålplassen ble vel så bra. Det var en del jobb å få alt på plass og mørket kommer fort i desember. Jeg prøvde meg så vidt på vedleting i mørke og løssnø, men innså fort at det ikke kom til å bli noe fornuftig resultat av det. Det fikk bli middag på brenner i stedet, og så fikk vi varme oss i soveposene. Dina hadde ikke en skikkelig vinterpose, så jeg hadde tenkt mye på hvordan vi skulle sove for å være sikre på å holde varmen. Løsningen ble koselig: Vi hadde to voksne sommerposer som kunne kobles sammen. Disse la vi inne i to voksne tresesongsposer, som også ble koblet sammen og utenpå det igjen hadde vi to sammenkoblede ytterposer. Vi fikk dermed en svært varm dobbelpose, jeg kunne lett holde kontrollen på at Dina var varm nok og hun kunne ligge i armkroken hele natten. Det var ordentlig koselig. Neste morgen lekte vi rundt leiren. Jeg tok fram juletrepynten, men klarte ikke å få hengt den opp. Alle trærne var dekket av så mye snø at det ikke var plass til pynt. Vi var enige om at naturens juletrepynt var minst like vakker som den vi hadde med, og hengte i stedet opp julestrømpene i to staver. Så var det tid for en skitur, men en av Dinas staver hadde forsvunnet i løssnøen. Vi lette en stund, men Dina syntes ikke det var noe problem. Ronja Røverdatter går jo også på ski med bare en stav, og hun kunne godt tenke seg å være Ronja. Jeg ble tildelt rollen som Birk Borkason og så la vi ut på eventyr. Vi møtte bare noen få skiløpere. Det passet bra, for i leken var andre mennesker futeknekter vi måtte passe oss for. Fugler var villvetter, men heldigvis var det ikke mange av dem å se heller. Vi kom oss helt til Skimtvarden uten å bli fanget eller angrepet, og der forvandlet vi oss tilbake til Dina og mamma, plukket fram GPSen og gikk på skattejakt. Det var nemlig flere geocacher i nærheten. Litt snacks hadde jeg også med meg, så vi koste oss med utsikten her på Drammensmarkas høyeste punkt. Så ble det julaften. Dina våknet grytidlig og så rett opp på en full julestrømpe som var festet i staven: «Han har vært her!» Det ble stor jubel, Nissen hadde virkelig funnet oss midt i skogen. I Dinas strømpe lå det diverse godteri og en pakke. Papiret ble revet av i rasende fart, og ut kom drømmegaven: en Merida-dukke. Dina var helt overveldet, men jeg nektet å stå opp. Det var fortsatt mørkt og jeg ville sove litt til. I stedet tok hun med seg dukken ned i dobbelposen og lekte og slumret og spiste godteri til dagen kunne begynne. Julefrokosten må være ekstra god, og julegrøt passer godt. Jeg hadde kokt opp grøten kvelden før, slik at den hadde trukket hele natten. Dermed gikk det fort å få den ferdig nå. Jeg tilsatte tørrmelken og ga den et nytt oppkok og så var alt klart til spising. Vi koste oss med grøt og varm solbærtoddy, men Dina ble fort utålmodig. Nå var hun klar for julefeiring! Vi pakket sammen alt utstyret og satte av sted nedover bakkene. Det gikk mye fortere nå, turen som tok tre timer opp klarte vi på én time ned igjen. Det var kaldt, vakkert og stille. Dina jublet høyt i de bratteste bakkene og skravlet engasjert på flatene. «Tror du Nissen kommer i kveld også?» Etter en siste susende bakke tok vi av oss skiene og åpnet døra hos mormor og morfar. Jeg kjente lukten av ribbe og surkål og gledet meg til julemiddagen. Dina hadde ikke tid til å tenke på sånt. Hun ropte inn døra: «Mormor! Morfar! Nissen fant oss!» **** Juleturen har blitt en tradisjon. Vi har minimert kakebakingen og pakking av turutstyr har blitt en fast del av juleforberedelsene. De siste årene har det vært for lite snø til at vi har kunnet gå på ski, men fint har vi hatt det likevel. Fordelen er at vi har kunnet pynte et juletre ved leiren uten at snøen har kommet i veien. Vi har hatt bål, vi har pratet og vi har lekt. Nissen har funnet oss hvert eneste år, og det håper vi han gjør i år også. For selvsagt skal vi ut! GOD JUL!

Det regna på formiddagen, men Yr lovet bedre vær utpå dagen så jeg tok en tur opp til Styggemann og spiste middag idag Været ble som lovet og turen ble suksess

Folk snakker så fint om hvordan de fant veien og kom frem i tide og aldri kunne tenke seg å rope på helikopter. Vel, de går glipp av turopplevelser av et mer opprinnelig og naturlig slag enn hva vi får fra oppgåtte stier med merking for hver meter. Bare tenk på hvor mange som må ha rotet seg bort for å komme til Norge. Jeg vil gjerne slå et slag for vimseturer hvor du legger bak deg alt maset om å passe klokka og nå et mål og den perfekte turen. En god vismsetur gir rik anledning til filosofiske betrakninger rundt livet, døden og redningstjenesten. Zen-meditasjon er for pyser. Hva er lyden av en kompassnål i fri dressur? Vi vet at vi blir våte og kalde hver gang vi krysser en elv og gir blaffen i at den ikke er den samme som for en time siden. Lager en gråtende turgåer lyd i skogen? Svar: Ikke nok til å bli servert kakao og vafler med bringebærsyltetøy under et skilt i myggfri sone hvor det med store, vennlige bokstaver står: Du Er Her. Så, noen tips for gode metoder for å komme seg langt ut på viddene. For Grønnskollinger Bystier I nærheten av våre byer er det gjerne tett med stier, tømmerveier og gamle ferdselsårer. Disse har det med å komme og gå på få år. Enkelte observatører hevder å ha sett stier i forsvinne fra ett minutt til ett annet, men dette er foreløpig ikke dokumentert. Dersom du våger seg inn i Sonen mellom by og land med et håp om å komme seg fra A til B, så er sannsynligheten stor for at du vil tilbringe minst tre timer innen hundre kvadratmeter og når frem til C. Folk med litt fartstid holder seg til veier anlagt i forrige århundre, aller helst kongeveier. GPS Et fantastisk instrument. Så ufeilbarlig at du bare trenger å vite hva en av/på-knapp er. Men det siste leddet i systemet er det rotete veikrysset i hjernen hvor «navigasjon» og «teknologi» møtes. Nybegynnere stoler blindt på teknologien. De som har gått en tur før og lest manualen veit at navigasjon funker som før med litt ekstra krydder som radiobølger, datamaskiner og atomur i bane. Og skjønner selvsagt begge relativitetsteoriene. Tåke Tåke gjør ikke forskjell på folk - villsken blir du uansett. Ta en vandring i tåkehavet, kjenn på kulden og fuktigheten og filosofer over hvor kom jeg fra for fem minutter siden. Der nybegynnere går runde på runde, vil erfarne turfolk finne en fin leirplass og ta en riktig lang lunsj. Eventuelt vite retningen på en prikk, jf første tips for viderekommende. Målestokker Ta en bunke kart i 1:50.000 og 1:100.000. Stokk godt og legg ut på tur. Er du heldig, kommer du frem til målet fire timer tidligere enn planlagt og i fantastisk form. Inngåtte støvler Stol på retningssansen Alle skikkelige turgåere vet hvor nord er, uansett vær, føre og promille. Medfødte instinkter finslipt på tur etter tur til alle årstider. Kart, kompass, himmelhvelvingen, maurtuer og GPS er for folk som aldri har vært ute av sofaen. Eller for de som gått seg langt inn i en gnagende følelse av at noe er riv, rav, ruskende galt. Skaff deg fiender i Kartverket og DNT Da får du stier som forlengst har grodd igjen, myrer som har blitt til beverparadis og merking som er akkurat nok til å lokke deg langt ut på tynn is eller dyp myr. Når alle kart og veibeskrivelser er i mot deg, får du rik anledning til å lete etter troll. Rambo Dette krever planlegging og du skal være sta for ikke å rope på mamma etter et par døgn. - terreng med myr og blandingsskog - helst tre-fire dager etter at solen har gjort sitt beste for å tørke opp etter siste regnskyll - legg igjen netting og tryllemidler hjemme - kummerlig overnatting - hjemmelaget bivak av et par søppelsekker er perfekt - glem underlag - sekk og fottøy på tverke - Ole Lukkøye er opptatt på annet hold når alt fra nakken til lilletåa verker - gå til det er godt og mørkt og du ikke orker annet enn å stupe i posen - skap et monster - siden «sovepose», «telt» og «liggeunderlag» ikke er med; god plass til alt som er tungt og kantete - vær kreativ! Etter tre-fire døgn vil landegrenser, gjerder og større vann bli som smør i solveggen. Poeng for hver hallis og våkedrøm. Bonuspoeng hvis du husker dem. Til sist - uansett hva som får deg ut på bærtur eller på viddene - feil vei gir minner!

3 timer - med fall. Ekstremvær? Hvilket ekstremvær? Bare vanlig desembervær med 10 grader, vind og regn. Ekstremvær? Nyhetene var fulle av meldinger om vær, mye vær. I hvert fall mye nedbør. Stor skuffelse, bare helt ordinært desembervær. Og bekkene var mindre enn under en helt ordinær høstbløyte. Det kunne jeg ikke vite noe om før start, lørdagsmorgen. En titt på værmeldinga ga klar beskjed om at det ville lønne seg å ta ut tidlig. Det ville være et lite “værvindu” midt på dagen. Jeg kunne muligens unngå regnet om jeg var heldig. På denne tiden av året har jeg i mange år tatt hjem kristtorn til bruk i dekorasjoner. Bestyrerinnen ba om at årets kristtorn måtte komme i hus, og aller helst i dag….. Det var ingen grunn til å utsette avreisen denne morgenen. Selv med trusler om mye regn og vind, kom jeg likevel ikke avgårede før godt over 10. På Dale var det tomt, ikke en bil Og ikke folk. Det er litt spesielt å ta ut sånn helt alene. Og for egen del litt uforståelig at det ikke var andre på tur. Det tok ikke lang tid før det ble en liten stopp for lettelse i antrekket. Jakken måtte av og jeg gikk videre i bluse med en lett fleecejakke over. Herligheten varte omtrent halve turen. Da begynte det forsiktig å regne. Ute ved Bymarka er det en liten dal som de siste årene omtrent er overgrodd med kristtorn. Det ble stopp for å ta med en del greiner. Litt spesielt å gå tur med grønt i sekken. Samtidig med at jeg lastet opp grønne greiner, måtte jakken på. Det var ikke regn hele turen , men vinden tok så pass på toppen at jeg valgte å beholde jakken på. Oppover bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur rundt Gruda. Turen hadde gått unna på en mer enn grei tid. Oppover bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell, kjente jeg syra i beina, og pulsen kom fort ubehagelig høyt. Nå er det jo trening som må til for å bli bedre, så …. Det blåste selvsagt på toppen, men ikke mer enn en kuling. Nå er ikke kuling å spøke med. På vei ned en liten kneik, fikk jeg et skikkelig vindkast på meg og trillet nedover. Hvorfor er det alltid skinneleggen det går ut over? Det satt en kar øverst. Han hadde kommet opp veien, og skulle ned samme vei. Han var nok litt overrasket over å få besøk. Og denne gangen traff jeg ingen andre. Bortover flyene mot Revesdal, fikk jeg vinden på meg, men heller ikke her bød det på problemer med å komme fram. En fin tur i bra vær - til å være i desember. 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Denne hendelsen skjedde for 7 år siden. Den gangen var jeg veldig aktiv med kajakkpadling, men etter denne historien har det blitt mindre havkajakk. Om det var/er et bevisst valg eller ikke er jeg litt usikker på, men jeg fikk da kjenne på kroppen at det å være alene langt til havs kan være en stor utfordring. Man er ganske så prisgitt elementene og at marginene er på rett side. Heldigvis for meg var de det denne gangen. Det finnes av forståelige grunner ikke bilder fra denne turen da speilrefleksen min forsvant i ulykken. 23 Juli 2007 Planene for tur var å legge ut kajakken på Horn og padle nordover mot Tjøtta og Dønna - Herøy. Varselet var bra, men en nordlig bris var meldt dagen etterpå. For å få en oversikt over hvordan området ser ut legger jeg ut et bilde tatt på en helt annen tur. Som man ser er det veldig åpent og det blir fort en del sjø når vinden får blåse over en viss tid. Jeg har første pause i fjæresteinene på nordsiden av Hamnøya. En dryg økt på 2 mil før jeg tok pause. Jeg fortsatte så forbi Mindlandet og fant meg en holme med en noenlunde fin slette som jeg slo opp teltet på for natta. Det var en kald nordavind hele natta - og det var med spenning jeg sjekket værvarselet på mobilen på morningen. Det var meldt nordlig frisk bris og jeg var veldig spent på forholdene. Jeg forsøkte å padle nordover i mot Herøy i le av holmene, men valgte til slutt å snu og legge sjøen i hekken. Valget var nå å padle sørover i mot Igerøya og Vega og ta ferja hjem igjen derifra. Jeg holder god fart, men det er ikke til å unngå at jeg stadig må støtte opp når sjøen kommer inn på hekken. Plutselig er det som en kjempehånd tar tak i kajakken og svinger den over til styrbord, samtidig som en sjø velter inn over bakdekket og opp mot ryggen min. Jeg er ikke kjapp nok til å støtte opp, og før jeg vet ordet av det er jeg i vannet. Åresnora! Jeg som alltid bruker åresnor, men ikke denne dagen! - nå reker kajakken ut av min rekkevidde i løpet av noen få sekunder. Jeg har ikke sjans til å få tak den uten å slippe åren - men da er jeg uansett "fortapt" i den forstand at jeg vil trenger åre for å komme meg til land. Reserveåre bruker jeg ikke. Nå er gode råd dyre. Sjøen slå over hodet mitt - og jeg finner meg en slags posisjon med hodet i mot været - og kroppen utstrakt - med årene som en stabilisator tvers over magen. Jeg har selvsagt redningsvest, men de største hvite skumskavlene slår over hodet mitt. Jeg ser meg rundt - ser et skjær under en kilometers vei mot øst - men usannsynlig langt å svømme i disse forholdene på tvers av elementene. Jeg har dobbel sett med ullklær men ellers vanlige fjellklær på meg. Vanntemperaturen er ca 14° - det samme som lufttemperauren. Jeg rekker å tenke en del de minuttene jeg ligger i sjøen der. Det er faktisk ganske behagelig. Jeg fryser ikke - og kjenner at fjellklærne kombinert med ullsettet isolerer vannet og varmer det opp. Dette er ikke min siste time - tenker jeg.. Rundt halsen har jeg hengende en telefon som er pakket inn i vanntett beholder - noe lignende som dette: Spenningen er stor når jeg løfter opp det vanntette hylsteret - ligger telefonen med tastaturet og mikrofonen mot blåsiden eller mot den blanke siden - flaks! Heldigvis ligger telefonen rett vei. Jeg ville ikke hatt mulighet til å åpnet plasten og snudd den i den posisjonen jeg lå i der - med hodet delvis nede i vannet, og med sjø som skvulpet alle plasser. Jeg får slått på telefonen - og det første som slår meg er å ringe hjem. @LillM tar telefonen og er roligheten selv. Hun skal ringe politiet. Jeg anslår distansen til Igerøya for 4000 meter, noe som viser seg å stemme veldig godt. Jeg ringer Politiet selv - og de har varslet redningsskøyta som ligger i Sandnessjøen. Jeg snakker med de - og blir stadig brutt når sjøen slår over meg. Jeg begynner å bruke de små grå. Kjenner jeg ikke noen der inne på Vega - som kunne være til hjelp. Jeg ringer hjem - og nevner en person som jeg kjenner som hun kunne ringe til. Og så slår det meg - jeg har jo GPS'en hengende rundt halsen! GPS har jo vært påslått hele tiden også - så den viser nøyaktig hvor jeg er. Jeg ringer Politiet og oppgir posisjonen nøyaktig. Etter noen få minutter får jeg telefon hjemmefra om at hun har fått tak i vedkommende. Han var tilfeldigvis hjemme og en kjenning av han var ned havna med en fiskerbåt. Flaks.... Jeg får ringt opp vedkommende og de er da på vei ut for å se etter meg. Det blir lange minutter i sjøen der - mens de kjører mot posisjonen min. For meg var det nesten surrealistisk å se den båten komme i mot meg - og snakke med han i telefonen - og de kunne ikke se meg. Enda jeg hadde på rød redningsvest var de helt klin oppi meg før de kunne se meg. Jeg kunne bare dirigere de slik at de kom rett. Jeg fikk karret meg om bord - og får kansellert eventuelle redningsoppdrag. Det var godt å få fast grunn under føttene (etter at vi berget kajakken) når vi kom i land på Igerøya. Jeg bestiller noen kostbare edle dråper fra polet som blir levert på adressene til de to som hentet meg på min utsatte plass 4 km nord for Igerøy Epilog Jeg slo på GPS'en midtveis ved Mindlandet - og resten av turen. Det er på grunnlag av sporloggen at jeg kunne se avstandene etc så godt i etterkant. Man kan se av sporloggen når GPS'en var under vann eller ikke. Fakta fra GPSloggen - til ettertanke: Jeg lå i vannet i 47 minutter. Da drev jeg 430 meter. Det er ca 0,3 knop, mens kajakken drev 1,6 km på nesten en time. Det er nesten en knop. De forskjellige punktene er merket i kartet med et strek. Jeg slo ikke av GPS før jeg var inne på land.

Var litt lite fiske tur relatert her inne så det må vi gjøre noe med, så her er litt av fiske året på fjellet for min del med mine gode tur venn hunden Bitch Vi har for det meste holdt oss i vårt nærområde i Salten og vi er så heldig at vi bor med et lite paradis utenfor døren så vi har utnyttet det godt. En liten tur over til Lappland/Sverige ble det også for å prøve røye fisket. Jeg sier aldri nøyaktig hvor jeg drar så ved mindre du vil ha en hvit løgn så ikke spør. Men har ligget i telt store deler av sommeren uten å møte en eneste person med fiske stang på alle de ulike fjell så hvis jeg kan lokke noen til å prøve lykken i noen av de fine områdene vi har ser jeg på det som positivt. Vi startet våren på fjellet så fort isen var gått på rundt 500m og jobbet oss opp i høyden etter som isen dro sin vei. Fisket kan være litt treig tidlig på året men bedrer seg fort etter som temperaturen øker og insektene tar til og det blir litt fart i fisken. Matlysten øker som regel også i takt med temperaturen på fjellet og nystekt ørret er aldri feil. Det er ikke så mye som slår følelsen å sitte på fjellet i et slikt vær tidlig på året mens det enda ligger litt snø i fjell sidene å man nyter en god frokost. Hunden nyter virkelig hver eneste tur like mye som meg og det er en fantastisk tur venn å ha, ingen dårlige dager og klaging på lange turer er ikke eksisterende. Litt røye til en forandring i fisket er moro og kan by på en utfordring i høy fjellet spesielt. Selv om det ikke er det letteste teltet og 4pers bor vi godt der i bra og dårlig vær så syns det er verdt å dra på for å ha litt plass inne og i forteltet. Fisken fisker man selv og bær plukker man når den tiden på året kommer og bedre kan man umulig få det, man skal da ha det godt på fjellet. Selvgjort er velgjort er det noe som heter og jeg kan si meg enig i det, en liten runde rundt teltet såer frokost og litt godt etter middag ordnet. Å når høsten sniker seg på er det bare å nyte de siste dagene å se frem mot nye muligheter neste år, nye fjell og nye vann som venter en plass, og er sikker på 2016 blir enda bedre..!!!! Og takk til dere som tittet innom, skitt fiske og god tur til dere alle i det nye året som står for tur...!!!

Det blåste heftig i Bymarka i morges, men sola skinte og fugler og ekorn satte stor pris på påfylling av mat i fuglekassene. Vi spiste god frokost vi også, med glovarm kakao attåt. På vei hjem skulle vi over en liten sildrebekk da jeg så disse sporene i snøen. Frosk eller padde? Er de ute og vandrer om vinteren? Har aldri sett spor etter dem før iallfall.

Turen var i går, men da ville ikke kamera/pc samarbeide så jeg fikk ikke lagt inn bildene. Liten tur på glattisen på Ladestien, aiai, kjekt med gode brodder iallfall... Nydelig vær og ikke et menneske å se.

Adventstida er meint å vere ei ventetid. Nokre av oss har venta endå lenger på november enn desember. Eg har mi eiga pre-adventstid i Tromsø på dei tider, rett før adventslys og julestri, men akkurat etter at julemarsipanen har komme i butikkane. Den beste tida å reise opp på! Mykje klede, mykje spennande lys for ein søring, og mykje liv i havet. Det er nesten slik at det går an å vere bittelitt misunneleg på desse Tromsøværingane som har godbitane rett utanfor dørstokken. Misunning er kanskje ikkje den rette adventskjensla, og om det er noko eg lærer av å reise opp så er det faktisk rausheit. Folka er rause med kvarandre, og med ukjente folk. Alle får ein sjanse. Dei deler på utstyr, deler på erfaringar, deler på opplevinga, tek høgde for at mange på tur betyr å jenke seg. Eg veit ikkje om noko anna friluftlivsmiljø som er så raust som padlemiljøet kring Tromsø. Raust og triveleg. DET er vel noko å fylle adventa med folkens? Turgleda vert større om den vert delt, er ikkje det tanken bak forumet og? Det som hendte i jula var eit mirakel. Mirakel er eit stort ord. Det er ikkje lett å ta innover seg det. I ein kajakk, i ein dertil egna fjord i Troms i november, då kjenner ein på dei store orda. Heilskapleg økosystem, bærekraft, levande natur, mirakel og samspel. God ventetid!

Turen gikk til Nystugguhøa (1757m) på Dovre idag. Flott vær, mye is og endel overflatevann etter mildværet som tydeligvis har herjet høyt oppover igår. Varmt å fint å gå fra Kongsvold og opp til 1500m, derfra å opp ble det kaldt og endel vind. Rundt -10c på toppen. Sola står opp på Snøhetta Nystugguhøa nærmer seg Varden på Nystugguhøa Snøhetta med økende vind Rondane i sør

Langs Kyst-stien: Vollen - Sætre 28.11.15 Våren kommer igjen! Med 8 grader og sol alt snø er smeltet. Vi hadde lyst på en fottur langs Oslo fjorden. Første gang: hvor kan jeg parkere bilen? - På skolens parkeringsplass, i helgene er det alltid fritt. Bussen og @hesthov kom snart. Fint! Så gikk vi opp på kyststien i skogen til utsiktspunktene. Den første utsikten var fantastisk sol rik. Vår veien var litt myknet på grunn av snøen, men tross det, veldig behagelig å gå. Kyststien fra Ramton fører direkte til fjorden og rett til Hovikvollen stranda. Som man kan se, en perfekt badeplass: Der spiste vi lunsj og @hesthov opp tente bål. Hun gjorde det uten fyrstikker men bare med flintestein, ved og never. Vi hadde noen varme grillpølser (med 90% kjøtt ) ; Julekake med hjemmelagt blåbærsaus; stekt epler; brød med pultost og en mirakuløs solnedgang. Etter vi var forsynd, vi gikk videre på Kyststien via Båtstø til Åros. I Åros var det allerede mørkt, så tok vi bussen tilbake hjem. Takk for at du var med! Stien.gpx

Takk for et flott julekalenderinnlegg. Dina er inspirator for våre små og sikkert mange andre smårollinger. Jeg fikset bildene håper jeg.

Utrolig flott skrevet, du formidler stemningen så malerisk og nå ønsker jeg meg bare ut i snøtung skog på juletur! Tusen takk virrma

Jepp! Takk for finfin turrapport @virrma!

legg mobilen vannrett,så blir bildene normale igjen. Gjør ihvertfall det på min

Den paddefrosken er vel forvirra over manglende vinter den også. I Oslo så popper det skudd på trærne fortiden, så jeg skjønner den godt jeg. Håper den ikke ble for kald på magen.

Klikk på Endre for å redigere innlegget og deretter dobbeltklikk på et bilde, da skal du kunne endre størrelsen.

Du er så flink å skrive! veldig koselig å lese, med en stor dose julestemning. Måtte dokke få en like fin julemorgen i år også

Det er typisk at uhellet skjer når man for en gang skyld ikkje bruker forsikringene sine, les padleåren. Men er imponert over din evne til å tenke klart, ikkje få panikk, men tenke løsninger når ligger i kaldt vatn, litt prisgitt elementene. Godt fortalt Kjell Iver

Å, så koselig dette høres ut! God jul til dere og håper på litt julesnø.

DNT butikken i Storgata i Oslo har nokre solbriller av den typa. Du finn dei også på sportslageret og andre spesialforretningar men med ein noko høgare prislapp enn hos DNT.

Tjohei! Har ennå ikke funnet en 100% løsning på solbriller utenpå vanlige briller. Dvs en løsning som er helt sikker og behagelig å bruke...jeg har store skibriller som er beregnet på å ha utenpå briller. Disse dekker 100%, men er ganske ubehaglige i lengden (presser på brillene mine). Alternativt har jeg solbriller som jeg klipser på brillene. De er behaglige men dekker ikke sidesynet. Et annet alternativ er forsvarets snøbriller...disse dekker bra og er noenlunde behaglige. I sidesynet har de et slags jerngitter, men pga brillene under så dekker de ikke 100%. Så ser du ut som en galning også! Det jeg lurer på er om man absolutt må ha 100% dekning. Med forsvarets snøbriller har jeg sidene, men en liten glippe på undersiden. Risikerer man å bli snøblind hvis jeg ikke har 100% dekning?

Det lages fortsatt slike solbriller, men de må nok bestilles via nettet. Søk på Julbo sine "Vermont Classic", "Sherpa", "Micropores" og "Drus"-modeller f.eks. https://www.youtube.com/watch?v=yf8w4weN8s4

Hvorfor bruke rødsprit til forvarming ? Kan du ikkje bare åpne krana , å sllippe ut litt parafin, Så lukke krana igjen .. Fyre på, Og la en varme seg... kanskje slippe på litt mer parafin før det slokner igjen....ett par ganger liksom... Så brenner den helt fint etter ei lita stund.. Dette har vertfall funka fint for meg. Bensin er selvfølgelig ennå bedre. Men sjølvsagt meir risikabelt.

https://www.instagram.com/larsjaas/ Mest bilder av bikkja. Samlingen oser ikke av "friluftslivets år" akkurat Jeg er litt sein av meg, så tar det neste år i stedet

Takk for et inspirerende og flott innlegg @virrma! Dina er utrolig heldig, dette må jo være den perfekte juleforberedelsen!

Hvis du skal ha sidebeskyttere på vanlige briller så tror jeg du får det i butikker som selger verneutstyr, vernebriller etc. Jeg har noen sånne som jeg bruker på brillene hvis jeg må ut på en eller annen plattform, men de dekker ikke så mye, bare et stykke på hver side. De er av den typen som vises på det øverste bilde.

Iom at et av kriteriene er bred nok flamme til å steke pannekaker/bacon/fisk osv velger jeg å tolke det til at Sovjetunionen faktisk har tenkt til å lage litt diverse mat. Jeg ville da holdt meg unna MSR XGK. Det er en fantastisk trygg og stabil brenner, men den har bare temperaturvalgene "av", og "full guffe". Jeg endte opp med MSR dragonfly da jeg kjøpte for mange år siden, da jeg ville ha muligheten til noe mer enn å koke vann. Veldig fornøyd med den, men det er helt sikkert mange andre som også er bra.

Heisann Har syklet en del lange turer, bla annet gjennom Pyreneene og Alpene. I Norge fra Ålesund til Stavanger. Alt fra kredittkort tur til telt tur. Jeg er ikke lettpakker, men svært vektbevisst. Personlig så er jeg av den mening at du ikke trenger sykkelsko eller klikkpedaler. Det holder med pedaler til 69 kr fra biltema og joggesko. Kun i ritt hvor en skal spurte, dra på for full kraft opp bakker, har en behov for klikkpedaler. Har deltatt i og plassert meg høyt i mange turritt (tom vunnet:-)) og tror jeg skulle klart meg like godt med joggesko og flatepedaler. Jeg har syklet flere 1000 km med det joggesko oppsettet på raceren min. Fordelen på tur er at en slipper ett par sko i bagasjen. En kan klare seg hele turen med kun joggesko og trenger ikke noe annet. gå inn på butikker, rusle en kveldstur osv med de samme skoene. Alle gram teller. Ikke kok noenting er mitt råd, da sparer du mye vekt. Kjøp kaffe på bensinstasjoner og middag annenhver dag, ellers er polarbrød, med skivet ost også gode greier. Jeg bruker å sette på to flaskestativ på gaffelen foran. Oppi det ene har jeg liggeunderlaget, Thermarest neon air, i det andre har jeg drikkeflaske, eller en dobbelsizekopp med kaffe fra den første bensinstasjonen jeg kommer til på formiddagen:-) Hvis dere holder dagsetappene til maks 150 km så er det levelig. Personlig foretrekker jeg bukkestyre. Grunnen er at det gir en mer variert sittestilling. Ved en for oppreist sittestilling blir det for mye trykk på setet og det medfører større fare for gnagsår og nummenhet. Gode sykkelbukser, gode trøyer og ett supert regntøy er must. Bagasjebrett er kjekt å ha, det gjør alt mye enklere. Har syklet før med kun en kompresjonsekk under setet, men det er litt tungvint når en skal finne frem litt ekstra klær osv. i tillegg så slenger det litt når du må opp å stå. Under ser du sykkelen med full bagasje slik den var når jeg syklet fra Ålesund. Tror bilde er tatt på vei opp snøveien fra Lærdal. En bag på styret er gode greier til litt mat, kamera, lommebok osv. Skjermer er genialt og essensielt ved turer i Norge. Du blir litt våt av regnet, men gjennomvåt av spruten fra dekkene. I tillegg så spruter det fra dekkene i timesvis etter at det har sluttet å regne god tur

Bruk den som den er. På en gruppetur til Svalbard kjørte vi alle (småbarnsfedre) low budget med kun barnepulker, litt tyngre, men helt greit for en ukestur.

Sov meg over opprinnelig plan som trengte litt mer tilgjengelig tid til å kunne gjennomføres, så det ble en sporadisk tur ut i Nordmarka fra Sognsvann istedet. Om morgenen kunne jeg høre regn på vinduene, men når jeg kom meg avgårde var de grå skyene på retrett. I sør var det lys og siden jeg hadde tenkt meg i retning av Rishøgda tenkte jeg at å besøke Vettakollen ville være en bra rute dit. Ett godt valg, ikke det at jeg ikke har vært på Vettakollen før (skal man ha utsikt i Oslo, så er dette virkelig blant de beste stedene for det), men lyset under skyene gjorde ekstra ut av utsikten idag. Grunnen til at Rishøgda ligger på ruten min, det eneste planlaget elementet igrunn, er at det er en kjentmannspost der. Når Fridtjof Nansen var på sin ekspedisjon over Polhavet var det noen friluftsinteresserte gutter som bygget en hytte som de kalte for 'Polen' for å hedre Nansen. Hytta ble innviet julaften 1895 og nå er det ikke akkurat så mye igjen av den. Det er ingen polferd å gå videre til Skjennungsstua, selv om det er vått og til tider isete på stien dit. En god del besøkende på stua og. Jeg har sikkert nevnt det før, men den fineste skogsbilvei-traséen i Marka er og blir veien ned fra Skjennungen mot Ullevålseter. Så også idag, som før, og senere... Tar stien om Lynhytta ned mot Sognsvann og krysser over for å gå der skisporene tar en gjennom skogen siste strekket ned, unngår skogsbilveien ned. Bånntjern. Bånntjern, en tynn hinne av is har lagt seg nede i vannet. Utsikt fra Vettakollen. Sollys over Maridalen, utsikt fra Skjennungsåsen. Fra myren nedenfor Lynhytta ved Store Åklungen.

Dro til Uvdal for sesongåpning i bakken. Men styrtregn og varmegrader fredag kveld, og kuldegrader lørdag morgen, gjorde bakken beinhard. Og jeg har konvertert fra fjøl til ski så er rimelig rusten. Men vi fiksa åpningen av after ski'en om ikke annet. Så søndag morgen, etter to timer søvn, vandrer vi ut på tur ved Dagali. Ingen vet helt hva toppen heter, selv om mine venner bor der. Enten var det Skomakernuten eller Dritarsteinranden. Håper på det første. Det var veldig mye, og fryktelig rask, luft på toppen. Vi våknet opp da gitt. Helt herlig tur. Balsam for sjelen. Vil tilbake IMG_4358.mov En liten film som viser hvor mye frisk luft vi fikk.

Morgenturen i dag gikk til Dreiers minne, den lille koselig koia i Bymarka. Ganske glatt, men nesten snøfritt. Broddene lå i sekken, og var gode ha på hjemvei. Jeg hadde med litt fuglemat, og etter å ha fylt fuglekassene kom en ganske stor og sulten fugl. Jeg hadde aldri sett den før og hadde selvsagt ikke med kamera akkurat i dag. Men da jeg kom hjem, fant jeg den i fugleboka og det var en nøttekråke, antakelig den sibirske sorten som invaderte Trøndelag i 1995 og noen har tydeligvis slått seg ned her. Den hadde ganske langt nebb. Jeg har aldri sett den i Bymarka før, men da jeg googlet etter den oppdaget jeg jo at flere har sett den her. Koselig å se denne noe sjeldne fuglen, og den var ikke sky i det hele tatt. Den satt 4-5 meter fra meg og spiste opp all maten før den fløy sin vei, heldigvis var det mer mat i de andre fuglekassene til småfuglene som også var sultne. Et ekorn spiste det som falt på bakken, sålenge jeg satt helt stille tok hverken ekorn eller fugler noe notis av meg. Artig opplevelse! Bilde av nøttekråka lånt her

Det ble en liten tur på Vegglifjell i dag også ...

Gikk fra Bygland og heia heim til Evje i dag. Blir litt lurt av kartet på en slik tur. Veldig kupert og de 4 milene etter kartet blir nok fort endel ekstra kilometer i terrenget. Tåka nede i dalen lå tett som fann men oppe på heia skein sola og med null vind ble det en flott 10 timers tur for meg og Balder. Frosne myrer lettet føret og når høsten i tillegg har vært svært tørr er det bare en glede å vandre mellom fjell, vann og myrer i et urørt terreng.

Ja, de trenger ikke nødvendigvis mye vedlikehold. 199 har vist seg å være farlig med bensin, så bruk kun parafin på den. Det er en god ide å skylle tanken med frisk parafin slik at smuss og bunnfall blir borte. Pumpa kan med fordel smøres forsiktig med silikonfett. Hvis den lar seg pumpe opp, og holder på trykket (til dagen etter) så kan du fylle på 1 dl parafin, og prøvekjøre. Dukker det opp problemer så får vi ta de derfra. 111 er også en brenner som egentlig er laget for parafin, så anbefalingen der er grei: parafin. Skylle tanke på samme måte. Pumpa finnes i to varianter, med o-ring, eller med lærkopp. O-ring smøres med litt silikonfett, evt byttes og smøres. Lærpakningen har gått av en natt i tynn motorolje, evt 50-50 matolje parafin. (Eggeglass er grei størrelse å sette det i) Trykktest, og prøvekjør på samme måte, men her trenger du kanskje 3 dl parafin på tanken. Fyll aldri tanken mer enn 2/3 full. Testkjøring gjøres alltid utendørs, hvor det ikke er fare om det skylle bli noen stygge flammer. Ikke ha hodet rett over når du tenner på! Lykke til dsk

Her må du utnytte situasjonen! Du har jo en kjempemulighet! Forslag: Ikke si deg fornøyd med bare ei uke i telt med primus i Pasvik nå. Sørg for snarlig avklaring av alle eventuelle jobbsøknader du har inne (feks innen 2 uker fra nå). Så får du enten avtalt en dato på sensommeren der du starter å jobbe, eventuelt hvis du ikke får noe nå så vent til høsten kommer med å søke mer jobb. Så reiser du om to uker til Pasvik og blir der ei god stund på ubestemt tid, helt til du er fornøyd. Så reiser du hjem og tar et par ukers ferie med familien før du reiser tilbake til Finnmark på nye eventyr i en måneds tid. I denne situasjonen gjelder det å se muligheter. Avslutningsvis: Ikke kall villmarksturer for "egotripp". Det er tross alt ute i naturen vi friluftsfolk gjenvinner krefter, energi og styrke for strabasene i sivilisasjonen. Det er i villmarka det er rom for de store refleksjonene. Personlig er det først når det nærmer seg ei uke i villmarka, utfor dekning, at jeg finner den store roen i kropp og sjel. Da er det viktig at turen ikke nærmer seg slutten riktig enda. Her er det bare å ha Helge Ingstad i bakhodet og stå på kravene. Da Ingstad var et år i lag med eskimoene i Alaska så var han på familieferie i USA med kona og si nyfødte datter. Det hindret han likevel ikke i å sende familien alene hjem slik at han fikk dratt på tur i et års tid. Det er jeg tilbøyelig til å kalle for egotripp.

Plan B: Gå inn på Sas.no. Book billet for kone og venninne til London en uke. Tving med barna til Pasvik. Verre er det vel ikke?

Hvis dere sliter med forbruk på hobby/friluftsliv (les LIVSSTIL!!!), ikke prøv hundekjøring.... jeg har holdt på med dette i over 30 år, har ALDRI turt regne på hva det koster meg!!! Dette er kun tur nivå, altså ikke sponset... hvis vi begynner med de 14+ (varierer hele tiden) hundene som står ute så er det litt vanskelig å gjemme en ny når de kommer, for ja, de kommer med jevne mellomrom!!!! Med alder spredd utover er det alltid en gammel som er snart ved veis ende... Til høst trening så blir det jo atv da, må ha en med litt størrelse og bremser og vekt er det eneste som teller her... siste kosta 65 høvdinger... varer omtrent 5 år!!!! når vinteren setter inn er slede som gjelder, kan ikke ha en, neida det står vel 6 stk til forskjellig bruk her i utstyrs HUSET... ja huset, for alt dette tar jo såpass stor plass: Den siste alu sleden jeg kjøpte ( min første nye!!) kosta 32 høvdinger... Så kommer det en hundegård og løpegård som dekker 1 mål av hagen som alltid trenger vedlikehold og reingjøring, hvert tredje år er hele sommeren fredet pga valper, da er det bare å drite i å få med meg på ferie, bytur, sosiale greier osv. i tillegg kommer klær til meg selv og det blir fort slitt, må være syyykt varmt (står jo stort sett bare stille på sleden i allsags vær) bruker nok 15-20 høvdinger hver annet år bare på dette, så kommer utskiftning av linesett, seler, dyrlege, vaksinering, osv osv... oppå alt dette så må en jo ha en "hundebil", stor tung 4X4 som kan dra hundehengeren, og hvordan skal en kunne gjemme for fruen når jeg handler inn "litt" hundefor og kjøtt..... frysebilen kommer og leverer paller... Alt dette her og masse til for å ha en hobby som sluker all tid, kr og fokus..... ville ikke byttet med noe!!!! Eneste negative er at jeg stiller meget dårlig når det er noe fruen vil eller skal ha he he.... men det er verdt det.. forøvrig må jeg si at jeg er gift med SAMME KONE i 25 år til sommeren..... hun burde hatt kongens fortjenestemedalje i gull!!!

I andre hjem (som jeg kjenner til ... ) er det kvinnen som tar seg av innkjøp av turstæsj. Alt, that is. Og mannen som sukker og stønner over penga som blir brukt (på turstæsj) - også til han selv. For HAN kan fint gå med brekt ski som er lappet med gjennomgående skruer som stikker ut både over og under. Feks. Jaja. Vi er alle forskjellige.

Det er veldig viktig å være taktisk! Jeg er utstyrsfreak og går ikke av veien for en god handel, men jeg handler alltid på tilbud. Dette kommuniserer jeg TYDELIG til min bedre halvdel, når jeg forteller hvor mye jeg faktisk har spart familieøkonomien for. Tilbud og salg er noe de forstår seg på! Jeg leter også aktivt opp gode tilbud til henne. Da er det også verre å kritisere meg når jeg kjøper noe. Ved en anledning hadde jeg utelukkende kjøpt utstyr og klær til henne og jentungen på nettet. Da pakken kom fikk jeg høre den vanlige visa, "Hva er det du har kjøpt nåda?". Da kunne jeg kjapt avvæpne hele debatten;-) Som sagt, taktikk er alfa og omega!

Kunsten her er rett og slett å ha så mye utstyr at hun mister oversikten Ogfså gjelder det å få brukt det noen ganger før hun oppdager at det eksisterer, he he

Har selv Nordmarka 2, brukt det på noen turer. Er et greit telt, holder alt det du er ute etter (vind og regn + innsekter). Lett å sette opp, ikke alt for tungt. Så jeg er fornøyd jeg. Bilder!