Vinnerliste

Ser for meg at det kan bli interessant å bli stoppet i tollen med dette pulveret Tror jeg holder meg til plastflasker med brunt innhold i år også...

Skitur opp til Melåa ved Hinnøya. Fikk heldigvis 2 dager med fint vær denne påsken. Solbrent ble jeg også

Da er pakken mottatt, det gledes! http://www.fjellforum.no/gallery/image/3406-/

Godt å komme ned av påskeheia og finne våren har kommet hjemme. Skjæra var i full gang med å bygge reir og hadde funnet ut at halm fra blomsterpotter også var kjempefint å fore reiret med.. Og krokkusen var kommet opp av jorda innimellom snøflekkene. Joda, det er ei god tid vi går i møte

Hilleberg Unna i rødt på vei. Endelig mitt første Hilleberg telt

Everest BaseCamp/Chumbudalen er en nydelig tur. Men hvorfor bruke noen operatører? Bortsett fra det sosiale, er det liten grunn til å bruke slike, dette er lett å ordne selv. Og mye billigere... Skal du bestige Island Peak, er det kanskje greit å bruke en operatør, man ønsker jo en teltmakker. Vanskelighetsgrad: easy match om du er rimelig turmenneske.

Hadde en koietur lørdag til søndag. 4km gåing i skispor, snaut 1 i løssnø med truger og tung sekk på ryggen. Glad det ikke var motsatt;p Mye snø oppunder gjetholen/gitvola, lengst nord i løten. Gjorde vel ikke så mye anna enn og fyre med ved, prate tull og eta mat. Hehe:) Så spor av en jerv som måtte ha passert tidlig om morgenen på vei hjem.

Artikkelen er et godt eksempel på det jeg skrev litt lenger opp i tråden: Lettpakking er bare å bruke de samme prinsippene som ekspedisjonsfolk og fjellklatrere alltid har lagt til grunn, å pakke så lett som mulig. Så har det særlig i USA vokst frem en industri og delvis en slags "subkultur" rundt dette. Om dette kan få litt tåpelige utslag, som at noen bruker masse tid på å få alt innholdet i sekken ned til 5 kg for så å spaser en halvtime til nærmeste vann og slå leir, vel, det er jo litt morsomt, men lite å bli provosert over. I Norge har vel ikke dette slått like mye an foreløpig. Om man trives med 20kg på ryggen på en ukestur i fjellet er det selvsagt greit, men ja, jeg tror mange går med så tunge sekker fordi de ikke kjenner til alternativene. De fleste kjøper det de får anbefalt av venner eller i sportsbutikken.

Her tok jeg en gang en piggvar med kniv. Jeg hadde fortøyd båten ved en liten brygge like bak butikken / bensinstasjonen. (Den som sikkert er stengt nå.) Jeg skulle bare innom butikkebn et raskt ærende etter en dykkertur, og i det jeg skulle gå i land så jeg noe flatt og grått på bunnehn. Ca 1m dypt. Da var det bare å feste maska, ta frem kniven og gli ned i vannet. En piggvar på 65 x 65 cm. Vekt ukjent, men vi hadde to gode middager på den.

Det har blitt lenge siden november og forrige tur med ungene. Les om den HER. Vinteren har ikke vært spesielt lang eller kald og det har vært mange tanker om tur siden sist. En 1.åring i hus med et noe utfordrende søvnmønster, jobbhelger, enda flere jobbhelger og økende trass på de nå 3 år gamle tvillingene hadde gjort dørstokkmila utrolig lang. Det å ta med 1.åringen på tur vinterstid føltes ikke aktuelt slik som han sov om natta og tur alene med tvillingene i kulda føltes tungt. Jeg var redd for at påkledning og bleieskift ville ta alt for lang tid i kulda. Våren var godt i gang når kong vinter atter slo tilbake og lagde "snøkaos" på østlandet. Dette tok nesten motet fra meg med tanke på når jeg skulle få til tur. Ikke det at jeg eller madammen har noe i mot tur i snø og kulde, men tvillingene har vist seg ikke å være de ivrigste på ski og med snø enda. Da ble det ekstra deilig når godværet virkelig slo til å påsken! Svigermor kunne passe minsten og et vennepar villle være med på tur! Planen hadde jeg tenkt på lenge. Parkere langs en grusvei ikke langt hjemmefra, gå litt innover veien for så å ta av veien inn på en god sti/traktorvei. Denne gikk inn til en hytte jeg brukte å dra til med speider`n i mine yngre dager. Gutta har ikke vist spesielt gode takter når det gjelder gangdistanse så målet mitt nå var at de skulle klare å gå selv og det gikk kjempefint! Tvillingene bar sekken sin med sovepose og kosedyr hele veien og eneste hjelp var en hånd og holde i fra tid til annen. Mange spennende dammer som vi kunne "fiske" i på veien! Vi fant en fin teltplass og vi fikk satt opp teltet, vårt nyinnkjøpte Bergans Wiglo. Kjempetelt!! Ungene syntes det var superstas å sette opp teltet. Mye inn og ut, alle innganger skulle testes. Var så gøy med nytt telt at det måtte prøvesoves med en gang Videre ble det bål og middag. I 19 tiden påsto småtrollene at de ville sove, noe som selvfølgelig ikke var tilfellet. Ville bare turne i teltet. Ble litt jobb med klær som skulle av og på osv. Godt vi var to voksene om jobben. Først etter en god stund til forran bålet var de klare for soveposen og sovnet greit i 2030 tiden. Vi voksene kunne nyte ett par timer ute rundt bålet med den gode samtale før vi krøp inn i teltet vi også. Natten gikk nokså uproblematisk. Emil våknet og ville ned i posen vår i løp av natten. Ble jo litt trangt, men gikk helt fint. Jeg våknet og så på Vetle i løp av natten og han hadde krøpet ut av posen og lå utenfor... Så litt kaldt ut siden det var minusgrader, men han sov godt. Fikk pakket han tilbake igjen uten problemer. Sto ikke opp før 0830 noe de fleste småbarnsforeldre må være enig i at er høyst akseptabelt! Sol og friskt morgenvær. Kunne det vært bedre. Siden det var litt kaldt ble det kokt havregrøt i teltet til frokost før vi trakk ut til morrabålet for en liten kaffekopp før vi sakte pakket sammen og trasket hjem. Turen var en veldig positiv opplevelse for liten og stor. Nå gleder vi oss masse til sommerferien og nye turplaner. Noen som har tips?? Sykkel med sykkelvogn, rallarvegen og nordmarka er noen tanker jeg har. Kano? basecamp på fjellet med mulighet for fine småturer (opp mot 2-3km?) Noen flere bilder

Jeg har nettopp testet en parispulk med taudrag på en ukes tur i Sylane, og min erfaring er at tau er alt jeg trenger. I de aller fleste nedkjøringene holdt pulken seg bak meg uten videre problemer, og de få gangene den gled fortere enn meg var et lite trekk i det ene tauet nok til at den la seg pent på siden av meg. I den bratteste nedkjøringen jeg var borti slengte jeg bremsetauet (festet foran på begge sider) under, og bortsett fra litt fishtail-bevegelser oppførte pulken seg fint. Jeg går for øvrig med hund, og han går foran meg og bidrar med trekkraft både til meg selv og pulken. Taudraget har jeg knyttet i to nokså store løkker, og disse har jeg festet direkte til fronten som går til kjørestrikken. Løkkene er videre festet på sidene av sekken med store karabinkroker. Så lenge hunden holder stram strikk unngår jeg alle rykk og napp, fordi alle bevegelser som pulken gjør blir overført til at de store løkkene glir gjennom karabinkrokene før jeg blir påvirket av noen krefter. Selv om kun tau fungerte bra kommer jeg nok til å teste en variant med brøytestikker i plast, som noen andre har vært inne på. I så fall blir fremgangsmåten sannsynligvis at jeg trer det eksisterende tauet gjennom stikkene og knytter de samme løkkene tett inntil rørendene. Jeg har ingen forventninger til at draget kommer til å bli i nærheten av like stivt som f.eks. Fjellpulken sitt drag, men jeg regner med at pulken blir litt enklere å holde unna i nedoverbakkene og at jeg selv merker litt bedre når den er i ferd med å velte.

Det fryder meg at slike individer er så dumme at de filmer og legger ut sterke beviser mot dem selv.

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

ok en liten utfordring til lettvekterene, jeg bruker i dag ett godt gammeldags stormkjøkken på mine turer, hva er lettutgaven av dette,

Kjemåvatn ved Lønsdal er en mulighet. Gode sjanser for fisk å få fin røye. 2 km å gå dit i lett terreng og godt merket sti.

Hei! I fjor var det iallfall toppturmuligheter og skiforhold i store deler av Jotunheimen til slutten av mai og litt ut i juni. Slenger meg på denne tråden her jeg med et spørsmål og, og håper at noen kan svare på det jeg spør om (som da også sikkert vil hjelpe deg igjen, Sovjet;)) Vi er tre stykker som skal krysse Jotunheimen fra Tyin til Hindsæter i midten av mai. Vi har planlagt å gå på ski og tenker å sove i telt samt på turisthytter. Jeg prøver å planlegge en del i forkant, men skulle gjerne hørt fra noen som har beveget seg i dette området på denne årstiden før med tanke på skredutsatte traseer, framkommelighet (vi har pulk og store sekker) etc. Vi har sett oss ut 2 mulige ruter fra Fondsbu til Hindsæter som valget står mellom: 1. Gjendebu-Spiterstulen, via Urdadalen. Spiterstulen - Glitterheim, over Skautflye mellom Veopallan og Veobrean. Glitterheim-Hindsæter, Gjennom Veodalen 2. Gjendebu -Hindsæter. Direkte tur mellom disse to hyttene over Memurutunga, videre nordøst over, eller rundt Hesttjønne, over Russglopet og ned til Russvatnet. Deretter følge dette vannet rundt og fortsette nordøst i retning Hindsæter. Noen som har noen pros/cons, gode råd eller anbefalinger, eller som kanskje slakter begge forslagene og mener de ikke er gjennomførbare på denne årstiden, så setter jeg stor pris på tilbakemelding på det!

Jeg ville kanskje tenkt på en Caldera cone fra Traildesigns jeg. Vindskjerm, muligheter til å bruke forskjellig brennstoff og en lett kjele. Med den riktige kjelen har du til og med en liten stekepanne.

Skal hente dette i dag. http://www.helsport.no/reinsfjell-superlight Er vårt nye sommertelt, og gleder meg veldig til å prøve det ut

Helsport Fjellheimen Superlight 3 er det jeg har bestmt meg for skal bli mitt neste telt. 2kg(lav vekt), lite pakkvolum og god plass er årsaken til det. Hvis du følger litt med kan du få en god pris på det. XXL-produkter er med jevne mellomrom rabattert med 20% for de av oss med DNB MasterCard. Da hadde teltet i dag kostet 5000 kroner sånn ca.

Det pleier å være salg på Hilleberg i slutten av mai på Fjellsport, da får du som regel telt til 20% avslag og med gratis bunnduk inkludert, det har i alle fall vært det de to foregående årene. Sportsnett har også "teltuke" rundt samme tid, da er avslagene omtrent tilsvarende. Finn teltet du vil ha på "prisjakt.no", deretter ser du på statistikken over prisutviklingen, da vil du se i hvilke tidsrom prisen "dipper", passer det å vente til da kan du sitte på gjerdet om du kan.

Enig i det @afe skriver her også. Og her trykker du fingeren på sårbarheten til lettpakkersystemet, slik vi kjenner det fra USA. Folk drar jo på eviglange turer med slikt utstyr og veldig lav basevekt, men dette er veldig ofte basert på et kommersielt tilrettelagt system der man kan plukke opp proviant på forhåndsavtalte steder. Man kan jo gjøre det i Norge også, men ikke overalt. Her ligger det en begrensing. Det som drar vekten mest ned er de ultralette sekkene, jeg har også en slik. Men jeg ville ikke brukt den med noe særlig mer enn 5kg mat i sekken, tror jeg. Altså holder "systemet" til en ukestur, ellers må man opp til sekker som veier i hvert fall 1,5kg.

Dei fleste går dagsturar og hytte-til-hytteturar fordi det er alternativ som enkelt kan gjerast med lett sekk. Av alle som går fleirdagsturar i fjellet, er det eit relativt fåtall som baserer dette på teltovernatting. Og at mange teltarar har altfor tunge sekkar, er nok fyrst og fremst fordi dei har med seg mykje dei trur dei har bruk for. Dette er i stor grad på grunn av manglande erfaring. Og dei det gjeld, får styggtunge sekkar sjølv om kvar enkelt ting i sekken er av superlettkategorien. Og basevekta som lettpakkarane diskuterer, kan også imponere dei som ikkje kjenner stammespråken, og kan virke veldig uoppnåeleg. Ettersom me andre ser på vekta av heile sekken, og ikkje bare litt av det. På ein 7-dagers tur, har eg med meg over 5kg mat noko som gjer sekken min minst 5kg tyngre enn basevekta som vert oppgjeve av lettpakkarane. Dette er det mange utanforståande som ikkje får med seg i diskusjonane.

Ser her at flere ser helt bort fra at hundens eiere er de ansvarlige. Derfor burde disse lukes ut som dyreeiere og kanskje også som jegere/våpeneiere. Håper som flere skriver - at disse "jegere" får som fortjent på sin pels.

Hvis du er SÅ nøye på det så glemte du primulaen også.

Hei Jeg vet ikke hvordan det er med mer reparasjon hos Hilleberg? Men Helsport reparerer og syr bra og forholdsvis rimelig. Elginnen har kjørt en isøks gjennom forteltet. Det er sydd, så det ikke syns. Helsport satte også ny teltbunn i samme gamle Rundhø teltet, så det er fult brukbart ennå med en oppgradering av ny stenger. Hilsen Elgen

Spennende! Hvordan gikk turen? Når kom hjem til trøndelag i går så snødde det ganske greit frem til Stjørdal og regn derifra til Trondheim. I bymarka idag tråkket jeg rundt i 10-12 cm bløt nysnø.

kommer litt ann på bruken av teltet. Jeg plnlegger å bruke enan på fjellet i sommermånedene, og så har jeg andre telt som jeg heller tar med meg når det blir dårligere vær. Sett bort fra vekta, så er nok unna ett bedre telt, og også lite nok til at du finner teltplass "hvorsomhelst". Har brukt soulo en del, og det går fint ann å bo i det, så lenge man planlegger litt, og lager seg gode løsninger på hvor man har utstyret.

Med litt for god tid en påskemorgen har jeg lest hele tråden. Det slår meg at dette er mer en diskusjon om definisjoner enn om reelle uenigheter; hva er lettpakking, og hva er en lettpakker? Spørsmålet i tittelen til tråden (Hvorfor lettpakke?) er det vel nesten ikke noe poeng i å diskutere (eller?); det er vel bedre å bære lett enn tungt om utstyret ellers har samme funksjon og styrke/kvalitet? Etter dette er det vel bare spørsmål om hva man har lyst til å ha med seg på tur, og det virker som om alle er enige om at man skal få lov til å ta med seg det man har lyst til, og være på tur på den måten man selv vil. Det jeg legger i begrepet lettpakking er bare å være bevisst på det man tar med seg og velge lett(ere) utstyr der hvor dette er mulig. Dette kan selvfølgelig gi seg ekstreme utslag i ting som tørking av tannkrem osv, og det er nok disse mer ekstreme tingene som mange assosierer med lettpakking og lettpakkere. Hvis vekten på utstyret betyr mer enn selve turen så har det jo bikket over, men jeg føler ikke at dette er tilfellet hos noen her. Hvordan skal man definere en lettpakker? Det er vel ikke så enkelt å definere presist og det er ikke så viktig heller, men i mitt hode så blir man kanskje en "lettpakker" hvis man har et Excel-ark el med alt utstyr hvor fokuset er på vekten. Og det er ikke noe galt i det, tvert imot. Det er ihvertfall en person som er opptatt av vekten på det han/hun tar med seg og på seg. Første gang jeg reflekterte over disse tingene var når jeg leste en sak av Børge Ousland for mange år siden. Denne saken fant jeg faktisk igjen nå, gjengitt i VG i 2004. Dette er en no-nonsens betraktning rundt dette med hva man skal tenke på ved pakking. Det som har skjedd i årene etter dette vel bare at det har kommet flere spesialiserte lettvektsprodukter, mere eksponering av "lettvektsfilosofier" osv. Men det provoserer meg ikke nevneverdig... Her er artikkelen: http://www.vg.no/forbruker/reise/boerge-ouslands-turtips/tenk-foerst-og-pakk-lett/a/235064/

Jeg har også en følelse av at det følger en spesiell form for tur sammen med "lettpakkeridientiteten". Det er kanskje derfor jeg (og andre?) ikke føler meg helt komfortabel med å være "lettpakker", selv om jeg også kan tilstrebe å gjøre sekken så lett som mulig.

På en hytte uten vann og strøm i påsken. I følge statistikken er det bare en mindre del av Norges befolkning som drar til fjells i påsken. Selv om det ofte blir framstilt som om “alle” drar til fjells. Sånn sett tilhører bestyrerinnen og jeg til det lille mindretall som følger tradisjonene. Og for å gjøre det ennå mer “spesielt”, så drar vi til Blåfjellenden, en turistforeningshytte - for 16, året på rad. Det er blitt en tradisjon. Å dra på påsketur er ikke like enkelt når hytta er tre timer inn i heia, uten vann og strøm. Det krever noen enkle forberedelser. Nå slipper vi heldigvis å bære all maten inn til hytta. Det blir en del mat, spesielt siden vi også inviterer på komler til alle som overnatter skjærtorsdag. Det betyr en del pakker komlemel, pinnekjøtt og pølser, i tillegg til gulrøtter og kålrabi. Det går heldigvis bedre etter hvert. Vi er blitt flinkere til å beregne hvor mye mat som trengs, for ikke å snakke om drikke…. (Pepsi Maxi for de som lurer på hva.) Turen inn til hytta gikk av stabelen palmesøndag. Det var egentlig meldt sånn passe dårlig vær for hele påsken både på YR og Storm. Lite vind, men ikke mye sol, YR og Storm tok feil. Vi fikk skikkelig med vind på tirsdag onsdag, men også sol og vindstille torsdag, fredag og lørdag. Skikkelig herlig. På turen inn var det lavt skydekke, med litt sol inne i mellom, ikke vind og varmt. Slik påsken skal begynne. Vi gikk i bare skjorteermene oppover bakkene og svettet - skikkelig. For en gangs skyld var føret på vår side. Turen innover heia gikk greit. Det hang i oppoverbakkene og vi hadde glid på flatene - på smørefrie ski. Både bestyrerinnen og jeg var enige om at denne gangen var det en enkel tur, på tross av tunge sekker. Vi gikk på beina ned bakken mot hytta, som vanlig….. Det er et av årets høydepunkt å komme inn til Blåfjellenden, og vite at det er mange dager framover før oppholdet tar slutt. Det er alltid spennende å se hvem som kommer på besøk. Hva slags folk vi får treffe denne påsken. Som vanlig var vi alene på hytta noen netter, men vi fikk også besøk av en del kjekke folk. Det ble servert komle til en del kjente fjellfolk på dagstur, og vi ble 12 stk rundt bordet om kvelden skjærtorsdag. Det er virkelig en opplevelse å våkne på Blåfjellenden, med sol og ryper kakklende utenfor soveromsvinduet. Jeg får vanligvis en liten time for meg selv før andre står opp. Det er godt for sjela å få sitte i stua på hytta, og bare se på utsikten eller inn i ovnen. Med en sudoku som tidtrøyte. Vi hadde tidlig bestemt oss for å dra hjem på påskeaften. Og når værmeldingen også mente at finværet ville ta slutt samme dagen, var det ikke vanskelig å følge den opprinnelige planen. Vi hadde fått hytta i god stand. Vasket og pusset og skiftet sengetøy. Vi forlot hytta med god samvittighet. Og turen tilbake ble omtrent som turen inn, selv om det var et annet føre. Lørdagen var det 6 kuldegrader og litt trekk, men sol. Opp bakken gikk det rolig og forsiktig, med adskillig lettere sekk en på turen inn. Føret var slik at vi sto på ski ned bakkene, og var litt stolte over det. Det er ikke lange turen, og med det nydelige været som vi hadde, var det egentlig en litt for kort tur. Men bestyrerinnen var opptatt av å kunne handle dagligvarer. Vi nådde butikken med god margin. Nok en fantastisk påske på Blåfjellenden var over. Bestyrerinnen gleder seg alt til neste år. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Har ikke lest hele tråden, men jeg er enig i at om man knytter identiteten til å være lettpakker kan man ende opp med å gjøre noen rare valg. Lettpakking er jo egentlig bare en popularisering av det klatrere, ekspedisjonsfarere og annet folk på langturer har drevet med i mange tiår, å kutte ned vekta til et absolutt minimum. Det man kaller lettpakking er et amerikansk fenomen og slik jeg forstår det et forsøk på å spre denne kunnskapen til folk som ferdes i fjell og villmark. Mye av dette kan ikke blindt overføres. Jeg har prøvd å pakke ganske lett på vinterturer, for eksempel, men selv for to-tre dager er det vanskelig å komme under 11-12 kg om du har med telt eller utstyr til å lage snøhule. For de fleste på langtur er kanskje for eksempel en parispulk lastet med 20kg en bedre og mer komfortabel løsning. Jeg ser heller ikke poenget med å drive med lettpakking om man for eksempel kjører opp på Valdresflya og går en-to timer for å slå leir og gå toppturer dagen etter. Da foretrekker jeg å ha med et stort telt som veier 3,5 kg og masse utstyr. Selvsagt kan jeg sove i tarpteltet mitt på 1kg, men det er ikke den mest komfortable løsningen. Jeg ville nok heller ikke valgt det teltet om jeg skulle gå 5km hver dag og bruke mye tid på fiske. Lettpakking, slik begrept blir brukt her på forumet, handler primært om sommerturer der man stort sett vandrer og er i bevegelse hele dagen og først slår leir når det nærmer seg sovetid.

Var etter brunørreten i kveld, i Sveio. Godt over kiloen ble fangsten på. Det er så moro!

Nyeste film fra vandrings og packraftingtur til Marokkos Atlasbjerge i februar. Selvom forårets vandmænger fra smeltevandet endnu ikke var kommet var det muligt at packrafte i N'fiss floden.

Vet ikke noe om snøforholdene i år, men generelt er det vel å si at elver er et problem såpass sent på sesongen...

Litt offtopic Men...Ekspedisjons bil????? Nei bil bruker jeg aldri til slikt. Her er mitt ekspedisjons transport middel:

Turrapport fra dag 36 på turen: Baekbokryeong - Sapdangryeong: Tarjei

Gikk 600 meter til hølmyrkoia, fyrte bål, kokte vann, lagde en FR type suppe og kaffe, satt i sola og kopte ei stønn

Det har blitt en god del toppturer i Bygland kommune i vinter. Grunnen er enkel. Dersom Bygland blir vindmøllekommune i sommer vil det aldri bli aktuelt med tur til denne kommunen. Kunne bruke riksveg 42 gjennom kommunen som transitveg. Dagens tur gikk sammen med Nils Tjuvfisker til 706-Røyrfjell i Bygland vesthei. Stor snøsmelting i mars gav noen skumle nedkjøringer med plutselige åpne bekker. Hardt føre det 500 høydemeterene opp, men fin løs styresnø nedover etter litt prepping av ei god sol. 6 timers trimmtur ble det pluss pauser med bål og røyk.

25 liters sekk (Osprey Escapist 25) for sykling til jobb, og korte, kjappe dagsturer. https://www.hektapatur.no/osprey-escapist-25l-fjordbla-p-674-c-164.aspx

Flott tur til Hellefjellet 1239 moh via Grøthornet i går. Sørvestsida som er smelta frå før fekk aldri nok sol til å bli bra i går, så nordaustsida vart nedfart.

Nordiskforspenningen som Gisle henviser til er helt suveren og anbefales. I det øyeblikket et hundespann "tar av" genereres masse kraft. Denne forspenningen tar av trykk både for kusk og bikkjer og stjeler ingen energi når ekvipasjen er igang, noe mange andre strikk vil gjøre. Selv bruker jeg samme istindanker på pulken som på sleden. Bruker ALLTID anker når jeg stopper, om det er med fire eller 16 hunder. Selv om bikkjene mine står på kommando er det alltid det man minst forventer skal skje man må gardere seg mot

Indre Helgeland,grensestrøkene i går

Fin liten topptur etter jobb med en kollega i går kveld til Røseknuten øverst i Hunnedalen.

Man skal alltid være forberedt på skred, men våren er som regel mye tryggere enn vinteren. Lær deg å måle hellinger på 30 grader, så kan du i større grad finne ruter selv som ikke er så fulle av folk.. For øvrig mange gode forslag i innlegget over.

Dersom du skal ha kortere enn inn til Rasletind, samtidig som det skal være populært har jeg følgende forslag: Da utgår Rondane. I randsonene til Jotunheimen står du igjen med: Nautgardstind - jevn, slak, ikke en typisk kjøretopp (for slak?), men i godvær en "trygg" topp. Loftet - populær, cruisetopp, men har ett pari opp som må vurderes eller omgås. Steindalsnosi - kortest?, ikke så populær som nabo Fanaråken. Lauvnostind - populær, lang jevn kjøring, store svinger. Kanskje den beste av de mer alpine toppene. Fra Leirungsdalden - flere topper med kort anmarsj, men snøforhold/rasfare må vurderes bedre, flere går på bre. Fra Spiterstulen - Keilhaus (fortopp til Galdhøpiggen) ett "trygt" valg etter Tinderennet, følg trasee. Fra Krossbu - Smørstabbsbreen og de snilleste toppene rundt. Valdresflya - lavere topper, bare å titte rundt seg og velge den man synes er fin og ser slak ut. Har vært mye vind i år, så jeg vil tro både loside (skare/is/avblåst) og leheng (mye snø) bør vurderes spesielt ved valg av tur. Lykke til

Er nå rimelig spesielt å bruke energi på å irritere seg over noe man IKKE har sett?! Jeg så programmet, og har tenkt å se resten av episodene i denne serien. Jentene får gratis tur til USA (kanskje får de betalt for alt det jeg vet). Der får de prøvd seg på noen jaktformer som visstnok er helt vanlige der borte, men virker noe fjernt for norske jegere.. Kan ikke se at det skader noen å få innblikk i hva slags jakt som foregår i andre land?! Synes jentene klarer seg bra, jeg...

Eg var av den oppfatning tidlegare at den optimale dragløysing varierte utfrå terreng. Har difor hatt båe løysingane (tau og fjellpulken) på same Parisbrett, slik at eg kunne velje utfrå terreng. Det viser seg i praksis (har slitt ut nokre slike brett) at eg eigentleg ikkje brukar dei stive draga, då eg opplever dei som ei tvangstrøye. Eg går både snilt og veldig kupert terreng med pulk, og brukar berre taudrag. Snillare for hoftene, meir fleksibelt, og eigentleg ikkje noko vanskelegare å handtere når ein berre venjer seg til det. Edit: Skriv under på bremsetau. Genialt.

Nei, har aldri vært over 22. Det er min måte å lettpakke på..

Som jeger (fugl) og hundeeier (strihåret vorsther) blir man naturlig nok opprørt når man ser det, og at folk skryter av det. Det er jo åpenbart at etisk sett har man tabbet seg ut. Men når det er sagt; hva mener man at de ansvarlige skulle gjort i en del av situasjonene? Minken i felle kunne man unngått, men terrierne er jo, sammen med dachs og andre, avlet opp for å gå inn i hi, det gjør de uten å nøle, og det er jo fordi man har avlet på de individene som mer eller mindre vettløst gikk inn i reve- og grevlinghi for å presse dyret ut til jegeren. (Det er ikke uten grunn at man ser på terrieren som en hissig hund, at noen forsøker å ha den som veskehund, med dertil manglende oppdragelse er jo også "interessant"). Hva skulle jegerne egentlig gjort når en støver og en terrier sitter fast i hver sin ende av en mink? Bikkjene kommer garantert ikke til å slippe på kommando, mulig det går an å gå fysisk til verks, men jeg ville ikke satt handa mi i nærheten av den kampen, siden verken terriere eller støvere er kjent for å være spesielt "snille". Man bør også stille spørsmål om hva som har skjedd før dette, har man vært i nærheten når minken ble gravd ut (husk at jakt foregår som regel med løs hund) eller har man kommet til når skaden alt var skjedd? Utover det, det er skammelig at de filmer det, og at de ser på det som tøft, når de har tabbet seg ut så fullstendig. Men det er ikke sikkert at de kunne gjort noe. Det de kunne gjort er å la være å filme det. Reven som sitter på svaberget kan man jo nesten synes synd på; forslag til hva man skal gjøre? Jakt på rev er lovlig, også med de hunderasene, i motsetning til rådyr hvor kravet er under 42 cm høyde. Hundene virrer rundt på nært hold, reven kommer ingen steder, man kan kanskje klare å trekke to av de vekk, men vi ser jo ikke terrenget bak hundene, ei heller hvor mange som er rundt. Skyte reven og risikere å ta en hund samtidig? Hvis noen tror de jakthundene der kommer til å gå vekk fra den frivillig er det kanskje på tide å innse at jakthunder er ikke noe kosedyr, de er temmelig tøffe på jakt, om de er aldri så snille hjemme. Hundeierne kan godt være i et dilemma - om hunden stoppes eller korrigeres for uønsket atferd når den har sporet opp et dyr, hva gjør du egentlig da, jo du forteller den at den ikke skal gjøre det, men hunden har jo kun gjort det den er avlet fram til, spore opp og finne dyret. Du kan således risikere å ødelegge hunden som jakthund om du går hardt til verks, og det må du om du skal løse opp i den situasjonen... Ser jo i rasebeskrivelsen på canis.no, at min kjære, snille, barnevennlige, strihårede vorsther omtales som notorisk kattedreper i rasebeskrivelsen, og må derfor holdes i bånd i områder med katter. Tenkt situasjon; hunden kommer seg løs på et eller annet vis (liten sannsynlighet for at det skal skje riktignok, kjetting, wirer og karabinkroker sjekkes jevnlig, men jeg kan jo alltids ramle og miste båndet), treffer en katt som ikke raskt nok kommer seg opp i et tre, katten rives i filler. Har jeg da opptrådt uetisk, har jeg vært uheldig, fortjener jeg straff for at hunden gjorde det den fant naturlig etter 100 års avl på nettopp jaktegenskapene? Nå ville jeg aldri i verden lagt ut en video eller skrytt av hunden for å ta en katt, men jeg er ikke enig i at jeg da plutselig ville vært uegnet til å ha hund om så hadde skjedd. (Å oppmuntre til det ville vært noe helt annet.) Når vi ser naturfilmer på tv får vi av og til se rovdyr som tar byttedyr, det er heller ikke vakkert, men da ville det vært uetisk for fotografen å gripe inn, fordi man da ville forbrutt seg mot naturens gang. Hundene gjør bare det de finner naturlig. Den minken har nok forøvrig sloss om levende bytte med artsfrender selv... Provoserer jeg for mye nå...

De som har som prinsipp å aldri kjøpe fiskekort er i mine øyne store egoister. Hittil i år har jeg vel nærmere 30 dugnadstimer for å bedre fiskemulighetene i nærområdet. Og flere blir det i løpet av sommeren. Dette i lokal jff regi. I tillegg har vi utgifter til leie, fiskeutsetting, utstyr mm. Når noen da ser det som sin rettighet å fiske gratis i disse vanna skjønner jeg lite av argumentasjonen og blir ikke akkurat motivert for arbeidet! Jeg skjønner bedre motviljen mot fiskekort i Hurdalsjøen hvor folk flest tradisjonelt har fisket gratis med stang og snøre. Skjønner i og for seg tanken om griske grunneiere. Men jeg stiller meg selv følgnede spørsmål. Hadde jeg vært bonde i en fjelldal med en del fiskevann på eiendommen og hatt problemer med å skaffe meg en inntekt som gjorde det mulig å fortsette som bonde. Da tror jeg nok jeg hadde tatt penger for at folk skulle fiske der. Og sannsynligvis også lagt krefter i å legge til rette for kvalitetsfiske. I mange strøk er fiskekort rett og slett en del av næringsgrunnlaget. Før ble vanna istedet ofte høstet med garn og fisken solgt eller brukt i det daglige kostholdet. I enkelte områder har mange grunneierlag, statskog, fjellstyrer etc gått sammen og laget fellesfiskekort som dekker f.eks en hel nasjonalpark. Disse korta blir naturlig nok en del dyrere, men de prisene som nevnes ovenfor her var vel litt drøye. Selv er jeg villig til å da betale litt ekstra for et kort som dekker hele området i stedet for å måtte ha en hel kortstokk hvis jeg skal tusle litt rundt. En annen sak er at fisket mange steder er utrolig dårlig tilrettelagt og med elendig informasjon. Hvis man må bruke en halv dag på å finne ut hvem som selger kort og deretter en halv dag til for å finne vedkommende er det lett å skjønne at folk ikke kjøper kort. Samme hvis det i ett og samme område er mange ulike kort. har opplevd steder hvor ei lita ørretelv hadde 3 ulike kort i løpet av en km. Og i tillegg var kortområdene delt i flere småbiter med en bit her og en bit der. Rimelig håpløst.