Vinnerliste

Om ikke lenge reise jeg og en kamerat på ett lite eventyr i Southern Alaska Range. Vi skal fly inn i ett meget avsidesliggende, kuppert og røft område og bli der i to måneder. Det blir bål, fiske, toppturer og utforsking av navnløse daler, elver og fjell på 2- og 3000m. Vi blir også værende nært en større aktiv vulkan som muligens kan bestiges om den ikke går i utbrudd. Vi vil også møte bjørn, området er svært rikt på både grizzly og svartbjørn, så det blir store muligheter for nærbilder i National Geographic-style! Målet med turen er rett og slett å leve litt utenfor det Norske A4-livet for ei stund, utforske ukjente områder å ta fine bilder av det vi ser på turen. Dette blir bra! Om du syntes at dette var interessant, gjerne følg med på oppdateringer vi kommer ut med på facebook-siden vår, Like! Å så ifra litt promotering til noen spørsmål. Selv om vi begge er vante med friluft har vi svært mye erfaring å hente. Har aldri vært ute i skogen, så avsidesliggende, så lenge, så farlig samtidelig! Noen med erfaring fra Alaska som kan svare litt om noen av disse spørsmålene? 1: Forsikring, har fått endel "nja" på spørsmål fra forsikringselskaper om de dekker søk og redning i Alaska, hvordan har du/dere gjort det? 2: Skal fly inn i området med ett sjøfly. Har skrevet mail til flere selskaper og fått pris på 2 personer og opp mot 400kg utstyr. Noen som har noen selskaper å anbefale? 3: Sponsor, har opprettet en facebook-side i ett håp om å få skaffet sponsorer av noe slag (vi har svært lite penger å rutte med), men er usikker på framgangsmetode. Av de jeg har kontaktet så langt pr mail har jeg ikke fått respons fra.

Utrolig tynnt grunnlag ja. Man antar at kanskje det samme bjørnen som tok noen sauer i fjor i Velfjord, men man har ingen bevis for at så er tilfelle. Det vil vi få svar på om noen måneder. http://www.banett.no/nyheter/article9618681.ece Hensikten med min førstepost her er at vi er bevisste på hva vi legger ut på facebook, varsler eller whatever. Ei dame er så heldig (sier hun vel også selv) og ser en bjørn fra bilen og varsler. Noen dager etterpå er den skutt. Hadde det vært jeg som hadde varslet hadde jeg fått dårlig samvittighet tror jeg. Det er jammen meg bra grisgrendte strøk det er snakk om dette i og ved Lomsdal Visten Nasjonalpark - langt mellom folk - og svært god plass til denne bjørnen. Jeg mener at en slik skadefelling kun basert på antagelser blir helt feil. Som admin deltar jeg i debatten som alle andre - min mening teller ikke noe mer enn noen andres - om det var det du siktet til.

Det jobbes for å redusere antall kommuner i vårt langstrakte land. Fra 428 ned til 100. Argumenter fyker rundt, både for og imot. Men har dem spurt oss kommunetoppsamlere ? Nei. Vi som vier store deler av livet til å reise land og strand rundt for å hanke inn en kommunetopp i ny og ne. Med stusslige 100 topper i fremtiden vil legge denne friluftsaktiviteten gå mot den visse død. Hvem gidder å starte på et slikt prosjekt der en kanskje må kjøre 25 mil mellom toppene. Bare tenk på den effekten kommunetopper har på folkehelsa. Trim verd millioner, kanskje milliarder. Mange topper, store og små vil ramle ut av lister og forsvinne ut i evig mulm og mørke. Ligge ensomme og forlatte. Bare en og annen oldiss fra den gamle gode kommuneordningtida vil stikke oppom og mimre før lyset slukkes om noen år. World Wide Vikings kan bare legges ned. Nei til kommunesammenslåing !! Nei til grusing av den optimale hobby !!

Gjer og støtte til Brage som har oppdatert oss på utviklinga i saka!

Jeg oppretter en ny tråd for Vårkonkurransen i årets Fotokonkurranse Vi deler fotokonkurransen inn i Vinter, Vår, Sommer og Høst. Frist for innsendelse av bilder for Vårbilder blir 15 Juni. Bildene må være tatt i perioden 1 Mars til 15 Juni 2014. Tema for bildet er årstiden man sender inn for. Regler: Man kan delta med ett bilde. Send det bildet du ønsker å delta med på epost til [email protected]. Det må være tatt i tidsperioden fotokonkurransen omhandler og Exifdata må være lesbare. Merk bildet med tittel. Skriv ditt brukernavn på forumet og ditt navn og adresse. Bildet må være i liggende format og være i JPG og i beste kvalitet du kan få med ditt kamera. Vi vil kontrollere bildekvaliteten før vi legger bildet ut på forumet. Typiske små mobilbilder går altså ikke. Når vi har mottatt bildet blir det lagt ut i en post som et anonymt bilde med din tittel. Innsendere kan kun delta med bilder de selv har fotografert. Det er innsenders ansvar å sørge for å ha opphavs- og/eller fotorett til bildene og å sørge for at eventuelle personer på bildene har godkjent at bildene offentliggjøres. Det er et krav at man har minimum 5 innlegg på forumet for å kunne delta. Medlemmer som har mer enn 5 innlegg kommer i kategorien "Aktive medlemmer" automatisk. Dere eier fortsatt bildene selv, men godtar at vi i forumet bruker bildet i en kalender eller kanskje på andre effekter/premier. I den grad det er praktisk mulig, vil bildene bli kreditert med opphavsmannens navn. Bildet vil gå til avstemming og de 3 beste bildene vil gå til kalender 2015 og bildene vil bli fordelt på de 12 månedene som det passer best For ordens skyld. Dette er en fotokonkurranse for medlemmer av fjellforum - der medlemmer av forumet stemmer på hvilke bilder man mener er best. Ikke engasjer venner på facebook osv for å registrere seg på forumet for å stemme på enkelte bilder - eller registrere familiemedlemmer osv. for å sanke stemmer til eget eller andres bilde. Jeg sjekker alle Ip adresser til nye medlemmer i mot medlemsregisteret. Ved tvil om at alt har gått riktig for seg - vil vi etterkontrollere avstemningene til alle som er registrert i forumet etter at konkurransen ble lagt ut til avstemning. Som førstepremie til fotokonkurransen for vårbilder er vi så heldige at vi har fått Helsport med som sponsor i år også. Til vårens konkurranse blir premien et av de nye lettvektsteltene til Helsport - enten et Helsport Reinsfjell - eller et Helsport Rondane . Begge disse teltene har en verdi på ca 6000,- Som andre og tredjepremie stiller Devold med undertøy til en verdi av 1000,- på hver

Heisan Da har jeg brukt mine timer på fornuftens resonnementer; pris, kvalitet, bruksområder, service, ++ Dere finner en amerikansk side hvor de diskuterer samme utfordringer - link -- Alle som har litt erfaring sier det samme: har du pengene - gå for en Alpacka raft. Det er den eneste som tåler seriøs elvepadling, veier lite og er lett å pakke. Annenhåndsverdien er også meget bra. Amerikanerne synes prisene er stive. Et lite regneeksempel - Denali Llama 895, spruttrekk 250, totalt $1145 - noe som i dagens kurs er ca. 6840. Legger man til 25% moms er man over listepris hos norske forhandleren. -- Jeg har vært i dialog med http://www.packrafting.com/ om vi kan få noen rabatterte priser. Det vil vi få, om enn ikke så mye som ønsket. Kommer mer om det når alt er klart. Hold ut...

Et viktig innlegg Lompa ! REJOHN skriver lenger oppe et innlegg der det tydlig går fram at stavangerfolk ikke tåler bergensere. Det er vel den gjengse holdningen til naboer her i landet. Tror vi beholder Status Quo for fredens skyld.

Det fleste av oss har vel visse mål med livet før en ender enten på gamlehjemmet eller ned i en bresprekk. Å ta alle 428 kommunetoppene krever noe mer fritid og mindre forpliktelser så det får bli en utvidet hobby etter fylte 62. All honør til Bjugn som ikke ville ha ekteskap med Ørland. Som regel er det bare lummerusk å tjene på sammenslåing. En burde heller ha slått sammen fylker. F.eks Rogaland/Hordaland, ett Agder osv. Som økonomisk motvekt til det sentrale østlandet som stikker av med det meste. Andre mål som ligger nærmere er kryssing av de 10 største breene og de 10 høyeste pf toppene. Det skal være gjennomført innen de 4 neste årene ! Treskjæring og dreing av boller får andre ta seg av...

I dag ble det en tur i nærområdet. Jeg er i den heldige situasjonen at det jeg gå opp til markagrensa på et kvarter så jeg unngår offentlig kommunikasjon som ikke er alt for god på en søndag. Turen gikk via Risvollan og Tomset/Kastbrekka til Øver-Blekkan og derfa opp langs Ramdalen. Der kunne jeg ikke dy meg, men gikk ut på et litt utsatt utsiktspunkt for å få et oversiktsbilde av Bjørkmyra. Har ikke noe sterkt ønske om å falle 15-20 meter rett ned, så jeg beveget meg forsiktig i gummistøvler. Litt lenger oppe møtte jeg stien/løypa fra Styggdalen/Lomtjønna og fulgte den frem til der stien delte seg og jeg tok retning Rossmo i stedet for opp på Liaåsen som ellers er mitt favorittmål i denne marka. Matpausen ble som vanlig lagt til trappa på hytta som ligger rett opp for Lia Pukkverk og sola skinte omsider. Hadde en plan om å gå til Bratsberg og ta bussen heim derfra, men fikk etter hvert kalde føtter mhp tiden det ville ta så jeg valgte heller å gå om Bratsberggrinda til Eklesbakken hvor jeg ble hentet etter som det ville blitt 1 time å vente på bussen. Så igjen en god del vindfall, men de var ikke til hinder langs stiene. Håper bare at det ikke blie barkebillesesong i sommer. Jeg prøver å legge ved noen bilder av dett, men har ennå ikke helt funnet ut av det nye formatet for Fjellforum så lover ingen ting

Brødrene på tur Broderen og jeg la planer tidligere i vår. Tur til Scotland med Lochnagar som mål. Nå finns det flere brødre, og etter hvert som planene ble luftet og diskutert, ble til at alle fire sammen skulle ta den store utflukten. Det passet på mange måter greit. Eldste mann fyller 70 og det ville være en fin gave å spandere turen – og hva i alle dager gis ellers til noen som stort sett har alt?Turen ble lagt til 1. mai helga. På vei mot Ballater, hvor vi skulle overnatte før turen, var vi innom noen kjekke brennerier og hadde noen små og forsiktige prøver på myrvannet… Torsdagen var noe fuktig og kald. På vei over høylandet, kunne vi se hvite topper med både gammel og ny snø. Det lovet ikke helt godt for fredagens tur. Fredagsmorgen, etter tradisjonell (engelsk) Scotsk frokost, pakket vi ned både drikke og mat. Vi regnet med at turen ville ta noe tid. Men været var bra, bortsett fra at bilrutene nede i landsbyen var dekket med frost. Innover langs Muick til Spittal of Glenmuick ble det diskutert forskjellige alternativer til toppturen, men vi ble enige om å forsøke. Vi ville uansett ikke bli de eneste som vill gå oppover denne dagen.På parkeringsplassen var det alt en del biler. Men ikke alle skulle til toppen av Lochnagar. Det finnes en god del andre turer og stier i området. Vi tok stien opp mot toppen. I dette tilfellet er ”stien” for den første halvparten av turen en vei for Landrovere, og byr ikke på veldig store utfordringer. Bortsett fra at eldste-mann, som ikke trener men røyker, ikke har pust. Det gikk i et rolig tempo oppover. Etter halvannen time ga han seg og snudde nesa nedover. Vi fortsatte, lyden av liryper fulgte oss oppover. Og vi skremte også opp noen fugler. Noen av rypene var mer opptatt av hverandre enn av oss, og vi kom nesten helt innpå før de flakset opp.Det går mye oppover. Bakkene er stort sett ikke bratte, men til gjengjeld lange. For å redusere slitasjen, er det laget ”trapper” og lagt ut stein som gjør det naturlig å følge en bestemt vei oppover. Tilretteleggingen minner mye om det arbeidet som er gjort på stien ut til Prekestolen, men jeg tror ikke det er så mange som tar turen til Lochnagar som ut til Prekestolen. Opp mot 900moh er det en liten kneik som ender ut en liten dal. I andre enden av denne dalen er det fantastrisk utsikt til vannet og toppen Lochnagar, og utsikten her er ofte fotografert og malt. Videre går det bratt opp en ur. Denne var dekket av en fonn med løssnø på toppen. Med stup i enden av fonna, er både broderen (han som har samme fødselsdag som jeg) og jeg ikke helt trygge. Det gikk en del folk oppover, og hadde vi tatt tiden til hjelp ville det være mulig å komme opp – og ned, men med eldstemann ventende, fant vi det best å snu. Vi hadde hatt en god tur opp, og etter at 70åringen hadde snudd, holdt vi et brukbart tempo. Det fikk klare seg for denne gang. Og så er det også en god unnskyldning for å ta nok en tur til naboen i vest. Vi må da kunne komme opp en gang…Nedover går greit, men en god time i bare nedoverbakke tar på. Det er faktisk sånn at de små oppoverbakkene som finnes gir en liten hvil i all nedover. Nede ved bilen var det vår. Adskillig varmere enn opp. Der var det egentlig vinter. Det er litt rart å komme til Scotland og oppleve våren på ny. Har var bjørka bare så vidt grønne.Med en kortere tur enn planlagt, kunne vi ta nok et besøk på et brenneri. Like i nærheten av dronningens slott i Scotland – Balmoral, nærmestre nabo, ligger Brenneriet Lochnagar. Et lite anlegg sammenliknet med de andre vi besøkte, men fullt ut verdt et besøk. Vi kom på slutten av dagen, var alene på omvisningen, og fikk VIP oppvartning. En skikkelig hyggelig opplevelse. En litt kort tur ble avsluttet på den lokale pubben med pizza og øl. Dette burde bli obligatorisk i Norge. 4 brødre hadde en fin tur, og en bra opplevelse sammen. Turen var verdt hvert øre. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Har endelig fått revet meg løs fra solsenga i varmen, og gått meg en tur i nærområdet. Tre timer t/r Våres Plass som har en fantastisk utsikt ned i Barranco de Arguineguin. Høydeskrekken gjør at jeg ikke tør å stille meg helt på kanten for å ta bilder.

Bilder kommer så fort jeg skjønner meg på det nye skaleringssystemet her hjemme. Men rapport med bilder finnes her: http://peakbook.org/tour/15921/En+%22miniroman%22+med+tittel+%22Fantastiske+Beerenberg%21%22.html ADVARSEL! Kanskje lenger enn eaas lengste rapport. Men jeg vet at enkelte vil lese min versjon av Jan Mayen-ekspedisjonen 2011, spesielt fordi de ønsker å ta del i mine bekymringer både på forhånd og underveis. Regner med at ytterst få gidder å lese dette, men for meg personlig var det viktig å få skrevet en miniroman om mitt livs mest spesielle ferie til nå, og i tillegg har det fungert som ren terapi mot 2k-tørke å skrive og mimre om fantastiske Beerenberg! INNLEDNING Jeg hadde ”alltid” visst om Jan Mayens eksistens. Men det var ei utilgjengelig øy langt der nordvest i havgapet som jeg aldri ville få oppleve. Og det var jo like greit, for det fantes nemlig en diger vulkan der, og jeg har alltid vært sjeleglad for at vi ikke har sånn styggedom her på fastlandet. I tillegg hadde en av fars sprøe og eventyrlystne barndomskompiser holdt på å sette livet til på vei mot Beerenberg i uvær for en god del tiår siden da han jobbet som meteorolog på øya. Åra går, og i 2006 nevnte Morten i en bisetning at han hadde planer om en tur til Jan Mayen i 2008, og den måtte jeg bare bli med på om jeg hadde tid og penger. Det siste hadde jeg imidlertid ikke nok av, så jeg kunne ikke annet enn å se langt etter det prosjektet. Litt synd, for det var jo en ”en gang i livet-mulighet” dette, og jeg var ikke like redd for vulkaner lenger, men jeg trøsta meg med at fastlandet rommer mer enn nok av eventyr for en sann skau- og fjellfantast, så det var ingen bunnløs sorg å spore. Ekspedisjonen i 2008 ble en gigantisk suksess i knallvær, og jeg ble visst mer misunnelig enn jeg hadde forestilt meg. Men 2008 var uansett etter min målestokk et knallår på 2000-meterfronten, jeg har aldri før eller seinere hatt like mange bestigninger av 2k-topper, og stort sett hadde jeg det været jeg krever også. Så Jan Mayen fikk bare ligge der med sitt fantastiske Beerenberg, jeg fikk nok oppleve massevis av annet flott i stedet ”skal du se!” Jeg burde likevel ant konturene av en ny Jan Mayen-ekspedisjon allerede dette året, for nå var jo Sondre meget godt i gang som Fjellforums mest entusiastiske medlem med turer i fleng og begynnende 2k-samling. Denne gutten skulle i mål, det kunne ingen i hele verden betvile. Og skulle den norske samlinga kompletteres måtte jo Beerenbergs kraterkant forseres. JEG MELDER MEG PÅ! Jan Mayen begynte for alvor å kverne i tankene da jeg fikk nyss om at Sondre fikk Morten til å vurdere en ny ekspedisjon. Jeg drømte om å stå på drøyt 2000 meter over havflata mens jeg så ned i denne, og i drømmene var selvsagt været perfekt. Jeg prøvde muligens å få med Jan Petter ved å skildre entusiastisk noe jeg trudde jeg kunne uttale meg om, men som alltid fulgte en anelse sviktende mot med på kjøpet. Skal – skal ikke…? Nå hadde jeg skrytt av eksotiske Jan Mayen til såpass mange at jeg måtte bestemme meg. Og på en skitur til Lauvkollen sammen med Sondre og Erling fikk jeg en slags positiv kalddusj fra førstnevnte, det var én ledig plass igjen til Jan Mayen… Jeg sa meget raskt at den plassen bare måtte jeg ta! Jeg husker ikke så mye mer, men trur jeg var rask med å si fra til Morten om at jeg var klar. Nå hadde jeg råd! Depositum ble betalt så fort jeg kunne. Så da var det bare å vente, stålsette seg og glede seg… VANLIGE ØYVINDBEKYMRINGER Morten har allerede beskrevet det i sin rapport. Jeg har en egen evne til å ta alle tenkelige og utenkelige sorger på forskudd. Men jeg er nok litt arvelig belasta, og har alltid vært redd for bresprekker. På Semeltind i september 2010 så jeg ned på noen gedigne sprekker, men fikk høre at de bare var småtterier mot monstersprekkene på Gjertvassbreen. Og selveste Gjertvassbresprekkene blir visst små mot sprekkene som finnes langs Beerenbergs flanker… Lenge syntes jeg det bare var moro å lese Mortens skildringer i Bibel 2 hvor han skritter over et mørkt høl i snøen som sikkert er en del av ei større bregleppe. Snøbrua holdt de andre, så da holder den sikkert han også… Nå som avreisen bare var måneder og etter hvert uker unna grøsset det mer og mer i meg av å tenke på dette. Hvorfor gikk de ikke i tau da de kom på kraterkanten? Ingen andre ekspedisjoner jeg fant på nettet brukte tau etter at flanken var tilbakelagt. Kanskje jeg skulle si meg fornøyd med å nå kanten og ferdig med det? Lett å si her i stua, man føler presset både fra seg sjøl og omgivelsene når man er til stede i selve eventyret, såpass vet jeg av erfaring. Og ute i felten føles det for dumt å trekke seg på grunn av en usynlig og relativt usannsynlig fiende. Så jeg kom nok til å ta sjansen. Og kanskje en monstersprekk på Beerenberg ville bli min grav… ”Det skal bli så godt å få deg tilbake igjen Øyvind!” sa far en del ganger i ukene før avreise. Og selvsagt skulle det bli koselig å være tilbake full av lettelse og tilfredshet etter en forhåpentligvis vellykket bestigning. Da skulle det bli tid til hyttekos i harmløse trakter. Jammen skulle det bli koselig gitt! Men jeg hadde bare et Island- og Jan Mayen-eventyr å gjøre unna først. Og selvsagt måtte Grimsvötn passe på å få utbrudd 3 uker før avreise til Island. Nå begynte jeg å lure veldig på hvorfor jeg hadde meldt meg på dette skumle opplegget. Litt mer om disse bekymringene står det om i rapporten om Hvannadalshnukur. SEILTUREN MED AURORA Islandseventyret har jeg beskrevet gjennom turrapportene fra henholdsvis Hvannadalshnukur og Kerling. Mye annet positivt var det også å oppleve, Island skal definitivt besøkes iallfall 5 ganger til i livet! Men nå er det klart for å legge ut fra kai ved Dalvik et lite stykke nord for Akureyri. Kaptein Sigurdur holdt en grei infotale om sikkerhet, og så var det bare å sette i gang. Med et fantastisk flott og til dels rent Lyngenalpint landskap som bakteppe bar det ut mot noe jeg synes er skumlere enn bresprekker, det åpne havet! Men jeg var ikke redd for verken storm eller skumle sjøuhyrer siden jeg stolte fullt og helt på Aurora og skippernes dyktighet. Det var et litt mer trivielt problem jeg var reelt bekymret for, nemlig sjøsjuke, og det skulle jeg tidsnok få stifte kvalmende bekjentskap med. Etter et kvarter ute på dekk begynte jeg å føle på det samme stresset jeg kjenner når jeg er redd for å svime av på grunn av blodtrøbbel (jeg blir kvalm av alt som har med blod å gjøre, det er nok at folk prater om det). Skulle jeg virkelig måtte holde ut med denne gynginga på sjøen i ca 3 døgn? Var jeg alt blitt kvalm? ”Øyvind, kan du gå ned i lugaren og sjekke at Svein Helge lever?” spurte Morten. ”Ja” sa jeg, vel vitende om at snart var det nok enda mindre liv i meg. Alt var ok med Svein Helge som lå og slappet av i køya si. Men nå var det like før alt endte i forferdelse for meg, så jeg bare sa kjapt til Sondre at han fikk videreformidle at alt sto bra til med den heldige, sjøl var jeg det motsatte og måtte forte meg inn på det relativt primitive båttoalettet. Jeg var sprekkeferdig av spy, men greide i første omgang bare å gulpe. Kvalmen bare steg og jeg hadde det rett og slett grusomt. Endelig kom det en brekning med innhold i, og da var kula i gang. Faen så makabert! Sjangle bort til min egen køye var ikke lett på grunn av sjøgangen. Temmelig desperat fikk jeg lagt meg i køya for å slappe av. Men jeg var ikke lenge i paradis, halvannet minutt etterpå kom en voldsom dønning som gjorde meg kvalm, og jaggu måtte jeg ikke til pers på ny! Samme prosedyre som sist. Jeg hadde det helt for jævlig, og følte meg i tillegg liten og redd. Hvor lenge skulle lidelsene vare? Jan Mayen var langt unna. Nei detta var virkelig ikke noe særlig til ferie! Jeg fortsatte i samme stil og skremte blant annet vekk Gunnar fra toalettdøra da jeg kom ravende med svært tydelige hensikter. Sondre skulle hilse fra Morten på dekk og lurte på om jeg hadde nådd sjøsjuke grad 4 (grad 3 er at man er redd for at man ikke skal dø), og mange mente at jeg burde komme meg på dekk for å få frisk luft. Men veien opp var for risikabel, så det ble en ond spysirkel hvor køya var eneste alternativ, rent bortsett fra å ligge med hue i skåla da. For et mareritt! Auroras kvalmende luktblanding av råttent sjøvann og bensin gjorde ikke saken bedre. I ettertid syns jeg det er oppsiktsvekkende at jeg bare spydde 9 ganger… ENDELIG JAN MAYEN! Det siste halve døgnet ble jeg bedre. Og da jeg våget meg på dekk hadde vi plutselig land på høyre side. Endelig! Snart var det slutt på sjøtilværelsen. For å gjøre en mellomlang historie kort så fikk vi alle en småspennende tur med zodiacen til land fra Aurora. Selvsagt fikk jeg en aldri så liten brottsjø i baken da vi nådde strandkanten. Og sjøgangen satt i beina, jeg vagget ukontrollert rundt. Men kvalmen var borte. Beerenberg hadde vi allerede sett noen timer. Synet gjorde meg dessverre deprimert. Dette stemte ikke med ”fasiten” min. Enten skulle vi se toppen i knallvær, eller så skulle vi etter enda større sannsynlighet ikke se den i det hele tatt på grunn av skodda, men trøste oss med at det ”alltid” er skodde her nede ved stranda mens det ”alltid” er knallvær der oppe høyt over skydekket. Nå så vi jo toppen med grå himmel og drivende skyer rundt. Jeg hadde mest lyst til å grine… PÅ VEI MOT BEERENBERG Fredag 24. juni la vi i vei fra Gamlemetten. Alle hadde mer eller mindre blytunge sekker og en del sommerfugler i magen vil jeg tru. Sjøl var jeg bekymra. Spesielt for været. Det var jo fin temperatur å gå i, men himmelen var trist og grå. Ikke tok det lange tida før spesielt høyreskuldra begynte å verke heller. Av en eller annen grunn hadde min splitter nye Bergans Powerframe begynt å vise svakhetstegn, høyre skulderreim hadde løsnet fra meisen. Jeg ble sliten av dette, og det var tungt å svelge. Fallhøyden var stor, det var jo nærmest opplest og vedtatt på forhånd at Sondre, Morten og jeg var de sprekeste på denne ekspedisjonen. Jeg var da i mitt livs form var jeg ikke? Var det alderen som gjorde at tunge bører føltes enda tyngre nå? Hadde jo nettopp kommet midtveis i 30-åra. Hver pause var en lettelse, men det var en lidelse å få på sekken igjen. At hempa også hadde røket gjorde alt så uendelig mye tyngre og klønete. Ved en anledning mista jeg balansen og skapte forferdelse da jeg prøvde å få på sekken. Og det var med innvendig angst jeg tappert og muntert svarte positivt på Gunnars spørsmål om jeg kunne ta teltet hans i tillegg, han syntes nemlig sekken var for tung. Merkelig nok gikk det litt bedre med enda tyngre bør, og etter hvert dannet jeg, Morten og Sondre en fortropp som sakte men sikkert gikk fra resten av gruppa. Ingen dramatikk i dette, de hadde våre spor å gå i. Sola hadde brutt gjennom skydekket og drev stadig flere ulldotter og systemer på flukt. Men jeg var ikke i stand til å tenke på toppen eller utsikten, alt som sto i hodet mitt var at vi måtte se å komme oss fram til det vi mente skulle være leirplassen. En god stund gikk jeg foran og tråkket spor. Det føltes ikke som støvla sank spesielt dypt, men brøyting er brøyting. Og sekken var en fæl byrde for skuldrene. Svetten silte, pusten jobbet på høygir og jeg ba til høyere makter om at Morten eller Sondre skulle foreslå å ta pause. Ofte er det sånn når man er tre jevnbyrdige, alle sliter, men ingen vil ta initiativet til å få slutt på det. Man vil da vel ikke vise svakhetstegn? Jeg fantaserte om å rive av meg sekken i ren desperasjon. For en jævlig sekk! Dette går ikke stort lenger! Kan vi ikke bare stoppe nå da, vær så snill!! Dette er jo mer enn et vanlig menneske kan tåle… Etter hvert tok Sondre over brøytinga. Enten var snøen verre å brøyte i nå, eller så kunne jeg rett og slett se på spordybden hvor tungt jeg selv hadde slitt da jeg gikk foran. Det var godt å få gå bakerst, men tempoet ble hakket verre. For en jævlig tilværelse! Og detta gjør jeg frivillig… Kan vi ikke bare stoppe nå da? Jeg tenkte den setninga iallfall 50 ganger vil jeg tru. Hvis ingen foreslår det så får jeg gjøre det! Men jeg venter hundre skritt til, og nye hundre skritt, og nye hundre osv… Endelig fant Sondre og Morten ut i fellesskap at nok var nok. Av med sekken! Fantastisk deilig, hvilken befrielse!!! Vi rulla ut underlagene og la oss til for å slappe av i det etterhvert kjempefine været. Herlig! Jeg kunne både se og føle konturene av noe stort. Når jeg snakket for egen del kunne jeg endelig forstå at all lidelse og jævelskap til syvende og sist hadde manøvrert meg i posisjon til å gjennomføre noe som fort kunne bli en sjelden, eksklusiv og fantastisk naturopplevelse. Langt der nede så vi de 8 andre bevege seg sakte men sikkert oppover mot oss. De gjennomgikk sikkert de samme prøvelser som vi nå hadde lagt bak oss. Det gjør alltid godt å se andre slite mens man sjøl har slitt seg ferdig. Nå skulle sekkene tømmes for det meste, og bare vissheten om at det nå kun gjensto en gjennomsnitts topptur når det gjaldt høydeforskjell og oppakning gjorde meg lysere til sinns. Selvsagt visste jeg at dette likevel ikke ville bli en gjennomsnittsbestigning, og Jan Mayen-sprekkene spøkte i bakhodet. Men enn så lenge fikk vi nyte utsikten over Sør Jan som badet i solsteika. NERVEPIRRENDE VENTING Langt om lenge kom resten av gjengen fram til leiren med Tor Håvard i spissen. Det begynte å li mot kveld, og alle var dyktig slitne. Men som sanne toppentusiaster spilte ikke tid på døgnet noen som helst rolle for oss, for det var klart at dette værvinduet av de helt sjeldne bare måtte utnyttes. Jeg kunne ikke tenkt meg noe dummere enn å tviholde på at ”her skal vi sove og vente til neste dag med toppstøtet”. Hvile i lange baner var imidlertid påkrevet. Jeg var den første til å forstå det. Folk trengte både mat, småsøvn og generell utflating. Det ble vedtatt at vi skulle vente 4 timer før vi la i vei mot kraterkanten. Været var nå helt perfekt, og Beerenbergs flanke var ei bløtkake som det virkelig fristet å sette tennene i. Men hvor lenge ville værvinduet vare? Morten sa at det varte 8 timer den fantastiske 19. juni 2008. Nå hadde det vært fint noen timer, vi skulle vente 4 timer til, og det ville vel fort ta en del timer å nå kraterkanten også. For en gedigen nedtur det ville bli om skyene kom sigende innover fjellet! Sondre var synlig rastløs og utålmodig, og jeg var fullstendig nervevrak. Hva var vel nervepirrende sluttminutter i en spennende fotballkamp hvor man holdt med den som ledet med knapp margin imot dette? Norge-Brasil i Frankrike-VM kunne bare gå og legge seg, den saken var klar. Hvordan skulle jeg forklare en eventuell nedtur for Nils som satt hjemme i Drammen og helt sikkert studerte webkameraet og så at det var knallvær? Han tenkte sikkert at vi var på toppen i dette øyeblikk… Nei dette var ikke noe blivende sted, vi måtte se å komme i gang!!! MOT TOPPEN Endelig var vi klare! Sondre hadde i all sin rastløshet gjort en formidabel jobb med å klargjøre tauene. Vi fordelte oss på riktig måte og la i vei. Enn så lenge hadde vi spor å gå i etter at taulaget fra basen hadde passert oss. De valgte å gå til venstre for Nunataken, og disse spora var fristende å følge. Men Morten var fornuftig og mente etter nøye overveielser at det klokeste ville være å gå til høyre og følge samme rute som i 2008 opp mot Bratthenget. Vi kunne ikke risikere å gå oss fast ved å følge ei mer direkte og dermed brattere rute som de foran oss gjorde. Alle var enige, og vi valgte den tryggeste løsningen. Alle som har prøvd seg på Beerenberg vet at fjellet er enormt også i norsk målestokk sjøl om det ikke er like høyt som Snøhettas stor- og midttopp, Austre Leirungstind og toppene over 2300 moh. Man går i evigheter og kommer ikke nærmere. Nunataken var stadig like langt unna. Så lenge været virket å ha gått i vranglås kunne jeg ikke annet enn å beundre dimensjonene, utålmodigheten min var slutt for denne gang. Jeg skulle så gjerne bidratt med å tråkke spor oppover flanken fra Nunataken, men bre er bre, og jeg kunne aldri forestille meg at jeg kunne være den som var best skikket til å gjøre rett veivalg. Førstemann bør ha mer peiling på breredning også. Så jeg fikk ”jukse” og bare dilte etter og nyte livet så lenge jeg slapp å bli hengende over en av monstersprekkene. De fantes nemlig i rikt monn. Enorme haikjefter med istapper som dyphavsmarulktanngarder. Grøss og gru, men samtidig vakkert. Her passer vi ikke inn, men fordi vi er eventyrere får vi ta del i den rene arktiske evigheten. Så deilig det var å gå med moderat sekk! Jeg bare gikk rolig framover og koste meg med synsinntrykk, og utsikten vokste stadig. Teltleiren ble mindre og mindre, og Sør Jan med Rudolftoppen ble lavere og lavere. Av og til måtte konsentrasjonen skjerpes over snøbruer, her var det viktig med stramt tau. Spesielt kilent husker jeg det var å gå langsetter en monstersprekk for så å gå opp på en smal snørygg med en ny monstersprekk på motsatt side som lå 90 grader i forhold til den første. Vi gikk nok alle med en stadig stigende forventning til det vi snart skulle få se når vi nådde kanten… ENDELIG KRATERKANTEN! Jeg kommer ALDRI til å glemme åpenbaringen på fantastiske Gjertvasstind litt før halv 5 lørdag morgen 28. mai 2005 eller morrastundene på Gravdalstind 1. november 2008 og Austre Leirungstind 10. august 2004! Nå var det klart for en ny åpenbaring med stor Å! Snakker jeg for meg sjøl kan jeg si at jeg forventet noe stort, men at det skulle være så voldsomt hadde jeg ikke forestilt meg. I Bibel 2 står det at Arne har Lodalskåpa som favorittfjell mens Turid har Beerenberg som sitt. Ja det var nok et flott fjell, og alle har sine preferanser, men uansett hvor fin Beerenberg måtte være så kom den vel til kort mot fastlandets flotteste 2k-juveler vel… Sånn tenker den som aldri har vært på Beerenbergs kraterkant. Nå som jeg har vært der sjøl og sett den med egne øyne forstår jeg veldig godt hva Turid tenker og føler! Jeg er trofast mot mine favorittfjell i Jotunheimen, men skjønner at Beerenberg kan bli nummer 1 for noen. For meg gled den her og nå rett inn på den trivielle (?) 10 på topp-lista! Det finnes etter hvert en del virkelig flotte bilder av motiver fra kraterkanten tatt av dyktige fotografer. Likevel sitter jeg med et inntrykk av at i tilfellet Beerenberg gjelder regelen mer enn for noen annen 2000-meter at bilder på ingen måte kan rettferdiggjøre fjellets storhet. Kanskje skyldes det den bueformede kraterkanten, panoramabilder med vidvinkelfunksjon er fine de, bevares, men de forteller ikke alt om Beerenbergs enorme sannhet! Overlykkelig måtte jeg nesten klype meg sjøl i armen for å fatte det jeg så. Intet alpint mylder under meg som på Gjertvasstind, men et drøye kilometeren bredt og spektakulært brekrater med stilige 2k-topper i en bue rundt var ikke stort dårligere. Mye mer vinterlig enn bildene fra 2008 var det også, iskaldt og rent, akkurat som jeg elsker det. Og rødfarget fjell her og der. Skremmende monstersprekker både i krateret og i kraterflanken. Alt dette forgylt av midnattsola som også sørget for et visst fargespill i skydekket langt der nede og ute på havet. Horisonten rundt var det såkalt Øyvindvær. Magisk var det rette ordet! Og jeg erklærte momentant ekspedisjonen for vellykket sjøl om vi hadde flere fortopper igjen før Håkon VII Topp. Klokka var nå ca 00.30. PARADEMARSJ TIL TOPPS Alle var fornøyde og knipsa bilder villig vekk. Sørøstre og Nordvestre Humpekul måtte avlegges besøk, og det var vel verdt det lille bryet. I starten gikk vi i små puljer og pratet fornøyd med hverandre, men det ble strekk i gruppa etter hvert. Selvsagt følte jeg sterkt for å rusle sammen med Sondre siste biten og preike skit akkurat som på alle våre andre fellesturer, så jeg gira etter hvert opp og tok han igjen der framme. Det var tungt og bratt opp til Fortoppen, og jeg kjente at beina var som bly og enda ikke hadde kommet seg etter traumene oppover mot leiren, men kondisen overvant dette. Nå gjensto den fæle bregleppa jeg hadde tenkt så mye på. Og som forutsett så var jeg ikke bekymra i det hele tatt når jeg endelig var til stede. Her gikk det et lite tråkk, og sjøl om jeg var fullt klar over fenomenet falsk trygghet så kunne det jo ikke gå galt. Snøbrua over ei annen gleppe jeg ikke visste om på forhånd ga visse ilinger, men den var bunnsolid. Øyvindgleppa, som Morten seinere kalte den, var kun synlig inn mot 2255-toppen. Der var det både hai og dyphavsmarulk så det holdt. Men tråkket gikk over ei snøflate som så ut som grei skuring. Og det var jo tydeligvis så mye snø i år så… Opp til den store kulen som er det høyeste punktet på Håkon VII Topp ga Sondre meg den store æren av å gå først. Jeg takket og ruslet opp med en høytidelig følelse innvendig. Og for en utsikt! Hvilket kjempefjell! Et enslig fjell ute i havgapet, det er sant, Jan Mayen er med sine 377 km2 mindre enn Finnemarka. Men dette arealet er stort når det i sin helhet er et gedigent panorama. Toppene som utgjorde kraterkanten var voldsomme og meget estetiske. All den rene og iskalde snøen gjorde det fullkomment. Vi sto på toppen av ei urealistisk overdimensjonert kraterbløtkake som kanskje var den vakreste i sitt slag. Dette var toppen av verden enda det manglet 6573 høydemetre på å nå Everest sitt nivå. Men dette var det eneste stedet jeg hadde vært på hvor jeg var mye høyere enn hele resten av horisonten. Utsatt var det på ingen måte her på toppen, men langt luftigere enn jeg hadde fått inntrykk av på bilder. Og dramatiske Weyprechtbreen skjøt seg helt fra krateret og ned i skodda langt der nede på sin ferd mot havnivå mens den vidunderlige midnattsola dannet en stemningsfull ramme over det hele. En av mine flotteste utsikter noensinne, intet mindre!!! Sondre tok bilde av meg, og jeg strakte armene i været i triumf, men på en slik måte at jeg unngikk å se ut som en som hadde beseiret fjellet. Ingen mennesker kan noen gang beseire et fjell. Men jeg syntes det var på sin plass å markere en personlig triumf ved synlig å ta innover meg den sjeldne naturopplevelsen. Etter en stund sto vi samlet hele gjengen på toppen. Skipper Sigurdur som endelig hadde tatt seg tid til å bestige Beerenberg når han først var innom Jan Mayen med Aurora tok ”lagbilde” av oss. Bra beregna av Sigurdur, men hvordan kunne han egentlig vite at kombinasjonen Morten, Øyvind og 2000-meter betyr knallvær? Vi ruslet ned fra toppkulen og prøvde å finne le på baksida, det var tross alt kaldt og hustrig her oppe, og alle hadde rukket å bli svette på veien. Nå var det tid for litt mat og toppdram, og Dagny lånte kameraet mitt og tok et par bilder av meg inntil toppkulen med krateret og den styrtende breen i bakgrunnen, bilder som for meg personlig for all tid vil være to klassikere. MOT MERCANTONTOPPEN Håkon VII Topp ble en stor personlig triumf for samtlige 11! 7 stykker skulle følge samme ruta tilbake, mens Sondre selvsagt skulle prøve å få med seg alle toppene langs kraterkanten. I utgangspunktet ville jeg gjerne gjøre det jeg også, men jeg var realist, og ikke minst spøkte ”kongerikets råeste snøegg” i bakhodet mitt. Morten ville gjerne være med til Hakluyttoppen, og Tor Håvard ville bli med så langt han våget. Med tanke på den skumle Mercantonegga var det ikke akkurat balsam for nervene at jeg under Fortoppen med massevis av plass å boltre meg på hekta stegjerna i hverandre og stupte så lang jeg var. Jeg trøstet meg med at jeg ikke var skjerpa, noe jeg absolutt ville være når det virkelig dro seg til. Like under Wordietoppen skilte vi lag med gjengen som skulle nedover. Nå var jeg jaggu spent! Men så pent som det var nå så måtte man jo bare nyte det hele også. Midnattsola gikk gradvis over i morrastund som så til de grader hadde gull i munn. Wordietoppen var turens enkleste topp, bare ei høy og brei flate. Herfra bar det bortover og nedover mot Vesle Glittertinden. Nye utsikter nedover flanken mot havet åpnet seg, stadig var det dramatiske breer med rikelig med sprekker langt der nede. Det ble luftigere også, ned fra Vesle Glittertinden såpass luftig at gjennomsnittsvandreren hadde fått hetta. Blant vanlige tinderanglere kvalifiserte det bare til et skuldertrekk, men det var jo klart at skulle man hekte stegjerna og skli så fikk man nok en dødelig aketur. Det var imidlertid ikke luftig nok eller bratt nok øverst langs kanten til at noe sånt skulle skje. MERCANTONTOPPEN OG SKREKKSNØEGGEN Opp til Mercantontoppen kom vi uten problemer. Men her kom vinden, bare for å understreke at her var det skummelt. Et kjapt blikk ned den såkalte skrekksnøeggen fikk det til å gå kaldt nedover bryst og mellomgulv. Jeg håpet inderlig at det lot seg gjøre å sikre her! Sondre var optimist både med tanke på standplass og løpende sikring lenger nede, det siste hadde ikke Morten trua på. Tor Håvard sa at nok var nok, han kjente sin begrensning og var fornøyd uansett. Han hadde god tid og gode klær og kunne godt vente på oss i flere timer. Morten prøvde uten sikring først, men på grunn av vind og hard snø begynte han å tenke på familien og snudde. Dermed ble det sikring på oss alle tre. Sondre rigget til det jeg vil kalle en bombesikker standplass, og Morten la i vei som førstemann. Problemet var bare at tauet kun rakk til et stykke over midtveis i den bratteste delen av eggen. For Morten som visste nøyaktig hva Mercanton innebar var det nok ikke så ille, verre var det for psyken til en fersking som meg. Med relativt høy puls kastet jeg meg uti det. Jeg stolte blindt på tauet, og skulle bestemme meg for om jeg skulle ta sjansen på å fortsette når jeg kom til tauets ende. Når det gjelder luftige egger og høyder generelt er jeg ingen tøffing på øverste hylle, men jeg kan være ganske iskald og rolig likevel. På min tauferd nedover bratta ble jeg stadig bedre akklimatisert, så da jeg nådde tauets ende var jeg ikke i tvil om at jeg ville fortsette. ”Nå bare gjør du det Øyvind!” tenkte jeg. Over skuldra så jeg Mortens snuplass hvor han hadde tråkket til en liten firkant på det eneste stedet hvor egga ikke var fullt så smal. Snuplassen ble nådd på en kontrollert måte, nå var det bare å gå løs på neste utfordring med ro, ærefrykt og respekt. I mine urealistiske drømmer skulle Sondre sikre meg over denne lange egga ved hjelp av snøbolter mens jeg spradet lykkelig rundt med luftig utsikt uten snev av høydeskrekk. Den utsikten måtte jeg bare glemme for en stund! Alt som betydde noe nå var å se ned og følge med på at føttene holdt stor nok avstand til hverandre så stegjerna ikke skulle hektes i hverandre, og spora etter Morten skulle følges slavisk. Isøksa var hele tida i beredskap. Jeg gikk nok litt krokrygget bortover og så vel ut som en gamling der jeg vant meter for meter i sneglefart. Rundt halvveis ble jeg passert av Sondre, som den kalde fisken han er så bare smatt han litt ut i høyresida og kom raskt forbi. Jeg kunne ane Sondre og Morten ved slutten på egga, men kunne ikke bry meg med å være misunnelig på de to som nå kunne slappe av. Skulle jeg overleve måtte jeg holde fokus! Stirre og stirre, ryggen verket, men det betydde ingenting. Stirre og nistirre så hvert skritt var trygt og veloverveid. Egentlig helt surrealistisk å ane flere oppsprukne brefall så å si 1000 meter rett under støvla mine, men dette gikk jo bra! Endelig nede hos Sondre og Morten! Jeg snudde meg og så opp mot Mercantontoppen. Dette motivet av snøegga og toppen er en klassiker i Bibel 2, og nå hadde jeg jaggu forsert hele greia og kunne stolt se tilbake. Jammen var jeg litt tøff jeg også! HAKLUYTTOPPEN, ANGST OG STOPP MENS LEKEN ER GOD! Et kort, men bratt og utsatt parti måtte passeres kort tid etterpå, men til tross for at Morten ikke likte å se mine myke stegjern mot isete snø sørget Sondres ekstraøks for at jeg kom meg greit ned. Nå var det parktur til topps på Hakluyttoppen. Jeg skal ikke konkludere for kjapt med hvilken topp som har den flotteste utsikten langs kraterkanten, men når jeg tenker tilbake på Beerenberg ser jeg umiddelbart for meg synet av ryggen fra Mercantontoppen til Håkon VII Topp med det digre krateret og Weyprechtbreens enorme buede sprekker og den unorske høydeforskjellen på vei ned mot skyene og havet sett fra Hakluyt. Den enorme frihetsfølelsen jeg fikk der oppe kommer jeg aldri til å glemme! Sondre hadde Arnes Pinakkel å tenke på. Uten tau var jeg ikke villig til å utfordre skjebnen. Sondre ålte seg over ei solid snøbru over en tilsvarende gigantisk sprekk og tok seg ned til skaret mens jeg og Morten rusla videre for å se på Juvtinden og ruta ned dit. Morten var glad han hadde den i boks, det frista ikke å gå ned den lange bakken for så å bestige en topp som var ca 100 meter lavere enn der vi selv sto. Jeg var nå innstilt på det da, jeg hadde den ikke på lista. Måtte bare vente på Sondre først. Vi så at sprekken Sondre hadde ålt seg over lukket seg i vår retning. Dermed kunne vi trygt gå langs ryggen og havne på kratersida av den nevnte sprekken for å få orkesterplass til Sondres forsøk på Arnes Pinakkel. Det var et nifst og skremmende syn! Sondre hadde tydeligvis nådd til topps og var på vei ned igjen. Ting tok tid så det ut som, og det var det all grunn til, et fall ville på ingen måte bli tilgitt! Også Sondre da, han som er så flink til å klyve både forover og bakover… Nei nå har gutten problemer! Skrekk og gru! Han lever her og nå, men alt kan forandres i løpet av sekunder. Jeg kan bli vitne til en tragedie når som helst. En fantastisk tur kan ende i forferdelse i form av at en av mine beste kompiser styrter rett i kraterdøden. Faren er reell! Jeg vet at han er flink, men detta er for jævlig å se på, håper inderlig det går som det pleier, for det går jo som regel bra!!! ”Er du misunnelig Øyvind?” spør Morten. ”Ja dettærn nå dettærn laaaaangt!” Nei jeg kunne ikke si jeg skulle ønske jeg var i Sondres sko nå. Vi rusla vekk, for dette orket spesielt jeg ikke å se på. Prøvde å nyte den vanvittig vakre og spektakulære utsikten i stedet. For en estetisk vulkan! Et evig snøfjell med iskaldt snøpudder for anledningen. Nå kjenner ikke jeg alle vulkaner, men hvite pyramider er å foretrekke framfor grå eller brune grushauger. Og sjøl de bildene jeg har sett av kraterkantene på store hvite vulkaner i andre verdensdeler har ikke kunnet oppvise Beerenbergs estetikk. Har ikke sett kraterkantene på Mount Rainier eller Kamtsjatkavulkanene enda… Morten rusla tilbake mot Mercantontoppen etter dette, mens jeg håpet at jeg kunne vente å se Sondre i live på vei mot der jeg sto så vi kunne rusle mot Juvtinden sammen. For en lettelse det var å høre lyden av stegjernsskritt og isøks rett under kanten! Der kom han opp og bortover mot meg, halvt fornøyd og halvt selvbebreidende. Han mislikte å ha tatt en såpass stor sjanse, men toppinstinktet var ikke godt å stagge. Vi startet på det jeg trudde skulle bli en grei tur mot Juvtinden. Men plutselig så vi en sprekk rett ved oss, og den snørte seg igjen få meter før ”ruta” vår, men sannsynligvis var dette en tvilsom snøbru av det slaget vi hadde sett en del av på vei opp Bratthenget. Jeg trur ikke jeg reflekterte spesielt over det før vi var vel over snøbrua. Men nå gikk den forferdelige sannheten opp for meg. Pusten ble kort og småhivende, og jeg begynte å grue meg til returen. Den skulle komme fortere enn jeg kunne ane… Jammen gikk vi ikke rett på en solid sprekk kort tid etter og fortsatt langt oppe i hellinga. Nå begynte både motet og stemmen min å svikte. Skulle vi gå langsetter for å se om det fantes en utvei? Hva med usynlige sprekker i nærheten? Nei nå ville jeg rett og slett ikke mer! Dette sa jeg til Sondre, og han forsto meg. Samtidig var han forbanna over det faktum at vi ikke hadde med oss tau, men det hadde vi jo hatt behov for på skrekksnøegga, og det hang fortsatt der. Sondre grubla fram og tilbake og forbannet det faktum at det i år var flere sprekker langs ryggen enn i 2008. Jeg hadde oppriktig medfølelse med han fordi han nå var så nære ved å komplettere sin 2k-samling, og så ut til å måtte gi avkall på siste topp. Men plutselig hoppet han over sprekken i rein riddersprangstil! Hva nå? Jeg skjønte momentant at det var klart for del 2 i angst på Sondres vegne. Og jeg hadde meg selv å tenke på også, den skumle snøbrua måtte jo passeres. Godt de ikke visste noen ting der hjemme i Drammen… Framme ved brua tok jeg ikke sjansen på å liste meg over. Jeg tok godt tak i hempa på isøksa og dro den helt ned så jeg virkelig skulle være parat til å hogge til alt jeg kunne. Så slang jeg meg over i et voldsomt tigersprang mens adrenalinet skyllet gjennom kroppen. Der! Isøksa i fast snø og tilbake i sikkerhet! Faen så deilig… VENTING PÅ HAKLUYT OG TILBAKETUR TIL DE TO ANDRE Fra kanten av Hakluytryggen kunne jeg etter hvert se Sondre som en relativt stor prikk på vei mot skaret. Han klarte ikke å gå rett på sak, det var nok ganske hard og glatt snø tenker jeg. Omsider sto han på toppen og strakte armene i været. Jeg passet på å ta bilde for å dokumentere at han faktisk besteg Juvtinden. Etter kort tid startet han på returen, og jeg satte meg ned på sekken for å suge inn stillheten, utsikten og endeløsheten. Aldri hadde det vært så fascinerende å se utover et skyhav som her på Beerenberg! Når man står på en snøhvit kremtoppvulkan høyt over skyene er det nok å feste øynene på selv om det kun er Jan Mayen, havet og horisonten å se. På mange måter sto tida stille her oppe, og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg befant meg på et av klodens mest utilgjengelige områder. Her følte jeg meg hjemme! Selvsagt var jeg fortsatt bekymra for Sondre. Han hadde vært ute av syne en stund nå. Hva om han ikke klarte å finne et sted å hoppe over eller omgå storsprekken på vei opp? Det var jo litt riddersprangprinsipp over den sprekken som stoppet meg, å hoppe over på vei nedover var ille nok, men å hoppe oppover så jeg på som det reneste selvmord. Men han pleier jo å overleve det meste trøstet jeg meg med. Og langt om lenge hørte jeg skritt, og der var han på plass like hel, takk og pris for det! Sondre var fornøyd med å ha fullført 2k-livsverket sitt, men hadde en del refleksjoner om sjansespillet sitt og refererte til Slingsbys sitat da han rett etter førstebestigninga av Storen svarte Mohn at det han følte etter at alt var vel i boks var at han var en tulling eller det som verre er. Jeg på min side kan nok si at jeg både forstår og ikke klarer å forstå. Har vel tross alt mine svin på skauen sjøl, og er sannsynligvis blant de som vet best hvor viktig 2000-metringer er for Sondre, men samtidig fatter jeg ikke at han tør å gå løs på alle hindringer. Moralpreken gidder jeg ikke å komme med, det finnes jo tross alt en del reflekterte folk som tar kalkulerte risiko i fjellet og vet hva det innebærer. Vi trenger ikke å fortelle dem at det er forbundet med fare. Jeg er bare kjempeglad for at det gikk bra! Nå kunne vi rusle en parktur tilbake langs Hakluytryggen, og begge var vi tross alt ganske oppstemte. Den arktiske vulkanskjønnheten sluttet aldri å bergta oss. Snøfjell er og blir tingen, spesielt når det er Øyvindvær! Og det var så unorsk langt ned på den ene siden. En fantastisk følelse! Det tok ikke lange tida før vi var tilbake ved skrekksnøegga. Den bekymret oss ikke stort, hadde vi kommet vel ned skulle alt tilsi at returen oppover måtte gå enda lettere. Men jeg var samtidig obs på undervurderingsfella, den må man aldri gå i! Tross alt var det like smalt og luftig her som for noen timer siden, og jeg merket underveis at det var greit å være skjerpet. Omsider kom vi fram til tauet. Sondre tenkte at nok var nok for i dag og klipset seg inn. De fleste vil mene at jeg også burde gjort det, men for det første så var jeg ikke i nærheten av å ha pådratt meg like mye adrenalin som Sondre i dag og for det andre så ville jeg bli ferdig med saken. Så jeg diltet rolig etter helt usikra. Trur faktisk fortsatt nå i ettertid at jeg valgte rett. I motsatt fall måtte jeg ha stått på stedet hvil og venta til Sondre var ferdig med tauet og kunne slenge det ned til meg igjen. Og når jeg vet hvilke utrolige fall jeg er i stand til å få til mens jeg for eksempel står stille med ski på beina i en skråning mens jeg venter på noen så sier det seg sjøl hva som kunne skje her på egga. Å stå lenge i samme positur kan føre til dårlig konsentrasjon og et mulig og klønete skjebnesvangert sekund. Og jeg var tross alt mercantonsk godt akklimatisert, så det gikk selvsagt bra! Etter en kjapp tur over Vesle Glittertinden og Wordietoppen var vi tilbake hos Morten og Tor Håvard. De var glade for å se oss like hele, og hadde blant annet sett oss som to prikker på vei opp mot Mercantontoppen. NEDOVER MOT LEIREN Med Sondre i front bar det etter hvert nedover mot Bratthenget. Jeg stirret på kraterkanten en siste gang og tok et vemodig farvel. Dette fantastiske fjellet og denne storslagne åpenbaringen ville jeg aldri få vende tilbake til. Men det ble jo så ekstremt vellykka da! Jeg gikk tross alt i gledesrus og tenkte på alle de herlige minnene jeg hadde skaffet meg, og på all skryten jeg skulle servere hjemme. Vi hadde nå faktisk vært et helt døgn på tur, og samtlige fire var mer eller mindre trøtte. Jeg hadde det verre på vei ned fra Hvannadalshnukur, men slet litt med å holde øynene åpne nå også. Siden jeg gikk bakerst kunne ikke de andre se hvor omstendelig jeg var i nedoverbakke, og ned fra den kilne ryggen mellom de to storsprekkene ble jeg dratt etter i et voldsomt rykk da de andre gikk litt for fort i svingene. Ingen dramatikk, hadde jeg havna i sprekken ville ikke vekta mi tatt med seg de andre som var der nede, men ekkelt likevel. På grunn av refleksreaksjon unngikk jeg imidlertid dette og kunne kort tid etter spasere videre som om ingenting hadde hendt. Snart var det likevel Mortens tur til å snuble i egne bein. Han var nok stuptrøtt nå, og "manøveren" hans sto absolutt ikke tilbake for min tilsvarende oppunder 2255-toppen. Vi gikk vel alle mer eller mindre på autopilot nå, og taktikken var nok i høyeste grad at ingen måtte havne i en sprekk, for nå hadde ikke kroppene eller psykene våre den minste lyst til å være skjerpet. Endelig Nunataken! Snart kunne vi legge oss i teltleiren og slappe av. Teltet til meg og Sondre viste seg å være lite solid, stengene hadde røket foran. Jaja, det kunne ha vært skjebnesvangert det, men siden været ikke engang gadd å stille oss på prøve så gikk det som det pleier å gå, altså bra. Alt var fryd og gammen til tross for vår trøtte og slitne tilstand. Nesten ingen orket å ligge inni teltene, det var for herlig å være ute nå rundt klokka 9 på formiddagen! Alle dormet vi av fra tid til annen innimellom småpraten og mysinga mot Sør Jan. Inni meg kjente jeg på den fantastisk gode følelsen det er når en stor drøm i livet går i oppfyllelse til punkt og prikke og mer til. Hvilken utladning! NEDOVER TIL GAMLEMETTEN Det var et ugjenkallelig faktum at vi måtte komme oss nedover. Og jeg skal ikke beskrive det så nøye, for sammenlignet med selve bestigninga av Beerenberg har nedturen tilbake til havnivå kun akademisk interesse. Det var iallfall jævlig på grunn av den fæle sekken som nå igjen ble fylt av tunge saker. Men det var hyggelig å prate med Sondre og Gunnar på veien, og sistnevnte fortalte mye artig om sønn Åkes kommunetoppsamling. LATMANNSLIV De to siste dagene på Jan Mayen var preget av et vær i brukbart godlune og trivelig sosialt samvær mellom turdeltakerne. Morsomt var det også å besøke basen i Olonkinbyen, med både forfriskende hutrebad i havet og herlig, nesten for varm bassengbading etterpå. Jammen var dette ferie altså! Spesielt på grunn av en berusende Beerenbergfølelse som "gjennomsyret" tilværelsen. Nesten fælt å bruke det ordet, men kommer ikke på et bedre uttrykk. AVSLUTNING Siste dagen var det med en vemodig følelse jeg rusla bortover flatene over stupene langsetter havkanten. Været var fortsatt innstilt på idyll, så det var en verdig avslutning på Jan Mayen-tilværelsen. Det var rart å tenke på at hit ville jeg aldri vende tilbake! Jeg snudde meg og fikk se et skrekkelig syn uti havgapet sørvest for Gamlemetten. Aurora!! "Hjelp, nå kommer vikingene og tar oss!!!" Det var ikke langt unna at jeg fikk den følelsen. Farvel til det kvalmeløse liv… Om litt var vi alle ombord på Aurora igjen. Vi seilte nordover for å se Weyprechtbreen i hele sitt 2000 meters fall fra krateret, og det var et imponerende syn! Men en front fra nord gjorde at vi måtte droppe planen om å seile rundt hele øya, så vi snudde, og jeg for min del oppsøkte snart køya meget klok av skade. Hadde egentlig "drømt" om å stå på dekk og speide etter Beerenberg med tårer i øynene til det ikke var mer Jan Mayen å se i horisonten, men realismen i det hele forhindret meg i det. Det ble ikke like ille på vei tilbake til Island som det var motsatt vei, og jeg slapp unna alt som het spykuler, men kvalmen kom og gikk, og det var en befrielse å ankomme Dalvik og få stige på land igjen. Nå gjensto to trivelige dager i Akureyri før det bar hjem til gamlelandet. Jeg vil med dette få takke Morten, Sondre, Chris, Dagny, Tor Håvard, Gunn, Ola, Gunnar og Svein Helge for en alle tiders tur! Takk også til skipperne Sigurdur og Jon Otto! BEERENBERGTANKER Jeg har fortsatt Jotunheimen som favoritt, og fastlands-Norge vil alltid være det viktigste for meg. Men av og til må man jo foreta seg noen sprell, og da var ikke Island og Jan Mayen det verste man kunne finne på. Beerenberg har kilt seg inn blant det ypperste av mine fastlandsfavoritter, for det er litt av et fjell vi her har med å gjøre! Det har ikke gått én dag uten at Beerenberg har vært i tankene mine. Ingen kjærestetopp, men herregud som jeg elsker denne fantastiske vulkanen likevel!! Jeg kommer til å bære minnene om Beerenberg og midnattssola med meg over alt hvor jeg går i hele livet, og hvis jeg tillegger fjellet menneskelige egenskaper, så vil jeg aldri glemme denne store og "vennlige" kjempen som gavmildt skjenket meg av sitt gedigne opplevelsesregister. Ta godt vare på deg selv du skjønne vulkan, og ikke vær selvdestruktiv som Mount St. Helens! Da vil jeg gråte mine modige tårer, for i opprinnelig tilstand er du noe av det vakreste jeg vet!!!

Vårtur med bestyrerinnen og Bernt. Så var været tilbake til det normale. Nesten frost om natten og bare 7 grader på morgenen. Med en kald trekk fra vest. Men med sol. Tilbake fra det store utland på lørdag, måtte det selvsagt bli en vanlig tur på søndag. Petter hadde tatt turen til topps i Madlandsheia tidligere, og drev aktivt reklamearbeid. Og vi har ofte hatt en vårtur til Vådlandsnuten. Det var ikke vanskelig å bli enige om turmålet. Bernt ble kontaktet, og på søndagsmorgen ble det klart at vi ble 3 på tur denne søndagen. Madlandsheia får sin del av nedbøren. Det regner mer her enn de fleste plassene rundt om. Det er det første høye fjellområdet lavtrykkene fra vest treffer på, og lar så innholdet dale ned over skyldige og uskyldige. Denne søndagen var meldingen god, eller helst bedre en god. Sol, lite vind og ikke for kaldt. For oss tre i bilen var det kjekt å se små lam på markene oppover. Det er mer enn et vårtegn, det er selve våren. Og det ble mimret om tidligere turer i samme terreng. Våre første turer i Madlandterrenget var for omtrent tretti år siden. Bakkene oppover er nok blitt litt brattere med årene, men til gjengjeld har vi mer erfaring i å ikke ta i for mye. Det går i et rolig tempo som holdes til topps. Pauser for å få pulsen under kontroll unngås med flid. Denne dagen var det bare kjekt. Bakkene var ikke for lange eller bratte. Vi hadde noen små stopp for å beundre utsikten, og for å ta bilder. Uten tanke for puls og lunger… Det ble varmt i sola. Jakke var helt unødvendig, og selv oppe mot toppen rant svetten. Jakken måtte på under pausen helt øverst, men da var vi også over 800moh. Helt øverst var det fortsatt fenner. Vi så spor, som var avsatt rett før siste nedbør, og den kom som snø. I nordhellingen, der sola ikke hadde kommet til, var snøen knallhard, og det var vanskelig å få fotfeste. Min nye stav kom til nytte på nedturen… Et stykke opp i bakken møtte vi på en kar på vei ned. Bestyrerinnen imponerte med å huske både navn og hvor vi hadde møtt karen tidligere. Det er bra å ha med noen som husker fjes. Selv husker jeg snaut mitt eget ansikt, og lurer av og til på hvem jeg egentlig barberer om morgenen. Det var kjapt å komme ned fra vinteren til våren. Det gled greit nedover bakkene i finværet. Jeg har så avgjort hatt noen våte og kalde opplevelser på den samme stien. Nede ved Fisketjønna sto bjørka grønn. Det er bare så vidt vi kunne se den øverste parkeringsplassen gjennom bladverket på vår vei ned mot bilen. Nede på parkeringsplassen var det en del bil. Langt fra så mange som det burde være i det fine været. Men det er jo litt kjekt å kunne gå uten for mange rundt om kring. Denne dagen møtte vi i alt 8 personer. En av disse kom joggende oppover de siste bakkene mot toppen. Det krever stålkondis. Er det mulig å ønske seg noe slik til Jul? Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Har GoalZero 7wattern, fungerer ypperlig, lader telefon i positiv retning sålenge sola kaster en markert skygge (kan være overskyet men det må være noen form for skygger fra sola. Er det helt overskya og bare grått så skjer det ikke noe... 7watt er mer en kraftig nok til å lade både mobil og nettbrett med full ladestrøm når sola titter frem. (I=P/U _ 7/5=1400mA ladestrøm.) (USB 2.0 i PC = 5-700mA) Om man da i tillegg har en Batteripakke som kan lades slik at man har strøm til senere så er man jo rimelig fit4fight om man skal på 14+dagers. Edit Et sett med GZ 7watt + Guide10 Batt. Pakk veier ca 540gram, så det er ikke noe man tar med i tilfelle på 1-2dagers turer... Kjekt å ha. Kjøpte mitt for 3år siden, robust og pålitlig. (Selvfølgelig ikke i bruk så veldig ofte ila et år.)

Fin rapport REJOHN. Rene sukkertøyet for en som sitter stuck på en rigg oppunder Bjørnøya. Men høyder og slikt bryr du deg tydligvis ikke om.. Moh, PF og SF f.eks...

I pinsen drar jeg inn i Vassfaret noen dager, en tur jeg har tatt hver vår de siste årene. Tidlig i mai fjor så jeg flere steder helt ferske spor og en del opprevne gamle stubber og stokker etter bamsen. Att jeg ikke skulle fortelle dette til andre blir litt søkt for meg. Hadde jeg sett dyret, og særlig dersom det hadde vært på kortere avstand ville jeg helt klart meldt i fra da dette kunne vært et tegn på at dyret oppførte seg unormalt. Rovdyr hører/ser/lukter mennesker lenge før oss og dersom de da ikke umiddelbart stikker av er det et faresignal. Om de har små eller har felt et bytte stiller det seg selvfølgelig anderledes. Jeg kan ikke se at denne tråden har kommet med noen nyheter som skulle endre min holdning til varsling, snarere er jeg mer forundret over at admin går inn underveis og legger føringer.

Opptil 70% på vinterutstyr hos Fjellsport.no http://www.fjellsport.no/vintersalg14

https://www.dnb.no/privat/nettbank-mobil-og-kort/kort/mastercard-rabatter.html

Da er skiene dine 98 mm bred på midten, da må du ha skistoppere som er bredere slik at de stikker utenfor skiene , hvis ikke vil de ikke fungere

Billedmessige klisjéer oppstår fordi det er så mange som liker motivet...

Hohoho det der så rimelig luftig ut, må være spesielt å stå på toppen der! Herlig bilder

Har en fantastisk blanding av Border Colliie, Rottweiler og Doberman. Han er nå 9 år, men er fortsatt den beste turkameraten jeg kan tenke meg!

Noen av de bildene av teltet og vidda fikk meg til å vri meg i stolen av glede. Takk!

Var på min første telttur natt til søndag 04.mai.2014. (Oslo) Pakket sykkelen med alt jeg hadde, og syklet opp maridalsveien. Derfra fulgte jeg skogsbilveien forbi bjørnsjøen og til Store sandungen. Endte til slutt på Nordre Måsjøen hvor jeg satte opp telt. Samlet inn en masse greiner, prøvde den nye øksa mi (må få meg sag!) og prøvde den nye kniven min (glemte bestikk så måtte spikke en slags skje). Det blåste ganske mye og jeg fant ut at det ikke var så lurt å tenne bål, så ble en tidlig kveld.

Utforsket steder jeg aldri har vært ennå jeg har bodd her (Sørumsand) i over femten år. Ikke visste jeg at det finnes en klatrevegg her, og ikke visste jeg at man kunne få så bra utsikt over Glomma og Sørumsand på toppen av veggen. Ikke de beste bildene, men; Var flere som holdt på. Man skal kunne skimte en fyr med røde bukser på bildet;

Hensikten med denne tråden var ikke å starte en nye rovdyrdebatt - selv om det selvsagt er endel av samme problemstillingen. Jeg tror faktisk at mange ikke tenker over at de varsler man gjør kan ha slike konsekvenser. Om man ringer avisen, eller politiet eller en lokal bonde - eller skriver det på facebook- det spiller ingen rolle - jaktlagene blir varslet. Ikke sikkert at vedkommende som varsler er klar over konsekvensene. Samtidig - forvaltningsmyndighetene utlover store belønninger til de som varsler om ynglinger osv. Samme greia. Dette er blodpenger kan man mene, men har man ikke tillit til den forvaltningen som myndighetene har så har jo forvaltningen spilt falitt? Jeg er med i et par rådgivende utvalg for nasjonalparker og møter meg selv i døra ved å mene at man ikke skal varsle om slikt (kanskje).

Hvis det å varsle innebærer at det settes i gang jakt på dyret, så definitivt nei, niks og absolutt ikke. Jeg ville kost meg med opplevelsen og hatt et minne for livet. Og forhåpentligvis klart å tatt et bilde av den

I dag (som de fleste andre dager med fint vær) har vi gått en runde i skogen med bikkja (Moses). Bare en ren kosetur med steking av pølser på Primus og medbrakt SodaStream (med "Fresh Lemon" smak for spesielt interesserte) Det ble Omnifuel'en som ble med i dag og det er rett og slett utfordrende og steke pølser med stekepannen jeg kjøpte. Pannen blir jo varm på 1 sek(!!) (IKKE overdrivelse) og ble så varm at pølsene var sorte innen veldig kort tid. Men gode var dem vertfall! Vi har også lekt oss litt med orientering i dag med noen poster som skiforeningen har lagt ut og som det selges kart til på vårt lokale turistkontor. (200,-). Kun kart og kompass ble brukt og det funket fint. Men det skal sies at vi er kjent i området så vi hadde nok ikke akkurat omkommet ved et vær skifte, hehe. Vi brukte i følge min Garmin 62s 3t og 46min. totalt på turen og snitthastigheten var på 3.2km/t og avstanden ble til slutt 4.1km. Som sagt... vi tok det heeelt med ro Så til slutt så har jeg et spørsmål: Finnes det noen god (helst norsk) side hvor man kan dele/redigere gpx filene som Garmin lager slik at dem blir synlige på et topo kart som enkelt kan deles med andre her inne med en link? jeg vet det finnes slike sider, og ut.no har en flott slik, men her må man liksom bruke så mye "krefter" på og legge ut hver tur da det krever mye info før publisering. Jeg er på utkikk etter en litt lettere måte og dokumentere/publisere uhøytidelige turer på et interaktivt kart hvor folk kan zoome etc. screenshot av kartet blir litt simpelt og uproft

Hyggelig at rapporter etterlyses! Beklager at det har drøyd ut litt, det har rett og slett vært litt sløvskap fra min side. Siden forrige rapport har det blitt to turer. April-måneden har bydd på meget vekslende vær, samt litt obligatoriske forpliktelser som har ført til at jeg ikke har fått vært ute like mye som ønsket. Litt har det dog blitt! Denne turen ble lagt til indre Troms, og er fra nest siste helga i mars (21-23). De fleste forbinder vel indre Troms med fantastiske, nærmest sagnomsuste fiskevann. Bilder og videoer som er lagt ut rundt omkring, viser legendariske fangster med flerkilosfisk holdt opp av stolte veidemenn. Det var med slike inngangsverdier vi satte i vei fra Tromsø grytidig på fredagsmårran, mot et fjellområde hvor Forsvaret blant annet driver et skyte-og øvingsfelt. Vannet vi hadde prikka oss ut, lå oppi et fjellskar på knappe 700 moh. Vi hadde tatt oss fri denne fredagen for å få en dag ekstra i fjellet. Rundt klokka 0830 starta vi marsjen opp fra parkeringsplassen. Forhåpningsfulle, optimistiske! Det har nettopp vært avholdt en to ukers øvelse med norske og utenlandske styrker i fylket, så vi hadde glimrende forhold oppover den første delen av fjellsida, hvor vi fulgte sporene til en BV-206, deretter snøscooterspor. Når vi hadde kommet oss over skogsgrensa og begynte å peile oss de siste kilometerene mot vannet, var det slutt på sporene, og vi måtte jobbe hardt oppover brattene gjennom en god halvmeter med løst pudder. Det kostet krefter. Det kunne også ha vært en moralsk knekk når vi, ca 500-600m før vannet, måtte snu og endre på planen som følge av meget skumle fjellsider, ustabile snøforhold og der tilfølgende skredfare. Men det handlet om sunn fornuft. Noe har man igjen for fjellerfaring. Vi la derfor om kursen til et vann ca to kilometer unna. Herr K, godt nedi kjelleren på sjarmøretappen. Cirka en kilometer foran målet. Undertegnede foran vannet vi endte opp med, etter endring av opprinnelig plan. Vel framme satte vi som vanlig i stand basen først. Fikk opp teltet, og sørget for å fylle opp lagrene med mat og drikke. Etterhvert bega vi oss ut på isen og boret vannhull og fiskehull. Det var ca 60-70cm overvann og slush/sørpe under en god halvmeter med løst pudder, noe som skapte store utfordringer med å det å i det hele tatt klare å komme gjennom isen. Men med to spader og høy arbeidsmoral, fikk vi lagd oss hull..Det tok nesten en halvtime å lage ETT hull der det var mest snø, sørpe og overvann! Og det var med stor spenning vi firte isskjeer med blinklys og kroker fullspekket med maggot nedi det sorte dypet... Det tok ikke lange tiden før det var liv på pilkestikka hos begge. Spenningen var til å ta å føle på. Helt fram til vi fikk opp det som hadde tatt på. Røyer, små og tynne som åler. Den ene etter den andre kom opp av isen. Sultne som juling.. Etter et par timers innsats, som i bunn og grunn kan regnes som rent kultiveringsfiske, ga vi opp, og bega oss lettere oppgitt inn i teltet for å lage middag, fyre cigarillos og døyve nedturen med et par whisky. Dagen etterpå flyttet vi oss i helt motsatt ende av vannet, i håp om at den større fisken kanskje kunne oppholde seg der. Men akkurat samme opplevelse fikk vi der. Bittesmå pygmèrøyer, tynne som slips og med store øyer kom opp på rekke og rad. Til slutt hadde vi landa rundt 50 stykker, og da orka vi ikke mer. Fiskedelen av turen var over. Vi spiste og drakk, spiste og drakk. Filosoferte over skuffelsen i møtet med indre Troms. Det vil si, skuffelsen over det fiskemessige antiklimakset. Naturen er jo overveldende, kulissene rundt teltet fantastisk. Men det blir liksom litt med en bismak når vannet en har slitt seg opp til i timesvis gjennom løssnøen, er totalt ødelagt. Når vi kom ned i formiddagstimene tidligere i dag, møtte vi på noen lokale, som spurte om vi hadde vært på fisketur. "Har dåkker vært med xxx-vannet?". "Stemmer bra" svarte vi.."Åja, ja det e jo overbefolka og helt ødelagt. Og nabovannan rundt e ikkje stort bedre. Røya kan bli lang der, men ho e tynn som faen". Man skal jo alltid ta lokalbefolkningens utsagn med en viss klype salt mtp de kanskje ønsker å verne om "egne vann", men i dette tilfellet følte vi at det de sa om området var veldig troverdig. Og det fikk vi jo selv bekreftet gjennom det vi fikk opp av isen. Neste gang indre Troms står for tur, blir det ihvertfall i et helt annet område. Det er sikkert som banken.

Nærturen i dag til Bjønnåsen i knallvær 396m ? over havet, men det så vi ikke. Gaustatoppen så vi kanskje, litt disig, men vi lærte benspark av drøssevis med frosk i vannkanten når vi kom ned til Åmotdammen. En buorm hadde fått opp virkelig fått opp varmen, og smatt fort over veien når vi kom. Pensjonistene var på tur i dag, pluss et ungt par med en smilende baby på brystet.

Det ble en skitur i Ringsakerfjellet i dag. Gikk fra Bjønnåsen til Bjønnåsberget som ligger på grensa til Hamar/Vang. Nede i bygda er trærne blitt grønne og bøndene er stort sett ferdige med våronna, men her oppe er det godt med snø fremdeles. Staven min holdt ikke til å måle oppunder det høyeste punktet og der skulle det i teorien være noe avblåst også. Overflaten var våt, nesten sørpete men det bar helt fint med Åsnes Nansen under beina. Været var så fint som det kan bli. Kanskje på grensen til for varmt. Det var ikke et vindpust å kjenne. Ikke engang over tregrensa.

Orrfugl-leik i naturreservatet i Follo-marka. Fuglebikkja var med, han syns dette er like spennende som oss. Skru opp lyden for å høre spillet.

Her ble det i allefall fisket. Første turen etter fjellørreten er gjort i helga

Må være kjapp for å rekke den der med 10-12 sek selvutløser @Þróndeimr

Hei Dag og Bjørn-Ivar. Det er riktig at kameramannen heter Sigurd Solheim Aakhus og at han både er flinkt til å kite og filme. Dokumentaren gikk forøvrig på TV2 13.november ifjor (http://sumo.tv2.no/programmer/fakta/dokument-2/dokument-2-himmeljegerne-770134.html). Mye av treningen foregikk på Hardangervidda i områdene Finse-Haugastøl-Dyranut i årene før vi dro. Mye god trening som gjorde oss klare for vindfulle dager i Canada Hilsen Lars Martin www.himmeljegerne.no

Ble en skitur til Lushaughytta i gårkveld. Tok bilen og var oppe ca halv 9. Det er fortsatt ganske greie skiforhold om man prøver å unngå sørhellinger og islagte vann. Øverste laget i snøen var smeltet litt i løpet av dagen så det var ikke beinhardt. Da var det bare å snøre på seg de smørefrie skia og tussle innover og oppover. Noen småbekker måtte krysses. Litt kveldspill på Orrhanen må til Nydelig å skøyte over myrene. Og gøy å manøvrere seg igjennom skogen. Litt her og der var jeg innom rester av skiløyper men det var finest utenfor. Tilslutt kom jeg meg opp til Lushaughytta og fikk med meg siste rest av solnedgangen der. Kiosken var stengt så det ble med litt vann. Nå hadde jeg egentlig lyst til å komme meg opp på selve Lushaugen men med litt fornuft kome jeg fram til at det ville bli veldig mørkt før jeg kom meg tilbake. Og månen er på det minste og skulle ikke opp før på morgenen. Og hodelykta lå igjen hjemme. Derfor satte jeg kursen tilbake til bilen. Tok ca samme retning tilbake og gikk stedvis i samme spor. Men nå skulle jeg prøve meg på en vri for å slippe å ta av meg skia og traske opp ei lengre sørhelling. Jeg tenkte det skulle være fint å gå nede på isen istedet. Og joda det gikk veldig fint i 20meter. Joda det var flekker det laget på toppen bare var vann men det gikk greit å styre igjennom. Men så var det plutselig ikke noe steder der det bar lenger. Så det var bare å sette kursen mot land igjen og ta av seg skia 20cm overvann er ikke så fint å gå i, gir ingen god følelse heller. Men nå var det ikke så langt igjen til bilen så man tar det med ett smil Noen stopp til for å ta noen bilder så var turen over og det var nesten helt mørkt. Greit at jeg droppet "Toppstøtet" som hadde betydd en time lengre tur. Tror dette ble siste skituren på Flatbygdene denne sessongen. Noen stemningsbilder Lushaughytta Overvann Ett siste før turen var ferdig

Så har turorienteringssesongen startet igjen I tidligere tider deltok jeg i opp til 3 forskjellige opplegg, men nå nøyer jeg meg med Wings opplegg i Estenstad-/Strindamarka. Tordag kombinerte jeg årets første sykkeltur om Jonsvannet med å stikke nedom Vikåsen for å kjøpe kartkonvolutten og kunne ikke dy meg, men tok en post rett opp for Solbakken skole. Herlig å være i gang igjen! Turen fortsatte over Engelsåsen og Bratsberg og heim. Tydelig å merke på baken at dette var den første langturen, men jeg slapp heldigvis å stå da jeg spiste kveldsmat Så ble det en tur opp i Tomsetmarka for å plukke noen poster i går. Kjempeflott vær og trivelig i marka, men det er forferdelig tørt der oppe, håper folk tar hensyn og unngår åpen ild. Det var forholdsvis mye vindfall og det er etter hvert blitt temmelig gjenvokst av kratt i denne delen av marka så det ble slitsomt å komme frem. Får håpe fortsettelsen gir like fint vær og forhold - jeg gleder meg!

Noen ganger er det nesten gratis. Fast føre opp og flott renneføre ned igjen. Sol og stilt på toppen, av med skisko og sokker. Kanskje det viser på bildet, en rastunge (sementsnø) frem mot skisporet og hengeskavler på hø side oppe? Jeg hørte bråket fra toppen, best å holde seg midt på breen, på dager som denne. Ceciliekruna.

Ny ettermiddags/kveldstur i Bymarka. Denne gangen fra Ila-siden. Fulgte driftsveien innover og tok av mot Tyandalsvannet, og før jeg visste ordet av det var jeg på full fart ned mot Trolla der gårsdagens tur startet- Brakk av på stien og gikk i retning Svarttjønna i stedet. Aldri vært der før, så det passet jo fint. Ved denne idyllen av et tjern ble det kafferast. Litt vind ble det der siden det er åpent terreng runt tjernet, men med sommerdunjakka på, var ikke det noe problem. Koselig selskap av et andepar hadde jeg også. Nok en nydelig kveld i bynære strøk.

Ettermiddagstur til Høgdebrotet (2226). Dårlig mobilbilde, men det er nå i alle fall Tjønnholstinden i bakgrunnen. Tungt føre nedover, men strålende vær!

URK.... Påsken er over og man må atter tilbringe altfor mange timer foran en pc i et elendig inneklima. Pakket derfor sekken etter jobb (etter en kjapp middag) og dro til Trolla utenfor Trondheim. Her gikk ferden til Herberndammen hvor medbragt kaffe og matpakke ble fortært. En liten perle i Bymarka om sant skal sies. Jeg har ikke vært der før, og ut fra boka som lå i postkassen ved tjernet, er det ikke den mest besøkte plassen i Bymarka. Sol, vindstille og ikke ett menneske å se eller høre. En fantastisk deilig ettermiddag/kveld i skogen.

Tradisjonen tro – til Blåfjellenden Bestyrerinnen var aldri i tvil. Også påsken 2014 ville bli tilbrakt på Blåfjellenden. Etter som avreise nærmet seg, og værmeldingen ikke ble bedre, kom vi oss ikke oppover før tirsdag – mot normalt mandag.Til gjengjeld var tirsdagen kjempebra, med sol og lite vind. Og helst kjølig – i hvert fall i forhold til resten av påsken. Turen inn tar sin tid. Det er tung sekk, og en god del oppoverbakker. Bestyrerinnen har nye ski, smørefrie. De henger i oppoverbakker og har tilstrekkelig glid nedover. På flatene går det derfor bedre enn med de gamle skiene, som aldri var riktig smurt. Og innover heia kommer påskestemningen snikende. Det er kjekt å tenke på at vi skal tilbringe en god del dager på hytta. Det vil forhåpentlig komme en del gjester, i hvert fall på torsdagen til komlemiddagen. Det vil antakelig bli lange – og litt kjedelige kvelder, der det bare er oss på hytta, og den eneste underholdningen kommer fra en skurret radio. NRK er godt å ha.Og selv om turen inn ikke er mer en 8-9 km, så er det godt å komme fram, hive av seg sekken og strekke på beina. Det er alltid en del ting som må gjøres – sånn med en gang. Hente vann, sette på kjelen. Spa fram gangveier der det er mulig, og hente ting som trenges fra tilsynsrommet. Og ikke minst: fyre opp peisen. Det var litt rått i hytta, siden det ikke hadde vært folk de siste tre ukene. Og siden vi skal være fram til søndag, blir det en del ting ut over gulv og bord. Litt rotet, med andre ord. Maten må henges på knagger ute i skuten. Det kreler og kryper av små uskyldige dyr under hytta…Første dagen får vi besøk av 6 stykk. Til gjengjeld var vi alene neste natt. Torsdagen startet med regn og vind, og sluttet med snø og vind. Vi var spent på om det i det hele tatt ville komme noen til middag – gratis til overnattingsgjester. Ungdommen er ikke redd for litt vær. 5 ungdom i alder 14 til 17 kom innover. En del hadde vært inne til komlemiddag flere ganger tidligere, og litt vær holdt ikke den gjengen vekk. Middagen ble en hyggelig affære. Og gjengen stilte med bløtkake til dessert. Slå den. Ungdommen tok inn på annekset, slik at vi hadde hovedhytta for oss selv natt til fredag. Dagen etter kom tre jenter innover. De var fra England, og ikke særlig fjellvant. Og de skulle videre mot Langavatn der de ville ligge i snøhule.Det ble gjort en god del på hytta. Etter vinteren så uthuset, hvor bosset ble oppbevart, ikke særlig bra ut. Det krevde grundig renhold. Hytten måtte vaskes og støvsuger – første slangefører, det er meg. Hyller og kroker må tas minst en gang i året, og det er alltid noe som trenges å gjøres med hytta. Denne gang ble det hengt opp et nytt teppe på veggen i annekset. Det blir tid til soling. Hytta er et turmål for folk på dagstur. Og en god del av turfolket er gjengangere år om annet. Siden jobben donerer kokekaffe, får de som vil ha, en kaffekopp eller to. Det blir selvsagt også en hyggelig prat. Lørdagsmorgen fikk vi besøk av Nils fra jobben. Han har hytte i Hunnedalen, og var på sin første skikkelige tur innover i heia.Og sånn går nå dagene… alt for fort. Vi fikk besøk at et ungt par på lørdag. De tok inn på hemsen – med madrasser på gulvet, selv om rommene nede var ledige. Søndagsmorgen ble det oppbruddsstemning. Det blir alltid litt hektisk siste dagen. Alle ting som er utsatt i påvente av en «bedre» anledning, må plutselig gjøres. Verktøy og utstyr må på plass. Hytta må vaskes ut og sekkene må pakkes. Klokka ble noe over elleve før vi tok ut. Da var temperaturen alt opp mot ti grader. Det var selvsagt sol. Bakken opp er tung, men med noen stopp for å finne igjen pusten, så kommer vi – fortsatt – opp. På Leitevann var det påskestemning i bøtter og span. Sol og hvite vidder med et skispor mot horisonten. Denne gangen tok vi en omvei ned mot bilen. Det var så pass greit å være på tur at vi tok en ekstra runde rundt «kånedalen».Vemodig stemning på parkeringsplassen. Nok en påske er over, og i det knallværet som vi hadde, kunne påsken godt vært lenger. Trøsten får være at det ikke er lenge til sommersesongen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Har vært på Stranda på Sunnmøre, også kjent som grændis HQ i påsken. Her har jeg ikke fått fartet så mye i fjella som jeg håpet, men har nå blitt noen små eventyr her og der. Liten tur langs elva før kveldens 80års lag. Liten fisketur dagen derpå, uten hell. Enda liten fisketur uten hell. Mens jeg venter på skyss til skitur. Tafjordfjella kaller. Nærmest hypnotiserende Relativt festlig føre under trelinja. Nyyyyyydelig over trelinja på vei til Patchellhytta. Måtte dessverre hjem fra himmelriket. Fetter havnet i noen busker på vei ned, men kjørte som om han hadde en stor feit bergenser(som også var tilfellet) hakk ihjel. Jeg tryna bare 3 ganger! Tipper de aller fleste synes dette var en fantastisk påske.

Årets første kanotur med overnatting blei på fjellvannet i luksefjell. Fantastisk åpning

Tur i ukjent terreng i dag, i Sveio, Hordaland. Fin tur!

Har en alaska husky hann på 7 år. Flott turkompis og familiehund

Valget ditt innebærer uansett noe prioriteringer. 1. Skal du ha alpinutstyr som i hovedsak skal brukes til å stå i et alpinanlegg men som også skal brukes til en og annen topptur? 2. Skal du i hovedsak bruke utstyret til topptur men også noen ganger bruke det i et alpinanlegg. Det beste er selvfølgelig å ha 2 sett Kjører du såpass hardt i en alpinbakke at du vil merke at toppturutstyret ikke er like stivt ? Toppturutstyret er beregnet for å stå ned bratte fjellsider så det kan vell ikke være så veldig "mykt" På topptur bør du ha mulighet for hælkloss, ikke alle bindinger har dette innebygd. NB! Det er også stor vektforskjell på støvler Sjekk vektanbefalingene på hjemmesiden til NSF for de som konkurrerer i randonee http://www.skiforbundet.no/telemark/randonee/utstyr/

Jeg støtter jo prinsippet, men jeg vet ikke hvor troverdig DNT er i denne saken.. Hvor mye bråkete viselkjøring genererer de? Hvor mye bråker de ikke i Jotunheimen under Vinjerock? Hvor sterkt har de jobbet for å få kjøre på Snøheimveien? Hvor mange dieselaggregater står og durer i nasjonalparkene? Det er stille i glasshuset...

Fy f.... Går det an. Leser et par av innleggene her, og konstaterer at verden så definitivt har endret seg. Og jeg er jævlig usikker på om det er til det bedre, for å si det slik. Når man nå ikke engang kan stikke ut i naturen uten internett, da er det for meg bare et endelig bevis på at vi er på vei uttafor stupet.

Vårmorgen Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss. Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8091), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da. Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig! Betongføre Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden. Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette! Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen. Ja, vi elsker… Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø. Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år… Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene. Ren nytelse Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters! Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407. Hall of fame Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..! Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min. Anbefales herved! PS. Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!