Vinnerliste

Fullmåne og meldt klar himmel og det var lite tvil om at en måtte ut i skogen på ski. Planen var å ta bussen til Skar og så forsvinne inn i marka under fullmånen derfra. Bare synd Ruter ikke helt var enig og sørget for at jeg ikke rakk bussen videre inn i Maridalen, så da ble det ski inn i Maridalen istedet. Oppe ved Øyungen må en stå og nyte synet av fullmånen, hører jeg noen ul i det fjerne? Fortsetter videre over Rottungen og Kamphaug, hvor månestrålene skinner gjennom trærne og ned på skiløypene. Tar veien opp mot Skjennungsåsen for å få med meg utsikten derfra, fra Oslo gløder det fra alle lysene og fullmånen med. Så ned til Sognsvann igjen. Fin tur, kald (jeg sliter med kalde hender, så det ble mye veiving med hendene idag), og gode forhold. Fullmåne over Øyungen. Mer måne over Øyungen. Ved Skjærselva. Utsikt mot Oslo fra Skjennungsåsen. Oppe på Skjennungsåsen.

Ute å leker i fullmånelys

Vinterlys og lange skygger på Hardangervidda. Siste tur jeg hadde med kamera med film på rull.

Selvportrett på en vintertur ytterst på Yxney

Om du skal kjøpe ski nå eller senere har jeg ikke noe mening om, men som @borgern sier, du finner ingen ski som passer nå og om 20 kg De fleste gode sportsbutikker måler vel spennet i skia i dag ut fra hvilken vekt du oppgir, slik at du får et spenn som er tilpasset deg. Så før du handler bør du ha en formening om hvilken vekt du vil ha skiene tilpasset. Å gå på ski med feil spenn er ikke noe gøy, så jeg ville kjøpt ski tilpasset den vekta du har nå og brukt vekttap som en god grunn til å gi deg selv en premie med nye ski når du føler du er i mål

Var på Svalbard for noen år siden. Flyet fra Tromsø hadde mye bensin så det kunne returnere om været var dårlig. Været var bra, og vi hadde medvind. Det som da ble "problemet" var at flyet hadde brukt så lite drivstoff at de måtte dumpe mye før landing. Innflyvingen ble da med åpne sluser så flyet ble lett nok til å lande. Nede i byen leide et firma ut snøskutere med grønne "eco" klistermerker siden det var 4-takt motor........ Ja, og skremmende mange trodde faktisk at de da var miljøvennlige når de leide den "øko" snøskuteren. Så spør du meg, mener jeg Svalbard er fantastisk å besøke, men vi mennesker burde ikke være der. Ikke bærekraftig en plass. Kulldriften burde stanses umiddelbart. Norge bør gå foran som et godt eksempel når det gjelder å vise hvordan man lager strøm med minst mulig utslipp. Kull er ikke bra. Etter det jeg hørte er kullkraftverket på Svea stort nok til å drifte både Svea og Longyearbyen. Men det er ikke kabel mellom plassene, så de fyrer hver sitt kullkraftverk. Store Norske produserte i 2008 ca. 3,4 mill. tonn kull. Ved forbrenning vil dette gi et utslipp på ca 9 millioner tonn CO2. Dette er like mye CO2 som hele Norske veitrafikken slipper ut på et år........

Jeg åpner med dette: Tatt på Venabu første juledag. Sukkertoppen litt til høyre for midten er landemerket Muen.

En god fjellsko er alfa omega for at turen skal være bra. Det finnes utallige muligheter ute på markedet. Tunge sko, lette sko, dyre sko, billige sko, lave sko, høye sko, osv. Med andre ord, ikke lett å bestemme seg for hva en ønsker å kjøpe. Siden 2010 har vi brukt Crispi Skarven klassisk fjellsko på de fleste av våre turer. Siden den tid har vi slitt ut to par hver. Her kommer noen ord om våre erfaringer med denne skoen. Crispi Skarven klassisk fjellstøvel. Komforten på disse skoa er det ingenting å si på. Ingen av oss har fått ett eneste gnagsår når disse har vært i bruk. Vi måtte ikke "gå inn" skoa, de har vært svært gode på foten fra første dag de ble tatt i bruk. Skoa gir god støtte for ankelen og fungerer utmerket med tunge sekker. Jeg har vel gått med sekk opp mot 30 kg uten problem. Bortsett fra at det var j.... tungt, men det er vel ikke skoa sin skyld. Et sentralt poeng er at hvis du skal kjøpe nye fjellsko, er det viktig å finne en som passer foten din godt. Og det er veldig individuelt. Dette har mye større betydning enn hvilken som ble testvinnere på ulike nettsteder eller friluftsmagasin. Crispi Skarven fungerte utmerket for oss, det er ikke gitt at de passer like bra for deg. Crispiskoa har holdt oss tørre på beina på stort sett alle våre turer og vi opplever at vanntettheten er god. Når vi har krysset elver med skoa på blir jo de selvsagt våte, og når de først har blitt våte så tar det litt tid å få de tørre. Men det er ikke uvanlig med lærsko. En viss person har uttalt at en ekte villmarking må tåle å være våt på beina. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig i det, men av og til er det ikke til å unngå at fottøyet nærmest blir gjort om til et akvarium. Dessverre. Skoa har godt grep på underlaget og vi føler oss trygge når vi beveger oss over ura i regnvær. Jeg har lest at andre ikke alle har like god erfaring med grepevnen, men dette har som sagt ikke vært et problem for oss. Snøringa på skoa fungerer bra og vi har aldri opplevd problemer med at skolissene har slitt. Crispiskoa er vel ikke de letteste på markedet. Mitt par i str. 42 veier 1700 gram og Kathrine sine i str. 38 veier 1412 gram. Etter endt tur har skoa blitt pusset/renset og impregnert med Grangers G-wax. Godt vedlikehold av fjellsko er viktig. Denne bruker vi til impregnering. Så langt så godt. Men alt er ikke rosenrødt med Crispi skarven skoa. Den store svakheten er slitestyrken. Sålen blir fort utslitt, da spesielt tuppen på skoen. Det samme har skjedd hver gang. Etter å ha brukt skoa i ca to tursessonger så løsner tuppen av sålen. Ikke så lett å forklare så legger med noen bilder som viser problemet. Vi har brukt disse skoa på alle turene våre på Nordkalotten, så det er ikke tvil at de har fått kjørt seg hardt. Men samtidig må jeg si at det er litt skuffende at slitestyrken er såpass dårlig. Jeg mener at når man betaler så mye penger for et par sko, skal de holde lenger. Siste paret kjøpte vi i 2013. Og når vi var ferdig med turene på Nordkalotten i 2014 var slitasjen et faktum. Det kan være at dette har blitt forbedret av Crispi. I så fall er jeg veldig interessert i å høre om noen andre der ute vet om dette er et problem Crispi har tatt tak i. Vi skal kjøpe oss nye fjellsko til sommeren. Om ikke problemet med slitestyrken har blitt forbedret kommer vi nok til å gå for et annet merke. Veldig synd egentlig. Vi er strålende fornøyd med alt utenom denne viktige detaljen, og hadde ikke vært i tvil om å gitt tommel opp om dette hadde vært på plass. Man kan i dag få kjøpe et par Crispi Skarven til ca 2400 kr. Vis artikkelen på bloggen

En turrapport fra det fjerne østen som kommer bedre sent enn aldri. Hver høst de siste årene så har jeg gjennomført en lengre vandring på høsten. Det hele startet med at jeg gikk pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i 2011 og ble bitt av en langdistanserute-basill. Året etter gikk jeg GR20 på Korsika og ifjor fulgte jeg GR10 over Pyreneene fra Hendaye til Banyuls sur Mer. I år pakket jeg sekken og reiste til Sør-Korea for å gå en langtur i fjellene der. En tur jeg regnet med ville by på flere utfordringer enn bare de fysiske, da jeg ikke kan noe koreansk. Baekdudaegan er en 1700 kilometer lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner vannskillet til Korea og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850 moh / 2744 moh i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915 moh) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølelsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den rundt 735km lange delen av fjellryggen som går gjennom Sør-Korea går det også en langdistanse-rute, som har samme navn som fjellryggen, Baekdudaegan. Ruten starter på toppen av nevnte Cheonwangbong, som ligger i Jirisan Nasjonalpark, og ender i Jinburyeong, som ligger ikke langt unna den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme til starten av ruten dro jeg med tog fra Seoul, etter å ha tilbringet to dager der, til en by som heter Jinju. Fra Jinju tok jeg en lokalbuss til en liten fjellandsby som heter Jungsanri, som er en av tre steder man kan klatre opp til Cheonwangbong fra. Jeg brukte 45 dager på turen, inkludert tre hviledager, og har aldri vært så sliten etter en tur som jeg var etter denne (men så begynner jeg jo å dra litt på årene og). Startet å gå den 4. september og kom fram den 18. oktober. Hadde regnet med at det ble en tøff tur, men ble nok noe overrasket over hvor tøff jeg følte at turen var. Ruten følger den utrolige undulerende topografien til Sør-Korea, og går omtrent opp og ned hele tiden. I Sør-Korea er det også sånn at rutene ikke er merket av noen 'offisiell' instans på samme måte som vi er vant med her hjemme. Gjennom nasjonalparkene (ruten går gjennom sju stykker av dem) må man følge anvisningene på skiltene, men der var ruten hovedsaklig veldig enkel å følge og gikk som oftest på en god og veldefinert sti. Det var og skilt utenfor nasjonalparkene og, men der var ofte stiene mer gjengrodde og mindre definerte til tider. Istedet er det tidligere vandrere som sørger for merkingen, da det er vanlig å henge opp såkalte vandrebånd langs rutene man går. Jeg kunne da følge båndene som det var merket med Baekdudaegan på. Jeg overnattet stort sett i teltet eller i en minbak underveis. En minbak er ett rom, med bad til, som koreanere leier ut hjemme hos seg selv, ofte er det tilknyttet en restaurant som familien driver. Turen bød også på muligheten til å overnatte i en jeongja, som er en paviljong (ofte veldig ornamenterte og). Fjellene i Sør-Korea er som oftest dekket av trær. Så for en som er vant med snaufjellet her hjemme, så bød det på en annen opplevelse. Når ruten førte meg opp over trærne var det helt fantastisk å stå og speide utover det utrolig bølgende landskapet. Jeg opplevde en fantastisk soloppgang fra toppen av Baegunsan, med fjelltopper stikkende opp av et lavt skydekke fra landskapet nedenfor. Å vandre på dikt utskåret i en elvebunn. Jeg traverserte over en tynn rygg bestående av klipper og kampesteiner med hjelp av tau i en tyfon. Kunne speide utover Seoraksan Nasjonalpark sine forrevne klipper og dramatiske landskap. Opplevelsene var mange og store, med både opp- og nedturer. Det største høydepunktet på turen derimot var møtet med koreanerne. Ett utrolig gjestmildt og vennlig folk. For å lese en mer detaljert rapport fra turen min, gå inn på bloggen min som kan leses her, jeg jobber 'fortløpende' med å oppdatere den med turrapporter for hver dag på turen. Ett kart over ruten jeg gikk kan sees her: Noen utvalgte bilder fra turen: På toppen av Cheonwangbong (1915moh), det høyeste punktet på fastlandet til Sør-Korea og starten på Baekdudaegan. Morgen på Baegunsan, toppen badet i flott lys fra soloppgangen. Cheonwangbong kan sees bak i horisonten til venstre i bildet. Fra Deogyusan Nasjonalpark. Ruten gikk ofte over og oppå oppbygde plankeganger og trapper, for både å hjelpe til på bratte partier og for å skåne vegetasjonen under. Her sitter jeg på toppen av Junjimisan og tilbereder lunsj. På toppen av Hyeongjebong, utsikten gir en grei indikasjon på hvor undulerende Sør-Korea er. En vandring over Muryeong Saejae i en tyfon. På vei opp til toppen av Gojeokdae. Sittende på toppen av Seokbyeongsan og beundre utsikten. Balanserende på ett av spirene til dinosaurryggen (Gongryong Neungseon) som denne delen av Seoraksan kalles. Ved endepunktet til ruten i Jinburyeong. (bildet er tatt dagen etter at jeg ankom, når jeg ankom var det ingen til å ta bilder av meg bortsett fra en umotivert gartner som tok noen dårlig bilder, så jeg fikk tatt noen bedre bilder av meg ved slutten dagen etterpå). Flere bilder fra turen kan sees her (mer bilder vil komme på bloggen min etterhvert). Tarjei

Etter å ha feriert på Svalbard i mars for et par år siden satt jeg igjen med noe blandede følelser. Javist er det mye gammel kultur og fin natur. Men forvaltes den rett. Er det overhode noen som setter spørsmåltegn ved utviklingen. Bærekraftig utvikling kan det overhode ikke kalles. Alt utenom kull må fraktes opp. Fra bensin til tannpirkere. Hadde inntrykk av at dette var et syden lookalike samfunn. Bygd opp for travle turister som skal aktiviseres. Og hovedaktiviteten var snøskuterkjøring. Store arealer frigitt til skuterkjøring. Kanskje et par hundre skutere ute på en vanlig dag. Er det noen grunner til at Svalbards sårbare natur skal ha andre regler for naturforvalting enn fastlandet. Neppe. Her oppe burde man ha kjørt en helt annen linje med restriksjoner som i en norsk naturpark. Kun tillate turister for fot- og skiturer.

Gamalt foto på meg. Nyttårsdagen 2010 på Puttegga (turrapport ligg ein stad på forumet). Ein av dei verkeleg finare turane mine og sjølv om dette bilete ikkje er i nærleiken av korleis det verkeleg var deroppe får eg fortsatt eit fårate glis når eg ser på det.

ved Lutvann her om dagen

Da fortsetter vi med den uhøytidelige fotokonkurransen. Tema blir vinterlys. Bilde med flest likes den 22. februar klokka 21.00 er vinneren. Prisen er heder og ære Ett bilde pr bruker, Bruk nye/gamle bilder som dere vil. Ingen andre regler så lenge du har tatt bildet selv. Kjør på

semantikk her : når - betyr ikke at jeg reiser for å fikse skoene, men "når" jeg likevel skal reise tar jeg de med...

Ideen til miljøbyråkratane er at reinen skal krysse vegen, men på nordsida av vegen er det nesten ikkjeeksisterande vinterbeite, så der har reinen lite å gjera no. Det einaste som ville skjedd om trafikken hadde fortsatt, er at reinen ikkje hadde beitt så nære vegen desse dagane. Det som skjedde då vegen vart stengd i fjor, var at ein nysgjerrig skigåar ville sjå reinsflokken, takka vera stenginga av vegen var det jo godt annonsert kvar flokken var. Denne skigåaren fekk problem då det vart dårlegare vær, og det vart satt i gang ein storstilt redningsaksjon med helikopter og fleire snøscooterpatruljer i området. Reinen vart sjølvsagt skremd av dette, langt meir skremd enn trafikken på riksvegen nokonsinne har skremd reinen. Få dagar seinare var halve flokken ved Mår. Når det gjeld langsiktig vern av villrein, er hytteutbygging i randområda og meir intensiv bruk av større deler av vidda, langt meir skadeleg for reinen sitt leveområde enn vinteråpen rv7. Og det har aldri vore så vanskeleg å få gehør for å verne om reinen enn no. Dei som vil ta vidda i bruk til andre ting, er så kraftig provosert akkurat no, at dei kan finne på å gjera kva som helst for å svekke villreinsaka. Det kan gjera det vankseleg for reinen på sikt. Rein er og har vore ein ressurs like sidan mennesket kom til landet etter siste istid. Og det er fyrst og fremst for lokalbefolkningen at dette er ein ressurs. Men når sentrale myndigheiter gjer villreinen til ei byrde, vert det stadig fleire av dei som ikkje tar del i denne ressursen, som også vert negativt innstil til reinen. Å påstå at lokalbefolkningen ikkje bryr seg om rein, vitnar bare om kor dårleg kjent du er med kva som rører seg utanfor bykjerna. I dag er det villreinutval (rettigheitshavande), og villreinnemder (lokalt politisk vald) som står for forvaltninga av villrein, og dei gjer ein veldig god jobb. Og dei gjer denne jobben best utan overstyring av sentrale myndigheiter. Hardangervidda er desverre eit villreinområdet som har og har hatt, eit stort problem med at sentrale myndigheiter prøver å overstyre lokale prosessar. Dette skapar dårleg samarbeidsmiljø og dårlege resultat på lang sikt. Nedskytinga som følge av innbilt overpopulasjon sist på 90-talet, var eit godt eksempel på resultatet. Stenginga av rv7 no, er eit skrekkeksempel på korleis slike overgrep kan gjerast.

Ville kanskje ha ventet med kjøp til vekta har stabilisert seg da vekt og spenn er viktig for kjøp av langrennski. Skygg også unna de billigste pakkene. Du får en bedre såle og lettere med smøring dersom du legger i noen kroner ekstra. Når du er fra sørlandet ville jeg ha kjøpt ski på Intersport på Evje. De er kjent over hele landsdelen for kvalitet og kunnskap. Mange kunder fra hele Agder.

På tide med en oppdatering. Jakt! Det beste med høsten. Man kommer seg ut i naturen, holder kroppen i gang. Man pleier det gamle urinstinktet, og høster inn av de beste og reneste råvarer fra naturen. Og man har noe fornuftig å bruke tida på fram mot isfiskesesongen. Først noen ord og bilder fra elgjakten 2014. Jeg jakter på et lite jaktlag utenfor Tromsø. Vi hadde i år tre dyr på kvoten, hvor vi felte to av de. En ung kvige og en kalv (det beste kjøttet!). Siste dyret ble felt aller siste jaktdag, like før vi mistet skytelyset. Området preges av fjell, lange lier og hovedsaklig bjørkeskog ispedd noen granfelter her og der. En del av valdet innehar også lange, åpne myrstrekker. Siden valdet er så bevokst, har vi vært nødt til å lage flere forberedte skyteposter med utsagde skuddfelt. Vi har også bygget en jaktkoie inn i jorda (for overnatting) og jakttårn. På post ved myrdrag Nesten hele jaktlaget samlet etter endt økt Innhøsting av tilbehør til vinterens elgmiddager Inni jaktkoia i skogen På post i jakttårnet, november Utkikkspunkt Jakttårnet Utkikkspost på fjellhylle ************************************' ************************************ ************************************ Så noen raske ord om rypejaktsesongen 2014. Jeg jakter rype i Troms. Har sesongkort i et område utenfor Tromsø, og pleier også å ta en tradisjonsrik jakttur til Kvænangen i nord-Troms hvert år. I år var det godt med fugl å se i områdene mine, og jeg felte totalt 11 ryper til årets tradisjonelle rypemiddag. Det er godt å komme ned fra fjellet med en fugl eller to i sekken, og konstatere at det er masse, masse igjen der oppe i fjellheimen. Slik har det ikke alltid vært de senere årene. Nyfelt vinterkledd rypestegg, november Tindejakt mot storhavet Jakt i novemberlys Rypejakt på randen av enorme vidder Høstsol i fjellene Liryper felt mellom snøbygene

Nytt syprosjekt ferdigstillt. Anorak i softshell fleece fra extremtextil.de etter mønster fra The Green Pepper. Lukking i halsen ble med skinnlisse og vindklaff isf glidelås som var i mønsteret.

Tenkte jeg skulle opprette en tråd der turgåere, mosjonister og de litt mer ivrige skiløperne i/rundt Trondheim kunne legge ut en kortfattet oppsummering/rapport om vær, føre og smøreforhold etter at de har vært ute i marka. Skisporet.no dekker jo til en viss grad det samme, men opplever at det ikke alltid funker i praksis. Håper folk deler velvillig av sine erfaringer nå som kong vinter endelig velsigner oss med et par centimeter hvitt pudder

Dagens løypeskitur, den 6 på rad brakte meg forbi Duvesteinen som ligger langs Futeveien. Futeveien var gamlevegen mellom Evje og Arendal. Når brudeferdene gikk austfra til kirken i Evje var det et karstykke å ri på hesten opp på steinen. Steinen er et par meter høy så det har nok vært action før i tiden og. 20 km i dag og formen begynner å bli brukbar på ski, ikke til hest.

Når jeg sykler til og fra jobben, helst fra, så består litt av turen, ca. 3 - 4 km, av turvei langs Store Stokkavann. Her passerer jeg ofte folk som er ute og jogger med musikk i ørene. Det "fine" med det er at da hører de ikke bjella på sykkelen min og når jeg passerer dem så skvetter de til som om jeg skulle ha falt ned fra månen. Så går de hjem og skriver sinte innlegg i avisen om syklister som passerer dem med lysets hastighet eller deromkring. Når du går med ryggen til og en sykkel passerer deg i 15 - 20 km/t uten at du vet at den kommer så virker det kanskje som at sykkelen holder alt for høy fart, men hadde de brukt ørene til noe fornuftig så hadde de hørt at det kom en sykkel og vert forberedt. Da virker det plutselig ikke som om sykkelen har rakettmotor. Men kanskje om et par tusen år så har mennesket utviklet øyne i nakken og da er kanskje problemet løst.

Problemet er ikkje fyrst og fremst musklane, men mangelen på heilheitstenking. Konsesjonane vert behandla vassdrag for vassdrag, medan reinen brukar området mellom alle desse områda. Villrein vert derfor ein tilsynelatande uviktig part i kvar enkel konsesjon, men tilsaman vert det gjort uboteleg skade på reinens område. At dei bare ser på kva som skjer under vatn, er eit anna symptom på manglande heilheitstenking.

OK, du har rett i det, men det er ikkje noko snøscooter kan hjelpe med.

Takker for tilbakemeldingene. Jeg har ett par eldgamle langrennski som jeg er alt for tung for som jeg har brukt siste par ukene. Tror jeg bare fortsetter å bruke disse til jeg nærmer meg vekta jeg vil ligge på. Så da blir det nok heller innkjøp til neste vinter. Jeg merker at smøring blir dradd av men, jeg klarer å gå en mil uten å smøre om igjen så syntes ikke det er så helt galt. @ Stig Erik Olsen Var kun snakk om langrenn her. Jeg har allerede fjellski. (åsnes ingstad og fisher E89)

Tur til USA, sammen med "kjapt og billig" henger vel ikke heeelt sammen.... (Beklager, men kunne ikke la være...)

På gruppeturen jeg arrangerte i desember (hvis du har lest rapporten) brukte jeg lavvo. Uten innertelt, bunnduk eller fyring, men med en billig presenning som gulv med hull klippet ut i midten til stanga. Et alternativ du kan gjøre er å legge et godt lag med granbar på bakken der lavvoen skal stå, det pluss liggeunderlag og en god sovepose burde holde. Evnt presenning/tarp over granbaren. Masse pledd og skinnfeller er selvfølgelig deilig luksus, men mye å bære på

Hiver inne en brannfakkel her – hva med å benytte skomakeren litt før skoene er totalt ødelagte I "gamle" dager pleide vi å benytte skomakeren ofte, da det men ny såle eller slitte sømmer ikke nødvendigvis betyr at skoene er kaputt. Utfra bildene så tenker jeg at gummiranden og sålen burde vært skiftet etter 1 år. Sikkert ikke mer enn 300 kr hos en av våre få eminente skomakere. Jeg har faktisk begynt å ta med meg slitte sko når jeg skal utenlands, spesielt USA/Canada, der de fikser slike ting kjapp og billig.

At Svalbard må forvaltes på en helt annen måte enn fastlandet er selvsagt, i hvert fall for meg. Blant annet har vi en helt annet lovgrunnlag å ta hensyn til. Rammene for mye av dette ligger i Svalbardtraktaten. Naturen på Svalbard er helt klart langt mer sårbar enn den er her på fastlandet. Alt av dyreliv lever langt mer på grensen av det som er biologisk mulig i Arktiske områder enn de gjør her nede. Dyrelivet er også på mange måter langt mer spesialisert og derfor også langt mer sårbart for endringer i miljøet. Faktisk kan skuterkjøring på barmark i områder med permafrost medføre langt større skader/sår i naturen enn det som skjer i mer tempererte strøk. Dette gjelder egentlig all aktivitet, både motorisert og ikke motorisert, som medfører sår og skader i terrenget. Permafrosten medfører et helt annet mønster for avrenning av smeltevann fordi ikke noe av det kan trenge ned i bakken. Alt går som overflateavrenning og erosjonen kan derfor være mange ganger så stor. Relativt små sår i overflaten kan ende opp som enorme grøfter som naturen bruker tusenvis av år på å reparere. Jeg har ingen fasit på hvordan Svalbard skal forvaltes, men at det stiller krav til større aktpågivenhet og føre var holdning er vel en selvfølge.

En av grunnene til at vern og brukerinteresser kræsjer så sterkt på Hardangervidda, er at svært mye av vidda er i privat eie. De andre store nasjonalparkene er stort sett statsgrunn.

Sånn sett er det vel litt på samme måte som de samfunnene vi har bygget på kunstige øyer ute i Nordsjøen, de er der kun for å få opp olje og gass fra havbunnen, og alt som trengs for å opprettholde samfunnet må fraktes dit. De kjører riktignok ikke så mye skuter... Nå er det jo permafrost på Svalbard, så sånn sett gjør muligens skuterkjøring mindre skade enn på fastlandet, hvor det ikke er permafrost. Det er også et samfunn som er helt avhengig av skutere for å fungere, noe som sannsynligvis gjør at terskelen for å tillate "fritidskjøring" er noe lavere. Om det er en grei strategi aner jeg ikke, bare slenger ut noen tanker.

Lokalbefolkningen er opptatt av bruk, ikke vern, som du skriver. Blir det lagt begrensing på denne bruken, enten det er et nasjonalt unikt naturområde eller art som krever vern, eller det er noe mer dagligdags, så blir lokalbefolkningen provosert. Lokalt ser man ikke helheten, derfor må lokalt styre overstyres. Sentrale myndigheter er ikke bedre til å ta vare på naturen her i landet enn lokale myndigheter. Naturvernet faller gjerne på en samfunnsøkonmisk kost/nytte-betraktning, dersom ikke sterke pressgrupper får stoppet vernet. Hardangervidda hadde og har ingen vesentlig økonomisk betydning, derfor var det mulig å verne Hardangervidda. Du må gjerne konkretisere dette @afe: "Og det har aldri vore så vanskeleg å få gehør for å verne reinen som akkurat no. Dei som vil ta vidda i bruk til andre ting, er så kraftig provosert akkurat no, at dei kan finne på å gjera kva som helst for å svekke villreinsaka. " Ellers så var denne tråden mest et langskudd for tilbakeføring av Rv 7 til naturen, altså for restaurering av Hardangervidda og feks omgjøring av Dyranut og Fagerheim til "vanlige" DNT-hytter. Eller kanskje disse hyttene rett og slett bør kjøpes av staten og fjernes?

Litt avhengig av hvor høy du er kontra vekt. Er selv litt over snittvekt i forhold til høyden. Har funnt ut at eneste som stort sett duger da er racingski. Det fordi de lages i mange stivheter pr lengde. Da får man en ski som passer. Litt dyrere så klart men nå utover er det mye tilbud. Eks får du 40% på pakker med ski, støvel, binding på Anton Sport om dagen. Men hvis du skal ned ca 20 kilo så finner du ikke et par ski som passer nå og etterpå.

Hei, kan fortelle litt om min erfaring når det kommer til lavvo. Den jeg har er hjemmesnekra i "tarp"stoff. Denne lavvoen har ikke innertelt. Har hatt noen turer nå i vinter med varierende temperaturer fra -5c til -15c. Har både hatt kald biuvak og fyrt litt med ved. Siden denne er av kunststoff har jeg opplevd litt kondens inni teltet men ikke nevneverdig. De erfaringene jeg har tatt med meg er at lavvo er veldig praktisk. Med en litt lavere lavvo får du greit med varme inn i teltet samt at den er enkel å henge opp i trær osv. Jeg har kun hatt med meg lavvo duken og "hengt" lavvoen opp i en grein med tau, eventuelt funnet en påle/lagd en påle for oppsett. Når du henger toppen av lavvoen til en grein holder den godt imot vind så lenge du bardunerer skikkelig på bakken. Har ikke fått testa den skikkelig i ruskevær men den sto greit imot liten til middels kuling i kastene ene natta. Når det kommer til bardunering i løssnø eller dårlig skare er ski, staver, småbusk osv. kjekt å bruke. Det kan også lønne seg å velge campsted litt taktisk. For meg ble det lettere å ta med lavvo en telt siden den veide mindre og tok mindre plass. Men dette er nok ikke tilfeller for de litt større lavvoene med innertelt, stenger osv. Når det kommer til båling i lavvoen synes jeg det fungerte greit å bare lage seg ei lita bålgrop med noe solid ved i bunnen. Anbefaler å ikke fyre så mye med gran siden dette spraker fælt og gir fra seg mye glør som ikke er så digg å få på soveposer og lignende. Når det kommer til gulv har jeg bare lagt meg rett på skare med liggeunderlag, det fungerer greit. Som nevnt ovenfor er tarp heller ingen dårlig løsning om det er mye sne. Jervenduken fungerte bra som underlag, men en billig tarp er nok å foretrekke. Uansett hvilken lavvo du går for blir du nok fornøyd, jeg syntes ivertfall det var deilig med god plass og muligheten for å båle litt på kveldene i skogen/lavfjellet.

Eller stikk motsatt? Kjøp billige på finn.no og vente noen kilo for så å kjøpe en bra pakke til neste sesong? Mengder med bra ski på finn.

Og ja, skal prøve å få til en turraport. På høy tid at jeg bidrar også og ikke bare sjekker 3 ganger om dagen etter andre som legger ut Mulig jeg må på kurs hos deg Anders skal det bli noe swong over det men...

Takk igjen for gode tips NIH. Mulig brøytemannskapet hadde nok å stri med oppå fjellet, for det var ikke rare brøytinga rundt Billingen sist jeg kjørte. Vet det brøytes opp til en parkering litt opp veien ved sætra men det er vel nærmere påske. Er kanskje ikke så mange som surrer inni fjellheimen der i Jan/Feb. Takk skal du ha Anders, her må kartene på bordet forstår jeg. Skal ikke se bortifra at det kommer en PM. Må lese opp igjen turraporten din også

Det er dessverre ofte slik her i landet, at skal det vernes natur, så må det komme pålegg fra sentrale strøk. Lokalbefolkningen er ikke opptatt av slikt.

I dag ble det skitur for første gang i år. En nabo inviterte meg på tur ti Brekko og da måtte jeg bare finne frem ski og støvler, fjellanorakk og termos. Bortsett fra et par busser med skolebarn som holdt seg i nærheten av parkeringsplassen så var det veldig lite folk å se. Kjempefin tur i klart og kalt vintervær. Så spor etter både hare,rev og rype.

Min fru frysepinnen kjør med følgande nær det ær som værst: Hænder: Tunna silkevantar innerst. (koster noen kroner) Sen ett par tynne ullhandsker (<100 NOK, feks på Magasinet) Sen en værmepåse (kemi-påse æven kallad) (<30 kr stykk) Sen jættetykke ullvantar Sen vindvott eller dunvott. De senere er dyre. Føtter: Kona mi har stor glede av varmesåler med batteridrift. Personlig tror jeg at alltfor trange saker gir en følelese av kulde; som mange sagt, så er stillestående luft en lætt og meget god isolator. Mener å at gamasher er viktig. Jeg kjører med et par Bergans Yeti - man fryser IKKE Beklager enorm mengde snorsk.

Enig i siste setning. Jeg kjenner for øvrig flere gamle folk som heller ikke skjønner hvorfor man skal ut i naturen.. Er ikke så sikker på at det er en generasjonsgreie.

Fjellfolk med lyd på øyra er også ein ny type vi ser stadig fleire. Neppe genetisk. Frykt for stillhet?

Synes jeg ser antydning til ny type fjellfolk i løypene på heia også. Folk som bare stirrer rett fram og ikke hilser på andre skifolk. Håper det ikke er noe nytt gen som er ute og går.

I et evolusjonsperspektiv så må vel 5-6 år regnes som en nyhet..

Vannet i fjellene i Sør-Korea går det helt fint å drikke, og bare standard forhåndsregler gjelder (ikke drikke stillestående vann, osv). Omtrent likt som i Norge med andre ord. Når man er nærmere sivilisasjonen så er det greit å være litt mer nøye med å vite hvor vannet kommet fra. Det var stort sett greit med vannkilder på ruten, men det var enkelte dager hvor det var noe problematisk. Jeg prøvde stort sett å gå til steder hver dag hvor det var mulig å få/kjøpe/finne vann. Noen av problemene var grunnet at jeg gikk i den 'tørre' perioden, og at enkelte av vannkildene var tørket inn og at jeg da måtte gå lengre ned fra ryggen for å finne vann. Det var og rundt 2 dager (avhengig av hvor langt man går) på ruten hvor det ikke var noen vannkilder, så det bød på noen problemer. Men, på de dagene passerer man over fjellpass hvor det går veier over og da det er mulig å komme seg ned fra. Jeg løste delvis problemet med å tilberede maten jeg skulle spise på forhånd, for da å spare på vannet til bare drikke. Når det gjelder klatring, så trengs det ikke noe klatreutstyr til ruten. Men det er en god del seksjoner av ruten som krever klyving, både med og uten hjelp av tau. Noen av disse seksjonene bør man utvise forsiktighet i, og spesielt i dårlig vær. Ned fra et fjell som heter Daeyasan bla består ruten av flere rene rappelleringer ved hjelp av tau (det finnes ruter rundt, men er lengre). Eksempelvis: Det sagt, så vil jeg ikke la det være en showstopper for ev. å prøve å gå ruten, det høres nok verre ut enn det det er. Ruten er forøvrig bratt og går som en berg- og dalbane opp og ned hele tiden. Jeg oppfattet det å være i Sør-Korea som veldig trygt. Det er lite kriminalitet der og de er utrolig høflige og gjestmilde. På togstasjonen i Seoul når jeg var på vei hjem, satt jeg og spiste frokost på en kafé der da en dame kom og satte fra seg alt av vesker og bager rett ved siden av meg. For så å stikke av en stund. Ikke akkurat noe man ville gjort i Oslo feks.

Finvær og kjekt følge. Frost og snø. Det er vinter i gamle Norge, og vi har fått - så vidt - vår del. Et tynt lag med snø. Frost, men bare litt under null. Broderen er skeptisk til vinterføre, og nekter å ta i bruk hjelpemidler som brodder. Og det passer bra med en tur langs sjøkanten i starten av februar. Spesielt når det ikke er en sky på himmelen, og flaggene henger rett ned. I hvert fall fra morgenen av. Det er alltid kjekt å hente broderen på slike morgener. Han bor i et kuldehull, og i dag var temperaturen flere grader kaldere nede på stasjonen enn oppe hos meg. Ute på Hå var bare litt kaldt - helst rundt null. Det var et tynt lag snø, men det var helt greit å gå på. Ikke glatt i det hele tatt. Folk - og mer folk. Helt fra starten av, ble det klart at dette ikke ville bli en ensom tur. Det var folk som hadde startet før oss og det kom flere biler rett etter oss. Og vi traff folk omtrent hele veien. Det var mange som benyttet det fine vært til tur. Og folk tok pause. Det satt folk mange plasser, og kikket på oss som for forbi. Vi møtte som vanlig karen som er ute på tur med hunden. Denne gang hadde han joggesko på og sprang - fort. Ungdom? Og hvor kom dette med «ungdom» fra? Helt ute ved sjøhusene til Varhaug-losene, gikk vi innpå to herrer, som velvillig slapp oss forbi, med kommentaren «dere som er ungdom får gå først». Slike bemerkninger hører vi gjerne og helst ofte. For oss som er i pensjonsalder er det bare greit å bli kalt «ungdom». Nå viste det seg at herrene – som også var brødre, var på samme alder som oss. Vi snakket litt under stoppen på kirkegården. Og da vi gikk, sa vi pent god tur videre. Og jeg, i hvert fall, mente at det var det siste vi så til de karene. Til min overraskelse tok de oss igjen etter en stund. De karene hadde gått tur før, mange ganger. Vi fikk en skikkelig hyggelig tur sammen, bortover mot Obrestad. I full fart. Her gjaldt det å få med seg beina. Det er etter hvert ikke ofte vi tar ut i en slik fart. Det tar tross alt på, og etter en slik langkjøring, hender det at restitusjonen tar tid. Men vi kunne da ikke slippe «gamlekara» fra oss? Ikke tale om, og vi hang da på. Men kjekt var det, karene kunne fortelle en del interessante ting og hadde opplevd litt forskjellig. Tiden går fort i godt selskap. Vinterlandskap.Søndagens tur, var en av de bedre. Det er ikke ofte turen her nede ved sjøen går under slike forhold. Det var frost i bakken men sol fra skyfri himmel. På vei sørover hadde vi trekken i ryggen og sola i ansiktet. Sol, snø og sjø er egentlig en god kombinasjon. Sola står fortsatt lavt, og skyggene blir lange. Denne gangen badet landskapet i sol og det var skikkelig skarp luft. Det var mulig å se milevis. På vei tilbake fikk vi litt vind imot. Det blåste opp litt, bris på det meste. Det ble kaldt der vinden fikk tak, men i le for vinden og med sola i ansiktet var det påskestemning. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Stor liten tur i helga - Telting i Grøndalen og vassing i puddersnø. Dei lette smale korte randoskia mine kom til kort i desse forholda, men det var ein utruleg fin tur. Grøndalen på fylkesgrensa og kommunegrensa mellom Volda og Eid kan anbefalast! Meir om turen og fleire bilde i bloggen: http://lenesintur.blogspot.no/2015/01/pudderhelg-i-grndalen.html (Dei andre bilda eg prøvde å legge inn her vart gigantiske. Må ein drive å formatere og lage småbilde?)

Hmm.. veier den faktisk 230g? Eller er det pr. m2? Også jeg og @FredrikGF som tenkte å satse alt vi eier på å sette vår egen i produksjon: http://www.fjellforum.no/topic/18265-primusunderlag/?p=310462 Ellers har jeg siden sist gått til anskaffelse av: Katabatic Britlecone Bivy Superlett bivy med netting i hodeenden. Venter ennå på postgang fra Junaiten. Sidewinder Ti-Tri inkl. Toaks 900ml titangryte "Vulkankjegle" fra Traildesigns.com, kjører på Esbit, rødsprit og småkvist OBH Nordica Prestige Vacuum Sealer Vakuumpakker for hvasomhelst

Hvis Truls Svendsen kan.....

Jeg må bare fortelle om den gangen jeg var ganske nybakt far og min sønn fremdeles var så liten at han brukte bleier. Tidlig krøkes som god krok skal bli tenkte jeg og la trøstig i vei med sønnen på ryggen og fiskestanga i hånda. Nå skulle sønnen få være med far på sin første fisketur. Turen gikk til et vann i nærheten hvor jeg selv hadde tilbrakt mange timer som liten gutt, og dagen så ut til å bli perfekt for familiens historiebok. Jeg satte sønnen på bakken mens jeg raskt gjorde klar stanga og kastet ut. Det tok bare noen få minutter før min sønn satte i en sirene som sikkert måtte høres over hele vannet og langt inn i bygefeltet på andre siden. Han skrek slik at jeg slapp fiskestanga, kastet meg over ham og løftet ham opp. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde satt ham midt i en slik maurtue som ligger nede i bakken og en million små brungule illsinte maur hadde invadert bleia hans. Nå er han 19 år og husker av en eller annen merkelig grunn denne fisketuren bedre enn mange av de andre turene han har vert med på.

Hei Jeg har en Alaskan Malamute på 5 år. Malamuten er en fantastisk familiehund og tur hund. Den kan hjelpe deg med vekt på fjellturer og dra deg på ski med vinteren:). I tillegg finner du ikke mer lojale hunder. Angrer ikke ett sekund på at jeg fikk meg en malamute .