Vinnerliste

Padletur til Kinn forrige helg:

Kontaktet Importør angående problemet i første tråd. Svaret forklarer godt hvorfor det er så mange ulike erfaringer, og mange med eldgamle underlag som fortsatt er like gode. Svarene kan muligens være nyttige for flere enn meg, så her er et lite utdrag: Er det en forklaring på at skilleveggen mellom luftkanaler ryker? Ja det er det heldigvis! Årsaken til dette er en svakhet i materialet som er brukt mellom mattens underside of overside - altså veggene i kanalene. Dette er en gummifilm som skal være fleksibel. Denne filmen har vist seg for svak til å tåle normal bruk. Det er ikke lamineringen som løsner, men faktisk materialet i seg selv som gir etter. EXPED har tatt dette problemet svært alvorlig, å brukt mye energi på å finne en løsning på problemet. Det har de heldigvis gjort, og fra og med all produksjon fra 2017 og nyere ser vi ikke lenger dette problemet. Særlig har det rammet matter produsert i 2015, men også noe i 14 og 16. MEN altså - vi ser ikke disse reklamasjonene på nyere matter. Exped opererer med garanti på 2 år for UL produkter, og 5 år for andre produkter. Kommer problemer med at skillevegg løsner inn under garanti? Vi behandler alle underlag som har " poppet " som garantisaker (- så sant det ikke ser helt superslitent ut da.) Vi har også utvidet garantitiden for UL matter til 5 år når det gjelder akkurat denne problematikken. For å godkjenne reklamasjon ber vi om dokumentasjon i form av bilde av matten oppblåst, bilde av lotnummer ( ved utventilen på den grå siden) samt modell. Sluttbrukere tar dette gjennom butikken der de kjøpte matten( det er der de har ett kundeforhold), og butikken tar saken med oss. Svarene stemmer ganske så godt med egne erfaringer og erfaringene i denne tråden. Problemet er kjent hos Exped og importør, og de har tatt det på alvor. God service og garanti på liggeunderlagene, og har ikke selv opplevd problemet med nyere underlag.

Badesommer for både to- og firbeinte. Min 12 år gamle border collie lever av å bade.

Jeg fant ut at jeg lå litt etter skjema på RIL fjelltrimmen, og at mitt credo om at finværsvandring er eneste farbare vei trengte litt utfordring - så jeg bestemte meg for å ta tre topper selv om det var meldt regn Og tre topper ble de, fra nord mot sør: Væremsnubben (402 moh), Skiftingspynten (376 moh) og Høgråna (329 moh): Væremsnubben gikk på skinner, hadde vært en byge men jeg fikk ikke regn før jeg var på toppen. På turen opp møtte jeg en barnehage-gjeng med masse unger i godt humør - imponert . Da regnet kom var vinden fortsatt varm, og jeg drøyde et godt stykke før jeg tok på regnponchoen, var halvveis nede da. Så var det Skiftingspynten - der var det regn hele veien att og fram, vinden økte og temperaturen falt - men etter uker med vær som har vært i varmeste laget for meg, var det faktisk ganske godt. Kom velberget til toppen, selv om det var begynt å komme noen lave skydotter som hindret sikt av og til: Og til slutt var det Høgråna. Var litt i tvil om jeg skulle gå, skyene så ut til å legge seg lavt rundt toppen - men jeg kjenner jo terrenget, så jeg lot det stå til. Det ble mye skodde de siste 60-80 høydemeterene, gitt. Men jeg fant toppen med bare en kikk på mobil-GPS-en, og var fornøyd med det: ... kanskje litt for fornøyd? I hvert fall gikk jeg 180 grader feil da jeg skulle ned igjen! Heldigvis hadde jeg sporet og lagret sporet, så da jeg sjekket telefonen etter 5 minutt, kunne jeg korrigere raskt. Dog måtte jeg resterte Locus-appen før jeg ble overbevist om at jeg hadde tatt så feil Så lærdommen er at regn fra høye skyer er helt greit, men lave skyer ned i stien er noe herk. Mener altså jeg

Synes at diskusjonen ikke er fullkommen før man har laget en stråmann. Man ruller ikke av underlaget fordi det har tverrgående kanaler. Det er det dummeste jeg har hørt! Da ligger du gal vei! Snu teltet eller gå hjem! Lik og del.

Når man er på fjellet med barn, og det er meldt skikkelig skitvær, så er det like greit å holde seg under bakken fremfor høyt til fjells (for the record - alt vann renner ut av grottene) Langs RV55, ved Bøverton, finner man en rekke naturlige grotter innover i Dumdalen. Området var kalkrikt og i skaret hadde elva vasket bort kalken og lagd store og små grotter. Det var en liten parkeringsplass ved starten av stien, der elva renner ut. @Terka , barna og jeg starta ved første grotte med påfyll av taco før vi gikk innover i dalen langs en lett og godt merker sti. På veien gikk vi også forbi en veldig fin rasteplass hvor vi spiste middag på vei ut. Grottene er merker hele veien oppover og man starter ved G1 (grotte 1) og jobber seg oppover. Det er bare å få på seg vanntett og solid utetøy, hjelm og gode hodelykter og kravle i vei. Det var faktisk ufattelig gøy for absolutt alle. Selv for de mørkeredde (barna var aldri redde 😂). Det er et lite virvar av veier å krype der og der man trodde man kom til en dead end, så viste det seg at det fortsatt var mer kryping i vente. Og lykken var stor når vi kom inn til et større rom med litt vann i, og det viste seg å være fisk i vannet. Terka hadde vært her før og ville gjerne vise oss kremgrotta G7. Den var et sted oppi fjellsiden, og var mye større enn de andre grottene. Vi styra og kravla og kikka i en liten evighet, men slet veldig med å finne grotta. Da jeg endelig fant den, var tilgangen fjernet (stige opp til grotta) og et skilt var satt opp hvor de skrev at de ikke ønsker noe trafikk i hulen der pga slitasje. Greit nok. Da var vi egentlig metta på grotter også. Vi møtte noen svenske turister, som bare kikka på grottene fra utsiden. Ellers hadde vi hele dalen helt for oss selv. Var virkelig gøy for store og små og anbefales om du skulle trenge en hviledag mellom fjelltraskingen. Man trenger ikke å bruke barn som alibi heller, men har du barn er det nesten et must å dra innom om du er i nærheten.

Jeg har satt sammen et opplegg med Neoair (kjøpt brukt på finn for 4-500kr) og Z-Lite (kopi fra Naturhike (eBay) i mitt tilfelle). Det blir 193 cm langt i mitt tilfelle, men du kan justere lengden med antall ledd. Har laget maljehull med et sett fra Biltema. På underlaget har jeg brukt limfester fra Zpacks og en tråd. Da kan jeg feste sammen begge underlag, slik at de ikke sklir fra hverandre. Undersiden ser slik ut. Oversiden blir slik Vekta inkl pakkpose og repsett blir 398 gram. Da har jeg 6 ledd som jeg bruker som sitteplate og ved bål. På natta kobler jeg de sammen slik at beina er på skumunderlaget. Må legge litt klær/sekken under for å få lik høyde. @Jan Erik Hansen Her har du bilder, laget en egen tråd på dette.

Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen

Sendte en mail til importør i morges og spurte. Mitt hadde lot som begynte på 41. Fikk svar etter 10 min at det dekkes av garanti. Skulle sende bilde av underlaget blåst opp og av lotnummer til butikk der jeg kjøpte det. Fikk svar fra butikk etter en times tid at de ville ha kvitto eller ordrebekreftelsen. Fisket frem den i en gammel mail å sendte. Fikk svar etter 15 min at jeg da kunne sende det inn eller komme innom. Siden jeg bor i Oslo ble det en kjapp tur til byen. Fikk et nytt med en gang av nyere produksjon. Hadde jeg dratt til byen med en gang hadde jeg hatt det nye 3 timer etter jeg sendte første mail. Må si meg godt fornøyd med importør og butikk her. Underlag var kjøpt mai 2014 men det stemte da at de holdt på 5 års reklamsjon på denne type feil. Så da er jeg klar for neste tur. Begge tomler opp

Min Tissot T-Touch Expert begynner å nerme seg 10år. Har fått relativt mye juling, men glasset er fortsatt uten en ripe. Bruker CR2032 batterier som holder i ca 3år. Bytter disse selv, eneste man må passe på at en liten plastbit under batteriet ikke går i søpla med det gamle, men flyttes til det nye. Har barometrisk høydemåler, værtrend, kompass, termometer (må være av armen en stund) og rødt bakgrunnslys++ Høydemåleren er mer nøyaktig enn GPS og andre klokker som turvenner har uansett merke. Kalibreres den til kjent høyde ved turstart er den dønn nøyaktig på toppen etter mer enn 1000 høydemeter stigning og når en er nede igjen. Har ikke vært av armen siden jeg fikk den på, inkludert når jeg svømmer. Har en Garmin sykkelcomputer i sekken/lomma (Edge 705) til logging og skrur på gps på mobilen om jeg skal dobbeltsjekke posisjon mot kartet.

Jeg har aldri skjønt helt hvorfor Exped er så populært her inne kontra Therm-a-rest. Kan absolutt anbefales. Veldig lett og mye sterkere stoff enn Exped i samme vektklasse.

Hælen min tok kvelden etter Storskrymten, så nå må friluftslivet enten utøves i båt eller på sykkel. Siden vi ikke eier noen båt måtte det bli sykkel. Dagens tur gikk inn til Ljøsnåvollen (DNT-hytte og seter) på sykkel (12,5 km en vei). Derfra en drøy km til fots til Ljøsnådalstjønna for fisking. En miniørret på 200 gr, ble eneste fangst fordelt på to fiskere. Retur samme vei sammen med noen regndråper utpå ettermiddagen.

I dag har jeg vært viltvåkter, passet på at det ikke er Elg eller huggorm, så konemor fikk plukket litt bær. Ble en tur utom Kongens utsikt også, for rast. Litt regn, men ikke mange dryppa som kom. Vilbringebæra var veldig gode, men alle bær er små i år. Mangler bare tyttebær nå, så er samlingen komplett. Blir alltid forbauset over hvor langt og hvor mange høydemeter det blir på en liten bærtur på 4-5 timer.

Dag 5 er ferdigflesket. https://www.hengut.no/2018/08/02/feit-fyr-i-femundsmarka-dag-5/

Jeg synes vi skal være litt mer kreative enn som så, og heller anklage @whistler for å sove for hardt på underlagene sine Vi lever tross alt i en tid der den offentlige debatten har en viss spiss, så at vi er så greie og velreflekterte er helt ute av sync. Neida 🐵🐵

Det er 6,3 cm men jeg bruker å ha lite luft i det, så lite at når jeg snur meg kjenner jeg bakken. Det funker best for meg. Jeg har også et Neoair i Reg som du foreslår. Det funket også bra på natta, men om dagen og ved bål må jeg ha noe større en et halvt Z-Seat. Har også et Z-Seat som er mye på tur. Men det holder ikke med bare et Z-Seat og et Neo-Air xlite reg/small. Da er jeg over på stupid-light for min del. Liker å sitte med beina rett når jeg har pauser eller sitter ved bålet. Da må jeg ha 6 ledd. Kunne ellers ha kuttet et ledd siden hode kan ligge på noe annet. Skal jeg bare spare vekt, og ha mindre komfort greier jeg med et Trangoworld light plus på 215 gram. Kunsten med og finne sitt eget balansepunktet mellom vekt, funksjon, pris og komfort er ikke enkelt, med de årstidene vi har i Norge. Og finne andres balansepunktet er nesten håpløst. Så litt prøve og feile må til, for å få erfaring.

Er nok riktig det. Veier lett opp fordelene spør du meg. Men nå bruker jeg så og si alltid ørepropper når jeg sover ute da. Jeg tror ikke de ber om dette for å sjekke om garantien er utløpt eller ikke. De ber nok om det da de vet hvilke LOT-nr som har dette problemet og ønsker å sjekke det?

Undertegnede har prøvd en del forskjellig, og har blandt annet vært innom skumunderlag, diverse 3 cm oppblåsbare når de kom på markedet, Thermarest Xlite og Mammut Softskin Mat før jeg nå har landet på Thermarest Xtherm og Exped Downmat 9 LW. Thermarest Xlite er lett og pakker fint lite, men jeg har endt opp med noen netter hvor jeg har våknet fordi jeg var kald på undersiden. Byttet derfor ut til Thermarest Xtherm, veier 570g i Large og 430 g i Regular, pakker fortsatt lite og har aldri blitt kald på dem. Overraskende god komfort og førstevalget når det skal bæres i sekk og generelt vår-sommer-høst. Opplever forresten ikke at disse bråker/knitrer etter litt bruk, og bruker dem på tur med noen som absolutt ikke ligger rolig 😁 Tidligere hadde jeg også Mammut Softskin Mat, fantastisk komfort men pakker til omtrent samme volum som Bamse Extreme og veier 1,8 kg pr stykk. I stedet brukes Exped Downmat 9 LW når det er ordentlig vinter. Denne opplever jeg som litt mer komfortabel enn Xtherm. Brukes til pulkturer, basecamp med ekstra komfort, ekstra kalde vinterturer med sekk, kajakkturer osv. Har aldri hatt problemer med delaminering, og bruker generelt aldri ekstra liggeunderlag under. (Har med Bamse Extreme på pulkturer, halvt lettere liggeunderlag (z-lite etc.) på noen fotturer, og (fortsatt ubrukte) lappesaker. Disse skumunderlagene brukes stort sett til alt mulig annet en å ligge på.)

Poenget mitt var at en Downhugger 800 exp fra Japan og fra USA har ulike temp ratings og er to ulike poser selv om modellen heter det samme. Hvis man har tenkt seg en downhugger 800 exp med USA specs og kjøper den på ebay risikerer man å få en annen pose enn man hadde tenkt seg. Man kan selvfølgelig kjøpe de akkurat hvor man vil så lenge man er obs på dette.

Knitreunderlag. Jeg hører til blant de som flytter på meg mye i løpet av natta, og da blir det mye bråk. Jeg måtte kvitte meg med mitt.

Når man er en finværsvandrer, kan jo været endre planene fort. I 7-tiden i morges ble jeg ikke vekket av mobiltelefonen som planlagt, men av et heidundrende tordenvær med skikkelig plaskregn og vindkast. Og skyene lå lavt og gråtende leeeenge utover formiddagen. Jeg hadde planlagt en tur over Austra på langs, med både Vattafjellet, Romsskåla og Tyskenghatten på en 25 km rute - men den måtte halveres, gitt, med 5 timers forsinket start i påvente av høyere skyer. Planlagt med blå strek, faktisk med rød strek: Fikk uansett en fin "halv" tur, der den ubesøkte Romsskåla lå i skydekket hele veien opp til den idylliske Olaslåtten mellom tre vatn. Fin teltplass Romsskåla var faktisk ikke skyfri før jeg var kommet på toppen av Tyskenghatten. På turen nedover derfra gikk det med atskillig tid til å sanke multer. La så inn en vri så jeg fikk gått en rute jeg ikke har gått før, mellom Svartvatnet og Reppavatnet. På den lille landtungen som nesten deler Reppavatnet i to har det stått mangt et telt på dagsturer. Derfra gikk turen mot Hellers-ura som måtte tas rolig ned til familiens ferieparadis Halve turer er også fine turer

@TerjeH og jeg holder på å avslutte en dryg ukes Finnmarksturné i strålende sommervær (og så godt som uten mygg!). På veien kjørte vi inn i Kåfjorden i Troms og besøkte finsk og norsk Halti. Usannsynlig mye ur! (Kanskje blir det egen turrapport herfra seinere) I Alta var vi som tidligere nevnt innom Alta canyon, men dagen etter måtte vi selvfølgelig en tur til Sukkertoppen (Haldde) og besøke Birkeland og de andre nordlysforskerne. Nordkapp-eierne kunne se langt etter pengene våre. Vi gikk heller til Knivskjelodden og tilbrakte natta under tarp i Knivskjelvika med utsikt mot Nordkapp. Mens andre holdt øye med måneformørkelsen, passet vi på at sola sto i nord over odden presis ved midnatt. Tropevarme og vindstille morgenen etter gjorde at returen opp bakkene gikk meget sakte. Dagen i dag blei tilbrakt i Varanger nasjonalpark med rundtur rundt fossen i Nattfjelldal ved Vadsø. Heldigvis hadde vi en svalende laber bris oppigjennom bakkene, eller hadde vi kovnet i 28 graders varme allerede den første kilometeren. Men nå må man visst heim og berge potteplanter og akvarier fra tropevarmen i Tromsø.

Det trenger ikke være så langt bestandig. En fin kveld pakket jeg i all hast, og kom meg på midnattsoltur. Klegg og mygg, flotte omgivelser, og lapper til frokost. I bloggen HER nå. Joda, jeg var på samme i fjor sommer, men da gikk jeg ikke helt opp.

I Juni gjekk eg John Muir Trail i California. Det var ei fantastisk oppleving. Tok ikkje så mykje bilete, men har laga ein kort video for dei som er interessert:

Kult opplegg! Men for å utfordre litt (😉), om vekt er fokus hvorfor ikke gå for samme liggeunderlag i Regular str, da kommer du enda lettere ut. Og du slipper å "mekke" før du tar natta. Og er du av dem som må ha sitteunderlag så tar du med et halvt Z Seat (eller andre lette alternativer) og kommer fortsatt under vekten du har på ditt system. Prisen du har klart å oppnå er selvsagt vanskelig å slå. 😃

Takker @Memento mori. Morsomt å se at det er flere som er fan av Mike Clelland sine bøker. Fantastisk gode tegninger Hvor tykt er Neoair som du bruker? Brukte Thermarest prolite 3 S selv, og med 3 cm merket jeg ikke overgangen fra underlaget. Brukte ikke underlag under beina på sommeren, og på vinteren kjørte jeg med hel lengde Bamse underst. Vurderte small for Synmat da jeg skulle prøve det, men med 7 cm ble det ubehagelig. Måtte ha bygget opp en del under beina, så endte med full lengde på underlag. Er ikke så mange gram forskjell. Bygger jo litt med løsningen du har, så den er ikke dum. Vil tro det fungerer bra med 5 cm underlag, og så har du jo flerbruksmuligheten for fotenden som sitteunderlag. Minner meg på at jeg må oppfordre deg til å fortsette å legge ut slike småtips på bloggen din!

Veldig bra @Jan Erik Hansen. Helt tydelig at Exped tar dette alvorlig og ikke minst er den norske importøren seriøs.

Til å være sponset overdriver du ikke, Stor str veier vel 480 gram inkl repsett! Jeg har regular størrelse, og small av neoair. Usikker på antall netter med tipper ca 30. På AT i USA er dette mye brukt. Ikke hatt lekkasjer, og har ikke noe problem med de. Men de blir kaldt syns jeg når det blir kuldegrader. Bruker et Trangowold light pluss skumunderlag 215 gram oppå når det blir rundt null. Er det varmt legger jeg skumunderlaget underst. Small 230 gram/115 cm langt brukes i kombo med noen ledd zlite kopi, men det er litt for sære viderekomne. Et tips er og bruke pose til å blåse de opp, det blir mye mugg inni de ellers.

Arh, da røyk jammen jeg også på en slik en.

+1. Samsplint er ein enkel og lett og genial ting å putte i førstehjelpa

Så har me ver-aspektet.

I sommer gikk turen tilbake til fjellene, Sognefjellshytta og Massiv-ruten. Ifjor måtte jeg gi tapt for tiden ved Sognefjellshytta, i år gikk da turen tilbake. Bloggen har nå blitt oppdatert med den første dagen på den siste delen av Massiv for min del. Jeg gikk bare en kort tur før jeg slo opp teltet, da jeg startet å gå sent på dagen. Les mer om turen her: (Massiv) Dag 18: Sognefjellshytta - Aurkvee Utsikt tilbake mot Sognefjellshytta med Smørstabbrean i bakgrunnen.

De siste 2 årene har jeg brukt en Cumulus Comforter. I praksis en dyne, men med stramme- og festemuligheter. Jeg har hverken strammet eller festet men brukt den som dyne. Denne er så stor at den dekker på alle kanter. For litt mer komfort har jeg et et Exped laken som passer til underlaget. Synes dette fungerer alldeles glimrende.

Enig med Lompa, mange ulike scenario. Og da er det viktig å være kledd slik at kroppen fungerer i vannet lenge nok til at man kommer seg om bord, og eventuelt inn til land for klesskift (har alltid en vanntett pose med litt tørre klær og sokker ombord). Velt skjer likevel så sjeldent at eg ikke trenger å ha det behagelig i vannet mens det står på - Trenger litt spenning så ikke blodet koagulerer i årene...... Risiko vurderes kontinuerlig, ikke en tur er lik. Men personlig trives eg best i Mick Jagger-buksa. Den sitter stramt og gir meg god kontakt med kajakk/lårstøtter og følger kroppen når eg går inn/utav uten å brette seg for mye. I tillegg til at den er enkel og slitesterk, og trygg nok i forhold til min personlige risikovurdering. .....Og så slipper eg de klamme gummisokkene og luft i buksa. Men har ikke erfaring med løse bukser som den du viser til, kun hele gtx-dresser. Finn noe du trives i

Etter ni dager på farta fra Aurdal gjennom Langsua nasjonalpark har vi endelig ankommet Ringebu i Gudbrandsdalen! Dette har vært en krevende etappe i tøffe værforhold. Les og se bilder fra denne etappen på bloggen her:)

Kjøpte ikke Amok Draumir XL pakke på presalgtilbud, de kan bare sende med postnord og så vondt vil jeg meg ikke. Postnord ødelegger hele gleden med og handle noe som sikkert er et flott produkt. De har sikkert tilbud på campvillmark også.

Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.

Da ville jeg sjekket ut Shimano Speedmaster-serien. Jeg er svært fornøyd med mine på 9 og 10 fot, henholdsvis 3-14g og 7-21g kastevekt. Den korteste med 1000-snelle, den lengste med 2500-snelle. Stengene har vært i mye bruk i flere år på mine turer.

Endelig Ble innkjøp av en slik i dag ❤️

Plukket med meg noe småtteri ved grensen etter Sverigetur. Fluesnøre kan være kjekt å ha. Sikkert ikke beste kvalitet, men forhåpentlig verdt SEK. 15,- pr stk. WF7 og WF8 flytende + fortom til SEK 59,- Ny hodepute trengtes da nåværende gav opp etter 7 år. Oppblåsbar hodepute fra JR GEAR til SEK 149,- Veier 65g og måler 30x40x10cm og nedpakket Ø=5,5x8cm. Trekk i blå snor for å blåse opp (enveisventil) og rød snor for å tømme (stor åpning) for luft. Tynne sokker til bruk under raggsokkene i fjellstøvlene. Blanding av Merinoull og Polyamid til henholdsvis SEK 15,- , 9,- , 15,- Godt fornøyd med handelen.

Dagens tur gikk til Djevelens punsjebolle i Åsa (Nordmarka) Dette er en av årets lokale ti på topp turer. Litt rart å starte opp og gå ned, så blir det motbakke tilbake - «bunntur» Vannet har vasket et hull i steinen, samme konstuktør som Åsdøljuvet og Kjøsterud. Veldig lite vann i bekken, selv om det regnet i natt. Høstfargene kommer med tørka som har vært i sommer.

Jeg har nå fått på plass del 2 av turen med packraft til Snytindhytta. Morgenen ble i overkant dramatisk da jeg ble regelrett innesperret på hytta. 😨Nuvel, som dere skjønner så overlevde jeg, og det ble etter hvert en fin dag to av turen også. Den ligger nå i bloggen HER.

Traska rundt trekanten i Trollheimen( hytte til hytte) fint i fjellet, hett som i en bakerovn fredag men fikk jo sett ruta til Trollheimshytta i strålende solskinn. Litt mer vind lørdag og vind + noen regnbyger søndag. Alt i alt en fin tur, men bena mine var glad jeg putta de joggeskoa i sekken i tillegg til fjellstøvlene.

Jeg har oppdatert bloggen min med turer fra uke 30. Dette er min svigerfamilie sin måte og feire på istedenfor julegaver og bursdagsgaver til de voksne. Denne gangen ble uken tilbrakt på nordvestlandet. Uke 30

Jeg har nå oppdatert bloggen med første del av packraft-tur nummer to. Jeg fikk det for meg at det måtte jo være kult å padle til Norges råeste toppturhytte, Snytindhytta. Det var ganske rått, men også ganske slitsomt blant annet fordi jeg gikk lengre enn nødvendig, og hadde mye tyngre sekk enn nødvendig også. Men en flott tur var det så absolutt, ikke minst kom jeg meg over dørstokken selv om det var tåke. (Og den letta cirka da jeg satte i gang.) kul sak denne packraften. 👌 Dag 1 av turen ligger nå i bloggen HER, altså turen til hytta. Turen ned kommer etter ferien en gang.

Tunge tanker, tett atmosfære og tacostativ på dag 3 og 4, fjerde kapittel av av føljetongens andre og fjerde del. Bør jeg finne et annet kategoriseringssystem, tro? https://www.hengut.no/2018/07/26/feit-fyr-i-femundsmarka-dag-3-og-4/

Jeg har oppdatert innlegget. Tenkte først å dele opp turen i to deler, men det ble til en lang turrapport i stedet :) Den kan du lese her :)

Sommerens tredje tur er å finne på bloggen. Villreinopplevelse, molter og fjellørret er gode stikkord for innholdet.

Kapittel 2 er ute nå. Mindre bokstavrim, men minst like usammenhengende som kapittel 1. https://www.hengut.no/2018/07/12/feit-fyr-i-femundsmarka-dag-1/

Det er et veldig godt poeng at det mest miljøvennlige er å kjøpe mindre, men hva er det egentlig du sier med dette? At vi kan se bort fra utslipp av skadelige stoffer fra noen typer klær, fordi det er problemer knyttet til andre? Jeg synes ikke noe om å legitimere utslipp av fluorkarbonforbindelser med begrunnelse i at fleece avgir mikroplast eller at det er dårlig dyrevelferd i ullproduksjonen...