Vinnerliste

Er akkurat kommet hjem fra en kjapp telttur. Fikk klemt inn en natt på fjellet mellom forpliktelser og regnbyger også ble det to fine ørreter med vekt mellom 500 og 600 gram. Dessverre fikk jeg fiskene sent på kvelden, så det ble medbrakt laks til middag Samtidig ble det en ypperlig mulighet for å prøve mitt nye Hilleberg Soulo kom hjem i tide før regnet skulle sette inn i dag.

En kjapp tur i lokalt terreng. Omlag13km, som forventet vått og herlig 😂

Jeg synser ikke, jeg hadde et Ringstind Superlight et par sesonger der jeg opplevde blant annet at barnåler stakk igjennom bunnduken, så jeg uttaler meg med barkgrunn i det jeg har erfart. Jeg tok ikke bilde av det slik som Bjarne, men føler nå nesten at jeg blir beskyldt av å fare med løgn og usannheter av enkelte her nå. Helsport lager gode telt og har en kundeservice som er i særklasse, men det må vel være lov å fortelle om sine brukeropplevelser, eller er det slik at "Helsportmafiaen" bare godtar skryt og godord om Helsporttelt?

I dag måtte vi i høyden for å få utsikt og sol siden alt var grått. Torstind, den lokale fjelltoppen for pinsel (bratta) og glede (toppen)😄

Ny tur for meg. Fikk en fisk også på en tenkana rod med mark.

Lokal tur på ny litt ukjent plass for min del, del av utvide den lokale kunnskapen. Oppenåsen. Er en ti på topptur, 1 av 20 turer. Det er den dårligste turen så langt av 19 turer gjennomført. Feil i beskrivelse og feil i kartsporet. De har merket av feil sti, så du går feil.... Blå prikk er riktig - fant den riktige stien på hjemveien etter en kikk på kartet. Her skulle det vært en sti. Her går stien som de vil at jeg skulle følge. Turen gikk til en begredelig gapahuk. Ikke mye Insta - over disse bildene😂🤣 Fikk litt trim i det minste.

En tur til Veten i Bardal, en spennende del av en 1000-årig historie.

Endelig ble det fisk igjen, er en stund siden jeg har fått noe som bikker halvkiloen nå 😊 Ble en natt på fjellet mellom forpliktelser og regnvær 😊

Men er lettvektstelt egentlig noe for nybegynnere ? Eller bør de kansje heller velge Pro serien som tåler litt mere feil fra bruker når det kommer til oppsett og slitasje? Alt av lettvektsprodukter er slik jeg ser det absolutt best egnet for viderekommende friluftsfolk som skjønner begrensninger og de handikap lettvektsprodukter har. Dette gjeldenede telt, soveposer, sekker og liggeunderlag!

Brukererfaringer verdsettes her i gården ☺️

Denne dukket opp i newsfeeden min i dag http://www.independent.co.uk/life-style/hayfever-gin-tonics-vodka-spirits-sooth-symptoms-allergies-histamines-sulphates-asthma-uk-study-a7800216.html?cmpid=facebook-post Så hvis Gin virker på samme måte som allergitabletter så er det nok på tide å bytte ut innholdet i lommelerka Jeg ble inspirert og gikk til anskaffelse av denne i dag - det eneste negativet er at man må slepe med seg tonic og lime ut i skauen, men hva gjør man ikke for å lindre på myggplagene 🍸

Jeg har to Greyhounder; Leon og Nezzie. Jeg vet at dette er ikke akkurat vanlige fjell hunder å dra med seg på overnattingsturer i skog og mark, men de venner seg til det meste. Må ta litt mer hensyn til deres korte pels og ha med dekken til natta. Fant i år ut at de har ingen problemer med sauer og kyr som var nysgjerrige og kom helt innpå for å hilse på hundene😁 Tenker å trene de med kløv slik at vi neste år kan ta lengre turer.

Jeg blir ikke helt klok på det, men det virker på meg som flere klager på de siste modellene, ihvertfall av Reinsfjell SL. Jeg bestilte mitt før det var lansert og var nok blant de første som fikk det. Normalt sett er ikke det særlig smart, da det ofte er småting som trenger justering, men jeg har ikke hatt noen problemer med mitt. Når det er sagt tror (har ikke spurt Helsport) jeg Reinsfjell SL har vært en av Helsports største suksesser. Om man følger litt med på Instagram og andre sosiale medier er det Reinsfjell SL overalt. Når volumet blir så stort vil det naturlig blir noen produksjonsfeil. Hadde alle vært utette og med dårlig bunnduk hadde Helsport vært konkurs.

Ble en Oprey Kestrel 58 liter samt nytt (mindre) hoftebelte til Xenith 109 litern. Litt blandende føleser etter innkjøpet av den sekken da jeg nå med 100% sikkerhet ikke har behov for flere ryggsekker på lenge. Og den tanken er jo egentlig en smule trist 🙄🙄

Helt enig @Tor-Erik-L-77 Man bør vel høre på både de som er fornøyde men også de som har mye erfaring med produktet og som er missfornøyde.

Har 2 alaska husky tisper på 1 år men vidt forskjellige personligheter. Hun ene (bilde nr 2) hyler og hopper av glede når hun ser turselen. mens hun andre som er blanding av alaska husky og dovendyr 😂 elsker å sove og er ikke noe fan av krevende turer som gjør at hun faktisk kan bli sliten, men mye fjell og teltturer blir det for det.

Jeg har vært uforskammet lite aktiv på forumet i det siste. Tiden har forsvunnet på andre ting. Og ting har vært ganske tøft. En ble til to, som igjen ble til en, men nå er det to igjen. Goaskin ble bare 1 år. Fikk en kreftkul på snuta som viste seg å være ekstremt hissig. Jeg har fortsatt grusomme bilder i hodet fra de siste 2 dagene hans. Det er 1,5 år siden han døde og jeg savner han like mye enda. Alle mine hunder har hatt/har noe helt spesielt, men han hadde det lille ekstra som gjorde han så gjennomført perfekt for meg. 9 mnd etter at Goaskin på grusomt vis ble revet bort fra meg fant jeg svensken, også kalt familiens sorte får. Naali heter han på papiret og det er det han som regel blir kalt. Han var en monstervalp uten sidestykke. Nå er han 10 mnd og har mistet tittelen monstervalp. Han er så visst en håndfull, men det ville jeg også ha. Skal man ha mye i trening så får man som regel mye på tur også. Han er snill og myk, men frekkere enn fanden. Han har en forkjærlighet for baller og elsker generelt alt som skjer, muligens med unntak av hva som skjedde da han stakk snuta i et jordvepsebol. Han har også vist seg å faktisk evne å sovne i telt. Men å sove ute er noe han ikke driver med, kan jo risikere å gå glipp av noe. Så mens storebror Fámolas tar sine cowboystrekker i hver pause på tur, så sitter Naali og holder vakt. Sutrer litt over dårlig fremdrift og forstår ikke helt konsptet med pause. Man kan vel ikke annet enn å håpe at det kommer med alderen. Han startet som et noe stressende tilskudd i familien. Mens Fámolas og Goaskin umiddelbart fant tonen, brukte Fámolas ca 2 mnd på å våge å nærme seg pirayaen. Nå er jeg glad for å kunne si at selv en svenske kan bli en del av familien, gutta har mye glede av hverandre, selv om ordenspolitiet Fámolas noen ganger syns tenåringen er litt vel frempå og må sette han litt på plass. Savner fortsatt Goaskin, men Naali har klart å stjele en stor plass i hjertet mitt han også.

Hei alle sammen jeg er ny på forumet !! Dette er min første post som dere ser. Ville bare si hei å hå til alle sammen 🙂 Det nærmer seg høst med storm skritt å vinteren er ikke langt unna. Jeg fisker mest Gjedde og Abbor året rundt. Men synes det er noe helt spesielt med isfiske. Så nå har det begynt og klø i fingrene allerede. Er det noen av dere som har begynt å tenke i samme bane. Eller er det bare meg som er tullete ??

De selger løse bunnduker til SL teltene med vannsøyle på 5000 km. Det bør jo hjelpe på med dobbel bunn, men da går jo samlet teltvekt opp også. 😉 Jeg bruker forøvrig mitt telt uten ekstra bunnduk og det har holdt helt supert til nå. Det er luksus å gå med et stort og lett telt nå man er alene som pakkesel med barn på tur (barna bærer sine ting innimellom, men det avhenger lengde og antall høydemeter på etappene).

På vinteren slipper du hvertfall å ta med isbiter!

Når du skrev det så måtte jeg sjekke 😄 Ytterduken på Helsport Fjellheimen superlight (jeg antar det er likt for alle superlight-teltene deres) har en vannsøyle på 2000mm. Det burde holde fint, så lenge regnet renner av duken og ikke blir liggende. Bunnduken har 3000mm og er laget i silikonbelagt Ripstop-nylon. De oppgir ikke Denier som jeg kan se, men jeg kan gjette på 20 iom at de bruker den samme duken som ytterduk på "ikke superlight"-teltene sine. Det syns jeg virker litt snaut, og det kan være årsaken til "barnålproblemet". Tynn silnylon punkteres lettere enn tykkere PU-belagt nylon. Til sammenligning har lettvektsteltene til Hilleberg (Niak, Anjan, Rogen og Enan) 5000mm på ytterduk og 12000mm (!) på bunnduk. Bunnduken her er i 50D PU-belagt nylon. Ganske betydelig forskjell, altså.

Det hadde nok ikke gjort noe om de hadde opplyst det på tingene de selger, at disse tingene også tåler mindre. Det er ikke opplagt når det står ting i omtalen som "Den er i tillegg belagt på begge sider med silikon som gjør stoffet meget rive- og slitesterkt" - da er det ikke så rart at folk ikke skjønner at det er "prisen man betaler", at det ikke tåler så mye.

Det er et meget godt poeng, som sjelden tas opp. Slike produkter krever faktisk en viss innsikt og forståelse for å fungere og holde. Det nytter ikke med uvøren bruk verken av SL telt, soveposer eller underlag. Når jeg på sommeren bruker Exped Hyperlite, Mammut UL pose og Reinsfjell SL vet jeg at jeg må være litt mer forsiktig. Noen klarer alltid å få skader og ødelegge. Det er nok ikke helt tilfeldig

Det er veldig mange Reinsfjell SL å se på sosiale medier, men så er det er jo et vakkert telt som gjør seg godt på bilder også 😊 Det har nok egenskaper og en konstruksjon mange setter pris på 😊

Et superlett telt er spinklere og kortere levetid er noe en må rekne med når en kjøper et slik produkt. Det er prisen en betaler for å lette sekkvekten😊 Dog skulle jeg ha ønsket kraftigere bunnduk på teltet jeg hadde, jeg har gladelig tålt den vekta. Men det er noen år siden nå, kanskje Helsport har skiftet bunnduk siden flere ikke har hatt problemer?

Det er helt klart rom for og veldig nyttig med alle erfaringer. Det er ikke det jeg reagerer på. Det er "erfaringer" og kanskje særlig det at noen ønsker å tillegge egenskaper teltet ikke har. Det må nødvendigvis gjøres noen kompromiss på et superlett telt når man skal opprettholde romslige mål og andre praktiske løsninger. Du har funnet ut at Superlight ikke er noe for deg og det er jo helt fair.

Har ikke Ringstind selv, men har Fjellheimen Superligg 4 Camp, jeg også har fått litt tørre barnåler igjennom bunnduken (tror jeg skrev det samme tidligere i tråden). Jeg er strålende fornøyd med teltet, og vekt & volum sammenpakket ift størrelsen oppssatt er jo helt rått! Men forventningene mine er også basert på at dette er telt hvor høy fokus på vekt går på bekostning av andre detaljer. Jeg velger telt ut fra hva slags tur jeg skal på, og hvor mange vi er som skal bo der. Sommerhalvåret med barna er Superligt teltet en vinner. På vinteren blir Svalbard High Camp brukt. Og på bratte soloturer vinterstid har MH EV 2 blitt brukt som skjul, og fremover nå så erstatter nok Exped Orion II ekstreme de andre småteltene jeg har brukt på tur alene eller når vi er to.

Kan ikke skjønne annet enn at formelen N+1 gjelder sekker også? 😃

Slapp helt av, Osprey er blant de minst slitesterke sekkene der ute. Er litt spent på Xenith selv, da jeg bare har 30-40 turdøgn med den, og ikke sett annet enn kosmetisk slitasje enda.

Enig i det første der. Det er et paradoks selv om de fleste turgåere ønsker å bevare naturen og er flinke til å ta hensyn. Men det med at en såkalt nøytral organisasjon kaster terninger blir litt useriøst. Men nå har jo mye av valgkampanjen blitt litt vel mye sirkus.

Jeg har ikke satt meg veldig inn i kåringen, men det er vel ikke alle friluftsfolk som er så veldig enig i hvordan DNT opererer. Det er jo et lite paradoks i det å få flere ut i naturen, men samtidig beskytte villmark. Ellers er jeg ikke helt enig i tankegangen om å holde seg borte fra politikk. Jeg synes det er bra at organisasjoner står opp for det de tror på for det første og for det andre synes jeg det de gjør er samfunnsnyttig opplysning.

Jeg stemmer ikke så mye for meg. Selv om jeg er barnløs, så stemmer jeg for de som er unge og barn nå. Jeg er ikke bekymra for meg. Jeg er bekymra for etterkommerne.

To turer i går. Først fire timer i tung myr på leting etter molter. Ble til slutt 1,6 kg så dårlig "timesbetaling". Deretter ble det en ettermiddagstur til Skarven, listetopp i Holtålen. Mye myr og skrenter, men fin utsikt fra toppen. Brukte en time t/r (3 km).

Jeg oppsummerer blant annet tursommeren på bloggen i dag. Den var jo ikke så aller verst, egentlig.

En fin tur opp på Ryptinden 586 Sømna. Passe tur for oss.

3 uker ferie uten en eneste fornuftig turplan lagt ... men labbe rundt i Nore er selvfølgelig alltid et alternativ, blir ikke lei det

Har kjøpt en lommeradio med DAB+ Og en Solo.

Fra hytta vår de to siste dagene. Hardangervidda, ca. 1.5 mil fra Gvepseborg på Rjukan. Øystein Dahle, som blant annet har vært styreleder i Den Norske Turistforening, mener dette er den fineste plassen på hele Hardangervidda

God morgen.

Et bilde fra Daudfettjørne med Kyrhovda 1150 moh i bakgrunnen, Ål kommune. To bilder av en ridetur i Hæe, et utrolig flott og veldig lite besøkt viddeområdet i Hol kommune rett øst for Hallingskarvet. Her er det mange flotte fiskevann og et lettgodt terreng med utsikt over Skarvheimen.

Begynner å bli en stund siden jeg husket å skrive her når jeg publiserte historier på bloggen. Så for å gjøre det enkelt, starter jeg med det siste først. En tur mellom Rostaelva og Svenskegrensa i Indre-Troms for å inspisere de mange små vannene i området. Resultatet av inspeksjonen er på bloggen under tittelen: Fisketur fra Rostaelva til Svenskegrensa

Sagnet er faktisk sant. Ved enden av regnbuen finner man et Hillebergtelt..

Endelig Senja på langs. Fra tirsdag kveld til mandag. Jeg og Ulva. Kun mobilbilder. En tur som kan anbefales. Heldig med været stort sett. Skal skrible et lite blogginnlegg etterhvert.

Elvepadling på flatt vann. Jeg tror jeg har misforstått alt dette med padling 😂 Men vi fikk med oss regnbuen 🌈 I dag var det padling på vannet ved Solheimstølen, ved inngangen til Hardangervidda. PS: Solheimstølen leies ut til noen som vil drifte den. Herlig sjarm over stedet.

Her er Ulv. Han er en flat-coated retriever på knappe 11 uker. Ikke så mye turgåing enda, men han har fått fem netter i telt og tre padleturer allerede. Det lover godt, han er en rolig type som legger seg ned og sover i kajakken, og elsker å sove i teltet, både om natta og å ta daglurene i. Det syns jeg lover godt for mange fremtidige turer!

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

Jeg vasker mine Alfa støvler innvendig når det behøves. Problemet her på vestlandet er at det er ganske vått i marka og foreks. om høsten under jakten , kan jeg oppleve at støvlene er våte i dager og uker. Og pga. den fyldige innerlineren og pløsen , surner de noen ganger før de tørker. Da tar jeg dem opp i dusjen med noe vaskemiddel og vasker dem grundig innvendig og skyller godt. Så er det å umiddelbart fylle støvlene med avispapir som tas ut etter en halvtime kanskje for så å fylle på med friskt tørt papir. Etter å ha byttet papir noen ganger i løpet av kvelden , putter jeg i tørt papir før jeg køyer. Og dagen etter er støvlene så pass tørre at de kan løft tørke uten å surne. Og da dufter de eple...

Hva RAS sa, det er i bunn og grunn den enkleste måten du kan få litt innføring på vinterklatring. Eller sleng deg med på en tur med den lokale klubben, de er ofte veldig behjelpelige når det kommer til slike saker. Siluetten er ganske fin generelt sett.

Ny trimtur med min mor, som var spent på hvordan hjertet ville takle en litt mer krevende tur - opp til Væremsnubbens topp på 402 meter over havet. Det gikk riktig bra, gitt! Tror ikke det er mange damer over 70 med tre hjerteinfarkt som går opp til den toppen på 1:18. Fin tur var det også, etter en del vått vær de siste dagene, var det perfekt turvær i dag - og det ble klippet i Fjelltrim-kortene

Endelig en føringstur i litt sol, men da måtte man starte tidlig. Kl. 05 (-1c nede i Bøverdalen) ble det start i Leirdalen med tur opp den flotte østryggen på Skagsnebb. Videre derfra over eggen og opp Bakarste Skagsnebb. Noe tåke kom inn med vind og noe snø litt seinere på formiddagen.