Vinnerliste

Hardangervidda - Hein Den årlige turen i august gikk til Hein i år, kjent for sine lange elvestrekninger og godt ørretfiske. I forkant av turen ruvet høytrykksryggen over skandinavia med solskinn og varmegrader i ukesvis, mens lavtrykket lå uti havet og ventet tålmodig på at høytrykkskjempen skulle svekkes i styrke slik at den kunne komme til og dynge ned med regn og gråvær inn over landet vårt. Vi krysset fingrene og fulgte med på yr.no hver eneste dag for å se om det skulle komme noen forandringer i værsituasjonen. Vi var spente, kunne vi være så heldig å få en hel uke med sol og godvær? Tidlig om morran slenger vi sekkene inn i VW Passat`en til Christian og durer på oppover mot Geilo før vi svinger av vestover til Halne, der skal vi ta båten Halnekongen klokken 13:00 over Halnefjorden og inn til siste stopp ved Sleipa. Vel fremme parkerer vi bilen og tar oss en rast på Halne Fjellstove, deilig å være på tur igjen Blide herremenn venter på Halnekongen Ved brygga i Halne Båten går presist klokka ett og det er mange som skal på tur idag, folk i alle aldre fyller opp dekket. Det er nydelig vær og varmt i lufta, vi sitter ute helt foran og nyter båtturen til en og annen frisk sjøsprøyt i ansiktet. Etter ca. tre kvarter er vi i land og pakning er på, klare for noen timer på beina inn til Heinseter hvor vi garantert har lyst på en kald pils i solveggen. Etterhvert som vi kommer litt opp i terrenget rett nord for Seltjønnutan, er det en flott utsikt til Øvre Hein og Heintjønne. Vi stopper for en pust i bakken og en halv ei med vann, herlig vær å være på tur i da gitt ! Vel nede ved Heinseter er det endel folk som koser seg, det er lørdag og helgturistene har inntatt turisthytta. Vi hiver av sekkene ved inngangen og får oss en kald halvliter, den smaker fantastisk etter noen timer med tung sekk Vi slår av en prat med noen hyggelig karer fra Kragerø som sitter å nyter et glass og det er god stemning på Heinseter denne lørdagen. Men vi skal ikke være her, så vi hiver på sekkene og går videre nedover Heinelva i retning Nedre Hein før vi finner en plass for lavvoen. Her oppdager vi et lite problem som de fleste turfolk møter til tider om sommeren, Knott og mygg.. Og ikke få, milliarder av dem (om ikke mer) samler seg rundt hodene våre og lager denne kvelden til en litt brysom affære. Vi banker ned lavvoen i en fart og kaster oss inn under duken og snurper igjen, vi smører oss inn med Mygga og knerter de resterende knott som ble med inn i lavvoen. Vi lager oss middag inne og håper på at det kommer litt mer vind slik at knotten vil roe seg ned, for vi er klare for prøve fiskelykken i elva. Mette i magen og med nytt mot stikker vi ut og småløper ned til elva med knottsvermen som fremdeles er tilstedeværende etter oss. Vi fisker en times tid uten resultat før vi blir lei av blodsugende insekter og konstant vifting med armene etter de små krypene, natten kommer tidlig og vi faller i søvn i posen. Morgenen etter er det mer litt mer vind og knotten er ikke like gæern, vi har tenkt til å ta oss en tur ned mot Geitsjøen og til Djupa for å se om ørreten er tilstede i kulpene der nede. Dagstursekken pakkes og vi labber avsted over fjellet Utsikt til nedre Hein Fluehuet tar seg en pause ved Heinberget Over kneika kommer den mektige Geitsjøen til syne, det blåser friskt rett imot og det er godt å slippe knotten. Vi ser Djupa langt der nede og det rykker i fiskestengene, sola skinner fra en skyfri himmel og livet er helt greit på vidda. Gutta speider ned mot elven Djupa med sine forlokkende små kulper Vi finner en nydelig plass rett ved elva og lager istand lunch, Hardangervidda viser seg fra sin beste side og det er bare å hygge seg på tur. Sauer er det forresten nok av i området. Etter mat er det ned til elva og piske ut noen fluer som forhåpentligvis vil lokke prikkepetter til hugg, Christian får napp på andre kastet og kjører iland en nydelig halvkilos fjellørret Vi fisker og koser oss hele dagen før det blir retur til camp. Rimelig slitne i beina etter et noen mil i fjellstøvlene, vi lager oss mat og etterpå kryper vi ned i posen. Vi tar noen parti sjakk og drikker et par edle dråper før det er kvelden. De neste dagene går med til å utforske området rundt med og uten fiskestang, går lange turer og kaster på noen vak her og der. Været holder seg noen dager før det blir gråere og det går mot våtere tider. Vi blir enig om å flytte campen lenger opp mot Heinseter slik at vi kan krype inn under tak og slå ihjel noen timer der inne mens uværet pågår. Magnus prøver fiskelykken i Heinelva Mye vann i Heinelva etter noen dager med regn Mens regnet hamrer ned over lavvoen rusler vi inn på turisthytta, vi finner oss tilrette med brettspill og yatzy inne i varmen. Vinden uler og dråpene renner nedover vinduet, greit å roen ned her inne på en dag som dette. Dagen etter er det opphold og vi kan skimte en blå himmel i horisonten, vinden er akkurat nok til holde knotten unna. Ikke gæernt dette her tenker jeg, med tanke på hva som var meldt. Meg og Magnus blir enig om å ta turen opp over Albrektnuten og utforske området der oppe med Bleiketjønnan som første stopp, og følge Albrektsbekken på vei ned igjen til Kristofferhølen og Heinelva som fiskeplass. Christian er usikker på været så han går for å fiske i elva idag. Skyene sprekker opp etter møkkaværet Magnus prøver å reparere et skilt oppe ved nuten med utsikt ned til Heinelva En fluefisker rusler langs bekken Og slik gikk dagene her inne på Hein i en snau uke, vi hadde egentlig planer om å dra til Haukelifjell i år men pga. den lange vinteren og snømengdene i år så ble Hein valgt som destinasjon til slutt. Ørretfiske hadde vært dårlig for mange andre som vi møtte der inne, og alle kunne fortelle om magre fangster på rundt halvkiloen. Været var veldig bra, selv om det ble noen regntunge dager med kuling i kastene. Det ble en minnerik tur og vi sitter tilbake med mange fine opplevelser etter nok en tur på Hardangervidda. Nå nærmer høsten seg og det er bare å glede seg til bålfyring i skauen og kjenne på stemningen høsten har med seg. Takk for denne gang

Dagens tur gikk til på Dagalifjell. Fin enkel tur, litt mye stein men hvor er det ikke det i det norske fjellet ... Parkeringa er på 1100 meter (så dermed forsvant hele effekten av "topptur" men men), deretter godt merket og bred sti i 5 km til man kommer til toppen. Hele turen er så å si flat, og med en oppoverbakke på slutten. Utsikten er upåklagelig! Møtte endel andre turgåere på veien opp, men på tilbakeveien hadde jeg fjellet for meg selv. Noen dråper regn, og en flott regnbue. Finfin og lett tur i det jeg tror må si er mitt favorittfjellområde (Vegglifjell/Imingfjell/Dagalifjell) men så er det jo også her jeg er best kjent. Spiller ingen rolle hvor mange ganger jeg er på tur her, like fint hver gang. Det er nok like greit jeg bruker å gå alene, for jeg er så travelt opptatt med å se rundt meg og ta bilder at jeg er nok en plage for alle som ikke er fullt så interessert i at lyset skifter En selfie på toppen er obligatorisk Dagalifjell Godt merket i både rødt og blått ... Litt regn på vei Brutus nyter at båndtvangen er over for denne gang. Avslutter turen med regnbue

Tur til Skjevraknuten-786 moh og Honnvaren-757 moh i Bygland i dag. 550 høydemetere opp fra Byglandsfjorden. Var innom bombeflyvraket fra krigens dager. 5 engelskmenn og 2 canadiere omkom i crashet etter å ha blitt skutt ned av tyske jagere. 22000 skritt ble det i tildels kronglute og bratt terreng.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den siste turen min enn det jeg skrev under emnet "Hvor har du vert på tur i dag" den 16. august, Men siden resultatet av turen skulle vise seg å bli noe helt annet enn jeg hadde tenkt så skriver jeg en liten epistel likevel. http://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-v%C3%A6rt-p%C3%A5-tur-i-dag/page-77 Som jeg skrev i mitt første innlegg så dro jeg altså til Lysebotn med sekk som var pakket med telt, primus, fiskestenger, et bra utvalg med sluker og fluer og ellers alt som kan komme godt med på en sånn tur. Turistforeningen kjører transport fra Lysebotn til Nilsebudammen for den nette sum av kr. 750,- Intensjonen var å sykle de drøyt 20 kilometrene opp til Nilsebuvatnet og derfor hadde jeg tatt med sykkel. Veien har en stigning på ca. 700 meter og midt i den første bakken ble jeg klar over at hvis jeg holder fast ved planen om å sykle både opp og ned så vil jeg sannsynligvis ikke være fremme ved første fiskeplass før neste dag. Vel nede igjen i Lysebotn så måtte jeg bare "krype til korset" og få noen til å kjøre meg opp, Min røde turlederjakke ga meg 20% rabatt og så bar det til fjells med sekk og sykkel. Jeg parkerte sykkelen i enden av Klegjadalen hvor jeg beregnet å komme ned når turen var slutt, og så var det bare å ta apostlenes hester fatt innover i fjellet. Mens jeg vandret innover langs Nilsebuvatnet kunne jeg se Nilsebu innerst i motsatt ende av vannet og registrerte også at noen var på vei inn med båt. Kunne det være REJOHN som var på tur igjen. Sist vi møttes på Nilsebu så spanderte han kald pils på en sliten fjellvandrer, noe som sent blir glemt. Men nå var det ikke tid til å tenke på pils siden jeg befant meg en liten dagsmarsj fra Nilsebu og ikke visste sikkert når jeg ville komme dit. Første fiskeplass ble ved utløpet av elva mellom Stohillervatn og Nilsebuvatnet. Her måtte det vel stå noe fisk. På vei inn mot fiskeplassen så jeg meg ut en brukbar teltplass og så var det bare å sette sammen fiskestanga. Jeg hadde med meg en lettspinnstang og en gammel firedelt fluestang som jeg hadde kjøpt brukt i den hensikt å bare bruke den på tur. jeg har flere fluestenger, men de er kun todelte og egner seg ikke til å ha i eller på sekken. Fluestanga var litt gammel og noen av ringene manglet foringer. Det var bare en tynn ståltråd, men den gjorde jobben like vel. Det ble ingen fisk så jeg tok en matbit og fortsatte i retning Stakken. Ingen vits å ligge i telt hvis det ikke er fisk. Jeg gikk langs kanten av Storhillervatnet og selvfølgelig måtte jeg prøve noen kast her også. Det tok ikke lang tid før jeg hadde tre fine ørret og litt lenger notd i vannet fikk jeg en til Den siste fisken fikk jeg i en kulp i elva mellom Stakkavatnet og Storhillervatnet. Nå var middagen i boks og jeg bestemte meg for å overnatte på Stakken for så å gå videre mot Nilsebu neste dag. Det er fremdeles noen plasser igjen opp mot Stakkavatnet hvor det hadde vert spennende å prøve flyestanga, men det er greit å ha ha noe igjen til neste gang. Det er ikke så mange muligheter for å fiske på turen fra Stakken til Nilsebu, men jeg prøvde noen kast i et lite vann inne ved Storhiller. Her fikk jeg også 5 ørret, men de var litt for små så de fikk leve videre. Farvell til stakken, Storhiller neste. Her hadde det passet fint med et par fine fisk til lunch, men i mangel av noe bedre så måtte jeg ta til takke med en pose Real. Da jeg nærmet meg Nilsebu så jeg at noen arbeidsfolk drev og monterte nye permanente broer av kraftige stålprofiler i stedet for de gamle som bestod av noen oppspendte stålviere med løse trelemmer som ble tatt bort om vinteren. De nye broene var ikke særlig pene, men vi får håpe at de tåler en vinter eller flere. Like før Nilsebuhytta tok jeg snarveien over ei myr og passerte fremfor en privat hytte som ligger der. Her hadde en gjeng ungdommer benket seg rundt et bor på utsiden av hytta og på bordet stor det rikelig med drikkevarer av den typen som kommer i halvlitersbokser. Og nå tror sikkert noen at de villig spanderte noen av sine godsaker på en trett og sliten fjellvandrer, men nei. Ikke en gang et smil og "hei på deg du trette fjellvandrer, kom hit og få deg en kald pils eller to," klarte de å si da jeg gikk forbi. Bare et svakt og gryntende hei som svar på min hilsen var det eneste de klarte å prestere. På Nilsebu var det noen arbeidsfolk og to dansker som hadde dratt inn hit for å fiske. Den ene var vel ikke helt dansk siden han i utgangspunktet var amerikaner med dansk kone og nå bodde han i Stavanger. Den andre dansken bodde i Danmark. De var fluefiskere og var ikke særlig imponert av min Shimano Beastmaster med en Mitchel Avocet gold som stort sett fisker mye bedre enn all verdens fluer inne på fjellet. Men danskene var hyggelige og spanderte middag på meg den første kvelden. Det var jo greit for da kunne jeg risikere å bære mesteparten av maten min hjem igjen. Det er jo vanligvis maten som veier mest i sekken og planen var jo at sekken skulle bli lettere og lettere etter som dagene gikk. Neste dag dro jeg oppover Storådalen for å fiske. Her er det mange fine fiskeplasser og ryktene vil ha det til att det skal være mye fin fisk her. Det var en fin dag med blå himmel og god temperatur, men fisk ble det lite av. Jeg forsøkte med både det ene og det andre, men noe særlig med fisk verken fikk eller så jeg. Jeg fikk bare en av den størrelsen som raskt og skånsomt slippes tilbake i vannet igjen. Men jeg kom over en sau som bar tydelig preg av at noen hadde startet fårikålsesongen litt vel tidlig. fire ravner flakset opp og satte seg på noen fjellknauser da jeg nærmet meg, men de spiste sikkert videre når jeg var forsvunnet. Tilbake på Nilsebu kunne jeg bare konstatere at de fluefiskende danskene ikke hadde hatt bedre fiskelykke enn meg, bortsett fra at den ene hadde greid å knekke fluestanga si ca 10 cm ovenfor håndtaket. Flua hadde satt seg fast og i et forsøk på å få den løs så hadde altså stanga brukket tvert av. Litt trist siden han bare hadde denne stangen med seg og hadde tenkt å fiske i flere dager. Neste morgen var det regnvær og vind så jeg bestemte meg for å ta turen hjemover. Planen var å fiske i Heiavatnet og i elva som renner gjennom Klegjadalen og kanskje det kunne bli en fisk eller to å ta med hjem. Danskene hadde begynt å gjøre seg klare for fisketur, men med bare en stang så det ikke ut som om humøret var på topp. Jeg hadde fortalt at jeg hadde en ekstra fluestang og da jeg kom ut på terrassen foran hytta kom det spørsmålet som jeg hadde ventet på helt siden dagen før da de fortalte om den brukne stanga. Om jeg kunne tenke meg å selge den fluestanga som jeg hadde ekstra? Nå ja,- - - - Stanga er gammel og ikke mye verd, men i denne situasjonen steg jo verdien betraktelig. Problemet var bare at hvis jeg solgte den til en grei pris så måtte jeg jo kjøpe en ny og den ville sannsynligvis bli en del dyrere enn det jeg ville få for den gamle. Jeg er ingen god kremmer, så det endte med at jeg lånte bort stanga med lovnad om at han som bodde i Stavanger skulle komme og levere den når de kom hjem. Vi utvekslet navn, adresser og telefonnummer og så dro danskene på fisketur mens jeg begynte på hjemturen. Været ble etter hvert så dårlig at jeg ikke brydde meg med å fiske der jeg hadde tenkt, men konsentrerte meg om å komme raskest mulig ned til sykkelen som skulle ta meg tilbake til Lysebotn. Turen på sykkel var en fornøyelse. Stort sett bare nedoverbakker, men med en tunnel som var så mørk at det var så vidt jeg klarte å sykle igjennom. Min lille hodelykt fra Biltema lyste akkurat nok til at jeg skimtet refleksene på begge sider av veien. Neste gang må jeg nok ha med en bedre sykkellykt. Vel hjemme begynte jeg å tenke på de som var igjen i fjellet med min fiskestang. Ville jeg få den tilbake, eventuelt når ville jeg få den tilbake, og ut fra den gleden jeg opplevde hos dansken som fikk låne stanga mi så vanket det kanskje en liten "takk for lånet presang". Dagene gikk og ingen stang dukket opp og når det var gått litt over en uke så syntes jeg det var på tide å høre om de hadde glemt meg eller om de kanskje lå igjen inne på fjellet. En SMS til ham som bodde i Stavanger gjorde meg ikke noe særlig klokere, og når jeg ikke hadde hørt noe på ca. et døgn så gikk der en SMS til Danmark. Her var det raskere respons og han lovet å komme tilbake med et svar i løpet av dagen. Dagen gikk, og mens jeg satt foran tv og fikk med meg de siste nyhetene så tikket det inn en ny melding. Dessverre hadde alt regnet ført til at det var blitt så mye vann og sterk strøm i elvene at utstyret som de fisket med nok var litt for spinkelt. Den lånte fiskestanga var nok brukket den også. Så kom det noen ord om hvor hyggelig det hadde vert å møte meg før det til slutt ble informert om at ny tilsvarende stang var innkjøpt og allerede sendt til Norge. Så nå er det bare å vente på pakke med ny fiskestang og fortsette planleggingen av ny tur.

Hallo, turfolk! Jeg sitter ofte med pakkelister i Excel og veier utstyr på kjøkkenvekt og leter etter den lave, lave vekten. Det er nerdete, men hjelpe meg så trivelig det er også – og nyttig. Og det går bra, men, som alltid; jeg har noen ting jeg må ha med uansett. Tingene som overlever alle kompromiss. Det å gå på tur handler for meg om den gode følelsen og å finne roen. Jeg lager kokekaffe på en tung gammal svartkjele og hogger til ved og kvist med en sliten, tung og ofte upraktisk samekniv. Kaffen drikkes av en trekopp som er impregnert med kaffi og som egentlig er liten. Jeg har masse titan, lette plastkopper, mellomplagg og kniver, men når jeg sitter der og skal bruke dette så forsvinner litt av sjarmen. Plutselig er det et kompromiss. Ikke la meg begynne med lette superplagg; islenderen er satt inn med bål og hører hjemme i skauen. Den blir med. Sekken veier, avhengig av turlengde og andre faktorer mellom 9,7 og 15 kg, så den blir ganske lett uten at jeg vinner priser. Men alltid med 1,8kg kompromissløs nostalgi Så til saken, og det jeg lurer på: - Hva er det dere MÅ ha med på tur? - Er det slik at vekt trumfer ALT? At vekten er kosen? - Hvis dere pakker og må prioritere; hva er det dere klarer dere fint uten eller velger vekk? o Hva gambler dere bort, avhengig av tur? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig og tenker at det er like mange meninger her som det er stein på Hardangervidda, men kjekt å diskutere. For ordens skyld: Jeg kommer aldri til å overtales til å droppe noen av det som er nevnt over. Det har vært med på alt og blir med på alt. Det er default-vekt, ferdig arbeid

Da er turen unnagjort. 50kg leiekanoer er ikke spesielt lette å bære. Å dra derimot.... kremt. Flere hadde nok pakket litt vell mye eller litt uorganisert så det gikk en del tid på ut og innpakking av kanoer ved de forskjellige etappene. Fra tverrsjøn ned til skarvannet (skiløypa) var det ekstremt bløtt. Nesten så man kunne padle ett par steder På tilbaketuren tok jeg og ett par andre å dro kanoen opp til veien ved setra lengst sør på skarvvannet. ca 100m opp til veien på tørr sti og grei trilling på veg til tverrsjøen var mye hyggeligere enn vading i gjørme. Vi hadde nydelig vær. Flere badet flere ganger og barna fikk både øretter og abborrer. Det ble 6 telt og en del som sov inne på hytta. Ett nyforelsket polsk par valgte å komme til hytta for å overnatte. tror ikke de fikk helt den opplevelsen som de tenkte med 25 unger skrålende rundt men de fikk låne en kano av oss ihvertfall Konklusjon. En kjempe tur og en fantastisk opplevelse for barna, samt jeg som har hatt mine tvil om Ally kano har nok nå fått snudd det til at den er veldig lettvinn å håndtere mellom vann. Så lettvinn at det glatt veier opp eventuell ulemper ellers En hard kano i samme vekt blir jo ekstrem dyr. Må vell til noen fancye materialer. Turen tok 6-7 timer hver vei. og det var nok flere enn mine to som sovnet i bilen på vei hjem

Nei vi vurderte ikke å bruke garn, vi var der for å fiske, ikke for å få fisk. De som drev og monterte ny bro hadde båt og de dro hjem fredag kveld. Da tilbød de meg å være med over og så kunne jeg ta båten tilbake igjen. Da kunne vi bruke den til å fiske fra og så kunne jeg ta den over når jeg skulle dra hjem. Jeg takket nei til det tilbudet og de dro over uten meg. Det fristet ikke så mye siden jeg hadde andre planer og de var tre store mannfolk, en del bagasje og verktøy og et svært aggregat. Det så ut som det var mer enn nok for den lille båten. En liten time senere kom det et helikopter for å hente dem, men da var de allerede dratt. Sikkert ikke noen billig bomtur.

I Tønsbergs Blad av 8 august kunne jeg lese følgende gladmelding: Dronesalget tar av, ja det er eksplodert. Og her snakkes det ikke om birøkting, men om disse små nusselige dingsene med motor og kamera, som vil berike min turhverdag. Jeg tenker på når jeg trett og sliten lengter etter den leirplassen. Og jeg vet råd. For i sekken har jeg min reddende engel, en liten drone. Et øyeblikk etter starters den opp, og så suser den av sted og der er plassen. I ly for nordvesten, morgensolen rett inn, den sildrende bekken 5 meter unna en perfekt grønn flekk akkurat plass til telet. Og som om ikke det var nok. 20 meter unna et perfekt kratt med. Og enda bedre. Jeg trenger bare å slepe meg av sted 500 meter. Eller når min turkompis melder over sambandet. "Trenger 5 March Brown og to skiver med gulost". To minutter etter - et fornøyd takk. Eller vakene ligger utenfor kastelengde. No problem. Eller! Eller! Sa jeg "no problem"? Jo forresten, det er ett eller kanskje til og med1000 til. Etter å ha lest lenken "Hva har du kjøpt i dag" blir jeg nok ikke den eneste med en slik illsinte og støyende og lydforurensende dings. Joda, det finnes sikkert et hav av lover og reguleringer, "så bare ta det med ro T". Men, er det dette som er våre erfaringer med nyttige dingser? Så avgjort ikke. For noen år siden var skateboard forbudt med lov i dette landet. Når det gjelder snøskuter og firehjulingermen presses myndighetene fra skanse til skanse. For ikke å snakke om fy, fy produktet vannskuter. Inntil for kort tid siden var de forbudt, nå åpnes visse arenaer for dem, Enn så lenge. Leve stillheten!!

Poserer bra den bikkja di

Søndagstur til Hisdalsheii lengst vest i kommunen. Førstemann opp, ja det var Balder. Begynner å bli en hund etter å gå tur. En svipp bortom Den Store Steinen ble det også.

Uke 35: Onsdag skulle være viet venninnetur og " Skjetleinrunden". Kom ikke så veldig langt da regnet " overrasket " oss. Og trøndere blir godt vant til godt vær, så i shorts og singlet måtte vi fort snu og legges til tørk.... Fredag gikk turen til Dørålsseter, hvor resterende topper skulle forseres. Mye vind ved oppsetting av telt, og engangsgrillen tok ikke fyr før dopapiret ble ofret. Droppet å gå opp til Høgronden da vi var der ifjor, og måtte returnere pga tåke. Fulgte rygg opp til Midtronden aust, hvorpå turfølget i løpet av hele turen prøvde å få inn i mitt lille hode...." midtronden aust, vest for midtronden aust, øst for midronden vest og midtronden vest " . Det gikk ikke inn før utpå ettermiddagen. Avsluttet selvfølgelig på Digerronden. Kult at turfølget hadde med kikkert og fikk spottet flyrestene som ligger inne ved Digerronden! Etter å ha tatt ned telt, bestemte vi oss for å returnere til Trondheim. Søndag var kroppen sliten, men vi klarte å karre oss på bena og tok Skjetleinrunden i oppholdvær Fint å være på tur, håper snøen holder seg laaaaangt borte leeeeeenge så jeg får et par turer til. Ps: Bildene ligger rett vei i albumet mitt.....

Flott rapport og fine bilder @Heriks! Jeg la til turkart for deg, si fra hvis jeg markerte feil topp

Hyggelig rapport fra Dagalifjell og fine bilder Takk for titten

Jeg kan ikke spise havregrøt til frokost på tur, fordi jeg klarer ikke å få i meg nok av det før jeg blir møkkalei konsistensen. Jeg husker jeg leste i en av bøkene til Lars Monsen at han selv hadde blitt leei, men på en senere tur prøvde seg igjen, og hadde med 30 porsjoner - én til hver frokost på en månedstur. Tror han la igjen 29 av dem på ei hytte Byggrynsgrøt og annet som har en annen konsistens enn havregrøt, går det bedre å spise. I tillegg har jeg eksperimentert med grøt av andre kornsorter (f.eks hel rug), og ser ikke noen grunn til at det skulle være noe dårligere. Prinsippet for disse gryns-grøtene er den samme: koke de hele gryna møre, deretter tilsette litt (valsa/"vanlige") havregryn bare for å binde det sammen til grøt, og ikke en masse av hele korn. Prøv dette på tur. Oppskrift til én porsjon for en energirik frokost: 1,5 dl / 120 g hele gryn (bygg, rug, hvete, havre...) 1,5 dl / 60 g havregryn (lettkokte) Vann til hele gryn 1/4 ts (1-2 g) salt 750 ml melk (vann+tørrmelk) evt 1/2 ts kanel og 1 ss honning/sukker, rosiner, osv. Ha gryn i kaldt vann om kvelden og la stå over natta, eller hell over kokende vann og la stå en time Sil av vannet, ha gryn, salt og melk i kjela. Kok opp og putre inntil gryna er møre ( ca 15 minutter). Grøten vil fortsatt være tynn, for det er bare hele gryn og melk. Ha nå i de lettkokte havregryna, og putre i 2-3 minutter, så er konsistensen riktig.

Takk for en kjempefin turrapport! Høy kvalitet på både tekst og bilder!

Ja, ikke annet å si enn: NYDELIG!

Bestilte teltet fra oppoverbakke.no og det ble sendt igår. Så da har jeg det vel rett over helgen. Langt hyggeligere pris enn hva sportslageret oppgir på sine nettsider.

Om han levt nu hade han antagligen snott sig i sängen.. ingen begraver väl de levande? Om man fäster lite magneter i den döde Izaak däremot, och en kopparspole runt kistan så kunde tillräcklig rotation alstra en del elektrisitet. Detta går nog bäst under myter dock, det föregår väldigt lite roterande i gravar..

Jeg tar sterk avstand fra pkt 2 og 3. Hadde Izaak Walton (1653) "fluefiskets fader" levd nå, hadde han snudd seg i graven. Nei, slikt har vi slukstenger til!!

På nettet fant jeg en video og tekst om en solslikkende munk på toppen av en vindmølle. Han lå og sov da en drone oppdaget han 50 meter over bakken. Kunne ikke være skvetten for det var ikke noe gjerde rundt den lille plassen han kunne bruke. Selv om han tok det hele med godt humør, er hans konklusjon likevel: Det er litt irriterende. Det virker som man ikke kan gå noen steder for å få fred lenger, sier han Av Magnus Fossen Lørdag 29.08.2015, kl. 08:38 Da Kevin Miller dro på ferie til Rhode Island med kjæresten, besøkte de et område med drøye 50 meter høye vindmøller. Miller valgte å ta frem dronen sin for å filme de massive vindmøllene fra oven. Det han oppdaget var en mann som tilsynelatende solte seg på toppen av vindmøllen. Sjekk også denne: Sjimpanse fikk nok av impåsliten drone «Han må ha tatt en lur, for det tok 5-10 sekunder før han oppdaget dronen», forteller Miller om episoden på YouTube. Mannen virket uanfektet av å ha blitt «oppdaget» og vinket til dronen. Sjekk denne klassikeren: «Tatt» da hun hentet melk naken Lokale medier melder at mannen er en benediktinermunk. Broder Joseph Byron dro ifølge lokalavisen Providence Journal, opp til toppen av den over 50 meter høye vindmølla for å få litt fred og ro. – Det var ikke skummelt. Det er fredfullt og utsikten over vannet er spektakulær, sier munken til lokalavisen. Han sier det var hans første møte med en drone. Etter at dronevideoen har gått verden rundt, vil han nok ikke dra opp til turbinen igjen med det første. – Det er litt irriterende. Det virker som man ikke kan gå noen steder for å få fred lenger, sier han.

Sunlight såpestykke! Til hår, hud, bestikk, klær.. alt : )

Hundeposer, eller andre plastposer - som vi ble enig om her, kan også benyttes som "badstue" for ben og andre kroppsdeler... For å ta beina først: Lange dager med vandring -> vonde bein om kvelden. Stikk beina i plastpose og knyt igjen. Jo det blir klamt og ekkelt, og ikke godt for huden, særlig om du har gått med våte bein hele dagen. MEN, pest eller kolera...blir du liggende våken og kjenne på "vondt" i fotsålene, så kan altså varmen som du stenger inne med en plastpose på denne måten hjelpe/løse opp. Gjør det i hvert fall for meg! Bare sørg for å gi bena god lufting og tørk etterpå! Hvor lenge du skal ha posene på ....må du kjenne etter selv. Worst case ligger jeg med de hele natten. Andre kroppsdeler: Ja f.eks. muskler som knyter seg.... River opp (om nødvendig) en plastpose og legger over det stedet som gjør vondt. F.eks. på skuldre (vondt etter skulderstropp på sekk for eksempel), ev. korsrygg, whatever, legge under skjorte (eller under longs) så plasten blir liggende der - rett på huden(!), i hvert fall en stund. Kroppsvarmen sperres inn og fungerer da på sett og vis som "badstue" for angitte område. Løser slik opp...

Jeg har ikke hatt anledning til å komme en tur til Nilsebu i år. Planlegger en tur om ikke lenge. Det var hyggelig at du satt pris på den lille oppmuntringen du fikk sist vi møttes. Nå lurer jeg på om dere vurderte garnfisket? Hytta har garnrett og det skal ligge noen gamle garn i uthuset. (Blir det tur, så blir det egen bil til dammen og båt inn....)

Jeg tar med Vestlandslefse. Deler dem i to og putter dem i en isboks. Del dem på tvers av rillene. Før bruk, dynker du dem i vann og legger dem i en plastpose. Vent, 10 - 15 minutter, ta dem ut og sammen med smør og sukker (og gjerne kanel) er dette god kaffemat, og som selvstendig måltid. Utmerket når du trenger noe ferskt.

Jobbtur til Blåfjellenden. Så var det bare å starte på resten av livet. Det er slutt på å måtte tilpasse turelivet til tidsfrister, kunder og leverandører og sjefer. Som pensjonist er det bare Bestyrerinnen å forholde seg til. En formidabel utfordring - ikke å forholde seg til bestyrerinnen men fraværet av alt det andre. Og uten arbeidslivets krav, er det mulig med turer midt i uka. Da måtte det bli Blåfjellenden. Forrige uke var broderen stedfortreder, denne uka var det min tur. Jeg tok turen innover på onsdag. Været var sånn passe fuktig og med litt vind. Nå kom regn og vind fra sør, og da fikk jeg det i ryggen. Det var ikke nødvendig å ha hetta oppe hele turen, men oppe i høyden var det så pass kaldt at jeg likevel fant fram noe å ha på hodet. Det var selvsagt ingen andre ute, Det vil si at jeg kunne se spor i sorpa i mot meg. Mange spor, og var det ikke merker etter et par støvler under de sporene som kom i mot? Det viste seg at det hadde kommet en skoleklasse i mot og at det var to stykker på hytta da jeg kom ned. Denne gangen fikk jeg altså rett. Sist jeg gikk innover, måtte jeg tråkke på snø. Bare et par steg, men det lå altså fortsatt snø i stien. Under mitt opphold i “syden” hadde værgudene selvsagt ordnet sommer og sol i gamlelandet… Og sommer og sol hadde stort sett tatt knekken på snøen. Det lå fortsatt noen flekker i et par nordvendte skråninger, men de lå oppe i høyden på over 900moh. Og det så ellers ut som om sommeren 2015 bare var denne ene uka i august - hvor jeg var vekk…. For på myrene nede ved Fossebekken, var det alt begynt å bli brunt. Bjerkene ved Blåfjellenden har fått gule blader. Og temperaturen var heller ikke direkte sommerlig. Bare rund 7-8 grader øverst. Med regn og vind så virker det kaldt. Det tyder på at høsten ikke er langt unna. Sommeren har vært kort, det viser også på blåbærene som fortsatt ikke er modne selv nede på omtrent 600moh - da i nordhellingen, men likevel… Det ble jobbing på torsdag. Ut på ettermiddagen kom broderen innover, i torden og regn, og jeg fikk følge på hjemturen. Både onsdag og torsdag hadde det regnet. Det rant og surklet i bekker over alt. De hang som hvite slør nedover fjellsidene. Det var vått. Vi startet likevel med friskt mot oppover, og fikk en fin tur over heia. Det var ett eller annet som fløy i lufta av og til, men ikke så mye at vi ble våte. Det hadde startet to fra Tsjekkia før oss, og vi var selvsagt litt spent på om vi ville ta igjen disse. Som vanlig for vi forbi i det de andre hadde en pause. De kom seg fort på beina da de så oss, og de var ikke langt etter oss oppe i bakken da vi sto ved bilen. Litt pes fra andre gjør at det blir tatt i litt. Og med sorpe kan slikt ende galt. Heldigvis ble det bare en utglidning som greit ble kontrollert med bakfoten, men det var ikke langt fra en skikkelig strekk… Det går som regel godt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Generellt sett så er alle typer spisshunder stae med sterk egenvilje og sterke instinkter, er det et must å ha bikkja løs ville jeg valgt andre raser. Uansett respekter båndtvangen, det er det beste for alle parter. Samtidig så kan en lettere unngå at hunden roter seg borti orm og blir bitt. Det virker som mange ikke tenker på den muligheten. Og skjer det og hunden rekker å bli dårlig nok og man ikke veit hva som er skjedd fordi en ikke hadde tilstrekkelig kontroll på hunden og oversikt over hva som har skjedd, så blir det vanskeligere å hjelpe og situasjonen mer akutt enn nødvendig. Godt mulig jeg er paranoid når det gjelder orm. Men jeg brant meg på å bruke flexiline en gang og bikkja var langt foran meg og jeg ukonsentrert med skravling med vennene bak meg da bikkja ble ble bitt av orm - med kort band så kunne jeg både ha sett ormen og fått trukket til meg hunden med en gang! Ingen garanti for noe men mye større sjanse for å unngå bitt.

Kan skrive litt om shibaen, siden du nevner den. Shiba er en flott rase til tur, og de har blitt veldig populære i Oslo den siste hunden (altså - de fleste funker fint i leilighet). Kan bære litt kløv (men begrenser seg litt da de er små hunder - min veier 10 kg, så han bærer stort sett ikke mer enn sin egen mat og godis) Er det et must å ha hunden med på joggetur ville jeg nok vurdert en annen rase. Mange shibaer elsker å være med å jogge, men de har såpass sterk vilje at mange ikke gidder - selvom de holder joggefart på turer ellers Vet om noen shibaer som fungerer på jakt, og det er også mange shibaer som er godkjente ettersøkshunder. Pelsstell - røyter helt sinnsykt til tider, men ellers trenger den ikke annet enn en dusj en gang i blant. Ellers er jeg nødt til å nevne at de fleste shibaer ikke er helt som andre hunder, så hvis det er en rase dere vurderer - les dere mest mulig opp rundt den. Mange kan aldri ha shibaene sine løse (jaktinnstinkter), det er en del samkjønnsaggresjon, og de er særdeles sta ("ja, jeg kan gjøre som du sier, men jeg gidder ikke.") Jeg er absolutt shibafrelst og angrer ikke et sekund, men jeg elsker alle særheten deres som gjør de litt annerledes

Akk ja, du kunne ha fått noen fine motiver av de også *sånnsmilegjeipefjessomjegikkeharskulleværther* Vært heldig å unngått store mengder folk i de traktene når jeg har vært der, men ser av slitasjen på stia til Bukollen har økt betydelig de siste to åra.

Hva med lundehund. Den kan ikke bære allverdens i kløven, men kløve kan den. Fantastisk turhund som kommer seg frem over alt. Funker bra i byen og tar liten plass inne I tillegg er det jo norsk kulturarv og dere er med å redde rasen

Trollfossen i Flå kommune like ved Bukollen/Vidalen

Ble en tur til Rafjell i dag også, men tok en vri og gikk opp en vei jeg ikke har gått før .. så da ble det jo en helt ny tur med en gang Hokåsen utmarkslag har sørget for skilting og bygging av gapahuk, samt fuglekasser ... Dette må vel nesten regnes som en kjellerleilighet? Passerte et par fine skogstjenn på veien opp, riktig så idyllisk. Hadde nok vært enda bedre med litt mer spennende lys, men da får jeg vel heller ta turen en dag det ikke er regn i lufta. Brutus levde en stund i håpet om at han skulle få tak i den ene kvinanda som svømte rundt .. men den tok til vett og fløy sin vei ganske kjapt. Pleier å være fin utsikt fra Rafjell ( i alle fall hvis man klatrer opp i branntårnet så man kan se over tretoppene). Hadde litt trua da jeg startet turen, men da jeg kom til toppen var det bare tåke i dag. Bedre lykke neste gang. Ble en fin tur, selv med litt regn og dårlig utsikt. Møtte akkurat ingen på vei opp, 2 på toppen og 2 på vei ned ..

Pakklister er ikke nytt, men synes mye av kosen som nevnes her virker stusselig sett med 1925 øyne. Hvor er det blitt av gåseleveren, snadda, konjakken og opiumet ?? Chr. L. Jensens huskeliste (DNT) fra 1925: A. Beklædning. Lue, jakke, vest, benklær, spikerbelsåtte støvler med ekstra såler, skjorte, bomullstrøje, underbukse, lange strømper, sportssnipp med nål, slips og bukseseler. B. I lommene. Lommebok med kontanter, pengepung, lommekniv med korketrekker m.m. (tollekniv), ur med rem, kompass med rem, blyant, gummislange, tobakkspung, snadde, fyrstikker, lommespeil og (lommekam). C. I ryggsekken. 1. Regnslag, (lett regnhatt), 1 skjorte, 1 bomullstrøje, 1 underbukse, 2 par lange strømper, 4 sportssnipper, slips, silketørkle, 1 par votter, håndkle, 6 lommetørklær, turnsko i pose, reservestøvlelister, reservestøvlespiker, skjorteknapper, reserveknapper, (reservestoff), (bukselapp), (skosmørelse). 2. Hårbørste, tannbørste, svamp i pose, barberkost, kniv og sepe, toalettsepe, (stomatolkrem). 3. Lanolinkrem, honey jelly, bomull, gase, hjortetalg, jod, gummipapir, engelsk hefteplaster, tykt plaster, acetyl-salicyl-tabletter, kamferdråper, opium, sagradapiller, borsyre, hanskesmukk. 4. Sysaker, saks, sikkerhetsnåler, snebriller, brebriller, (brevkort), hyssing, stormstikker, reservesnadde, tobakk, piperensere, lysestump, karter, (kartbeskytter), tog- og dampskibsruter, (reisehåndbok), (kortspill), turistforeningskvittering, (fotografiapparat og films), (kikkert) 5. Kaffekjele, trekopp, teskje, spritapparat og sprit, teholder, (matdåse av aluminium) 6. Sjokolade, kjeks, gåselever, kakao, te, sukker, (konjakk), (pølsesnabb), (aprikoser), (citrondrops)

Forumets skyssetjeneste I sving. Stikkenjokk. Nå plasseres Grahams traktor i Tosbotn. Norge på tvers og børgefjell og lomsdal visten på samme turen. Alle værtegn og yr melder godt Vær! Så da får dere bare ha en god tur @tronn @graham

...med fly, drosje, til fots, ferje, Hurtigruta og bil. 12. juli landa jeg i Hasvik på Sørøya. Planen var fottur med overnatting i telt. Sekken kjentes på ryggen. Mat for en uke og klær for 15 dager fylte opp sekken. Manglet bare gass og det fikk jeg kjøpt i Breivikbotn der Joker heldigvis var opp på søndag! Været var flott og la i vei først lang grusveg før jeg fant et tråkk å følge opp mot et vann som så ut til å være fint å telte ved. Flott terreng å gå i. Ble vekt tidlig om morgenen av rein som ville passere vannet jeg lå ved. De lager ganske mye lyder og oppdaget ikke meg før jeg stakk hodet ut av teltet. Mange kalver også. Flott. Dessverre snudde de og tok en litt annen veg ned forbi vannet. Gikk videre mot Dønnesfjorden. Gikk en del turer langs strandkanten og innover i fjellet de neste dagene. Flotte fjell, elvegjel, fjellrype, havørn, masse blomster, solskinn og litt vind. Traff flere som fiska og fikk fisk. Jeg hadde ikke med fiskestang... Flotte fjell og vann alle steder en gikk. En del stein ser det ut til på avstand, men det var lettgått mark å finne de fleste steder. Nesten utrolig at alt får plass i sekken. Siste overnatting før ut mot kysten igjen. Nordsandfjorden ble jeg anbefalt og flott var det. 800 m strand m bratte klipper på alle sider, rare steinformasjoner, svære sanddyner, bølgeskvulp, flott teltplass Men alt har en ende og ferje og hurtigruta tok meg til Mehamn. Mer stein, men også her var det frodig. Fant teltplass ved et vann og gikk ut over mot havet igjen langs bergryggen. Mer å mer stein. Neste stopp var Vardø og Hamningberg. De fleste turene ble i havgapet. Mye rar stein, utrolig frodig med blomster vi ikke har i sør. Så havørn leike seg i vinden. Fuglekoloni ut på en svaberg. Kan ha vært skarv. Dårlige bilder av fuglene dessverre. Måtte innover i fjellet også. Langstrakt terreng og svært lettgått. Ble flere turer innover fra kysten. Fine vann og bekkedaler brøt opp landskapet. En dag kom en reinflokk med kalver å kryssa dalen. Det er alltid stas å se. Tåka kom på vei tilbake til teltet en kveld. Så ingen av høydene rundt. Heldigvis var kompasset med så kom trygt tilbake noen hundre meter lenger sør enn utgangspunktet. Siste bergpartiet kom jeg nok litt for nær et fjellvåkpar som utrykte stor misnøye over søring på tur. Kommer gjerne igjen til Finnmark.

Skrevet i lag med @arnnie1980 - lang rapport, finn frem kaffekoppen Årets store tur for @steingrd og @arnnie1980 skulle bli en kanotur i Øvre Pasvik med hver av våre eldste unger, Gustav og Marie (begge 7 år). Turen hadde vært planlagt lenge, og det hadde vært mange kvelder med lesing på Fjellforum, pakklister og dagdrømming til stille vann langt der nord. Til tross for lang planlegging så ble det noen hektiske kvelder de siste dagene før avreise og det var deilig å kunne sette seg ned fredag kveld og se at sekker av varierende størrelse endelig var klare for morgendagens flytur. Dag 1 - Fra Oslo til Ellenvannskoia Flybillettene var kjøpt i god tid og takket være Øvre Pasvik Camping hadde vi også sikret transporten fra Kirkenes Lufthavn Høybuktmoen og inn til Svartbrysttjørna ved grensen til Øvre Pasvik nasjonalpark for en billig penge. I Kirkenes kunne vi konstatere at hverken padleårer eller fiskestenger var lastet ombord på flyet. Vi ble glade for at sekker og kano var fremme og med overprisede Sølvkroken-stenger fra nærmeste Esso og padleårer fra campingen dro vi oppover mot Pasvik. Det ble tid til en liten stopp på Coop i Svanvik hvor vi gjorde de siste innkjøpene før vi tok en turiststopp på 96-høyden for å titte over til den russiske byen Nikel. I 14.00 tiden var vi fremme ved parkeringen ved Svartbrysttjørna. Temperaturen her øverst i dalen var langt høyere enn nede i Kirkenes! Ungene fant raskt hver sin pinne og gikk over i spikke-modus, mens vi voksne monterte kano og forsøke å få et lite overblikk over alt som var med. Pipene i Nikel spyr ut røyk Endelig fremme! På plass ved Svartbrysttjørna Gode gamle Ally, døpt Elvegris av ungene Svartbrysttjørna fra parkeringsplassen Padlingen over Svartbrysttjørna gikk greit - det var deilig å være i gang! Med ungene trygt plassert på sine faste plasser i midten av kanoen og svære ryggsekker samt to voksne kan man trygt si at vi hadde nok last! Målet for dagen var Ellenkoia, vi padlet over til sydsiden av Svartbrysttjørna og vi fant raskt stien som førte oss videre mot koia. Vi var spente på å utforske skogene litt, så vi slang sekkene på ryggen og tok beina fatt fram til Ellenkoia, deretter ble det en tur tilbake for å hente kanoen som vi bærte til Tørrfurutjern og padlet det siste stykket mot Ellenvannet. Fiskingen startet allerede ved parkeringsplassen mens kanoen ble rigget. Gustav fikk en abbor i Svartbrysttjørna og Marie fikk en harr i Tørrfurutjern på det første kastet fra kanoen. Turen var så vidt i gang og dette lovet godt for fisket de neste dagene! Unger som får fisk er stort sett fornøyde unger. Kvelden ble tilbragt foran bålet sammen med et hyggelig ungt par fra Tana. Vi skravlet, bladde i hyttebøker (og fant flere FF’ere), slukket tørsten med noen øl og kjente midnattssolens varme. Første dag hadde vært en kjempesuksess mye takket være det flotte været, det hadde vært noe helt annet å starte turen i regn og vind. Fulle av takknemlighet for supert vær og med massevis av forventninger til en uke med opplevelser tok vi kvelden og la oss i Ellenkoia rundt kl 01.00. Svartbrysttjørna fra sydsiden, der stien til Ellenkoia går Gustav fikk turens første fisk i Svartbrysttjørna - en flott abbor! Ellenvannet lå stille denne lørdagskvelden “Legendariske” Ellenkoia, flott sted å tilbringe noen netter. Her er det gass og ved og god plass. Dag 2 - Ellenvannskoia til Grenseparvasshytta Fra dagboka til @steingrd: Arne steker bacon, ungene spikker og jeg sløver. Søndag morgen startet sent, det var vel strengt tatt mer formiddag enn morgen, og det skulle bli standard for resten av turen. I tolvtiden ble det servert frokost bestående av store mengder bacon og eggerøre og de første koppene med kakao og kaffe gikk også ned. Vi tok livet med ro og ryddet oss sakte ut av koia mens ungene lekte. I 14-tiden var planene lagt, dagens mål skulle bli Grenseparvasshytta inne ved Finskegrensa. I strålende vær padlet vi kanoen sydover på Ellenvannet og vi tok oss god tid. Ved Tjørnholmen gikk vi i land for å utforske litt, her var det en liten kolle som ga oss en grei oversikt over ruta. I 17-tiden var vi fremme ved koia, dette var en flott plass kunne vi raskt konstatere! En uthvilt gjeng klar for nye eventyr Strålende vær denne dagen også Liten pause for å klatre litt på Tjørnholmen i Ellenvannet Forsering av brua mellom Parvatnet og Grenseparvatnet, ungene ligger i kanoen Grenseparvasshytta Etter at området var utforsket og noen knekkebrød med leverpostei var delt ut fant vi ut at kvelden ennå var ung og i 1830-tiden var det på tide å ta en tur til Finland! Det kan jo høres ut som en lang tur, men ettersom grensegata bare lå drøye 500m unna koia var det ikke det. Vi vandret litt oppover grensegata til første grenserøys, ungene lærte litt om Finland, grenser og andre verdenskrig (et tema vi alltid vender tilbake til på tur). Det hadde vært lite fisking, så middagen ble Real Turmat rundt bålet samt litt spekepølse. Leste som vanlig i hytteboka, her er det bare en bok, mot 6-7 bind på Ellenkoia! @arnnie1980 fant naboen sin i hytteboka, en artig overraskelse. Kvelden ble fylt med bålpreik, kortspilling og annen lek. I 23-tiden var Gustav sliten og la seg, mens @arnnie1980 og Marie tok seg en padletur for å prøve fiskelykken. Det ble ingen fisk, men Marie fikk hvertfall padlet litt. Grensegata mellom Norge (venstre) og Finland ved Finskebukta. Denne gjelder vel ikke lenger satser vi på. Over reingjerdet og så er man skikkelig i Finland Kveldstur Dag 3 - Dagstur til Treriksrøysa Et av de få målene vi hadde for turen var å komme oss til turist-hotspotet Treriksrøysa. Planen var å padle fra Grenseparvasshytta og deretter ta beina fatt, det vil si ca 7 km padling og deretter gå 3 km rett sydover til vi traff på grensa. Vi pakket lett og lot storsekkene stå igjen og startet padleturen i solskinn og mange varmegrader, ca kl 12, men da vi nådde Skinnposevatnet var det blitt mørke skyer og innen kanoen var ved Dagvatnet var bølgene blitt store med skumtopper. Det ble en halv times pause i lyngen med litt sjokolade mens vi ventet på bedre vær før vi padlet videre. Uværet hadde definitivt gitt seg da vi trakk kanoen på land og bega oss mot russergrensa og det var nok rundt 22-23 grader da vi vandret gjennom urskog og myrer og steinrøyser på vei mot grensa. Spennende å gå utenom sti, her så vi to blant annet bjørneruker! Ved Treriksrøysa var vi alene, her var det hverken grensejegere eller turister. Det ble tid til en liten lunsj før det dukket opp to soldater med vedsekker. De ble litt forfjamset over å se oss der og de måtte raskt frem med radioer for å melde om at her var det folk. De var litt nysgjerrige på hvilken vei vi hadde tatt ettersom ingen hadde merket at vi kom! Etterhvert kom det også noen turister som vi slo av en prat med, de kunne fortelle oss at fiskestenger og padleårer surret rundt på bagasjebåndet på Høybuktmoen i Kirkenes... Uvær på vei fra øst På vei mot Treriksrøysa @arnnie1980 forsøker å navigere oss vekk fra myrer og vann Obligatorisk Treriksrøysabilde - Norge til venstre, Russland til høyre bak røysa og Finnland til høyre foran På vei tilbake til Grenseparvasshytta hadde vi som vanlig en sluk hengende bak kanoen. Ved Parvatnet hogg det på en kjempegjedde på Gustavs sluk og etter å ha jobbet noen minutter med den fant vi ut det var best å håve den fra land. Her snakker vi skikkelig julegrisgjedde. Vi padlet inn til en øy i nærheten og jobbet med å slite ut gjedda på våre altfor dyre Sølvkroken-stenger kjøpt på Esso. I det vi var klare med håven, det var egentlig bare å lene seg fram, gjorde gjedda et siste utras og denne gangen røyk sena. Detaljene egner seg ikke å skrive om her, men ungene lærte hvertfall noen nye ord og uttrykk og vi snakket ikke bare pent om Sølvkroken-Esso eller SAS for å si det sånn. Kl 20.30 var vi “hjemme” i Grenseparvasshytta igjen, ungene hadde blitt lovet å få se en film på mobiltelefonen til @arnnie1980 og dermed var det duket for Grenseparvasshytta-premiere på Star Wars Episode V. En regnskur dukket opp fra intet, så det ble middag inne i koia, makaroni med ketsjup og rødvinspølse samt Real Turmat, og så trakk vi ut for et lite kveldsbål med tilhørende preik og fanteri. Ut på kvelden mista @steingrd nok en stor gjedde, denne gangen var det ikke sena som røyk heldigvis, det hadde vi neppe tålt! @arnnie1980 måtte ha et minutt for seg selv mens han forbannet Esso-fiskestengene Vi nærmer oss brua og dagsturen er snart over Dag 4 - Hviledag ved Finskegrensa Etter tre dager med mye reising, padling og vandring var det på tide å ta en hviledag. Vi trivdes så godt her inne ved finskegrensa så vi tok beslutningen allerede kvelden før at neste dag skulle tilbringes her ved koia med korte utflukter og mye fisking. Fra dagboka til @steingrd: Dagen startet med at @arnnie1980 av alle var førstemann oppe, men hva han dreiv med er litt usikkert for det var hverken kaffe, bål eller frokost klart da vi andre stod opp. Skal sies at han la seg igjen og sovna når vi andre stod opp. Før frokost tok enkelt seg et friskt og kjapt morgenbad, noen dyppet stjerten mens andre satt uti og latet som det var varmt. Vi tok det det særdeles rolig og dro ut på en liten padletur i 14-tiden for å utforske Grenseparvannet. Det ble dratt opp masse abbor og harr og lunsjen, de siste restene av knekkebrød og leverpostei, ble inntatt på finsk side av grensen innerst i Finskebukta. I Finland ble det fisket mer i en liten elv, her ordnet ungene abbor helt selv for første gang, helt fra kasting til håving, flott samarbeid. Her fikk vi faktisk dekning på telefonene og ungene fikk ringt hjem til mødrene sine. Kvelden gikk med til kortspill, steking og spising av store mengder abbor og harr i flere omganger, mer fisking og bålpreik . Superbra hviledag! Morgenbad - ganske kaldt vann. Frokostblanding - musli, havregryn, tørrmelk og sukker. Slå over varmt vann og vent 5 minutter. Digg! Det ble mange måltider foran bålet i løpet av turen. Gustav i usedvanlig avslappet stil @steingrd slapper av foran bålet To stolte unger som fisket, kjørte og håvet fisken helt selv Bra samarbeid! Det ble mange panner med abbor og harr Dag 5 - Grenseparvasshytta til Ellenvannskoia Det var blitt nest siste hele dag på tur og det var på tide å komme seg nordover igjen. Som vanlig sov vi lenge, helt til 11 og som vanlig var @arnnie1980 først ute med å være ferdig pakket. Sånn er det alltid. Planen for dagen var å padle til Ellenvann og finne seg et sted der til teltet eller muligens ta inn på Ellenkoia hvis den var ledig og hvis det passet. Vi padlet en liten omvei til den innerste biten av Skinnposevatn, mistet en gjedde som gikk på mens vi dorget. Innerst i Skinnposevatn fant vi en liten koie som var stengt. Inntok en liten lunsj der og utforsket området litt. Fra dagboka til @steingrd: Rett nedenfor koia så Arne og jeg en gjedde ute i vannet bare 1m fra land på grunna. Ble stående å beundre den en stund. Magisk å se den der nede i sitt lille revir, helt stille, upåvirket av oss. For å spare oss for noen kilometer padling la vi kursen mot det smaleste partiet mellom Ellenvannet og Skinnposevannet, her bærte vi kano og bagasje over til Ellenvannet. Helt kurant bæring på ca 100m og mye tid spart, dessuten fikk vi sett nye områder av Ellenvannet på denne måten. Pakking - alt i hver sin vanntette pakkpose, et slags system. Greit å sitte i midten med ansvaret for sjokoladerasjonene Lunsj ved en koie ved Skinnposevatnet Ved bæringen over til Ellenvannet Etter en rolig og fin padletur endte vi til slutt opp i Ellenkoia som stod tom. Her ble det en herlig middag bestående av pannekaker og nugatti, tilberedt på gassblusset i hytta. Vi utforsket området litt og et lite stykke nordover fant vi en kolle med god dekning og det ble tatt nye telefoner hjem til mødre og besteforeldre. Greit å få sagt at vi har det topp og at alt er bra! Dette var første dagen med skikkelig plagsom mygg. Da kvelden kom tok @steingrd og Gustav en padletur på Ellenvannet for å slippe unna det verste, det vaket rundt oss på alle kanter, men i kveld var ikke fisken interessert i Møresilda i rød og bronse som vi hadde hatt så stor suksess med de andre dagene. Terrenget her byr på mye som må sjekkes nærmere Gassbluss i Ellenkoia Pannekaker! Kveldstur på Ellenvannet Vanskelig å legge seg når midnattsola lager så fine netter Dag 6 - Fra Ellenvannskoia til festmiddag ved Svartbrysttjørna Siste hele dag startet med flott vær, nok en gang. Vi hadde utrolig mye bra vær på turen, det kunne helt klart vært verre! Ettersom vi ennå ikke hadde hatt en eneste natt i telt var det den eneste planen vi hadde i dag, det vil si, planen var å forflytte seg nærmere Svartbrysttjørna og sette opp teltet. En såpass kort etappe er jo ingen sak, så vi tok livet med ro. Mens vi holdt på rundt bålet kom tre karer innom Ellenkoia. Det viste seg å være tre hyggelige karer fra Alta og Hammerfest som hadde leid seg inn på en koie ved Svartbrysttjørna som var på dagstur inn til Ellenvannet. De var til sammen seks stykk, alle kokker, og etter noen kaffekopper og en hyggelig prat så endte det med at vi ble invitert til middag hos dem samme kveld! Det takket vi selvsagt ja til og da de dro fikk vi beskjed om å “komme innom i kveld”. I det vi skulle til å dra kom et voldsomt uvær fra sør. En kano er ikke det beste stedet å være i når det lyner og tordner, så det ble noen ekstra timer i Ellenkoia mens vi venta på at været skullet passere. Tiden gikk fort, radiolytting og kortspilling var det vi fylte den med. Et par timer senere lå vannet blikkstille igjen og vi padlet ned til Svartbrysttjørna via Tørrfurutjern. Der var en fin plass rett ved en gapahuk. Tiden hadde gått fort og klokka var blitt 20.00! Ettersom vi ikke hadde noen formeninger om når middagen skulle være fikk vi teltet opp i rekordfart, deretter ordna vi soveposer og liggeunderlag og 20.30 var vi i kanoen igjen og padlet så fort vi bare kunne. Ved hytta ble vi tatt i mot nede ved vannet, de kunne fortelle at middagen nettopp var ferdig. Snakk om flaks! Fra dagboka til @steingrd Det ble en utrolig hyggelig kveld med mye skitprat og fantastisk mat og drikke. Makan til gjestfrie karer, de bød på alt som var og de fikk oss virkelig til å føles som gamle kjente. Middagen var saltkjøtt av lam, med poteter, løksaus og en himmelsk kålrotstappe. Helt klart bedre enn Real Turmat i teltet! Et telt som bærer preg av å være satt opp i stor hast… Dag 7 - Hjemreise Siste dag skjedde det ikke stort. Vi hadde avtalt med campingen at vi skulle plukkes opp 14.00 ved Svartbrysttjørna. Ettersom vi hadde lagt til oss litt upraktiske soverutiner var vi ferdig pakka, spist og klare for å padle 13.30 og det holdt akkurat. 14.00 sharp var vi fremme ved parkeringen og eventyret i Øvre Pasvik nasjonalpark var over. For denne gang!

Jeg var der høst og vinter og å se naturen forvandle seg fra et frodig høstterreng med tiur og hare som kunne jaktes på når vi hadde fri, til et iskalt vinterlandskap var helt fantastisk. Det var her jeg opplevde at temperaturen falt fra noen få minusgrader til -42 i løpet av et døgn. Treverket i gamle OP-Grenseberg knaket og smalt som om det var ombygging på gang, og i skogen hørtes lyder som mest minnet om skudd med en kaliber 22 rifle. Greinene på trærne var dekket av iskrystaller som gjorde at de tynneste kvistene var dobbelt så tykke som en gjennomsnitts finger. Noen dager senere var vi på patrulje nordover langs Passvikelva og på isen hadde det dannet seg iskrystaller som så ut som store skjell på en fisk, bare at disse var ca. 5 -7 cm i diameter og stod tett i tettt på skrå opp fra isen. Da vi gikk ut på isen singlet det som om disse isformasjonene var laget av tynt glass. Slike ting hadde jeg ikke drømt om å se andre steder enn i en Disneyfilm. Disse bildene er fremdeles like klare inne i hodet mitt.

Ble en fin lang tur i fjellet i dag. Mye vind, men fin sol. Opp Trøgebekk. Bortover leinun. Inn ein dal langs natten og opp te vatne. Ein del småfugla på isen. Gikk samme vegen tebake. For mye snø til å gå ned alle steder. Ble endel vabbing. Traff på villrein. Fire bukker i en flokk og to svært nysgerrige. De kom i mot meg. Til høyre for meg. Rundt meg i lett jogg med hodet høyt. Bare et par meter unna på veien tilbake... flotte villreinbukka

Jepp, og regelverket i dag skiller dessverre mellom såkalt rekreasjonsflyging (sport, konkurranser, for moro skyld), og nytteflyving (bl.a. fotografering/filming for kommersiell bruk). Til førstnevnte bruk er det få restriksjoner bortsett fra straffeloven og alminnelig fornuft. Til nytteflyving kreves lisens. Store multikoptere og den lange rekkevidden er et såpass nytt fenomen at lovverket ikke har hengt helt med. Men tilbake til tema: Jeg tror ikke multikoptere vil bli noe stort problem for de som vil ha ro og stillhet i naturen. De er store og tunge å bære med seg, og uansett lager de forbausende lite støy. Dessuten har de bare noen minutters flytid før batteriet er tomt Det er andre aspekter ved droner jeg er mer bekymret for på sikt - overvåkning f.eks. Her er et par bilder fra Lofoten tatt med multikopter. Det fine med slike flyvende kameraer er at de dekker de lavere høyder av luftrommet som ikke er tilgjengelig fra fly, og da kan man få fine "skråbilder" i stedet for typiske flyfoto.

Kilde? Så vidt jeg har skjønt er det ikke ulovlig å ta bilder av personer uten samtykke, det er publiseringen av disse som er ulovlig uten samtykke. (med unntak) Jf. åndsverkloven § 45c

Det var jo morsomt å få se dronebilder i ettertid, av padlemøte med spekkhogger. Men på havet sammen med spekkhoggerne var det et jævla irritasjonsmoment med den summende dritten som forstyrret opplevelsen. Verdt det, totalt sett? Egentlig ikke.

Droner er noe forbannet dritt. Spesielt for oss som er avhengig av helikopter for transport. Venter bare på den første smellen. Nestenulykker har allerede skjedd. Kommer det en drone inn på min eiendom skyter jeg den tvert ned. Hagla står klar.

Om du med gaffa mener den som er sølvfarget på yttersiden, så heter det vel egentlig duct tape i følge http://no.wikipedia.org/wiki/Gaffa. Har alltid både sportstape og duct tape i sekken og begge har jo mange bruksmuligheter. Sportstapen ligger i førstehjelpsposen, mens duct tape har jeg i reparasjonsposen; en lengde snurret rundt et tynt plastkort (bankkort-format). Dertil har jeg noen ferdig klippede lengder som jeg har limt øverst på en av gåstavene mine - slik at de er lett tilgjengelig ved behov for hurtigreparasjoner underveis, endog for "ad-hoc-liming" av kutt i fingre osv. Den glatte siden på duct tapen gjør at jeg også fortrekker denne til bruk ved tetting av rift i teltduk/sekk/regntøy. Får nå huske på at den også kan gjøre nytten som "nød-gamasj"! Noen ganger får man bruk for begge samtidig: Som da jeg nylig fikk store åpne gnagsår på begge helene i løpet av en ukes tur. Byttet innleggssåle i siste liten før turen, veldig dumt av meg. Nåvel. Tapet med sportstape underveis (hadde ikke gnagsårplaster, tabbe nr 2), men den slo etterhvert krøll på seg , slik at tapen hengte seg opp i strømpene, krøllet seg og gjort vondt verre. Løsningen ble ny taping med sportstape - et par striper vannrett rett over såret, litt over og under, og så til slutt en stripe med duct tape loddrett ned fra kanten av den øverste sportstapen og til nedre kant av den nederste. Duct tapen ga meg da et ekstra lag "støtdemper" så det ikke gjorde så vondt når jeg gikk , og viktigst - den glatte siden gjorde sitt til at friksjon ble mellom strømpen og duct tapen - og uten at tapen krøllet seg. Vel hjemme satt jeg med bena i en fat med grønnsåpevann til tapen løsnet og grønnsåpen renset sårene. Tørket og la på det ordentlige gnagsårplasteret som jeg hadde glemt hjemme. Vet ikke hvor lurt det var å tape rett på sårene, men jeg kom meg nå ned av fjellet for egen maskin på den måten. Endte ikke opp som disse karene. Anyway, moralen her er må være at det åpenbart er mange bruksmuligheter for både sportstape og duct tape, og sikkert mange flere enn de vi har fått med her nå!

Lars Monsen nevner et sted at man kan bruke tannfloss som sytråd, men hva skal man med tannfloss-tråd når man har fiskesnøre