Vinnerliste

Med kano gjennom Østmarka Et semester med bacheloroppgave. Det har ikke blitt tid til lengre turer, følelsen av at jeg burde skrive å jobbe med bacheloroppgaven har hengt over meg. Fire eksemplarer printes ut på Pilestredet 32 og leveres fornøyelig på eksamenskontoret på høgskolen. “Hvordan bruke friluftsliv som aktivitet i sosialt gruppearbeid”, som det meste av det jeg gjør, tenker, og holder på med, skulle selvfølgelig den også handle om friluftsliv. Nå skal jeg ut på tur. Jeg har fem dager til rådighet og for å skvise det beste ut av disse dagene har valget for tur falt på Østmarka, et ypperlig valg! Min kjære og snille far kjører meg, sekken og kanoen til Losby i Lørenskog. Kanoen settes sammen og far sier farvel. Da står skogene, vannene og noen vakre maidager til min rådighet, jeg føler meg som en millionær (en Ingstad referanse i småskala). Planen er å forsøke å padle gjennom Østmarka helt til Enebakk, jeg har god tid og fiskeutstyret er med for å brukes. Jeg har to eksamener foran meg før jeg er ferdig med skole (for resten av livet, vel, man skal aldri si aldri, men jeg føler meg ganske så sikker), så pensumbøker er pakket med, i optimistisk tro om at jeg skal lese de. Sist gang jeg brukte kanoen var da jeg ankom Gøteborg etter en 40 dagers padling fra Femund. Det er omtrentlig to år siden. Jeg cruiser over Mønevann og får øye på en orm som sidelengs sikksakk svømmer mot land. Fra Mønevann opp til Geitsjøen er en kort og enkel bæring. Utstyret lasses av og kanoen og utstyr dras/bæres opp. Det er ettermiddag og jeg skal ikke holde på lenge. Jeg passerer Elgås, som er Østmarkas største øy (i følge wikipedia var det fastland før Fløyta ble oppdemt). Planen var å slå opp leir på den, men skogen var full av tett småskog og det virket som om det har vært snauhogst på øya for noen år siden. Jeg finner en fin odde hvor det virket som det var godt med tørrved og fine plasser for fisking. Leir etableres og kaffe inntas, mark og dupp tres på og hives uti Geitsjøen. “Nei, jeg har ikke helt funnet roen til bare å daffe ved bålet ut kvelden”. Jeg hopper i kanoen og skyver meg fra land, nå skal det jaktes med sluk. Sakte i skumringa sklir jeg inn i en tarm i Geitsjøen med navnet Trondsløra, stemninga er tidløs og vakker og jeg blir overveldet. Jeg hiver et kast mot myra og det hugger til momentant. Denne hadde krefter gitt! Etter en intens og kort kamp ser jeg gjeddebeistet. Hmmmmmm, jeg tenker… Skal det bli gjedde i et par dager? Etterhvert har jeg den helt inntil kanoen. På denne turen har jeg bare med ris og makaroni til middagsmat. Selv om jeg er mer fysen på abbor eller ørret til middag velger jeg å ta Gjedda ombord. Ei passe fin gjedde jeg anslår på mitt (antageligvis unøyaktige) øyemål til å ligge på halvannen kilo. I hjertet av Østmarka Ny dag, deilig!! Jeg følger Fløyta videre og kommer i enden av Røyrivann, her ligger naturreservatgrensa. Her er det en liten bæring opp til Nordre Krokvann. Jeg får gjort det i to bæringer. Dermed følger det en kort bæring opp til Tappenbergvann, dermed Midtre- og til slutt opp til Søndre Krokvann. Her i hjertet av marka har jeg tenkt å bli et par dager. Leir etableres strategisk mellom S. Krokvann og Høgkolltjerna slik at jeg har spennende fiskemuligheter i alle retninger. Å reise gjennom Østmarka er ikke for meg bare en opplevelse av naturskog med urskoginnslag, det er også en reise i memorylane. Alle har vi nærmarka der vi hadde våre første oppdagelsesreiser. Min er Østmarka. Her gjorde jeg mine første "ekspedisjoner". Østmarka på tvers, Østmarka på langs, første natt alene på vintern osv. Dette gjør at jeg har et nært forhold til denne marka. S. Høgkolltjern Fisken biter dog ikke uansett hvor mye jeg mimrer om tidligere opplevelser. Det var da som søren da, jeg ser så vidt noen vak. Den andre halvpart av gjedda inntas med en god porsjon ris og noe snacksgulerot. I løpet av natta skulle det regne, teltet mitt som begynner å bli klar for å pensjonere seg slipper inn vann som samler seg i et par små dammer. Bålet fyres opp og deilig røyklukt trekkes ned i lungene og svir i øya. I dag skal jeg få lest litt pensum bestemmer jeg meg for. Etter en god frokost gir jeg bøkene et forsøk. Gentrifisering og segregasjon i bydel gamle Oslo… ZZZzzzZZZZz… Jeg klarer så vidt å holde øya oppe. Nei, jeg får lese mer senere. Kartet er mer gøy å studere. Jeg gjør en liten utfart med kanoen på S. Krokvann. Prøver å fiske fra land, fra en øy og dorging fra kanoen. Ingenting, ikke et napp en gang. Ved land att med leiren skal jeg gå ut av kanoen. Jeg finner ut at jeg skal hente noe i foran i kanoen og reiser meg opp. På tragikomisk vis skjer følgende tankerekke og hendelse: “man skal ikke stå i kanoen… Pøh, det er sånn man sier til barn”, rett etter jeg har fullført tankerekken snubler jeg og faller uti vannet. På klumsete vis ligger jeg med føttene i kanoen og rompa og hendene uti vannet. Kanoen trekker inn vann og jakke og ullgenser blir vått. S. Krokvann Så kom regnet for alvor, det pøser ned. Jeg legger meg i posen og leser Mikkjel Fønhus. Nei, dette blir for kjedelig, jeg føler jeg ikke har fått slitet nok i dag. En liten sekk hives på ryggen proppa med fiskeutstyr, jeg skal på en utflukt til Auretjern, et lite tjern noen åser nord-øst. Over Høgkollen blir jeg lamslått av naturopplevelsen, de bratte kupperte åsene, den store kronglete sammenhengende urskogen. Nå er jeg kanskje en smule innhabil (pga. min forkjærlighet for denne marka), men jeg har faktisk ikke vandret i skogområder på Østlandet hvor det er så mye sammenhengende ubrutt upåvirket skog. Som regel er det alltid en grusvei, noen hytter, hogstfelt og strømlinjer. I indre deler av naturreservatet er det oppsiktsvekkende fraværende av slike inngrep. Jeg skal ikke påstå at det ikke finns andre slike områder på Østlandet, men det er en sjeldenhet nå til dags og synd er det for villmarkinger. Er du i tvil om potensialet for naturopplevelser i Østmarka, spør Sverre M. Fjellstad. Urskogstemning, fra S. Krokvann Jeg kommer til en myr som ligger klemt imellom to åser. Regnet bøtter ned mens jeg rusler over myra. Der får jeg øye på en svær ulvemøkk. Jeg har ikke med kameraet på denne utflukten pga. regnet så jeg får ikke tatt bilde, men den er stor og hvit og har elg eller rådyrhår i seg. Jeg har sett lignende møkk ved svenskegrensa og jeg er i liten tvil om at det er ulvemøkk. Dette er sykt moro! Jeg er ikke i stand til å avgjøre om den er gammel eller ny men okke som, akkurat her har vargen lusket og det gjør naturopplevelsen sterkere. Ved Auretjern er jeg gjennomblaut. Jeg hiver og hiver men får ingen napp. Jeg står lenge, helt til jeg blir så kald at det gjør vondt og litt til. Tilbake ved leiren igjen fyres opp bål og en middag bestående av makaroni, smør, salt og ost som spises i teltet i soveposen. Når regnet etterhvert skal gi seg starter operasjon tørk. Et stort bål fyres og tau henges rundt bålet. "Operasjon tørk" Turens lengste bæring Neste dag står forflytning på menyen, samt et par bæringer. Første bæring gjøres fra S. Krokvann til Grinderen. Utstyret bæres først, deretter kanoen. Kanoen dras nesten hele veien (lille putten mellom vanna padles). Grinderen, herlig, et av mine favorittvann, her skal fisket prøves. I sørenden av vannet rigges stanga til og jeg steller meg i vannkanten og hiver. Omsider hugger det på, OIOIOI! En sværing! En rugg av en ørret viser seg med noen plask i overflaten. Så slippern. Helvete svarte faen!! En bølge av ubehagelige følelser skyller seg over meg, #denfølelsen… Jeg ser på stanga mi og oppdager at jeg har på full brems. Dette er fordi jeg hadde glemt å skru av bremsen etter jeg satt fast i bånn noe tidligere, “for en tabbe!”, klandrer jeg meg selv. Noen ivrige kast etterpå biter det på ny, og i land senkes en 123 grams abbor. Snakk om plaster på såret… Jau jau, fisk eller ei, nå venter en bæring jeg har gledet meg til. Fra Grinderen og til Børtevanna. Det er ikke lenger enn et par kilometer bæring, men det er gjennom kronglete Østmarkanatur. Utstyret pakkes sammen, med sekken på ryggen og Allysekken på magen. Tegningen fra dagboka gir et nogenlunde bilde av hvordan det så ut. Bæring mellom Grinderen og Støttumfjorden Det blir et par nokså strevsomme kilometer, jeg følger en sti, men nedi den trange dalen er bekken oversvømt (og antagelig oppdemt av bever). Årer som stikker opp fra sekken setter seg fast i grener. Omsider når jeg Støttumfjorden i Børtervanna og får tatt en pust i bakken og litt sjokolade. Jeg skifter om og tar på meg bare goretexeklær og går tilbake for å hente kanoen. Nå starter morroa. Fra Grinderen renner først bekken bratt og er umulig (hvertfall unødvendig) å følge med kanoen. Den bæres derfor over hodet. Noen hundre meter lenger ned flater bekken seg ut og blir til en liten minielv. Herfra kan man følge bekken hele veien til Støttumfjorden (når vannstanden er laver f.eks. i august er det sikkert mer vrient), for det meste padling ifra kanoen, og noe dratak ned “stryk” og over trær som ligger felt over bekken. Sørenden av Grinderen Bekken som renner fra Grinderen Part fra minielven mellom Grinderen og Støttumfjorden Nede ved Støttumfjorden Jeg glir lydløst ut i Støttumfjorden i Børtervanna, det er ettermiddag, sol og vindstille. Jeg oser av takknemlighetsfølelser av å få oppleve denne vakre naturen på denne måten. Jeg slår leir ved en odde. Siden jeg ankom Geitsjøen har jeg ikke sett folk. Noen lange steinkast unna ser jeg noen andre kanopadlere cruise over sjøen. Jaja, Børtervanna har plass til flere enn meg. Det både plumper og plasker rundt meg og beveren viser seg. Til middag kokes ris og abbor. Abboren utgjør tre romslige spiseskjeer. Ved skumringstida seg jeg at duppen lever, FISK! Jeg spretter opp og i land senkes en nydelig Børterørret, jeg blir overdrevent glad for denne 300 grams ørretten og jubler av glede. Den kokes og nytes med brødskive og smør. Bang, sier det så fanger jeg en til, bare 3 gram større. Den spares til i morgen. Takknemlig legger jeg meg under den oppslåtte presenninga og kryper inn i posen, i morgen blir det hjemover, selv om jeg skulle ønske jeg hadde fem dager til her i Østmarka. Leirkos på Børtervanna Beverarbeid Uklart, men bever er bever Endelig satt´n Ørret nr. 2 Pakkesel gjennom Oslo Sentrum Neste dag når jeg enden av Børtervanna. Kanotralla tas fram og jeg begynner vandringen mot Enebakk. Ved holdeplassen ved Enebakk Kirke demonteres kanoen. Jeg pakket alt utstyret sammen i to sekker, kanosekken og berganssekken. Bussturen til Oslo er en grei affære. På Oslo bussterminal hiver jeg kanosekken på ryggen og tar berganssekken på magen, jeg ser latterlig ut der jeg går som et pakkesel fra bussterminalen til Jernbanetorget. Folk stirrer, peker og kommenterer, jeg smiler og ler. Turen ekke ferdig før man er hjemme og har pakka ut… Ta gjerne en titt innom min youtubekanal hvor jeg legger ut filmer fra forskjellige turer! https://www.youtube.com/user/AlexHaguenStrand/videos

Dagens tur har vært på Hedemarksvidda, nærmere bestemt fra Gåsbu - Lageråkvisla - Stenfjellhytta - Appelsinhaugen og ned til Gåsbu via Brummundvegen (Rondanestiien). Brummundvegen kunne fint ha byttet navn til Brummundbekken nå for tiden. Turen ble på noe over 11 km. Med på turen var Ulu, en Alaskan Husky jeg pådro meg da jeg jobbet som handler og guide i vintersesongen, et supert turfølge Vi skal nok få mange fine turer framover.

Hvorfor skal Norge ta vare på utrydningstruede salamandere, eller rødlistede plantearter? Har det noen verdi å ha disse dyrene og plantene i norsk natur? Jeg mener det. Norge hadde visstnok en gang et tusentals ulver. Skal man på en noenlunde overbevisende måte argumentere for at India skal ta vare på tigere som uomtvistelig tar mange menneskeliv så må Norge kunne ta vare på en håndfull ulver. Og med hvilken rett fordriver og utrydder mennesker dyr jorda rundt?

Grunneierne burde blitt tvunget til å gjøre dette enkelt for meg, ellers gidder jeg ikke ta hensyn til det... Hva er dette for vas? Man har selv plikt til å sette seg inn i regler som gjelder, og følge dem. Hvis man synes det er for tungvint så er det bare å la være å fiske. Det er ingen menneskerett.

Hei, jeg har lagd en tjeneste for å skrive ut topografiske kart og sjøkart fra Kartverket (nesten lik som Norges serien og målestokken er 1:50000). Her kan man velge område selv, for så å skrive ut A3 eller A4 ark med kartet (med UTM grid). Prøv den ut på http://folk.ntnu.no/torstebo/statkart/ og gi meg tilbakemeldinger, så kan jeg se hva jeg får endret. God tur!

Med utgangspunkt ved Oldevatnet i Oldedalen i Stryn, kommer du deg iløpet av noen bratte høgdemeter opp til områdene ved sunde seter. belønninga e visuelle inntrykk i verdensklasse.

Ulv har uomtvistelig hatt naturlig tilhold i Norge før den en periode ble fordrevet/ uttryddet. Den hører hjemme her. Og hvis man starter en argumentasjon med at den finnes andre steder som du gjør, så burde vel alle land kunne si dette om både utrydningstruede og ikke utrydningstruede dyr (Den finnes i nabolandet så da behøver ikke vi å ta vare på den) Jeg har ikke skrevet at vi skal ha tusentals ulver, bare prøvd å vise at den har naturlig tilhold her. En liten levedyktig stamme burde være nok. Jeg føler jeg sover trygt under åpen himmel i Østmarka i Oslo selv med ulver i området. Naiv som jeg er

På Sognefjellet er det lov å fiske i vannene langs veien, mot å betale fiskekort. Dette kan gjøres f.eks. på Sognefjellshytta langs veien, eller i sportsbutikken i Lom. Vannene blir kultivert så jeg synes du kan betale for å fiske der.

Ulv er definert som kritisk truet i Norsk rødliste for arter, og livskraftig i den globale rødlista. Det er Artsdatabanken som lager Norsk Rødliste, ikke Naturvernforbundet. Artsdatabanken baserer seg på forskning, i dette tilfelle NINA, og ikke føleleser og meninger om hvorvidt vi BURDE ha en levedyktig stamme. At et naturvernforbund ønsker å gjøre en kristisk truet art levedyktig burde ikke være vanskelig å forstå.

Fin fin turrapport Jeg har faktisk overnattet rett på andre siden av elvemunningen av Grinderbekken, der du satte ut kanoen på Børtervanna / Støttumfjorden. Jeg startet i Enebakk og havnet etter 2 overnattinger ved Hauktjern. (Fjellforumtreff - Vinterhenget i 2013). Østmarka er rett og slett nydelig. Ser jeg må få ut fingeren mtp at jeg har planlagt samme turen som du tok, bare med packraft, i 2 år nå uten at det har skjedd noe..

Generelt sett tar jeg ikke dette med fiskekort så veldig tungt, men oftest så har jeg fiskekort. Jeg lar feks ikke være å fiske dersom jeg har glømt av å kjøpe fiskekort. Prinsipielt sett mener jeg at det burde være en menneskerett å slenge uti fiskesnøret for å dra seg koking i de vatnan man treffer på når man går turer på fjell og vidde. Jeg anser fisken for å tilhøre den som lurer den på kroken, ikke grunneier, hvem nå det måtte være... Derfor mener jeg at man bør få noen konkrete tiltak tilbake fra pengene man kjøper fiskekort for - om man skal kjøpe fiskekort. Hvis det er iverksatt kultiveringstiltak er det definitivt dårlig gjort å la være å kjøpe fiskekort. Jeg fisker sjelden på plasser der det er behov for noen slags kultivering, men i fjor sommer møtte jeg fjelltjenesten på fjellet. De var da ute på kombinert fiskekortkontroll (Ja jeg hadde fiskekort) og søppelplukking på fjellet. Når fjelltjenesten sender opp folk langt inn i villmarka for å plukke søppel ja da får man virkelig valuta for å ha investert i Statskog sitt Norgeskort. Statskog sine åpne koier og gammer er feks andre tiltak som finansieres delvis gjennom salg av fiskekort, dog ikke direkte. Usaklig dyre fiskekort, kun for at en privat eier skal tjene masse penger på at noen skal dra opp noen ørretpinner, har jeg svært lite til overs for og jeg ville ikke hatt noen moralske motforestillinger mot å "tjuvfiske" på en slik plass.

Rømme, type seter, i usunne mengder. Potetmos hvis det er nødvendig for å bli mett. Skylles ned med øl.

Finner en del info her http://www.oslofjorden.org/portal/page/portal/of/skjaergaardstelting/artikkel?displaypage=TRUE&element_id=1642231

Fordi det er avgjort politisk at vi skal ha en ulvestamme. Så enkelt er det. Den norske stammen har ingen betydning for ulvens overlevelse i et globalt perspektiv (heller ikke et europeisk perspektiv), men den "norske" ulvestammmen sliter som bare pokker med få individer, innavl og lovlig/ulovlig uttak av individer. Så får du bruke stemmen din ved valget om du ønsker dette forandret.

Selvsagt skal man kjøpe fiskekort, selv om man ikke får fisk. Det er ikke selve fisken du betaler for (skal du kjøpe fisk anbefaler jeg fiskedisken på Meny), det er retten til å fiske i en periode du betaler for. Det er grunneier som sitter på retten til jakt og fiske, du betaler for å få ta del i den rettigheten.

@Sovietunionen, det er brenneren som gjør det mulig å snu boksen dersom den har et forvarmingsrør slik som @Bjørn J beskriver. Gassen i boksen er egentlig flytende og består av ca 25 %propan, det kan også være litt Isobutan, men mesteparten er Butan. Butan er flytende under 0°, dvs den blir ikke til gass når det er kaldt. Derfor fungerer heller ikke lightere dersom du har den i sekken når det er kaldt, har du den i lomma varmes den opp av kroppsvarmen. Så når temperaturen nærmer seg 0 brenner gassen dårligere og dårligere etter hvert som boksen blir tømt, det kommer av at propanen brenner opp først og til slutt er det bare butan igjen, og den fordamper ikke og blir til gass hvis det er kaldt nok. Når gassen brenner blir også boksen kjølt ned, det merker du på utsiden av boksen fordi det blir kondens på den, dette gjør det hele mye "verre". Har du en brenner med rør over flammen, kan du snu boksen, har ikke brenneren rør, må du IKKE snu boksen. Når du snur boksen vil det komme flytende gass inn i brenneren, dette blir til gass i forvarmingsrøret som er varmet opp av flammen. Trykket i boksen/propanen fungerer da som pumpe og du får brukt butanen også, dermed får du brukt opp hele boksen også når det er ned mot 0.

"Den norske bestanden"... vel, det var som kjent ingen ulv igjen i Norge en periode, og det svenske Naturvärdsverket anslo i 1979 at det var ulv igjen i Sverige, en enslig hannulv nord i Sverige, naturlig innvandring fra Finland og Russland var lite trolig grunnet samiske forsvarslinjer. Plustelig, noen år senere dukket det opp en hel ulvefamilie i Sør - Sverige, som siden har spredt seg til Norge. Følgelig er den bestanden vi har av ulv i Norge nå omtrent like mye av norsk avstamming som andre illegale innvandrere fra Russland, og burde behandles på samme måte, enten eskorteres tilbake til grensa, eller som vi gjør med Mårhund - tillate fri jakt hele året. Villsvinet har også vært i Norge en gang i tiden, men fordi det kommer til å gjøre stor skade har man fri jakt på det hele året, ulven er i samme kategori, men dyrkes som en avgud i enkelte miljøer. Er det noen som kan forklare meg hvorfor?

Hadde kløv på grønlendertispa mi også sist sommer, da var hun tolv. Med en karriere som hovedsakelig spannhund hadde hun ikke båret ekstremt med kløv opp igjennom(mer sporadisk) og følgelig var ikke lasten på de siste turene veldig stor men det var fin hjelp i at hun bar litt egen mat og den søpla som ble til overs fra oss andre(fylte kløven men ga ikke egentlig noe vekt).

Tror jeg har bestemt meg for følgende: 8-16 August: Dag 1: Buss til Fondsbu Dag 2: Fondsbu - Skogdalsbøen Dag 3: Skogdalsbøen - Leirvassbu Dag 4: Dagsturer ved Leirvassbu (?) Dag 6: Leirvassbu - Gjendebu Dag 6: Båt til Gjendesheim og buss til Oslo eller Dag 6: Gjendebu - Memurubu Dag 7: Memurubu - Gjendesheim og buss til Oslo 22-30 August: Fra Hjerkinn gjennom Dovre og Rondane til Otta eller Straumbu?

Har en 6 mnd gammel blanding mellom alaska husky og finsk lapphund. Litt tilfeldig at jeg endte opp med ham, men ville ha en som takler litt utendørsaktiviteter og kan være med på lange turer. Han er allerede en superbra turkompis! 4 mnd her:

Synes det kommer litt an på. I ville fjellvann ol synes jeg ikke det burde være prisbelagt å fiske. Vet at eksempelvis i Bymarka i Trondheim, så brukes pengene man betaler på fiskekort, direkte til å sette ut fisk på høsten (Det fiskes som regel opp i starten av mai igjen i da disse fiskevannene er populære og befolket). Poenget er at pengene du betaler i dette tilfellet går til noe konstruktivt, og da synes jeg det er greit.

Jeg bruker silkepose i soveposen, men mange ganger har jeg lett etter slike poser i ull. Det finnes ikke så mye av det på markedet. Tanken er at de kanskje gir en større økning av komforttempen på de hardeste vinterdagene - enn silke. Vi bestilte stoff i fjor høst fra http://www.janusull.no/produkter/63/ull-paa-rull og vi valgte stoffet Merinoull - Singlejersey - 4 meter - 440,- For øvrig veldig bra at de tilbyr slike produkter i nettbutikken. Nå som vinterstormene uler passet det godt å sy i hop til pose.. En av soveposene mine ble lagt på som mal. Sømmene ble sydd med sikksakksøm - slik at sømmen har nødvendig strech. Siden posen ble sydd i dag har jeg ikke fått testet den enda, men jeg ser frem til å prøve den. Likte at stoffet har veldig mye strech. Det er nesten like mye stretch i dette stoffet som i et vanlig strekklaken, og jeg vil tro at dette er en stor fordel i soveposen også. Det er også godt komprimerbart - men posen blir ikke så liten som en silkepose. Og vekta på min pose - i XXL - ble 421 gram - ikke for lettpakkere altså Mye stoff til overs som kan brukes til ymse formål. Jeg skal oppdatere tråden når jeg får brukserfaring.

@Peter F. Fiske er verd forskjellig på ulike steder. Noen tar overpris, andre lar alle fiske gratis. Noen steder er det masse småfisk, andre steder er det storfisk, og andre steder igjen er det ingen fisk. Fiske er ikke ett enhetlig produkt. Grunneierne der ute har krav på å få sette sin egen pris. Er den for høy, ja så fisker veldig få der. Det er noen hundre tusen grunneiere der ute i det store landet vårt. Noen eier 20 mål, andre 250 000. Det er litt rart å mene at du skal kreve at alle disse ulike eierne skal samarbeide for at du skal få "et produkt".. Det fins noen slike initiativ her og der, og det er bra. "Fisking i Valdres" for eksempel. Jeg hadde også gjerne sett flere felleskort. Men inntil det skjer så har man å følge regler som tilbyderne setter opp. Hvis ikke må man la være å fiske. Jeg synes det er over kanten å bli sint for en pris eller en fiskekortordning, og dermed bestemme seg for å drite i reglene. Det er som å gå inn i en butikk og rappe ei pakke potetgull. Den var så dyr at du ble forbanna, så derfor kunne du like godt ta den...

Hvis dere velger å gå den ruta som Kjell Iver lanserte nå sist, så kan jeg anbefale en tur innom (eller rettere sagt - nedenom) den svært enkle, men sjarmerende Telegrafhytta (ikke hytte i sørnorsk forstand, men ei bu, koie). Foreslo i sin tid dette bortgjemte krypinnet for den vordende forfatteren Marius Nergård Pettersen, som noe seinere ga ut boka Lomsdal-Visten - det gjemte landets villmark, og jaggu hadde han ikke lagt turen innom (se side 150 i nevnte bok).

Yes, the terrain is quite rough, but you seem to know. However, this remote part of Norway is absolutely uniqe and very little known - even among the northerners. In my opinion, the hardest part is the ascent from Tosbotn at sea level. But once that is done, the landscape will slowly appear in all its beauty. I'll try to answer some of your questions: 1) Lomselva river is possible to wade (under normal weather conditions) where the river is at its broadest (next to a private cabin). But I have not done this maneuvre myself - only read about this in trip reports. The bridge over Grunnvasselva river looked like this in 2012. 2) It's not really glaciers, only old snow. Not a problem at all to traverse. But late at summer and in autumn this snow can be uncomfortably hard. Normally not a problem in july, when the snow layer is a bit softer. 3) Equipment? Sorry, I'm not the right guy to ask 4) If I understand you right here, you will walk out of the national park along the Skjørlægda river? It's an ok path, but a bit marshy in the upper areas of this valley. My suggestion is to order a taxi from the taxi central in Mosjøen (before you even begin your trip) to "Sandvikbakken in Eiterådalen" - the place where the path begins / ends. An alternative is to head for Stavassdalen (an old, but abandoned farm, which played a significant role during WW2, i.e. illegal weapon transport from the coast to the interrior Norway). From this place it's an 11 km walk along a primitive road to Trofors railway station. Maybe a bit boring, but logistcally it might make sense. Hope this was meaningful. Best regards.

mitt drømmetelt hadde vært lavvo finnmark, med en vekt på 3 kg , men finnes desverre ikke

Som nämnt i tidigare inlägg stärker ulven många andra djurstammar, som älg, ren och rådjur, genom att de svaga och sjuka individerna blir ulvföda medan de starka individerna för generna vidare. När människor försöker reglera viltstammar blir det som regel "skräpdjuren" kvar som ska reproducera stammen, något som på sikt truer överlevnaden till arterna till vargens naturliga bytesdjur.

Ganska enkelt att förklara, ulv och andra norska djur är tillpassade varandra, ulven saknar potential att utrydda eller ens forstyrre norska vilda djur särskilt mycket. (Undantaget på individnivå såklart.) Tvärtom bidrar ulv kraftigt till att ge starkare och friskare stammar av till exempel älg, ren och rådjur (som förresten också är en relativt sent invandrad art, bör alltså utryddas?!) Mårdhund är en nordamerikansk djurart som kan true hela arter av djur, då de saknar den evolutionära samutvecklingen mellan rovdjur och bytesdjur. Alla djur i Norge har invandrat efter senaste istiden, så alla djur- och växtarter i Norge kan gott jaktas fritt på och utryddas? Att ulv på vandring klarar att gå igenom sameland är inget problem, de går ofta 5+ mil per dag när de letar efter revir och skulle de slå en enstaka ren en natt är de många mil undan innan samerna jagar den. Det är stort sett endast ulv som etablerat revir som dräps, medan ulv på vandring må ha maximal otur om den inte ska klara sig förbi.

Ja det var endel pene vak der på kveldingen, angret litt på at stanga ikke ble med. Det kom en kar som dorget forbi med kano og hadde fått et par pene rundt halvkiloen Neste gang så blir det fiske etter Ørret og

Løk, mais, chilli, hvitløk, salt , pepper, potetmos. De seks første går i buken med folie rundt deretter på bålglørene i 10 min på hver side. Ellers så er jo ørret på brød med litt majones og noen dråper sitron vanvittig godt

@Gisle Uren jeg merker ikke så mye til dette ullstoffet egentlig - det kan skyldes at jeg bruker mye ullundertøy. Det ligger løst som en vanlig silkepose - det sparer selvsagt soveposene veldig. Jeg ser at når jeg skal inn og ut av posene kommer som oftest denne ut samtidig med meg. Om det er trangt i teltet kan det kanskje være et problem, men jeg har aldri tenkt over det

Det er politisk avgjort, men ser man på hva som står i rovdyrforliket (den politiske avgjørelsen) kontra hvordan dette utføres i praksis er det tydelig at det sitter ganske mange byråkrater som ikke er særlig opplyst om demokratiet rundt omkring. Står blant annet ganske tydelig at beitenæringa skal ivaretas. Hvorfor trekker du inn globalt truende arter i denne diskusjonen? Ulven er blant verdens 3 mest geografisk, utbredte dyrearter, de to andre er brunrotte og villsvin. De ulvene som er i Norge har null betydning for artens globale overlevelse, i motsetning til de artene du trekker frem. Kan du spesifiser litt mer hva du mener med "tusentalls ulver", og gjerne også hvor du har det fra. Se det gjerne i sammenheng med at om det er tilfelle at vi hadde så mange som tusentalls ulv, så hadde vi på samme tidspunkt også under 10 % av dagens befolkning, og som regel ikke gikk ut i fjell og skog uten at de hadde noe nyttig å gjøre - som som regel innebar at man hadde våpen eller øks...

Her håper jeg du får mange gode forslag , for dette lurer jeg også på

Ikke alle Novabrennere går like godt på alle drivstoffkvaliteter. Prosedyre for oppfyring er i grunne den samme som denne, med unntak av punkt 6, hvor midtpunkt ikke gjelder som begrensning, og rensing skjer med magnetverktøy, eller risting med stengt ventil. dsk

    Når innertelt og yttertelt heng i saman, er framgangsmåten heilt lik fram til innerteltet er satt opp i videoen. Men då er også teltet ferdig oppsatt.

4) http://tema.webatlas.no/turkarthelgeland Go in there and mark "stier" (paths) and possibly hytter (cabins). Here you will find plenty of possibly routes. One of these shows the old way down from Stavvassdalen in red. If you click this, a box comes up. If you click "Mer informasjon", you will get quite good information about the route (in norwegian). https://plus.google.com/100265123889218570865/about?gl=no&hl=no This should be a number for a guy driving taxi up there. I can't help you with anything else basicly in lack of knowledge (have yet not been in the area and are not familiar with the tents). I guess you can pick the tent you prefer. However, the ascension from Eiterådalen to Henriksdalen has been described as rather steep and I would therefore consider to turn the route around. I would prefer to climb steep hills up instead of down. At last I would say that I am impressed that two foreigns manage to sniff out both this forum, but also Lomsdal-Visten. I guess that shows dedication and genuin interest considering great nature impressions. This information is already covered early in the thread, but here you have it in english

Eksempler på ekslusive og dyre ting som IKKE fungerer bedre enn billigere ting. Jeg snakker om gode produkter her kontra svindyre "ekslusive" produkter, og ikke Nille-produkter. Kanskje bortsett fra noen få unntak. - Dyre turkniver som Fällkniven: Oppleves som uhyre flott. Pen og se på og ståler er sikkert dyrt og flott. I praksis passer den bedre i etuiet sitt hengende på veggen. Skaftet sprakk etter 3 måneder... En Mora kniv fra Jernia til 29,- er langt mer robust. Jeg har en Morakniv i garasjen som jeg brukte når jeg var liten. Den funker like bra i dag. - Støvler. Jeg kjøpte noen dyre fjellstøvler i Goretex til 2.600,- for ett par år siden. Etter 6 turer med bikkja i lett men vått skogstereng i nabolaget så lakk dem vann som en sil. Lissene røyk da dem ikke tålte påkjenningen mot spennene (de man huker lissene inn i når man knyter skoen). Sendte de inn og fikk dem impregnert, men det hjalp ikke. Bruker dem bare i finvær. Kjøpte meg ett par til 500,- som også var GoreTex og de har jeg den dag i dag. - Bukser Dyre olabukser av ypperste merke er IKKE mer solide enn langt billigere bukser. - Voks til biler etc.(polish) Har hatt en bilvoks til den nette sum av 2.000,- som skulle være så voldsomt mye bedre enn en god billigere variant. (den til 2.000,- er dog bare lummerusk i forhold til hva de virkelige dyre kostet). Dette har jeg testet nøye og man vil ikke se forskjell på en voks til 2.000,- og en til 300,-. Ei heller på en voks til 17.000,-(!!!) kontra en til 300,-. Ikke sitter den lenger på lakken heller. Men så klart, innpakningen er fin og det lukter godt av produktet.... - MC hansker Jeg har ett par dyre MC hansker fra Alpinestars (som er et kjent merke i MC verdenen) til over 2.000,-. Det første paret sendte jeg inn da innerforet løsnet. Fikk grint meg til nye hansker til slutt og fikk tilsendt en nyere modell av de jeg hadde. Disse holder ikke skikkelig tett lenger... etter kun noen måneder.... Har ikke prøvd rimeligere varianter ennå, men stort dårligere kan dem vel ikke være... - Dyre biler Dyre biler er ikke mer driftsikre enn rimeligere gode biler (sammenlignes med telt). Man har noen fiffige løsninger, sportsstoler, en haug av elektronikk, fancy understell, sensorer i hue og ræva, men selv så har jeg opplevd feilmeldinger og distraherende feilmeldinger ganske ofte. Dyrt og holde ved like og dyrt og reparere. Skulle jeg dratt på jorda rundt reise, så hadde jeg satset på noe som var robust og enkelt. Man jada... morrofaktiren er der og man har noe å skryte av. Fort går det også... I dag har jeg en VW UP!. Så langt det rimeligste bilholdet jeg har hatt...EVER! Hva kan egentlig gå galt her? - Husmaling Kjøpte meg en svindyr 10-liter med Drygolin for Extreme vær. Her jeg bor er det ikke extrem vær en gang. Denne var garantert skulle holde i 20 år. Etter 5 år så flasset malingen av. (dette er lenge siden nå). Verandaen ble malt med billigmaling fra Coop og den er like fin etter 11 år.... Jeg gidder ikke å begi meg inn på matvarer. Det er jo et eget kapittel for seg selv... i etterkant kan man jo synse og mene mye rart angående brukerfeil etc. samt forsøke å legge mye av skylden over på meg som bruker. Men så lenge jeg som forbruker har hatt mer nytte av billigere produkter i samme segment, så er det jo det som teller. Vertfall hvis man snakker om tur i fjellet etc. som i verste fall kan bety liv og død. Nei, jeg ville nok ikke valgt et telt på Nille til ekspedisjoner, men det finnes alltid mellomting. jeg ville valgt et telt som er enkelt og solid, uten en hel drøss med finesser. Om teltet er noen cm. for lavt, så tror jeg vel at en fyr som Fritjof Nansen hadde overlevd det. Saken er vel den at jeg tipper de aller fleste her inne er vanlige mennesker som liker å dra på tur i ny og ne og kose seg. Dermed så vil jeg også tro at utstyrboden er langt dyrere enn strengt nødvendig. MEN!.... Jeg har full forståelse for at de ter deilig å vite at man har kjøpt seg det flotteste og dyreste teltet. Jeg har som sagt vert der selv (ikke når det gjelder telt da). Det blir liksom en hobby man har valgt å bruke litt penger på, og det er som sagt helt greit. Men det blir helt feil å anbefale svindyre telt, eller vertfall anntyde at langt dyrere telt er det man bør vurdere så fort man skal overnatte ett par netter på høyfjellet. Selv om ikke jeg akkurat er noen proff turvandrer, så er for meg selve turen det viktigste. Jeg vil ha det enkelt på tur og for en billigst mulig penge. Jeg tar ikke med meg en svindyr kniv som jeg kanskje må olje inn hver kveld. Jeg tar ikke på meg svindyre fjellstøvler (dårlig erfaring), og jeg tar vertfall ikke med meg et telt til 10-lapper som det står Hilleberg på, bare for at det kanskje er det ypperste man får. ________ Helt til slutt, så kan jeg si at jeg har funnet ut at det ikke blir noe nytt telt på meg (men sovepose må jeg ha). Jeg har som tidligere nevnt allerede en Helsport Varanger 4-6 lavvo jeg kan ta med meg på mine mc turer. Jada, det veier mer enn andre vanlige telt, men vekten merker man ikke på en motorsykkel. Faktisk så er ikke teltet i seg selv så veldig stort heller hvis man pakker det riktig. Å det beste av alt: Det er plass til motorsykkelen ved siden av meg i teltet!

Artig å lese rapport fra et området jeg har hvert mye i. Ser du fikk smaken på idyllen, just som vi og gjorde. Peneste branntomta jeg har sett noen gang, det må sies. Lite tips! ta med stanga neste gang. Det vanker peeeen ørret i området om det frister. Kan tipse om hvor på pm. Husk godt en tur dit hvor nesten alle var opp mot kg grensa... Like villig er den slett ikke alltid men det er jo en del av gamet. Super rapport Martin. Gjorde godt å se område igjen.

Men logikken den samme...

Nei vi kan jo knerte hele villreinstammen og moskusstammen i samme slengen? Nok av moskus på Grønland og reinsdyr i Finnmark.

Hva med Helsport sitt Gimle 2 + Ligger ett slik til salgs i outlet butikken dems til 2750 kr Om du ikke er opptatt av vekt så har i hvert fall dette høyt under taket og fine vinduer å se ut av:)

Dette er en fin tur: http://ut.no/tur/2.6643/

Nå er jo spørsmålet til trådstarter : Hvor stort problem er ulven i Norge ? Og der avhenger svaret av hvem du er og hvor du bor. Selv bor jeg i Stavanger og arbeider ikke innen landbruk. Så null problemer. Skulle jeg være bonde og drive med beitedyr i ulvesonen, ville svaret være at problemet er stort. Jeg står i fare for å miste levebrødet mitt og bli en naver. Her i byen er det mange navere, og noen av dem liker det også. Men Trysilbønder synes det er ett problem å miste levebrødet. Og skulle jeg være småbarn forelder , noe jeg ikke er lenger , og bo ett sted der jeg måtte sende ungene på en skolevei , i mørket , alene , der jeg visste at ulven patruljerte etter byttedyr , så ville jeg ha problemer med ulven. Men akkurat fordi jeg ikke har personlige problemer med ulven , eller med annen nød som blir presentert oss gjennom media, klarer jeg ikke bare å skifte kanal og si : ingen problemer...

17 mai og gratulerer med dagen. Jeg sov lenge denne morgenen og kom meg ikke opp av senga før 11.00. Det var strålende sol ute og jeg kjente at i dag måtte det bli en tur til fjells. Svigers hadde invitert til 17 mai middag Kl.16.00, så å her var det bare å komme seg avgårde. Dagstursekken ble pakket i rekordfart og turmålet ble bestemt umiddelbart. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve noen av vanna på Emblemsfjellet. Dette er ukjent område for meg, noe som nesten er litt flaut siden det så og si ligger rett utenfor inngangsdøren. Jeg hadde fått et tips om et lite vann der oppe som skulle huse fisk. Det var på tide å endelig få prøvd fiskelykken der. Men for å ta det siste først. Da jeg kom hjem og skulle se gjennom bildene oppdaget jeg at fokus-innstillingen på kamerat var feil. Derfor ble en del av bildene ute av fokus. Lite å gjøre med det nå. Håper dere holder ut. Ei lita perle ute av fokus. Det var ikke lange turen, ca fem kilometer. Første del av etappen gikk langs en traktorvei før jeg tok av på stien mot "Perlevatnet". Jeg nøt virkelig å bevege meg i skogen igjen, fuglene kvitret og man kunne virkelig lukte våren. En liten fem-minutter ble innvilget ved en liten bekk da de værste bakkene var unnagjort. Turformen er ikke på topp enda, men den kommer nok. Snøen var borte og jeg kunne være rimelig sikker på isfritt vann litt lenger der oppe. Gjøken lot høre fra seg, selvom den var langt unna er lyden ikke til å ta feil av. Videre oppover observerte jeg det som høyst sannsynlig var ei havørn. Har faktisk sett en del av de i vinter og selv om den var langt unna, kunne jeg være rimelig sikker på at det nettop var det. 20 kr for et fiskekort er til å leve med. Flott utsikt da jeg kom høyere opp i terrenget. Traktorvegen jeg fulgte på første del av turen. En liten fem-minutter innvilges. Det nærmer seg. Den lille prikken er ei havørn. Tror jeg. Da jeg kunne skimte vannet dukke opp mellom trærne var den første tanken min at her var det virkelig flott. Ei lita perle. For meg som er mest vant med å fiske på høyfjellet, er det veldig kjekt å få oppleve slike flotte vann i skogen. Det er noe helt eget. Det tok ikke lang tid før den første vakende fisken ble observert, da var her hvert fall fisk. Det er vist makk som skal fungere best her oppe, det hadde ikke jeg med. Det var sluk og spinner som gjaldt. Etter å ha fisket meg et stykke langs vatnet fant jeg en gammel bålplass, her var det ideelt å slå opp teltet. Det får bli en annen gang, og helst ikke lenge til. Fisken fortsatte å hoppe ute på vannet, men ingen ville ta. Etter en kopp kaffi og noen kast til måtte jeg pakke sammen. Middag ventet. Så dukket "Perlevatnet" opp. Frosken hadde stått på her oppe. "Perlevatnet" var virkelig ei perle. Lite fisk å få. Her skal jeg ha ei natt i telt om ikke lenge. Ikke noe bålfyring i dag. Primusen ordner varm kaffi. Koker det? Hjemover. Litt Femundsmarka? Det ga virkelig mersmak dette. Hit skal jeg tilbake. Så er det utrolig godt å kjenne at sommeren er på vei, det blir bra. Om fire små uker pakker vi sekken og setter kursen mot Femundsmarka. Vi gleder oss. Men før den tid blir det nok ei natt her ved "Perlevatnet". Og da skal makken få være med, tror det må til. Og ikke minst, fokuset skal være riktig. Vis artikkelen på bloggen

Det er ikke alltid man trenger dra så langt, noen ganger er 1km akkurat passe. Turkompisen og jeg har vært på mange turer med de eldste ungene, begge 7, men småsøsknene har ofte måttet bli igjen hjemme. De klarer ikke gå så langt, eller det er for kaldt, det passer ikke denne gangen osv har blitt brukt som unnskyldning. Men endelig skulle det bli en tur med de minste ungene igjen, på deres premisser; det vil si bøtter og spann med kakao, lek og moro! Ikke så langt og ikke så lenge, men akkurat nok til at de kan si de har vært ute en vinternatt før. Egentlig skulle vi dra ganske langt hjemmefra, en 20 minutters kjøretur kan føles ganske lang når det eneste som blir sagt er "Er vi snart fremme?". Men da vi ankom planlagt sted var det andre folk der og Georg (3.5 år) måtte innse at han nettopp hadde gått 1km til ingen nytte, så vi måtte snu og traske tilbake til bilen. Litt godteri hjalp på motivasjonen. Dermed ble det nok en biltur og vi dro dit vi egentlig burde dratt med en gang, i Vår Egen skog. På vei innover i skogen på leting etter den perfekt leirplass fant vi restene av en gapahuk på en liten topp med flott utsikt. Her ble det vurdert om vi skulle gjøre den i stand igjen, men så kom vi på at det var jo ungene som skulle få bestemme, og de ville ha telt. Skikkelig telt og ikke bare en ussel presenning. Georg klatrer i gapahukrestene. Vi tuslet ned til vannet igjen, fant en fin plass og samarbeidet om å slå opp teltet; annenhver teltplugg, rettferdig må det være. Neste prosjekt var kakao / kaffe / pølser. Jeg trodde det fantes grenser for hvor mye kakao som kunne drikkes, og hvor fort man kunne få i seg en kakaokopp, der tok jeg skammelig feil gitt. Den neste timen dreide seg stort sett om å koke opp vann, røre inn kakaopulver i vannet og pent formane ungene om å ikke søle så veldig mye på tøyet sitt. Plutselig ble det leggetid og joda, det ble litt "Jeg vil hjem til mamma" i noen få minutter, men det ga seg heldigvis raskt. Bøker ble lest, bamser ble kost og ritualer ble fulgt. Og før vi visste ordet av det sov vi alle fire. Helt til to av oss våknet igjen og satte kursen ut mot bålet for litt voksentid Nå som ungene sov kunne vi jo nyte en øl eller to, og pølsemiddagen var egentlig mest for ungene, så vi delte en pose Fuizion Freeze Dried Coq Au Vin og noen flasker Austmann Onkel i Amerika. (Om Fuizion så synes jeg det er god smak og bra mat, men porsjonene er litt små, og de veldig dype og smale posene er utrolig upraktiske, man ender jo opp med bare griseri.) Neste morgen våknet vi brått og med kjempesmil om munnen. Og da vi omsider fikk somlet oss inn i klær og ut av teltet ble vi overrasket av et lyst og hvitt landskap. Snø! Her måtte det utforskes på nytt! Vi sanket ved, fant uttallige grevlinghuler, beverspor og ikke minst ekornspor. Joda, helt sant. "Morrabålet er det beste bålet" pleier jeg å si, og her ble det servert eggerøre, kakao, bacon, kakao, polarbrød med nugatti og kakao. Og kaffe selvsagt. Og kakao. Det finnes grenser for hvor lenge en treåring kan holde seg varm ved å drikke kakao og før man vet ordet av det så er man kald og man vil hjem. Nå. Soveposer, liggeunderlag, krimskrams, sekker og telt ble pakket i rekordfart og vi gikk den korte turen ned til bilen. Tur med unger er alltid gøy og denne turen var intet unntak. Men tur med små unger er ikke bare ferie og lek, det er også masing og enda mer masing Men det blir bedre etterhvert, helt klart. Og så får vi bare håpe at de husker noe av dette når de blir eldre og at et bittelite frø blir sådd slik at de også drar på akkurat passe lange turer med sine barn, en gang i fremtiden.

Har lest om sekkene, men ingen av butikkene her har det merket så da har jeg ingen mulighet for å prøve hvordan de passer til meg.

Nej, hoppet är ute först när man på allvar börjar lura på om man klarar sig med en 0.34 Cuben fiber tarp, och anser att 0.74 och grövre är allt för tungt. Vet man inte vad jag snackar om är man inte ens i risikozonen.

Jeg tar den for enda mindre!

Jeg syns du skal høre på alle som sier at det bare er tull å bruke gass / Optimus Vega på vinteren. For at brenneren ikke bare skal bli liggende på hylla og støve ned, kan jeg godt kjøpe den grisebillig av deg

Heisann! Jeg legger ut en link til turen jeg var på i sommer, til dere villmarkinger! Vi startet i Reisadalen og vandret innover viddene til finsk villmark. Dette er spennende områder med villmark og godt fiske. Når vi viste samene vi møtte på veien kartet vårt og viste hvor vi skulle hen, sa de "dokker skal inn i ødemarka dokker"! Jeg er ingen skjønnlitterær mann! Så jeg skriver rett fra levra! Håper dere syns det er interessant! http://heftig-villmark.blogspot.com/p/17-dager-i-samisk-lappland.html NB: HELE TURRAPPORTEN HAR JEG SKREVET UNDER HER, MEN DEN STÅR OGSÅ PÅ BLOGGEN MED BILDER. «SAMENES GJEMTE VILLMARK» Jeg og Petter skulle på en tur til sommern. Vi ville rett og slett oppleve eventyret. Et halvår i forveien var allerede planlegginga i gang. Jeg har sittet hjemme forran pcen å studert kart i flere sammenlagte timer for å bli «kjent» med områdene i nord for å danne meg et vist bilde av hvor vi skulle dra henn. Til slutt ble på en eller annen måte stedet vi skulle dra til valgt. Vi skulle starte i Reisadalen og bykse oss bortover og over finskegrensa. I disse øde områdene på kartet lokket store vidder som strakk seg over endeløse områder uten å bli brutt av veier eller bebyggelse, her kan vi finne eventyret, forhåpentligvis. Vi bestilte tidlig flybilletter til Tromsø og da var det bare å drømme seg bort å sette i gang forbredinga. Etter en ulidelig lang tid sto vi endelig på Gardermoen med tungt ladet sekker. Etter litt klabb og babb med innsjekkinga satt vi på flyet mot nord. Begge med stort mot, sommerfugler i magen og jeg hadde sterk forskjølelse og petter en sterk hodepine. «Jaja, vi skal nok gå det av oss.» I Tromsø var vi innom vinmonopololet og kjøpte noe av det sterkeste de selger for 19åringer på polet, Baylis. «Til å ha litt mjælk til kaffen!» som vi sa. Bussen fra Tromsø kjørte i tre timer til tettstedet Storslett. Herfra går det buss kunn to dager i uka på sommeren innover i Reisadalen. Vi skal fem mil innover og bussen går ikke før dagen etter. Vi vil gjerne innover i dag å spør busssjåføren om han veit om noen lokale som kanskje kan tilby skyss. Han var visst lokal og skulle se hva han kunne ordne. Senere kommer han tilbake med den gode nyheten, «æ ordna dokker skyss, men det e av ei samedame så dokk må vær snill!». «Flotters!», sier vi. Samedama er lita, rund og blid og veldig pratsom. Hennes mann kommer kjørende og vi får sitte i hver vår bil. For å holde samtalen gående spør Petter i vei med alt av spørsmål. Uviten spør han samedama, «hvor mange reinsdyr har dere?» Som en innøvd replikk svarer hun tilbake, «kor mange pænga har du i banken?». Disse samene bor innerst i dalen der veien slutter og er lommekjent i Reisadalen nasjonalpark, vi kunne ikke vært heldigere. Ettersom tonen var så god og samene virket så interessert i våre gjøremål i dagene framover blir vi bedt på kaffe og tørka reinskjøtt. Fikk også smake på reinbeinmarg, noe som rett som det var smakte smult. De kjørte oss til hvor et firhjulingspor skulle føre oss opp til vidda. Vi takket for den gode gjestfriheten og samen tok motvillig mot et par hundre kroner for skyssen. Med litt tørka reinkjøtt rikere bar det opp bakkene, vi er meget fornøyde med en så god start. Så var det myggen da. Den var til stede med en gang. Horder av mygg. På med myggolje å gå så fort en orker. Litt oppi dalen slår vi opp camp nr. 1. Begge er trøtte, slitne og smålig syke. Om 17 dager går går flyet hjem fra tromsø igjen. Jeg og Petter har gått på skole sammen i to år. Vi kjenner hverandre kunn gjennom skole. Begge hadde friluftsliv som programfag og der «fant vi hverandre». Bortsett fra det er det lite vi kjenner hverandre. Det blir spesielt og leve oppå hverandre så tett framover og innerst inne vet vi at det bare er et spørsmål om når det blir gnissninger og irritasjon mellom oss. Men vi er begge positivt innstilt og begge er gira på dagene foran oss. Det grunnleggende suget mot og interessen for naturen har vi begge. DAG 2 OG 3, INNSTILLE SEG TIL DET FRIE LIVET Det blir ikke så mye gåing. Vi slår camp etter noen få timer ved det store vannet Carajavri. Nå er vi oppe på vidda og nå skal vi hive stanga litt. Vi hiver og hiver og jeg starter turens fiskeopplevelser med ei fin røye på 300 gram. Ved dagens ende hadde vi fått 4 smukke røyer rundt samma størrelsen. De smakes og likes. Neste camp ligger ved et flott vann som het Ghakkojavri. Her klarte jeg å lure ei røye mens Petter fikk en Ørret. Kald norravind råder området og myggen er borte. Vinden løyer til kvelds og myggen er tilbake. SJØSAMER, LØS STORRØYE OG VÆRFAST Jo lenger vi går, jo mer følelsen av å være i ødeland får vi. Naturen er viddepreget med slake fjell rundt oss. En hævv av fiskevann linket sammen av små elver og bekker og frodig og grønt. Det er midt på slutten av juli og sommern steker, svetten renner og myggen surrer. Vi føler vi er i gang. Når vi har passert et fjellpass ligger en bred dal forran oss med et et vann som er delt i to. Tilsynelatende ser det ut til at vi kan krysse dem i midten for å sleppe å gå rundt. Det er slike feil man lærer av. På vei ned mot vannet får vi øye på et telt. Vi blir enige for å gå bort å hilse. Etter å ha vasset med vann opp til lårene og brukt unødvendig lang til på å krysse innsnevringen av vannet, går vi mot folkene. Jeg hopper lett over en liten bekk. Petter derimot skal kludre det til. Han tryner så mye som det er over hode mulig å gjøre i den lille bekken og ender på mirakuløst vis med hele kroppen under vann. Pesende etter luft stikker han hodet og kroppen opp det ser ut som han har svelget alt for mye vann. Jeg må le!! Vi hilser på de to fiskerne Lars og Nils. De er lokale og byr tvert på nykokt røye. «Ja takk!». Etter et par minutters løs prating står jeg med ei vodka flaske i hånden. Den går rundt og rundt mens praten pågår. Etter en god del runder og en god porsjon røye har tonen blitt såppas god at vi blir tilbydd å slå teltet rett ved deres. Kvelden blir lang og fin og etter å ha mista et par store røyer jeg hadde på kroken fant vi omsider fram til soveposen. Dagen derpå gikk tregt i starten. Nils kunne ikke sagt det bedre, «å ha med sprit på fjelle e det værste man kan finn på, man ork it å gjør en dritt dagen etter...» Nils og Lars er hva man kaller per definisjon sjøsamer. De har begge fast jobb men viser tegn til å ha levd et liv med mye fisking. Både i fjellet og på fjorden. Lars har mye kunnskap om samenes historie og nåværende situasjon og er like ivrig i å fortelle som vi er til å høre på. Utover dagen kvikner vi til og været viser seg fra sine beste sider. Sol, sol og stekende sol. Myggen trives også i dette været. Rastløsheten siger på og lysten på å vandre videre melder seg. Sekken pakkes og litt vemodig forlater vi våre nye kamerater. Det var virkelig et sterkt møte og gjestfriheten vi har møtt hittil gjør at vi vandrer videre i en lykkerus mens kveldssola farger landskapet. Det går jammen meg bra nå, vil hellet vare? MED BLIKKET RETTET MOT FINNLAND Det første målet vi har satt oss er ei hytte som som ligger på finskegrensa. Der har vi som mål å fiske, fråtse og bli et par netter. Et par dagers vandring og vi når hytta, Sidusghoppi. Her gluper vi i oss medbragt risengrynstgrøt og går over på finsk side for å fiske. Vi klatrer over reingjerdet som går langs grensa og får straks øye på turens første reinsdyr. Det er oppløftende for oss søringa. Vi hiver ut mark og dupp. Petter får småfisk. «DUNG!» så rykker det hardt i stanga mi. Pulsen min er høy og jeg skjelver av adrealinet når jeg trekker inn snøret og kjenner at det er en sværing jeg kjemper mot. Omsider ser vi beistet av en ørret. Petter anslår at gubben er på to kilo. Spenninga er høy og begge har ikke roen og handler stresset. Hoven er ikke med så Petter går ned mot vannet for å ta den i mot med henda. Jeg drar den opp mot en stein slik at en tredjedel av fisken stikker opp av vannet. Petter er tydelig preget av spenninga og handler ikke så rolig og kontrollert som han burde. På en eller annen måte glepper han fisken. Den piler av gårde med marken og kroken. Vi banner høyt mens vi ennå er preget av adrealinkicket. Petter har fisket mye før og fått mye fisk, jeg derimot har aldri fått en over kiloen. Sånt skjer og jeg hadde sikkert gjort det samme. Men det er ikke lett og «let go». Vi forbanner oss over tapet resten av kvelden og litt morgenen etter. NY DAG NYE MULIGHETER Vi er på samma plassen dagen etter. Vi har bestemt oss for ørret til lunsj og har tatt med oss gryta. En time senere har vi fått flere fine ørret fra halvkiloen og ned. Så var det Petter sin tur. «BÆMM!» duppen går under vann og Petter rykker til i stanga. «Ojojoj, en sværing!» Petter haler den inn mens jeg står ivrig klar med hoven. Den fås på land uten nevneverdige problemer. Petter løfter den opp og stønner og seirer mer enn hva som er ansett som sosialt akseptabelt. Men det er greit, han må gi utslipp for adrealinet. Den veies og lander akkurat på en kilo, kilogrensa er nådd og brutt. Overmett på ørret må jeg prøve litt indianer fiske i elva. Jeg tar med mark og søkke og vandrer oppover. Inni meg har jeg et ønske om å få en kilofisk, men jeg tørr ikke si dette til Petter i tilfelle jeg skulle reise hjem uten å oppfylle dette ønsket. Jeg hiver ut marken i elva og har egentlig lite troa på fisk. Det napper straks i snøret. Jeg drar i land en fin stekefisk. Og en til. Å fiske i elva var litt mer spennende. Jeg hiver nok en gang ut, setter fra meg stanga i myra og vandrer litt rundt. I det jeg snur meg rykker det betydelig i stanga, «å hælvette!», jeg løper og rigger til meg stanga. «Dette er en fin bekkeørret detta!» Tenker jeg. Omsider løfter jeg den opp og det er en vakker ørret på halvkiloen. Jeg er hoppende glad! Hadde ikke forventet så fin fisk i den lille elva. ELVEKRYSSING. Vi vandrer så inn i den finske villmarka. Med god tro på nye opplevelser. Vi vandrer nedover en i en villmarksdal hvor det vokser glissen bjørkeskog. Har ikke sett trær på en ukes tid nå så er fint med litt skog. Nederst i dalen er villmarksbildet komplett. I horisoten rager det bratte steinete fjellfomasjoner med innslag av noen snøflekker, med grønn bjørkeskog nederst i dalen og en elv som slynger seg gjennom landskapet. Blå himmel og sol gjør det hele uvirkelig sammensatt. Vi har vært sammen 24 timer i døgnet i en uke nå, Petter er det siste trynet jeg ser når jeg legger meg, og det første trynet jeg ser når jeg står opp. Og det mårratrynet ekke pent. Ikke lukta heller, spesielt når det blir som en finsk sauna inni teltet om mårran med stekende sol utenfor. Og mitt mårratrynet er ikke noe særlig bedre, men lukta mi er jeg sikker på er litt mildere. Irritasjoner oppstår. Jeg ender til slutt opp med å bli irritert over hver eneste ting Petter gjør og sier. Så oppstår en situasjon opp i alt dette. Elva nederst i dalen må krysses for å komme dit vi ønsker. Denne elva er både stor, bred, dyp og stri mange steder. Ingen av oss har noe særlig erfaring med elvekryssing. Dette er en utfordring jeg ser svært positivt på og er bestemt på å gjennomføre. Petter tenker litt mer konsekvens og stiller seg litt mer negativ til denne oppgaven. Det ender med at det blir litt småkrangling om elvekryssinga. Jeg tråkker på gjennom helvettesbuskaset til jeg kommer ved elva. Den er ikke mulig å krysse, vi må lenger opp. Dagen etter er stemninga noe lettere. Vi har forberedt oss på at vi sansynligvis ville bli lei trynet til hverandre og bestemt oss for å snakke åpent om det underveis hvis noe slikt oppstår. Derfor prøver vi på det. Vi går oppover dalen og planlegger å gå langt for å krysse elva lenger opp i dalen. Midtveis hører vi tegn på mennesker. Jøssenamn er det sannelig meg en finsk familie på tur. «Tarvi!» sier de. «Hello hello», svarer vi. «is it good to cross the river further up stream?» spør vi. «Yes, but its also good to cross 100 meters down there.» svarer finnen. «Thank you very much!», sier vi og går til utsetning på elvekryssinga. Elva flater seg ut på dette stedet og deles opp av mange små øyer. Vi hopper fra sten til sten. Et sted måtte vi vasse med vann helt opp til midjen men kryssinga gikk bra uten de store problemer. På andre siden var ei lita koie hvor flytta inn. Petter slapper i hytta og leser sin krimbok, mens jeg hiver meg avgårde for å bestige et alt for fristende fjell. HARR Villmarksdalen vi er i er et populært område i Finnland. Dets øde og uframkommelige plassering gjør at det ikke kommer massevis av folk gående helt hit. Dette pga nærmeste sivilasjon er drøye 3 mil unna. Derfor har nærmeste sivilasjon disponert med både vannfly og helikopter. Jada, på den hverste tida midt på dagen er det ikke å overdrive å si at vi hørte minst et fly eller helikopter i timen. Jeg og Petter ble enige om at dette var litt kjipt og ødela litt følelsen av å være dypt i villmarka. Men det stoppet oss ikke fra å nyte den fantastiske naturen, sommeren og fisket. Elva vi krysset heter Rommaeno. Petter har gjort hjemmeleksene og kan fortelle at dette er en svært god fiskeelv og at det går harr i elva. Jeg har aldri sett en harr men Petter sier det er en sportsfisk og god matfisk. Fra dagboka mi: Før vi dro herfra måtte jeg prøve harrfisket. Vi har kastet litt i går uten hell. I dag dro jeg til en flott kulp i elva. Her må det værra fæsk! To halveis engasjerte kast og jeg får napp. Mistern helt oppe ved land... Etter flere mer engasjerte kast sittern på igjen. Denne er fin tenker jeg. Etter et drøyt minutt ser jeg beistet, dæven fin harr! Medvillig drar jeg han på land. Dæven steike fin harr! Hmmm, kan dette være over klioen? Jeg er mett på fiske, mer fisk trenger vi ikke, mer klarer vi ikke å spise. Petter ligger i soveposen. Skal det værra lunsj? «Ojoj, fin harr!» sier petter. Den veies... 1,5 kilo harr. Jeg jubler triumferende og Petter har stor begeistring i blikket. Petter fyker ut av soveposen og ned mot elva. GLUPSK FISK Vi vandrer videre og nyter det frie liv. Irritasjonene har gått over og vi nyter bare tilværelsen og tenker på hamburger, cola og øl som om bare noen dager skal inntas. Oppå fjellet camper vi ved et stort og fint fjellvann. Slår opp telt og fram med fiskestengene. Petter prøver seg med dupp og mark. Ser ikke ut til og funke helt til å begynne med. Petter sveiver inn og helt inn ved land skyter et monster fram og sluker i seg duppen til Petter. «Detta er en sværing!» roper Petter. Jeg kommer løpende med hoven. «Faen er gjedde detta!» sier petter. Jeg fanger det glupske monsteret i hovet. En ekte høyfjellsgjedde på to kilo. Den får kniven tredd gjennom hodet og Petter må pilke ut duppen som den hadde slukt. Av ren nysgjerrighet skår vi opp tarmene dens for å se hva den har spist. Sannelig lå det en liten fuglunge av noe slag (sikkert en andunge kom vi fram til) i tarmen på den. Glupsk gjedde! Like etter drar jeg jo selvfølgelig opp en harr på 1,2 kilo. Herved kaller Petter meg harrfiskern! Vi eter både gjedda og harren, blir stappmette. Herregud så luksus vi har det, blå himmel og sol også. NY VILLMARKSDAL NYE UTFORDRINGER Den nye dalen vi vandrer ned i mer vid og langstrakt. Ikke ser vi tegn til at noen sleppes av i helikopter eller fly heller. Et helvette viser det seg også å være når vi skal gå i terrenget. Ikke akkurat tilrettelagt for vandrere. Enten er det våt myr, steinrøyser, kratt, ellet tett bjørkeskog eller alt på en gang. Vi når bunnen av dalen hvor en elv slynger seg gjennom. Vi begynner med et å skjønne hvorfor det ikke ferdes så mye folk rundt her. Vi synes også at en bjørn ville passet perfekt inn i omgivelsene rundt oss men ser ingen tegn på bamse. På kvelden får vi besøk av en reinsdyr flokk på andre siden av elva. Vi koser og nyter underholdningen liggende ved bålet. Det er ca. 4. august og vi opplever frostnatt. Etter et par dager nede ved elva uten fiskelykke skal vi vandre opp dalen og mot nærmeste landsby, Kilpisjavri! Det skal jammen si seg enklere sagt enn gjort. Åjada, her skulle vi møte på utfordringer terrengmessig. Myr, Steinrøys, kratt, kratt og kratt. Jungelkratt tykke som trær som rager to meter over hodet på oss og tett som krussedull. Vi må bukke under for at det er slitsomt men vi liker tanken av å oppleve dette også. Dette gjør oss til barske menn, føler vi! MOT SLUTTEN Vi når en hytte hvor vi telter rett utenfor. Her er det også andre folk, bare finner. Dagen etter blir vi kjent med våre finske naboer. De er unge og er kommet for å fiske og nyte villmarkslivet. Vi slår ann tonen lett og de deler litt whisky til kaffen. Det blir kveld og regn og surt vær før vi drar videre. Dagen etter planlegger vi å være i Kilpisjavri. SIVILISASJON Kilpisjavri er en liten finsk landsby. Hit kommer nordleningene når de skal på harryshopping. Hit kom vi tidlig på formidagen og var mega sultne på hamburger, øl og cola. Rett inn på den første kroa vi går forbi. «A burger and a beer!» sier jeg barskt. Vi sluker mat til vi blir ubehagelig mette. Vi telter nede ved det store vannet Kilpisjavri på en liten halvøy med en teltplass. Det kommer svømmende lemmen fra alle kanter så vi velger å kalle øya for «the Lemmenisland». Veien er kort til baren, restauranten og supermarkedet, det er også hovedsakelig dette landsbyen består av. Vi er fornøyde med det. Etter et par dager vill festing i denne byen drar vi bakfulle med bussen til Tromsø. I Tromsø drar vi rett til utkanten av Tromsøya hvor det er mulig å slå opp telt. Gudbedre for en flott utsikt. Tromsø er en vakker by. Omringet av ragende fjell og fjorder over alle kanter. Vi hiver ut stanga, en...to...tre, BANG! Så satt fisken. Torsk etter torsk dro vi opp, og en lyr. Det er noe anna enn å fiske i Oslofjorden. Vi er mega ultra fornøyde med oss selv. Vi klarte å gjennomføre turen. Vi har opplevd fantastiske fiskeopplevelser, møtt samer og sett fantastisk nordnorsk natur. Vi har gått lange distanser og vi har klart oss utrolig bra. Vi begge mener at all den flaksen vi har hatt ikke er bare tilfeldigheter. Petter mener at samedama vi møtte først må ha bedt samegudene hjelpe oss på veien. Jeg mener at siden vi turte å følge drømmen vår fikk vi fortjent med den flaks vi trengte. Hjemme venter et nytt år med skole for oss begge. Allerede tenker jeg på neste prosjekt. Neste sommer. Tanken på at dette ble gjennomført styrker tanken på enda større prosjekter! Alexander Strand