Gå til innhold
  • Bli medlem

alexstra

Passivt medlem
  • Innlegg

    78
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    4

Alt skrevet av alexstra

  1. Hei turfolk! Legger ved en liten stemningsvideo fra årets tur til orrhaneleiken.
  2. Det var det vettu! Takk skal du ha !
  3. Hei! Jeg bare lurer på om noen vet hvilken fugl dette er? Har sett igjennom masse norske fuglebilder men finner ikke denne. På forhånd takk!
  4. Farter rundt og knipser det jeg ser, her fra siste døgn i Sølenfjella og Trollheimen. Følg meg på insta Alex_stranda
  5. Hei hyggelig du liker den! Jeg brukte kanskje en liten måned på å gjøre denne filmen ferdig. Det er mye kjedelig, som all opplastingen osv. En kjapp maskin er alfa omega. Jeg bruker en Imac.
  6. Tusen takk for det, veldig hyggelig! Jeg bruker et Sony Camcorder, som denne bare eldre modell: http://www.bhphotovideo.com/c/product/1022663-REG/sony_hdrpj540_b_16gb_hdr_pj340_full_hd.html Dette kamera har sykt bra zoom til å være amatør kamera, som muliggjør å filme dyreliv, fugler osv. Til hverdagsfilmingen bruker jeg actionkamera, typ Gopro. Har med meg to stk på langtur. Bruker Imac og Imovie for redigering. Det er en god del arbeid ja, men jeg synes det er bare gøy å holde på med!
  7. Tusen takk for hyggelig og konkret tilbakemelding, settes pris på! Gikk kun på stier, utenom gjennom Østmarka naturreservat.
  8. Hei hyggelige skoggangsmenn- og kvinner. Her har dere en film å kose dere med og som forhåpentligvis kan inspirere litt og dekke litt suget etter naturopplevelser. La ut på en to ukers vandring fra Tomter i Østfold til Tofte i Hurum. Dette skulle være en rein kosetur gjennom Oslomarkas godbiter, og for noen godbiter av naturstykker som omringer Oslofjorden! Håper dere vil like filmen Mvh Alexander H. Strand Se opplastede bilde for ruta
  9. Tusen takk for det Ola, som du sier er det noe unikt og spesielt med sånne ødemarkselver. Ivalojoki anbefales på det varmeste, det er en perfekt padleelva. Sandneselva er også fin En ekte villmarkselv det også
  10. Film fra sommeren 2015 da jeg padlet gjennom finsk Lappland. Håper den vil falle i smak! Mvh Alex
  11. Takk for det! Nei det er aldri for sent, går fort å venne seg til kano, skulle tru vi mennesker har det i blodet
  12. Med kano gjennom Østmarka Et semester med bacheloroppgave. Det har ikke blitt tid til lengre turer, følelsen av at jeg burde skrive å jobbe med bacheloroppgaven har hengt over meg. Fire eksemplarer printes ut på Pilestredet 32 og leveres fornøyelig på eksamenskontoret på høgskolen. “Hvordan bruke friluftsliv som aktivitet i sosialt gruppearbeid”, som det meste av det jeg gjør, tenker, og holder på med, skulle selvfølgelig den også handle om friluftsliv. Nå skal jeg ut på tur. Jeg har fem dager til rådighet og for å skvise det beste ut av disse dagene har valget for tur falt på Østmarka, et ypperlig valg! Min kjære og snille far kjører meg, sekken og kanoen til Losby i Lørenskog. Kanoen settes sammen og far sier farvel. Da står skogene, vannene og noen vakre maidager til min rådighet, jeg føler meg som en millionær (en Ingstad referanse i småskala). Planen er å forsøke å padle gjennom Østmarka helt til Enebakk, jeg har god tid og fiskeutstyret er med for å brukes. Jeg har to eksamener foran meg før jeg er ferdig med skole (for resten av livet, vel, man skal aldri si aldri, men jeg føler meg ganske så sikker), så pensumbøker er pakket med, i optimistisk tro om at jeg skal lese de. Sist gang jeg brukte kanoen var da jeg ankom Gøteborg etter en 40 dagers padling fra Femund. Det er omtrentlig to år siden. Jeg cruiser over Mønevann og får øye på en orm som sidelengs sikksakk svømmer mot land. Fra Mønevann opp til Geitsjøen er en kort og enkel bæring. Utstyret lasses av og kanoen og utstyr dras/bæres opp. Det er ettermiddag og jeg skal ikke holde på lenge. Jeg passerer Elgås, som er Østmarkas største øy (i følge wikipedia var det fastland før Fløyta ble oppdemt). Planen var å slå opp leir på den, men skogen var full av tett småskog og det virket som om det har vært snauhogst på øya for noen år siden. Jeg finner en fin odde hvor det virket som det var godt med tørrved og fine plasser for fisking. Leir etableres og kaffe inntas, mark og dupp tres på og hives uti Geitsjøen. “Nei, jeg har ikke helt funnet roen til bare å daffe ved bålet ut kvelden”. Jeg hopper i kanoen og skyver meg fra land, nå skal det jaktes med sluk. Sakte i skumringa sklir jeg inn i en tarm i Geitsjøen med navnet Trondsløra, stemninga er tidløs og vakker og jeg blir overveldet. Jeg hiver et kast mot myra og det hugger til momentant. Denne hadde krefter gitt! Etter en intens og kort kamp ser jeg gjeddebeistet. Hmmmmmm, jeg tenker… Skal det bli gjedde i et par dager? Etterhvert har jeg den helt inntil kanoen. På denne turen har jeg bare med ris og makaroni til middagsmat. Selv om jeg er mer fysen på abbor eller ørret til middag velger jeg å ta Gjedda ombord. Ei passe fin gjedde jeg anslår på mitt (antageligvis unøyaktige) øyemål til å ligge på halvannen kilo. I hjertet av Østmarka Ny dag, deilig!! Jeg følger Fløyta videre og kommer i enden av Røyrivann, her ligger naturreservatgrensa. Her er det en liten bæring opp til Nordre Krokvann. Jeg får gjort det i to bæringer. Dermed følger det en kort bæring opp til Tappenbergvann, dermed Midtre- og til slutt opp til Søndre Krokvann. Her i hjertet av marka har jeg tenkt å bli et par dager. Leir etableres strategisk mellom S. Krokvann og Høgkolltjerna slik at jeg har spennende fiskemuligheter i alle retninger. Å reise gjennom Østmarka er ikke for meg bare en opplevelse av naturskog med urskoginnslag, det er også en reise i memorylane. Alle har vi nærmarka der vi hadde våre første oppdagelsesreiser. Min er Østmarka. Her gjorde jeg mine første "ekspedisjoner". Østmarka på tvers, Østmarka på langs, første natt alene på vintern osv. Dette gjør at jeg har et nært forhold til denne marka. S. Høgkolltjern Fisken biter dog ikke uansett hvor mye jeg mimrer om tidligere opplevelser. Det var da som søren da, jeg ser så vidt noen vak. Den andre halvpart av gjedda inntas med en god porsjon ris og noe snacksgulerot. I løpet av natta skulle det regne, teltet mitt som begynner å bli klar for å pensjonere seg slipper inn vann som samler seg i et par små dammer. Bålet fyres opp og deilig røyklukt trekkes ned i lungene og svir i øya. I dag skal jeg få lest litt pensum bestemmer jeg meg for. Etter en god frokost gir jeg bøkene et forsøk. Gentrifisering og segregasjon i bydel gamle Oslo… ZZZzzzZZZZz… Jeg klarer så vidt å holde øya oppe. Nei, jeg får lese mer senere. Kartet er mer gøy å studere. Jeg gjør en liten utfart med kanoen på S. Krokvann. Prøver å fiske fra land, fra en øy og dorging fra kanoen. Ingenting, ikke et napp en gang. Ved land att med leiren skal jeg gå ut av kanoen. Jeg finner ut at jeg skal hente noe i foran i kanoen og reiser meg opp. På tragikomisk vis skjer følgende tankerekke og hendelse: “man skal ikke stå i kanoen… Pøh, det er sånn man sier til barn”, rett etter jeg har fullført tankerekken snubler jeg og faller uti vannet. På klumsete vis ligger jeg med føttene i kanoen og rompa og hendene uti vannet. Kanoen trekker inn vann og jakke og ullgenser blir vått. S. Krokvann Så kom regnet for alvor, det pøser ned. Jeg legger meg i posen og leser Mikkjel Fønhus. Nei, dette blir for kjedelig, jeg føler jeg ikke har fått slitet nok i dag. En liten sekk hives på ryggen proppa med fiskeutstyr, jeg skal på en utflukt til Auretjern, et lite tjern noen åser nord-øst. Over Høgkollen blir jeg lamslått av naturopplevelsen, de bratte kupperte åsene, den store kronglete sammenhengende urskogen. Nå er jeg kanskje en smule innhabil (pga. min forkjærlighet for denne marka), men jeg har faktisk ikke vandret i skogområder på Østlandet hvor det er så mye sammenhengende ubrutt upåvirket skog. Som regel er det alltid en grusvei, noen hytter, hogstfelt og strømlinjer. I indre deler av naturreservatet er det oppsiktsvekkende fraværende av slike inngrep. Jeg skal ikke påstå at det ikke finns andre slike områder på Østlandet, men det er en sjeldenhet nå til dags og synd er det for villmarkinger. Er du i tvil om potensialet for naturopplevelser i Østmarka, spør Sverre M. Fjellstad. Urskogstemning, fra S. Krokvann Jeg kommer til en myr som ligger klemt imellom to åser. Regnet bøtter ned mens jeg rusler over myra. Der får jeg øye på en svær ulvemøkk. Jeg har ikke med kameraet på denne utflukten pga. regnet så jeg får ikke tatt bilde, men den er stor og hvit og har elg eller rådyrhår i seg. Jeg har sett lignende møkk ved svenskegrensa og jeg er i liten tvil om at det er ulvemøkk. Dette er sykt moro! Jeg er ikke i stand til å avgjøre om den er gammel eller ny men okke som, akkurat her har vargen lusket og det gjør naturopplevelsen sterkere. Ved Auretjern er jeg gjennomblaut. Jeg hiver og hiver men får ingen napp. Jeg står lenge, helt til jeg blir så kald at det gjør vondt og litt til. Tilbake ved leiren igjen fyres opp bål og en middag bestående av makaroni, smør, salt og ost som spises i teltet i soveposen. Når regnet etterhvert skal gi seg starter operasjon tørk. Et stort bål fyres og tau henges rundt bålet. "Operasjon tørk" Turens lengste bæring Neste dag står forflytning på menyen, samt et par bæringer. Første bæring gjøres fra S. Krokvann til Grinderen. Utstyret bæres først, deretter kanoen. Kanoen dras nesten hele veien (lille putten mellom vanna padles). Grinderen, herlig, et av mine favorittvann, her skal fisket prøves. I sørenden av vannet rigges stanga til og jeg steller meg i vannkanten og hiver. Omsider hugger det på, OIOIOI! En sværing! En rugg av en ørret viser seg med noen plask i overflaten. Så slippern. Helvete svarte faen!! En bølge av ubehagelige følelser skyller seg over meg, #denfølelsen… Jeg ser på stanga mi og oppdager at jeg har på full brems. Dette er fordi jeg hadde glemt å skru av bremsen etter jeg satt fast i bånn noe tidligere, “for en tabbe!”, klandrer jeg meg selv. Noen ivrige kast etterpå biter det på ny, og i land senkes en 123 grams abbor. Snakk om plaster på såret… Jau jau, fisk eller ei, nå venter en bæring jeg har gledet meg til. Fra Grinderen og til Børtevanna. Det er ikke lenger enn et par kilometer bæring, men det er gjennom kronglete Østmarkanatur. Utstyret pakkes sammen, med sekken på ryggen og Allysekken på magen. Tegningen fra dagboka gir et nogenlunde bilde av hvordan det så ut. Bæring mellom Grinderen og Støttumfjorden Det blir et par nokså strevsomme kilometer, jeg følger en sti, men nedi den trange dalen er bekken oversvømt (og antagelig oppdemt av bever). Årer som stikker opp fra sekken setter seg fast i grener. Omsider når jeg Støttumfjorden i Børtervanna og får tatt en pust i bakken og litt sjokolade. Jeg skifter om og tar på meg bare goretexeklær og går tilbake for å hente kanoen. Nå starter morroa. Fra Grinderen renner først bekken bratt og er umulig (hvertfall unødvendig) å følge med kanoen. Den bæres derfor over hodet. Noen hundre meter lenger ned flater bekken seg ut og blir til en liten minielv. Herfra kan man følge bekken hele veien til Støttumfjorden (når vannstanden er laver f.eks. i august er det sikkert mer vrient), for det meste padling ifra kanoen, og noe dratak ned “stryk” og over trær som ligger felt over bekken. Sørenden av Grinderen Bekken som renner fra Grinderen Part fra minielven mellom Grinderen og Støttumfjorden Nede ved Støttumfjorden Jeg glir lydløst ut i Støttumfjorden i Børtervanna, det er ettermiddag, sol og vindstille. Jeg oser av takknemlighetsfølelser av å få oppleve denne vakre naturen på denne måten. Jeg slår leir ved en odde. Siden jeg ankom Geitsjøen har jeg ikke sett folk. Noen lange steinkast unna ser jeg noen andre kanopadlere cruise over sjøen. Jaja, Børtervanna har plass til flere enn meg. Det både plumper og plasker rundt meg og beveren viser seg. Til middag kokes ris og abbor. Abboren utgjør tre romslige spiseskjeer. Ved skumringstida seg jeg at duppen lever, FISK! Jeg spretter opp og i land senkes en nydelig Børterørret, jeg blir overdrevent glad for denne 300 grams ørretten og jubler av glede. Den kokes og nytes med brødskive og smør. Bang, sier det så fanger jeg en til, bare 3 gram større. Den spares til i morgen. Takknemlig legger jeg meg under den oppslåtte presenninga og kryper inn i posen, i morgen blir det hjemover, selv om jeg skulle ønske jeg hadde fem dager til her i Østmarka. Leirkos på Børtervanna Beverarbeid Uklart, men bever er bever Endelig satt´n Ørret nr. 2 Pakkesel gjennom Oslo Sentrum Neste dag når jeg enden av Børtervanna. Kanotralla tas fram og jeg begynner vandringen mot Enebakk. Ved holdeplassen ved Enebakk Kirke demonteres kanoen. Jeg pakket alt utstyret sammen i to sekker, kanosekken og berganssekken. Bussturen til Oslo er en grei affære. På Oslo bussterminal hiver jeg kanosekken på ryggen og tar berganssekken på magen, jeg ser latterlig ut der jeg går som et pakkesel fra bussterminalen til Jernbanetorget. Folk stirrer, peker og kommenterer, jeg smiler og ler. Turen ekke ferdig før man er hjemme og har pakka ut… Ta gjerne en titt innom min youtubekanal hvor jeg legger ut filmer fra forskjellige turer! https://www.youtube.com/user/AlexHaguenStrand/videos
  13. Kom over denne på youtube, tror denne vil falle flere i smak
  14. Fin film Magnus! Så virkelig digg ut!
  15. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding folkens! Det settes pris på
  16. Jope: Ja en flott skitur. Ja er klar over at den "klassiske" ruta går på vestsida av riksvei 4 fra Skjeldbreia til Osbakken. Da jeg mistet denne endret jeg planer og fulgte heller råd fra folk. En artig erfaring ble det jo av det og! ;D Rayun: Tusen takk for hyggelig kommentar! Slikt er hyggelig å høre. Blir nok ikke noe filmsnutt av denne turen, var planen at det skulle bli blogginnlegg. Men skal ikke se bort ifra at det blir noe film i nærmeste framtid heller, i hvertfall er det morro å lage!
  17. Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.
  18. Det er nytt år og nye muligheter. Jeg kunne ikke tenke meg en bedre måte å starte nyåret med en vandring langt inn i villmarka. Nyte den fine mørketida. Lenge har jeg ønsket å besøke Tresticklan nasjonalpark og nå hadde jeg noen dager fri. Jeg kjøpte proviant, printet kart, pakket sekken og hev meg på toget fra Oslo S som gikk mot Gøteborg. Jeg hoppet av på Ed Stasjon (i Sverige) og vandret i 5 dager over til Halden. Turen gikk gjennom det store vernede området som består av Tresticklan nasjonalpark og Lundsneset naturreservat. Det var en vandring gjennom store mengder upåvirket skog, skikkelig urskog. Tresticklan nasjonalpark går for å være Sør-Sveriges største villmark. For full rapport og flere bilder, sjekk ut bloggen min: http://alexstra.bloggnorge.com
  19. Wow dette var en helt rå tur! Kult!
  20. Hei. Lurer på om noen har tips på en nettside AKA fjellforum som er internasjonal? Har søkt litt på nettet og ikke funnet noe god side. Da mener jeg hvor det postes turrapporter, diskuteres turplaner, utstyr osv, men som ikke er knyttet til et spesielt land. Altså et godt internasjonalt friluftsforum? Mvh Alex
  21. Tusen takk for tilbakemeldinger, det er veldig hyggelig! Har fått noen spørsmål fra dere og skal prøve å svare på de. Ruta jeg gikk mest var ruta GR11, men gikk også andre ruter. Tok det litt på sparket iløpet av turen. Det er stort sett godt merket med løyper og stier i Pyreneene. Takk for tipset OST om stav til Gopro. At jeg ikke har tenkt på det! Det er sant at det skaper mye bedre bilder!
  22. Hei, jeg poster filmen fra turen min denne sommer da jeg gikk ifra middelhavskysten til Atlanteren gjennom Pyreneene. Turen tok 39 dager. Håper den kan være av interesse. Mvh Alex
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.