Søk i nettsamfunnet

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

Siden det var en så flott søndagstur på Lifjell den 17. september, så tok jeg like gjerne turen opp igjen på lørdagen som var også. Og Lifjell skuffet ikke da heller, selv om det var delvis overskyet og kaldere vind Ble litt kortere rute denne gangen, men tok meg god tid etter jeg passerte Øysteinnatten - 15km og 4t 40min. Ser ned på Storsteintjønna og Sandtjønn Gaustatoppen i det fjerne.. Bæ-bæ Storsteintjønna Bekken og småvanna mellom Sandtjønn(helt til venstre) og Storsteintjønna, til høyre utenfor bildet. Skåråfjellholmen Norsjø i det fjerne

Jeg løper med Hoka og andre sko med «megademping», men har likevel god erfaring med å spasere med Vibram Five Fingers i sommerkvartalet. Om det er innbilning eller ei, vet jeg ikke. Mmen jeg føler/håper/tror at det har hjulpet med å styrke muskulaturen i fotsålen, noe som har virket positivt på problemene jeg hadde. Jeg slet med dette i 12-16 mnd, og ble mer eller mindre kvitt det etter jeg spaserte rundt i 2 uker i fornøyelsesparkhelvete i danmark. Det hjalp nok også på med massasje av leggmuskulaturen, enten via sånn rullepinne og/eller ovennevnte pute. Men jeg antar at siden det er mange veier til skaden, så er det like mange veier bort fra skaden. Jeg var nesten plattfot i følge de lokale løplabbselgerne, og når man er 100 kg, så er kanskje utgangspunktet mitt annerledes enn de som er velsignet med en mindre kropp. En klassisk test for å finne ut hvilken fottype man har, skal være å lage et vått fotavtrykk, ref: https://heelthatpain.com/foot-arch-type-test/ Etter at jeg begynte med barfotskoene, har fotavtrykket endret seg noe fra plattfotdelen til det «normale». Skal jeg overtolke dette, anser jeg at jeg nok aldri har vært en ekte plattfot, bare litt svak i fotbuen, og barfotskoen kan ha hjulpet med dette. Som sagt, dette er min erfaring og hjelper kanskje ikke noen andre i det hele tatt. Men jeg ville nok anbefalt den lavthengende frukten først, og prøvd styrketrening med tåhev, stretching og massasje før jeg hadde forsøkt meg på barfotsko. De kan fort være litt brutale for akillesen. Uansett utgangspunkt, god bedring. 👍

Samfunnet har blitt mer og mer personfokusert de siste årene. Det gjelder også Fjell & Vidde (F&V) og øvrige media. I hver utgave av F&V så er det et Portrett, det vil si et intervju med en person. I utgave 2 i år så er det 8 sider intervju med hundekjører Hanna Lyrek sitt friluftsliv og 9 sider intervju med ei som de kaller for Mor Utladalen. Er dette så veldig interessant for meg som turgåer? Det er også en artikkel som heter "Chatteheimen en kunstig samtale om friluftsliv" som beskriver KI sine muligheter til å innhente informasjon om friluftsliv på nettet. Totalt irrelevant for meg, det har ikke noe med mitt friluftsliv å gjøre. Fjellpride var det også en artikkel om. Jeg kommer neppe til å stille der. I utgave 3 så er det 8 sider intervju med bestyrerinnen på Fondsbu og en 3 sider artikkel som heter "Huset som luktet melk og bomull" av Kari Slaatsveen. I utgave 4 så er det 8 sider intervju med Anne Lindmo og hennes friluftsliv. Dessuten en artikkel som heter "Vår haust draumen om fjellet, sanninga om september" som beskriver fargene i fjellet og at det begynner å bli kaldt. I denne utgaven så er det også en 12 siders artikkel som heter "Dystopisk kjærlighetsbrev" som beskriver ei dyster framtid og med mange rare bilder. Tidligere så leste jeg F&V for å få forslag til å gå turer. Det finner jeg lite av i nyere utgaver som likner mer på ukeblader og Se & Hør. Heldigvis så har jeg tatt vare på mange av de gamle utgavene.

Tre flotte dager i Lifjell, inspirert av fine turrapporter fra @Kristian V., @Martin HJ, @Bjellesau m.fl. Fredag: Jønnbu - Skåråfjellholmen - Øysteinnatten - Dyrdalsfjellet (telt) https://www.strava.com/activities/9944661841 Fint vær da jeg startet ved Jønnbu, men tåken tetnet til og det kom noen regnskyll og litt vind. Dessverre veldig lite utsikt fra Øysteinnatten. Da jeg kom mot Dyrdalen begynte det å mørkne. Ville gjerne slå leir på nord-/østsiden av Dyrdalsfjellet da det var meldt mye vind fra sørvest. Ikke så mange flate partier som ikke var myr, men jeg fant en helt grei plass å ligge på. Fikk dog ikke spent opp teltet særlig bra. Lørdag: Hollane - Mjeltetjønn - Jøronnuten - Langetjønn (telt) https://www.strava.com/activities/9950855239 Blå himmel, men bra med vind. Fant en liten krok i le og med morgensolen i ansiktet hvor jeg kunne lage frokost. Målte 18 m/s i kastene, lå vel på 10-12 i snitt tenker jeg. Utrolig fin utsikt mange steder, særlig vestover mot Hollane da jeg kom ned fra Dyrdalsfjellet. Ble en god pause i solveggen i le på seteren. Flott å gå mot Jøronnatten hvor det var vidstrakt utsikt og mye vind. Nedover gikk jeg litt på måfå før jeg på denne siden fant et tips om en bra teltplass ved Langetjønn. Det viste seg å stemme bra, fin plass i le for vestavinden, selv om mesteparten var ganske vått. Noen få tørre kvadratmetre som akkurat holdt til mitt Ringstind 2 Nydelig kveld, men merket gjennom natten at det blåste heftig, blant annet mye susing fra noen bjørkekratt som stod eksponert til. Søndag: Valjuvsnatten - Valjuvet - Holmedammen - Kloppesteintjønn - Oksladalen og tilbake til Jønnbu https://www.strava.com/activities/9955922794 Da jeg våknet i 8-tiden var det nesten vindstille og kun litt morgendis. Lang frokost i solveggen. Utløpet av Langetjønn mot øst var utrolig pittoreskt, så det ble en del forskjellige motiver derfra. Siden jeg måtte tilbake til Oslo ikke alt for sent, la jeg ruta til Valjuvet via Valjuvnatten før jeg tok rakeste ved mot Jønnbu ned Oksladalen. Vinden løyet helt og det lille som var av dis forsvant, og det ble en fantastisk dag med flotte formasjoner og farger overalt. Såvidt jeg klarte å holde meg fra et bad i en av de vakre fossekulpene oppover Valjuvet!

Temagami skårer høyt på samme målestokk her også. Rimelig rette, litt "runde" handtak på 12 cm, som på Temagami, syns jeg er fint for mine hender. Har den i tre utgaver, den opprinnelige i karbon stål, en som kom litt senere i trippel laminert rustfritt (12C27 i kjernen mener jeg å huske) og den siste "limited edition" 10år jubilanten i 14C28N. Merker ellers at det er håndarbeid involvert hos Helle, for handtakene på disse tre er alle litt forskjellig - ikke mye, men litt forskjell i tykkelsen. Er litt av sjarmen også det, at ingen av de er helt like, men man ser likevel klart at det er "samme" kniven. En kniv jeg liker fordi den er "fin", men som ikke ligger så godt i hånden fordi handtaket er litt for kort og har en liten nedsving på enden, er Brisa (tidligere Enzo) sin "Trapper" modell. Jeg - og noen andre med litt størrelse på hendene. maste derfor på Brisa/Enzo noen år om at de burde lage et litt større utgave av Trapper. Og til slutt kom da Brisa "Trooper". Fasongen på handtaket er ikke ulikt Trapper, men litt lengre - akkurat så hele hånden min får plass. Perfekt. Denne får man f.t. kun i "80 CrV2" karbon stål - som jeg liker veldig godt (men dette stålet krever litt vedlikehold. Får fort patina, og litt overflaterust om man ikke følger med på regntunge dager (overflaterust er som regel lett å fjerne dog) Håndtak på 11,7 og ikke for "buet" mot enden, da ligger den sikkert godt i hånden ja, gratulerer med den!

De lange turene blir lettere og lettere. Jeg vet ikke helt hvordan det kan ha seg, men denne sommeren og høsten har det blitt mange og lange dagsturer. Det er nesten som om jeg har skrudd tiden noen år tilbake. Jeg går fortsatt en del turer som tidligere var med i loggen, men som nå er for korte. Skulle jeg tatt med alle «hverdagsturene» hadde det blitt litt for mange innlegg. De siste året har det også blitt en del langturer på «nye» stier. Fra Gramstad har det blitt turer over Matirudlå, Bjørndalsfjellet og videre til Skjørestadfjellet – og Dalsnuten tilslutt. For noen år siden var jeg fornøyd med å ta Matirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Fra Sælandsskogen har det blitt en tur om Ristøl og Lauvlia, og nå sist en forlengelse av turen til Bjødnali og «Skogen» med en snartur om Bjursfjellet. Alle disse turene er på mer en tre timer og alle mellom 12 og 15 kilometer. Flotte og kjekke turer, som jeg er godt fornøyd med å fortsatt få lov til gå. I forrige uke ble det en tur til Bjursfjellet fra Sjelset. Noe som ikke var noen langtur, og som tok under tre timer. En kjekk tur sammen med Einar, men altså kort. Med varsel om en tørr dag fra YR, kunne jeg tenke meg å ta turen til Bjursfjellet en gang til, men da om Engjavatnet og «Skogen». En kjekk tur gjennom flott terreng og med utsikt på toppen. Jeg har tatt turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, «Skogen» rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet to ganger tidligere. En gang opp Urdådalen direkte til Bjødnali og en gang den bratte bakken mot Håfjell. Denne gangen valgte jeg å gå opp til Stølssletta og videre til Vindskaret før opp og ned til Håfjell. Siden jeg planla en tre timers tur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot toppen av Håfjell – hvor det står Blåfjell på skiltet. På toppen var det folk, mye folk, en hel barnehage, for være korrekt. De var på topptur, og hadde pause på toppen. Det er virkelig flott at ungene får anledning til slike ting. Etter et sur av stemmer på toppen av Håfjell ble det stille ellers. Jeg hverken så eller hørte andre på hele turen, selv om jeg kunne se spor av folk oppe ved varden på Bjursfjellet. Det var fullt av sauer ved Bjødnali, men ingen lam. Sauene laget ikke problemer, og borte ved «Skogen» var det ikke høylandsfe. Jeg så ikke snurten av dyr. Det laget heller ikke problemer. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, men siden planen var å gå opp Bjursfjellet, tok jeg opp mot «Den søta hålå». Der sto ungdyra. En ganske stor flokk spredd ut over den flotte enga. De laget heller ikke problemer. Bakken opp til toppen er ikke noe problem, men bratt og lang. Det tok tid før jeg kom opp. På toppen ble det et kort opphold for å beundre utsikten. Det blåste og uten jakke ble det kaldt. Fra toppen og ned til bilene på parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var ikke mer enn litt over halvveis da jeg begynte på nedturen, som likevel gikk greit. Det er mye nedoverbakke og god sti eller vei, så jeg kom meg til bilen uten å bli sårbeint eller stiv. Igjen hadde jeg hatt en grei tur, som også var ganske lang – omtrent 14 kilometer, og turen hadde tatt nesten tre og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Ja, nei det forstår jeg til bruk rundt den tempen hadde jeg ikke vurdert det engang. Men vekta på posen osv så ser jeg for meg at den er kjempefin når det er 10-12 grader om natta slik det ofte er når jeg har vært ut. Litt stiv pris også da hehe.

En slik sovepose jeg linka til har jeg ikke planer om å bruke ned mot 0 det har jeg anna pose til men kanskje ned til 12 rundtom.

Gøy 😃 Skribler ned nå og legger ved bilder og mer tekst siden MSR Pocket Rocket 2 - Kun til vannkoking, ved behov for å få alt ned i liten titan-kjele. MSR Pocket Rocket Deluxe - den mest brukte av mine toppmonterte. Deilig med Piezo (så lenge den funker). For solo-turer eller par-turer hvor det først og fremst er koking av vann som er behovet, eller enkel matlaging men fokus på vekt/plassbesparende utstyr. Primus toppmontert sak for gass, fikk i julegave da jeg var 12, ligner på dagens Mimer. Brukt lite etter at MSR PR kom i hus. JetBoil MiniMo - for turer hvor den forpakninga er praktisk. Mest for koking av vann, men egg&bacon i panna funker og fint. MSR Windpro II - Ren gassbrenner, slangemontert - for tresesongs matlaging (ikke bare koking av vann). Takler store kjeler og stekepanne Gass-innsats til Trangia stormkjøkken - for tresesongs matlaging 3-4 personers, gjerne om kidsa er med da den er stødig og ilden skjerma. MSR Whisperlite International - For vinterbruk, kun bensin. Snart 20 år gammel, driftssikker og jeg kjenner den inn og ut, deilig stille. Optimus Nova multifuel-brenner, innsats til Trangia - ønska å kunne dra nytte av Trangian på vinteren. Ikke helt fornøyd med alle løsningene her. Gubbens gamle Optimus Hiker / ettelleranna, to grønne metallkasser med parafinbrennere som han er kjempefornøyd med og har masse rep.sett til etter å ha pusla med de under førstegangstjenesten i militæret, jeg bruker de ikke selv. Ble bl.a brukt på ukestur på Svalbard en vinter. Kvistbrenner! Har hatt og solgt: Primus Omnifuel (nr 1), solgt til Memento mori her inne 😃

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Høres jo lovende ut med en dunpose i 17 år! Hva er det som plager deg med borrelåsen i nakken og ved hodet? Jeg har ikke testet/sett posen, bare lest om den, så er ikke kjent med detaljene. Er et moment med passformen ja, men som jeg forstår det er ikke disse 3 kandidatene de trangeste nei, og skal ifølge salgstekst være "mer romslige enn de trange modellene". Har forøvrig sett nå at Long-versjonen av WM Ultralight (6,6fot) veier 880g istedenfor 820g i regular, så ikke så gale som jeg anslo da, og tenker det sikkert gjelder ca samme prosentvis økning på Long-modeller på de 2 andre valgene og..

Test og test, fru Blom.. Det var den der de fikk en del pepper for. Noen telt hadde de sovet i på fjellet, andre i skogen, andre igjen ikke i det hele tatt. Noen hadde de bare satt opp hjemme, andre hadde de satt opp på fjellet. De er ikke sammenlignet under like forhold. Vurderingen av oppsett er basert på hvordan testerens 12-åring fikk det til. Ingen info om vindforhold osv.. Forfatteren og 12-åringen har sikkert god greie på telt, og de har jo i alle fall slått opp alle sammen, men dette kan vel ikke kalles mer enn kvalifisert synsing.

Nå er vektforskjellen på V og Y plugger X 12 rundt 60 gram og du har missvisning på 70 gram mellom vektene dine og stiller spørsmål på om vekta mi som er kalibrert stemmer?

For min del 16 kg inkl ytterjakke som alltid havner i sekken. 1 kg med mat PR dag. Da har jeg med et 2 mannstelt, 2 liggeunderlag og quilt til -12 grader, samt at gåstaver sitter på sekken. Et opplegg med god plass i teltet og bra sovekomfort. Edit: En Haspelstang og en Tenkara fluestang. Markboks.

Det er uten tvil greiere å mindre slit når man har en lettere sekk på ryggen, selv har jeg erfart at det var veldig kjekt med min fjellreven jakke og knott nett over hode når jeg fisket for et par år siden, førstehjelps kit er jo noe som jeg også har med, dette kan veie litt, har erfart at det var lurt og ta med en gang også, måtte forbinde en forstuet ankel, og den ble støttet opp med gassbind og gaffa tape. man er ikke 20 år lengre (er nå 40) men har ikke startet gramjakten enda, kanskje det kommer har to barn på 12 og 9 år og da kan man rett og slett ikke komme unna med noe superlett pakking, derfor superlight telt og tarp og lette soveposer samtidig er man 3 om å bære. men igjen, imponert over vekta, møtes vi en dag i fjellet skal du få litt sjokolade

Olav Erlend Aslaksen skriver at han skal på reinjakt, så han har vel behov for stor sekk. En 40-50 liter sekk er ikke mye å komme med da. Selv bærer jeg 17-18 kg inkludert fiskeutstyr på en 3-4 dagers tur og bruker en 75:95 liters sekk, fordi det er den sekken jeg har. For meg blir det galskap å kjøpe enda en mindre og lettere sekk, bare fordi jeg kan spare ett lite kilo, når jeg allikevel må beholde den store sekken til annet bruk. Men så har jeg med noen ting som ett stoltrekk på ett halvkilo, en fiberpute for å ligge godt og ett stort telt på 2,8 kg. Men nå var det helst telt og sovepose det var snakk om, og der er nok de rette personene allerede innpå tråden

En uke i heia. Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt. Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig. Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde. Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med. Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel. Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff? Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...) Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden. Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang.... Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader. En nydelig kveld - uten et vindpust. Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer. Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger. Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom. Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det... Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring. Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen. Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før. Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye... Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme. Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang. Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet. Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen. To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei. De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første... Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere. Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang. Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer. Les hele artikkelen

Turen som jeg tar i tørt vær. Sommeren bare fortsetter og fortsetter. En tur som er ggrei å tai tørt være er inn til Tomannsbu fra Hunnedalen. Opp Tveidebrekkå over mot Stigelsvannet og ned til Olabu, og så langs Øyarvannet og videre mot Djupavatn. En grei tur, men som sagt, helt i tørt vær. Det er to grunner til ønsket om tørt vær. For det første går turen over en del myrsøkk og plasser som blir "fuktige" og sleipe. For det andre går stien nedover, og oppover noen svaberg som blir rimelig glatte i regn. Nå har Turistforeningen lagt ut kjetting på de mest utsatte plassene, men det går likevel sent å komme ned - og opp, i vått føre. Denne onsdagen var ikke våt, snarere tvert i mot. Det var tørrere enn jeg noen gang har sett det. Lite vann i bekker og stort sett tørre myrer. Det var været som lokket meg ut på en lengre onsdagstur. Finværet ser ut til å vare, men erfaringen tilsier at det må utnyttes mens det er der. Nå var det havtåke hjemme på onsdagsmorgenen. Jeg tok likevel på lette klær - treningsbukse og treningsbluse. Gradestokken i bilen viste 13 grader og vindusviskerne gikk enkelte plasser. Var det riktig med lett sommertøy? Selv helt opp i Øvstebødalen lå skoddeteppet over toppene, og det var fuktighet i lufta. Oppe i Hunnedalen var det solflekker i dalsiden, og på parkeringsplassen ved Tveidebrekka var det blå himmel, selv om skoddebankene ikke var langt vekk. Det var fortsatt kaldt, og jeg heiv på meg en vindfleece. Som kom av rett oppe i bakken. Tveidebrekka er både lang og bratt enkelte plasser. Det tar på pusten å komme opp. Vel opp åpner det seg og jeg fikk denne gangen en fin tur innover flyene over myrer og svaberg. Skikkelig hei. Blå himmel, blått vann, sau og steinskvett, stein og svaberg, bakke opp og bakke ned. En og annen lemen som for mellom tuene. Det er virkelig kjekt å gå tur når forholdene er slik. Turistforenings-stien mellom Øyarvannet og Djupavatn går litt over "dalbunnen", som stort sett er myr. Denne gangen var det bare å sette nesa mot hytta og spasere over myrene. De var nesten helt tørre. Nå er det nok flere enn meg som tar "snarveien" over myrene, så det er så vidt en sti enkelte plasser. Hadde hele åsgårdsreia som går mellom Tomannsbu og Hunnedalen gått her, hadde myra vært bunnløs i regnvær. Andre hadde også funnet veien til Tomannsbu. Det v ar en gjeng med gutter - 10-12 år, sammen med voksne og en familie. Til å være midt i uka, var dette godt besøk. En av de greie tingene ved å gå frem og tilbake til en turistforeningshyttene, er selvsagt at det er mulig å ta pausen innendørs. Og få seg en kopp te - uten å dra på termos. I dårlig være er det andre fordeler..... Denne gangen ble det bare en kort pause før jeg igjen var på beina med Hunnedalen som mål. Omtrent midtveis ligger det en privat hytte - Olabu. Her var det folk på terassen, og jeg måtte bort og ta en liten prat i tilfelle det var kjentfolk. Det var ikke kjentfolk, men vi fikk likevel en liten drøs om forholdene og felles kjente. Oppe i bakken satt det tre unge jenter. Tydeligvis ikke helt kjent, for jeg fikk det vanlige spørsmålet. Og kunne fortelle at de var omtrent 1/3 dels vei innover. En av jentene gikk i dongribukse. Et plagg jeg ikke kan anbefale til heiabruk. Det gir gnagsår på plasser som ikke blir nevnt i fint selskap... For meg var det ikke snakk om gnagsår, men mer støle bein, nedover lia mot bilen. Jeg kunne merke at det hadde blitt en del tur den siste tiden. Det var greit å stå på parkeringplassen og kunne krysse av for nok en gjennomført tur. Denne gang til Tomannsbu. Det bør være tid for en ny tur til samme hytte i løpet av sommeren. Les hele artikkelen

@JensMHøres ut som en superkombo det der Per idag har jeg en 7-21 grams Shimano Speedmaster (10 fot/3-delt) med Shimano Stradic Ci4+2500 RA-snelle. Bruker denne komboen mye; alt fra ferskvann til SØ og lett kyst generelt. Men, jeg trenger en lang stang for de lettere slukene, sånn cirka fra 6-7 til 10-12 gram @KimH Se der, ja - der har vi jo den tapte sønn av en stang Jepp, jeg avlyser turen til Finnskogen og får heller vende nesa sydover

Denne da fra 12.juni? Slik jeg leser det så er det den de henviser til når de 19.juni henviser til at "Bålforbudet gjelder fortsatt!" Ja, så lenge folk er i stand til å vurdere riktig og ta riktige valg. Nei, så lenge vi fortsatt har tilfeller av branntilløp/branner laget av folk som "bare skulle kose seg litt" utendørs. Hvem skal vurdere om hver enkelt av oss er skikket til å ta riktige vurderinger og valg? Om alle skal vurdere seg selv så havner vi fort i kategori "nei" uansett. MEN, brannvesenet kan absolutt være tydeligere i sin informasjon på hvilket forbud som til en hver tid gjelder, og hva som er lov/ikke lov - med eksempler. OG, hvordan kan vi få alle "andre" til å bli flinkere til å ta bedre vurderinger og valg ift brannfare? En brann går gjerne ut over andre en den som bare skulle "koke opp kaffen". Det gjør det desverre også enkelt å fire litt på de gode vurderingene.

En innholdsrik første dag. Det ble lenger enn ventet, dvs 28 km. Fikk følge av en annen på 12 av dem. Han med 7 kg og jeg med 20 kg. Det gikk meget bra i dag - lurer på hvordan den føles senere i dag når ny etappe skal gåes🤔 Blir nok 15-16 km på neste etappe. Fant en elendig teltplass i mørket.

Min erfaring er at har man en noenlunde gjennomsnittlig kropp så passer mange sekker så lenge rygglengden er riktig. Er nok gode sekker begge to. Ligger noen tester av Fjellheimen på nett: https://villmarking.blogspot.com/2012/02/produkttest-helsport-fjellheimen-85l-m.html https://bjarnesturblogg.blogspot.com/2011/08/helsport-fjellheimen-85l-m.html

Idag tok eg med kvalpen min på fyrste litt lengre tur. Urd er ein elleve veker gamal tispekvalp. Full i energi og nokså moden fysiologisk, som dei fleste alaskahuskiar. Eg hadde med ho, mora Frøya og onkelen Aslan. Vi starta fra Høvringen høgfjellshotell nederst i Rondane og målet var å komme så langt den med dei korteste beina orka. Og ho orka. Ho gav seg faktisk ikkje før ho hadde fått vafler på smuksjøseter. Enda gjekk med oppom Haukeberget, ein liten topp på vegen. Etter ein liten halvtime på auget for URD og ein kopp kaffe på meg gjekk vi tilbake til bilen på Høvringen. Eg blir stadig vekk imponert over kapasiteten til desse dyra. 12-13 km er ein vaksen distanse for ein sånn liten krabat.