Søk i nettsamfunnet

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Heisann, Vurderer en tur opp til Børgefjell til uka. Virker som det har vært godt vær en stund, men er det noen som vet hva forholdene der er nå? Tenker særlig på snømengde og elvestørrelsene. Og hvilken posisjon bruker dere på Yr for å få et greit bilde av været? Ganske store forskjeller mellom feks "Børgefjell" og "Vestre tiplingen"

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Hei turvenner! Jeg sitter og planlegger en 2-3ukers tur til Børgefjell utpå sensommeren. Har foreløpig kun sett grovt på rutevalg, men planlegger båtskyss over til Storelva og så følge denne opp til Jengelvatnet for så å følge Kjukkelelva og passere Store Kjukkelvatnet. Videre tenker jeg å gå innom Båttjønnhytta før jeg snur og går Virmadalen sørover, og så følge øst- og sørsiden av Namsvatnet tilbake til Fredheim (vil være uavhengig av båtskyss tilbake mtp tidsplan). Er det noen som har tips om fine steder å smette innom, fiske, og snø/værforhold i måneskifte aug/sept? Mvh Andreas

Til uka skal jeg på jobb i nærheten av Gäddede i sverige. Jeg har derfor muligeten til å ta med meg fjellskia, teltet og pulken for å ta en helgetur i næheten. og ser jeg har mange muligheter. Børgefjell, Blåfjella og Lierne. Mye mulig det er fine muligheter på svenskesiden også for alt jeg vet. Jeg har aldri vært i området. Er det noen som er kjente og har en helgetur å anbefale, mulig jeg kun rekker en overnatting. Gjerne der det er litt skog så det går an å brenne et bål. Er det eventuelt noen åpene koier om været ikke skulle være optimalt.

Det er vel ikke så ofte jeg bidrar med turrapporter her inne, men skal prøv å skjerpe meg! Har vært på en del fine turer, men de fleste har blitt gjenvisitter med gamle kjente. Slik som Heilhornet og Andalshatten. Kvigtinden er absolutt et fjell som krever en introduksjon! Det er ikke så veldig vanlig å gå dagsturer hit, men det er fullt mulig. Vi hadde tilbragt 4-5 dager inne ved Gåsvatnet før denne turen. Dagene ble brukt til fiske og store streif i det flotte nærområdet. Været hadde vært litt ymse, men det var meldt bedring. Noe som absolutt har vist seg å slå til! Av og til er det kjekt med GSM dekning, og mens vi var der inne fikk jeg melding i fra Geir Åke der han nevner at han kunne tenkt seg Kvigtinden på Søndag. Vi bytter om på planer, og jeg kontakter Sindre, som også har lyst til å prøve seg på dette fjellet. Han har vært her før, men ikke i godvær. På Søndags morgen vasker vi oss ut av hytten og drar vi ned til veien og møter Sindre. Deretter er det til Svenningdal for å treffe Åke, som kommer med toget sørfra. Det er en ganske drøy marsj dette og vi er ikke i gang før kl 1115. 31 km t/r uten noen merket sti, men det er heldigvis oppgått en del opp Biseggskardet. Simskardet har en veldig god sti som til og med er lagt en slags strie over de verste myrene,. Vi holder ganske godt tempo oppover og ikke lenge etter er vi ved den nye broa over Golverelva. De to andre er snarere enn meg, men jeg trøster meg med at jeg har startet dagen "tøfft" med en tung tur ut fra Gåsvassdalen. På veien opp treffer vi en kar som har vært på toppen. Han har telt nede ved vannet og har hatt dette som et mål for turen. Noe lettere dagstur for han enn for oss, men så har han tyngre lass å dra på opp hit. Vi prater litt før vi går videre opp langs snøfonnene oppover. Det er ganske kupert og det blir litt opp og ned bort mot fjellet. Det er helt greit å gå denne nordryggen. Man må lese litt terreng, og finne seg en god trase, men det er ikke luftig noe sted. Om det er isete kan det nok være verre, og selv på denne flotte høstdagen lå det rim på steinene i skyggepartiene og snøflekker i mellom steinene. Vi tar oss god tid på toppen. Vi brukte hele 6 timer opp - noe vi synes er i meste laget. Men har spist og snakket en del. Vi har hatt en drøy marsj. Boken er utskrevet, så nestemann får ta med seg en ny en! Det er laget til en grop på toppen som man kan ha ly og evt overnatte! Kun for de harde. Noen som har mer info om denne eller overnattet her? Det blir mørkt før vi er nede og de siste 2 timene går vi i mørket. Alle bilder og full rapport http://kjiver.no/Kvigtindenl.htm

For deg/de som synes det blir litt mye Jotunheimen her Bilder fra en tur på Jetnamsklumpen 1512 moh. Vi gikk fra Sverige og inn i Børgefjell. Fin tur og flott natur! Bilder på Bergtatt

Med Sir Lunchalot på tur i Børgefjell nasjonalpark 22-26 juli 2013. Mandag morgen er her og jeg er oppe for å gjøre siste rest på aluminiumskanoen som etter å ha ligget med ødelagt kjøl i mange år endelig har fått sin etterlengtede overhaling. Vi krysser alle fingre for at kanoen er sjødyktig, og at den vil holde noen harde dager i fjellet. Vi får pakket siste rest av pakningene, maten kommer på plass og ellers det vi tror vi har behov for. Ikke overraskende pakkes også ned diverse ‘kjekt å ha’- ting, som vi helt sikker kunne lagt igjen hjemme, i hvert fall i min sekk.. Etter frokost laster vi opp på bil, får kanoen på taket og kommer oss i veg mot Børgefjell nasjonalpark, kun med en kort stopp på Steinkjer for å kjøpe litt smør og padleårer til kanoen. Det får vi nok sikkert bruk for! Etter litt om og men falt valget for turområde til Børgefjell. Selv har jeg ikke vært i området før men min bror, Martin som er min makker på turen, har vært i Børgefjell og kunne på forhånd bekrefte at det var et fantastisk område. Været har til nå vært av typen elendig sommervær, og vi har avventet med tur til godværet var på vei inn. Nå sies det i alle fall at vi skal få godt vær i uka som kommer, men det gjenstår å se. I dag har vi i hvert fall været på vår side. Sola steiker, og vi har fire timer i bil foran oss. Det går fint, vi vet jo hva vi har i vente. Turen er planlagt relativt godt, samtidig som vi er forberedt på å måtte gjøre vesentlige endringer om kanoen skulle finne på å ta inn for mye vann. Det vil si… Vi har vel ingen plan B, men det finner vi ut av. Vi er i fjellet, vi er på tur, vi gir ganske blankt i hva klokka viser, og vi har all verdens med tid. Vi tar det som det faller seg, Hakuna Matata! Siste klargjøring før vi sjøsetter! Vi ankommer innfallsporten til nasjonalparken i Naustervika ved Namsvatnet i sør litt utpå ettermiddagen. Selve Namsvatnet er ikke en del av nasjonalparken, men veldig mange tar denne veien inn. Det går båttransport inn til enden av vannet, noe vi naturligvis ikke benytter da vi har vår eminente kano med oss. Vi får kanoen ut, laster opp, og starter på første etappe. En drøy mil med padling venter før vi går i land rett vest for Reirtangen. Herfra spenner vi oss foran kanoen og traver oppover lia retning det nederste vannet i Storelva, lokalt kjent som Kamelen. Vi finner teknikken raskt, og får en riktig så effektiv forflytning med storsekk på ryggen og kanoen festet i sekkens magebelte. Det er slitsomt, men det går. Og ingen av oss forventet at det skulle bli noen lett tur, noe som heller ikke var intensjonen, overhode. Vi nærmer oss vannet, og ser vannoverflaten der nede. Det er noen gode høydemeter ned dit. Meget gode. Vi forsøker å bære kanoen ned en steinete sti som følger skrålia bortover, men innser at det blir tungvint. Etter noen vurderinger på hvordan vi skal få kanoen helberget ned, får vi øye på et lite åpent felt rett ned mot vannet, og vi tenker umiddelbart det samme. Hvorfor ikke.. Det er meget bratt. Jeg overdriver i hvert fall ikke om jeg sier omtrent 45 grader helling fra vannet. Vi kjører på, bremser kanoen med tøylene, og i løpet av et øyeblikk er vi på vannet igjen. Effektivt! Vi padler på ut fra land for å rømme bort fra mygg og andre ulumskheter, før vi roer ned og ser oss om etter en fin camp for natta. Etter å ha funnet et godt sted, kort fra den strålende vakre fossen i nordenden, slår vi leir. Vi fisker litt, uten hell, spiser litt tørrfòr, og kryper godt ned i soveposene. Camp første natt Fra elvekanten ved første camp Dag to våkner vi til strålende vær, og et stk alt for varmt telt. Vi har et godt stykke foran oss i dag, så vi pakker sammen relativt tidlig. Før vi setter i gang etappen for fullt, tar vi en liten joggetur ned til en kirke vi fikk øye på i går. Det er merket på kartet som Kristi Krybbe, og viser seg å være et lite kapell, som er privat eid, påbegynt bygging i 1952 og ferdigstilt i 1959. Vi får noen historier ifra en meget hyggelig eldre herremann som tilbringer det meste av sine somre i den tilhørende hytten, og rekker også å få et godt fisketips, som for øvrig ikke hjalp oss så mye, før vi returnerer til kanoen og fortsetter på dagsetappen; ‘’det gjelder å vite hvor fisken står, og når den står der’’. Vi vandrer med kanoen på slep opp til Djupvatnet, hvor vi på nytt nyter det fantastiske landskapet før vi sjøsetter. Vi nyter vær og natur mens vi padler nordover, og etter en lunsj på en idyllisk liten øy i den nordre delen av vannet begynner vi på videre stigning og forflytning både til lands og til vanns nordover langs elv og vann opp mot Blyvatnet og Jengelvatnet, som er vårt mål for dagen. Vi har stadig fiskestanga ute så lenge kanoen er på vannet, og etter en god del timer med kroken i vannet begynner vi å synes at fisket i Børgefjell er noe oppskrytt. Vel oppe på Jengelvatnet finner vi et fint sted ved utløpet til elva som går videre inn i nasjonalparken hvor vi slår opp teltet, og gjentar rutinene fra gårsdagen med fiske og mat før vi tar kvelden rundt midnatt. Særdeles lite fisk å få fortsatt. Det som så vidt er nevneverdig er vel en liiiten stekeklar ørret. Morgenfiske like ved camp! Nydelig utpå den lille øya midt i fossen! Kristi Krybbe, Kapellet vi besøkte dag 2. Før sjøsetting ved Djupvatnet. Vakkert. Onsdag! I dag er det vi velger å kalle hviledag. Vi satser på å bli her hele dagen, uten flytting av camp. Med hviledag menes i denne sammenheng litt i underkant av 8 km fottur med fiskestang før lunsj og omtrent 9 km topptur til en av 1000meterstoppene i nærheten, nærmere bestemt 1096m, før middag. Etter frokost og et morgenbad går fisketuren fra camp ved innløpet til Jengelvatnet, opp til Kyllingen på ca 770m, østover over ryggen mot Store Kjukkelfjellet i sør hvor vi passerer på omtrent 940m, og ned lia mot neste vann på 716m med et navn så enkelt som Jabpenjaavretjh. Her får jeg turens første nevneverdige ørret! Iveren stiger i to allerede ivrige nordtrøndere, og etter en liten stund trekker vi nedover elva og stopper ved neste vann. Martin stopper ved elvemunningen, mens jeg går noen ekstra meter. Vi kaster, jeg får napp. Drar den opp, og vi har enda en finfin ørret. Vi kaster igjen, og jeg får fisk på ny. Uheldigvis glipper den en halvmeter før den er på land. Martin kommer forbi meg, og vi står på omtrent samme sted. På fire nye kast har vi fire til. Endelig! Nå har det løsnet! Det var det han mente med riktig tid og sted! Det stilner litt, og vi bestemmer oss for å trekke videre ned mot camp. Klokka har blitt godt utpå ettermiddagen, og vi har fortsatt et stykke igjen ned dit. Da blir det noe annet enn havregryn eller frysetørket til mat i dag! God stemning! Etter en bedre ørretmiddag, godt krydret med chili og lime, roer vinden seg på nytt, og vi oppnår det som viser seg å bli den verste myggperioden i løpet av hele turen. Vi hadde planlagt en middagshvil nå, men når myggen klikker utenfor, og varmen fra sola klikker inne i teltet, bestemmer vi oss for å foreta oss noe. Greit, da ble det topptur! Vi ser litt på kart, litt rundt oss, peker, og legger i vei. ‘’jeg tror vi må ta det litt rolig i starten’’ hører jeg brodern si. ‘’sånn at vi har litt å gå på mot toppen og på tilbaketuren!’’. Her kan det vel passe seg å nevne at han er toppidrettsutøver, og driver med langrenn på høyt nasjonalt nivå. Det gjør ikke jeg. Jeg nikker, smiler og sier meg helt enig, og har en viss anelse i bakhodet om at begrepet ‘rolig’ gjerne har forskjellig betydning i hans og mitt vokabular. Dette viser seg for øvrig raskt å stemme. Han legger i veg i sitt tempo, og jeg ligger bak i mitt eget. Han venter på meg innimellom, men jeg vet at jeg ikke kan pushe tempoet mitt ytterligere uten å gå på en skikkelig smell. Det gjør jeg for så vidt uansett. Tempoet opp er relativt høyt, og jeg er ganske ferdig når jeg når toppen. Turen tilbake, med bratt nedoverbakke blir ikke noe bedre for min del, og vegen tilbake til teltet føles noe lengre enn turen opp. Men det var en utrolig fin tur! Det blir enda et forfriskende bad i elva, før vi tak kveldsmat og kryper inn i teltet. Fra camp tirsdag til torsdag Fra fisketuren, passeringen ved Store Kjukkelfjellet Rett sted til rett tid! Dette fikk vi på 5 små minutter! Minste på ca 200g+, største på ca 700g. Vi står opp tidligere i dag. Klokka er vel 6-7 eller noe i den dur. Varmen blir så intens at det er uutholdelig temperatur inne i teltet. Vi har kommet til torsdag, og i dag skal vi starte på tilbaketuren. Målet for dagen er Namsvatnet, og vi velger omtrent samme rute som på turen inn. Vi drangler ved frokosten, og nyter siste morgen inne i nasjonalparken. Utpå formiddagen, etter å ha snudd for å hente den avglemte fisken som lå til kjøling i elva, er vi på tur nedover i landskapet. Vi har en ny dag med padling, bæring, padling og bæring, igjen og igjen. Det går mye raskere i dag enn det gjorde på tur opp. For det første har vi tyngdekraften med oss og har mye mer nedoverbakker, samtidig som vi vet hvor vi skal gå. Vi slipper å ha mange korte stopper for å vurdere veivalg. Vi får også tatt kanoen litt mer etter elva enn vi kunne på tur opp, så også her henter vi litt. Et par steder bærer vi sekkene over stryket først, for så å padle kanoen ned etterpå. Vi havner på siden et sted, der vi blir hengende på en stein. Det er ikke langt unna at elva kommer opp i kanoen men vi kommer oss videre. Vi tar en liten matpause ved sørenden av Djupvatnet, før vi starter på nest lengste og nest siste bæreetappe. Vi rangler oss ned med Sir Lunchalot, som er kanoen vår, ned den siste krattfylte kneika mot Kamelen, får konoen på vannet og padler i veg. Vi begynner å bli såpass rutinerte nå, at vi bruker utrolig lite tid på vekslingen mellom bæring og padling. I det vi setter kanoen på vannet ser vi to andre folk rett på andre siden. Lurer på hva de tenker, når de ser to galninger komme ut fra tetteste krattet med en kano, kaster den på vannet, også er de borte. Vi padler et stykke langs vannet, og det er klart for aller siste etappe med bæring! Det begynner å kjennes i beina. Siste etappe begynner der første sluttet på tur inn. Vi gambler på samme vei, men motsatt, altså opp den 45graders bakken. Vi bærer sekkene, årene og annen vekt opp først. Det er baktungt, og padleåra er god støtte opp bakken. Vi bærer det til vi er helt oppe på flata, før vi snur og henter Sir Lunchalot. Han ligger å dupper i vannet, og vi vurderer om vi må ta han opp et annet sted, men vi velger å gi det et forsøk. Lett!! Det går jo som smurt! Kanoen er raskt oppe ved sekkene men på grunn av mengder med mygg og klegg, som det har blitt mye mer av etter vi kom litt lavere i terrenget igjen, tillater vi oss heller ikke nå all verdens med tid til å hente pusten før vi begir oss videre med pakning og kano. Siste etappe går også kjempefint, og vi bruker totalt ca 1 time og 20 min fra Djupvatnet, via Kamelen og ned til Namsvatnet. Da har vi en drøy mil inn til parkeringen. Vi padler litt over halvvegs, og tar en liten stopp ved Rekarvasselva. Planen var å ta en natt til ikke langt fra bilen, og kjøre tilbake fredag morgen for å rekke et familiearrangement. Da været fortsatt er nydelig, og alt ligger til rette for en gloheit morgendag også, vurderer vi det slik at vi heller vil bruke fire timer med kjølig senkveldsvær i bil, enn å ta bilturen i formiddagssola i morgen. Selv om naturen fortsatt er fin, føler vi heller ikke at vi lengre er ute i villmarka. Det er hytter overalt, og båtmotorene bråker tilnærmet kontinuerlig. Vi kaster oss i kanoen og legger i vei. Vi har selvfølgelig motvind, men vi holder et rimelig høyt tempo. Når vi nå først har bestemt oss, vil vi komme oss raskest mulig tilbake til bilen slik at vi kommer oss hjem før midnatt. Etter et par øyeblikk er vi framme. Før vi laster opp i bilen tar vi en dukkert i vannet, som de sier skal være omtrent 13 grader. Det føles varmt, for vi har bare vannet i elva lengre oppe i fjellet til å sammenligne med. Eventyret er over, og snuten er vendt hjemover i bil. Vi er skjønt enige om at det har vært en tur! En bra tur! Fra vår ferd langs den flotte Storelva! Tre kvarter før midnatt er vi vel hjemme, etter fire lange dager i fjellet. Modern venter med spekemat og eggerøre, og det smaker like godt som alltid. Oppskværet kan vente til i morgen.

Jetnamsklumpen fra svensk side, 5.august Tok av fra E-6 8 km sør for Grong, mot Gäddede i Sverige. 10 mil øde landevei østover hit! Kjørte så nordover mot Store Blåsjøen, og overnattet like ved veien. Neste morgen, 5/8, var været i noe opplett, og jeg kjørte til p-plass på gps-referansen 33 W 468555 7213895 på 791moh. Herfra så jeg toppkjeglen på dagens mål, der skyene var lettet. Jeg hadde bare et dårlig svensk oversiktskart, men visste stien skulle gå nordvestover noenlunde øst for Jetnamselven i begynnelsen. Fant en dårlig sti her, ikke vardet, og med en del myr. Etter en halvtime kom jeg inn på vardet sti. Det var lett terreng, og jeg spiste rask noen kilometer. Gammel utedo Etter 4 km (og en times gange) sluttet stien, og her var det en forfallen utedo – og ingenting annet! Skal si svenske campingturister ved veien må gå langt for å gjøre sitt fornødne. Jeg benyttet anledningen (hadde med dopapir selv), etter først å ha prøvesittet setet – som så ganske falleferdig ut, for jeg ville nødig gå på ryggen ned i møkka. Doen var grei den, men den hadde ingen dør, skjønt det ikke plaget meg nevneverdig… Gps for dassen: 33 W 467368 7217855 på 867 moh. Etter greit å ha passert en bekk, siktet jeg meg inn i NØ-lig retning, mot høyde 1111m. Her var det mange dyretråkk, og jeg fulgte et som gikk i skråningen SØ for nevnte høyde, og fulgte skråningen videre innover, før jeg nådde foten av den markerte (sør)østeggen på Klumpen. 3 timer rask gange hit, etter 11 km lett terreng med noe stigning (350 hm). Den siste timen hadde en skydott festet sitt klamme grep om toppen, og neimen om den slapp taket. Jeg satte meg derfor ned og spiste lunsj, mens jeg håpet skyen ville lette - men det så dårlig ut, for flere topper i omegnen lå så vidt i skyene. Klyving til topps Den dumme tåkehatten gjorde det vanskelig å se hvor jeg lettest kunne gå opp, for jeg så det ble ganske bratt på slutten. Å svinge helt rundt til den lettere NV-eggen, falt meg ikke engang inn, så jeg satte igjen sekken, merket av på gps-en, og kjørte på oppover i lia. På 1400 m forsvant all sikt, og det ble klyving. Jeg befant meg nå ganske rett øst for toppen, og anbefaler ikke veivalget på vått underlag. Støtte nok på et par grad 2 klatrepunkter (våt mose tatt i betraktning) men kom forholdsvis greit opp på eggen. Nådde varden kl 11.45, etter snaut 4 timer fra bilen. Null utsikt, litt leit i grunn. Tydde til NV-eggen på vei ned. Løst, men ikke så bratt. Halvveis nede skimtet jeg en diger snøflekk i tåka enda litt lenger vest. Æsj, det var jo der jeg skulle løpt ned, hadde jeg bare hatt sikt! Ta med dere det tipset, dere andre. Nede ved det lille vannet på ca 1270 meter (500 m NØ for toppen, var terrenget igjen lettgått, og jeg svingte greit ned til sekken. Annet veivalg tilbake For å unngå insektene og ha mer utsyn underveis valgte jeg en høyereliggende retur. Vinden var bare behagelig, og terrenget lettgått – faktisk litt mindre vått enn lenger nede. Jeg gikk faktisk over høyde 1111, en artig liten gresstopp, før jeg passerte grensa til Sverige igjen, med kurs for utedoen. Etter denne fulgte jeg vardet sti hele veien tilbake til bilen. Det vil si, de siste 300 meterne er ikke vardet, stien er våt og utydelig, så her kommer gps-en til sin rett, når du bare kjenner til dette startpunktet for stien: 33 W 468728 7214150 på 812 moh. I tilfelle du skulle trenge det, så er en sentral varde underveis plassert på: 33 W 468051 7215190 høyde 836m. Tilbake ved bilen etter 7,5 timer på tur. Dette er rask gange og lite pauser. (Fra p-plassen jeg skrev om, må en altså krysse elva (lett steingang i slutten av juli), og så gå 300 meter mot NORDØST, for å finne starten på den varda stien. Denne stien går i nordvestlig retning, dreiende nordover, delvis over - men vest - for et høydedrag. Det er ca 4 km på sti, og deretter 1,5 km NV uten sti før en når grensa til Røyrvik/Norge.)

Jeg reiser til Børgefjell i august/september . Mine forberedelser starter nå. Masse turer med tung sekk og lære bikkjene å gå med kløv tenker jeg er mine første prioriteringer. Har noen her gode råd til de viktigste områdene jeg bør fokusere på? Takk for svar.

Hei. jeg og en kamerat har tenkt å ta en lengre fisketur i børgefjell i sommer. vurderer å dra med kano, fra namsvatnet opp storfossen å videre til jengelvatnet. inn til lille kjukkelvaten kansje videre til storkjukkelvatnet. bruke noen av disse vannene som base. er det mulig å drasse på kano opp dit. eller blir det mer slit enn morro. (vi er to karer som synes slit er litt morro) hvordan er fisket i børgefjell?hvilket vann har det beste ryktet på at det er stor fisk? hilsen 2stk dumme trøndere😊

Planlegger høstens fisketur og lurer på om noen her inne har kjennskap til fiskebestand i Steinvatnet i Børgefjell ?

Hei! Etter mange fine turer på Hardangervidda har eg bestemt meg for å prøve et nytt område i sommer. Valget har falt på Børgefjell, men siden eg aldri har vært der hadde det vært fint med nokon tips. Eg har satt av ni dager til sjølve turen (10-18 august) pluss to dagers kjøring kvar veg. Hovedmålet med turen er å fiske og gjerne ha muligheten til å få fisk av fin størrelse. Om eg kan fiske både i vatn og elv er det bare positivt. Eg har ikkje noko imot å gå litt. Alt av tips angående område eller fiske mottas med takk.

Hej min norska vänner, Nästa helg 24-25/6 är det midsommarafton och då tänkte jag eventuellt bege mig mot Børgefjell för fiske. Eller rättare sagt till Orvassdalen. Det är förstås tidigt på året men sommaren är tidig i mitten av Jämtland och det borde den även vara i Børgefjell. Jag hoppas att någon här har indikationer på snösmältning/vattenstånd(i å) i sydöstra delarna av Børgefjell? Tack på förhand, //Tobias

Hei går det an å padle Tiplingelve fra Børgefjell hytteutleie til Tiplingan skogstue. eller noen andre forslag for i Børgefjell.

Som kjent planlegger vi et treff på Finse senere i vinter - og noen av oss planlegger ymse skiturer i den forbindelse. På chatten har diskusjonen gått att og fram om mulige planleggingsalternativer og turer - helst i Trøndelag. Men slik forholdene er der sør er det mer skogbrann (!) eller is enn skiføre. Vi fant derfor ut at sørlige delen av Helgeland burde være et godt alternativ - nærmere bestemt ved Fiplingvatnet og Bæråsen. Jeg er etter hvert blitt veldig godt kjent i dette området og har gått turen flere ganger både sommerstid og vinterstid. Vi har også hytte her. Den planlagte ruten ble også gått på sommeren for noen få år siden av meg og @TL her på forumet - den beskrivelsen finner man her. Her kommer altså noen få ord og bilder fra en kjempefin turhelg jeg, @graham og @Henrik Hadde nå denne siste turhelgen i januar. I grove trekk fulgt vi altså samme ruten som den gangen - med unntak av det var noe lengre i begge ender. Karene ankommer hytta på Torsdagen og etter en bedre middag - og mye jabbing utover kvelden - ble det noe langt utpå dagen før vi kom oss avgårde. Vi er i slutten av Januar og egentlig burde vi vel kanskje vært tidligere pån for å komme i gang i rett tid. Samtidig er det ikke noe stress siden vi har 2 dager på denne turen - som er omtrent 25-26 km De fleste bildene i denne rapporten er tatt av @graham Det er rimelig kald værtype. Østavind - og temperaturen varierer mellom minus 6 til ned mot minus 19°. Når det er på kaldeste er det lite vind, men en trekk er det jo. Værtypen har medført at føret er ekstremt hardt. Skare og is og de fleste steder bærer snøen selv en tung mann i skisko. Vi starter turen ved å kjøre en bil til Bæråseenden - og returnerer og starter altså skituren ved Ørnoddtjønna - for de som er lokalkjent. Det er møteplasser å sette bilene på og det er ingen fare for at det skal komme snø med det første Vi ser her tilbake og sørover - i mot Kvannfjellet - og bak der ligger også Tomasvann og Storelvhøgda - der vi startet forrige forumtreff. Det er virkelig en flott dag - og det har vært mange slike i det siste. Vi finner ut at det er best å gå med kortfeller denne turen. Om vi prøver å smøre går smurningen av i løpet av ganske kort tid. Vi går ca 5-6 km bortover Bæråsen før det begynner å mørkne og vi slår opp teltet på en høvelig plass. @graham lager en flott kuldegrop i forteltet så vi kan stå og lage mat og etter hvert ta av klær osv når vi skal legge oss. Gryteretten til @Henrik smakte fortreffelig. Vi lagde alt klart kvelden før - så det var bare å varme opp "klumpen i gryta" når vi skulle spise Et lite bål ble det også , men vanskelig å få det til å brenne skikkelig og lenge i den dype snøen. Det ble tidlig kveld i teltet. Nå vi holder på å køye ringer en kar som har sett bilene våre og som lurte på om vi var i nød i fjellet siden vi hadde bilene parkert der. Han hadde søkt opp navnet mitt etter bilnummeret... ***************************************************************************************************** Neste morgen var vi oppe i rett tid, men vi brukte uforholdsmessig mye tid på å smelte snø. Dette burde vi selvsagt gjort på kvelden, men det vet vi altså til neste gang og også noe med poenget med turen. Å få inn gode rutiner. Vi er i gang utpå formiddagen og har ca 2 mil med flott terreng foran oss. Mot slutten er det mer kupert og her har jeg surret med retningen et par ganger før, men mener det skal gå greit selv om det da vil være langt utpå ettermiddagen. Det er mørkt kl 1630. Uansett er det vei rett på nedsiden av der vi går på ski så ved krise kan vi gå ned til en vei og gå til parkeringen derifra. Et lite hint om hvilket flott turområde dette er. Vi har veldig god glid og festet og snøen er mye bedre oppå her enn lenger nede i starten av turen. @graham smører skiene Henrik i siget Mobildekning er det også hele veien Jeg klarer å knekke en stav her så de siste 2 timene blir ganske harde for min del - men jeg kan vel som vanlig unnskylde meg med at jeg er øyværing! På slutten av dagen blir terrenget mer vanskelig å finne frem i - snøscootersporene går i alle retninger og det er ikke noe mønster å finne. Vi må av med skiene og gå ned gjennom en skog og ned på en myr som jeg kjenner igjen - og derifra er det er plankekjøring rette veien inn mot der bilen står parkert. Men det er stupende mørkt når vi kommer frem. Temperaturen har gått betydelig opp underveis og er bare minus 3 når vi er fremme ved bilen - men betydelig østavind. Ved ankomst hytta på kvelden blir det badstu og dusj og masse hvalbiff med god drikke til. ********************************************************************************************************* Siste dagen - altså søndagen - benytter vi sjansen til å ta en tur oppi Simskaret. Statskog har en åpen hytta ca 6-7 km skitur opp fra vinterparkeringen for Børgefjell, og det kan være fint å strekke litt på kroppen etter den harde økten dagen før. Henrik og jeg helt i starten av turen. Det er veldig hardt og isete. Jeg velger etter hvert å gå uten feller og kliner noe voks under skiene, men de andre går med feller. Det blir hipp som happ. Kvigtinden ligger så flott i det fjerne der. For noen år siden var jeg på toppen der på dagstur fra sommerparkeringen. Vi ser Biseggskardet oppover. Det er minus 7° ute og noe vind. Det har ikke vært noen som har skrevet i hytteboken siden November i fjor, men dagsbesøkende har det nok helt sikkert vært her. Vi tar fellebilde med mobilen og med Graham sitt kamera samtidig - ikke tvil om hvilket som ble best Vi renner ned til veien igjen - de ca 6-7 km, på bare en times tid! Takk for en fin turhelg. Planlagt fikk vi også gjort!

Nok et flott treff er over og jeg nevnte vel i et anfall av "tro på god tid" - at jeg skulle skrive noen ord fra den flotte vandringen vi hadde innover til Jengelen. Like mye som turrapport - så kan jo dere andre legge ut deres bilder fra turen i denne tråden. Jeg og Lill tok ikke så mange (bra) bilder. Men til forskjell fra vanlig hadde vi denne gangen med proff fotograf, og forholdene burde ligge tilrette for minst ett blinkskudd Dette treffet har altså vært planlagt i lang tid . Deltagere var meg, min samboer @LillM, @graham, @tronn, @hvalhai. Også @Soela og @ragnar olaus var med - de lå i hvert sitt telt utenfor hytten. Området ved Jengelen er det mest besøkte området av Børgefjell NP, og det skulle vel passe godt at 50 års jubilanten får besøk fra 10 års jubilanten Fjellforum Dette flotte og frodige fjellområdet som ligger i Børgefjell - Sør-Helgeland er lite tilrettelagt, men her ligger et par hytter fra Vefsn og Grane Jeger og fisk og det er hytta fra Vefsn Jeger og fisk vi skal benytte - Jengelhytta har en svært spennende historie - som man kan lese om her. Distansen inn er ca 15-16 km, og det er noe myr innover. Det foregår nå en jobb med å klopplegge de verste myrene med 2" brede furubord. Disse legges mot vadestedet som er absolutt korteste trase. Broa er mest brukt om elva er flomstor. ****************************************************************************** Onsdag 2 oktober 2013 Jeg og Lill stresser avgårde innover til hytta vår på onsdagen. Soela sitter på hos oss, og graham kommer også på kvelden til hytta vår. Vi tar tidlig kveld på hytta, men det er en fantastisk vinterhimmel ute og Soela benytter sjansen til å få tatt noen bilder. Vi tømmer vel noe leftover som holder på å gå ut på dato på hytta også den kvelden tronn og Hvalhai kjører fra Oslo på onsdagen og overnatter underveis. ****************************************************************************** Torsdag 3 oktober 2013 "Tilfeldigvis" kommer tronn og Hvalhai samtidig til Thomasvatn (ved Majavatn) så vi blir 6 stykker som skal gå innover i lag. Vi holder god fart opp fra Thomasvann selv om sekkene nødvendigvis er noe tunge. Har man store sekker må man jo fylle de før man skal på tur. Vi tar en liten pustepause og nyter utsikten utover mot vest og der vi kommer i fra. Været er jo bare helt fantastisk - vindstille og T-skjortevær. Vi hadde jo gått ut med en godværsgaranti, men etterhvert som turen skred frem ble det vel heller snakk om en værgaranti: Dette med T-skjortevær ble en stående vits de siste 2 dageme.. PÅ bildet over ser man Kvigtinden litt hvit helt til venstre i bildet. Storelva har svært liten vannføring for tiden og noen velger å krysse elva uten å ta av støvlene, mens noen velger å vade i barføttene. Jeg visste at det var ganske mye myr, men trodde det var lagt klopper - og da i mot broa slik at man kunne slippe vading og myr, men det er ikke tilfelle. Det er visst sjelden det er behov for å benytte broa. Vi kommer snart inn på disse store plankene som Fjelltjenesten legger ut. Hver planke veier 120 kg, så de er avhengige av gode GPS posisjoner for å få de på rett sted med snøcooter. Vi finner stien oppover Orrekskardet ganske tung. Myrdragene er tunge - terrenget er vått og det er ingen god sti å gå på. Etter som vi vinner høyde blir stien lettere å finne - mindre myr og kratt. Det er såpass sent på ettermiddagen så vi tar oss ikke tid til å fiske i Orrekvatnet. Ragnar har for øvrig teltet her ved Orrekvatnet - og vi forventer å treffe han ved hytten når vi kommer om ettermiddagen - noe vi også gjør. Det blir etterhvert en fin ettermiddag - vi tar pause i sola. Solen varmer godt i det vindstille fjellskardet. Det er helt stille i naturen nå - bare en og annen pesende fjellforumer som kan høres - for de skulle ha ører. Ja og klikkingen fra kameraene. Vi har nå bare stigningen opp til skardet over mot Jengelenområdet Vi kommer omsider over mot Jengelenområdet og får en flott utsikt ut over mot sørlige deler av Børgefjell NP. Ved ankomst hytta treffer vi Ragnar Olaus med hund - som hadde slått opp teltet ved hytta. Alt gikk som planlagt med denne innmarsjen. Vi får kommet oss til rette i hytta - innmarspilsen ble fort konsumert og den smakte fortreffelig. Vi oppdaget fort at vi ikke hadde koordinert innkjøpet av vin - men man skal da kose seg litt på tur Denne hytten er litt spesiell siden den er basert på parafinoppvarming - blir litt lesing i bruksanvisningen før vi får tent opp ****************************************************************************** Fredag 4 oktober 2013 Neste morgen er det frost og helt vindstille ute. En stor reinsdyrsbukk går og beiter ikke langt fra hytta. Teltet til Ragnar ses i det fjerne her på dette bildet. Vi er noe trege på morningen - uvisst av hvilken grunn. Lang innmarsj dagen før kan være en årsak, for lite rødvin kan være en annen. Uansett er det OK meldinger for denne dagen også, så vi setter kursen nordover mot Lille Kjukkelen og eventuelt også Vajavatnet Lill prøver fiskelykken i Lille Kjukkelen. Kvigtinden ligger uberørt av oss denne turen, men det ble jo kastet noen blikk oppover dit. Vi snakket vel om det - men skulle man opp dit måtte man stått opp tidligere enn tidlig (før føglan pisser) Sluken sklir utover på isen når vi kaster fra land ved lille Kjukkelen..Vinteren er tydeligvis i anmarsj her inne. tronn, graham, meg og soela. En stille stund ved vatnet. Ikke ofte det er så vindstille i disse traktene i oktober. Det beiter store mengder reinsdyr i området. Antallet ligger rundt 5000 dyr. I Børgefjell er reinen stor og velfødd. Vi bestemmer oss for å sette kursen mot Vajavatnet - som ligger noen hundre høydemeter over der vi befinner oss, på ca 930 moh. I det fjerne skimtes Gaukarvatnet og alle disse småvannene - som nok har storfiskhemmeligheter å by på. Bak til venstre blir mot Store Børgefjellet og svensk side Vi nærmer oss vannet Frem med fiskeutstyret! Vi kaster og kaster. Vinden begynner å blåse - solen går ned - og vi er vel nærmest halvveis bestemt på å gå ned - da det plutselig hugger til. For å gjøre en kort historie enda kortere. Fisken var på 1035 gram. Jeg vil ikke gi den karakteristikken "i god kondisjon", for den var lang og noe tynn, med stort hode. Fisken burde nok veid rundt 2 kg var vi enige om Uansett - vi fikk blod på tann - og aldri har det vel flydd så mye kobber og stål over vannflaten som nå - men det blir med den ene. Jeg har ikke med meg kamera, så det ble ikke noe skrytebilde av denne fisken - men det kommer kanskje fra noen andre? Vi går via fjellet Store Kjukkelen (1030)på veien tilbake til hytta og blir belønnet med en uforglemmelig utsikt fra toppen. Jeg har kun med meg et jallakamera opp her, så utsiktsbildene får komme fra noen andre! På veien ned fra fjellet går Soela og jeg i lag, mens graham og tronn strener litt lenger ned. Jeg og Soela mener vi skal klare å komme ned før de, men når vi kommer til hytten er de alt i hytta og varmer seg. På kvelden har vi fellesmiddag. Vi hadde viltgryte - der alle stilte med noe kjøtt osv - det var en stor suksess - alle ble mer enn mette som vanlig. Kvelden gikk til generellt turprat og fliring. Vi snakket ikke om turutstyr... Eller kanskje vi gjorde det - ****************************************************************************** Lørdag 5 oktober 2013 Om de to første dagene har vært fine - så blir de to siste noe regnfyllte - for å si det mildt. Det var meldt noen få mm med nedbør, men det blir ganske kraftig regn i støytan - og noe vind. Noen av oss (tronn, graham og jeg)setter ut båten for å prøve fiskelykken. Det var ikke så mye fribord når vi satt der så det spørs om det var nok med oss i båten og at det passet godt at vi fikk bare 2 fisker 2 stk Børgefjellørreter i veldig god kondisjon landes - akkurat nok til middag for alle sammen på ettermiddagen. ****************************************************************************** Søndag 6 oktober 2013 På morningen er tronn og Hvalhai avgårde veldig tidlig. De har foran seg en lang og lengre enn lang hjemreise. Imponerende og sprekt å kjøre så langt for en tur! Vi andre kommer ut av hytta sånn i 1015 tiden - og er nede ved parkeringen før 3. Det regner ganske heftig - og jeg snakker med tronn for å høre om elva fortsatt er kryssbar. Det er den heldigvis. På veien ut treffer vi Fjelltjenesten som er oppi skardet for å planlegge til vinterens klopplegging - GPS posisjoner etc skal noteres. Ivrige folk som er på jobb på søndagene. Som en avrunding av denne turrapporten må jeg bare si at hele turen kun var positiv. Ikke en klage fra noen selv om skoene kanskje var fulle av vann eller sekken var tung. Alle sammen bidro både i indretjeneste og på å gjøre dette til en minneverdig opplevelse/tur i fjellet. Som jeg kanskje har nevnt før - disse forumturene gir en ekstra dimensjon til forumet med at man treffer likesinnede. Flere av de som deltar på disse forumtreffene - treffes nå på andre turer eller i andre sammenhenger - og varig vennskap spleises - noe som kun er positivt! Takk for en super tur alle sammen!

har en ferieuke i oktober som jeg ikke har planlagt enda, sitter egentlig og vurderer femundsmarka eller børgefjell. noen som er bereist i disse partiene på den tiden av året? hvordan er vær og temp i børgefjell da? kom gjerne med innspill edit: dette blir vanlig telttur med fiskestang, aldri vært på noen av stedene, så drar jo mest for å se området og kose meg. er det god fiske så er det bare en bonus

Etter å ha skrevet turrapporten fra Femundsmarka 2017 så tittet jeg gjennom litt i arkivet og så at jeg faktisk har glemt å skrive turrapport fra Børgefjellturen i 2016. Litt flaut det men slik er det når en raser rett videre på annen ferie og så begynner i ny jobb like etterpå. Så her kommer den et år forsinket. Børgefjell var en tur vi hadde snakket om å ta et par års tid. Jeg og en kompis pleier å ha en ukes villmarkstur hvert år og denne gangen falt valget på Børgefjell. Vi skulle egentlig dratt i 2015 men da var det sen vår der oppe. Etter en liten mailrunde med en annen kjent turblogger så skjønte vi den gang at det var is på vann og kaldt enda. Turen det året endte med kanotur i Gautefall. I 2016 var det derimot langt mer sommer der oppe. Det kom inn en varmeperiode like før vi skulle reise så dette året ble det Børgefjell for første gang. Dag 1 Det er langt fra Oslo til Børgefjell. Selv om vi så frem til å oppleve Børgefjell så var ikke bilturen det vi så mest frem til. Med start tidlig på morgenen så hadde vi god tid oppover, vi skulle ikke ha båten over Namsvatnet før dagen etter. Ikke mye trafikk så det gikk radig via Østerdalen. Et par stopp underveis blir det så klart. Turfølge hadde med bikkja på denne turen. Vi er vant til å ha med firbeinte de siste 10 årene. Lite viste vi at dette var siste sommeren hun skulle være med selv om hun «bare» var 10 år. Min SH tispe ble 13,5 år og var med på siste sommertur til Femundsmarka i 2014. Men kanskje det dukker opp nye etter hvert, kløvhund er jo kjekt som nevnt senere i rapporten. Evt et esel, bærer mye og trenger ikke så mye medbrakt mat J Vi misset av en eller annen grunn avkjørselen utenfor Trondheim så vi havnet gjennom Trondheim sentrum. Var ikke spes kjent der, bare kjørt der en gang før og det var i 1988 og da gikk veien gjennom sentrum så vidt jeg husker. Etter en siste matpause på Grong tok vi endelig av E6 med retning inn mot Namsvatnet. Det var sent på kvelden da vi endelig trillet inn på parkeringen. Det var stille vær og namsvatnet lå blank og fint denne kvelden. Selve kjøreturen hadde gått på litt under 10 timer og det var godt å skulle strekke beina mer enn 30 min. Teltene ble satt opp like ved ene skjulet der. Mat til kvelds hadde vi kjøpt på siste butikkstopp så vi slapp og koke eller mekke noe til kvelds. Mens vi satt der kom det noen fra fisketur på Namsvatnet. De bodde i en campingvogn der og viste frem en ørret på 2 kilo som de nylig hadde tatt på dorging. Dette gjorde jo at man fikk visse forventninger til å få fin fisk selv på turen. Fant soveposene tidlig denne kvelden da vi skulle kjøre tilbake til Røyrvik for å skaffe fiskekort og kjøpe en ekstra gassboks på morgenen dagen etter siden vi regnet med at det ble få bål på turen. Dag 2 Vi er tidlig oppe denne dagen og tar en kjapp frokost og kaffe før vi kjører til Røyrvik. Har jo god tid da skyssbåten ikke går før kl 1400. Kjøper fiskekort og et par småting inkl. litt enkle greier til lunsj så vi slipper pakke ut noe av sekkene. Vel tilbake på p-plass er det å vente på skyssbåten. Det er 3 stk til som skal med skyssbåten innover denne dagen. En skal av på en hytte et stykke inn langs vannet. De 2 andre skal av ved Storfossen slik som vi skal. Båten er rimelig rask så det tar ikke lange tiden inn. Vi kommer i prat med et par stykker som skal være med båten tilbake. Lurer på om det har vært noe fisk å få. Svaret vi får øker forventningene enda litt «Det går ikke og ikke få fisk her». Første pustepause litt oppi lia. Sola har virkelig kommet i gang for dagen og det er varmt, godt over 20 grader. Har vært en slik godvarme de siste dagene og den skal holde litt til. Det gjør at svetten dukker opp rimelig kjapt når vi legger i vei oppover. Vi har ikke lagt noen plan for hvor vi skal slå leir, det blir litt etter hva vi ser av plasser oppover og når vi begynner bli lei av å gå for dagen. Bratt er det første stykket opp langs Storfossen for det blir en del flatere. Går en del vann i fossen nå men virker ikke som det er så stor vannføring egentlig. Kilometerene går unna oppover. Vi ser at det er jobbet mye med klopping her i senere tid. Mange nye og fine klopper over myrene oppover mot Djupvatnet. Børgefjell er generelt lite tilrettelagt sies det men skjønner godt at slikt gjøres her hvor så å si alle tråkker i samme tråkk. I og med at det er så varmt har også kleggen gjort sin ankomst. Turfølge får 2 stk på leggen samtidig som skal lås mens vi går, det ender på trynet i myra med en tung Reconpack på ryggen. Glemte dessverre ta bilde Mens vi nærmer oss Djupvatnet så hører vi det er et tordenvær på vei, det kommer helt klart i vår retning. Like før Djupvatnet begynner det dryppe så vi skynder oss det siste stykke til en grei plass ved vannet. Får opp en tarp rimelig kjapt for det regner mer og mer i tillegg til at vinden øker på. Da vi har kommet oss under tarpen begynner været for alvor. Det blåser så det regner omtrent vannrett og vi ser regn og vind piske bortover vannflata. I tillegg er Tor ute med Hammern sin men har heldigvis ikke tatt den største denne dagen. Etter en 20-30 minutter er det over og vi kan fortsette turen. Vi rusler videre oppover og følger stia. Har hørt om en fin plass ute på odden i Djupvatnet men vi har med flustenger og vil helst få fisket i elva så vi rusler litt lengre til vi finner en fin odde i elvepartiet rett ovenfor Djupvatnet. Her er det greit med trær også så vi får opp tarp og ser samtidig at det kan være litt ved å finne til et kveldsbål. Resten av kvelden blir det å teste litt fiske i elva, flue vil de ikke ha men får lurt opp 2-3 små ørreter som blir kveldens snack ved siden av en Real. Det viser seg at bikkja har smuglet med seg et par øl i kløven sin. Men de ble så klart konfiskert da hun ikke er mer enn 10 år Lang dag så det blir soveposen litt før midnatt. Første campen litt ovenfør Djupvatnet Dag 3 Våkner ganske tidlig til litt skyet vær men det varer ikke lenge før det sprekker opp og blir varmt og fint. Vi skal være her en natt til og denne dagen blir det å pakke en liten sekk og fiske seg opp- og nedover elva. Vi drøyer ikke så lenge etter frokost før vi begynner å gå oppover. Har tatt med både sluk og fluestang i tillegg til mark så vi kan teste litt forskjellig. Ikke lenge etter vi har begynt å gå så treffer vi de to som var med båten. De lå litt bak oss oppover fra Namsvatnet og hadde søkt ly litt lengre ned enn oss. Etter det har de gått videre og passert oss uten at vi har lagt merke til det og slått leir 150-200m ovenfor oss. De har jaggu fått tak i en kilosørret allerede i en kulp like ved. Vi håper på at vi skal få opp fin fisk i løpet av turen selv enda mer nå. Det er mange nydelig plasser oppover langs elva og vii fisker oss oppover rundt håen ovenfor Djupvatnet og litt videre oppover elva og inn mot en flott foss. Får et par småfisk på flue men ellers er de lite interessert. Det blir derfor lunsj og duppfiske i håen der istedenfor. Det gir 4-5 ørreter hvor den største er ca 700gr. Flott stekefisk som er rød og fin i kjøttet. Etter vi kommer tilbake til camp så blir det å sanke litt ved, fiske litt i elva og ellers slappe av en del. Deilig å bare sole seg litt på tur også. Vi har jo fisket nok mat nå til middag så bikkja også kan få en smak. Fyrer et lite bål utpå kvelden og klemmer innpå fisken vi har fått med en liten skvett rødvin ved siden av. Litt desinfeksjonsmiddel fra Braastad har vi også tatt med på tur. Dessverre blir ikke kvelden så lang denne dagen da det kommer noen regnbyger innover. Ser ut til at de kommer til å vare en god stund også så vi tar likegodt kvelden allerede kl 22. Dag 4 Er tidlig oppe denne dagen men tar oss god tid til frokost og pakking før vi skal gå videre. Planen for dagen er å gå opp til Jengelvatnet. Så finne en plass der enten ved utløpet eller innløpet. Det er varmt og sol denne dagen også og svetten siler mens vi rusler oppover lia. Lett å gå her som det ikke er noe buskas og trær lengre. Vi har planlagt en pause og kanskje lunsj ved Blyvatnet, men pausen skal bli lengre enn vi hadde planlagt. Like før fikk kommer til Blyvatnet så kommer det regnbyger og vi får slått opp tarp på en grei plass like ovenfor vannet. Vi tar oss en lunsj mens det regner men det viser ingen tegn til å gi seg, himmelen er grå så langt vi kan se i retning der været kommer fra. Så det ender med at vi slår leir her i stedet. Plassen viste seg ikke så fin når det regnet da det fort samlet seg mye vann på bakken. Regnet begynner å avta litt etter noen timer så vi finner ut at vi tester fiskestengene litt. De vi snakket med ved båten hadde fått mye fin fisk mens det regnet. Er jo ikke så uvanlig, spesielt ikke så varmt om det har vært de siste dagene. Mens vi fisker ser vi at det har dukket opp en del bekker i lia på andre siden av vannet som ikke var der tidligere på dagen så det har nok kommet noen mm ekstra. Trøtt turdeltager Har rukket bare 2 kast med stanga før den første ørreten sitter på. Ikke mange minutter etter så sitter det en til. 2 fine ørreter på 400-500gr. Men regnet har nå stoppet helt og det har også fisken, ikke mer å få den kvelden. Da blir det igjen fiskemiddag til kvelds. Like greit siden det gikk en pose Real til lunsj denne dagen. Det småregner litt nå og da og er ganske kjølig og rått vær denne kvelden så det blir tidlig natta. Det er meldt langt bedre vær dagen etter så greit å være tidlig oppe. Dag 5 Våkner til strålende sol og så å si vindstille vær. Det så da langt penere ut ved Blyvatnet nå enn i gråværet i går. Tar en liten fisketur før frokost men ikke noen frokostørret å få så det blir brødskiver med kokekaffe og en liten sjokoladebit. Vi tenker litt på hjemturen og finner ute at vi vil ta den i 2 etapper så dagens plan blir å rive leir og så legge seg ved elva rett nedenfor Djupvatnet. Når vi hadde pause der under tordenværet på vei opp så rakk vi utforske litt i området før vi gikk videre. Der var det et sted men kunne vade over til en øy som delte utløpene fra Djupvatnet. Tanken var å gå ut der å finne en plass så vi både kunne duppfiske i vannet og fiske flue i elva. Blyvatnet Vi tok en siste runde med fiskestengene i Blyvatnet før vi pakket sammen og satte kurs nedover. I stedet for å gå nære elva nedover gikk vi nå litt høyere opp i terrenget. Da kunne vi gå en del lengre ned før vi møtte på buskas og trær. Lett å gå her og litt nedoverbakke hjalp også på. Det varme været var tilbake og det ble en svett tur alikevel. Veivalget viste seg og fungere fint og vi treffer ikke igjen stia før i vika etter den store odden ved Djupvatnet. Deretter fulgte vi den ned til utløpet. Når vi kommer ned så ser vi at siste dagers regnbyger har økt vannstanden noe. Faktisk nok til at man ikke kan vade over der uten at vannet nå går over støvelkanten. Så planen om leir på øya blir ikke noe av. Vi finner i stedet en fin plass ved kulpen rett nedenfor. Her får vi fiske både i strøm på nedsiden og med sluk og mark i kulpen. Dog blir det ikke noe fangst å få her. Etter en svett tur ned dit hadde vi tatt det første badet på turen i kulpen, mulig det skremte all fisken Vi gikk rundt på noen andre plasser like ved og fant litt ved så det ble et lite kveldsbål. Denne kvelden holdt regn og torden seg på avstand heldigvis. I hvert fall frem til sent på kvelden, da kom det litt regn denne kvelden også. Men klokka var blitt litt over midnatt så det var jo greit å finne soveposen da uansett. Camp ved utoset på Djupvatnet Dag 6 Ikke sånn veldig tidlig oppe denne dagen, vi har jo god tid på å komme oss ned til båten. Pga mye regn i værmelding de kommende dagene hadde vi bestilt båtskyss en dag tidligere enn opprinnelig planlagt. Været er litt mer skyet men med grei temperatur. Tar en frokost og prøver litt mer fiske før vi pakker sakene og setter kurs nedover igjen mot Namsvatnet. Er enklere å gå oppover enn nedover ja. I tillegg er det ikke like varmt og sekken har også fått slanket bort noen kilo underveis. Det er egentlig ikke så lange turen ned igjen til brygga så det blir litt å vente. Men det er andre som skal være med båten så det er hyggelig å slå av en prat om Børgefjell. Tar en enkel lunsj og en kaffe så vi ikke trenger stoppe med en gang vi begynner å kjøre sørover. Ser etter hvert at det er mange som skal med båten og den kommer tidligere en planlagt. Det er ekstra tur denne dagen siden det var mange som skulle ut. Dog var ikke vi blant de som var tidsnok nede til første turen. Litt synd vi ikke viste det for 1,5 time tidligere skyss hadde hjulpet når vi skulle kjøre helt i Oslo. Vel på vei over Namsvatnet så dukker det opp veldig mørke skyer etter hvert. Vi kommer nesten til brygga da det begynner hølje ned. Det blir og kjapt finne frem skalljakka, takke for turen og løpe opp til bilen. Turen hjem føles lengre enn den på vei til tur som vanlig, i tillegg kjører vi over Dovrefjell for variasjon noe som vel gir ca 30 min lengre tur. Ankommer hjemme ca 0230 om natta og er rimelig stiv i øyene etter å ha hatt de på tvangsåpning de siste timene. Alt får bli liggende i bilen til i morgen og så rydder jeg alt da. Må absolutt si at Børgefjell svarte til forventingene. Nydelig landskap og mange bra fiskemuligheter. Vi fikk ikke de aller største ørretene men mange flotte stekefisk. Vi var i stor grad heldig med været også. Noen byger må man regne med til fjells. Helt klart et sted det frister å besøke igjen. Da kanskje ta turen inn fra Stekenjokkveien på svensk side eller noe. Vi hadde i løpet av turen allerede begynt å snakke om neste års tur. Padling fra Kjærringsjøen, fiske i Grøtådalen, dra inn Halnefjorden og gå innover der, ferga inn til Mogen turisthytte og så fiske opp Kvenna, tilbake til Gautefall og padle oss langt lengre inn enn sist. Mange muligheter. Som vanlig tenkte vi legge Plan A, B og C litt geografisk spredt og så se an været. Var det meldt drittvær på plan A så blir det Plan B i stedet. Siden turrapport her først er skrevet et år etter så ble det jo Plan A Femundsmarka i 2017 og inn i Grøtådalen. Et valg ingen av oss angrer på. Takk for turen!

Hej! Hvad mon er den bedste måde at komme fra Børgefjell til Umbukta på fjellski? "Nedenom" via Hattfjelldalen og så over Røssvatnet? Eller er det muligt at gå langs grænsesømmen øst for Røssvatnet? Langs hvilken rute?

Hei, vi er en gjeng på 4 stk som skal ta en ukestur til Børgefjell i slutten av Juli. Vi skal ta tog fra Trondheim til Namsskogan sentrum, hvor vi tenker å fortsette videre øst ved å bruke ATB sitt buss/taxi tilbud til Røyrvik. Vi ønsker å komme oss bort til Stekenjokk på svenskesiden som startspunkt, og ender turen ved Majavatn. Har dere noen tips på hvordan vi kan komme oss til Stekenjokk fra enten Røyrvik eller Namsskogan ved bus/taxi?

Hei! Vi er et turfølge som skal gå i Børgefjell nasjonalpark i slutten av denne uka, og lurer på om det er noen som vet noe om forholdene i fjellet etter at varmebølgen kom? Vi har tenkt å gå fra nord til sør, men lurer på om det er mulig nå. Vi planlegger rutevalg etter forholdene, og lurer på vatna er farbare og om noen f.eks har observert sørpeskred i området? Takker for all nyttig info

Jeg satt å så på bildene fra sommerens lille 3 dagers tur inn til Børgefjell og leste en annen veldig god turrapport her på forumet. Det inspirerte meg til å skrive noen ord og vise noen bilder fra vår tur inn i Børgefjell i sommer. 23.Juli 2014 Nydelige sommerdager har det vært nok av i sommer - men hvordan skal man gå frem for å få til en god tur for de små - når det er sterk hete - og veldig mye klegg. Spesielt i lavereliggende strøk - under tregrensen. Vi hadde vært på ymse steder på tur i Sør Norge - men nå bestemte vi oss for å komme tilbake til hjemlige strøk og gå inn til Børgefjell - fra Stekenjokkveien. Dette flotte fjellområdet i den østlige delen av Børgefjell har jeg aldri besøkt før. Men mange steder har man jo hørt snakk om - både Sipmek og Ranseren og ikke minst Jetnamsvatnet med Nord Trøndelags høyeste fjellknaus rett over seg. Vi har hatt mange netter i telt denne sommeren (minst 14 netter i telt siden juni) - så rutinene med pakking og bæring har vi på plass. Jeg har teltet, soveposene, liggeunderlagene, kokesakene og ymse, mens samboeren bærer mat og ymse. Ungene bærer stort sett bare sine egne klær. Vi hadde ikke fått de nye sekkene til dem enda - så de bruker bare barnehagesekkene. Vå bekymring for denne typen turer er ikke at de ikke skal klare å gå - men hvordan vi skal kunne motivere dem til å gå. De kan fort bli leie - selv om vi har gått veldig lange turer med dem. Her er veldig uklare stier og ingen røde T'er å se etter. Vi hadde forberedt ungene veldig på forhånd - slik at de visste omtrent hvor langt vi skulle gå. Målet vårt var å komme inn i Norge. Nydelig terreng - det er nesten naturstridig at det går en vei her - men det gir jo oss en velkommen mulighet til å komme inn i dette flotte høyfjellet. Det gir også de som bruker bobil og campingvogn en mulighet til å komme nærmere fjellets herligheter og friske luft. Vi legger fort noe distanse bak oss denne flotte sommerdagen. Det er et nydelig terreng for ungene å gå i. Vi har ikke gått så alt for langt før vi skimter det lille vannet Rarenjaure på svensk side. Dette ser veldig fristende ut - kanskje vi skal telte her første natta? Jeg ser at noen har teltet på en odde ved vannet - så vi trasker rett forbi og jeg finner en liten kolle som er brukbar som teltplass for oss alle 4. Rett ved denne teltplassen er det en snøfonn som vi kan oppbevare mat og pålegg i og det blir ungenes oppdrag å hente småtteri i "Kjøleskapet" når vi trenger det. I litt faderlig skøyeraktighet sier jeg til de små at de jo kan prøve å springe bærføtt over den snøfonna i varmen - for å se om de klarer det! Jeg tenker ikke noe mer over det der jeg sitter å nyter min ene pils - før jeg hører et rop og et gaul. Der har jammen ho minste gjort et forsøk og kommet halvveis - før ho står å tripper og roper så det kan høres over kjølen minst. Jeg springer ganske betuttet i bærføttene og henter henne - jeg sier at hun ikke må stoppe - men springe hele veien - men det hjelper ikke. Hmm.. kremmt.. En liten stund etterpå hører jeg et nytt vræl - nå har gutten gjort et forsøk - kommet over - men klarer ikke å løpe hele veien tilbake før han stopper han også. Learning by doing! Den konkurransen der skulle jeg vært foruten. Jeg må løpe og hente han også Jeg føler meg ikke som noen god far når jeg formaner ungene om at sne er egentlig veldig kaldt - selv om det er sommer. Det at jeg trasker rundt i snøen i bærføttene og spøker om at det er varmt - betyr ikke at de trenger å gjøre det - og om det blir kaldt så må de løpe seg ferdig og ikke stoppe! Jeg spekulerer i mitt stille sinn på hva de andre camperne ved det vannet tenker om gaulene som kommer fra vår del av vannet Ungene finner seg godt tilrette der sommervarmen. Kaster stein i vannet og koser seg bare verre, men på kvelden begynner det å summe med mygg og klærne må på. Dette er første året vi kan bruke skikkelig myggmiddel på ungene og det gjør i grunnen hverdagen lettere. Selv om det er tørt i terrenget har denne snøfonnen gjort at det er mye klekking området. 24.07.2014 Neste dag er det selvsagt (for denne sommeren) like bra vær. Jeg har sett at det vaker ved den tjønna som vi telter ved å peker de ut for ungene. Selv om vi ikke har fiskekort for den svensk siden tar jeg sjansen på å kaste ut en spinner i lag med ungene - og i samme øyeblikk tar vi opp en bitteliten fisk. Det blir med den ene - og ungene er storfornøyde. Jeg må steke fisk til dem til frokost! Dette blir den eneste gangen vi fisker på akkurat denne turen. Fisken stekes i salt og pepper og ungene får nyte den alene. Svensk fisk er visst ikke rød i kjøttet som jeg er så vant med fra Norsk side Vi legger etter hvert avgårde og det er nå jeg får disse fantastiske historiene om Tyrrannosaurus Rex som holdt til på fjellet her før det ble stier. Alle detaljene om dette husker jeg ikke nå, men det mangler ikke fantasi hos en liten guttepjokk på 5 år. For han var det tydeligvis et skille mellom dette med stier og ikke stier - men noen passet selvsagt på Tyrrannosaurus Rex - og de brukte bare piler for å peke ut hvor de skulle gå. Vi tar pause med passe mellomrom. Bekkene som må krysses er jo et høydepunkt for de små. Lete ut hvor de skal gå - hvilke steiner som bærer - og hvor dypt skoene går - finne sin egen vei over. Men noen ganger er en hjelpende hånd god å finne.. Så endelig kommer vi opp mot Jetnamsvatnet og grensen til gamlelandet. Gutten er først over - og han er stolt! Vi tilbringer kvelden ved utløpet av Jetnamsvatnet. Vil de huske at de balanserte rundt der på de glatte, svarte og spisse steinene og la seg ned nakne i det varme vannet. Jeg håper det er noe som de tar med seg videre i hvert fall - og for oss var det i hvert fall et minne for livet. Det blir kveld ganske fort - ungene er slitne etter en lang dag med inntrykk Jeg har med en tarp som jeg bruker til solskydd på Lavvoen. Denne patenten har vi brukt i hele sommer og det har fungert veldig godt for oss. Det er jo også utrolig flott å slippe sol inn på teltet på morgenen - en time ekstra søvn er gull verdt. Med Nord Trøndelags høyeste i bakgrunnen sover vi godt denne sommernatten. 25.07.2014 Leiren er ryddet og vi er klare for tur hjem igjen til bilen. Vi har lagt opp en rundløype slik at vi går i en sirkel - planen er at en av oss skal løpe og hente bilen lenger nord på fjellveien når vi begynner å nærme oss veien igjen. Turen tilbake gikk også over all forventning. De begynte heldigvis å blåse litt - slik at varmen ikke ble så påtrengende, og innsektene holdt seg også i stor grad borte. Her er noen glimt fra turen ut: Vi skimter veien i det fjerne - og ungene motiveres for å gå den siste biten. Vi gjør det som planlagt. Jeg tar begge sekkene våre og Lill springer og henter bilen. 4 åringen som var prematur og veide det samme som 3 pakker smør for 4 år siden - har hatt sin første skikkelige langtur. Knasker på ei salamiskive og koser seg på en stein ... mens gutten pleier sitt sår på tåa som han fikk når han badet - og spiser Love Hearts. Vel fortjent!

Golvertinden ligge helt i nordkanten av Børgefjell nasjonalpark. Det høyeste fjellet i Nasjonalparken er Kvigtinden som er 1699 meter, altså 17 meter høyere. Siden Golvertinden ligger i randsonen av fjellrekken er allikevel utsikten fra toppen upåklagelig. Man kan se både kysten og havet, og langt inn i Sverige. Toppen er avmerket med toppen på 1682 meter, mens selve tinden er avmerket med høyden 1660. Jeg gikk ikke til høyde 1660. For fullstendig turrapport fra skituren min sist søndag den 29 Mai, se Redigert 2013 - la inn turrapporten her: Om turen hit den 30 Mai 2005 Gårsdagens padletur nattestid i Hommelstø gjorde at jeg tok det med ro på starten av denne fine dagen. Jeg hadde halvveis tenkt å starte såpass sent at jeg fikk se solnedgangen når jeg var på toppen, men dro allikevel av gårde når jeg hadde spist sen frokost. Det er lyst døgnet rundt nå, med det kan være en fordel å starte på morningen, siden det da ligger skaresnø, i stedet for sørpeføre som jeg fikk i starten av denne turen. Kl 1330 var jeg klar i Simskardet. Jeg hadde aldri vært der inne før, og det var en ting som manglet og det var snø! Hele våren har jeg hørt at i indre strøk av Helgeland skal det være usedvanlig mye snø i år. Jeg hadde sett det med selvsyn for 3-4 ukers tid siden når jeg var på Storklumpen. At det alt var sommer her inne også overasket meg en smule Jeg måtte ta skiene på ryggen og bære den første biten og vel så det. Her det det på med skiene for et strekk med skiføre. Elva var stor. Her ved broa over Simskardelva Veien opp Simskardet var for det meste uten snø. Ikke lenge til det er snøfritt hele veien opp til Statskog sin hytte. Når jeg kom dit, spente jeg på meg skiene igjen, og begynte på myren opp Simskardet. Her var det et titalls bekker som måtte krysses og masse blaut myr, fin for skigåing.... Et utall av bekker måtte altså krysses og skiene måtte av og på. Fikk etterhvert en fin teknikk med å krysse disse uten å ta av skiene Her er det ikke noe særlig skiføre . Opp Simskaret med Kvigtinden i det fjerne. Jeg holdt opp mot Golverskardet, og her var det helt snøfritt. Av med skiene og bære skiene begynte å bli en vane. Golverskardet ligger mot sør, så det er vel derfor det var tint såpass mye. I tillegg har det ikke vært skikkelig barfrost før snøen la seg. De store snømengdene som har vært her inne er gått ned elva. Jeg stoppet i 5 minutter og spiste litt sjokolade og drakk vann. Baksingen i myrene og våt snø var tung. Jeg var bare så glad for at jeg hadde på gamasjene, for uten dem hadde jeg vært våt i skoene. Turens første pause i Golverskardet. Det er vår, det er varmt og det er vindstille. Lukten av varm lyng er intens. Etter at jeg hadde passert stedet der brua går over Golverskardet og kommet et stykke opp i gjennom lia, så jeg etter hvert en mulighet for å spenne på meg skiene igjen. Golvertinden kom nå fram i det fjerne. Det er langt igjen enda. Endelig er det skiføre. Bedre med sørpesnø enn myr! Tinden lengst bort til venstre er dagens mål. Jeg har enda 1100 Høydemetre igjen. Bekkene ned fra fjellet hadde laget store søkk i snøen, så jeg forsøkte å krysse dem der de var åpne for sikkerhets skyld. På en av dem stoppet jeg og spiste turens første brødskive. Hele turen opp hadde jeg gått med kun nettingskjorte og ikke noe annet. Men nå var det tid for å hive på seg jakken, og den ble på resten av turen. Her begynner det å hjelpe. Jeg ser meg tilbake og ned Golverskardet. Her ser man ryggen opp mot toppen. Det var slakt og fint å gå opp over. Jeg holdt til venstre for fjell (1076). Når jeg hadde selve ryggen opp til fjelltoppen igjen, fant jeg ut at jeg skulle ta en skikkelig pause. Jeg slo på GPS en for første gang, og den viste 1153 meter. Det vil si at jeg hadde 500 høydemeter igjen. Det skulle gå på en økt. Den siste ryggen gjenstår opp til toppen. Ca 530 meter oppover på skare og is. Jeg ser meg tilbake. Det begynner å hjelpe heldigvis! Et selvportrett i skaren. Starten opp var litt bratt, men etter hvert slaknet det. Men det ble hardskare. Skaren var tykk som is og nesten umulig å få staven ned i enkelte steder. Jeg måtte krysse opp, så det tok sin tid. Utsikten begynte etter hvert å bli flott, og jeg tok noen pustepauser og hvilte på stavene. Det var som vanlig lengre enn langt opp, men endelig var jeg ferdig med den lange ryggen. Jeg ser meg tilbake og både gruer og gleder meg til den lange nedfarten på hardskaren. Men først var det toppen igjen. Nå gjensto bare en kilometer med ganske slak stigning før jeg endelig var på toppen. Endelig ved varden! 6,5 timer, 16 km gjennom myr, sand, vann, sørpe, skare, is, snø og ca 1300 høydemetre. Det var helt enorm utsikt fra toppen. Alle de kjente fjellene på Sørhelgeland kan sees fra denne toppen. Litt dis i horisonten gjorde at sikten kanskje var litt redusert. De 7 søstre var innhyllet i et skyteppe, men for øvrig var det skyfritt. Bildene fra toppen legger jeg ut i eget galleri. Det obligatoriske toppbildet måtte tas, med Kvigtinden i bakgrunnen. Jeg fryser på fingrene! Det var kaldt på toppen, og jeg kunne ikke være lenger enn nødvendig. Jeg tok av fellene. Foran meg hadde jeg tusen høydemetre med skare og isføre. Dalen eller skaret jeg hadde gått opp var nå i skygge, og der jeg hadde gått i myk sørpesnø, var det nå blitt skikkelig hardt. Jeg pakket kameraet ned i sekken, og satte nedover. Det skulle ikke mye hellning før jeg fikk uhorvelig stor fart! Jeg krysset meg nedover att og fram. Enkelte steder ploget jeg og enkelte steder gled jeg sideveis på stålkanten på skiene. Jeg var glad de var ny slipt. Jeg trynte to ganger og jeg fikk ved nærkontakt konstatert at snøen var så hard som den kjentes ut som. Den ene gangen jeg falt ble staven overbelastet og litt bøyd. Da jeg kom ned til det punktet jeg hadde spist tidligere satte jeg med ned og strekte bena litt. Det banket i lårene etter så anstrengende skikjøring, men jeg var glad for at det verste partiet med stålis og skare hadde gått såpass bra. Etter denne pausen, var det lettere kjøring og jeg krysset og fulgte mine egne spor ned Golverskaret. Da jeg kom ned i Golverskaret var det av med skiene igjen. Nede i Simskaret oppdaget jeg en ørn som satt i en tørr gammel furu. Et flott syn med fjellet i solnedgang i bakgrunnen. Før jeg hadde fått opp kameraet var den på vingene og borte. Etter å ha kommet et stykke ned i Simskaret spente jeg på meg skiene der det var snø, og staket meg nedover. Det var det samme problemet med bekker som måtte krysses. Jeg hadde etter hvert fått en fin teknikk til å krysse, men et par ganger holdt jeg på å renne rett i bekkene siden det nå var frost og skare der det var skiføre. Ellers mye myrlendt terreng. Jeg hadde før denne turen halvveis tenkt å ta med telt og overnatte i Simskaret. Det vil jeg gjøre en annen gang, nå som jeg har blitt kjent her i ytterkanten av nasjonalparken. Jeg hadde ikke takket nei til telt og noe middag når jeg hadde gått så langt. Veien ned Simskaret var lang, og jeg var ikke ved bilen før kl 0030. Det vil si at jeg brukte 11 timer på denne turen, og jeg var fornøyd med det. Jeg anser ikke meg selv som noen habil skiløper, oppvokst som jeg er på en holme. Det viktigste for meg er å komme ned uten å brekke noe Det hadde gått mye fortere om det hadde vært annet føre, men slik vil det vel alltid være. Ett strek i regningen at det ikke var snø hele veien, men det går mot sommer og snøen kan vel ikke ligge evig. Jeg ser allikevel muligheten for å gå opp Simskaret og ha en Base Camp med telt en gang senere. På veien tilbake til Velfjord tok jeg et bilde av Storklumpen som speilte seg i Store Svenningvatnet. Flott solnedgang, eller soloppgang. Det er noe i det ordtaket at man ikke skal sove bort summarnatta. Masse dyreliv langs med veien også. 3 elger, 3 harepuser og ei skogmus krysset foran bilen på veien inn Velfjord. Jeg var ikke tilbake på hytten før i 3 tiden. http://www.kjiver.no/Golvertinden.htm Mvh Kjell Iver