Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'pulk'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 94 resultater

  1. Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf
  2. Vi vil på tur! Men langrennski og pulk! Neste helg, kjører fra Oslo torsdag ettermiddag og må være tilbake i Oslo søndag kveld... Hvor bør vi dra? Tenker Hardangervidda? Ønsker et «flatt» terreng! Har telt og godt utstyr med oss! Vanskelig å Google seg til gode tips -så prøver her Takker for alle gode ideer!!
  3. Hei Vurdere kjøpe ovenfornemnde pulk, men er skeptisk til om lengda gjer den "fampete". Normalt bruker eg parisbrett og synes det funkar fint, men ynskjer no ein pulk eg mellom anna kan montere brems på for bruk med bikkjer. Eg er skeptisk til om den oppleves som "stor". Måtehald i pakking og lågtbyggende pulk er nok meir normalen for meg enn ruvande, glidande "Berg". Så eg greier meg ofte ganske lenge på tur med liten pulk. Men så var det dette med å ha litt vektarm ved montering av brems og bruk med fleire hundar, samt at fleire bikkjer gir meir vekt i form av fôr. Praktiske erfaringar nokon? Eventuelt nokon som har prøvd å montere nomforspenning og evt brems på ein Acapulka Scandic Tour 150?
  4. Hei, jeg har skaffet meg en eldre modell av Fjellpulken Xplorer, denne er ca 190cm i lengden og iallefall halvannet tiår gammal. En pulk med flere arr enn en bil som har vært i kontakt med skurtreskern. For å si det som det er, så er bunnen så full av riper, at om du drar fingeren fra ende til ende, så føles det som å dra den over grus. Ja så ille ser det ut. Trekket er greit, men har også sett bedre dager, alle stropper var slitt og opprevne, dermed kappet av og skal byttes. Trekket har noen rifter så nærme skroget at det ikke er mulig å sy. Trekket overlever en sesong til, men må nokk byttes det også. Så, til saken: Hvordan skal jeg gå frem for å jevne ripene? bare få av dem er dype, altså lurer jeg på om jeg kan smøre voks over hele skroget og polere det? vil ripene bli jevnet ut da? med mange mange lag voks altså?Meiene er også ille, men forhåpentligvis kan jeg skaffe nye gjennom Fjellpulken, dem ser ut til å være laget av teflon, så kan det være en ide å bruke strykejern på meiene for å jevne dem ut? Trekket skal byttes ut om jeg først setter igang med overhaling av pulken. Så jeg er i tenkeboksen på hvordan jeg vil lage åpningen/lukkesystemet. Hvordan tror dere at det kan bli med stretch-materiale som duk og med én lang glidelås på midten? Cordura/Bevernylon/Seilduk istedenfor stretch? Kom gjerne med forslag! Noen som har gjort noe slikt før? enten rep av bunn eller skift av trekk, med glidelås? All hjelp er god hjelp! men jeg ønsker å gjøre prosjektet selv, så trenger ikke tips om hvem som gjør slike jobber.
  5. Hei, Jeg skal rigge et Paris pulkbrett med taudrag. Ser flere oppsett på diverse websider, men finner ikke lengden på tauene. Kan noen gi meg tips om: et godt og enkelt oppsett lengde og tykkelse på tau (hvordan lengden er på henholdsvis tauet festet på pulken, tauet festet på selen/ryggsekken og lengden på taudraget mellom pulk og sele) lengde på festestrikk om det er en fordel å tre tau rundt hele pulken og ikke bare strikk? Bilder og litt om erfaring er fint å supplere med hvis noen har
  6. Hei! Har fått det for meg at jeg skal prøve meg på litt tøffere vinterturer denne sesongen og jeg har mer tro på å bruke pulk i stedet for tung sekk på ski.. Jeg har en Fjellpulken barnepulk som jeg tenker å bruke som transportpulk for å se om jeg syntes det er ålreit. Har gått litt med denne pulken med barn, men da bare korte turer og stort sett i løype. Spørsmålet er om jeg bør gjøre gjøre noe mer med den for at den skal være egnet? Å ta av setet og vindskjermen er enkelt, men vil trekket som sitter på i dag duge om man pakker innholdet i pakkposer? Trekket ser ut til å være i bomull. Vil det være bedre å fjerne trekket og heller bruke en stor bag? Har søkt litt i forumet og ser det er minst en som har byttet til "transporttrekk", men jeg ønsker ikke å bruke 1500,- på å tilpasse denne pulken. Da vil jeg heller kjøpe en parispulk eller Fjellpulken transporter. Noen som har erfaring / meninger?
  7. Hei, jeg og kjæresten ser etter en tur med telt og pulk på rundt 4 dager. Vi har foreløpig sett litt på Forollhogna nasjonalpark samt Femundsmarka. Har dere noen forslag til ruter, med start og stoppested? Er noen kjent i Forollhogna nasjonalpark? Vi har sett litt på muligheten for å starte i området rundt Kvikne et sted og ende opp på Øyungen. Men litt usikker på terrenget fra Kvikne og opp mot Forollhogna, er det pulk-vennlig? Evt om dere har andre forslag i området?
  8. Jaja, da kom den skuffende meldingen om at jeg ikke ble trekt ut til Expedition Amundsen 2019. Jeg har vært med to ganger tidligere, en gang som team og i fjor som individuell. Så det er ikke veldig synd på meg, men hadde håpet å kunne delta en siste gang og kunne høvle av litt av fjorårets tid. Dessuten stiller dama til start med ei venninne, så vi håpte begge kom med. Så nå kom det et plutselig vakuum som må fylles! Er det noen som kjenner til tilsvarende eller iallefall lignende løp med ski og pulk? Helst i Europa slik at det blir relativt kortreist? Men det kan også være lenger vekk. Har søkt litt rundt, men virker som det er temmelig nisje dette her. Alle tips suges inn i vakuumet med takk!
  9. Hei! jeg har prøvd å se litt rundt på forumet etter tips til pulkdrag til min paris expedition. Jeg hadde taudrag i fjor men ble lei når jeg skulle forflytte meg i kupert terreng. Jeg tenkte derfor å skaffe meg ordentlig drag nå. Jeg har sett ackapulka sitt drag men det er noe kostbart sammenligne med fjellpulken sine. Er det noen som har noe erfaring med å feste fjellpulkendrag på en paris expedition?
  10. Ettersom jeg hadde bursdag fredag så ble det feiring etter eget ønske: Pulk og ski ble pakket og dette området ble sirklet inn: https://kart.finn.no/?lng=24.22357&lat=70.15892&zoom=13&mapType=normaphd Planen var todelt. Fredag skulle jeg inn til en plass kompis har camp med Venor-gamme og både parafinovn og propanovn. Det ble en fin tur inn og en flott aften med både fiske, mat og fersk kake fra stekovnen!!! Far selv tok i mot: Man skal ikke klage på fasilitetene når det serveres nybakt bursdagskake! Forsvarets gode gamle multifuel hold lunk i teltet på natten.. Dagen etter var planen å møte en kollega som skulle bruke skiseilet innover og måke frem døren til en gamme han har tatt initiativ til å få i stand igjen. Vi regnet med måking var påkrevet og derfor hadde vi utstyrt oss med ekstra spader som skulle legges igjen på stedet. Dvs vanligvis henges disse høyt på hytteveggen, men pga snømengdene som tidvis samler seg her valgte vi å henge dem høyt i et tre da vi dro. Kompis kom en halvtime før meg og hadde allerede klart å måke frem selve døren og var i gang med å hugge vedkubber til fyring da jeg ankom med enda flere vedsekker i pulken. Det ble en økt med måking og fyring der.... Etter en stund var det klart for en pils og lunch i sol"veggen"... Det ble en fin kveld med både tid til litt radio, lesing og løsninger på verdensproblemer. God middag med rødvin til ble en fin kroning av kvelden. Pulkene måte pent finne seg i å sove ute.. Søndag morgen var det klart for rydding og avskjed. Vi skulle gå hver vår vei ut igjen også. Jeg skulle oppom campen til kompis igjen og fiske litt på isen før hjemtur...: Heldigvis hadde ikke sporene føyket for mye igjen i løpet av natten. Sporet hadde satt seg så det var mye mer behagelig tur gjennom løssnøen på tilbakeveien...
  11. Jeg prøvde nettopp å bestille plass til pulkene til påskens skitur. NSB har bare 5 pulkplasser pr tog, og de ønskede avgangene var allerede fullbooket. Det er derimot bra med plass til oss. Er det noen som har erfaring i å reise med pulk uten å ha booket?
  12. Etter en vinter som over hodet ikke har samarbeidet så fikk jeg omsider til en tur i teltet igjen. I vinter har det stort sett vært Murphys Lov og stang ut. Enten har det vært uvær, sneras, stengte veier, sykdom, jobb eller annet som har kommet i veien for alle turhelger. Denne halgen klaffet det heldigvis. Været var også spådd sånn passe. Maks vind på 8-9 m/s, minimalt med nedbør og temperaturer på ned til -4 var det Yr påstod på forhånd. De foreslo riktignok minimalt med sol, men vi ville være fornøyd om vi så den i løpet av helgen så det fikk gå. FIkk med meg en kompis og hunden hans som jeg har fått glede av å høste noen ryper for i høst. Til tross for at jeg er allergisk for det aller meste med pels så kommer jeg veldig godt over ens med denne pelskledde skapningen. Såpass at jeg ville la det stå sin prøve med en helg i samme telt. Det skulle vise seg å gå helt greit hva allergien gjelder. Kompis var skeptisk til vintertelting da forrige vinterovernatting var en frysehistorie gjennom 2 netter. Så vi helgarderte og tok han sommerpose i min Hyperlamina Torch. Det skulle vise seg å holde med solid margin all den tid det ikke ble noe særlig mer enn -4 til -6 om natten. Utendørs. Temperaturen i teltet lå nok noe over der med to voksne og en pelskledd varmekilde. For å komme unna det meste av skuterlyd siktet vi oss inn på dette området: https://kart.finn.no/?lng=23.84218&lat=70.26285&zoom=12&mapType=normap Det er noe skutertrafikk her når vi kommer ut i mai da reinflytting gjerne foregår noe innenfor her, men enn så lenge så er det så å si umulig å få hørt en skuter i løpet av helgen. Halvveis inn fikk ekvipasjen med hund overta den tyngste pulken: På kvelden var det klar for noe nostalgi og noe moderne på kokefronten: Vi prioriterte pastakoking på 111 og sausen i den litt mindre kraftige Omnilite Ti. Det var grei skuring og ingen fastbrenning denne gang. Men det krever litt røring. Maten ble i hvertfall utmerket. Tilbehøret var heller ikke så verst: Lørdangen var en skikkelig gråværsdag, så det ble prioritert trening med hund og avslapning. PopQuiz på DAB-radio er fast turinnslag på lørdagsformiddagen om det er slik at man ikke er under forflytning. Denne gang ble det hele nydt i chairkittet til Exped i teltet: Det ble gjort en bitteliten innsats på isfisket på ettermiddagen uten at det ga så mye å skrive hjem om til tross for at det det ble en og annen fisk. Første natten hadde det også vært litt vind, men ikke mer enn at vi sov mer enn trygt. Sporene om morgenen tydet faktisk på at det hadde blåst mer enn vi hadde registrert, men i og med at vi hadde stolt på værmeldingen så var vi ikke spesielt begymret og sov godt hele natten: Søndagen startet også grått og vi valgte litt hundetrening før jeg satt meg på isen og kompis fortsatte treningen. Det ble etterhvert såpass fint at det ble mer enn middels lunk i teltet og kjøling måtte iverksettes. Etter hvert ble det riktig så flott både på isen og i teltet: En og annen fisk fikk også kikke på finværet: På hjemturen gikk det såpass unna på skareføret at vi måtte etablere spoiler på parispulken: Det går overraskende greit selv med litt høy last når tyngden er lagt i bunn: Nesten nede på veiene igjen registrerte vi at det antakelig er snø nok til en tur til eller to i år: Så forhåpentlig er Murphy-kvoten oppbrukt for i år og vi kan få til noen fine vårturer fremover...
  13. Alt begynner med en plan. Denne var enkel; starte fra Halsjøen i Våler/Hedmark, laste 2 pulker med mat og utstyr, og ta en dag av gangen med stø kurs mot sola ei ukes tid. Det ble seks dager hvor vi i hovedsak holdt oss i nabolandet, med en del mer snø enn vi hadde bedt om, 30 grader forskjell på dag og natt, åpne myrer i motlyset, åser kledd med barskog så langt vi kunne se, en studie i jakttårn og skogsbilveier, kontakt med velvoksne elger, overnatting i gamle skogsarbeiderkoier og stopp ved gjengrodde finnetorp, og til slutt en sjarmøretappe langs en velbrukt scooterled inn i gamlelandet. Her er en liten rapport i form av et "billedbrev". Haldammen, sør i Halsjøen. Her ble det fløtet tømmer frem til 1981, og tømmeret kom etter hvert ned i Glomma og videre til Borregaards anlegg. Bestefaren min jobbet 50 år som skogsarbeider, han fortalte at det lå så mye tømmer på Halsjøen vinterstid at isen bøyde seg. Årets høydepunkt var da dammen ble åpnet om våren og alt tømmeret skulle nedover elva. Vi skal imidlertid ikke dit, men oppover lia mot Juvberget, ikke helt til topps men opp mot finnetorpet med samme navn. Det er 6-7 km og tar 4 timer i bratt motbakke og med masse nysnø som har kommet i løpet av den siste tida.Vi følger den gamle kjerreveien opp Juvberget, og kjenner hvordan det må ha vært å være hest. Eller boende her oppe, for eksempel på plassen Gunnarshaug som det kun er tufter igjen av. Det er bratt og tungt, men vi finner en god rytme etter hvert. Ingen av oss har mye pulkerfaring, men det er som kjent bare én måte å få erfaring på. Dessuten vet vi at DNT-nøkkelen fungerer i Juvberget, og vi gleder oss til å nyte den første kvelden foran svartovnen på det gamle bruket. Det nærmer seg skumring når vi er framme på tunet på gården Juvberget, den ligger på norsk side av grensa. På Juvberget finner du Finnskogens bratteste partier, og en flott gård som ble ryddet av Liitiainen-slekta rundt 1670. Vi finner etter hvert nøkkelboksen og takker eierne for at de lar deler av huset du ser her, være tilgjengelig med DNT-nøkkel. Kvelden blir god med fyr i ovnen og velfortjent mat. Grensegata er et imponerende syn der den deler skogen i to mot sør. EU til venstre, moderlandet til høyre, ingen passkontroll. Under krigen kunne denne grensa bety liv eller død for nordmenn på flukt. For oss akkurat nå betyr den bedre muligheter for å finne scooterspor. Vi innser at det blir i overkant strabasiøst å dra pulkene i terrenget, så vi trekker over på svensk side. Scootersporet vi finner er langtfra ferskt, men ikke overraskende starter det akkurat ved grensegata. Jeg kjenner at motviljen mot oppmykning av scooterreglene blir en anelse mindre når fremdriften umiddelbart blir bedre. Gapahuker er det mange av på Finnskogen, og de er solid bygd av skogskarer, i kortreiste materialer. Når det er mye snø, er de ekstra gode å finne, ikke minst når det nærmer seg lunsjtid. Dette utmerkede eksemplaret befinner seg ved Hundbäcken på vei sørover mot bygda Järpliden, og passet perfekt for lunsj. Finnskogleden (merket sommerrute) passerer her, det er åpent og fint terreng gjennom furuskogen. Stemningen blir ikke dårligre av at bikkja får tiurer på vingene og at mattermosen er full av varme middagsrester fra gårsdagen. Kursen videre går mot den gamle skogsarbeiderkoia Nolbyholen. Koielivet. Hjemmekoselig inne på Nolbyholen, åpen koie som drives av såkalt Hembygdsförening. Godt med ved og i det hele tatt en fin plass å overnatte, når vi først fikk gravd frem inngangen. Tviler på at det hadde vært folk her på flere måneder. Jeg vekker Anne med Jularbo-vals neste morgen. Siden vi er på skauen har jeg byttet ut goretexjakka med ullgenser denne dagen. Det tar ikke så lang tid før det blir for varmt. Kursen settes mot Järpliden, bygda der Calle Jularbo skrev Livet på Finnskogane og Drømmen om Elin. Vi følger en skogsvei inn mot bygda, jeg liker det ikke helt, ser at det blir for fristende å gå der det er letttgått fremfor å følge myrer og høydedrag. To elger traver 150 meter foran oss på skogsbilveien, så vi får uansett valuta for veivalget. Bikkja bruker nesa mer enn øynene, og enser ikke elgene før han når frem til sporet. Det er mange år siden butikken i Järpliden stengte dørene for godt. Disken og vekta står igjen på innsiden, ellers er det stille i den gamle Jularbo-bygda. Noen har kjørt et ferskt scooterspor sørover langs Finnskogleden. Vi lar oss ikke be to ganger, og henger oss på. Gleden varer kun noen hundre meter, før sporet stopper. Det blir to km over myrene med snø til knes. En fin opplevelse, det går sakte, men kjennes godt. Vi bruker langfeller like så mye som kortfeller. Pulkene veier mellom 20 og 30 kg, i terrenget er det helt greit å ha skikkelig feste. Gapahuken ved Höcklingbäcken blir husvære på vei mot bygda Medskogen. Termometeret viser 18 minus, og det blir en kjapp skitur på morgenkvisten for å riste kulda ut av føttene. Neglespretten slipper taket etter hvert, og mens vi sitter der og koker morgenkaffe kommer endelig sola. Og den holder oss med selskap også de neste dagene. Lav morgensol ved Höcklingbäcken gapahuk. Med vårsola i fjeset og nydelige snødekte åser, blir det en flott dag. Vi finner et bra scooterspor som fører oss til Medskogen, på veien har vi rastet ved en ungfuruskog der en hel flokk elger må ha beitet de siste dagene. De er nok ikke langt unna når vi kommer. Skogsfugl ser vi ikke så mye av, antagelig ligger fugla i dokk etter at det kom 15 cm nysnø første natta. Godværet har satt inn, og vi har hele Finnskogen for oss selv. Det beste med pulk er at man kan ha med mye. Jeg har vært på et par "gramjegerturer", dette er i andre enden av skalaen, med mye god mat, sjokolade, kjeks, solide rasjoner, bacon til frokost hver dag osv. Isbor har vi også med, men det kommer aldri i bruk. Det er mye tømmerdrift på svensk side av Finnskogen, og vi passerer et par tømmerbiler i arbeid. Fristende å gå på skogsbilveien som er oppkjørt frem til hogstfeltene, men med en del grus i veien, sliter det på skiene. Herresokojan, noen har glemt å installere "ring hytta varm". Det blir den etter hvert, selv om vi i starten sliter med å få trekk i ovnen. Når 300 kg støpejernsovn først blir varm, da varer det ei stund. Skillet mellom brennkammeret og askeskuffen er borte, så det blir dobbelt brennkammer. Fersk mat og kaldt øl fra Ica på Bograngen, dette blir ren luksus. Med null måne og ingen andre lyskilder i mils omkrets, blir det en stjernehimmel av de sjeldne over Herreso. Tidlig morgen siste dag, solstrålene sniker seg inn mellom furuleggene. Været har stabilisert seg på iskalde netter og solfylte dager. Bretonen Hero nyter det frie livet på skauen, og vi begynner så smått å tenke på at det skal bli godt å komme ut av de dype skoger også. Siste dagen blir en ren sjarmøretappe i godvær på scooterspor som til slutt ender ved innsjøen Tysken. Der haiker jeg tilbake til bilen (det er en annen historie, som vi ikke skal ta nå...) Prøver meg på en liten omskrivning av et gammelt værtegn. "Når mer enn halve jakttårnet er skjult av snø, da blir det sein vår" Finnskogen vinterstid kan anbefales.Et perfekt scooterspor. På den måten at det går dit vi skal, det sparer oss for masse krefter, og - best av alt - det er helt fritt for scootere. Faktisk møter vi kun 3-4 scootere under hele turen, og med en av scooter-gamlekara fra Skråckarbärget blir det en veldig trivelig prat. Noen fakta: Tur fra 11-16 mars 2018. Overnatting i Juvberget (DNT), Nolbyholen (åpen koie), Höcklingbäcken gapahuk (kjølig), privat stuga på Medskogen, Herreso (åpen koie). Anne og Egil i sin beste alder, puss en sprek breton som fikk slippe kløv pga store snømengder. Proviantering underveis i Bograngen (velutstyrt Ica). Kan også anbefale DNT Finnskogens karthefte med rutebeskrivelser, mye nyttig info. Utstyr: Fischer fjellski med lang- og kortfell, en ombygd barnepulk og en pariserpulk med stivt drag, lett sekk i tillegg. Matlaging på bål/ovn, droppet primus, to solide termoser derav en mattermos, stor bålkjele pluss kaffekjele. Aller viktigst var det å ha med en kraftig spade med langt skaft. Mye åpent terreng, mange skogsbilveier, lett å orientere. Mye finnekultur og historie fra finneinnvandring, krigen, flyktningeruter mm for den som er interessert. Ingen trengsel eller kamp om overnattingsplassene, her er det knapt andre folk på tur vinterstid. Sporsnø hele veien; veldig mye elgspor, hare og rev, ingen som vi med overbevisning kan hevde tilhører ulv eller andre av våre store rovdyr, og relativt lite kontakt med skogsfugl, men tipper de ligger i dokk. Heller ingen orrelyder å høre om morgenen, vi skulle gjerne hatt ei natt ute med fugleleik, men det får bli neste gang. Det samme gjelder isfisket. ----------- Bildene nedenfor her er mer i tilfeldig rekkefølge, men gir noen flere inntrykk fra "Livet på Finnskogane". Forøvrig kan man si mye om Calle Jularbos låter, men når Drømmen om Elin først har festet seg mellom ørene, så må det to elger til før valsetaktene forsvinner. Mye snø. Antagelig hadde det vært lettere å ta alt på ryggen fremfor pulk, men artig å prøve noe vi ikke har så mye erfaring med, og dessuten er det artig å holde seg til den planen man har. Fischer fjellski med kortfell. Angret ikke på at jeg kjøpte nye både kortfeller (Fischer bred type) og langfeller til turen. Blåswixen ble aldri brukt. Konstruksjonsfeil, røyken skal opp mot himmelen, ikke inn i husværet. Bikkja stakk av, mens andre søkte ned mot gulvplankene for å overleve. Vårsola varmer, Finnskogenlivet gir mersmak. Liker du ikke dette, så har du neppe noe på Finnskogen å gjøre. Her er ingen spektakulære topper eller frådende fossestryk, men slake, skogkledde åser, blåner så langt du kan se og en ro som du kun finner på skauen. Velbrukt bolig ledig for ny sesong. Innflyttingsklar, noe rengjøring må påregnes. Utrolig bra hund; klager aldri, er alltid i nærheten, tar den maten og den liggeplassen han får, blir aldri sårbeint. Tar i mot all kos og gode ord med stor takk. Ikke fri for rampestreker, men ber alltid om unnskyldning. Konklusjon: får være med neste gang også. Juvberget, gammel storgård der du kan overnatte med DNT-nøkkel. Inne på Juvberget. Vi fyrte kun i det miste rommet, og lot det store være lager- og pakkeplass.
  14. Hei folkens, Tenker å dra til Hardangervidda om ei ukes tid sammen med en kompis og lurer om hva folk mener om Finse til Haukeliseter vs Rjukan. Dette blir vår lengste tur med pulk og da tenker jeg på sikkerhet, vanskelighetsgrad, osv. Vi tenker på 1 av disse turene: https://www.ut.no/tur/2.7164/ https://www.ut.no/tur/2.1307/ Turen til Rjukan har "Gradering: Enkel", mens turen til Haukeliseter "Krevende". Kanskje noen har erfaring med disse turene og kan skrive noen ord at det faktisk stemmer? Er turen til Haukeliseter virkelig mer krevende ? Tror turen til Haukeliseter er med populær og er kanskje bedre kvistet (vet at den blir ordentlig kvistet fra 02.03 i år) ? Noen andre tips til turen ? Vi tenker å bruke 7-8 dager. Mvh, lauris
  15. Navn: Hanna og Andrea Vintertelter Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-03-21 Innsendt av: Bård Haug Hanna og Andrea Vintertelter
  16. Har startet nedtellinga til det som kan bli vårens fineste eventyr. Planen er å starte fra Halsjøen i Våler (innsjø på svenskegrensa) og ta en dag av gangen i retning sørover. Forventer ikke at det er kjørt noen løyper, men legger sporet der det passer på norsk eller svensk side, og gleder oss til å ha vårsola i øynene over Finnskogens myrer i gjennom furuskogen, krysse ferske elgspor, raste ved gamle finneboplasser, kanskje kikke på orrfuglleiken en tidlig morgen, og kanskje se et ulvespor eller to. Vi lar teltet bli igjen hjemme, tar heller med en god presenning og ei skikkelig buesag og øks, så det blir fine netter ute. Og sikkert noen under tak i gamle skogsarbeiderkoier, åpne buer og gapahuker, som det er mange av i området. Jeg har ferdes mye på Finnskogen både sommer og vinter, kanskje mest om høsten, men gleder meg til lange dager på ski med pulk og godt med mat og utstyr. Bikkja er lett å overtale, og kjæresten min har også bekreftet at hun er klar. I øyeblikket tørrtrener hun med bildekk på slep, så naboene hennes spør om hun skal krysse Grønlandsisen. Det skal hun ikke, i såfall er vi solid ute av kurs. Minnes ennå en påske for rundt 20 år siden, da vi var tre kompiser som prøvde oss på en ukestur i samme område, med alt på ryggen, pill råtten snø og veldig slitsomme dager. Denne gangen blir det fjellski med kortfell, staver med gode trinser, bagasjen i pulken og forhåpentligvis ei kald uke med relativt hardt føre og uten de store snøfall. Hvis noen har erfaringer som er relevante, så er jeg takknemlig for det. Har veldig begrenset erfaring med pulk, har en pariserpulk og gikk en ukestur i Femundsmarka i fjor, pluss en helgetur på Finnskogen (bildet nedenfor). Det fungerte ganske bra, da hadde jeg rundt 25 kg i pulken, det blir det nok nå også. Har du erfaringer om overnattingssteder, scooterled (greit å vite om vi blir lei av å lage spor) og annet, så tas det i mot med takk. Har ikke helt bestemt oss om vi tar med isbor og fiskeutstyr, men det er godt mulig. Jeg kommer med en turrapport når turen er unnagjort, men hyggelig om noen har tips og erfaringer å melde. Vi kommer til å ta det ganske rolig, og fremdriften er avhengig av føret. Tipper turen ender i nærheten av innsjøen Røgden. Tar med mat for ei uke, så vi trenger ikke proviantere. Bildet nedenfor er fra Statskogs åpne husvære på Kvåho. Vi tok en helgetur dit med pulk i fjor, det var da tanken om en ukestur med ski og pulk ble sådd.
  17. Fikk ny pulk her for et par dager siden en Fjellpulken Xplorer 154. Når jeg myser over den ser jeg at det er ikke alt for gode muligheter for festing av taudrag på den. Siden jeg hater stive drag så måtte jeg finne en løsning for taudraget. Ser pulken har en del festepunker rundt om men ingen er liksom solide nok og festene forran blir i skarpeste laget for tauet. Dermed så måtte unge Jenssen inn i Autodesk Inventor og tegne nytt dragfeste. Etter 14 timer på "skrivern" så vipps så kan man bruke de orginale dragfestene på fjellpulken med taudrag. Har testet med foten midt på for å sjekke styrken og det ser ut til at den holder mer enn selve dragfestene så det burde være tilstrekkelig. Deler .stl fila om noen flere ønsker taudragfeste på pulken sin.
  18. Skal ut på tur til påsken alene og hadde tanker om å prøve pulken for andre gang. Men så kom jeg til å tenke på om det var like greit å bruke sekk til turen da vekten på utstyret ikke er det helt store. Vekten på utstyret ligger vel i underkant av 5kg og i tillegg kommer mat for 2-3 dager pluss drikke og drivstoff (vil anslå ca 3kg ekstra). Sekken i seg selv veier 450 gram, så den blir trukket fra og eventuelt erstattet med en pulk. Hva tror dere blir det mest behagelige? Trekker litt opp bare det å få erfaring med pulk, men i utgangspunktet vil jeg velge det alternativet som gjør meg minst sliten Takk for svar.
  19. Navn: Tur på Blefjell Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-03-05 Innsendt av: Bård Haug Noen rolige dager på Blefjell med telt og sovepose i pulken. Tur på Blefjell
  20. Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
  21. Kople barnepulk med Fjllpulken Xplorer 168 Min første post her inne. Tenkte jeg skulle legge ut litt info om mine erfaringer og løsninger knyttet til forberedelser med det å dra på langtur på vinteren i fjellet med barn og utstyr. Spesifikt gjelder det valg av pulk og modifisering av to pulker sammen for å kunne få med seg avkom OG alt utstyr for 2 måneder. 1. Jeg har lekt med flere løsninger for overnevnte problemstilling. Jeg har i tillegg til barnepulk fra Fjellpulken også en Thule sykkelvogn som kan gjøres om til pulk. Fordelen er at barnet kommer opp fra bakken og er godt kapslet inne. Også mer plass om man slenger på vanntttbagger inne i vognen (dersom du har toseter), samt 2 stk vanntettposer bakpå. Mer plass altså enn Fjellpulken. Etter samtale med en som selger Thule ble det fort klart at mine bekymringer ble bekreftet; galskap var konklusjonen. Den vil ikke tåle påkjenningene som en slik tur gir. Forkastet ideen og søkte inspirasjon. Fant en link her inne om en far som koplet på en mindre transport pulk bak barnepulken. (Finner ikke linken nå dessverre). Etter en del sparring med bla Fjellpulken ble dette løsningen også for meg. Men jeg skal på lengre tur og trengte derfor mer plass. Her kommer en beskrivelse av hva jeg gjorde av modifiseringer. 2. Xplorer har tre festepunkter til draget i motsetningen til tur varianten Xcountry (som er største med 144). Jeg trengte større. Det innebærer at «søsterfeste»/koplingen man kan kjøpe fra Fjellpulken til å kople to pulker sammen ikke passer. (Fungerer bare medio fester). Jeg freste derfor ut poppnaglene til det midterste feste og limte på gaffatape. 3. Målte nøye opp festepunktet for de to feste dingsene som jeg monterte på baksiden av barnepulken. Pass på at selve koplet er i vater. Og husk å få det sentrert naturligvis. Vipps, du har nå et vogntog av en pulk😁
  22. Da Finnmarksturen utgikk denne vinteren (foreløpig), så ble det en tur til alltid like vakre Senja. Var framme ganske sent på kvelden, og hadde egentlig tenkt å leie ei hytte, men siden jeg selvsagt var for sent ute, var det opptatt. Derfor ble det telting ved utløpet av Ånderelva i Tranøybotn, sør på Senja. Det ble ei rimelig kald natt, og på morgenen viste gradestokken -18. Kaldt på fingrene før teltet var pakket i bilen. Men vakkert! Kjørte til parkeringa ved hyttekroa, og der ble det ompakking av pulk, før vi var klare til å gå innover. Fulgte sommermerkinga, så måtte av med skiene for å klare å komme oss både opp og ned de lengste og bratteste kneikene. Har skjønt i ettertid at det er lurt å heller ta vinterløypa, så vi valgte den veien ned. Det ble kupert nok den veien også, og noen pulkvelt. Men greit med litt utfordringer. Det tok ca 2,5 timer før vi var kommet til Åndervannet, og det er vel ca 6 kilometer. På Ånderbu, statsskog si hytte traff jeg ei hyggelig dame som holdt på å fyre i ovnen. Siden hun hadde glemt maten fikset jeg det, og hun fikset kaffen. Trivelig å møte andre turfolk. Jeg bestemte meg for å bli på hytta den neste natta, og ettermiddagen og kvelden gikk til fyring i ovnen, lesing i hytteboka og rett og slett ingenting. Ganske deilig det! Været var helt magisk. Helt stille, stjerneklart, måneskinn og nordlys. Neste morgen våknet jeg til samme været, og det er ikke noe selvfølge her i nord. Men januar og februar har denne vinteren vært helt utrolig. Denne morgenen viser måleren på hytteveggen 23-. Sola skinner, og snøen har den herlige kalde vinterknirkinga. Vi pakker og rydder oss ut av hytta, og tenker å prøve isfisket. Jeg er rimelig ny i dette gamet. Men det er spennende å prøve. Det nye isboret fungerer superbra, og det går kjemperaskt å bore hull. Isen er utrolig tykk, og det er bare så vidt boret er langt nok. Men det går. Jeg har gruet meg for denne maggoten, så jeg er kjempeglad for at han ikke har tålt kulda. Da får jeg øvd meg på den i død tilstand. Det er godt jeg ikke har basert meg på fisk som næring denne turen, fangsten blir mager. En mikrorøye, og et napp er alt denne dagen. Jeg vet at et par stykker har overnattet i gammen denne natta, så det er greit å komme dit uten at det er iskaldt. Her skal vi ta inn for natta Aluq og jeg. Denne gammen er vel rundt hundre år, og ble satt i stand av flinke folk i 2014. En plass med sjel som jeg setter stor pris på å kunne få lov å benytte. Etter et par timer på isen er det godt å trekke seg inn i gammen, fyre, koke kaffe og lage seg litt mat. Når det begynner å mørkne tar jeg på skiene og vi tar oss en trimrunde rundt vannet. Aluq springer lykkelig etter alle mulige dyrespor han finner, så vi suser avgårde på kryss og tvers. Det er helt stille i verden, bare oss to. Når vi kommer tilbake er det bare å fyre og kose seg med andres beretninger om fine stunder i dalen. Jeg fyller på ved i ovnen gjennom hele natta, slik at det ikke blir iskaldt. Neste dag er det litt mildere, eller litt mindre kaldt. Så jeg pakker sammen, og rydder og ordner i gammen før vi setter kursen ned til vannet. Jeg tenker jeg skal prøve fiskelykken i dag også. Det blir ikke noe fisk i dag heller, enda jeg prøver med litt ekte smør sammen med den døde maggoten! Jeg tar det ikke så tungt med den manglende fangsten, det er så flott å bare få nyte det å være ute i sånne omgivelser. Den fiskinga må jeg nok øve på. Utpå formiddagen begynner vi å gå ned mot Tranøybotn, og jeg valgte som sagt vinterruta denne gangen. Det går stort sett greit, med noen litt for bratte kneiker ned. Det tar rundt et par timer før vi er ved parkeringa. Strålende fornøyd med turen, både jeg og Aluq.
  23. Hei! Noen som vet noe om snøforholdene rundt Abisko fortiden ?
  24. Synes å huske at jeg har sett et TV-program om en kar som gikk fra Pasvik og gjennom Finland til Finnmark eller noe lignende. Eller om han gikk treriksrøys til treriksrøys. Tror han karen var forholdsvis ung(slutten av 20-årene ish). noen som har peiling på hvilket program jeg snakker om eller hva dette kan ha vært?
  25. "Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.