Vinnerliste

Sekken tynger godt, vellastet som den er med proviant, isfiskeutstyr og dét en ellers trenger i det lunefulle nordnorske vårfjellet. Denne turen skulle gå til et helt spesielt ørretvann.

Fine forhold i Vassfjellet sist tirsdag. Litt dårligere skiføre i sørlige deler av løypa enn det bildene viser, men absolutt farbart enda.

En kjapp tur opp og en lang dag på hytta. Etter forrige tur til Skåpet, tok jeg kontakt med turistforeningen. Jeg ble fluksens invitert til å bli med på en dugnad – på Skåpet. Det har jo blitt noen dugnader opp gjennom årene. Det burde ikke være noe i veien med å delta på en ny i 2020. Jeg synes det er greit at det også betyr litt tur når jeg skal på en dugnad. Det blir liksom ikke «fjellfølelse» om det ikke er med noe bakker og litt myr. Nå er ikke turen fra parkeringsplassen i Vinddalen opp til Skåpet, spesielt lang, bare noe under 4 kilometer. En grei spasertur i et variert landskap. Turen starter i skog før den kommer opp i bjørkebeltet. Her står trærne ikke så tett at det er skog, men mer åpent enn det. Åpne marker betyr som regel myr og fuktighet. Heldigvis har STF lagt ned mange ganglemmer i myrene bortover, så det er ganske enkelt å komme over de våteste partiene. Det er et stykke hvor stien går gjennom et pass, med elv på den ene siden og fjell opp på den andre. Her er det mye stein, stor og liten stein. Rund og kantet stein, Sten. Her har også STF fått gjort en del. Det er laget flott opparbeidet «vei» et stykke. Nå var vi, en gjeng fra Turistforeningen og en del frivillige, for å gjøre Skåpet klar for neste sesong. Og for å klargjøre for koronabruk. Slik jeg forsto det, så vil folk kunne bestille halvparten av enkelthytten (3 av 6) med tilsammen 15 personer på anlegget. Det var og snakk om et opphold på 3 dager før neste gruppe kunne ta i bruk hytta. Noe tilsvarende skulle også gjelde for de andre hyttene. Det vil, med andre ord, være gjester på hyttene, men bare inntil 5 samtidig, og med en 3 dagers periode mellom der hytta står tom. Turen opp til hytta gikk kjapt. Vi var tre som startet omtrent samtidig fra bilene, og det ble litt tempo på tingene oppover bakkene. Jeg klarte ikke helt å henge med karen foran, men det var kjekt for en gang skyld å gi litt på. Muligens kulle jeg holdt litt igjen, for på hytta ble det jobbing. Det var jo derfor vi kom. For egen del ble det løfting og bæring, og å få på sengetøy. Pute- og dynetrekk, er etter hvert blitt gamle kjenninger. I 4-5 tiden var det egentlig nok jobbing. De andre ville spise middag før de avsluttet. Jeg tok fatt å turen mot bilene. Og brukte antakelig like lang tid nedover som på turen opp. Det er enklere ned enn opp, men jeg kjente på kroppen av det hadde vært en lang dag med en del jobbing. På vei mot bilen ble det litt bedre tid til å kikke meg rundt. Snøen var nå omtrent forsvunnet. Bare helt oppe mot hytta lå det fortsatt noen små snøfenner. Nederst var bjørkene grønne, og øverst hadde de så vidt fått «museører». Det kan virke som om sommeren alt er på vei. Det er likevel mye snø oppe i høyden, men med flott vær de siste dagene har det smeltet mye snø. Sommersesongen kan komme tidlig, selv med mye snø i vinter. Les hele artikkelen

Dersom teltduk og stangkanaler er hele og fine og du er fornøyd med teltet til ditt bruk, tenker jeg at du burde kjøpe nye stenger/stangledd. Dette ifra et miljøperspektiv og at muligens resterende telt har mange bruksdøgn igjen. Sier meg enig i tipsene til @Omnilite

Med mindre du har kjørt over stengene med ett eller annet, er vel det bare noen ledd som er ødelagt? Stangledd pleier å ha samme lengde, bortsett fra de i endene. Kan du eventuelt pusle sammen en stang av de bitene du har, så kjøper du en ny stang (den korteste). Vet du lengden som skal være på stengene, trenger du heller ikke kjøpe Bergans stenger. Du kan finne stenger fra andre produsenter som kanskje er like lange, eventuelt såpass i nærheten at du kan korte de ned bittelitt.

Jeg gjetter på at produsenten har sett på utenlandske hengekøyer og kopiert dette. Under forutsetning om at du ligger på skrått i køya vil en skjev tarp være fornuftig da de utstikkende hjørnene vil dekke hhv hode og tær.

Virker som jeg er kvitt alle lyter og plager så langt, er jeg optimistisk for tur på Hardangervidda.. Det som er først på lista er Vikfjell m/omegn samt å krysse fra Finse til Haukeliseter eller Finse til Rjukan (eller omvendt ).

Er det denne? Dovrefjell Sweet Dreams tarp til hengekøye? Mulig den er asymmetrisk (parallellogram), er vanskelig å se (pluss de har den ikke på nettsiden per nå når jeg søker), men 1,6m x 2,5m er det jeg finner, og når den henges opp over hengekøye så vil det dekke asymmetrisk. Mulig den ikke er laget for å brukes "firkantet", som f.eks gapahuk/levegg. Man kan nok gjøre det, men den er da forskjøvet, altså et parallellogram. Tipper den er sydd slik, at man bruker de to endene som er nærmest hverandre til å henge den opp, så spenner man ned de to som er lengst i fra, for å få mer dekke nedover fra vind/regn. Men her kan man nok velge.

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Artig at du skulle nevne det. Jeg har faktisk det teltet. Det er et helt ålreit telt, men som nevnt tidligere i tråden så finner jeg denne typen telt vanskelig å sette opp på ujevnt underlag. Ett av hjørnene ender liksom opp med være stram i topp og bunn, men slapp på midten, noe som har en drastisk påvirkning på innerteltet. Det er derimot helt supert på flatt underlag og enkelt å få stramt som et trommeskinn. Jeg hadde en overnatting i dette for en måneds tid siden. Det fungerte flott i skogen, men jeg vet ikke hvor mye jeg hadde stolt på teltet i mye vind. Legger ved et bilde fra den turen.

Den er nok ment å henges asymmetrisk, så den dekker akkurat over hengekøya når man ligger i den. Det er den typen Hennessy leverer med de mindre køyene sine, men de er sydd langs mønet og kan henges noe tightere. Det er en godværspatent, da alt vær som ikke kommer helt loddrett vil komme seg forbi tarpen. https://www.hengut.no/2018/06/15/grunnkurs-tarp-duk/

Noen cobrabrennere har sprukket og må sølvloddes. Jeg har brukt 111C i årevis, ingen problemer. Bare bruk den

Tror den korteste diagonale går over hengekøye. Hvis duken hadde vært rektangulær ville den ha dekket dårligere i hver ende. Dette ser du ved å montere den opp og så tenke deg at du må klippe av de korteste kantene for å få den rektangulær. Da vil den dekke dårligere. Du kan selvfølgelig også montere den lange diagonale over køya og få en åpnere løsning (og da ville du ha måttet skjøte på for å få rektangulær duk). Prøv begge deler så får du se. Den egentlige bakgrunnen for formen er sikkert mest mulig dekning for minst mulig vekt. 😉

Teltet duger helt greit til H.vidda, dog ville jeg vært skeptisk dersom det virkelig tok til å blåse (stiv kuling, 13.9 m/s, og mer ). Det har også amerikansk oppsett, dvs. at man setter opp innertelt først for så og trekke ytterduk over. Personlig liker jeg ikke så godt dette. Innertelt kan bli relativt vått ved regnvær før man får ytterduk over. Jeg foretrekker den nordiske modellen hvor man reiser ytter -og innertelt samtidig. I vindfullt oppsett er det viktig å feste de ulike lagene i en sekk e.l. når man styrer med teltet. Kjedelig å løpe etter blåsende teltduker på vidda.. Stengene er av aluminium, 7001 T6, av ukjent produsent, derfor vanskelig å si noe om generell kvalitet på disse samt kvalitet på sammenføyningspunkter på stengene. Duk-kvalitet på inner/ytter virker grei nok til et telt i denne prisklassen. Det fremgår ikke av det jeg ser om det er kun mesh i dør på innertelt. Det kan være en utfordring ved vind. Etter en kjapp kikk på teltet ser det ut til at en del av lufting er i skjæring på nedre kant av ytterduk. Prisen du har fått ved din lokale forretning er god. Billigste pris ved et raskt søk på prisjakt.no er 1.469,-

Hvis det er denne, så må den enten være skjev som du påpeker (antakelig et parallellogram), eller så må målene som er oppgitt på nettsiden under være feil. Hvis formen er rektangulær, altså at begge diagonalene er like lange, samtidig som sidekantene er henholdsvis 1,6 meter og 2,5 meter lange vil diagonalen være rett under 3 meter, ikke 3,3 meter som oppgitt. https://www.friluftsbua.no/products/dovrefjell-sweet-dreams-tarp-til-hengekoye-16-x-25-m Jeg tror dette er ganske vanlig form på duk for hengekøyer. De dekker bedre enn en rent rektangulær duk ville gjort. Den lar seg fint bruke som vanlig duk over soveplass uten hengekøye også. ;-)

@rayun Har de siste ukene vært igjennom mange av trådene - Noe må jeg jo bruke tiden på! Takk for tips og lykkeønskninger! 😊👍

@OMikal - les her, står info om brenneren: https://classiccampstoves.com/threads/optimus-arctic-111c-111d.23393/

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Kjøp mine bøker på VIPPS #137581 (Randulf Valle Naturformidling) Besøk Marius Nergård Pettersen på www.manepe.no Gå til Podcasten

Hjemmekontor fikk være hjemmekontor når både sola og havet spilte på lag. En bitteliten tur i nybåten gikk helt fint. Tore

Og denne filmen klarer kunststykket; ta et standpunkt og fremdeles være kjedelig. Jeg mener filmen absolutt er verdt å se, så lenge man evner å ha i bakhodet at ikke alt som presenteres som fakta nødvendigvis er riktig eller i det minste så svart/hvitt. Jeg mener at vi alle har godt av å bryne oss på synspunkter som står i kontrast til våre egne. Jeg er stor fan av uttrykket: "The more you learn, the less you know".

Hei, Betyr dette at dokumentaren er verdt å se? Alt henger sammen og alt er ganske komplisert. Intensjonene er gode men konsekvensene av handlingene kan gå helt motsatt vei. Dette er ganske normalt og hovedgrunnen til at noen medier og politikere kalles populister eller populistiske. De forteller enkle løsninger på problemer som er svært sammensatte og kompliserte. Det finne sjelden om ikke aldri en oppskrift/løsning hverken på miljøproblemer eller andre politiske problemer. Man må ofte velge mellom to onder og når man har valgt dukker det opp et tredje onde som ingen hadde tenkt på. For oss som liker å gå på tur. Vi liker å fortelle hvor fantastisk fint det er og samtidig poste bilder om hvor fantastisk opplevelsen er. Altså vi bedriver reklame som igjen gjør at flere kommer seg på tur. Når flere er på tur i samme område så klager vi på at det det blir for mange og at det plutselig ikke er like fantastisk og at opplevelsen ødelegges av å stå i kø. Men turglede gir flere turgåere som ikke reiser til syden. Da går reiseselskapene konk, hotellene konk etc etc. Jeg tror det er viktig å forstå akkurat dette. At alt har konsekvenser og at det ikke finnes enkle løsninger. Det er fordeler og bakdeler med alt. Fordeler for noen er bakdeler for andre også videre. Jeg liker Michael Moore og skal ta en titt på dokumentaren. Men man må ta det for det det er. En manns mening om en bestemt sak. mvh Tore

At det finnes miljøforkjempere med større interesse for egen vinning enn miljøet er det ingen tvil om. Grønnvasking er et stort problem hvis vi skal ha håp om å klare å redusere CO2-utslipp globalt. Der har vi også store problemer i Norge. Argumenter som at det er bedre at vi utvinner oljen enn andre, fordi vi gjør det mye grønnere, holder ikke. Ikke er det sant heller. Vi har lignende problemer i tekstilindustrien. Noen mener at bomull er det mest miljøvennlige valget, til tross for et ekstremt areal- og vannforbruk. Noen mener polyester er mest miljøvennlig fordi det kan resirkuleres, i realiteten skjer det i svært liten grad. Andre igjen mener bambus er det som skal redde verden, men sannheten er at det er cellulose, hentet ut av bambus ved hjelp av stygge kjemikalier, som igjen lager fiberet rayon. Vi har oppdrettsnæringen som får slippe alt sitt avfall, både i form av kloakk i merdene, og kjemikalier rett i havet. Helt uten konsekvenser. Vi har også rømminger hvert år som er på størrelse med den samlede villaksbestanden i Norge. Og så har vi det som dokumentaren også omtaler: vindkraft. Vi selger norsk areal for småpenger. Norske strømforbrukere betaler for etablering av store vindturbin-anlegg i urørt natur gjennom nettleie, fordi EU har krav om at en viss prosentandel av et lands samlede energiproduksjon skal være fornybar. I mange tilfeller finnes det ingen forpliktelser om å håndtere avfallet når disse parkene en gang i fremtiden skal legges ned. Alle disse eksemplene viser at vi har store utfordringer når vi nå MÅ prøve å dreie over til et mer bærekraftig levesett. Jeg har ikke løsningen, men etter mitt syn må vi finne en løsning hvor det straffer seg å hevde at det man gjør er miljøvennlig, når det i realiteten ikke er sant. SÅ, over til dokumentaren. Michael Moore er en artig type, men han er ikke kjent for å være den mest nøytrale dokumentarfilmskaperen i verden. Jeg vil anbefale alle som ser dokumentaren om også gjøre litt mer research, og gjerne lese gjennom følgende: https://www.filmsforaction.org/watch/michael-moore-presents-planet-of-the-humans/ https://www.independent.co.uk/arts-entertainment/films/news/michael-moore-planet-of-the-humans-movie-documentary-climate-crisis-a9489656.html https://www.theguardian.com/environment/2020/apr/28/climate-dangerous-documentary-planet-of-the-humans-michael-moore-taken-down https://www.vox.com/2020/4/28/21238597/michael-moore-planet-of-the-humans-climate-change

I disse tider kan man dra i gang ting man har tenkt på en stund. Veidemannsblod er min "hatten av" for Nordkalottens rike natur, kontrastfylte klima og lys. Her vil det høstingsbaserte friluftsliv løftes frem. Der naturressursene står til rådighet for jegeren, fiskeren og sankeren. www.veidemannsblod.no Nye beretninger/oppdateringer vil bli kunngjort på: Veidemannsblod FB

Da har min Uberlite omsider dukket opp også. (Kjøpt på kampanje hos Milrab, og de har brukt lang tid på å sende.) Den jeg fikk har ny type ventil, og her fulgte det faktisk med pumpesekk! Skal teste den, men jeg tviler på at den blir med på tur. Helt enig. Når man har kommet dit hen at man kjøper seg Uberlite liggeunderlag er alle unødvendig duppedingser allerede eliminert. 😂

Fiskeørn på vei ned i reiret sitt

Jeg gikk Hardangervidda på langs i midten av juli i fjor og da var alt av klopper og ruter farbare. Turen gikk fra Finse til Haukeliseter og totalt gikk jeg 5 dager (snitt på 26 km og 5,5 timer hver dag). Er du nybegynner ville jeg lagt på minst 2-3 ekstra dager. Fine teltmuligheter hele veien, noe steinete første etappen fra Finse, deretter fine vidder frem til du kommer lenger sørvest der høydene er brattere og mer steinur. Forslagene om et par småturer i forkant støtter jeg, men er ikke et must da du går deg i form underveis. Du er tross alt på tur og skal ikke haste deg fra a til b. Man kan fint gå hele turen (begge veier) uten kart og kompass, stiene er godt merket og oppgått, men legg for all del aldri ut på tur i disse områdene uten. Det viktigste: husk solkrem, lett skotøy til å bruke i camp, sportsteip (teip ankel og tær fra dag 1 så slipper du gnagsår) og vanntette ytterklær - været skifter før du rekker å blunke. God tur!

Og så irritert du deg over at du har kjipere underlag på hytta og så....

Er ikke litt av vitsen med Uberlite borte om man skal ha med en egen maskin for å blåse opp underlaget? Selv synes jeg SpeedValve er genial. Får tørket underlaget skikkelig innvendig også etter tur hvis man henger det med full åpning oppover på badet 👍

Aner ikke. Si ifra om den passer @Shun 😊

Enig i det Bjørn J. Jeg har som regel med refleksvest som kan være fin når man skal bli lett etter. Vesten kan jeg også markere teltet med hvis jeg (eller ungene) skal bevege seg litt bort. https://www.hovedredningssentralen.no/ta-med-refleksvest/

Meget fornøyd med mitt keron 4 gt i Sand🙂

Holder på med en ekstrem test av jakken under våte forhold..... Jakka fungerer bra