Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 20. juli 2016 i alle områder

  1. Nu efter at have lavet turrapport for sommerens første fjeldtur slår det mig, at jeg aldrig fik lavet en for sidste år. I 2015 lykkedes det omsider børnene at overtale far her til at vælge en fjelddestination udenfor Norge. Det blev så Tatra i Polen, som jeg ind imellem havde overvejet som et spændende alternativ. Første mandag i august, en meget tidlig morgen, startede vi bilen i København og kørte mod Gedser, herfra færge til Rostock, og herfra en LANG dag i bil. Berlin var én stor kø, tre-fire vejarbejder måtte vi passere, og da vi krydsede den tysk/polske grænse, var det som at køre fra en moderne motorvej til en grusvej. Nok var der også motorvej på den polske side, men den var stort set ikke vedligeholdt siden 30’erne. Den var bygget af betonplader, og i revnerne mellem pladerne voksede græs og ukrudt, så speederen måtte slippes, hvis bilen skulle holde. Største udfordring fik vi dog på landevejen fra Krakow til Zakopane, hvor et trafikuheld havde forårsaget en omkørsel. Det var efterhånden blevet mørkt, og vi rådede ikke over en GPS, ved nu heller ikke, om den havde fungeret på de kanter. Vi rakkede rundt på småveje en halvanden times tid, præsterede på et tidspunkt at komme tilbage, hvor omkørslen startede, men kom dog omsider på rette vej. Først efter midnat nåede vi helt udmattede frem til vores hotel i Zakopane. Swinica Den første formiddag brugte vi på at købe kort og orientere os om procedurerne i området. Vi havde satset på at kunne bruge hytterne inde i fjeldene på samme måde, som vi er vant til i Norge. Det var imidlertid helt umuligt. For at få plads på hytterne i Tatra, i hvert fald på den polske side, skal man have bestilt i god tid. Vi opsøgte dernæst turistinfrmationen i Zakopane for at få nogle gode råd. Her fik vi den fineste service, man kan tænke sig. Vi blev placeret på stole, der blev ringet og bestilt plads på det bedste hotel i byen vil jeg tro målt i pris (og den var ret overkommelig) kontra kvalitet, og vi blev guidet i brugen af det udmærkede bussystem, så konceptet for vores ture blev at tage en bus ud hver morgen til en af indgangene til nationalparken, gå hvorhen vi ville, og dernæst tage en bus retur til byen. Der var stort set aldrig ventetid på busserne. Der var hele tiden en, når vi ankom, og når den så var fyldt op, og det tog sjældent mere end fem minutter, startede turen. Efter at have installeret os på vores hotel måtte vi over middag ud på tur. Det var oprindelig min ide at tage svævebanen fra Zakopane op til Kasprowy Wierch, bestige nogle toppe og gå tilbage til byen, men på tursistinformationen havde fået at vide, at der var adskillige timers ventetid på den opadgående svævebane. Vi ændrede derfor plan til at gå op og tage svævebanen ned, en langt mindre benyttet variant som ifølge turistinformationen ikke skulle give ventetid. Fra foden af svævebanen begav vi os gul rute (ruterne i Tatra har hver en farve, som figurerer på skiltning og på kort) op gennem Dolina Jaworzynka, en frodig dal, videre ad blå rute til Schronisko Murowaniec, en hytte halvvejs oppe i bjergene. Herfra fortsatte vi videre ad blå rute op til Czarny Staw Gasienicowy, en idylisk bjergsø lige under de høje fjelde. Polsk bjerghytte Herfra ville jeg gerne have fortsat ad blå rute øst om søen og videre sydvest op på den gennemgående bjergryg, der danner den polsk/slovakiske grænse. Denne rute forekom enormt spændende, og på traversen langs den polsk/slovakiske grænse ville vi komme forbi et utal af toppunkter foruden Swinica (2301 moh). Men tiden var knap, hvis vi skulle nå svævebanen ned, og mit turfølge var knapt så tændt på den "spændende" rute. Fjeldsø I stedet tog vi sort rute op mod Koscielec, drejede mod vest ad blå rute og endelig igen ad sort rute op til passet vest for Swinica. Oppe i passet luftede jeg mine ønsker om at gå til toppen af Swinica, der nu lå blot 150 meter over os. Jeg fik "lov" til at rende op, mens mit turfølge begav sig mod svævebanen. Det sidste stykke op foregik af godt markeret sti med næsten overdreven brug af kæder, man kunne støtte sig til. På toppen blæste en strid vind, men udsigten var fantastisk. På returen så jeg en lille flok bjerggimser nede i passet. Jeg fortsatte til svævebanen, hvor jeg fandt mit turfølge og vi lod os fragte tilbage til Zakopane. Skovene nord for Tatra Anden dag var mere skyet, og efter toptur og masser af højdemeter dagen forinden besluttede vi os for en tur i lavereliggende terræn i skovene nord for de høje Tatra-fjelde. Måske verdens længste trappe Vi tog en bus ud til den store parkeringsplads ved Palenica Biatczanska. Herfra fulgte vi grøn sti ind i skoven, rundt om et lille engdrag og videre af, hvad der må være verdens længste trappe op til Gesia Szyja, et skovbevokset højdedrag, hvor vi indtog vores niste. Vi fortsatte af grøn rute ned mod vest og videre helt frem mod Schronisko Murovaniec, hvor vi også havde været dagen forinden. Undervejs gik vi igennem utrolig frodig skov med mandshøje bregner og digitalis. Skulle vi have mødt en bamse (ved alle indgange til nationalparken advares mod bjørne, og der gives råd, på polsk, til hvad man bør gøre ved et eventuelt møde), følte vi det skulle være i dette forholdsvis ubesøgte og ufremkommelige terræn. Frodig skov Efter at have nydt varm kakao på hytten sluttede vi med at gå ned til Zakopane ad grøn rute, blot for at prøve noget andet end dagen forinden. Rysy Feriens højdepunkt skulle være at bestige Rysy, Polens højeste fjeld på 2503 moh. Torsdag skinnede solen, og med en god vejrudsigt besluttede vi, at tiden var inde. Igen tog vi bussen ud til nationalparkindgangen ved Palenica Biatczanska. Denne gang godtede vi os over, vi var i bus og ikke bil. Mens bilerne holdt i massiv kø de sidste to kilometer, svingede busserne blot over i modsatte kørebane og overhalede hele striben af ventende biler uden at skænke modkørende mange tanker. Fra indgangen til nationalparken flottede vi os og tog hestevogn til Morskim Oku, hytten under Rysy. En tur i hestevogn på 10 km koster i Polen mindre end en tur med Gjendebåden, så det ville vi gerne give for at slippe for den lange indmarch. På turen op overhalede vi en sand folkevandring og jeg tænkte, hvis alle de mennesker skal på Rysy, så bliver der flere timers kø til toppen. Folkevandringenn stoppede dog ved Morskim Oku, der ligger idylisk ved en sø i frodige omgivelser med høje fjelde bagved ragende en kilometer op. Fra Morskim Oku påbegyndte vi den egentlige opstigning. Først rundt om søen Moskie Oko, dernæst op ad en stentrappe til næste sø, Czarny Staw pod Rysami, og herfra ad godt markeret sti opover. På vej mod Rysy Det bliver efterhånden temmelig stejlt, men et utal af kæder er lagt ud, som man kan støtte sig til alt efter behov. Umiddelbart under nationaltoppen (Polens højeste punkt, dog ikke højeste punkt på Rysy) rammer man eggen og står pludselig ved en afgrund mod øst. En lidt luftig passage venter, men man kan holde til højre, hvis det bliver for luftigt. Og så, lige pludselig, står man på nationaltoppen. Toppen var rimelig besøgt, omend det ikke voldte problemer at kæmpe sig vej frem til Polens højeste top. Derimod lå Rysys højeste top næsten uberørt hen, blot 50 meter fra nationaltoppen. Polens nationaltop set fra højeste punkt på Rysy Her trodsede jeg reglerne om ikke at forlade stierne i nationalparken og listede over på Rysys højeste punkt. Enkelte af de ellers meget autoritesttro (dog ikke i trafikken) polakker vovede at liste med. Efter at have nydt den fantastiske udsigt i strålende solskin returnerede vi samme vej, vi var kommet op. Igen tog vi en hestevogn ned, selvom jeg næsten vil tro, det kunne gøres lige så hurtigt til fods. Således nægtede kusken at køre, før vognen var fuld, og sidst på dagen tog det sin tid, så jeg nær var blevet nervøs for, om sidste bus var kørt, når vi nåede ned. En slentretur Efter Rysy ønskede vi igen at gå en tur i lavereliggende terræn. Vi planlagde at starte fra Siwa Polana vest for Zakopane og gå gennem nye skove retur til byen. Vi tog en bus til Siwa Polana og begav os dernæst på vej. Vi fulgte grøn sti mod syd ind i naionalparken og svingede dernæst mod øst. Efter et par kilometer var stien imidlertid blokeret af skovarbejde. Vi forbandede, at dette ikke havde været annonceret noget tidligere, og returnerede de to kilometer tilbage til hovedstien fra Siwa Polana, hvorfra vi fortsatte sydpå. Den næste sti mod øst var også blokeret, denne gang var det dog synligt helt ude fra hovedstien, og således blev vi tvunget længere og længere sydpå ind i nationalparken. He he Ved det tredie vejskil, som var intakt, forsøgte jeg at lokke mit følge med ind til en hytte Schronisko Ornak, som lå bag en udløber fra den primære bjergkæde langs den polsk/slovakiske landegrænse. På returen til Kiry ville vi så komme over nogle spændende pas, og vi ville endda kunne fange vores oprindeligt tiltænkte stil tilbage til Zakopane. Imidlertid stred et sådan forslag mod mit turfølges vision om en lidt mere afslappende dag, så vi endte med at gå op til Schronisko na Chocholowskiej Polanie, hvor vi nød vores frokost med en øl/vand, hvorefter vi returnerede til Siwa Polana samme vej, vi var kommet op. Således endte vi med at gå en rigtig polsk søndagstur 10 kilometer ind i nationalparken af let sti/vej til en idylisk beliggende hytte for foden af bjergene, hvorfra vi efter lidt frokostafslapning returnerede tilbage af samme vej, vi var gået ind. Giewont På vores sidste dag i Tatra besluttede vi at bestige Giewont, en elegant klippeformation vi havde udsigt til fra vores hotelværelse og havde kunnet beundre hver morgen hhv. aften. Denne gang tog vi bilen til Dolina Malej Laki og begav os i flot solskin ad gul rute op gennem dalen. Vi fulgte gul rute helt op i passet syd for Giewont. Her skiftede vi til blå rute det sidste stykke op. Køen til toppen af Giewont 100 meter under toppen landede vi i en næsten stillestående kø. Over os kunne vi se det mægtige kors, der står på toppen, og det var svært fristende at bryde ud af køen og bare fortsætte op ad skråningen uden om stien, men i Tatra er det ikke tilladt at gå væk fra stien, og med de mange mennesker, der går i polsk Tatra ville det vel sagtens også slide voldsomt på terrænet, hvis alle valgte deres egen vej. Så vi blev i køen og blev undervejs underholdt af en lille bjerggimse, der lidt på afstand stod og kiggede på menneskekøen og sikkert undrede sig over, hvad alle de mennesker mon lavede. Gimse Efter en lille time i kø nåede vi toppen. Her var fyldt op med mennesker, og det er et under at ingen blev skubbet ud over afgrunden. Vi fandt en god plads at sidde på og nyde solen og udsigten med Zakopane dybt under os og det fladere polske sletteland mod nord. På returen fulgte vi rød rute, der går oppe i højden, først på fjeldsiden og siden ned langs nordvestryggen. Nede i et mindre pas skiftede vi til grøn rute, inden vi stødte til den oprindelige gule rute vi havde fulgt det meste af vejen op. Hjemturen Belært af udturens transportmæssige besværligheder havde vi besluttet at påbegynde hjemrejsen allerede samme aften efter nedstigningen fra Giewont. Vi kom raskt afsted og fik kørt de første 300-400 kilometer, inden vi indlogerede os på et motel lige før Wrochlav. Vi var således godt på vej, og hjemturen burde ikke give problemer, men... Vi havde besluttet at undgå Berlin. Det var søndag, en stor rejsedag, og med vejarbejde på motorvejene måtte det blive et mareridt, I stedet ville vi køre ad landeveje op mod Stetin. Her røg vi imidlertid igen ind i et trafikuheld, som havde lukket vejen og sendte os på omkørsel. Her havnede vi ved en lille færge, som ifølge kortet kunne lede os over Oder, men den var tilsyneladende gået i strejke. Vi kunne se den på modsatte flodbred, men den rørte sig ikke ud af flækken. Vi fandt en alternativ vej, men snart, i en mindre provinsby, havnede vi i kø, da en musikfestival lige var sluttet. Endelig ovre på tysk område, på solid motorvej, skulle vi lige have benzin fyldt på, inden vi kunne give den gas. Imidlertid er der ikke oprettet benzintanke endnu ved den nyanlagte motorvej, så vi måtte ti kilometer ind til en landsby i det gamle DDR bag en gammeldags traktor. Summa summarum, trods fuld gas videre ad motorvejen kunne vi ikke nå vores færge i Rostock. I stedet fik vi en afgang fra Puttgarden kl. 23, så afsted yderigere 300 kilometer rundt om Lübeck. Tilbage i København var klokken langt over midnat. Ikke optimalt at skulle møde på job mandag morgen. Sammenfatning Tatra er et utrolig flot naturområde. Frodige dale, alpine tinder, stabilt vejr, i hvert fald den periode, vi var der. På plussiden tæller priserne naturligvis. Mad, indkvartering, fadøl, alt er ekstremt billigt målt i forhold til danske og norske normer. Bussystemet i Zakopane er også virkelig effektivt. På minussiden tæller besøgstallet i nationalparken. Her er virkelig mange mennesker med heraf følgende gener. Vi er på niveau med Besseggen en solrig dag i juli, hvis ikke værre. Som resultat er det heller ikke tilladt at forlade stierne, og camping finder vist ikke sted i nationalparken. Det var absolut en stor og god oplevelse at besøge polsk Tatra, men jeg er også glad i år for at være tilbage i Jotunheimen.
    10 poeng
  2. Turen ble ikke helt som planlagt pga. potekutt Men vi fikk allikevel noen flotte dager i Rondane, og unnet oss litt luksus på Rondvassbu siste natten
    4 poeng
  3. Fleksibilitet er en bra ting. Så da går jeg heller for kombinasjonen lett og tynn bukse/ lett regnbukse samt en longs hvis det blir kjølig. Istedenfor en tung bukse som aldri tørker.
    3 poeng
  4. Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler
    2 poeng
  5. Du vet det er fellesferie når: du får 2makrell og 3 påhengsmotorer på stang i løpet av noen ettermiddagstimer på Kvarodden ved Kristiansand Første gang stoppet vedkommende og svivelen røk. greit nok ? Andre gang prøvde jeg å varsle båtføreren om at han lå for langt mot land. Vedkommende ga meg tommelen opp og fortsatte rett i snøret. Mannen stoppet og fikk fridd utstyret fra propellen sin. Tredje gang kom ei katamaranjolle med noe stor motor i masse knop og høvlet rett i snøret som løp ut i rekordfart og røk i knuten mot backinglina. Ikke verst fangst, det! Passet greit med de to makrellene. Det var alt som manglet for å få til en fellesmiddag med familien. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur:) Noen andre tegn på at det er fellesferie ??
    2 poeng
  6. Home sweet home, zen og sånt. Og en drøss hjerter. Her er min kilde til sjelero. Utgangspunkt Solheimstulen, Uvdal.
    2 poeng
  7. Var på min første fjelltur på mange år. Turen gikk opp til Fløya-toppen med noen solide omveier. Fikk prøvd de nye fjellskoa også (Crispi Skarven). Fikk gnagsår i begge helene. Litt usikker om det skyldes at skoene ikke passer perfekt, om de bare må gås inn, eller om jeg går feil. Bør foten følge bakken ved bratt stigning oppover, eller skal det være ~90 grader mellom fot og legg?
    2 poeng
  8. Når folk leter etter Pokémons på snaufjellet Men her hvor jeg er finnes det ingen...
    2 poeng
  9. Jeg har med min far på turen, han kan nok hjelpe meg litt med pakking av mat:) Det er en sto ulempe med å være ungdom, jeg spiser VELDIG mye, derfor blir sekken ekstra tung.
    1 poeng
  10. Alle vann er trygge, men man kan være litt forsiktig med små vannsig og pytter som ikke har gjennomstrømming. Rennende vann med litt fart på er helt trygt.
    1 poeng
  11. Og selv om du er en ung herremann er du vel blitt "proff" nok til å beregne dagsporsjoner så du ikke ender opp som ungdommene som spiste opp alt innen det var tror 2 dager igjen;)
    1 poeng
  12. Mitt forslag er at du går opp langs Røavassdraget, my bra fiskemuligheter der. Så tar du DNT stien fra Røvollen og opp på fjellet til røvoll tjønnan. Derfra går du ned mot Roasten og østover forbi storfisktjønnan og deretter nordover mot styggsjøan området. Da kommer du ned til Røvollen igjen på slutten av turen. Er et veldig fint område. Det betyr at jeg altså ville kuttet ut området nedert i Grøtådalen, selv om det er mye vann der å fiske i så er det en lang tur ned og området inneholder svært mye tungått blokkmark...
    1 poeng
  13. Deilig rapport og fantastiske bilder. Godt å se at flere prioriterer kamerutstyr som veier litt Den gjedda var virkelig et skikkelig monster også da, hva slags stang ble den ttt på egentelig?
    1 poeng
  14. Traff tilfeldigvis Tore på Finse i forgårs. Det ble litt prat om Rogen-området, og da han nevnte gjedda på 11 kg så skjønte jeg at det var denne turen han snakket om!
    1 poeng
  15. Det er fellesferie når man har gått et stykke for å komme til et lite gromtjern på fjellet - sjekket været og greier - og der er det selvsagt noen fra før :@ Hyggelig å møte folk i fjellet, men ikke akkurat der.
    1 poeng
  16. Jøss, da kan det ikke ha vært mye om å gjøre nei. Husker ikke klokkeslettet nøyaktig men kan vel ha vært sånn rundt 1500-1600 tida jeg var på Røvollen. Ser frem til rapport
    1 poeng
  17. Har med et lett Phoxx skumunderlag (fra XXL)/ litt tyngre Bergans Extreme i tillegg til Tyvek groundsheet for teltet så da er det nok av muligheter til å ha noe mellom bakken og underlaget. Xtherm'en er så varm at det holder med tynnere og lettere sovepose også, så det er jo et stort pluss.
    1 poeng
  18. Hvis du ønsker å spare vekt så finnes jo det mange lettere produkter som gir god isolasjon. Fordelen med ull er at det virker selv om det er vått, det tar ikke fyr og det lukter ikke forferdelig etter et par dager. Vil fleecejakken isolere like godt? Kanskje. Du kan jo bare prøve da? Du kommer sannsynligvis ikke til å dø hvis den er dårligere enn ullgenseren.
    1 poeng
  19. Ja, som sagt skjønner jeg forskjellen på halv- og tvillingtau, det dreier seg om diskusjoner om førstnevnte. Det er derfor jeg lurer
    1 poeng
  20. Møtte noen hunder når jeg gikk Besseggen, felles for de fleste var at eierne ikke helt hadde fått med seg det der om båndtvang, noe uheldig mener jeg. Det er endel tamrein i området men men .. Jeg skulle egentlig ha med to, men var sjeleglad når jeg kom dit at det ordnet seg med hundepass i siste liten. Mine er nemlig ikke noe særlig på "gå bak" og ikke trekke i båndet og det hadde vært skummelt.
    1 poeng
  21. Når dette skjedde med meg for noen år, at et par kammer 'slo seg sammen, ble det en svær kul på underlaget. Når jeg så la meg på det for kvelden fikk jeg assosiasjoner til når madammen var høygravid..............Jeg er gjerrig på detaljer, så jeg stopper her siden
    1 poeng
  22. Hvor mange dager har du til rådighet egentelig? Jeg spør da du har et ganske stort område markert ut her.... Les forøvrig turrapporten min som jeg la ut da jeg nettopp har vært i noen av omrpdene nylig.
    1 poeng
  23. Jeg sitter og leser om dette nå fordi jeg nettopp har prøvd meg på ei natt på et Downmat 7 LW hvor først to kanaler midt på underlaget slo seg sammen, før den tredje hengte seg på med et høyt smell. Tro meg, underlaget mister så godt som hele sin funksjon! Oppblåst har jeg siden i går hatt ei tykk pølse i hele underlagets lengde. Brukt i ChairKit ble dette til en vinglete stol med en klump midt i ryggen. Enda mer tydelig ble det da det kom til sengetid. Liggeunderlaget kan ikke blåses helt opp, for da står de sammenslåtte kanalene, altså pølsa, helt i været. Dette problemet blir mindre med mindre luft i underlaget, men da må du ligge på ryggen. Legger du deg over på sida forsvinner all lufta fra de delaminerte kanalene over i de andre kanalene, og du ender med å ligge med deler av kroppen rett på bakken. Jeg blir litt betenkt når jeg leser om hvor mange andre som har opplevd dette, for plutselig ble ikke det fenomenale liggeunderlaget noe å stole på på en lengre tur. At man vel hjemme får byttet underlaget er ei heller mager trøst når en ligger søvnløs rett i steinura.
    1 poeng
  24. Burde gå veldig greit om hunden ikke er "døv" og kan gå bak når det går nedover. Kjipt å bli dratt etter hunden. Engelsksettern min gikk den for et par uker siden og vi møtte mye hunder. Hun kom seg frem overalt overalt for egen maskin:)
    1 poeng
  25. Takk for tips. Skal en tur på sporten etterpå. Se hva de har i tynne tynne sokker. Fikk et gnagsår her om dagen som trenger å gro.
    1 poeng
  26. Etter å ha bytt ut x antal glidelås og sydd mykje i mine to turbukser som verkeleg byrjar drage på åra, innser eg at det er på tide med ei ny. Superglad for å kunne scrolle meg gjennom tråder som dette for å prøve orientere meg litt. Har dog eit pittelite hjartesukk; når ein skriv at ei bukse har god passform, skulle eg ønske meg nokre stikkord om "god passform for kven" Altså type: "super passform for meg, 180 høg og med mest lager på midten, med slanke bein" Eller som for mitt tilfelle; "god passform for 167 cm kvinne, med typisk kvinnelagring på rumpe og lår og lite på midten". For meg vil det mellom anna seie at Klattermusen og Bergans konsekvent utgår då eg opplever dei som veldig rette, også i damemodell. Har eg først fått dei over ræva vert dei konsekvent for store og for lange ellers. Var ikkje klar over at Keb kjem i ein curved modell, den skal prøves! Forrige gang eg prøvde vanleg Keb hadde eg sikkert fått plass til tre halvliterar lagra mellom liv og korsrygg, to kne per eit, samt kunne hatt 40 cm platåsko utan at dei viste...... Takk for tips på Curved
    1 poeng
  27. Takk for tips. Kjøpte Garmin gpsmap 64st . Prøvde den i jotunheimen i helgen og den var super. Den fikk gps signaler fort og den datt aldri ut. Så langt veldig fornøyd
    1 poeng
  28. Tja kan vel bidra litt, men det har ikke noe med fisking å gjøre. Men du vet det er fellesferie når naboen har dratt i gang grillfest i hagen med utendørs musikk og er så evneveik at han ikke forstår at det faktisk er noen som begynner på jobb klokken 0700 i morgen!
    1 poeng
  29. 3 dager i knottland (Birtedalen i Telemark) Etter noen dager var suget til fjellet for stort, jeg bare måtte ut på tur. Denne gangen gikk turen i Birtedalen som ligger i Telemark. Knotten var en stor plage om kvelden og på morgenen når det var stille. Fisk ble det også... Les turen her
    1 poeng
  30. Jeg vil gå en god del, kanskje fem timer om dagen. det blir selvfølgelig litt mindre fisking, men er nysgjerrig på området, jeg vil derfor rekke å se litt:)
    1 poeng
  31. Årets sommertur er nå over, og nå sitter vi igjen med en rekke minner og erfaringer fra turen som gav oss 373 km mer under beina. Hvert år går vi Norge på langs etapper, startet i 2013 med Finnskogleden som første mål. I hovedsak prøver vi å følge Grensesømmen med noen egne tvister. I år startet turen fra Vauldalen som ligger i Røros kommune, nesten helt inntil Svenskegrensen. Det var der vi avsluttet turen i fjor. Sekken føltes overkommelige med sine omtrentlige 24 kg. Turen var en fantastisk opplevelse, på både godt og vondt. Vi fikk utfordret oss selv, og følt på det å mestre mange aspekter med å leve og vandre i naturen. Historiene og opplevelse fra turen vil vi nå legge ut på bloggen vår (grensedager). Første dagbokinnlegg; Avgårde fra Røros var vi rundt 13.40 med depotsjef Lasse som stabil sjåfør. Både sau, reinsdyr, trege svensker og en sliten syklist så vi mest vi suste mot grensen. Når vi nærmet oss Vauldalen kunne vi skimte Vigelfjellet i nord, og område i hadde gått i året før i sør. Lasse slapp oss av ved veien og vi trasket av gårde etter å ha sagt ha det til sjåføren. Første stopp var 100 meter etter starten for å prøve å legge ut en snap og et Facebook innlegg for å vise at turen var startet . Neste stopp etter det igjen var 150 meter for å smøre oss med solkrem. Når vi kom til Grevsjøen, hadde vi gått 2, 5 km, da måtte føtter og skuldre hvile. Tre sykler så stod fint plassert langs stien. Eierne av syklene traff vi i løp av dagen. Ei i turfølget hadde bodd mange år på Sørlandet, verden er ikke så stor. Ikke lenge etter så vi turens tre første ryper. Før vi kunne slå opp teltet for første gang, måtte vi ta fram vadeskoene og passere en svær elv. Ok, ikke så svær, men var litt strøm i den. Det klarte vi fint med litt røde legger etter det kalde vannet. Nå ligger vi i ny teltet og hører fuglene synge og regnet piske mot teltduken.
    1 poeng
  32. Prøvde meg på ett vanskelig bilde inne i Svarthammarhola ved Fauske forrige uke. Inne i rommet satte jeg fra meg kameraet og satte på Interval Timer Shooter som tar mange bilder mens jeg gikk rundt i rommet. Jeg ville få ett bilde hvor du ser hele landskapet i rommet, geologien i berget samt at du skal få ett lite snev av hvor stort rommet er. Klarer ikke å bli fornøyd med bildet selv, det er vanskelig, pluss at jeg har tatt så mange bilder at jeg har ganske mange muligheter til å plassere lys der jeg vil for å skape effektive bilder. Jeg har også failet litt på intensjonen om å få deg til å se hvor stort rommet her, da jeg blir for liten i bildet (tror jeg?). Da det var svært mørkt her var det vanskelig å finne ut hvor det er best å stå i forhold til kameraet. Jeg hadde kun med meg hodelykt (og ekstra batterier selvsagt). Ideelt sett har jo fotografer med seg lyskastere og flere lommelykter for å ta slike bilder. Noen av bildene, totalt ble det over 30 bilder.
    1 poeng
  33. Jeg har nå brukt dette over et par dagers fisketur og må si den er meget kjekk. Alt jeg trenger for å varme vann og gjøre opp varme/bål i ett enkelt system. Egner seg ikke for steking i særlig grad grunnet konsentrert flamme. men da fyrer jeg bare opp et bål i så fall. Hele pakken veier 470gr inkl 1 full 110gr gassboks. Alt pakkes oppi selve titankoppen fra Toaks. Må også rette eget innlegg overfor, koppen er på 750ml og ikke 550ml som tidligere nevnt
    1 poeng
  34. Takk En god gammel Canon Eos 500D er kameraet som alltid er med på tur. Den har fått og tålt mye juling opp gjennom årene, men holder seg forbausende godt. Av objektiver så er Canon EF-S 10-22mm f/3.5-4.5 USM, Canon EF 50mm f/1.4 USM og Canon EF 70-200mm f/4.0L USM med på denne turen. Stativ er Hama Traveller Mini Pro, av filtere er det et vanlig og et gradert ND8 og en Big Stopper. Samt 2 batterier og tre minnekort. Alt dette til en vekt av 2838 gram, det er mye vekt men det blir ikke skikkelig tur uten fotoutstyret for min del.
    1 poeng
  35. Først en oppfordring til alle dere som også sysler med ting laget på gutterommet. For det er vel ikke bare jeg som lager en feltovn? Tror det ville være en inspirasjon for mange å se andre enn mine feltovner. Når jeg likevel er så frimodig å stadig bringe dem til torgs er i håp om at flere der ute enten kjøper eller lager selv, eller spør rimelig pent om "noen kan lage en". I denne settingen oppfordrer jeg alle som bruker en eller annen form for vedovn om å bidra, og igjen: Du som også lager ovner: Vis oss dem HENSIKTEN MED DENNE MIN BRUKERRAPPORT ER IKKE Å IMPONERE, MEN ET FORSØK PÅ Å INSPIRERER. Man kan godt si noe "pent" om nytt utstyr, men det er først etter en tids bruk at et utstyr har livets rett. Selv om utstyret jeg har testet er "laget" av meg er det ingen nyvinning. Derfor hverken vil eller kan jeg sette produkter opp mot hverandre, men kort og godt si at utstyret jeg tilfeldigvis har "konstruert" selv - det fungerer, i stille vær, og ikke minst i regn og vind sommer som vinter. Og personlig vil dette utstyret være mitt førstevalg også i fremtiden. "Mitt" utstyr er sammenleggbar vedovn, av tynt blikk, og fotkluter (alternativ for sokker) Vedovnen. "Toms Wood Stove", eller blikkboksovnen som jeg kaller den. Test/bruksperioden for vedovnen startet våren 2014, først hjemme i hagen. En av forutsetningene for produktet var at det skulle ha en multifunksjon. Den er primært laget for vedfyring (alt som kan brennes), men er også klargjort for Trangia gassbrenner og ikke minst "soda can stove". Ved bruk av gassbrenner og Cla boks fungerer de fire veggene som vindskjerm. Andre typer varmekilder har jeg ikke vurdert, men de finnes - helt klart. Hvorfor en vedovn, når vi har bålet? I utgangspunktet setter jeg bålet høyest. Ikke minst pga dets mentale påvirkning. Derfor er et bål et "must", også i dag. Men bålet har sine begrensninger, ikke minst på høyfjellet. Det må stort sett hele tiden "voktes". slik at flammen ikke slukner, og det er vedkrevende. Snur vinden , blir man ofte sittende med røyken "midt i mot". Fordelen med en vedovn er at den er klar for bruk i løpet av sekunder. Ved å plassere den på en stein, setter den ikke noe bålavtrykk.og den kan lett flyttes ved hjelp av kjeleklypa om vinden snur. Sideplaten tvinger flammen en vei - oppover noe som gir økt effekt. I tillegg er det svært enkelt å vedlikeholde flammen. Tidsaspektet - ved vs gass. Dette konkurransen er fjernt for meg, da jeg ikke har dårlig tid på fjellet. Men det kan være tider hvor gass likevel er førstevalget, hvert fall der og da. Ved generelt. Tørr/våt ved. "Ulempen" med vedfyring er at det kan ta sin tid å sanke nok ved. For å redusere denne tiden, ikke minst i den første fasen er at jeg begynner å sanke ved 3 - 400 meter fra tenkt leirplass. For å holde "styr" på veden bruker jeg en reim med låsespenne (buksebeltet er utmerket) eller et tau. Senere drar jeg på "vedhogst", og sanker det jeg tror jeg trenger - og litt til. Tørr einer er aldri gjennomvåt. Ofte sitter fuktigheten ytterst i "skinnet" Noen ganger er det nødvendig på spikke fliser, noe som er unnagjort på noen minutter. Når god fyr er etablert, sørger jeg for at overskuddet av fliser tørkes ved å legge dem inntil ovnen. Deretter putter jeg dem i en pose for senere bruk. Bruk av gass. Å beregne gassforbruk er vanskelig. Til å begynne med hadde jeg med meg en stor boks på en ukestur på Hardangervidda. I dag har jeg kun med en liten boks, og mange ganger fyrer jeg ikke med gass i det hele tatt. Men det er klart at ved dårlig vær er en gass førstevalget i forteltet Konklusjon. Fra våren 2014 og frem til i dag har ovnen sikkert blitt fyrt opp over 200 ganger med ved. Dermed har jeg langt på vei erstattet bålet. I tillegg har jeg også spart en del vekt i form av brensel. Når det også fungerer godt med gass våger jeg å gi den karakteren "Tilfredsstillende". ----------------------------------------- Fotkluter. De hørte med til effektene på befalsskolen, men vi brukte dem aldri. Det angrer jeg på. Mens test/bruksperioden for vedovn er fra våren 2014, er test/bruksperioden for fotkluter fra sommeren 2015. Beskrivelse: En fotklut er forløperen til sokken. Den er av ull og har målene ca 45 x45 cm Fotklutene brettes som vist på bildene. Det ble sagt at en måtte være ekstremt nøyaktig med brettingen. Dette er ikke min erfaring. Jeg bare "slurver" i vei. Når de er ve nede i støvelen trekker jeg litt her og der, og har aldri hatt gnagsår. I test/bruksperioden har jeg brukt dem på tre ukesturer på Hardangervidda og ellers på turer lokalt. De første fotklutene klippet jeg til av et ullpledd. Det var ikke vellykket. Det ble hull ved tærne ganske fort. Deretter kjøpte jeg et ullstoff. Dette har fungert utmerket. Et ullteppe, militærmodell kan kjøpes på finn.no/loppemarked.. Fotklutene er svært behagelige å ha på. Men kanskje den største fordelen er om de er blitt våte, da kan de henges opp til tørk, utbrettet i motsetning til en sokk. Konklusjon: Et meget godt alternativ til sokker. Og når du kommer frem etter timers marsj kan en ene benyttes som duk, og den andre som serviett.
    1 poeng
  36. Enda mer fornøyd nå – jeg kan vel kjøpe 2,5 av den til venstre som er min, for det man må betale for den til høyre. Men jeg har lomme! Hi hi! En annen ting som er litt forskjellig er plasttuppen på føttene. Men om det har noe å si tviler jeg vel på.
    1 poeng
  37. Etter et par velt og ødelagt middagsmat så er jeg skeptisk til alle brennere som står på toppen av en gassboks. En av mine første gassbrennere var en av den typen uten ventil hvor brenneren lager et permanent hull i boksen. En sånn brenner hadde jeg i flere år, men stabiliteten med en gryte på toppen er veldig dårlig og da jeg hadde opplevd et par velt så ble det til at jeg anskaffet meg andre og stødigere brennere. Det er et gammelt uttrykk som heter at "man sparer på skillingen og lar daleren gå". Dette uttrykket dukker stadig opp i hodet mitt når jeg leser om hvor mange gram som kan spares på f.eks. en gassbrenner som her i denne tråden. Jeg er også litt interessert i å spare vekt, men når det spares gram på en brenner så kan det godt tenkes at mange har både telt og sovepose hvor det kunne ha vert spart kilo. Og for ikke å snakke om maten. Maten er vel det som veier mest i sekken uansett hvordan man pakker og her er det sikkert også fullt mulig å spare et kilo eller to.
    1 poeng
  38. Poenget mitt er at det har liten betydning hvilken kunnskap Politiet har om denne rent praktisk når det kommer til "gjøre noe" eller "gjøre ingenting". For man skal ikke "gjøre ingenting". Pårørende er bekymret, og da skal man sette i gang med undersøkelser, og evnt ta det videre til en lete-/redningsaksjon. Så når pårørende kommer og er redd for sine nærmeste, så skal Politiet "gjøre noe". HVA de gjør videre avhenger naturligvis av kunnskapen de har om utstyret som _kanskje_ har sviktet. For om de er kjent med SPOT og at den kan være misvisende, så kan det hende at de ikke sender ut hele kavaleriet til å begynne med, men trapper heller opp etter behov. Og for å være helt ærlig, eg vil heller være letemannskapet som møter på en frisk og undrende turgåer kl 03:51 på natta, for tiende gang på to måneder, enn letemannskapet som finner en forfrosset kropp ei uke etter fordi bekymringene fra pårørende ikke ble tatt alvorlig tidsnok.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.