Vinnerliste

Ikke i dag, men i går (satser på at det er innenfor). Syltraversen i stort sett skyfri og vindstille forhold. Kjempeflott tur. Orket ikke drasse med meg kamera, så det får duge med mobilbilder.

Tok med to kamerater til Sunndalsøra i helga, ble en fin tur opp til Hovsnebba (1554m) med en luftig klyvetur innom pinakkelen Rebekka på lørdagen. På søndag gikk vi opp Kalknebba (1644m) og Hårstadnebba (1550m) på motsatt side av dalen. Utrolig flott å komme opp på kanten å se ned i Litldalen 1600m under oss, det suger godt! Bilder fra Hovsnebba, ut mot Rebekka og fra Rebekka. Tidlig søndagsmorgen i Sunndalen og flere bilder fra turen opp til Kalknebba.

Toppturer i nærområdet til hytta i helgen. To nye topper på "Holtålen PF >100 meter" kan krysses av: Storskarven (1265 moh) og Gjårdvola (1121 moh). Var også oppom Bønskneppen på hjemvei etter Gjårdvola. Nysnø på toppene, og små myrtjern og bekker er i ferd med å fryse til. Det går ubønnhørlig mot vinter i fjellet. Det første bildet viser punkt nord for selve toppunktet på Gkårdvola. Finest utsikt herfra, synes jeg. Bilde 2 er fra Bønskneppen, og siste bilde fra Storskarven.

Gjorde en liten dagstur i Femundsmarka idag. Strålande väder och vacker natur ett fint minne inför höst o vinterrusk Lukas

Ikke store turen da vi hadde med barn, men det var godt å base litt i snøen. Dette er Vasstulen ved Uvdal.

Trur moglegens det finnast ein middelveg. Det er ingen her som eg ser som meinar ein skal fyre primusen hundre gonger heime. I alle fall ikkje eg Derimot har me innanfor norsk friluftsliv ein tradisjon for noko som heiter ferdsel etter evne. Først sett moderne ord på på 60 og 70 talet. Og det er ikkje slik at ein ikkje få brynt seg og lært gjennom praksis, om ein ttilpassar ferda litt. Er det noko som er garantert, er det at ein får møte uføresette tilhøver og utfordringar ein ikkje har tenkt på, uansett.

Kult at du har lyst på langtur! Du får mange gode råd over her. Jeg støtter forslaget om å bygge erfaring før en såpass drøy alenetur. Desemberturer er generelt tøffe, og etappene blir i min erfaring kortere enn på noe annet tidspunkt av skisesongen. Det er ofte flott å være ute på den tiden, men ambisjonsnivået må tilpasses. Det betyr gjerne kortere dagsetapper og god mulighet til å tilpasse planene. Jeg ville vært ganske skeptisk til å planlegge en lengre tur uten exit-muligheter underveis, i alle fall uten grundig erfaring. Jeg foretrekker generelt telt fremfor hytte, men desember/januarturer prøver jeg ofte å legge til områder med åpne koier eller hytter og ta noen netter under tak. Dette nettopp av de årsakene som er nevnt over, det er korte dager og det kan bli skikkelig kaldt. Ringebufjellet (sør for Rondane) er et fint område sånn sett, og selv har jeg nok en gang lyst på Forolhogna. Jeg vet ikke hvordan det er med buss dit fra Trondheim, men vil tro at det er muligheter. Snø er selvsagt viktig for en skitur. Det er lurt å følge med helt opp til start, og gjerne ha flere alternative turmål i bakhodet. Dermed kan du gi deg selv best mulig forutsetninger for en vellykket tur.

Tviler ikke på at du har juster og justert, men det skader vel ikke med nok en video som gir noen tips? Når jeg selv går med tung sekk bruker jeg å veksle litt slik at f.eks. skuldrene tar litt mer av vekten en stund (strammer skulderremmene, trekker sekken inntil kroppen), så hoftene (slakker ved skuldrene osv.). Gregory har de beste hoftebeltene jeg har prøvd og merket tilbyr bl.a. valg mellom størrelser på hoftebelte i forhold til sekk, Trenger m.a.o ikke ende opp med samme størrelse (f.eks. small) på både belte og sekk. Men dette avhenger nok av at du har mulighet til å oppsøke en forhandler... Edit: En ting du kan forsøke, om alt annet er prøvd, er å prøve å gå med en pakkramme sekk....

Det ble en klassiker i dag - Turen over vidden. Fra Ulriken til Rundemanen (eller rettere sagt fra Haukeland sykehus til Fløyen). Jeg tok ikke Ulriksbanen opp - det hadde jeg egentlig tenkt å gjøre, men på stasjonen var det såpass mye folk som ventet i kø, at jeg bestemte meg for å gå opp derfra istedet - med 12 kg på ryggen, var jeg temmelig varm og svett da jeg var oppe ca tre kvarter senere. Måtte ta en stopp lgodt over halvveis for å forevige Bruse, den en av de to gondolene i Ulriksbanen (den gule Perle skimtes helt nederst i bildet): Tok to avstikkere, en til varden på Storhaugen, og en til krigsminnesmerket ved ruinene etter Norrønahytten - der er det blant annet fin utsikt til både Ulriks- og Rundemanen-masten: Etter å ha passert Øvre Jordalsvann, kunne jeg se ned på Eidsvåg - og følge pilen mot Fløyen: Passerte Rundemanen, og kom ned til Fløyen - og da jukset jeg og tok banen ned for å rekke 1800-bussen hjemover igjen. Flott tur!

I helgen ble det Østmarka på tvers. Fra Bysetermåsan til Fladeby, vandring på (gjengrodde) stier, blant kvist, kvast og myk høstgrønn skogbunn med hint av blåbær her og der. Overnatting på Kjerringhøgda, med natt-besøk opp i tårnet fredag kveld. Lørdag labbet jeg videre mot Deliseter. Skogens katedral gir en andektig stemning i Deliseterdalen. Fikk oppleve det sammen med @steingrd, som senere vartet opp med bål og kaffe. Ferden gikk videre i historiske tråkk. Teigen i Østmarka er til tider hard å vandre i, det går mye opp og ned. Tankene går lett tilbake til det som må ha vært harde og mørke år, hvor mange gikk for livet gjennom disse traktene.. Å vandre i fotsporene til Max Manus på slippstedet "Akeleie" forsterker bare inntrykket, og det gjør dypt inntrykk å se rester fra slippet til Milorg 121. Søndag bar det mot Fladeby etter en fantastisk natt under torvtak. Takk for lånet av Kneika, dit skal vi tilbake @steingrd! Jeg drister meg til å avslutte med en sekvens fra Reidar Mullers bok "Det som ble Norge", og betraktninger rundt naturen, typisk norsk og fremmedordet geofromhet. At boken anbefales på det varmeste taler for seg selv. "Typisk norsk: Naturen er noe vi tar for gitt, likevel dras vi mot den. Den polsk-norske professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for «geofromhet» i sin bok Norske naturmytologier. Det er en følelse av nær og dyp tilknytning til et landskap og dets tradisjoner. Geofromheten skaper «erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm», skriver hun. Men til tross for vår geofromhet, naturen er likevel noe som bare er, noe mange av oss ikke er opptatt av å forstå. Det er som å lytte til et vakkert musikkstykke gang på gang uten å bry seg om hvem som har skrevet det eller hvilken epoke det tilhører. Vitner det om kunnskapsløshet hos nordmenn? Er det en slags ignoranse? Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?" Håper vi ses paa gjengrodde stier der ute

Kaffe og brødskive med brunost. Alltid stas 1262 moh

Tur til Store Smørstabbtinden (2208m), Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden og Veslfjelltinden på lørdagen som var i helga. Ved Leirbrean, Store Smørstabbtinden til vesntre. På tur opp til Store Panorama fra Store Isete på tur opp Storbreatinden

Etter først å ha tatt det piano i vel to uker med antibiotika-kur for å bli kvitt noen hissige borrelia-jyplinger, så fire dager senere kjøre på en bil på sykkel med skikkelig forslåtte lår som resultat, ser det nå ut som jeg endelig er kommet i gammel form igjen (ikke at den var/er all verden, da ) I dag lastet jeg opp sekken med mer enn nødvendig - 14 kg - og la i vei for å kjenne hvordan det gikk med litt belastning. Fire nære (og for meg svært så velkjente) fjelltopper - Damsgårdsfjellet, Olsokfjellet, Holefjellet og Gravdalsfjellet - ble passert i greit tempo, og uten å merke noen smerter fra "lårhønelåret" Det ble to pauser, på første og siste fjell. Hadde pushet på oppover til Damsgårdsfjellet, så jeg var god og svett da jeg satte meg for å nyte været og utsikten - Askøy til venstre, Bergen til høyre og Byfjorden i midten: Da jeg kom til Gravdalsfjellet, så jeg at jeg kunne rekke å lage en kopp ettermiddagskaffe og likevel nå bussen i Nipedalen så jeg kom meg hjem i god tid før solen gikk ned. En neve med "tørrtupper" fra einer (tror jeg leste at @REs anbefalte det, og det er en glimrende anbefaling når det er litt småfuktig rundt omkring) og en TinderStick oppdelt til fliser fikk kokt opp vannet på no time: Kaffen ble god, jeg rakk bussen, og kom meg hjem i fin tid Fin tur!

Lite fisk å få på Hovsnebba kan jeg nok garantere, om du ikke finner ett ørnerede full av fisk da!

Kan hunder bli "sjøsyke"? Vil tro det selv.

Skal ikke skrive mer i denne tråden, har kommet med et forslag til alternativ rute som jeg tror er mer snøsikker og litt tryggere. Så får trådstarter vurdere. Min første skikkelige vintertur, bortsett fra en overnatting i Oslomarka, var på Finse. Skulle gå til Krækkja og videre til Ustaoset. Kom ikke langt, det blåste opp til stiv kuling og vind midt imot. Teltet fikk jeg opp, men primusen var ikke sjans. Blåste hele natta og ble en lang og ubehagelig affære, men det er ikke en tur jeg aldri ville vært foruten. Dagen etter ble det overnatting på Krækkja som årets første gjest og møte med den (har jeg skjønt i etterkant) alltid like uvennlige bestyreren. Siste dag seilte jeg i bedagelig tempo ned til Ustaoset. Hadde det helt knall.

Alle skal alltid advare mot alt mulig på dette forumet. Ja, fjellet kan være farlig. Men, du lærer ingenting før du kommer deg ut. Du kan sitte og fyre opp primusen hundre ganger hjemme, det hjelper, men redder deg ikke nødvendigvis om du havner i storm og noe går galt. Du kan øve på å bygge snøhule, men det er ikke sikkert du klarer det når du er ille ute. Ingen bedre måte å samle erfaring på enn å komme seg ut. Med tanke på snøforholdene er det imidlertid kanskje andre steder som er å foretrekke. Selv ville jeg vurdert å starte på Hafjell (ta heisen opp) og gå i retning Rondane, så langt du kommer, orker og har lyst. Her er det stort sett merka løyper og en del kjørte spor, stort sett bedre snøforhold enn lenger nord og du har nestenhele tiden greie exitmuligheter med skispor og taxi ned til Gudbrandsdalen. Oppfyller alle krav om kollektivtransport.

Hva med en veldig enkel tur sammen med andre Fjellforumere om litt over en uke? http://www.fjellforum.no/topic/37181-oslo-kos-deg-gløgg-ihjel-høsttreff-23-25-oktober/?page=1 Fin måte å bli kjent med andre turfolk på.

hmm. Hyttene er vel ikke åpne på den tiden. Evt bare selvbetjente og med veldig liten sjans for å treffe andre folk både i hytter og ellers.. Er vel bare dagslys rundt 5-6 timer så vil dermed være 18 timer i mørke (og i teltet?) - ingen oppkjørte/brøytede løyper. Været i desember er vel dessuten ganske ustabilt og kan være fryktelig kaldt... Uten vintererfaring hadde i alle fall ikke jeg lagt ut på en sånn ekspedisjon.. men nå er jo jeg pysete da.. Edit; sjekket soloppgang og -nedgang; Trondheim har 4.30 timer mellom soloppgang og nedgang (18 desember) og lillehammer 5.30 timer... så om ikke nordnorsk mørketid så er det et viktig moment å huske på ved planlegging av tur..

GSI gripperen er vel den minste som er tilgjengelig av gripeverktøy. Veier 0.5oz/@10g. Magneten (som er inni kulen på baksiden) kan skjæres ut for å gjøre den litt lettere siden den ikke er på "gripesiden". Jeg har 2 stykker (har 2 lager for turutstyr), foretrekker den fremfor tenger av forskjellige typer fordi den ikke skraper opp grytene, hverken i bruk eller om den pakkes ned i gryta, den tar heller ikke noe plass.

Kloke ord fra Tessatroll her. Kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg vil anbefale deg å ta en tur i skoglendt terreng først for å lære deg å sette opp telt, og bruke eventuelt annet nytt utstyr. Det er nok å tenke på når du skal sette opp et telt i snø, om du ikke skal gjøre det i kraftig vind i tillegg. Skal du telte i snø trenger du blant annet andre typer plugger(snøplugger). Evt kraftige pinner. Skal du kjøpe ny primus er det irrelevant om den er dyr eller kraftig. Det er drivstoffet som betyr om den vil tåle kulden. Da er det typisk bensin/parafin primuser du trenger. Disse er litt annerledes å operere enn gass/rødsprit brennere. Men dette er ikke umulig, heller ikke veldig vanskelig å lære seg. Ville heller brukt de ukene i desember på ta korte turer i for å lære deg alle aspektene ved vinterovernattinger. Søk i forumet, der står det masse nyttig.

Hei Emilie Så flott at du har lyst ut på ein lengre tur på ski. Vinterfjellet er magisk! Men, det kan også være nådelaust. For å prøve å svare på dei spm eg kan svare på; 1: Snømengder i Rondane i Desember kan variere, men det er vel oftare at det er dårleg med snø/ujamne mengder enn at det er glitrande skiføre, i alle fall lengst nord mot Hjerkinn ( eg er ikkje lokal, så folkens, feel free to correct me). Eg har tilgode å køyre forbi eller opphalde meg i området i dei tider og sjå forhold som innbyr til skitur. Eg har faktisk snudd ein tur pga av dette, ein gong eg skulle feire jul på Reinheim. Kava oss opp frå Kongsvoll i djup laussnø med pulken stappa med pinnekjøtt. Bikka tregrensa og kom inn på kanten til Stroplsjødalen så var det "snøtomt". Berre fokkskavlar her og der. Me snudde, aka ned lia på pulken att, nikaurde til Gjevilvatnet og dura inn på Gjevilvasshytta. Pinnekjøttet kom på omtrent når det eigentleg skulle stått på bordet Det er ikkje stikka/merka løyper så tidleg. Når skisesongen tek til "for alvor" kan du elles finne gode opplysningar kring dette gjennom turistforeningen sine føremeldingar. 2: Det vil alltid være mogleg å gå ein tur, spm er kor mykje slit du er innstilt på, og om du har preferansar pulk/sekk. Med ein sekk er det enklare å plukke av seg skia å labbe på føtene ved behov. Det skal seiast at turar i mellomsesong med alt slags føre har ein tendens til å trekke ut i tidsbruk. 3: Spm kring kart/kompass gps har lite med fjellet og tilhøva å gjere, og meir med eigen kompetanse å gjere. Skal du i vinterfjellet åleine er det etter mitt begrep eit minstekrav at du er 100% trygg på bruk av kart og kompass. Bruk av GPS som supplement kan være bra, men det krev at du har din basiskunnskap, for å dra nytte av den. Spm kring GPS er også eit spm om kor vidt du er avhengig av framdrift. Dersom du har utstyr til å legge deg i vent når du finn det uforsvarleg å bevege deg pga krevjande orientering, er det heilt ok utan. Dersom du er avhengig av framdrift synes mange det er ok med ein GPS. Likevel må ein tilføye at GPS sei like lite om småskavlar og hamrar på 5-6 meter som kartet gjer. 4: Med atterhald om at eg ikkje kjenner deg, vil eg utfrå det du fortel om eigne føresetnader kanskje rå deg til å anten gå saman med andre, med minimum lik erfaring som deg sjølv, eller gjerne litt meir. Helst ville eg starta litt snillare, med kortare etappar, og betre exit moglegheiter. Om snøtilhøve tilseier det, kanskje starte frå Mysusæter i staden, og gå til Rondvassbu og Peer Gynthytta, og gjere fine turar i områda der nokre dagar? Relativt enkel exit, enkel tilkomst frå Otta, samt dersom ok tilhøve er det litt folk der, noko som kan være ok om det er første tur åleine. Her er sikkert også andre folk inne på forumet som kan tilrå glitrande turar i denne perioden som er litt "snillare". 5: Det finnast mange flott fjellområder for ski. På generelt grunnlag vil eg rå deg til å leite etter områder som har litt korte avstandar mellom hytter, uavhengig av om du skal bu i telt eller hytte (fin backup om noko skulle skje). Det kan også være fint å bevege seg i områder som går litt under tregrensa og litt over, med moglegheiter for litt skjerming om været skulle slå seg på vranga. Typisk områder med rikt stølsliv/stølstradisjonar. Om du byrjar litt snilt og aukar på etter kvart, får du gode erfaringar og opplevingar, og før du anar ordet av det har du vore så mykje på tur at du slepp å legge inn ein førespurnad på fjellforum om du er i stand til å gå turen eller ei. Du har fått kunnskap om eiga ferdselsevne! Uansett; god tur!

Det at tungpakkere trener mer enn lettpakkere er uansett bare vas. Foruten ungdom som skal inn i militæret, har jeg til gode å se noen på tur i nærområdet som trener med tung sekk på ryggen. Jeg trener også regelmessig styrke på treningssenter og har heller ikke opplevd noen som sier de trener styrke fordi de skal pakke tung sekk på ryggen. Det finnes sikkert et eller annet unntak som har gjort dette, men i det store og det hele det er et argument som har minimal rot i virkeligheten.

Det har vært et fantastisk nordlys den siste uken og heldigvis har det sammenfalt med at ungene har høstferie her nord så da har man kommet seg litt ut i frisk luft og har hatt tid til å sitte og nyte showet. Et og annet bilde av fenomenet har det blitt også... A night @ the lake by Espen Ørud, on Flickr

Fredag til lørdag - som vanlig. Denne gang ble det bare broderen og jeg. Til Blåfjellenden naturligvis. Det begynner å bli sent på året, og broderen avslutter sesongen i heia noe tidligere enn meg. Han hadde lyst på en overnattingstur til i år. For å si “takk for i år” og se nedover dalen med skikkelige høstfarger, og drømme om at vi igjen skal få oppleve våren med sine vare grønnfarger. Ikke noe stort ønske, og et som høyst sannsynlig vil bli oppfylt. Men i vår alder er intet sikkert, så et skikkelig farvel for dette året er likevel påkrevd. Været innover var omtrent slik det bør være i midten av oktober. Litt vind, litt regn, skyer og 4-5 grader. Varmere, så hadde det regnet skikkelig. Klart vær, så hadde det vært frost. Midt i mellom er bra. Med høstferie på gang, ville vi neppe bli alene. Det var en masse spor innover. Både etter store støvler og mindre sko. Med skolefri, ville det muligens være familier på vei. Det viste seg å stemme, men i tillegg var det to foreldrepar med hver sin lille gutt på omtrent et år. De små knøttene krøp rundt på gulvet da vi entret hytta. Det var fedrene som hadde båret ungene, mødrene tok seg av bagasjen. Som ikke var liten. Framme på Blåfjellenden ventet en overraskelse. 4 geiter. De hadde kommet fra Flørli samme dag - i følge med tre ungdommer. Opp trappene….. Det hadde gått helt greit i trappene, selv om det tok litt tid før alle dyrene ville gå på treverket enkelte steder. Ungdommen kunne fortelle at de forsøkte å trene geitene til å bære kløv. Kvelden ble kjekk. Tiden går fort i godt selskap. Morgenen gikk også greit. Alle tok i et tak med vasking og rydding. Det hadde ikke vært frost om natten, men temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi hadde på vindfleece da vi startet opp bakken, og tok den ikke av. På tilbaketuren fikk vi vinden i fleisen, og selv om den ikke var særlig sterk ble det surt - på tross av vindfleecen - over kantene. For første gang i år var vinterlua med, og ble brukt. Det var tåke på toppene, den forsvant etter hvert, men da var det noe vått i lufta. Selv om det nok var surt enkelte plasser, ble det en fin tur tilbake. Og det var masse folk i heia. Vi møtte 15 stykk på dagstur og en god del som ville inn til hytta. Turen inn gikk kjapt, returen tok litt lengre tid, men fortsatt gikk det greit. Vi ble likevel innhentet av en kar som passerte oss rett over toppen av bakken, han på vei inn. Han sprang riktignok, men brukte antakelig ikke mer enn en time hver vei.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Etter at mitt første forsøk på å gå fra Hunnedalen til Sandvatn endte med en ufrivillig overnatting ute, så har denne turen ligget og gnaget i bakhodet mitt, og onsdag 7. oktober var jeg klar for avmarsj igjen. Denne gangen hadde jeg selskap av min eldste sønn på 20, og vi hadde stappet mye god mat i sekken. Dette skulle nok bli en fin tur. På forhånd hadde jeg sjekket både yr.no og storm.no og de var ganske samstemte hva været angår, men på vindstyrke var det stor forskjell. Yr.no meldte vind 5 - 10 m/s mens storm.no varslet bort i mot det dobbelte. I tillegg hadde min kone lest et sted at det skulle bli mye vind og at folk ikke burde planlegge lange turer i slikt vær. Jeg stolte på Yr.no og ca. kl. 10.00 stod vi startklar på parkeringsplassen i Hunnedalen. Etter et pat timer med variert terreng begynte vi å merke at vinden økte mens kreftene gradvis ble mindre. En rast med mat og varm drikke ville nok hjelpe og ikke så lenge etter så bar det i vei med nytt friskt mot. Ikke lenge etter var vi kommet opp i de høyereliggende områdene langs Øyervann og begynte å merke vinden. Vindkulene rev og slet i oss så det tidvis var nesten umulig å holde balansen. På de høyeste partiene var det også en del tåke, men ikke mer enn at vi klarte å holde rett kurs. Vi hadde planer om å svinge bortom stedet der jeg hadde overnattet sist, men da vi passerte dette området så var det klart at vi kun hadde et mål og det var hytta ved Sandvatn. Vi var så trette at vi stort sett bare gikk på viljen pluss litt sjokolade. Vi ble enige om å gå innom dette stedet neste dag på vei til Blåfjellenden. 16 måneder uten fast arbeid og derfor også uten de daglige sykkelturene hadde satt sine spor, og min sønn, som trives best foran dataskjermene sine, merket også at han ikke hadde så mye mer enn viljen igjen. Han er av den typen som ikke sier fra, men prøver å holde tritt med sin gamle far mens han lider i stillhet. Men nå var jeg ikke sikker på hvem av oss som var trettest, og da vi endelig stod på terrassen utenfor hytta så var det ikke mye krefter igjen. Vi hadde vinden i ryggen og da jeg skulle åpne døra inn til vindfanget på hytta var det nesten umulig å rikke den. Jeg tok i av alle krefter, og det var kanskje ikke så mye etter vår 7 timer lange tur, men jeg fikk nok åpning til at jeg kunne se at døra i andre enden av vindfanget stod på vidt gap. Vinden presset da på døra i den enden hvor vi stod samtidig som det ble et solid undertrykk inne i vindfanget på grunn av den åpne døra i andre enden. Vi sjanglet oss rundt til den andre enden og endelig var vi i hus. Hytta var tom og gradestokken viste ca. 0 grader så det var bare å fyre på i ovnen og få opp temperaturen. Etter en stund ble det middag med importert "grass fed beef", diverse grønnsaker, "oyster sauce og nudler, og etter to tre omganger av dette stoffet så var det ikke lett å holde øynene åpne. Neste morgen var vi veldig enige om at det nok ikke ble noen tur til Blåfjellenden den dagen. Vi var så stive i både rygg og bein at vi bestemte oss for å ta snareste veien tilbake til sivilisasjonen. Det ble tre og en halv time fra Sandvatn til Lortabu og da vi endelig var nede ved veien så hadde vi bare 9.4 km igjen til der bilen var parkert. Vi lempet sekkene inn i vedrommet på Lortabu og så begynte vår to timers marsj på asfalten ned til parkeringsplassen i Hunnedalen. Vi forsøkte å haike, men jeg kan godt forstå at ingen ville ha to skitne fjellvandrere inn i bilen sin, så vi fikk vær så god gå hele veien. En sånn asfalttur på toppen av det vi hadde pådratt oss dagen før måtte garantert sette sine spor i noen dagene fremover. Et par timer senere parkerte jeg bilen hjemme foran huset og de to som kom ut av bilen lignet nok mer på et par oldinger fra "Krokryggen gamlehjem" enn to spreke fjellvandrere. Og hva har jeg lært av denne turen? Jo kanskje det hadde vert lurt å begynne å trene litt igjen, både til fots og på sykkel. Det er helt tydelig at jeg har tilbrakt alt for mye tid i sofaen det siste året. Eller kanskje noen eller noe har bestemt at jeg ikke skal gå denne turen Hunnedalen, Sanvatn, Blåfjellenden, Hunnedalen. Jeg har gått denne turen på ski, men jeg har bestemt meg for at jeg skal gå samme turen på beina en eller annen gang.

Er jo som regel ett stykke å gå til breene så alderen er vel satt med tanke på dette og at det er begrenset hvor mye en guide kan hjelpe de enkelte da han skal guide gruppen (foran i tauet). Sjekk heller med en tindevegleder (NORTIND), til en annen pris selvfølgelig, men da får dere personlig pakke, support og sikkerhet. Eller alliere dere med andre familier som har breerfaring og ta en privattur.

En ting du bør tenke på er hva du ønsker å gjøre i feriene. Med flere hunder blir det straks vanskeligere å ta med alle. Har du noen som kan ta seg av dem hvis du skal bort ei helg? Å finne noen å samarbeide om slike ting med er lurt. Når det gjelder antall hunder er min erfaring at overgangen fra 2 til 3 føles større enn fra 1 til 2. Og hvis du har 2 voksne og anskaffer valp skal du både gi de voksne trening og valpen trening som passer. Det å ha f.eks 2 hunder selv og ha mulighet til å låne flere er en fin løsning. Og kanskje du til og med hjelper den du låner av med å trene hunder? Du er nok i ferd med å gå i den klassiske trekkhundfella... Selv hadde jeg 1 for et år siden og skulle ikke ha flere. Nå har jeg 3... Vil tro du finner en del av interesse her: https://www.facebook.com/groups/355637888256/

Helgas tur gikk til ei turlagshytte på Ringvassøya i Troms. Vanlig høstvær opp til 150m, resten nysnø på steinete underlag. Mye vær på turen : Sludd, regn, snø, vind sol, vindstille. Bare å glede seg over.

Ubegripelig fint vær i dag og vandretur på Hekkfjell i Hægebostad kommune. Her i sydenden av Setesdal Vesthei har vi plukket topper som blåbær. Rekker nok bilen før mørket kommer.

Jeg vet ikke om jeg svarer konkret på spørsmålene dine i denne omgang, men dette er i hvert fall ting jeg synes er viktig å tenke godt gjennom. Først må du tenke godt igjennom hvor og hva du vil med hundekjøringen din. Er formålet først og fremst å ha hunder til tur-/friluftsliv eller ønsker du å ha et spann for på sikt å konkurrere i langdistanseløp eller andre løp? Hvis løp er det du higer mot, særlig hvis du etter hvert ønsker å hevde deg i teten, så er det gjerne hunder av en helt annen kvalitet, type og pris du vil trenge enn om målet primært er friluftsliv. En annen veldig viktig avgjørelse å ta er hundehold kontra familieliv. Det er ingen selvfølge at det å på sikt skaffe seg et større antall hunder er det beste for familien som helhet. Du skriver at dette er noe dere gjør sammen, men er både du og samboeren enig om hva som er smertegrensen i antall hunder? Med små barn vil det for det meste være én av dere voksne som kan være ute med hundene om gangen. På dagtid i helgen, når det er fint vær, er det gjerne trivelig for alle å være med, men på ukekvelder om høsten og vinteren er det utopi å tro at hundekjøringen vil være noe som gjelder hele familien. Da er det én voksen, sannsynligvis du, som er ute med hundene, mange timer i uken, uten at familien er med. Tid er rett og slett en viktig faktor i denne hobbyen. Med tre små barn er det ingen selvfølge at du har nok å ta av. For å ha et brukbart trent turspann bruker jeg i snitt to timer fire kvelder/dager i uken på trening/kjøring. Dette varierer selvfølgelig gjennom året og uken, men omtrent det nivået ligger jeg på. I tillegg kommer tiden som går til hundestell som foring, renhold i hundegården osv. Jeg har bosatt meg så jeg kan starte trening fra hundegården hele året gjennom. Må du i bil først og kanskje kjøre noen km i tillegg for å komme dit du skal kjøre, så går det fort en time eller mer ekstra pr tur du er ute. Det er lurt i å begynne forsiktig og med få hunder. Som du er inne på er to hunder i mange tilfeller dobbelt så mye som en. Det kan i mange sammenhenger være like lett med to hunder som en, men akkurat når du minst venter det eller minst ønsker det kan du fort oppleve at to hunder er betydelig mer enn det dobbelte av en. Det er viktig å lære deg å bli komfortabel og trygg med dine to før du øker med enda flere. Om du har mulighet så er det fint å kunne låne seg hunder når du har behov. Da kan du få prøvd om et større antall hunder er noe du (og familien) trives med og vil klare å håndtere. Fire hunder på sikt er fint. Det er et veldig fint og håndterbart spann. Hvis du kjører nordisk stil, der du selv går på ski, har du svært god lastekapasitet og kan få med deg mye bagasje og komme deg på lange fjellturer. Fire hunder er også et fint antall for familieturer. To hunder og pulk på hver av dere voksne med barn og utstyr oppi. Andre viktige ting å tenke på er økonomi. Både hunder, utstyr og hundefor blir merkbare utgifter med flere hunder. Plass er også et tema som etter hvert gjør seg gjeldende. Har du plass nok til flere hunder? Vil naboene tolerere lyden og ikke minst lukten av et større hundehold? Hva gjør du med hundeskitt etter hvert? Det blir nemlig adskillige kg fra åtte hunder gjennom et år. Hvis ser for deg å holde på med hundekjøring over tid, så er det viktig å tenke langsiktig og planlegg deretter. Det er nok av eksempler på folk som har økt for fort, gått lei og så endt opp med å selge unna både hunder og utstyr så fort de klarer. Det er verken personene selv eller enda mindre hundene deres tjent med.

Ble en drøy mil vandring rundt i Vestfolds dype skoger sammen med Idapelsen idag, med Knappen som topptur på sine 380 moh. Det begynner såvidt å bli høst i lufta her hjemme nå, så er ikke mange ukene før skogen har fått på seg høstuniformen i gult og rødt Akkurat som ifjord høst så var det endel Hjortelusfluer i denne skogen som fant det for godt å slå seg ned på meg, har aldri opplevd at de har stukket meg dog.

Rundtur med x antal toppar med Trollvasstind 1280 som den høgste. God sikt i dag gjorde at me skoda langt både sør, vest og aust, og kjendisar som Lodalskåpa og Snønipa, Myklebustbreen og Jostdalsbreen steig fram, i tillegg til Sunnmørsalpane. Desse fjella mellom Volda og Nordfjord har mykje fin utsikt å by på!

Jeg har brukt Salomon joggesko med goretext i et par år, og problemet mitt er at sømmen som de har lagt foran på foten hvor den er bredest har gått opp på samme sted på to par. Det har jo med at jeg går litt inn til bens, men også litt pga at det er et elendig sted å legge en søm. Utenom det så er jeg godt fornøyd, men sko av denne typen varer neppe mer enn 6-12 måneder.

jeg har bare brukt ultra mid siden tidlig i vår i altslags vær og har aldri vært våt. En gang ved en vading gikk vannet over skaftet og da ble jeg våt fordi gamasjekroken på den ene foten løsnet. Bærer som regel svært dyrebar last i bæremeis og med utstyr og hennes egenvekt er lasten ca 17 kg. Har også noen turer med 30 kilo i bratt terreng til hytta og skoene tenker jeg ikke over engang. Bor på sørvestlandet så vi har mye våt stein i bratt terreng kan du si Det skal dog nevnes at på forrige salomon par jeg hadde så røk membranen i den ene skoen nesten umiddelbart. Jeg er også vant til lette sko - noe som har mye å bety i forhold til hvordan du tåler oppakningen. Å ja, de tørker svært sakte også. Som alle membran sko.