Vinnerliste

En liten husmorferie på Lifjell tors-fre. Ble sluppet av på Grimås og hadde pakka for to netter. Valgte storsekk i stedet for pulk denne gangen. Bar skia opp de pratte bakkene fra Grimås, og gikk på universalklister fra toppen og innover - nydelig med både feste og glid! Nydelig vær. Satte opp teltet ved Blomtjønnan, ca 6 km vest for Hollane. Det var meldt en del vind utover kvelden og natta, så jeg bardunerte godt. Lagde middag, smelta snø og binga tre sendinger av Påskelabyrinten på nedlasta podkast. Sovna før sola gikk ned. Våkna rundt midnatt av vinden og at jeg måtte på do. Det ble en hustrig tur ut, hvor jeg ble velta overende i et kast. Vinden hadde dreia litt og kom inn rett mot «langsida» av Souloen, ved åpningen. Alt av nysnø som hadde kommet et par dager i forveien virket å samle seg som finkorna fokk inne i forteltet, og å oppholde seg inni innerteltet ga god massasje. Det ble lite søvn resten av natta. Jeg var trygg på at Souloen ville stå fint, ikke bekymra sånn sett - men det bråkte sånn, og jeg likte ikke all snøen som fant veien inn i ytterteltet. Vurderte en stund å pakke ned alt løsøre og prøve å snu teltet for å få vinden inn mot kortsida ved beina igjen, men frykten for å miste teltet avgårde gjorde at jeg slo fra meg tanken. På morran var det bare å grave fram løsøret i ytterteltet. Jeg orka ikke mekke noe på primusen, både mtp at den var bra pakka av snø, og at forvarming ute i vinden frista lite. Jakta på en god, forsvarlig løsning inne i teltet er i gang. Termosvannet fikk duge til frokostblandinga og etterpå ble alt pakket ned i sekken inni ytterteltet. Jeg tusla videre til Hollane, som dagens første gjest - og kjøpte Solo og en vaffel. Videre på ferden kom fellene på. Egentlig var planen ei natt til på fjellet på vei til Jønnbu, men behovet for en komplett vindstille natt vant - jeg ville hjem. lærdom fra turen: alt i ytterteltet bør pakkes ned / beskyttes for natta.. halvveis til 70 + ikke trent eller vært spes mye fysisk aktiv siste 8 år + storsekk ca 25 kg + kuperte fjell = heftig for kroppen. Gangen er fortsatt ikke normal, det gjør vondt ca overalt. Hofteleddsbøyerne, knærne og lår fikk kjørt seg, her var det visst mange muskler og sener som ikke har vært i bruk på en god stund. litt mer respekt for vinden og omtanke ved plassering av telt er ikke dumt. Jeg lå sånn til i en dal at det antakelig ble en trakt-effekt av de 15-16 sekundmeterne vind yr meldte om. jeg må finne en løsning for fyring av primus i Souloen, nærmere bestemt forvarminga (resten føles trygt nok). Å forvarme ute i kuling er liksom ikke et reelt alternativ voksing av feller er gull, takk til den som foreslo det her! Hadde betydelig bedre glid. pulk er å foretrekke framfor storsekk på ski for meg, tror jeg Dette er første gang i livet at jeg har kjent på at jeg begynner å bli gammel. Mulig jeg faktisk bør begynne med trening. Før var det et godt fysisk grunnlag fra mange turer gjennom sesongen, nå skjer det for sjelden. Både kropp og hode fikk kjørt seg, det var frykt for lårhalsbrudd i nedoverbakkene.. IMG_0255.MOV

Som vanlig spiste jobb av turdagene mine men jeg fikk til to netter på Hardangervidda. Satte opp camp litt innafor Solheimstulen etter turtips fra @Heriksi noen andres tråd. Deilig sol og første test av Tarra. Kunne gjerne vart lenger...

Det er veeeldig av og på. Bare få meter kan skille landskapet fra å være helt tørt og bart til å være en del snø og is fremdeles. Daler, skyggepartier og skyggesider av åser er spesielt utsatt for treg snøsmelting, noe jeg fikk irritert meg bra over et par ganger der jeg gikk og tråkket igjennom råtten snø Her er noen kontrastbilder, alle fra samme tur

Jeg snakker oftere om vekt enn volum. Bærer du 35 kg trenger du et solid bæresystem. Bærer du oftere ca 20+ klarer du deg med litt mindre robust bæresystem og kan spare 2 kg bare på selve sekken. Selv har jeg (184 cm og 90-100 kg avhengig av sesong ) en forkjærlighet for Osprey-sekkene når bærevekt ikke skal ligge så mye over 20 kg. Jeg har valgt den største utgaven (Xenith 105) da den veier minimalt mer enn de bittelitt mindre modellene - da har jeg plass til mer i sekken og jeg bruker også denne sekken på jakt og turer der man ikke har med så mye fordi jeg har plass uansett, den lar seg komprimere godt selv når jeg bare har en fjellduk, primus og noen ryper oppi slik at den ikke henger og slenger men er ganske kompakt mot ryggen. Samtidig tåler den bra volum om man skal stappe den litt. Såpass god justering i ryggen også at den lar seg bruke av folk med litt forsjellig rygglengde. (Pass bare på at du får en rygglengde som matcher dine

Sammen med Bestyrerinnen på strandtur. Her kommer turene tett som hagel. En tur til dagen på mer enn en mil og opp mot tre timer. Det blir mye trening det. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta det med ro, det vil si gå en litt kort tur. Bestyrerinnen hadde andre planer. Hun ville til Orre og gå om elva og så nord til Bore. 11-12 kilometer eller der omkring. I hvert fall ingen kort tur. Hvis Bestyrerinnen ville på tur langs stranden, så var det egentlig greit. Jeg hadde jo ikke helt tenkt hvor dagens tur burde gå. En strandtur denne dagen. Både Bestyrerinnen og jeg kikket ut av vinduet for å sjekker været. YR mente vist det skulle blåse fra sør, og skyene gikk da nordover?. Vi var enige om å kjøre to biler til Bore for så å kjøre sammen til Orre – å gå nordover. På Bore blåste det stikker og strå. Vind opp mot 8-10 m/sek. - fra nord. En kald vind. Nordavinden er alltid kald. Vi var likevel samstemte om å holde oss til planen og dro til Orre og Friluftshuset. Bestyrerinnen måtte først sør til Orre-elva. Det er noe med noen poeng. Hun samler topper og poeng, og kan se hvor mange plasser hun går fram eller taper i forhold til kjente. Orre-elvsmunningen er en slik poengplass. Bortover mot elva, på baksiden av sanddynene var det greit. Vinden, selv om den var kald, kom bakfra og vi hadde på greie nok klær. Ved elva kom vi ut på stranden og fikk vinden midt i mot. Den kalde vinden – fra nord. Fortsatt ikke spesielt sterk, men den krøp under og gjennom klærne, og det tok litt tid før jeg ble varm. Jeg trodde dette ville bli en kald, lang og ugrei tur. Bestyrerinnen gikk på med godt mot, og holdt tempoet oppe. Det viste seg ganske fort at stranden, helt ute ved sjøen, var fast og fin. Det var helt greit å gå. Omtrent som på en god vei, bortsett fra at det kunne komme en og annen bølge som kunne skylle over skoene. Det gikk merkverdig bra nordover langs Orresanden, - som er lang. Av og til virker denne sandstranden uendelig lang. Denne dagen var vi i andre enden ganske kjapt, på tross av vind i mot. Nå er det sandstrand helt bort til Skarsteinene, bortsett fra et lite stykke ytterst mot Jærens Rev. Hele den delen av turen gikk fort og greit. På Revtangen traff vi en kar som kikket etter fugler, og på spørsmål, kunne karen fortelle hvilken fugl jeg hadde hørt dagen før. En gråspett. Vi nådde Reve Havn i fint driv, og fortsatt nordover mot Bore. Landskapet mellom Reve havn og Fuglingene i søre enden av Borestranden, er litt spesielt. Med grønne gress-sletter og høy brink. Det minner litt om enkelte plasser jeg har vært i utlandet. Det var ikke vanskelig å få gehør for at vi skulle ta på innsiden av sand-dynene det siste stykket inn mot parkeringsplassen og bilene. Bestyrerinnen var enig i at det ville være best denne dagen. Det ble en enkel avslutning på en tur som ble kjekker etter en stund. Som vanlig ble i hvert fall jeg vant med den kalde vinden, og det er jo trivelig å være ute. En flott tur på 11-12 kilometer, men da helt uten bakker. Bare motvinden laget trøbbel denne dagen.

Ble padletur til Stråholmen, Telemark - ca en time ut fra land. Gode campingmuligheter og en veldig flott liten øy å tusle rundt på!

Har hatt den, og den er fin og lett. Ulempen er at bæreveven - ytterstoffet Goretexen er laminert til - er så pass tynn at det kan bli bretter og delaminering ved håndledd og andre steder som får mye lik belastning. Den er heller ikke robust for ekstern slitasje/fall etc. Har falt i andre grøfta nå med en Arcteryx alpha sv. Og passformen, stemmer det som sies. Norrøna M er for relativt slanke personer 180cm / 70 kg.

I Randulf Valles podcast «Uteliv» ligger det ute en hel episode som tar for seg ulike typer bensin til primusbruk. Usikker på om jeg ble så mye klokere, men husker jeg lyttet oppmerksomt alle 50 minuttene.

Eg vil berre slå eit slag for den gamle og trauste vadmelen, dele litt erfaringer og gjerne få litt erfaringer frå andre som bruker vadmel. Eg er født varmblodig, sjølv om eg er trent og i relativt god form - blir eg svett berre eg tenker på ein motbakke. Når ein i tillegg er aktiv jeger og friluftslivsmann busett på vestlandet, blir det mykje svetting! Derfor har bekledning vore ein utfordring for meg, det å sette seg ned og ta ein pause under fjellturen, eller sette seg på post det har som regel medført frysing - hvis eg ikkje har hatt med meg eit klesskift. Men etter eg oppdaga vadmelsklede, har eg hatt det bedre som friluftsmenneske! Pusteevne som er fenomenal og eg opplever at eg jevnt over holder ein veldig behagelig temperatur når eg bruker vadmel. Det er støysvakt og eg opplever det som relativt slitesterkt. Om det blir vått, so blir det tungt - men eg blir ikkje kald. Etter eg oppdaga vadmel kan eg ha turer på fjellet uten å nødvendigvis måtte skifte ulltrøya på overkroppen - og det er nytt for meg. Enkelte vadmelsplagg er relativt dyre, og ein skal være obs på kva ein kjøper, eg kjøpte f.ex ei jakke frå Harkila som viste seg å være "utblanda" vadmel og det merka eg godt på pusteevnen. Men eg kjøpte meg ein anorakk i vadmel frå ei dame som heiter Anna Norén i Sverige og det er ein handel eg er svært godt fornøyd med! Eg fekk den sydd på mål og med eigne spesifikasjoner som pelskrage på hetta og ekstra forsterkninger i skinn på albuane - og det havna på 3000 svenske kroner pluss ca 300 kr i gebyrer. Eg er so til de grader fornøgd med det plagget at eg kan ikkje få sagt det nok! Eg vedlikeholder ikkje mine plagg i vadmel, for slik eg har forstått det, so er det fint lite ein kan og skal gjere? Men kva om f.ex ei bukse i vadmel blir svært skitten, korleis vaske vadmel? Og er her andre som trivast i vadmel? Og i sofall kva plagg har dykk? Eg har bestilt meg ein Vadmalsbussarong, som er ein genser frå Edvardson i Sverige, som eg ser veldig fram til å motta 😁

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Tre topper fra Gramstad. Bestyrerinnen er på poengjakt. Det hadde blitt helt greie turer de siste dagene. Ikke spesielt lange eller tunge, men mer enn en vanlig kjapp tur. Turen hadde vært på omtrent en mil og mer enn to timer. Det er mer tur enn Bestyrerinnen vanligvis gjennomfører. Det ble likevel ikke en fridag. Bestyrerinnen er oppsatt på å sanke poeng – helst mange. Det er jo mange mulige turer og det er helst topper som gir mest poeng. Ut fra Gramstad er det en god del topp-turer, og på den måten mulig å samle poeng. For Bestyrerinnen. Det gikk ikke helt etter oppskriften forrige gang Bestyrerinnen, broderen og jeg var på tur i dette området. Den gang ble det en stopp midt i bakken opp mot Bjørndalsfjellet, og det var en av toppene jeg håpet å kunne gå til denne gangen. Broderen og jeg gikk opp mot Bjørndalsfjellet, men tok inn Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå, før vi fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Det var nettopp den ruta jeg tenkte Bestyrerinnen og jeg kunne forsøke oss på denne gangen. Både Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet gir mange poeng – til appen på telefonen til Bestyrerinnen. Spørsmålet var om Bestyrerinnen kunne tenke seg å forsøke opp bakkene som ikke var helt grei forrige gang? Bestyrerinnen stillet villig opp til den foreslåtte turen. Hun mente at med bedre forberedelser (les frokost) så skulle det meste gå så meget bedre. Det var andre biler enn vår på Gramstad. Hele folket er på tur disse dager, og en god del tar turen til Dalsnuten, og noen harde sjeler går veien oppover mot Bjørndalsfjellet. Nå var nok været med på gjøre denne skjærtorsdagen til en utedag. Det var sol og nesten blå himmel. Vi manglet sommervarmen, men bakkene opp fikk oss likevel til å svette. Bjørndalsmyra var en ny rute for Bestyrerinnen. Vi hadde imidlertid ingen problemer med å komme opp til Mattisrudlå. Noen ganske få bratte steg det siste stykket opp mot den vanlige stien – det var alt. Det var andre på vei mot Bjørndalsfjellet, til og med kjentfolk. Vi hadde følge med to svensker et stykke, de lurte på om foreldrene ville ha klart å komme opp bakkene mot Mattisrudlå. Mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet er det noen småbakker både opp og ned. Et par plasser er det nesten nødvendig å hjelpe til med hendene, men for det meste er det en grei sti. Det tok ikke lang tid før vi kunne beundre utsikten fra Bjørndalsfjellet. I alle retninger. Snødekte fjell i øst, byen, Sandnes og havet i vest. På vei nedover, ble det avklart at to topper ikke var nok denne dagen. Bestyrerinnen vill ha med seg Fjogstadnuten i tillegg. Vet ble en pause i bunn av bakken, men kjeks og te. Den lille gutten som satt på farens skuldre fikk bare kjeks, og var glad for det. Turen over den lille «heia» mellom veien og Kvitemyr, gikk kvikt, og det tok heller ikke lang tid før vi igjen stå ved bilen. Bestyrerinnen var godt fornøyd med turen – og poengene. En kjekk dag med flott tur i selskap med Bestyrerinnen.

Jeg er selv veldig fornøyd med recon jakken til Norrøna og kan anbefale denne. Vet ikke hvor stor forskjell det er på den og falketind, men opplever den iallefall ikke som kort, og har enda tilgode å bli våt igjennom.

Nei, har ikke erfaring med andre. Grunnen til det er fordi at du får ikke pengene igjen fra Norrøna, du får ett gavekort i nettbutikken deres, så da blir man «låst» til Norrøna forever. Første gang tok jeg reklamasjon direkte via butikk, og fikk penger igjen på første jakken, men så har resten gått via Norrøna og service-senteret.

Har hatt to slike, en til meg og en til kona. Den er tynn, lett, og tåler ikke å bli brukt fram og tilbake til bussen uten at den begynner å ta inn vann. Fikk reklamert på begge jakkene, og gikk for 2 stk. trollveggen goretex pro. Mer slitesterke jakker, men begge se to har også blitt sendt inn igjen til reklamasjon fordi de begynte å ta inn vann, og fikk nye jakker igjen. Greit nok med god reklamasjonsordning, men når plaggene ikke tåler vanlig turbruk ville jeg gått for noe annnet...

Denne jakka anbefaler jeg at du prøver på kroppen før du kjøper, på min kropp er den for kort i livet, mens armer passer og kan ikke gå opp i størrelse.. Merkelig at enkelte produsenter lager så korte jakker for tiden. Jeg har endt opp med arcteryx theta og klattermusen brede, ettersom jeg MÅ ha litt lengde på jakkene.

Fikk min forrige uke, ikke brukt enda. Virker som en veldig god jakke, men jeg plages bittelitt med at fronten er noe kortere enn jeg ville ønsket. Ikke krise mye kortere, men kort nok til at jeg instinktivt prøver å "dra ned" jakken etter å ha tatt den på, uten at det skjer noe : ) Tror jeg kommer til å vende meg fint til det.

Det er den perfekte allround jakka mi👍Jeg har hatt flere forskjellige Norrøna jakker, Klättermusen, Arcteryx tidligere, men de har alle vært rettet mot ulike spesielle aktiviteter. Har forøvrig også hatt en Bergans allround, men den kan ikke måle seg med Falketind. Str M er helt passe til meg (ca 70kg og 183).

Absolutt. Kjempefornøyd. Får akkurat plass til pulken i det ene forteltet, danseplass innvendig, god ventilasjon og skikkelig stødig. Trenger litt mer trening før jeg føler meg trygg på å slå det opp i sterk vind, men jeg liker klipsesystemet. Eneste jeg er litt usikker på er forvarming i forteltet hvis det ikke er dyp snø...

Da er du vel omtrent samme størrelse som meg. Jeg har Osprey Xenith 88, dvs den er 92 i large. Det er en veldig god sekk og har grei egenvekt. Dog liker jeg den best når den ikke er lastet for tungt. 22-23kilo er ok. Over det bytter jeg til Norrøna Recon 125. Tyngre sekk men bedre å bære tungt med. Nå er vel Xenith utgående modell. Ser ut som de slår sammen de store modellen av Aether og Xenith til ny modell Aether Plus. Vil nok være ganske lik Xenith. Ser egenvekt øker litt på de, greit nok hvis den blir litt mer stabil å bære tungt med.

Kjøpte e89 som felleski med faste feller. Det fungerer utmerket! På vått og dårlig påskeføre vell og merke. Har ikke hatt annet føre i påska og har ikke fått testet mere. Betydelig mere gli enn standard fisher smørefri. Tore

Relatert: Jeg vokste opp med Powerlite Wax med BC Auto bindinger. ELSKER de skiene. Full kontroll pga stålkant, men raske og fine (til fjellski å være) . Og du kan kjøre litt (skrensende) telemark i sporet med de og.

Da jeg kjøpte på xxl hadde de en binge full av skinn, i svært varierennde størrelser og kvalitet. Jeg plukket ut et litt over middels stort, i det jeg anså som god kvalitet. Dette var garvete og impregnerte skinn. Skinn som er garvet men ikke impregnert suger vann som en svamp. På lengre vinterturer med telt har jeg alltid brukt tørket skinn, skjært rektangulært som et liggeunderlag. Tørkede skinn trekker ikke vann, men alle skinn bør henges til tørk etter bruk. Tørkede skinn er stivere enn garvede skinn, men også lettere.

Jeg bruker valnøttolje som jeg kjøpte fra www.verktoyas.no

Gave20 funket for meg.

Sørsenja med litt mindre snø enn normalt på disse tider. Da blir det tur uten ski.

Kom inn døra for en drøy time siden etter en herlig 6-dagers alenetur i Østmarka. Startet ved Ellingsrudåsen og jobbet meg nedover og rundt Børtervanna, helt opp til Marikollen igjen Ruten ble på ca. 60km totalt. Første natta ble spontant tatt i en tilfeldig gapahuk litt nord for Skålsjøen, resten ble i det nye Abisko Shape 2-teltet

(Nok en mimre-tråd, bær over med meg. Deler av turrapporten vil gi mer mening om man har lest om Hardangervidda-turen fra året før) Ny vinter, nye turmuligheter for Helan og Halvan (jeg er da altså den korte, brede). Denne vinteren er det PPU-studiet med fagdidaktikk og Vygotskys proksimale utviklingssone jeg rømmer fra. Vi har fem dager til rådighet, og pakker utstyret i de samme følgesvennene som sist. Underveis på kjøreturen fra Bø til Setesdalen sitrer det i kroppen. Setesdalsheiene er ukjent terreng vinterstid for oss begge. Får vi se villrein i år og? Hvordan blir været og føret? Klarer jeg å snik-styre ruta unna den oppdemma Rosskreppfjorden, eller vinner Solan? Denne diskusjonen har vi foreløpig ikke gått for langt inn i under turplanlegginga. Bilen parkeres ved Berg (like sør for Valle) og vi tar fatt på motbakkene. Sjøl om jeg ikke kommer rett fra en to ukers pub-til-pub-vandring denne gangen kjennes høydemetrene godt i beina. Været er heldigvis strålende, og turens første lunsj nytes i sola. Vi fortsetter oppover og passerer Stavskarhytta i subbetempo. Leiren settes opp så fort vi har kommet opp på høgda og det flater litt ut. Rein (pun intended) varmeluksus for føttene! Neste morgen, sol igjen! Vi treffer på nederlendere og tyskere på vei ut fra Bossbu. Her ser det fint ut, hit vil jeg på besøk en annen gang. Skituppene vendes sørover, over Kolsvatnet, ut ved sørenden og rundt Midtfjellsristin (ga følelsen av å vandre på verdens tak) til hytta Svartenut. Leiren etableres opp mot lia østafor hytta. Morgen dag 3 er en sånn perfekt en, hvor alt bare er helt nydelig. Skyfri himmel og vindstille, soveposene kan henge ute over pulkdragene og tørke i sola, frokostblandinga smaker ekstra godt. Ane tar et bilde av Selik og meg inne i teltet på doturen sin, og lykkes ganske godt i å forevige vår eufori. Etterpå er det min tur til å tømme blæra. Det er noen fjerne, uforklarlige lyder fra oppi lia bak oss, som jeg har stussa på fra inni teltet. Mens jeg sitter der på huk med stillongsen nedafor knærne ser jeg noe som beveger seg på åskanten mot horisonten. Det der er så visst ikke steiner – det er villrein! Mange! «Ane!» utbryter jeg lavt i retning teltet. «Lia bak oss er full av villrein!» Hun tror jeg tuller, hun var jo akkurat ute sjøl uten å se noe. Jeg må zoome inn på bildet på kameraet for å få henne overbevist. Mange av dyra ligger i ro, andre rusler rolig rundt. De har nok tilbragt natta her, som våre naboer. En perfekt morgen blir bare enda bedre! Vi prøver å bryte leir uten for mye lyd for ikke å skremme opp reinen, her er det vi som er på besøk, og de er sårbare. De observerer oss, men viser ingen tegn til å reagere noe særlig – antakelig fordi de ikke kan kjenne noen lukt. Ferden vår fortsetter sørvestover og vi passerer etter hvert en ny flokk på vår venstre side. En scooter har kjørt før oss og stikka ruta videre, så noen store orienteringsutfordringer vil det ikke bli denne turen. Ved Skrubbenuten går det ikke lenger å utsette diskusjonen om mulig krysning av Rosskreppfjorden, vi må ta et valg – gå rett sør over bukta Kverevatn, eller følge kanten av vandet på østsida. Vinterløypa er stikka over vannet, og jeg legger min indre Ludvig til side. Vi rusler over, og det går helt fint, selvfølgelig. Vi krysser et annet skispor som ikke kan være så mange dagene gamle. Jeg veit at ei venninne og kjæresten ofte er på tur her oppe, og ganske riktig – når jeg snakker med henne etter hjemkomst bekrefter hun at de var her i dette området to dager før oss. Det kan ha vært deres spor! Oppover mot Vardsvasseggene kan vi se tilbake på sporene våre fra mesteparten av dagens etappe, en storslagen utsikt. Mot sør aner vi konturene av et værskifte; disig luft med ispartikler og skyer. Vi slår leir ved et lite vann i Smogedalen, og GPSen viser at vi har truffet ganske akkurat på Suleskard-vegen. Godt det ikke er noen overhengende fare for bobilturister akkurat nå. Dag fire våkner vi til det fryktede væromslaget, det blåser friskt og med snødrev i lufta. Vi velger å følge den stikka løypa sørover til Øyuvsbu, sjøl om det blir en liten omstikker. Ved Øyuvsbu blir vi ikke frista til å ta lunsjen ved «Koseplassen», skiltet virker nokså malplassert akkurat nå. Oppover i lia mot vegen igjen går et lite snøskred til venstre for oss, på trygg avstand. Fra nå av følger vinterruta Suleskardvegen hele veien ned til Fardalen. Det blir en hustrig etappe med stedvis i overkant bratte sider ovenfor eller nedenfor oss for min indre Ludvig. Heldigvis er det også muntre situasjoner underveis, som da vi diskuterte om vi faktisk kunne kjenne fe-rista under snøen. Ved Myklestøyl settes teltet opp for siste gang for turen, og Ane graver den siste arbeidsgropa i ytterteltet. Siste dag byr på samme typen vær, men vi har jo etter hvert kommet oss ganske langt nedover og er sånn sett mer beskytta for været. Nedfarten fra Fardalen, der vinterløypa slutter, og ned til Nomeland i Setesdalen, er en interessant opplevelse. Forsøk på å ta seg fram uti skogen parallelt med veien gis opp, vi prøver lykken med ei ski på veien og ei litt oppi brøytekanten for bremsing av farten. Bilistene vi møter ser ut som de lar seg underholde av seansen. Nede ved Nomeland kommer veien vår ut ved en barnehage hvor ungene er ute og leker. Vi er visst et spennende syn, og får mange spørsmål om hvor vi har vært, hva vi har gjort og hvorfor vi ser ut som vi gjør. Nå gjenstår bare siste etappe – og den håper vi inderlig at vi får litt hjelp med. Slagplanen for å få haik opp til Berg ved Valle igjen diskuteres – bør en av oss gjemme seg i bakgrunnen mens den andre står på veien og haiker? Pulkene, det er kanskje best at de ikke synes? Vi prøver lykken, og jadda! En lokal helt med pickup og tre seter foran stopper. Pulkene kan bli med på lasteplanet. Flaks! Praten går på bilturen, det er en trivelig kar dette. Han spiller Åsmund Åmli band på anlegget, og skrur opp på full guffe: «Eg e kåt, eg e galen, eg e frå Setesdaaalen!» Vel framme takker og neier vi for skyssen og pakker over i egen bil. Burger og Cola på Valle venter. Takk for oss, Setesdalsheiene!

Glemte jo det viktigste av alt.. jeg betrakter det som en nødvendighet, men mange ville nok betrakte det som tilhørende luksus-kategorien. Kosedyret mitt, en hvit (var i hvert fall, en gang) sel som har vært med på det meste siden jeg var ett år. Sånn, da har jeg kommet ut av skapet. Nå kan alle dere andre som også har med kosebamse på tur også komme ut. Regner med vi er flere!

Ser at tråden er gammel, men jeg svarer likevel. Denne er vid og funker for meg som er 176 cm og ganske tjukk. Trek TkII - Sea to Summit

Dødelig effektivt, men likevel får du ikke Garberg skarp? Rimer ikke helt det der du Garberg kommer både i rustfritt og karbon (sort belegg/coating). Du har den i rustfritt ser jeg. Mulig grovere papir vil hjelpe for litt hardere stål, men ..... ....vet ikke men, det aner meg at det er to ting som ikke spiller helt på lag her for deg her: Først, Garberg kommer med en liten sekundær-egg. Dernest, så tipper jeg at du drar kniven over slipepapiret på samme måte som når du stropper, med ryggen mot deg? Summen av de to tingene tror jeg vil bidra til at du utilsiktet runder av sekunder eggen. Er uansett vanskelig å holde vinkelen konstant når du ikke har en enkel skandislipning (dvs uten en sekundær-egg). Selv bruker jeg våtstein. En liten treplanke over vasken, en bit antiskli gummi oppå planken og en våtstein oppå der. Dårlig lys over benken, så hodelykta på og noen A4 ark liggende klar så jeg kan teste litt underveis når øyet er fornøyd. Først 600 korning så en liten touch-up med 1000. Det holder for meg. En av flere måter, men det er hva jeg brukte da fjernet sekundæreggen på noen minutter, og er hva jeg som regel bruker når jeg sliper skandi. (noen bruker sprittusj for å markere sekundereggen før de begynner, lettere å se da underveis når den er borte) Mange videoer om dette på youtube, jeg søkte opp en nå som gjelder Garberg, her: www.youtube.com/watch?v=K6hx9uJHFf8

Klarte å skvise meg inn på produksjonslista til en håndverker borti Finland som lager meget fine Puukko kniver. Blir laget i løpet av Mars.... DET er noe jeg gleder meg noe helt enormt til. Ikke umulig at det dukker opp et bilde eller to når det nærmer seg 🔥

Opplevde det samme som deg ved bruk av gassbrenneren i pinsen, men ikke at "hele" Triangelet raste sammen akkurat. Kun at den ene av de tre innfestinger i stålringen ikke går helt inn i hakket, fordi gassledningen legger seg i spenn mot kanten der den går ut fra Triangelet, slik du har merket med orange sirkel. (Bruker gassbrenneren fra Magasinet.no) Løsningen er enkel: Liten justering: https://www.biltema.no/verktoy/handverktoy/sager/filer-5-stk-2000034848 Stor justering: https://www.biltema.no/verktoy/handverktoy/sakser/platesakser/platesaks-2000042335 evt baufil om man har. Edit: Fant fram min nå og fikset den: Har blitt veldig glad i mitt Trangia Triangle, spesielt med rødspritbrenneren og tar heller med dette på dagsturer, enn gassboks og liten toppmontert gassbrenner

Her har du noen bilder og vekt @tshansen. I tillegg til dette kommer gassboks og en imsdalflaske. Har fått nok av sammenleggbare skjeer, så den får heller bare være upraktisk å pakke

Det er i grunnen rart at dette skjer. Det burde ikke være noe problem å finne et stål og en produsent som holder. En del av det stålet som kom til Norge under krigen hadde en slik kvalitet at det tålte det meste, og i dag har vi tusenvis av tonn med stål stående ute i Nordsjøen som også tåler det meste. Alle ståltyper har en oppgitt max og min temperatur som det tåler uten at egenskapene endrer seg. Det som kan være et problem er stål produsert i Kina. Mye kinesisk stål har så mye urenheter at det er umulig å vite hvordan det oppfører seg. Kina kjøper nesten alt skrapjern og stål som vi kan levere og hvis de ikke har en skikkelig kontroll på det de produserer så vet vi aldri hva vi får fra den kanten. Kina kan lage kvalitet, men da koster det også litt mer. Ta f.eks. rustfritt bestikk. Hardangerbestikk er laget av 18/8 stål mens en del billigbestikk som selges bare er oppgitt å være laget av "Rustfritt" (Stainless) stål. Det er ingen stålkvaliteter som bare heter rustfritt, akkurat som det heller ikke er noe som bare heter "spesialstål". Spesialstål og rustfritt er en samlebetegnelse på stålkvaliteter med spesielle egenskaper. En kjøkkenvask er som regel laget av 18/10 stål og hvis du f.eks. legger en kniv av 18/8 stål i vasken, spyler over litt vann og lar den ligge to - tre dager så kan du ta den opp igjen like fin. Hvis du gjør det samme med en kniv merket Stainless så vil du etter noen dager sannsynligvis se at det danner seg rust under kniven. Det vil da være svarte merker på den og i noen tilfeller vil du også kunne se små huller som går inn i stålet. Dette er urenheter av dårlig stålkvalitet som er med på å ødelegge kvaliteten på stålet. Det samme skjer ogå ofte i bunnen på billige rusfrie gryter og panner. Stål til ski bør både være rent, sterkt og seigt for å tale både lave temperaturer, bøyning og slag. Dette burde det ikke være noe problem å få til selv om jeg godt kan tenke meg at dette stålet kanskje kommer fra Kina.