Vinnerliste

Jeg driver og sniker meg rundt på fjellet med hagla her nord. Og nuh ble det jammen meg fort vinter, men fint lys kom på kjøpet....

Noe av det som er bra syns jeg, er at han ikke er en Monsen kopi, men er seg selv. Han har til å med følelser😱, og forteller hvordan han har det, og tenker. Han bruker mye stativ, også når han går å filmer, så bildene blir veldig rolige og fine. Ikke den virringa med seg selv i hele bilde som YouTube flommer over av, og som enkelte her inne bruker også. Imponert over klippinga. Flott historie, eneste jeg kan se så langt han kunne gjort bedre er lyd når han prater. Lydsystemet som di bruker på serien "Alene" gir bedre og klarer lyd. Lite musikk også, så bildene og naturens lyder kommer frem. Beste naturprogram på lenge👍👍

Sesongens første topptur på ski gikk til Loftet (2170m) i Jotunheimen i går. Knallvær og fine temperaturer. Ikke så mye snø enda, men den som leter finner!

En veldig bra måte å gjøre seg kjent med kulde er å dra på tur jevnt og trutt utover høsten og vinteren. Da med kun en eller to overnattinger. Helst minimum en overnatting i måneden. Da blir dere sakte men sikkert kjent med utstyret og det begrensninger, samt at dere lærer hvilken triks som fungerer. Å telte i streng kulde krever mye rutiner og noen tjuvtriks.

Fant et gammelt bilde fra lek i skogen, når guttungen hadde fått seg sin egen fjellduk. Camo var artig, bare han ikke sovnet.

Lengde på ski er en evig runddans i preferanser, bruksområder og skikonstruksjon/type. Jeg har N+1 på ski.. og har nesten et 2 sifret antall i bruk på en sesong. Lengdene har imidlertid krympet fra det som var "old school". Oppfattelsen av lengde på ski kan også endres i forhold til hvor bindingen havner, altså hvor mye forski og bakski du har. Gåorienterte ski monteres normalt på balansepunktet. Jeg er 179 høy i passet, det er presisjonsmålt og vurdert på Lensmannskontoret. Mine gamle Atomic Ulriken utfor er 210, fordi det var sånn det var den gangen de ble kjøpt. Videre har jeg et par parkerte Madshus Glittertind, de er 205, og de oppfatter jeg også som marginalt for lange. Langrennskiene mine som kun brukes i oppkjørte løyper er "standardisert" på 205. Amundsen er 201, som jeg synes er en god lengde. De er det noe av det nærmeste en kommer langrennski til fjellbruk. Har du en antydning til spor de kan gli nedi er det mulig å komme relativt raskt avgårde med de. Altså er det en som har gått der før deg er det alt som trengs for å kunne feie avgårde. Samme gjelder om det er et ikke alt for dypt snølag opp et hardt underlag. Amundsen er ikke en kjøreski, kan du kjøre er det fult mulig, men gode stabile støvler er en forutsetning for at det skal være mulig. Det er også oppnåelig for en litt utrent med gode støvler på godt føre å få det til om en tør prøve. Men generelt sett er Amundsen en ski som de aller fleste er mer en godt nok fornøyd å komme helskinnet ned bakkene med. Jeg har BC binding på Amundsen. Ingstad har jeg i 190, til mitt bruk synes jeg også det er passe. Breidablikk skal være broren til Ingstad uten stålkant. De kan smette nedi et litt bredt scooterkjørt spor på fjellet, men trives best der det ikke er helt knallhart unerlag. Lengden er faktisk også grei til å lange ut og gå raskt med, har dagsetapper på opp til 4.5mil med de, så snittfarten er ikke nødvendigvis dårlig. Ser du utelukkende på målene så har de relativt stor innsving, umiddelbart vil en da anta at de er lettstyrte, men de er stive, og dette stjeler svingvilligheten. De har vesenlig lavere høyde på smørelomma enn Amundsen, dette gjør at midten kommer mer nedi og dette sliter mer på smurningen/de glir dårligere med feller på hardt føre. Men dess mykere føret er, dess mindre påvirker dette gliden. Ingstad er mye bedre å tråkke egne spor med enn Amundsen, på grunn av spennet flyter de godt, når de tråkkes ned løfter også tuppene seg opp litt så det blir en slags rocker-effekt. Det er bare å se på sporet som en Ingstad ski etterlater seg ved "brøyting av spor", det er særdeles ryddig og fint, og perfekt til å komme feiende bak med Amundsen i. Ingstad i 190 flyter bedre enn Amundsen i 201. Jeg bruker Ingstad i litt mer kupert terreng enn Amundsen, med litt kortere lengder er de litt mer "håndterbare" og svingvillig nedover, er også litt enklere med fiskebein og kuvendinger oppover. Jeg har Voile 3pin oppbygd med 10mm på de (Traverse). Neste er Tind 76, de er 180 som er lengste lengde de fåes i, de hadde tålt å vært noe lengre, men ikke mer enn 5cm. De flyter bedre enn Ingstad, de ble et nytt tilskudd mot sesongslutt i fjor og ligger bedre oppå typisk vårsnø som kan være litt råtebefengt enn Ingstad. Selv i 180 lengde er de relativt greie å gå med om en prøver seg på litt hurtig gange. Trodde egentlig at 180 skulle gitt en litt "stutt følelse", men de er overraskende greie i så lenge jeg har skinnstøvler. Jeg har Voile 3pin på de, disse har jeg 20mm plater på. Bruker enten Skinnstøvler eller Scarpa T4 alt etter som hva som passer best der og da. Med skinnstøvler bruker jeg wire nedover, med T4 bruker jeg stive stag fra Rottefella Cobra R8. Så alt etter som er de i bruk som ekstra brede fjellski eller som smale "Telerando". Grunnen til at jeg valgte Tind 76 er at det er de breieste skiene til Åsnes med "vanlig" kortfellefeste. Da kan jeg bruke smale feller og komme meg lett avgårde når de er i bruk som fjellski. Så for meg er bruk og skitype avgjørende for lengdevalg ved innkjøp. I bruk velger jeg hvilke jeg bruker ut fra turtype, og føre. Hvilken lengde skiene kommer i er også avgjørende for valget. En ski som Nansen kommer i 5cm intervaller, da er det lettere/værre å velge lengde alt etter som.. men da blir det kanskje bare 5cm "feil". Som eksempel ville jeg trolig valgt 195 i Nansen, Gamme 54 som er i 10cm intervaller, ville jeg nok valgt i 200.

På alpinski/telemark/topptur fordi dei ofte vert mindre retningsstabile i fart. På fjellski fordi eg ynskjer mest mogleg bæreflate, og med tung oppakning på vekslande føre vil ha ei ski som ikkje "lever" sidelengs, men som saman med vridningsstive sko er retningsstabile utan at føttene/fotblada/anklar og kne må jobbe som pokker. Som eit skrekkeksempel kan eg nemne ei gammel E109 saman med ein mjuk type Alfasko.....#vredematerialisert Eg er 166 cm og har Amundsen i 187 cm. Heilt i grenseland spennmessig om eg er utan oppakning, så går eg med lett dagstursekk må eg verkeleg tråkke i, men den funkar gull elles, og den vert jo stort sett brukt med pulk eller tung sekk. Mtp lengda køyrer eg ikkje akkurat hoppsvingar i bjørkeskogen med dei, men så er den jo heller ikkje berekna på det... Nansen i 185 cm fordi eg mtp styring ikkje merkar den store forskjellen mellom 185 og 180, men dei 5 cm ekstra gir meg meir bæreflate. Telemarkski type alpint i 171 cm, då eg har lett for å kjenne små napp i knea ved litt fart på for korte ski (er ein middels god telemarkkjører, men synes det samme på fasthelski, og der er eg hakket stødigare). Hadde ei stund fjellski i 180 og opplevde det som "for lite ski" på alle måtar. Modellen kunne nok samanliknast med Amundsen, mao ei Amundsen 14 cm lenger enn meg. Korleis eg hadde opplevd dei ovanfornemnde modellane i denne tråden veit eg jo ikkje. Dette vart eit fyldig svar, men er liksom vanskeleg å gi eit svar på "kor kort" då det avheng litt av modell og bruksområde. Fellesnemnaren er vel at eg stort sett vel lenger ski enn det som vert tilrådd.

Har ZPacks Arc Blast 60L og er veldig fornøyd. Skulderreimene er litt breie enn det jeg ønsker, men det problemet ville nok ikke du ha. Har hatt den i 2 år. Har også HMG Ultamid 2 med 2p innertelt og 1p innertelt fra Oookworks (ikke testet). God plass for vekta! Ulempen er at cuben fiber ikke pakkes ned så kompakt. Har bare brukt det i år så skal ikke si noe bastant, men den tålte fint sommerværet på fjellet i år. Måtte senke den for å få duken helt ned til bakken da det blåse godt en natt i Rondane. Takhøyen ble da veldig redusert, men teltet stod godt hele natta. Vurderer å selge det...

Har sjølv Windrider 2400 og er veldig fornøgd med den. Det sagt, skal du oppgradere mykje utstyr så vil eg anbefale deg å kjøpe sekk til slutt. UL-sekkar fungerar ikkje særleg godt dersom resten av utstyret ditt er relativt tungt.

Jeg tenker at dette er noe dere må kjenne på og finne ut selv ift hvor turvant og vant med å bo og bevege seg ute i vinterforhold og kulde alle i familien er. Men det at du spør her om det er kanskje et svar i seg selv? Hva med å bli litt mer vant med vinterturer denne gangen, gå "dagsetapper" i et område hvor dere hele tiden har kort retrettmulighet til bil/sivilisasjon? Eller sette leir et sted med kort retur og gå dagsturer derfra, og gjennom det finne ut hva som fungerer for dere når dere skal bo en uke ute? Bildene nedenfor er fra en tur med mine barn når dem var 5 og 6 år. Inn til leirsted gikk dem som noen jakthunder på kryss og tvers på ski, hjem igjen var dem slitne og satt over hver sin transportpulk. Vi hadde ihverfall ned i minus 15 grader, og det var mye læring for min del ift hva som fungerer med barn på telttur i kulde. Hvordan unngå at barn fryser i soveposen? Hva gjør du når 5åringen ikke rekker å gå på do og tisser ut vinterdressen, ett sett med ull, sko osv.? Hvordan får man kjappest og mest skånsomt barna på do 2 -5 ganger i løpet av natta kun påkledd ett lag ull i minus 15. Og så videre. En del tilvenning for mine barn, og læring for pappa'n. Vi "overlevde" de første vinterturene, og junior som nå er ni sov etter eget ønske ute 1.juledag sist jul sammen med meg, og frøkna på åtte snakket flere ganger om, og lekte ekspedisjon, med å sove i telt i hagen i vinter. (I tillegg til turene våre.) 😊 Dette kjenner dere best selv, men små trygge steg for å bygge egen erfaring på hva dere har kapasitet til, og trives med, er min anbefaling. Litt bilder som nevnt tidligere.

Eg er dels samd med deg. Denne sekken er litt sensitiv for pakkinga om vekta går over ei viss grense. Likevel synes eg bærekomforten og funksjonaliteten til sekken er så bra, at det er verdt å "eksperimentere" litt med pakkinga for å få den opptimal.

Da nyter du nok solen et sted langt bak til høyre i dette bildet som jeg knipset på tur hjem fra jobb : Selv benyttet jeg meg av en kvistbrenner for første middagsrett (det ble rett nr to da jeg kom hjem) med påfølgende ettermiddagskaffe i en pause på turen opp til Lyderhorn. Turen ned gikk forbi Skåleviksvatnet, der Ørnafjellet virket fornøyd med å speile seg i høstskrud

Kronprinsens utsikt i dag😀. Høsten er en flott tid, medbrakt svenske var imponert🎉

Sein lunsj, bildefjellet, sotra

Eg har i ei årrekke brukt å feire jul/nyttår til fjells dei gongane mine kids er hjå faren. Slik julefeiring som den han karen her har ved bålet, har eg hatt mål om i nokre år, men kvar gong har den vorte spolert av dei notoriske stormane/orkanane som herjar vestlandet/midtnorge i desse tider, og enda på ei eller anna hytte/bu i staden. Det er ikkje ille med julemiddag laga på vedaomnen heller, men eg vonar at eg ein eller annan gong får 10 minus og stjerneklart i staden for 20 m/s og sidelengs sludd. Då vert det lykter av rispapir i trea og pinnekjøtt i bålkjelen. Trur kanskje eg må flytte meg til ein annan del av landet for å få det til dog klimaets tilstand borgar ikkje akkurat for stabile vintrar. Elles eit supert program, har gledd meg til i kveld sidan forrige veke

Har montert Omnilite i et nova adapter slik at den kan bruke i Trangia. Har også stillebrenner til den fra Berniedawg. For å slippe og demontere/montere har jeg laget et kutt i Trangia sin triangle. Da bruker jeg den som bein hvis jeg ikke vil ha med hele Trangia stormkjøkkenet. Vekt med stillebrenner er 367 gram. Har også senket brenneren ned slik at den fordeler varmen bedre, samt laget en karbonfilt som dekker hele bunn. Kan nå forvarme uten høye flammer.

Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.

Bra vær og bra besøk. Et kne i ulage har hindret meg i å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var jeg utålmodig, og ville forsøke en tur. Det var ikke helt vellykket, men jeg kom da inn til hytta på lørdag og tilbake på søndag. Det er ikke hvert år at oktober gir opphold, litt sol, lite vind og nesten sommertemperatur. Dette var hva som møtte meg på lørdag, da jeg tok fatt på turen innover mot hytta. Jeg kunne se at jeg ikke ville bli alene, og halvveis møtte jeg kjentfolk som hadde overnattet på Blåfjellenden, og var på vei hjem. Det var hyggelig å møte kjente, men hadde vært ennå mer kjekt å vært på hytta sammen med disse fjellfolka. De hadde forsøkt å gjøre en liten jobb, men fant ikke verktøy. Etter fjorten dager uten skikkelig tur i heia, var d et bra å være i høyden igjen. Det var store endringer i forhold til forrige gang jeg gikk innover mot Blåfjellenden. Det var ikke mye igjen av sommeren. Enkelte grønne planter lyste fortsatt opp helt nede i Hunnedalen, og det var noen brune blader på bjørkene. Oppe i heia var det brunt og grått. Det er tydelig at naturen er i ferd med å forberede seg på vinteren. Igjen var det en del spor etter rev. Før noen år siden fant jeg reveskitt nesten overalt. Samtidig forsvant rypene. Nå kan det se ut som om det igjen har blitt mer rev - og mindre ryper til neste år. Jeg var langt fra sikker på om kneet ville holde en hel tur innover mot Blåfjellenden, og tilbake. Det ble til at jeg satte meg delmål. Ved Fossebekken måtte jeg bestemme meg for om jeg ville videre innover. Kunne jeg komme meg halvveis? Og var det egentlig lurt å stresse et kne i ulage? Det kjentes jo egentlig ikke spesielt galt ut. Og det ble jo ikke spesielt verre etter hvert. (Det ble det jo, men jeg valgte glatt å overse det...) Jeg ble mer og mer fokusert på "resultatet". Det igjen å få lov til å besøke Blåfjellenden - en gang til... Og det var jo skikkelig kjekt å være på tur. I finværet så sent på høsten.Det var også kjekt å være på hytta. Kjekke folk, og hyggelige timer. I syvtiden var det mørkt, stearinlysene ble tent, og i tillegg til kjekt og hyggelig, må det tilføyes "koselig" (hva nå det er?). Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg finner meg vel til rettet på Blåfjellenden, men det å treffe andre folk med samme interese, og muligens også det å treffe nye, ukjente mennesker, er noe jeg finner virkelig interessant. Det kom en gjeng ungdom - rovere - fra Flørli. De fikk annekset for seg selv og trengte ikke å ta hensyn til andre. Selvsagt skulle noen bade, med 10 - 11 grader i lufta og omtrent det samme i vannet. Det skal være ro på hyttene klokka 11, og mange av gjesten var i seng i god tid før dette. Men selv om det blir tidlig kveld, kommer ikke morgenen alt for fort. Folket begynte ikke på frokosten før nærmere ni. For egen del ble det morgen som vanlig, med egg og bacon, kost og fille og litt prat med folkene på hytta. Søndagsværet var ikke like bra som på lørdagen. Et godt stykke fra det, egentlig. Det var vind, ikke sterk men rett i mot, og det for noe vått i lufte. Det var ikke skikkelig regn, men mer yr. Likevel ble det litt surt. Tre gutter gikk en halvtime før meg. Og jeg hadde for spøk sagt de fikk henge i for at jeg ikke skulle ta de igjen. Jeg hadde ikke en gang mulighet for å ta innpå. Jeg så ikke snurten av guttene i det hele tatt. Men jeg var takknemlig for staven. Den kom godt med både på turen inn og tilbake. Uavhengig av problemer med kne, så var det skikkelig kjekt å være på tur. Da fikke det heller være om jeg igjen ble "hjemmeværende" for noen uker. Det kan for bli siste tur innover for 2017, og hva med fremtiden?. Her er det bare å stå på - om mulig. Les hele artikkelen

Hadde en del snøplugger som var helt blanke. Hadde lurt på å sende de til eloxering, eller pulverlakk, men hadde litt igjen i en boks. Ble ikke spesielt pent, men isen sliter det fort stygt igjen. Noen som har pulverlakkert sine? Neste vinterforberdelse blir polering av pulk.

Etter en grå og våt siste uke klarnet det opp. Rundt 50 mm regn hadde kommet som snø i høyden, og så snart tåka lettet åpenbart det seg hvite topper. Det var tid for sesongens første topptur.

Heilt jæv.....pris. Kor vidt dei er mykje betre kjem an på kva du skal bruke dei til. Men, får du tak i eit brukt Keron til ein ok pris er det eit betre allround-alternativ. Wiglo er luksus/familie/kompisgjengtelt med komfort, til ok vekt og hyggeleg pris. Keron er alt det, med unntak av hyggeleg pris. I tillegg er det eit godt vinter/høgfjell og langturstelt som toler mykje vind og er enkelt å sette opp. Altså møter Keron betre mine behov enn ein Wiglo ville gjort fordi den dekker fleire bruksområder. Kor vidt det også klaffer for andre veit eg ikkje

Veldig visuelt flott å sveipe gjennom værmeldingen, men enig i at det er sjanseløst at tekstvarselet er borte. Meteorologisk sier jo selv at man må lese tekstvarselet da symbolvarslene er automatisk generert.. Tipper det kommer en fiks rimelig kjapt

Denne tråden gir litt informasjon. Start i alle fall med å sette deg et mål på hvor mye alt kan veie ( inkl. klær på kroppen, sko etc). Kommer du under 10 Kg totalt så er det bra nok synes jeg.

Når eg sprayar vinterpluggar held eg buntar med pluggar saman ute på tråppa og sprayar laust på øvre halvdel. Ingen forarbeid og ingen etterarbeid. Lakken held lenger enn pluggane er mi erfaring.

Så det var du som stakk med den Hehe, sendte melding for ein venn, og då var den nettopp solgt

Nei eg har berre spraya slik som du. Funkar fjell.

Det er mange tråder på forumet om dette. Søk på ultralight og lettpakking. Husk å velge alt innhold. Skal få noen gode svar bør du være mere spesifikk. HMG ultra mid shelter er en lettvekts lavvo og blir ganske tungt i lettparkert verdenen hvis du skal ha innertelt/gåstaver/plugger etc. Har selv valgt mye fra Zpacks og quilt fra EE. Men bruken bestemmer hva jeg velger.

Jeg er skarve 1.57, og trives godt med mine 1.80 ski. Perfekt. Men vi er sikkert litt forskjellige mtp hva en liker

Prøvd å få hue over tåka i dag, gikk ikke så bra, selv om jeg gikk i retning Lommedalen. Bilde fra samme sted som i går. 10-15 meter sikt på det mest intense.

Eg synes han funkar fint over 25 kg også. Men pga sekkens fasong må ein tenke ein ekstra gong når ein pakkar han fyste gongen med tung bør. Elles synes eg han er sett opp på ein særs funksjonell måte!

Har vel lasta nesten 30kg en gang i min på en tur med ekstremt høy luxuxsfaktor og det fungerte helt greit. Men vi gikk vel knappe 3km. Var nok mer en gammal og sliten skrott som gjorde at jeg syntes det var ugreit For min del var dette mest ett problem før jeg kjøpte sekken Ikke plaget meg i bruk. Det skal sies at jeg stort sett kommer til å bruke min vår/sommer og høst og har da ett fast pakkmønster. Så da jeg veit hvor ting ligger i sekken så er det ikke noe jeg tenker på egentlig

Dere som har Xenith, dere skriver den er grei til 25kg. Når jeg er på tur alene med 4 barn, ligger nok vekta mellom 25-30kg tenker jeg, men da går vi ikke så langt. Disse turene har vi 2-3 ganger i året, så det er ikke så veldig ofte dette er aktuelt, og barna blir jo større og kan avlaste meg mer etterhvert, vil jeg holde ut med Xenithn disse turene og kose meg med den på resten av turene mine, eller bør jeg ha en som er laga for 25+-bører? En annen ting med Xenithn, jeg har forstått det som at denne ikke har åpning i fronten, men åpning i sidene. Hvordan funker dette i praksis egentlig? Det hører ikke særlig praktisk ut...

Hei, jeg har brukt Kajka100L i 3-år nå. Og er stort sett fornøyd. Tok litt tid før jeg fikk justert den til ryggen min. Har vært på et par ukesturer med ekstremt vekt. Komfort + barn på tur = ekstreme bører. Fordeler: Helt fronten kan åpnes, slik at man enkelt kommer til ting i sekken. Får pakket sekken kjapt og oversiktlig. Store sidelommer som bygger "ut av sekken" Både skulderbredde justering og rygglengde justering. Enkelt å bruke Lommer på hoftebeltet for ting man ska ha tilgang til under marsj. For eks. litt snacks, kikkert etc. Netting lommer under sidelommene hvor man kan for eks. ha en vannflaske som man får tak i uten å ta av sekken. topplokket er løst, og kan brukes som rumpetaske/sekk Ulemper: Fleksibelt bæresystem ettersom det er laget av tre. Fordeler og ulemper meg det. Ulempen er at det kan knirke, noe som er litt irriterende. Litt lite feste muligheter (men disse kan enkelt fikses selv Lite regntrekk, som gjør at man sliter om man har ting utenfor en full sekk. Så den aller største irritasjonen! Glidelåsen på sidelommene er feil side (nærmest ryggen). Umulig å komme inn i sidelommene når man har lagt fra seg sekken og bruke frontåpning. FORBANNA!!! irriterende!

Det ser sånn ut, men det er nok mest fordi det er rom langs hele fronten på sekken. Disse er perfekt til å ha feks jakke og regnbukse klart. Jeg bruker dem ihvertfall til det og med en isolasjonsjakke her buler det ut en del.

Tja, nå pakker ikke jeg makan sekk som @Espen Ørud og dame har på bildene med mer enn rundt 25kg men har ikke merka så mye til "problemet" du nevner@esw Men sier seg vel selv at man må tenke litt mer når man pakker en anatomisk sekk kontra en pakkrammesekk. Jeg kan ikke bare helle det jeg skal ha med meg rett ned i Xenithen slik jeg kunne med Power Frame jeg hadde før.

Jeg har bare brukt en liten lett kniv de siste 10 årene. En Geber LST, som veier nesten ikke noe, men funker til å lage mat, renske fisk og lage bål. Supplerer eventuellt med liten tursag, stor tursag, liten øks eller kløvøks alt avhengig av hvilken tur jeg er på. Ser ingen grunn til å ha noe annet. Finnes i liten, og knøttliten utgave. Techical Specifications den store: Overall Length: 155 mm Blade Length: 67 mm Closed Length: 88 mm Weight: 34 gr Lock Mechanism: Lock-back Blade Style: Drop Point Blade Material: 420HC Stainless Steel Blade Type: Fine Handle Material Glass-filled nylon

Jeg har også sett første program, og jeg ble positivt og gledelig overrasket over kvaliteten. Ikke bare mye fine bilder fra praktfull vinternatur, men ikke minst god, grundig og fin informasjon i løpet av programmet også (bl.a. om oppsetting av mårfeller). Gleder meg til neste episode, heia Jens!

Det er den tiden på året. Tiden da nysnøen på fjellet gjør det vanskelig å konsentrere seg. Men fokus ble raskt skjerpet når jeg så en flokk rype fly bort på siste jakthelga for høsten.

Natt til lørdag tok regnet en noen timers pause og det ble det mulig å øve seg på nordlysfoto igjen 😊

Oppdatering for de som er interessert. Sendte ut en mail til ulike aktører i området om dette var noe de kunne fikse. Oslosportslager skisserte en løsning likende flere har nevnt dog usikker på om det faktisk blir en skjærefjøl under Kjøpt et par Fisher 89 Easy Skin Xtralite med BC Manuell bindinger og Crispi Stetind støvler. Jeg vil nok ikke gå forbi så mange i sporet med dette, men kan forhåpentligvis karre meg stødig frem med sekk på ryggen. Legger ved bilde av løsningen når det er i bruk Nå kan snøen bare komme for min del..

Hva med Riksgränsen i Sverige til bunnen av Rombaksbotn ved Narvik? Det tar deg ca 4 timer.... Men flott tur, med masse informasjon underveis om Rallarkulturen ifm byggingen av Ofotbanen. Eller: hva med grensen-Hellemobotn, den kan du ta på ca 1 time... Men litt kort, kanskje....:-)

Helsport Fjellheimen 2 Camp somewhere in Finnmark by Espen Ørud, on Flickr

Ble tur til Furunebba i Sunndalen i dag. Gikk fra bilen kl 01.40 og brukte hele 6 timer opp til toppen. Krevende pga snøforholdene over 1100m. Dette ble nok en av de fineste turene jeg noensinne har hatt i oktober. 18,7km, 1700 høydemeter.

Så det jeg også, artig variant på julaften under åpen himmel med juletre og led lys Godt å se at lisenspengene mine stadig går til gode formål, NRK har i grunn mye fine naturrelaterte programmer.

Fra Canada, samme dato i fjor høst. Topptur til Mt. Norquay i Banff National Park.

«Pass på! Her har man ikke råd til å trø feil! Hvis man faller ned til høyre eller venstre blir man flat som en pannekake!» Jeg og pappa pakket dagstursekene tidlig, og dro av gårde fra Fjellsætra ved Nysætervatnet i skumringen på morgenkvisten. Været så ikke særlig lovende ut da vi kjørte mot parkeringsplassen ved Liasætra som var utgangspunktet for turen. Det var lavt skydekke og regnet pøset ned! Engsetelva Likevel bestemte vi oss for å gå opp til Patchellhytta, det er tross alt en fin tur opp dit. Yr hintet jo og om bra vær senere på dagen. Vi tok på oss fullt regntøy og steget av gårde. Bilde med sein lukker-tid Stien mot Patchellhytta fulgte Engsetelva oppover Liadalen, en dal med vakker natur! Drikkevann var ikke noe problem, vannet i elva smakte herlig, så jeg stoppet flere ganger for påfyll. Snart fremme ved Patchellhytta Da vi nærmet oss DNT – hytta begynte vært å lette, YESS! Kanskje det er en mulighet for å gå helt opp? Matpause Vi gikk inn på hytta, men det var ikke et eneste menneske å se, det ble en stille og fredfull lunsjpause. Vi hadde gått to timer opp hit, og kjente det allerede litt i beina, men det kunne ikke stoppe oss, vi hadde bare gått ¼ av turen, det er langt! Faktisk så er hele turen to mil hvis man går fra Engset. To mil er langt i seg selv, men når man må gå 1100 høydemeter opp og ned blir turen ekstra krevende! Nå begynner det å bli bratt! Toppen oppe til høyre i bilde Etter Patchellhytta begynte den bratte stigningen! Herifra skulle vi gå opp 750 høydemeter! Klatring med alle fire! Trærne var vekk, og det minket på mose og gress, vi måtte klatre i store steinrøyser. Etter en times tid i gjevnt tempo fra hytta var vi oppe på første «pukkel». Her var utsikten ganske vanvittig, men bedre skulle den utrolig nok bli! Jeg har ikke klatret mye i fjellet før, så dette var spennende! Har gått på mange bratte toppturer, men her måtte jeg bruke alle fire aktivt! For en utsikt! De siste femti høydemetrene var brattest, det var nærmest en loddrett vegg! Det var viktig å ta det rolig, puste og finne sikre tak til både armer og bein. Sikring og tau var ikke noe vi hadde, så vi måtte være forsiktige! YESS!!! Jeg kom meg opp på toppen! FY SØREN! Se på den utsikten da! Det er helt vilt! Jeg satt en liten stund på toppen for å nyte utsikten og hvile armene. Hendene mine ble skikkelig slitte etter mye klatring. Så var det å klatre ned igjen, jeg har hørt at mange sier det er aller verst. Jeg var litt skjelven de første meterne, men så fikk jeg teken på det. Jeg tok det rolig og kontrollert ned igjennom. Jeg syntes det var kjempegøy! Det bratteste partiet var unnagjort (litt synd spør du meg), og vi skulle gå tilbake på eggen vi kom opp. Ned til Patchelhytta brukte vi mellom en og to timer. Der tok vi, som på vei opp, en liten matpause før vi gikk videre nedover Liadalen langs Engsetelva hvor vi kom fra. Vinden ble sterkere på vei nedover, tror vi traff et godt tidspunkt på dagen å være på toppen! Vi brukte under to timer ned til bilen igjen, og da var beina sånn passe gåene! Jeg kan bekrefta at man kjenner 20 kilometer totalt og 1100 meters høydeforskjell hver vei! Å bestige Slogen har vært en super tur, kanskje min aller råeste topptur. Så hvis du er i området så anbefaler jeg turen, selvfølgelig bør du ikke ha høydeskrekk. Flere innlegg fra turen min i sunnmørsalpene finner du her: Flotte høstfarger og iskaldt vann i Sunnmørsalpene! Luftig på Roaldshorn 1230moh!

Sunndalsøra sett fra Vassdalshaugen denne uka.

Har også Åsnes Breidablikk, det jeg liker med disse er at de er lette og er lette å svinge, synes også de er greie på isete føre. Det jeg ikke liker er å bruke dem med kortfeller, da metall kanten i front av felle bråbremser i underlag , da spesielt på isete føre. Grunnen er sikkert at skiene mine har alt for lite spenn. Ser at Åsnes amundsen fjellski har det samme fellesystemet. Åsnes Breidablikk er også ganske myke. Skal du ha ski med stålkant er det mye lurere med stålkant som ikke går rundt skituppen , men bare ligger en bitt mitt under skiene. Dette gjør at det blir mindre sjanse for å komme borti hunden. Men å slipe ned stålkanten slik at de ikke blir skarpe eller hakkete bør du gjøre.

Hadde det før. Knallsekk. Om man skal bære tungt Men den veier tom omtrent det samme som 109L Xenith inkl. Hilleberg Unna, Exped SynMat 9 og dunposen.

Jeg ville sett mer på hva man skal bruke bildene til enn hva kameraet faktisk klarer. Jeg sitter på forholdsvis dyre greier kameramessig. Og dyrt betyr også gjerne TUNGT. (Utrolig nok - på turutstyr er det gjerne omvendt). Det positive er at det blir bra trening da sekken selvsagt gjerne inneholder 5-8 kg fotoutstyr (stativ inkludert) Uten å forsøke å trekke noen av medlemmene her over noen som helst kam, så er min erfaring at de aller fleste har mye mer utbytte av å lære seg noen enkle triks enn å oppgradere kameraparken. (Unntaket er selvsagt om man f.eks bytter ut et stort tungt speilrefleks med et lettere kompaktkamera som gjør at fotoapparatet ofte er med og oftere er lett tilgjengelig) Det dreier seg ofte om et par små triks som lurer kameraet til å gjøre det du vil i stedet for dert kameraet vil. Og det er gjerne noen faste situasjoner der avstanden mellom fotografens ønsker og kameraets automatikk er avvikende. Et par av dem: 1. Vinterbilder blir grå. Grunn: På auto vil de fleste kameraer anta at summen av lyset i et bildet tilsvarer ca 30% grå. Derfor vil bildet utrolig nok bli likt om du tar bilde av et helt hvitt ark eller et helt sort ark. Kameraet vil regne ut kompensasjon som gjør at bildet blir ca 30% grå fordi dette er det som er gjennomsnittet i "et vanlig bilde". Løsning: Noen kameraer av nyere dato skjønner faktisk dette selv og kompenserer. Noen kameraer har en modus for "snø/sol/strand, som øker kompensasjonen og gir lysere bilde. Andre kameraer må du rett og slett overeksponere med og flytte eksponeringen til alt fra +1 til +2 2. Man får ikke sånne "skarp mann - uklar bakgrunn"-bilder. Grunn: Dette går på dybdeskarphet. Faktorer som påvirker dybdeskarpheten er: avstand til objekt, forskjell i avstand til objekt og bakgrunn, blenderåpning, brennvidde. Auto på de fleste kameraer tør ikke gamble på at noe i bildet ikke skal være skarpt og stiller seg inn så alt blir skarpt. Løsning: Noen kameraer av ny dato skjønner dette om det er et portrett f.eks. Noen kameraer skjønner dette om man slår på porterttfunksjon. Noen kameraer kan lures til dette ved å slå på macrofunksjon (ofte har den en blomst som ikon), zoome inn maks og heller rygge litt bakover for å få med det man vil. På manuelt:: Stor brennvidde (mye innzoomet), og høy blenderåpning (lavt f-tall) løser oftest oppgaven. 3. Feil stemning i bildet. Grunn: Kameraet "safer" og tar bilder på innstillinger som gjør at du ikke trenger tenke på å holde stødig osv. Løsning: i hvert fall innimellom. Bruk blitz i sollys (i hvert fall om du har folk med lyset bakfra med i bildet) og slå den av innendørs. Altså omtrent omvendt av kameraet normalt vil gjøre om det får velge selv. Du må da kanskje støtte kameraet på noe inne, men det gjør at du får den fargen på lyset som faktisk er i teltet, stearinlyset på hytta eller lignende og den stemningen det gir og ikke det knallharde hvite blitslyset... Det er selvsagt noen flere sånne grunntips på vanlige situasjoner der automatikken feiler, men dette er av de vanligste. Det gjelder som sagt bare å lære seg å finte ut kameraet når det ikke gjør som du vil.... Oida - ble litt revet med, men sikkert kurant tips for noen også i forhold til vurdering av kamera som dekker ens behov