Vinnerliste

Tja, det må være den gang jeg hadde kjøpt ny steikepanne til å ha over bålet..og glemte den hjemme da den skulle testes...synd for maten jeg hadde med var av typen: Må stekes i stekepanne. Og jeg hadde ikke noe annet å tilberede maten i med meg. Men toppen av glemskhet står en kompis av meg for. Vi var en gjeng som skulle på fisketur til Sjøvegan. Med overnatting i telt ved elva. Da vi kom fram viste det seg at kompisen hadde glemt fiskestengene hjemme... Men ok, vi satte opp teltet, og dro for å ordne med fiskekort...lommeboka til kompisen lå hjemme. Men ok, penger til fiskekort gikk greit, og han fikk lånt reservestanga til en annen i gjengen. Vi fisker til langt på natt, det blir kaldt og det regner. Tid for å komme seg i sovepsoen...kompisen har glemt soveposen hjemme...ble en kald natt for han. Da vi leverte han hjemme stod fiskestang og sovepose på trappa...han måtte skreve over den for å komme seg uta av huset da vi dro...

Trasset dårlig værmelding og var klar for tur i 7:30 tiden lørdag morgen. Sjekket Storm og Yr og de lovet ikke regn før et stykke ut på ettermiddagen, men lokalsendingen på radioen advarte mot ekstreme nedbørsmengder. "To mot en". jeg stolte på Storm og Yr. Det skulle jeg ikke ha gjort. Avtalen var å møte min danske venn ved porten til Vatneleiren, en nedlagt militærleir like utenfor Sandnes. Noen har kanskje hørt om HTKSØ, (Hærens transportkorps, skole og øvingsavdeling.) Nedlagt og overtatt av kommunen. (Hva skal vi med et forsvar, Vi er jo så snille at det sikkert ikke er noen som vil gjøre noe mot oss. De få soldatene og utstyret som vi har sender vi jo bare ut i kriger som USA starter like vel.) Det var allerede noen regndråper i luften da jeg plukket ham opp, men vi fortsatte med friskt mot, og en halvtime senere var kanoen på vannet. Vi svinge innom noen av mine mange kantarellsteder, men utbyttet ble ganske magert. Men vi måtte jo ha litt mat så vi fikk satse på en fet ørret eller to. Jeg hadde ikke satt ut noen garn, noe jeg hadde hatt planer om for et par dager siden, sånn for sikkerhetsskyld, men uten garn så fikk vi prøve lykken selv. Først forsøkte vi oter, burde være bankers, men nei. Ikke et eneste napp. Så ble fiskestengene montert og vi fisket med alle slags sluker og spinnere, fra kanoen og fra land, men uten resultat. Så etter ca. 3 timer og etter å ha passert en flokk med speidere som forsøkte å ta seg hjem fra tur i kano, noe de slet en del med, så gikk vi i land øst i Forenesvatnet, i Fattlia for de som er lokalkjente. Vi håpet på å finne noen kantareller her, men nå regnet det slik at ingen av oss var særlig interessert i å traske rundt mellom gress og bjørketrær, i dette været, på jakt etter sopp, så det ble bål på stranden. Ingen av oss hadde regntøy med så etter en stund måtte dansken hente tørt tøy i den vanntette sekken, mens jeg, som ikke hadde med noe ekstra, bare måtte konstatere at en tynn ulltrøye og en Arcteryx Goretex skalljakke holdt meg tørr og varm på overkroppen, men fra jakken og ned var jeg våt som en vaskefille. Det surklet i skoene når jeg gikk. Men tøffe gutter klager ikke, og nå hadde det nesten sluttet å regne, så vi fant frem diverse medbrakte remedier og så ble det stekte kantareller, varme ostesandwich, en pose jegergryte fra en "real turmat kopi" av ukjent merke, solbærtoddy og kaffe og så var humøret på topp igjen. Det regnet nesten ingen ting hele hjemturen og på ny så vi en flokk speidere, også de på vei ut på tur med kano. De styrte rett inn til det området hvor jeg tidligere her på forumet har klaget over forsøpling og vandalisering av naturen, men i dag tenkte jeg kun på å komme meg hjem. Våt og sulten og med et bilde inne i hodet som viste tørre klær, en iskald pils og lørdagsmiddag med familien var mer interessant enn å starte en diskusjon med speiderne, ute i en våt natur, Forhåpentligvis ville disse oppføre seg finere enn de som hadde vert der før, vi kan bare håpe. Kanoen ble tømt for vann og bagasje, lagt på plass i naustet og så bar det hjemover. Vi hadde så vidt kommet oss inn i bilen før himmelens sluser åpnet seg på nytt. Det regnet så kraftig, og fløt så mye vann på motorveien inn mot Stavanger at det nesten var uforsvarlig å kjøre. Jeg lurer litt på hvordan speiderne hadde det der ute på holmen i dette været. Men vi kom oss vel hjem og "alle var enige om at det hadde vert en fin tur".

Glemte hele turen en gang. Så stod det en kompis på trappa med sekk ...

Meg og packraften min på tur.. Så var det endelig tid for alenetur. Klarsignal for avreise gitt fra mandag ettermiddag. Værmeldinga sier at jeg nok får regn iallefall den første kvelden og gjerne litt neste dag og, men så klarner det opp til å blir bare overskyet. Helt perfekt! Målet for turen har vært klart lenge nå. Jeg vil finne ut om det er mulig å padle øvre delene av Kvina eller Kvine. Start er satt til Håhellervatn. Via Rågeloni til Øyarvatn og deretter bare følga Kvina nedover til Kvifjorden. Derfra gå til Gaukhei og padle nordover mot Håhellervatn igjen, via Søra- og nordra Monsvatnet, Sandvatnet og Øyuvsvatnet. Underveis skal det selvsagt fiskes, og troa på at premiefisken biter er STOR! Klokka er blitt 18.00 innen båten er rigga og pakka å jeg vinker farvel til bilen. Parkerte på rasteplassen ved Håhellervann. Det er ganske surt og litt regn i lufta i det jeg legger utpå. Padler ganske hardt for å holde varmen, og for å i det hele tatt komme noen vei i motvinden. En sluk henges på slep i god tro. Der blir den hengende ganske så ifred! Gjør ikke lange etappen ut av dagen, og i sydenden av Håhellervatn finner jeg en fin plass å slå leir for natta. Prøver noen kast på kvelden fra land og men overaskende lite aktivitet. Sovna tidlig etter litt kveldsmat. Natta var ganske kald. Kan vel skylde på en godt brukt Helsport Alta LT og et skumplast underlag bare. Våkna grytidlig morgenen etter til tjukk tåke og lettere regn inne i teltet. Ble en slapp morgen med mye kaffe. Men etterhvert letta tåka til en fin dag. Fra Håhellervatn måtte jeg bære båten ned til Rågeloni. Det var ikke så lange stykket. Her padler man forbi flotte sandstrender og flotte innos. Angret nesten litt på at jeg ikke telta her om natta. Her var det og tid for første fisk på kroken. En liten ørret som måtte hatt selskap av mange flere for å fylle ei steikepanne. Det vaka tett og fisken tok villig på flue og. Alle jeg fikk svømte videre. Måtte bære forbi et lite stryk under ei hengebro mellom Rågeloni og Øyarvatnet. Her stod sauene å kikka dumt på meg. Skjønner ikke hvorfor? Sydover i Øyarvatnet gikk det trått. Motvind og plaskebølger. Gjorde vel og 10 bytter på hva jeg hadde i enden av snøret bak båten, for det var ikke antydning til liv her heller. I sydenden av vannet ventet en litt lenger bæring til nedsiden av demmningen. Det ble med et roligere i været når jeg kom ned i "elva" og etter ei lite stund kom sola og ut en liten tur. Det gikk ikke fort nedover resten av dagen heller, det var så fint at jeg ofte bare lå å dreiv å kikka meg rundt. Et par småbæringer til ble det og før jeg fant en fin plass i Kotådalen å bosette meg for kvelden. Morgenen etter våkna jeg til strålende SOL! Dette blir en HERLIG dag! Videre nedover måtte det en del bæring til, forbi fosser og små demmninger. Men og lange loner og vann som kunne padles. Her fant jeg og noen små stryk som kunne padles, MEGET morro for en komplett amatør. Fikk testa om packraft er så solid som det sies. Og jeg tror på det iallefall. Ble over mange stein, istedet for rundt dem. Laga en liten video med GoPro som kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=v6nkO50apgo Nede ved Langlona ble det igjen stillevann å padle. Her var det uhorvelige mengder meget bitevillig fisk. Ok størrelse, men desverre tynn og mager fisk. Tydeligvis overbefolket. Her tok jeg og en avgjørelse på å gjøre om på ruta mi litt. Har ikke tro på at stort mer av elva er padlbar, å velger derfor å pakke ned båt å traske østover. Målet for dagen ble dermed Skrubbhusvannet. I kulpene oppover var det plenty av fisk, og jeg fikk samla meg nok til å få ei god fiskesuppe. I fiskerus gikk tida fort og jg måtte plutselig innse at jeg måtte finne teltplass i mørket. Det var ikke i overflod av egnede plasser, så teltet ble satt på den tørreste delen av ei myr Men det var nå iallefall mykt . Morgenen etter var det igjen strålende vær og mulighet for tørking av litt utstyr og klær Båten ble blåst opp på nytt for å padle lengden av Skrubbhusvannet med sluk på slep. Atter en gang resultatløst fiske. Skylder selvfølgelig på forholdene, tilnærmet vindstille og sol er vel ikke optimalt. I enden av vannet ble båten pakket ned i sekken igjen for å "klatre" over Dansarfjellet og komme meg ned til Søra Monsvatnet. Herfra skulle jeg etter min tro kunne padle helt opp til nordre enden av Nordra Monsvatnet. Nå hadde det og blitt en liten trekk som gav meg medvind hele veien. På toppen av Dansarfjellet. Båten rigges igjen ved Søra Monsvatnet Padlinga over Monsvatna gikk som ei kule. Måtte bære opp et lite stryk mellom de bare, ellers klarte jeg å padle resten i motstrøm. Dagen ble avsluttet med en bæring opp til Sandvatn hvor jeg slo leir i herlig kveldsol. Neste morgen ble det kjapp nedpakking av leir. Litt fiske mens jeg padla over Sandvatnet, selvfølgelig resultatløst. Bæring opp til Øyuvsvatnet. padla kjapt inn i vestenden hvor det vokste helt enorme mengder fine store blåbær. Tok meg en liten time med rumpa i været å plukka meg et lite kilo. Fint å ha til pannekaker første morgenen hjemme igjen. Deretter bar jeg båten ned til Håhellervatnet og la ut på siste lille padleturen tilbake til bilen. Ganske nøyaktig 4 døgn på tur. Helt utrolig fornøyd med packraften og turen i det hele P.S Første turrapporten min...

Da har jeg fått nytt liggeunderlag i posten av fjellsport.no! Sendte bare inn bilde av hullet i min madrass, så sendte de ny. Det var ikke en skade de hadde sett før, så jeg sender inn mitt gamle, så de kan ta det med produsenten. Super service!

Kråkvasstind (Sandåhøa) er omsider besteget. Prøvd to ganger før. Førsts gangen ble vi stoppet av snøsmelting i vårfjellet, andre gangen av min hælbetennelse. I dag kom vi omsider til topps på 1700 moh på en vakker "sommerdag" i høstfjellet. En helt fantastisk dag i fjellet.

Efter att ha frusit om fötterna en tätltur så tänkte jag skaffa mig något bra att ha på fötterna. Varmt och lätt och komprimerbart och tvättbart (alltså går dun bort). Själv är bäste dräng. Så jag tog lite stoff jag hade liggande. 2 lager, innerst fleece (ca 400gram/m²), ytterst F111 (en slaktad Apco PP16, klassiskt fallskärmsduk annars.) Varma som *** själv. Går inte att ha på sig någon längre tid inomhus - för varmt! Inner fleece. Koplett med yttertyg i F111.

Hallais. Hvorfor er det ikke egnet til å bruke på snø? Jeg har mange døgn i Ringstind II Light på snø. Fungerer helt flott! ** Fiksa riktig bilde. .

Er akkurat kommet hjem fra helgetur med to overnattinger, med litt garnfiske og mye fisking fra båt. Har spist mye fisk og jegergryte som middag på fredag. Kjempemessig! Skal se om jeg får snekret sammen en fyldigere rapport fra helgen.

Hatt en fin og fuktig tur i Suldalsheiene denne helga

Nok en vakker og varm høstdag i Trollheimen. Etter gårsdagens topptur ble det en litt slakere tur i dag. Gikk innover Halsbekkdalen til tjønna ved foten av Halsbekkhøa. Nesten ikke folk å se, men 8 flotte reinsdyr møtte vi på.

Ta me lettøl, det er ikke så tungt

Var på fisketur, og skulle koke kaffe, men hva med fyrstikker. Borte. Prøvde å slå stein på en lommekniv, men det eneste jeg oppnådde var å ødelegge kniven. Det var da jeg kom på nødblusset. Dynket bålet godt med rødsprit, og dro i utløseren. En fosforstjerne for ut og antente bålet raskt og brutalt. Puh. Det var da stjerne nr 2 kom, og jeg var uforberedt. Og den gikk ikke ned, men opp. Og jeg som ikke var så langt i fra Bardufoss flyplass. Grov raskt ned bevis og håpet det beste. Heldigvis kom det ikke noe helikopter, så jeg slapp med skrekken. Men kaffe ble det, og bålet voktet jeg som en smed. Og siden har jeg ikke glemt fyrstikker, men en gang var jeg så heldig å bli kjørt ut i terrenget av en ung dame. Mulig det var hun som distraherte meg, og da jeg vinket etter henne, vinket hun hyggelig tilbake, Men det jeg prøvde å signalisere var STOPP. For all maten min lå igjen i bilen hennes. Det gikk bra tilslutt, for etter en time kom hun tilbake.

I dag ble det delfinsafari i Kragerøskjærgården!

Glemte å ta inn brødet i teltet om natta. På morningen var det forandret til sauebæsj

I dag kom det et 2014 modell Helsport Ringstind Light 2 i posten. Jeg har et eldre Ringstind 2 telt fra før og er veldig fornøyd med det, men jeg kunne tenkt meg noe lettere. Derfor kjøpte jeg tidligere i sommer et Ringstind Superlight 1-2 for lettere turer, men jeg solgte det etter to turer pga at det var alt for lite og trangt for min smak... Derfor kom jeg inn på tanken at jeg skulle holde meg til mitt gamle Ringstind 2, men jeg kom til å kikke innom helsport sin hjemmeside en kveld jeg satt og surfet, der fant jeg Ringstind Light 2 i ny modell av året som ble påstått og være opptil 30% lettere enn før og med oppgradert ventilasjon som gjorde teltet til et firesesongers telt. Jeg var skeptisk til dette, men bestilte ett likevel. I verste fall får jeg et telt med ventiler jeg kan lukke, noe jeg savnet på mitt gamle telt. Jeg veide teltet og satte det opp på plena nå i ettermiddag. Pakket i posen. 1644 gram! Helsport oppgir 1,6 kg på hjemmesida, så dette er innafor. Samme størrelse som mitt gamle Ringstind, men 0,4 kg lettere. Behagelig å kunne lukke igjen luftingen på innerteltet, det går ikke på mitt gamle Ringstind 2. Denne ventilen kan heller ikke stenges på mitt gamle telt. Etter førsteinntrykket er jeg kjempefornøyd. Da gjenstår det bare å se hva teltet tåler av bruk, det er tynnere og lettere duk enn mitt gamle. Teltstangen er DAC featherlite og den regner jeg med tåler bønna. Jeg kan også nevne at jeg byttet ut pluggene med DAC V-pegs som jeg hadde liggende, har aldri likt pluggene til Helsport noe særlig...

I Nord-Rogaland kommer man ikke utenom Etnefjellene når helgeturer skal planlegges. Foruten aktiviteter langs kysten så er det også fine muligheter for bl.a. padling på større vann både på sørsiden og nordsiden av fylkesgrensa her nord. Fra Etnefjellene: Fra Vigdarvatnet:

Ja, det er sant. Jeg har gått en drøy mil med dem nå, og jeg er ikke sånn lenger. Hehe.. Men jeg skal gi dem en sjanse. Er visst mer fornøyd med mine Crispi Besseggen enn jeg først trodde! Jeg kommer til å legge inn dempesåle i Mira. Takk og pris for rådet du ga med om størrelse, for da får jeg plass til det. Ellers er det bare en ting som er fryktelig irriterende og det er det at smågrus setter seg fast i sålene ekstremt lett! Har du merket noe til det? Nå er det heldigvis ikke mye grus i fjellet, men det hender jeg bruker fjellsko på rundene rundt om der jeg bor også, hvis det er veldig vått, og da er det et stykke med asfalt og grus. Og dette vet jeg høres teit ut, men jeg fikk blåmerke på leggen etter at skoen hadde trykket der! Bare på den ene, og jeg strammet ikke for hardt. Tenker at det er nok et lite herdet område og at det vil bli bedre etterhvert. Men, jeg tror de tørker mye fortere enn Besseggen om de blir våte, så da har jeg vel løst problemet jeg hadde i utgangspunktet, og det var jo derfor jeg startet denne tråden.

Å ta med vatn på Vestlandet er fullstendig unødvendig. Har gått på tur her i snart 40 år og har aldri slite med å finne vatn sommerstid. Har heller aldri blitt dårleg av å drikke vatn. Ta med deg to tomflasker som du kan fylle visst du skal campe på ein høg topp eller liknande. Rensetablettar dropper du, i skog og fjell er vatnet reint, med mindre du skal campe i solheimsviken. Finn eit turmål, sjekk kartet kvar næraste bekk eller vatn er og så legg du campen der. mange små bekker er ikkje på kart, treng ikkje vera store saken for at du har alt det vatnet du treng.

Glemte hele klesposen hjemme da jeg skulle på en tredagers kanotur. Måtte bære forbi noen stryk fordi jeg ikke kunne bli våt, men det verste var å få minusgrader på natta, uten ullstillongs, lue eller lakenpose... Har heller ikke hatt for vane å ha med dopapir på korte turer, drite kan jeg gjøre hjemme. Helt til jeg fikk akutt magetrøbbel her i vår, og dermed fant ut nøyaktig hvor mange doturer man kan gjøre med en enkelt brødpose... Heretter er dopapiret med på alle turer!

På fredag kom dagen jeg hadde ventet på. Så og si på dagen som ble lovet av Sean @ Oookworks kom "hentelappen". Har ikke så mye informasjon å komme med om selve innerteltet akkurat nå. Rakk kun å sette det opp under en familiemiddag på hytta i dag. Todelt innertelt -Cuben bunnduk -Myggnetting på øvre deler samt hele vegger ved inngangsparti -Cuben på nedre deler av vegger - med myggnetting som forsegler overganger fra bunnduken til overdelen. -Glidelås i inngangsparti Legger til noen bilder for å tilfredstille sulten til @RuneH Siden jeg ikke får anledning til å knipse noen in action på tur med det første.

Ny tur i dag! Fant faktisk blodrørsopp, spennende. Ellers ble det -mengder- med granmatriske! Og det er rikelig igjen. Fant også masse fåresopp, noe kremler, et par pene steinsopp, EN kantarell, noen få traktkantareller og så lærte jeg en ny i dag - rimsopp, som lukter aldeles nydelig, gleder meg til å smake. Sopp sopp sopp. Eneste som står i hodet på meg om dagen.

Om jeg skal gå med støvlene lenge, altså mer enn bare ettermiddagstur med hundene så har jeg på sportstape eller lignende på hælene også har jeg funnet ut at støvlene er mest behagelige når jeg har på sokker med litt tykkere frotté på hælene. Disse http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=261&prodid=16695 og disse http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=261&prodid=8777 er mine favoritter. Jeg har spesialsåler som jeg må bruke i alle sko og støvler så har aldri gått med de med orginalsålene. Har ikke hatt problemer med grus i såla, ikke noe mer enn på alle andre støvler ihvertfall. Vet ikke om de har samme såle som da jeg kjøpte mine, men vil vel tro de har det. Blåmerke på leggen har jeg heller ikke fått. Vet ikke om det er fordi jeg er vant med å gå med så høye støvler. Bra du ikke gir opp enda. I begynnelsen var det et helvete å gå med beverstøvlene jeg har. Hver gang jeg gikk i skrått terreng så gnagde de på ankelkulen, men det ga seg og da var de veldig gode. Får håpe dine Mira blir gode etterhvert også. Du bør nok passe på at de ikke er for slakke også og at det ikke blir noen bretter i læret som trykker mot leggen. Lykke til ihvertfall Håper du blir fornøyd etterhvert og at jeg ikke har gitt deg et dårlig råd. Er jo ikke så lett for noe som sitter perfekt på en kan passe dårlig til en annen.

Måtte google Lundhags Mira og ser at de jo antagelig er samme som mine. Jeg har vært inne i fjellet i helgen, og i dag har det vært veeeldig vått, men støvlene klarer seg bra de. Grattis

Dersom Nanok-posen er romslig nok kan du jo bruke den andre posen din inni når du er på blåkalde turer. To sommer eller 3-sesongs poser gir betydelig mer varme enn bare en. Jeg har selv eksperimentert litt med mine vinter- og sommerposer og ser at vinterposen (Isbjørn Jan Mayen) greit rommer sommerposen (Exped Comfort 600). Da er jeg sikret til godt ned på -40 tallet og så kaldt blir det sjelden på tur, selv her i Rørosområdet. Godt liggeunderlag hjelper også utrolig mye.

Tlt skoa er veldig smale så mitt råd er å prøve dei før du bestemmer deg. Tlt var kjempetrange på min fot.

Tverrstanga til teltet for ikke så lenge siden. Teltet kom opp med litt fingerferdighet, men godt at det ikke var særlig vind den helgen. Samme tverrstang gjemte seg under bunnen av teltet på en senere tur og gav et øyeblikks panikk og en senere beslutning om nytt, enklere telt.

Did he dieded? [emoji2]

På min første telttur alene tilbake i 1990, presterte jeg å glemme posen med mat. Heldigvis hadde jeg noen knekkebrød (uten pålegg) i en sidelomme på sekken, som ble inntatt sammen med et par kopper halvlunkent vann utpå kveldingen. Snakk om bratt læringskurve! Ellers har jeg mistet alt fra kompaktkamera til bilnøkler, selv om det begynner å bli lenge siden de helt store brølerne.

Slenger meg på her siden jeg er i tilnærmet samme situasjon som trådstarter. Hører gjerne mer om hvordan livet utenfor a4-bobla har utviklet seg Jeg har noen betraktninger, basert på relativt begrenset erfaring, som kan være aktuelle også for din situasjon. Jeg studerer i Trondheim, og har bodd i telt siden midten av august. I utgangspunktet skulle det være en midlertidig løsning, men det har vært vært såpass trivelig at jeg vurderer å utvide oppholdet på ubestemt tid Da må det imidlertid gjøres skikkelig. Jeg har bodd i et 2-3manns ekspedisjonstelt. Det lar seg jo gjøre, men er ikke spesielt trivelig om en skal gjøre noe annet enn å sove. Det blir ikke et hjem, bare et sted å være over natten. Skal jeg fortsette å bo utendørs må jeg oppgradere boligen til noe med bedre plass, og ståhøyde ikke minst. Det må være såpass at jeg kan rigge meg til med en vedovn, feltseng, stol, bokhylle osv. Har vurdert det dithen at enstangs lavvo utgår, og at det må bli en slags gammeløsning med rette sidevegger. Eventuelt møblement fås gratis på finn.no - gis bort. Venor-gammen som "lavvoliv" tipser om virker som det beste alternativet så langt. http://www.youtube.com/watch?v=vHOcBhMLS_g Et annet alternativ er Holmeslet Taiga. Her dukker det opp flere temaer som må vurderes: bomullsduk vs. nylonduk. Har intrykk av at de med erfaring på området foretrekker bomullsduk, og det har jo tross alt blitt benyttet i århundrer av ufolk. Mindre kondens. Bedre motstandsdyktighet mot UV-stråling. Mer robust. Innertelt vs. enkel duk. Kanskje litt lunere med innertelt? Beskytter mot insekter og mus. Har gode erfaringer med forsvarets lagstelt, men så fyrte vi også konstant. Vanlig teltgulv, eller løsning med paller eller liknende. Trivelig med ordentlig gulv. Får tak i gratis paller om en kan ordne med transport. Vanskelig å ta med på bussen. Lett å kvitte seg med i etterkant. Marked for salg etter endt bruk. Det blir jo en ganske stor investering, så det er viktig å ta dette i betarktning. Har inntrykk av at Venor-gamma vil tåle bruken godt, og at det finnes et marked for å få solgt denne i ettertid. Usikker på Holmeslet Taiga. Mulig det blir i overkant slitt av såpass intensiv bruk. Vekt. Begge alternativene har overkommelig vekt. Venor-gammen oppgis til 31kg, og dette ligger i øvre grenseland for hva jeg kan dra med meg på bussen og ut i skogen. Forsvarstelt på 100kg utgår som alternativ på grunn av vekt. Størrelse. Venor-gammen vil nok gi betydelig mer plass. I tillegg til problemstillingene som går på det rent boligtekniske, er plassering av boligen en utfording. En større utfordring, faktisk. Det å finne en balanse mellom tilgjengelighet til skole, buss og andre nødvendigheter, og utilgjengelighet for nysgjerrige turgåere, er vanskelig. I disse dager er det soppsesong, og det er folk så godt som over alt. Regner med at det blir lettere å komme seg unna folk ettersom vinteren nærmer seg, og folk i hovedsak holder seg til lysløypene. Slik jeg ser det, er det to potensielt gode områder rundt trondheim; Bymarka(vestmarka, lian, tømmerdalen osv.) og Estenstadmarka/stokkmarka. Sistnevnte er veldig praktisk med treningssenter på Dragvoll og direktebuss til Gløshaugen/sentrum, men jeg har ennå til gode å finne gode alternativer for teltleir. Nå på sommerstid er det svært vanskelig å finne gode leirplasser fordi terrenget er så kupert, og skogen relativt tett. Der det ikke er kupert eller tett skog er det stort sett myr. Dette vil jo forenkles betraktelig når snøen kommer, men det kan jo være lenge til. Tar gjerne imot tips, og da særlig i forhold til eventuelle leirplasser i Trondheimsområdet, eller om noen har en Venor-gamme de vil kvitte seg med

Av gårde til padletur er vel snart kajakken det eneste jeg aldri har glemt. Det viktigste, hm. Vest har jeg også husket bestandig tror jeg, men åre derimot, har jeg klart å dra uten. Rimelig viktig for padling.

Sist vi var i Lomsdalen glemte jeg posen med frokoster til 5 dagersturen. Var heldigvis på tur med en kar (@graham) som hadde betydelige mengder med mat med seg så jeg var ikke helt fri. Når vi kom til en åpen hytte fant vi en boks med bønner som hadde overvintret som "leftover". Oppdaget etterpå at det var "Salatbønner" - uten noe særlig næringsinnhold - og det ble en ekstra ballast i sekken resten av turen.

Gikk opp til Rundemanen fra Haukelandsiden og ned igjen via Fløyen til sentrum. Nydelig tur, med ett lite fall som ga meg en fin kul på leggen. Gjør heligvis ikke vondt g]

Og selv på kammerset bør personalsaker håndteres behersket og med folkeskikk.

https://turhistorie.blogspot.com/ 10 juni 2014 - 26 juni 2014. Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiske muligheter, utallige vann og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et område jeg lenge har drømt om å besøke. Nå som vi hadde bestemt å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda, en drøm som hadde vart i årevis var i ferd med å bli en realitet, dette måtte bli bra. Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda? Etter tre flotte uker i Pasvikdalen, gledet vi oss til en real fisketur. Fiskefeberen var på full gang i kroppen etter en lang vinter, nå skulle endelig abstinensene dempes. Siden det fortsatt var tidlig på sommeren var vi bekymret for at det fortsatt skulle være vinter der inne på vidda, med kald nordavind og isbelagte vann. Det var bare en måte å finne det ut på, 10 juni skulle turen starte. De siste dagene hadde vi bodd på Neiden fjellstue, som ligger rett ved grensa til Finland. Det hadde vært strålende vær de siste dagene og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette. Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue. Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder. Dessuten ordnet han det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av han i Karlebotn. Helt supert og igjen gjorde dette alt lettere for oss. Takk for all hjelp Helge. Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satt oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer smilte han godt "dere har virkelig skjønt det". Han hadde tatt flere turer på Gallokvidda selv, og kunne trygt anbefale turen. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut, vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte. Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn. Da vi hadde gått ut av taxien strålte solen, og det var nesten skyfritt. Det var to personer fulle av forventninger som begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda. Det tok ikke lang tid før vi så turens første flokk med reinsdyr, ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten det. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, kjekt. Vi traff en del finner den første dagen, alle spurte om de samme. Om vi skulle til Nordkapp? Det skulle vi ikke svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene var. Finnene nikket som at de forstod hva vi snakket om, men vi var vel litt usikker på om de egentlig skjønte hva vi sa. Stien gikk langs Neidenelva og vi kunne se en del laksefiskere, for mye vann i elven kunne de melde om. Laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Det gikk bro over Neiden elva, heldigvis. Ikke en elv vi hadde lyst å vade dette. Da den var passert var det ikke lange stykke før vi kunne gå over enda ei bro, den som gikk over Gallokelva. Kort tid etter fant vi en duganes leirplass, og vi tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, det var greit å spare litt på kruttet. Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr. Langt der inne lå målet. Vi så mye ryper første dagen. Neidenelva. Broa over Neidenelva. Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk, det vil si harr og gjedde. Alle fikk leve videre, det var ørret eller røye vi skulle ha. Den andre dagen skyet det over og det begynte å hølje ned, derfor ble vi en dag til som vi tilbragte i teltet. Men nå var vi klar for å gå videre, det var bare noen få hundre meter til vi skulle passere grensen, målet var å komme oss til Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret, ingen hvitfisk. Men en ting hadde vi glemt, det var fredag 13 i dag. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare å ha gått noen minutter så jeg at Kathrine sette seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort til henne for å høre hva som stod på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre. Den var ikke hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva dette kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks og vi tok oss en prat. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enig om å se an situasjonen til i morgen. Om foten var bedre satset vi på å fortsette, om det ikke var bedring måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke en lege. Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden, ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten. Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge. Kathrine er ivrig på å få turens første fisk. Så satt den. Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen. Gjedda nyter solen. Litt boklesing er lov på tur. I teltet etter Kathrine skadet foten, en betenkt mann. Da vi våknet neste dag kunne Kathrine fortelle at foten var bedre og hun hadde lyst å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi bli enig om å ta det rolig noen dager når vi kom inn til Gallokelva. Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det ca åtte km før vi var fremme med dagens mål. Foten til Kathrine ga ikke mer problemer, heldigvis, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre var jeg ganske sikker på at helt bra var den ikke. Likevel var det ikke noe negativt å høre fra den kanten, bare godt humør og etter et par timer var vi fremme. Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp, eller det var mer som et lite vann i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på ca 3 hekto. Det ble kaldt på vidda utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg skulle bare ta noen kast til. Det endte med en flott 7 hektos ørret som ble foliebakt på bål, før vi tok kvelden. Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, likevel holdt vi på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke. Grensegjerdet passeres, endelig i Norge. Leir etablert, nå skulle det fiskes. Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva. Gallokelva var virkelig vakker. Så satt den, 7 hekto. Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner. Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass her ved elva, og vi gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle, ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller lignende friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det ca 5 km. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som dukket opp, og fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd. Selv om vannstanden var relativt høy, og det hadde blitt rimelig kjølig fikk vi godt med fisk, både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele vegen opp til Store Gallokvann trekte vi tilbake til teltet, det var kaldt å fiske uten noen form for hansker eller votter. Det hadde vi selvsagt ikke pakket med oss. Da vi satt i teltet og varmet oss med hver sinn kopp kaffe hørte vi det plutselig begynte å dunke på teltduken, hva kunne det være? Jo selfølgelig, det hadde begynt å hagle. Vi var jo fullt klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommern, men at det skulle begynne å hagle i midten av juni hadde vi ikke trodd. Det gikk et par timer før vi kunne stikke snuten ut teltet, det var fortsatt satans kaldt som det heter, men det var opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis ute og i teltet. Ut for å ta noen kast, og inn igjen i teltet for å varme fingrene som nærmest hadde blitt følelsesløs. På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg, dette måtte være turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen, helt greit det. Kathrine med fisk på kroken. Halvkilos. Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen. Trivelig utsikt fra teltet. Vinterstemning på Gallokvidda. Så satt første kilosfisken. Ekte finnmarks-kvalitet. Kathrine søker ly i teltet. På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann, greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gjorde deg kald til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking den dagen også, men ikke noe særlig fangst, bare noen småørreter. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve oss på fisket i en del vann som så meget fristende ut på kartet, så håpte vi begge på at sommeren skulle komme snart. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på +4 grader, det var i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, da gikk det greit. Men misforstå ikke, vi trivdes godt her med Gallokelva. Fisket hadde vært bra og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang fikk vi naturen her oppe helt for oss selv, det er alltid en bonus. Men rastløsheten i kroppen gjorde sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området. Leir ved Lille Gallokvann. Innoset til Lille Gallokvann. Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst. Lille Gallokvann. Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand utenfor teltet. Her så det lovende ut. Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte opp med fem flotte eksemplarer, fire ørreter på halvkiloen og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt ut på kvelden. Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom gjorde det godt å legge seg i soveposen, og etter hvert få varmen i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden og susingen av elven som rant nedover mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss kjapt. Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet. Snickerspause Dagens leir. Vår egen sandstrand. Denne elven rant ned til Store Gallokvann. Fisk på kroken. Dagens fangst. Kokkelering. Kathrine nyter kveldssolen. Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal var været skikkelig surt. Det blåste en kraftig, iskald vind og ut i fra skyene forstod vi at det var nedbør på gang. Vi håpte på at ei hytte vi hadde sett ut på kartet skulle stå åpen, men den var låst. Kjipern, vi var vel for godt vant med de åpene koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre og da vi kom til enden av Suolojar slo vi opp teltet, været bestemte det slik. Vinden føltes enda kaldere og det begynte å snø, for et drittvær. Da vi innlosjerte oss i teltet var ikke stemningen på topp, så ærlig må vi være. Nå var vi litt lei, at det alltid skule være så forbanna kaldt. Akkurat på det tidspunktet savnet vi tilbake til sivilisasjonen. Hotellforkost og ei varm og myk seng fristet. Vi ble enig om at når været forhåpentligvis ble bedre skulle vi sette kursen mot sivilisasjonen. Enarestien var ikke langt unna, og planen var å følge den til Karlebotn. Ut på kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre, været hadde ikke blitt bedre for å si det slik. Neste dag var det ikke noe endring å spore, vi ble en dag til. Da var vi glad for at vi hadde litt lesestoff og ipod, det fikk tiden til å gå fortere. Heldigvis. Ikke topp stemning i dag. Det var bare å komme seg i teltet. To fotogene og værfaste vandrere. Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Denne starter i Sevettijavri i Finland og går hele vegen til Karlebotn. Den har blitt brukt siden 1500 tallet, da av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte også stien for å komme til Varanger for å fiske. I 1990 ble stien merket opp på nytt, og har siden den tid blitt brukt av friluftsfolk som ønsker å oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke der. Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit, det var ikke fullt så kaldt og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen kom til å bli kortere enn planlagt kunne vi unne oss litt ekstra. En hel grøt til meg, og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker. Jeg måtte jo så klart ta noen kast her også og fikk både ørret og røye på halvkiloen. Fisk med fløtegratinertepoteter til middag. Vi kunne legge oss stappmette, herlig. Endelig kunne vi gå videre. Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren. Fast fisk i Martenjavrit. Røya er kjørt og klar for landing. Røye på 6 hekto. Vi satt opp farten nå, kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 av turen stod vi ved enden av Enarestien, og vi kunne se de få husene i Karlebotn. Vi brukte 3 dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten at noe spesielt skjedde, bortsett fra vi gikk på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi traff også to finner som skulle gå hele vegen til Sevettijavrit. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vanna vi hadde besøkt. Dessuten var det min tur til å få problem med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp fremme på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager med hvile nå. Da vi skulle hente bilen i Kalrebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet. De hadde vært usikker på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter som dagene gikk. Heldigvis tok de kontakt med Helge som beroliget dem med at vi hadde planlagt å bruke tre uker. Ekteparet hadde fartet sin del i naturen her, og fortalte at det fantes både gaupe og jerv i området. Da vi fortalte om reinsdyrskrotten vi fant var de sikker på at den hadde blitt tatt av et rovdyr, om noen slakter der oppe tar de med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra der, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et reinsdyr. Det var fascinerende å høre historiene de hadde å fortelle, og så smakte kakene veldig godt, tusen takk til dere. Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss, og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi booket to netter på hotell, det skulle gjøre godt. Det var virkelig flott å gå Enarestien. Tørrskodd elvekryssing. Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser. Det nærmet seg slutten. Hallaien! Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn. Her starter Enarestien. Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok. Så var Gallokturen ferdig og alt i alt var vi fornøyd. Fisket hadde vært bra og det var ikke noe å si på naturen. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit. Men det kan ikke legges skjul på at det kalde været satte en liten demper på deler av turen. Derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne en tur tilbake hit, men da litt senere på sommeren. Kanskje det er vi som er pysete, men det var ikke særlig kjekt da kulda var på sitt verste. Siden dette ikke er en rosablogg, må jo vi også ta med det som var den litt kjipe delen av turen. Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder, vi knipset bare en brøkdel av det vi for eksempel gjorde i Pasvikdalen. Sånn var det, og vi lovet hverandre at vi skulle bli flinkere til å bruke kameraet fremover. På litt lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede. Heldigvis er det slik at det er de gode minnene man husker best, og at det alltid blir bedre. Det er jo disse kontrastene som ofte gjør det så bra å være på tur. En ting kan vi love. Den hotellforkosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var en høydare. Det var bare å glede seg til neste tur, da skulle endelig sommeren komme for fullt. https://turhistorie.blogspot.com/

    Eg gjer tydelegvis ting på ein annan måte når eg går inn og ut av teltet mitt. Etter 10 års erfaring med Ringstind 1 har eg aldri tenkt tanken at dette skulle vera eit problem.

Har dratt for å gå Snøhetta med skalljakka hengende igjen hjemme - og ikkeno vind/vanntett i sekken. Løste seg greit ved å kjøpe billig regntøysett på CC Gjøvik Ikke at det var nødvendig med skalljakke på akkurat den turen, men det vet man jo aldri. Og så var det en tur-o-tur på 25 km hvor matpakka lå igjen på kjøkkenbenken, Heldigvis hadde jeg glemt igjen en pose peanøtter i sekken på forrige tur

Det viktigste jeg har glemt? Nei, det har jeg glemt hva var

Hadde akkurat slutta å røyke så jeg klarte å glemme lighteren når jeg skulle grille på fjellet. Fant det ut 5 minutter etter jeg ble alene der jeg var og endte opp med å svært sulten gå i to timer for å få kjøpt en fyrstikkeske.

Ikke egentlig, men å dra på telttur alene rett etter jeg så Blair Witch Project står fremdeles som en idiotisk idé.

Sjekk hvor mange ting som bare veier litt som du kan la være hemme. Lag først en haug med "hva ønsker jeg å ta med". Hvis den er for stor, må du redusere haugen til "Hva trenger jeg virkelig å ta med". Så ser du hvor mye vekt du har igjen innenfør din tålefaktor og så plukker du noen ekstra ting fra "kjekt å ha" haugen.

Hadde opprinnelig pirket ut 7 kommunetopper som jeg realistisk kunne rekke på en dag. Men det skar seg fra første stund. Forsov meg 1/2 time der jeg campet i bilen nede ved bommen før bakkene opp til Hovdefjell/Vegårdshei. Startet for langt unna Espehaugen/Risør pga vegnummer på kart fra WWV ikke var oppdatert og startet fra feil veg og mistet halvannen time. Så ble det også en halv times stopp pga vegarbeid inn til Valsfjellet / Kragerø. Da jeg kom ned fra topp nr 6, Fjerdingen/Porsgrunn var klokka blitt 22, mørkt og for seint til å rekke kommunetoppen i Siljan. Beina og achilles tålte bra nesten 16 timer på tur (3 i bil og 2 på sykkel) Siljan knertet jeg på formiddagen dagen derpå etter en natt oppe ved Grorud. Hadde tenkt meg videre til Blefjell og ta et par stykker men værmeldingene for kvelden fristet ikke med regn på veg inn. Så kursen ble lagt hematte. Fornøyd med utbyttet. Morgenstemning på Hovdehei - Vegårdshei. Hytta på toppen av Ansmyrheia / Kragerø trenger bare litt maling og flikking så er den klar til vinteren Espehaugen / Risør er i grunnen bare et sted i skogen med masse (banan)fluer. Valsfjellet / Kragerø med den mest solide postkassa jeg noen gang har sett på en topp. Lagd i 10 mm stål og lokket var vel på 5 kg. Skyggene begynte å bli lange på Hørsfjellet i Bamble. Belønningen gikk i gult. Mørket seg på oppover mot Fjerdingen i Porsgrunn. Dette fikk være den 6. og siste i dag. Overnattet oppe ved Grorud i Siljan og tok den navnløse toppen på formiddagen. Her fikk jeg se orrhane, elg og hjort-eller-rådyr. Noe dyreliv ble også med hjem, tid for å plukke et par flotter i dag.

Bare husk at de ikke er så myke inni som støvler med for i hue og ræva. Med engang tenkte jeg "hmm...disse var da ikke så gode" men det tenker jeg ikke lenger, nå er jeg veldig fornøyd med dem

Mine tidligere bidrag i serien "Gjør det selv" 1 Utskilt fra Fiaskotur - lage spade 2 Solid feste for GPS 3 Utskilt fra Fiaskotur: - lage truger 4 Alternativ til fluevest - "fluesmekke" 5 Tommetrix - Fingerbøl" 6 Lett feltkjøkken 167 gram #################################### I dag nr 7 Tommetrix - Malingsspannovn 896 gram #################################### La meg begynne med slutten. Kom hjem fra tur i går . uten at huset måtte luftbehandles pga bålrøyk i klærne. Jeg tviler på at jeg er oppfinner av denne type ovn, alt er nok funnet opp før. Tanken bak: "Hvorfor ikke lage en ovn som erstattet bålet, men gav samme følelsen, og at jeg kunne plassere den på yndlingsstedet hvor jeg har mine "en natt ved bålet" opplevelser". Ovnen svarte til alle mine forventninger. Vekt 896 gram!. Rammen gav godt ly under opptenning. Slutt på blåsing. Vha av steiner på sidene ble varmen retningsbestemt. Minimalt med gnister. Ved vindendring ingen sur røyk i ansiktet. Når ovnen forlates for en stund kan pipen tas av og ovnen skjules helt med steiner. Skal du ut å fiske noen timer fyll opp ovnen, og dekk til med steiner. Når du kommer tilbake litt frossen har du noen gode varme steiner å sitte på, og er sokkene våte vil steiner tørke dem rimelig raskt. Lag et underlag av stein, så lager den ikke merke heller. Beskrivelse: Materiale: 1 stk 10 liters malingsspann. Arbeidsmetode; 1. Malingsrester brennes ut 2. Banker spannet "flatt" på topp og bunn 3. Lag et rute nett på topp og bunn 14 x 22 og på sidene 6 x 20 eller noe sånt. 4. Bor hull med et 6 mm bor, deretter 10 mm bor. 6. Bank ut alle gradene etter boringen innvendig Pipe. 7. Teg et omriss av en fiskebollboks, Joika går også, i bunnen. Bor et 10 mm hull i senter og klipper opp blikket mot risskanten, og bøyer disse innover 8. Kutt bunn og topp av en tom 565 eller lignende stålboks, lag et riss av denne i fiskebollboksen, bor, klipp og bøyer inn 9. Klipp ut et spor i 565 boksen og trer den på. Pipen kan forlenges etter behov med å skjøte sammen tomme spraybokser. Bilde nr 1. Ovnen i sitt rette element Bilde nr 2. Plass til kjele og stekepanne Bilde nr 3. Natten faller på Bilde nr 4. Og ovnen lyser og varmer Bilde nr 5. Ovnen steinsatt Bilde nr 6. Ovnen sett bakfra med pipe Bilde nr 7. Plasseringen for fiskebolleboksen

Jeg skal fortelle "kort" om min erfaring med det å slutte med nikotin. For meg var det sikkert letter å slutte enn det er for mange andre, og jeg har fått bekreftet at røyking og snusing er usunt Jeg begynte med snus og røyk da jeg var omtrent 15. Røyket i 10 år og snuste i 15 år. Jeg brukte løs General i omtrent 9 år og løs Grov snus de siste 6 årene. Jeg røyket i snitt 17 sigaretter per dag og hadde en snusboks i ca 1,5 dager. Det var snus mellom hver røyk og omvendt. Dette var omtrent på det tidspunktet jeg var feitest, latest og mest usunn i mitt liv.....mulig jeg gikk opp 5 kilo til etter jeg sluttet å røyke.... Jeg sluttet med røyk en dag jeg ikke hadde mer og istedet for å reise ut en lørdag kveld for å kjøpe mer avsluttet jeg det kapittelet. Har ikke tatt et trekk siden - det hjalp sikkert at jeg fortsatt hadde og brukte snus. Etter omtrent 2 uker merket jeg stor forskjell når jeg gikk opp trapper. Da jeg tok dykkerlappen 5 år etterpå (da jeg var 30) hadde jeg lungealder på 25 år ifølge de omfattende testene hos dykkerlegen. Han fortalte at det tar omtrent 6 år fra man slutter å røyke til lungene er tilbake til normalen (med mindre man har pådratt seg en røyke-relatert lungesykdom). SNUS i 2005 skulle jeg en tur til Australia. Jeg fikk ordnet med en time hos tannlegen en uke før avreise og han sa da "så....du har ikke sluttet å snuse enda...". Jeg spurte hvordan han så det og han svarte da at det var lett å se fordi slimhinnene i munnen var ødelagt/ borte (snus er basisk og derfor nøytraliserer det syreangrep på tennene. Men, siden det er basisk etser det på tannkjøttet). En uke etter reiste jeg til Australia og kjøpte med 5 bokser fra Gardermoen. I Australia er "oral tobacco" forbudt, dvs alle former for tobakk man ikke røyker, derfor er ikke snus å få tak i og derfor hadde jeg heller ikke med mer enn de 5 boksene fordi jeg var litt redd for beslag og hvordan straff de evt. delte ut. Jeg hadde ikke helt tenkt på hvordan jeg skulle løse snusproblemet annet enn å få foreldrene mine til å sende stokker i posten. Hadde hørt om andre som hadde gjort det sånn. Problemet var at jeg skulle reise rundt på motorsykkel og bo i telt i bushen, så det var vanskelig å koordinere "oral tobacco drops". Vi hadde litt trøbbel med å få syklene gjennom toll og karantene så det ble 2 uker på hotell i Melbourne mens vi jobbet med saken. Jeg var litt sparsom med snusen og brukte 3,5 dager på en boks istedetfor de normale 1,5 dagene. 4 av de 5 boksene forsvant og da vi begynte å kjøre nordover åpnet jeg den siste boksen og innførste umiddelbart et to-priser-om-dagen-regime. Det holdt i en uke før boksen var tom. De to siste dagene gikk jeg ned til en pris og den siste prisen tok jeg etter middagen på en pizza restaurant her den 5. september 2005 kl. 17.40 lokal tid. Så, da var boksen tom, jeg hadde ikke snus for hånden for første gang på 15 år og var litt bekymret. Men, jeg hadde jo sluttet å røyke "på dagen" så hvorfor skulle jeg ikke kunne slutte å snuse på samme måte ? Det gikk veldig bra og jeg har ikke tatt en pris siden den dagen. Innimellom låner jeg boiksen til noen, løfter lokket og tar et magadrag. Det lukter fortsatt veldig godt, men jeg får ikke lyst til å ta en pris alikevel. Etter vi kom hjem fra Australia i 2006 var jeg igjen hos tannlegen for kontroll og da sa han: "har du sluttet å snuse nå 'a...." Jeg svarte bekreftende og spørrende og han sa da at slimhinnen i munnen var tilbake til normalen.

Idag har jeg sett Besseggen i tåke, og snudd og dratt hjem..... Men på torsdag feiga jeg glatt ut det siste stykket før toppen på Store Austabotntind, og igår satt jeg på Veslepiggen og så alle som kom ned fra Galdhøpiggen, som perler på en snor over breen. Tenkte jeg faktisk skulle skrive en turrapport denne gangen.......imorra kanskje For turen var flott nemlig!

Jeg må innrømme jeg ikke har helt sansen for endel av de "macho" "klarer du deg ikke uten ditt og datt" greiene. Jeg vil at naturen skal være for alle, uansett om du går i army surplus eller de nyeste og mest moderne duppedittene.

Selv bruker jeg brevdueinstinktet. Det står godt forklart i siste utgave av hakkespettboka. De som er avhengig av kart og kompass er pingler som bør holde seg hjemme.

Også for meg ble det en helt ny og bedre opplevelse etter at jeg anskaffet SPOT. Mitt største problem på tur, om det er et problem er at jeg alltid lengter etter kona, selv etter 46 års ekteskap, men SPOt'n roer meg ned. Dessverre lider hun av reumatisme, så hun kan ikke være med meg. Men, en usikkerhet er skapt. Om jeg fortsetter med SPOt kommer jeg nok til å sende morgen og kveldsmeldingene 3 ganger --------------------------------- Det er farlig å leve og man kan ikke gardere seg mot alle muligheter. Men bortsett fra all den støyen det avstedkommer å dø på Hardangervidda, synes jeg det må være et bra sted å dø på. Sier jeg nå, trygt hjemme på gutterommet

Det ble nesten to kilo kantareller etter en ca. tre timer lang tur. Renset og klar for steikepanna.