Søk i nettsamfunnet

Vi er to stykk som planlegger å gå de Sju Søstre i Nordland over 2-3 dager, med telting underveis. Så langt har vi bare funnet tips og info om at det kan være lurt å starte fra sør, men ellers har de fleste gått hele rekka på én dag. Er det noen som har erfaring/råd om telting på turen? Blir det best å slå leir nede ved foten av fjellet, gå opp på midten og slå leir for så å gå første dag sørover, andre dag nordover, eller blir det beste å bære med seg alt og slå leir på midten for så å gå videre neste dag? Håper noen kan bidra med tips og triks!

La meg si det med en gang; i slikt fint vær burde man ta seg god tid i et så flott fjellområde. Jeg ville ha med meg toppen på veien hjem fra toktet i Nord-Norge, og hadde bare ettermiddagen på meg. Fin trim ble det, og artig tur, men litt stress som sagt. Kjørte fra Mo i Rana på E12 i retning Sverige, og fulgte så skilting mot Akersvannet. Ingen bompenger her heller. Utrolig; har kjørt rundt 400 mil i nord nå – og ikke EN bom! Veien rundt vannet var både lang og av ymse kvalitet. Særlig liten følte jeg meg i min lille Yaris, da store anleggsmaskiner og hjullastere dukket opp ved demningen. Hadde jeg kanskje ikke lov til å kjøre her? Jeg hadde ikke sett noe forbudsskilt. De smilte overbærende ned til meg, og lurte vel på hva den søringen skulle her inne med en så liten loppe av en bil? Etter nær en time etter avkjøringa fra E12, passerte jeg Kjennsvasshytta, og ble mer oppmerksom. Ganske riktig, 1,5 km etter hytta var det skilt mot Oksskolten. Her er gps for dette punktet, hvor det var greit å parkere: 33 W 468109 7326714 høyde 525 meter. Jeg møtte straks noen svensker som kunne fortelle at brearmen nå bare var blåis – som forventet! Jeg kunne da krysse denne lett på egen hånd, uten sikringsutstyr, men tok med meg stegjerna i sekken, og la i vei kl 15.25 i jevnt hardt tempo. Med så mange turer bak meg de siste to ukene følte jeg virkelig at jeg hadde noe krutt å svi av i beina. Spennende om det var mulig å nå toppen på under 3 timer… Etter en snau halvtime var jeg oppe ved det lille vannet på 835 moh før brearmen, og toppen kom til syne – skyfri – men det blåste jammen friskt! Tok bilde og fylte vannflaska, før jeg hastet videre. Sørover breen, som var blank stålis, holdt det med stavene som støtte, men farten måtte senkes betraktelig. Så ned i noen sprekker underveis, der noen var fylt med asurblått vann – vakkert! Passet på ikke å krysse like ovenfor sprekker og hull, i tilfelle jeg skulle komme til å gli, men gikk alltid i nedkant. På andre siden av brearmen kl 16.30 var det bare å kjøre på i sørlig retning oppover i steinrøysa, samtidig som jeg merket meg noen digre snøflekker med tanke på returen. Kom etter hvert opp på den brede og fine nordvestryggen. Her dukket det opp tråkk, som jeg prøvde å følge, da steinene sannsynligvis ligger mer i ro her. Fikk flott utsikt mot breen i vest, og den var fortsatt snøhvit og skinnende. Passerte en markert varde ved stien på gps 33 W 469274 7322250 på høyde 1513 m. Klokka var blitt 17.50, og jeg begynte å tvile på om jeg klarte toppen innen 3 timer. Oppe på den brede toppryggen slo vinden imot meg så jeg nesten kom ut av balanse. På med vindjakka! Kl 18.29 var jeg framme ved varden, og tok meg tid til å nyte utsikten fra Nord-Norges høyeste fjell. Veien evt videre til Okshornet virket alt annet enn enkel. Spiste litt og plundret med å finne egnet sted til kamera med selvutløseren i den sterke vinden. Noe veldig flott portrettbilde ble det neppe, men den 17.ende fylkestoppen var i alle fall i boks! Nå står bare Trøndelagsfylkene igjen… Tok samme vei ned igjen, og nedgangen fra den brede eggen er merket med en varde på gps 33 W 469512 7321889 høyde 1798 m. Kjekt å ha om det skulle være tåkete, for begynner en nedover på feil plass her, kommer en etter hvert bort i trøbbel, og må nok gå opp igjen. Jeg fulgte snart snøflater nedover, og kunne holde stor fart. Også ned mot breen fant jeg igjen en stor snørenne jeg hadde observert på vei opp. Det gikk faderlig fort, men stavene ga god balanse, og det var stort sett ikke så bratt/hardt at man kunne gli ut heller. Litt glissade ble det likevel – moro! Nede ved brearmen igjen etter en drøy time fra toppen – over breen – og løp så stien tilbake til bilen. Kl 20.21 var jeg nede, etter 4 timer og 56 minutter, og dyktig svett.

Hei! Er det noen som har tips til snille topper i Nordland? Luftig går greit, men ikke utsatt da jeg går alene og ikke ønsker unødig risiko Er ellers fjellvant og i god form. Møysalen ser jo utrolig fristende ut, men har forstått det sånn at man må krysse bre, så da utgår den desverre. Planen er å komme meg til Lofoten og gå noen turer der, men Nordland er jo stort og har vel mer å by på?

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Leste i dag en artikkel på NRK https://www.nrk.no/nordland/_-gir-gront-lys-for-jakttrening-pa-morlose-bjornunger-1.13168353 om jakttrening av hund som skal foregå innenfor et vernet område. Det at man i utgangspunktet gjør det nå i oktober er ille nok, rett før hietablering og vintersesong (i Sverige avsluttes jakt 30. sept. nettopp grunnet dette). Men det som får meg virkelig til å stusse er tanken: hva er formålet med verneområdene våre? Er formålet at vi skal verne det vi liker, det vi synes noe om? I min verden er et område vernet for at mangfoldet i naturen selv skal få bevares. Dersom man ser på formålet for akkurat Junkerdalen da den ble vernet står det å lese: "§ 2.Formål Formålet med Junkerdal nasjonalpark er: -å bevare et stort og tilnærmet urørt naturområde som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander, geologiske forekomster og kulturminner. Spesielt viktig er det unike plantelivet. -å stimulere til opplevelse av natur og landskap med få eller ingen inngrep gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift." I paragraf 3 står det også spesifikt om vern av fauna: "3.Dyrelivet 3.1Vern av dyrelivet Dyrelivet, herunder hi, reir, hekke-, yngle- og gyteplasser er fredet mot skade og unødvendig forstyrrelse. Utsetting av dyr på land og i vatn er forbudt. Kalking i vassdrag må ha særskilt tillatelse."(https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2004-01-09-8) Spesielt første setning i § 3.1 må jo være brutt i dette tilfelle. Er det bare meg som er helt på vidda her og tenker at slik som det er vedtatt strider mot verneformål og selve tanken på hva en nasjonalpark skal være? Jeg er ikke prinsipielt imot jakt på bjørn som man tidligere definerte som slagbjørn, men her er det jo overhode ikke snakk om dette. Jeg gremmes over vår "forvaltning" av natur her i landet for tiden.

Jeg flyttet til Lofoten, nærmere bestemt Leknes i Vestvågøy, i slutten av august. Høstværet her i nord har vært utrolig flott. Jeg har allerede rukket å bli ganske godt kjent på øya, og det har blitt flere fjellturer i utrolig vakre omgivelser. Men denne turen skulle vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. "Den 9.oktober gikk turen opp til vakre Himmeltind på 931 m.o.h. Fjellet er det høyeste i Vestvågøy. Jeg fikk oppleve toppen helt for meg selv i vakker solnedgang."

Som en motpol til den populære Norge på tvers ruten som Dnt arrangerer i Sylan i Trøndelag, arrangerer Beyondlimits en tilsvarende kryssing av Norge på tvers i Nordland. Ruten starter ved kysten og Svartisen i Meløy kommune i vest og går helt til Svenskegrensen ved Graddis i Saltdal kommune øst. Turen går gjennom noe av det fineste naturområder Nordland har å by på, både Lahko Nasjonalpark og Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark krysser en over, i tillegg til Dypen Naturreservat i Lønsdalen. En får virkelig smake på kontrastene i naturen på denne turen, de er helt enorme. Turen starter ved det irrgrønne havet på kysten med de spisse alpine tindene med god utsikt til den blåe iskappen på Svartisen. Kartlandskapet i Lahko Nasjonalpark passeres på vei til de dype dalene i Beiaren som is og vann har gravd ut gjennom årtusner. Den gamle furuskogen i Tverådalen passeres på vei til Bjørkeskogen og den nydelige elven i Tållådalen. Overgangen er stor fra vidde landskapet på Saltfjellet til det øde månelandskapet i Steindalen. Fra Lønsdal går en inn i Urskogen i Dypen verneområde og ender til slutt opp i det lettgådde fjellområdet i Junkerdalen og Graddis like ved Svenskegrensen. Her får en virkelig med seg alt. Turen er ganske nøyaktig 100 kilometer lang og vi brukte 5 dager på kryssingen. Kortbeint som jeg er fortalte skrittelleren på klokken min at jeg brukte ca 215 000 skritt for å gå hele Norge på tvers. Det er jo ikke ille på en knapp uke i juli. Første stoppested er ved DNT Gamma i Kvitsteindalen. Her får vi perfekt utsikt inn i Skaveldalen som vi må krysse gjennom for å komme til Gråtådalen og Beiaren. Skavldalselva faller ned i et aldeles nydelig fossefall i begynnelsen på Skavldalen Etterhvert som vi beveger oss oppover dalen forsvinner de siste restene av karstlandskapet i Lahko og blir erstattet med de harde bergartene som preger fjellene i Skavldalen. På vei opp siste kneiken i Skavldalen kommer tåken og legger seg og Gps'en blir vår veiviser gjennom dalen. Skavldalen bærer sitt navn med rette, det er fortsatt en god del snø igjen i dalen. Greit å ha i mente at snøbroene kan være tynne noe som kan være en risikabel affære dersom en trår igjennom. En flokk med reinsdyr er fryktelig nysgjerrige på oss og hundene, de står bare å kikker ned på oss når vi passerer i tåkehavet. Skaveldalen er passert og erstattet med den litt mere grønne Gråtådalen. Vi kommer under skylaget og får etterhvert utsikten i dalen. Vår første overnatting blir på Gråtådalstua. Her møter vi en gjeng på 12 personer fra stiftelsen "Veien ut", som er et rehabiliteringsprogram for rusmisbrukere. De bruker naturen som et hjelpemiddel for å bli kvitt rusproblemene sine. De skal være på tur i 3 mnd. Inspirerende møte med den fantastiske gjengen Inn i tåken igjen etter en god natts søvn i Gråtådalsstua. Vi må bevege oss opp i høyden igjen og inn i skylaget på vår ferd til Beirstua. Øksehugget i Kyskåfjellet rett over tregrensen ved Beiarn. Det ser ut som om kjempene har brukt øksa si og laget et stort sår i fjellet. Etter en god natts søvn i Beiarstua setter vi kursen mot Saltfjellstua.Vi følger elva Tverråga oppover dalen. Fint med gammelt kulturlandskap i Tverrdalen. Oppe ved vannskillet mellom Tverrdalen og Tollådalen. Perfekt utsikt over distansen vi har tilbakelagt fra Beiaren. Snart halveis mot Saltfjellstua og heldigvis ferdig med stigningen Landskapet endrer fullstendig karakter i det vi kommer ned i Tollådalen, Furuskogen blir erstattet med hvite og rette Bjørketrær som strekker seg til værs. Den Statskog eide Bukhaugbua ligger ved elva like borte i skogen og er et fint sted å overnatte om en føler for det. Den fantastisk flotte Bukkhågforsen er et kjærkommet syn i Tollådalen. Her raster vi og koker bålkaffe mens vi nyter synet og lyden fra fossen. En kan sikkert ha det finere men en trenger ikke, dette er balsam for sjelen Slettelandskapet like ved Stallogropa er helt flatt og vi spiser distanse ganske effektivt. Før vi vet ordet av det har vi tilbakelagt den 27 kilometer lange distansen fra Beiarstua til Saltfjellstua Ny dag og atter en etappe som skal forseres. Vi må krysse over elva for komme videre til Lønsstua og Lønsdalen. Heldigvis er det en bro over elva så kan krysse over på en enkel måte På vei opp til Steindalen får vi utsikt mot et av de store fiskevannene på Saltfjellet, nemlig søndre Bjøllåvatn. Det er etter sigende et av Norges beste røyevann. Vi rakk dessverre ikke å prøve fiskelykken denne gangen. Det er kanskje like greit, fiskelykke handler i liten grad om hell, det avgjørende er hvor lenge siden Lars Monsen har vært der og fisket. Endelig ferdig med Steindalen, bare en liten etappe igjen til Lønsdal og Lønsstua. Solen skinner fra skyfri himmel i det siste etappe skal gjennomføres og sette en avslutning på eventyret vårt gjennom Norge på Langs. Vi passerer E6 og sikter oss inn på riksgrensen til Sverige ved Graddis i Junkerdalen. Stien til grensen går over broen og inn i Urskogen i Dypen naturreservat. Viskis vatnet ligger blått og forlokkende på den fine sommerdagen Nydelig utsikt mot distansen vi har tilbakelagt, Ørfjellet og Lønstinden vises langt i det fjerne. Den utrolig flotte Solvågtinden i Junkerdalen strekker seg opp i mot det mørke skylaget som siger sakte i mot oss. Riksvei 77 går den strake veien til riksgrensen og skifter navn til Silvervegen og vei 95 i det den passerer grensen. Graddis og Riksgrensen er i sikte og vi er bare et steinkast unna i å nå målet for turen vår. Det kjennes igrunn ganske så bra, godfølelsen kommer sigende. Det går etterhvert opp for meg at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å oppleve gjennomføre en sånn tur og oppleve et sånt fantastisk mangefold i naturen. Nå venter belønning for strevet, velfortjent dusj og middag på Polarsirkelen Hotell i Lønsdal Takk til Laila, Trine, Jarle, Joachim og Beyondlimits for en fantastisk flott tur og opplevelse gjennom Norge på tvers Ruten vi fulgte fra vest til øst

Etter litt biltrøbbel (knust bunnpanne og nye hjullager fram og bak = bil er dyrt) kom jeg meg på veien mandag ettermiddag fra Trondheim. To solrike dager hadde allerede gått fra meg så nå var jeg nesten litt for gira på å komme meg ut! Sov noen timer i bilen på Saltfjellet før jeg fortsatte inn til Sulistjelma øst for Fauske i Nordland. Hadde egentlig planer om å gå fra Lomihytta da distansen herfra var noe kortere. Skulle jo bære med ski og randosko, så det er fint å korte ned avstanden til snøen. Men veien inn dit var stengt pga brubygging 2-3km før demningen så det ble til at jeg kjørte opp mot Tverrfjellet, hvor jeg har lest at de fleste går fra. En kilometer før parkeringa var det midlertidig mye snø enda, men jeg kom meg videre, såvidt! Startet dagen med å åpne veien for sommeren Parkerte noen hundre meter før den angitte parkeringa, her var det fremdeles mange meter med snø på veien. Videre gikk jeg opp til høyde på 1060m og fulgte kurven inn til ei gammel hytte/brakke. Ikke mange hundre meterne etter kunne jeg endelig ta på meg sko og ski, tidligere enn antatt da jeg var forberedt på å måtte gå helt oppå Sulitjelmaisen (1350m) før skiene kunne teas på. Oppe på 1060m, herfra ble det mye ur inn til snøen Kunne ta på skiene på 1060m, det betydde nesten 900 høydemeter sommernedkjøring! Reinsdyrene var aldri langt unna Oppe på Sulitjelmaisen Dette var en særlig varm da, yr meldt 25c nede i Sulitjelma, så jeg var litt spent om snøen skulle bli for råtten og dyp. Jeg gikk opp sør for brefallet, hvor de fleste går opp men måtte av med skia å klyve litt på berg på toppen her. Tok ut ny nedkjøringsrute nord for brefallet hvor det så mye bedre ut så lenge jeg ikke var for nær den oppsprukne isbrearma. På kartet så det ut som at isbreen var veldig flat inn til Suliskongen, men den helnet desverre litt neddover, greit når jeg gikk til Kongen, men det betydde at det ble noen høydemeter opp på returen! Suliskongen (1906m) til høyre, Dama (1781m) til venstre Fra brefallet og over til foten av kongen var det 3km, så gjensto det litt over 500 høydemeter opp til toppen. Snøen var fremdeles utrolig bra og det begynte å skye litt over da svenskeskyer angrep fra øst med torden å regn. Den ene skyen kom noe nært, og jeg tok meg ekstra god tid opp slik at bygen kunne passere. Er litt kjipt å stå på Nord Norges nest høyeste topp med en hissig tordensky over deg! Stortoppen (1822m) fortjener nesten ett mer tindette navn synes jeg, flott topp! Tordenskyen som lå over meg fortsatte sørover ganske fort heldigvis Stortoppen med regnbyger i bakgrunnen Utsikt fra toppen av Suliskongen Gullhav ut mot Bodø Innskriving i boka Jeg ble på toppen i nesten 2 timer, lyset varer jo for evig, og jeg hadde det ikke travelt. Så bare frem til å få kjøre ned i kveldslyset. Skrev meg inn i boka som årets første, i ei bok som hadde ligget her lengre enn jeg hadde levd, og jeg er snart 30 år Gammel. 4G dekning hadde jeg også, så det ble noen snaps før jeg kunne starte nedkjøringa. Nedkjøringa var helt fantastisk, surfet på slusj som verken var for dyp eller sugende. Ble mange svinger ned til breflaten før fellene måtte på. Var på dette tidspunktet litt i ekstase over hvor bra det var å kjøre ned da jeg aldri har kjørt ski i juli før! Siktet meg inn på Stortoppen da jeg gikk tilbake og holdt meg nært den før det gikk nedover på siden av brefallet. Her var det brattere enn det så ut til da jeg gikk opp, rundt 45 grader, så dette var ei fin avslutting på nedkjøringa! Her var det bare å nyte nedkjøringa! Kveldsprofil av Dama Siste nedkjøring nordvest for brefallet Kart over turen. Distanse tur/retur: 24,1km. Høydemeter: 1375m

Hallo! Er det noen som har gått Nordlandsruta, men IKKE gått delen som går i Sverige (Padlejanta forholdsvis). Jeg snuser på å gå turen på sensommeren/høsten, men vil gjerne gå hele turen med hunden. Hva kan være fine alternativer til den opprinnelige ruta?

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

Sykling på Flågan I Ballangen er det en plass som på folkemunne blir kalt for Flågan. For folk som ikke er tilhørende i Ballangen er vel navnet Verdenssvaet bedre kjent. For å komme dit må man følge E6 sørover mot Skarberget. Ca 3 kilometer etter at man har passert siste broen over Efjorden er man framme, og man kan parkere på høyre side rett etter en liten bro. Rett over veien går det en sti som man bare følger oppover til man kommer til selve Flågan. Flågan/Verdenssvaet Jeg har i alle år gått på tur der for det er veldig fint å gå opp der. Hele turen opp går på jevn glattskuret granitt og det er som om naturen selv har bedrevet asfalteringsarbeid der. I sommer foreslo en kompis av meg at vi skulle ta syklene fatt og prøve å sykle oppover der. Jeg var ikke tung og be, og vi pakket syklene i bilen og dro av sted. Det var en flott sommerdag, sola skinte fra en nesten skyfri himmel og tempraturen var på rundt 20 grader. Vel framme pakket vi med oss en liten matpakke og drikke og satte kursen oppover flågan. Det er ganske bratt og blir bare brattere jo lenger opp du kommer, så det var en krevende sykkeltur oppover. Å sykle rett opp ble i hardeste laget, så vi traverserte i de bratteste partiene og stoppet og tok oss noen velfortjente pauser underveis. Ståle hviler på vei opp Vel opp tok vi oss en god pause før vi valgte å sykle videre innover. Terrenget oppå er en drøm for syklister og vi hadde noen fantastisk flotte timer der. Det var utrolig flott å kunne sykle der og samtidig ha den flotte utsikten. Vi syklet overalt, og bortsett fra at undertegnede falt over styret ved en anledning, så klarte vi oss uten de store uhellene. Fantastisk sykkelterreng Etter flere timer oppe på platået satte vi kursen nedover. Uten hjelm og annen beskyttelse tok vi det ganske rolig og det gikk dermed hardt utover bremsene. Vel nede kunne vi konstatere at vi hadde hatt en fantastisk flott tur. Flågan var flott å sykle på og dette er noe jeg anbefaler alle å prøve. Flere bilder fra turen og andre turhistorier finner du på http://turopplevelser.blogg.no/

Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!

Som fersk bruker av Turrapporter tenkte jeg å legge ut noen bilder/beskrivelser/linker fra toppturer jeg har gått. Turene kommer i tilfeldig rekkefølge, men jeg tenkte å begynne ytterst i Lofoten. Til Andstabben (514 moh) kommer man ved å starte fra parkeringsplassen ved veis ende på Å. Følg stien langs Ågvatnet, og drei opp der terrenget tilsier det. Dårlig med sti og litt rotete terreng. Relativt bratt men greit fremkommelig. Fra toppen er det fin utsikt mot Lofotodden, Mosken og Værøy. http://www.movescount.com/moves/move15222587

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km