Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'nordland'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
    • Information from us
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winter
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
    • Children in the outdoors
    • Hiking tips
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

  1. Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi - 6. – 15. juli 2015 Etappe 2, 15. - 20. juli Etappe 3: Saraelv til Rostadalen - 22. – 31. juli Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 slutt
  2. Roamer

    Havskodde

    From the album: Frank Olsens bilder

    Bildet er tatt i juni 2013. Etter en dag med mye regn, klarnet det opp utover kvelden. Omkring midnatt så det slik ut. Bildet viser området rundt Møysalen nasjonalpark som ligger på Hinnøya. Canon EOS 5D Mark III + Canon EF 24-70L f/2,8 + Kenko pro polariseringsfilter, samt stativ ISO 200 Blender f/20 Eksp 1 sek 27 mm

    © Frank Olsen

  3. Roamer

    Isflak og nordlys

    From the album: Frank Olsens bilder

    Bildet er tatt mellom Sortland og Andøya i januar 2013 Canon EOS 5D Mark III + Canon EF 16-35L f/2,8 II ISO 2500 Blender f/3,2 Eksp 30 sek 17 mm

    © Frank Olsen

  4. From the album: Frank Olsens bilder

    Canon EOS 5D Mark III + Canon EF 24-70L f/2,8 ISO 320 Blender f/5 Eksp 1/250 sek 55 mm

    © Frank Olsen

  5. rotehodet

    Alex

    From the album: Tjelmagamma i Storengdalen

    Pelsen, som alltid er med på tur.
  6. Vi er to stykk som planlegger å gå de Sju Søstre i Nordland over 2-3 dager, med telting underveis. Så langt har vi bare funnet tips og info om at det kan være lurt å starte fra sør, men ellers har de fleste gått hele rekka på én dag. Er det noen som har erfaring/råd om telting på turen? Blir det best å slå leir nede ved foten av fjellet, gå opp på midten og slå leir for så å gå første dag sørover, andre dag nordover, eller blir det beste å bære med seg alt og slå leir på midten for så å gå videre neste dag? Håper noen kan bidra med tips og triks!
  7. Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.
  8. Siden jeg ikke får lagt inn hele turen på et emne kommer resten av turen i Rago nasjonalpark her. Rago nasjonalpark dag 4 Vi våknet denne dagen til et deilig vær. Det var kaldt og blåste litt, men det var ikke nedbør og vinden og temperaturen holdt insektene borte, så vi var veldig fornøyd. Frokosten og morrakaffen tok vi i teltet og vi satt lenge med kaffekoppen i handa og kikket ut over vannet. Utsikten under frokosten:) Denne dagen var vi fast bestemt på å gå til Ragohytta. Både sko og en del klær var våte så vi var veldig klar for å komme oss inn i ei hytte å få tørket opp. Etter kaffen pakket vi sammen og gjorde klart for å sette kursen videre. Vi tok oss tid til litt fisking før vi dro og det gikk ikke lang tid før jeg fikk ei fin røye på kroken. Dermed var fiskemiddagen berget for denne dagen også. Fin steikfisk:) Fornøyde satte vi kursen mot Ragohytta. Vi startet med ei tøff stigning oppover fjellet, men når vi kom oppå var det fint terreng å gå i. Vi gikk først til et lite vann hvor vi stoppet og testet fisket litt. Det så desverre ut til at vannet var fisketomt og etter x antall kast fortsatte vi ferden videre. Runar klar for å marsje videre. Ikke lenge etterpå gikk vi forbi et lite kratt og plutselig spratt det ei rype opp der. Det var faktisk første rypa vi så på turen, så vi skvatt skikkelig til begge to. Det var artig å endelig se noe dyreliv, for det eneste vi hadde sett sålangt på turen var småfugler. Etter ei stund til med trasking åpnet landskapet seg skikkelig og vi fikk flott utsikt nedover mot hytta. Vi tok oss en liten pause der og bare nøt utsikten. Flott utsikt Vi kikket litt på kartet og bestemte oss for å gå til et lite vann og ta lunsj der, samtidig som vi kunne sjekke om det var noe fisk å få der. Det var ikke så langt dit og etter ca 30 minutter til med gange var vi framme ved vannet. Vi lagde oss god lunsj, med te, kakao og kaffe til. Det var godt å få ny energi i kroppen etter flere timers marsj. Etter lunsjen prøvde vi fisket litt, men det så ut til at dette vannet også var fisketomt. Vi pakket sammen igjen å startet siste ettappen mot Ragohytta. Det var ikke langt igjen og ei lita stund etterpå kunne vi se hytta i horisonten. Vi var spente på om det var andre folk der, men når vi kom fram til hytta så vi at den var tom, og dermed kunne vi bare innlosjere oss der. Det var deilig å komme inn i hytta og vi var raske med å fyre i ovnen og få hengt opp våte klær og sko til tørk. Når vi hadde fått hengt opp alt la vi oss bare i sengene og slappet av. Ustyr og klær til tørk Etter å ha slappet av en stund og lest i hyttebøkene, meldte sulten seg igjen og vi gjorde klart for middagslaging. Vi bestemte oss for å ha røye i fiskesaus med ris til. Jeg gikk ut for å sløye og skjære opp røya mens Runar satte i gang med å lage sausen og risen. Røya gjøres klar til middag Ikke lenge etterpå var middagen ferdig og maten smakte veldig bra. Røya visste vi jo fra før av at smakte godt, men sausen gav en ekstra god smak på den. Vi nøt middagen og når den var fortært tok vi fram cognacen og kaffen. Denne dagen skulle vi virkelig kose oss og dermed tok vi fram Thor Heyerdahl cognacen, den ultimate turcognacen:) Skikkelig turcognac! Resten av kvelden ble det cognac, brandy, tørket reinkjøtt, viltpølse og stor stemning i hytta. Vi hadde rett og slett en god gammeldags hyttefest:) Utpå kvelden ble det også bading i kulpen i elva, og det var godt å vasket seg etter flere dager på fjellet. Godt med et skikkelig kaldt bad:) Etter badingen fortsatte hyttefesten og hvor lenge vi holdt på før vi havnet med hodet på puta, er det bare dyrene i rago som vet:) Dermed var dag 4 i Rago nasjonalpark over. Rago nasjonalpark dag 5 Denne dagen våknet vi til et forferdelig vær. Det blåste og regnet kraftig, og tåken lå tett over fjellene så langt øye kunne se. Vi bestemte oss for å bare ta det rolig og se ann været. Hvis været ikke bedret seg kunne vi jo bare ta en natt til i hytta, noe som kunne passe oss bra siden formen ikke var helt på topp, etter sjøslaget vi hadde langt ut i nattetimene. Været var ikke det beste. Vi spiste frokost og la oss i sengene å leste i hyttebøker helt tilbake fra begynnelsen av 80-tallet. Artig å lese historier fra hytta så langt tilbake i tid. Etter et par timer banket det på døren og vi fikk besøk av et svensk par som var på tur over til svensk side. Vi hadde en hyggelig prat med dem før de lagde seg litt mat, tørket litt klær, og vandret videre mot svenskegrensen. Vi la oss bare ned i sengene igjen og fortsatte det avslappende hytte livet. Utpå kvelden lysnet været etterhvert opp, og etter at vi hadde spist en fantastisk god pannekakemiddag, bestemte vi oss for å gjøre klart for marsj videre til Ragovatnene. Vi pakket i sekkene, og tok på oss klær og sko som nå var tørre og deilige. Vi ryddet og vasket hytta, skrev noen velvalgte ord i hytteboka, og la på vandring. Været var fint og terrenget vi gikk i var det heller ikke noe å utsette på. Den gleden varte imidlertid ikke lenge, etter en halvtimes vandring åpnet slusene seg igjen og det kom et forferdelig regnvær. I tillegg ble terrenget mye mer krevende å gå i. Runar var også uheldig å datt når han skulle passere en elv og ble enda våtere av det. Humøret vår var likevel på topp og når vi endelig kom fram til Ragovatnene fikk vi raskt slått opp teltet og kommmet oss under tak. Da var vi i teltet og i ly for regnet. Det var ganske seint på kvelden når vi kom fram, så det ble ikke nå aktiv fisking på oss. Det fortsatt også å regne kraftig, så vi bestemte oss bare for å tilberede mat og kaffe inne i teltet. Etter kaffen satt vi bare å pratet løst og fast resten av kvelden til vi sovnet i hver vår pose. Dermed var dag 5 i Rago nasjonalpark over. Grunnet det dårlige været ble det desverre ikke tatt nå særlig med bilder denne dagen. Rago nasjonalpark dag 6 Siden vi var forholdsvis tidlig i seng dagen før, våknet vi ganske tidlig denne dagen. Været var flott og etter frokost satte vi i gang med å teste fisket i Ragovatnene. Fisket var bra og etter et par timer hadde vi fått såpass med ørret at vi kunne lage oss et skikkelig måltid før vi skulle legge på vandring videre. Vi hadde planlagt å gå helt til Olavsbu denne dagen, en marsj på over 2 mil, så vi trengte all den energien vi kunne få. Vi fyrte opp et bål og stekte all ørretten. Det var såpass mye ørret at vi ikke trengte å ha noe tilbehør til. Flott ørret fra Ragovatnene Etter middagen pakket vi sammen og startet marsjen mot Olavsbu. Første etappe gikk til Snøtoppvatnene, hvor vi fikk testet ut fisket. Det var mye vak på vatnene, men det ble kun en ørret der. Litt dyreliv var det også å se der, en oter og en lom hadde tilholdssted i hvert sitt Snøtoppvatn. Runar poserer foran et av Snøtoppvatnene Etter en times tid der fortsatte vi marsjen videre. Vi fulgte ei oppmerket løype ei stund, men etterhvert ble merkingen borte så vi måtte bare sette kursen selv. Vi kom nå inn i et veldig ulendt og tungt terreng. Vi måtte gå ned i Trolldalen, forsere Trolldalselva og begynne stigningen opp på andre siden av dalen. Klar for nedstigningen i Trolldalen Det var en strabasiøs marsj, spesielt oppover på andre siden av Trolldalen, men været var topp og når vi kom opp på andre siden fikk vi en fantastisk utsikt utover hele Rago nasjonalpark. Tåka hadde jo logget som et teppe over fjellene alle de andre dagene, så det utrolig flott å endelig kunne få se alle toppene og hele landskapet. Ragotoppen Vel oppe på toppen var vi nå ved grensa av nasjonalparken. Det var litt vemodig å forlate selve Rago, men vi hadde hatt 6 flotte dager der, og området vi kom inn i nå var også vilt og vakkert. Det var fortsatt et godt stykke til Olavsbu og vi fortsatte ferden videre. Vi hadde gått i mange timer nå og vi kjente det godt i beina. Det ble ikke nå bedre av at mye av terrenget var steinur og vanskelig å gå i. Vi fylte på med energibarer og spekepølser underveis, noe som hele tiden gav oss ny energi. Runar tar et pust i bakken. Etter en hel dag med gåing kom vi endelig fram til Olavsbu seint på kvelden. Bua var desverre ikke åpen og vi begynte å se etter en bra plass å slå opp teltet. Olavsbu ligger ved Steinfjellvatnet og vi gikk langs vannet og lette etter teltplass for natten. Terrenget langs vannet var veldig ulendt og det var vanskelig å finne en brukbar plass, så vi bestemte oss for å gå videre til Sleipdalsvatnet. Vi fulgte et tørt elveleie nedover nedover mot Sleipdalsvatnet og etter en times gange var vi framme og fant en grei plass å slå opp teltet. Vi var helt utslitt begge to og vi bare pakket ut det viktigste og kom oss inn i teltet. Vi fikk i oss litt lett mat før vi la oss ned for å sove. Man skulle tro at det etter en så lang marsj ikke skulle være noe problem å få sove, men beina verket og vi var nok overtrøtt, så det gikk faktisk ei god stund før vi fikk sove. Vi lå bare å pratet til vi til slutt sovnet og tok turen inn i drømmeland. Ei lang og hard økt på 23 km var over og dermed var dag 6 i Rago over. Resten av turen, samt flere videoer og bilder fra turen kan dere finne på http://turopplevelser.blogg.no/
  9. Sykling på Flågan I Ballangen er det en plass som på folkemunne blir kalt for Flågan. For folk som ikke er tilhørende i Ballangen er vel navnet Verdenssvaet bedre kjent. For å komme dit må man følge E6 sørover mot Skarberget. Ca 3 kilometer etter at man har passert siste broen over Efjorden er man framme, og man kan parkere på høyre side rett etter en liten bro. Rett over veien går det en sti som man bare følger oppover til man kommer til selve Flågan. Flågan/Verdenssvaet Jeg har i alle år gått på tur der for det er veldig fint å gå opp der. Hele turen opp går på jevn glattskuret granitt og det er som om naturen selv har bedrevet asfalteringsarbeid der. I sommer foreslo en kompis av meg at vi skulle ta syklene fatt og prøve å sykle oppover der. Jeg var ikke tung og be, og vi pakket syklene i bilen og dro av sted. Det var en flott sommerdag, sola skinte fra en nesten skyfri himmel og tempraturen var på rundt 20 grader. Vel framme pakket vi med oss en liten matpakke og drikke og satte kursen oppover flågan. Det er ganske bratt og blir bare brattere jo lenger opp du kommer, så det var en krevende sykkeltur oppover. Å sykle rett opp ble i hardeste laget, så vi traverserte i de bratteste partiene og stoppet og tok oss noen velfortjente pauser underveis. Ståle hviler på vei opp Vel opp tok vi oss en god pause før vi valgte å sykle videre innover. Terrenget oppå er en drøm for syklister og vi hadde noen fantastisk flotte timer der. Det var utrolig flott å kunne sykle der og samtidig ha den flotte utsikten. Vi syklet overalt, og bortsett fra at undertegnede falt over styret ved en anledning, så klarte vi oss uten de store uhellene. Fantastisk sykkelterreng Etter flere timer oppe på platået satte vi kursen nedover. Uten hjelm og annen beskyttelse tok vi det ganske rolig og det gikk dermed hardt utover bremsene. Vel nede kunne vi konstatere at vi hadde hatt en fantastisk flott tur. Flågan var flott å sykle på og dette er noe jeg anbefaler alle å prøve. Flere bilder fra turen og andre turhistorier finner du på http://turopplevelser.blogg.no/
  10. Dere med meis. Bruker noen av dere sykkelhjelm i meisen? Vi bor i Lofoten, og her er endel ulendt terreng. Vi har vært på en lengre tur med oppakning (Jeg bar toåringen + diverse knytta fast i meisen), samboern bar mat og telt. I tillegg har vi vært på dagsturer. Vi går ikke der det er farlig, men selv på enklere turer er det vanskelig å unngå for eksempel ur o.l. Man kan jo trå feil... Jeg har tenkt på om vi burde ha sykkelhjelm på han i meisen, men syns de er så svære de man får i vanlig sportsbutikker, noen som har tips om en enklere variant? Syns de fra Bell ser bra ut, men vet ikke om de finnes i små størrelser?
  11. Siden vi hadde fått fine røyer dagen før, var vi raske ut på morgenen for å fiske mer. Vi fikk i oss litt frokost før vi igjen sto med fiskestanga i vannkanten. Været var upåklagelig og det var rett og slett en nydelig dag for fiske på høyfjellet. Ivrig fisker på morrakvisten:) Vi fisket tålmodig i et par timer og like før vi skulle avslutte og pakke sammen fikk undertegnede ei flott røye på kroken. Det var en fin start på dagen og lunsjen var berget:) Flott røye Etter at fangsten var på land pakket vi sammen og gjorde klart for avgang. Vi satte kurs mot Pauro hytta hvor vi planla å ta lunsj. Vi gikk langs vannkanten hele veien og stoppet noen plasser å fisket, men fangsten uteble. Vel framme ved Paurohytta slo vi oss ned og tok oss en velfortjent lunsjpause. Til lunsj ble det fersk røye og bålkaffe. Øyvind steker røye Etter lunsjen slappet vi av i sola og rett å slett bare koste oss maks. Kaffen gikk ned på høykant mens vi sjekket kart og diskuterte hvor vi skulle legge ferden videre. Vi bestemte oss for å bare gå videre langs turløypa og se om vi kom til noen spennende vann som vi kunne campe ved. For å komme seg videre fra Pauro hytta må man over Båvrojavrre og noen hundre meter fra hytta er det plassert 2 båter slik at man kan ro over. Det skal ligge en båt på hver side slik at man kan ro over uansett hvilken vei man kommer. Når man har rodd over med den ene båten, så tar man også den andre båten ut og ror den tilbake på andre siden, slik at det fortsatt ligger en båt på hver side. Da vi kom til båtene var imidlertid dette ikke gjort, og begge båtene var plassert på andre siden. Dette var dårlig nytt og vi var bekymret for måtte snu der, for det var tross alt ca 50 meter over til andre siden. Vi fant ut at vi måtte gjøre et forsøk på å komme oss over på en eller annen måte. Løsningen ble at vi bandt et tau fast i meg også skulle jeg prøve å gå/svømme over. Det var litt strøm der og ca en og en halv meter dypt iskaldt vann, så det var ikke akkurat drømmejobben. Jeg forsøkte først å gå i Gore-tex bukse og superundertøy, men da vannet nådde midjen min ble det så kaldt at jeg fikk problemer med å puste og jeg måtte be de andre to om å dra meg inn. Det virket håpløst å komme seg over, men jeg nektet å gi meg. Jeg tok på meg Gore-tex jakken og teipet den igjen nede rundt midjen og gjorde et nytt forsøk. Denne gangen ble det ikke like kaldt for overkroppen og jeg klarte til vår store glede å komme meg over å hente båten. Jeg fikk hentet båten. Jeg rodde over og fikk hentet de de andre to og vi var klare for å vandre på leting etter en fin plass å campe for natten. Etter at vi var kommet oss over sundet fortsatte vi vandringen. Vi var usikker på hvor langt vi skulle gå før vi slo leir for natten, men satset på å finne en plass ved et bra fiskevann. Bovrojavri Vi fulgte så den merkede løypa som nå førte mot Noajdejàvrre. Da vi kom fram dit tok vi oss en pause og prøvde å fiske litt der. Der var desverre dårlig med napp, og etter at vi hadde fått i oss litt næring gjorde vi klart for videre vandring. Vi måtte først over elva som kom fra Noajdejàvrre, men her var det heldigvis bygd ei bru:) Godt å slippe å vasse:) Vi fortsatte videre og nå satte vi kursen inn mot Sverige igjen. Vi gikk mot Kåbtåjaure og fulgte vannet et godt stykke før vi tok en skikkelig middag oppe i fjellsiden. Det var Real Turmat til middag denne dagen. Runar nyter middagen:) Etter middagen fortsatte vi ferden. Vi hadde sett oss ut et lite vann på kartet som vi tok sikte på å slå leir ved, og satte kursen mot det. Da vi kom fram til det så vi flere vak og begeistret gjorde vi klar til å slå leir. Jeg gikk straks ned til vannet og skulle sette i gang med fisket, men da så jeg at vannet var veldig grunt og det var kun småfisk som svømte rundt. Vi bestemte oss da for å ikke slå leir der og fortsette videre. Vi begynte å bli slitne og trøtte og innså etterhvert at vi nok ikke kom til å finne noe bra fiskevann å campe ved. Vi gikk noen kilometer til og fant til slutt en ok plass å slå opp teltet. Vi var så slitne å trøtte at vi bare fikk i oss en rask matbit før vi deretter trakk inn i teltet og la oss for å sove. Dermed var dag 3 over... Etter en natt med dårlig søvn i et varmt og trangt telt, bestemte vi oss denne dagen å gå fram til Røysvatn og se om det var mulig å få ei natt i Røysvatnhytta. Det var varmt og mye innsekter i luften, så vi tok bare en rask frokost før vi pakket sammen og satte kursen mot Røysvatn. Gutta pakker sammen og gjør klar for å marsje videre. Ettappen til Røysvatn var på 12-13 kilometer og etter en lang ettappe dagen før lå det ann til å bli en strevsom tur. Det hjalp ikke på at det var varmt og at innsektene vrimlet rundt oss. Første del av ettappen gikk vi langs Skuogejàvrre før vi ved enden av vannet dreide nordvest mot Svartijàvrre. Nemi fikk hvile denne dagen:) Vi gikk langs Svartijàvrre helt til enden av vannet før vi begynte stigningen opp mot Røysvatn. Det var faktisk deilig å gå oppover for jo lengre opp vi kom jo mindre innsekter ble det. Vel framme ved hytta sto lykken oss bi. Vi hadde ikke med nøkkel til hytta, men det var et nederlandsk par der og de ønsket oss hjertelig velkommen inn. Etter 2 dager med lange marsjer og dårlig søvn var det deilig å kunne legge seg på en madrass å hvile. Etter hvilen skålte vi litt med det nederlandske paret før vi gikk ut å fyrte i gang badstuen som lå i nabobygget. Mens vi ventet på at den skulle bli varm tok vi oss et forfriskende bad i elva. Kaldt, men godt:) Selve vannet var islagt så det var nok ikke mange grader i vannet i elva, men hva gjor det når vi kunne gå inn i en varm badstu etterpå Det ble flere bad og mange besøk i badstuen i løpet av kvelden. Glade gutter i badstuen:) Etter bading og besøk i badstuen gikk vi inn i hytta igjen og lagde oss et skikkelig måltid. Vi spiste oss gode og mette før vi inntok horisontalen og sovnet godt på de deilige madrassene i hytta. Dermed var dag 4 over... Mer av turen og flere bilder på http://turopplevelser.blogg.no/
  12. Som fersk bruker av Turrapporter tenkte jeg å legge ut noen bilder/beskrivelser/linker fra toppturer jeg har gått. Turene kommer i tilfeldig rekkefølge, men jeg tenkte å begynne ytterst i Lofoten. Til Andstabben (514 moh) kommer man ved å starte fra parkeringsplassen ved veis ende på Å. Følg stien langs Ågvatnet, og drei opp der terrenget tilsier det. Dårlig med sti og litt rotete terreng. Relativt bratt men greit fremkommelig. Fra toppen er det fin utsikt mot Lofotodden, Mosken og Værøy. http://www.movescount.com/moves/move15222587
  13. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km
  14. 23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.
  15. Etter tre late dager i Fauske og Bodø der jeg blant annet fikk tatt en tur på Fauskebadet og tatt siste vaksine før Afrika i sommer var det på a`n igjen med fjellturer. Slo med til i bilen ved Oldereidvatnet og håpet at neste dag skulle bli bra. Våknet til regn, NEI!? Det skulle jo ikke regne! Jeg stilte vekkerklokka noen timer fram og slumret tilbake til drømmeland. Været var blitt noe bedre, det hadde sluttet å regne, men tåka hang rundt fjelltoppene. Ikke veldig innbydende, men da yr.no meldte om bedre og bedre vær utover dagen dristet jeg meg til å forsøke på Lurfjelltinden likevel. Dette er jo en kremtopp sør for Børvasstindane, jeg så den fra rundt Saltstraumen dagen før og jeg gledet meg til å se hvordan nordryggen er vinterstid. Veien som man sommerstid kan kjøre opp til Svartevasseter var vinterstengt og scooterpreparert. Jeg bærte skia noen meter før jeg kunne følge sporene oppover. Hadde et jevnt sig oppover bakkene, og jeg ville ikke gå for fort med tanke på at været fortsatt ikke var bra nok til et verdig toppstøt. Etter Børnupvatnet var snøen pill råtten, det gikk tregt derfra og opp til Svartevasseter, videre langs høyspenten i retning litt til venstre for høyde 583. Først her oppe begynte snøen å bære noe bedre. Jeg ruslet videre opp i flanken nordøst for toppen, og like oppunder pkt 1026 satt jeg meg inn i vindsekken for å vente på bedre vær. Imens lyttet jeg til radioen, blant annet foregikk «kysset» i det britiske kongebryllupet. Etter tre timer i sekken gadd jeg ikke å vente lenger, været var blitt ørlite grann bedre, men ikke mer enn det. Toppen lå fortsatt innhyllet i tåke selv om sola dukket opp her og der. Jeg rundet pkt 1026 fra nord og entret tåkeheimen. Heldigvis var det en del steiner å se, hvis ikke ville det vært vanskelig å få øye på konturer i terrenget. Det bratnet etter hvert til og skiene ble satt igjen. Stegjern på og så la jeg i vei oppover nordryggen. På kartet så det ut til at et punkt ville været særdeles smalt, så jeg prøvde å være obs på skavler. Det gikk heldigvis svært greit, men stegjern var uansett kjekt da snøen var isete flere steder. Oppe på toppen fikk jeg så vidt øye på varden. Det så høyere ut lenger til høyre, men jeg tror det kun var snø som hadde hopet seg opp til en stor skavl, så jeg turde ikke gå for langt ut dit. Ventet noen minutter i tilfelle det ville komme en siktlomme, det gjorde det av og til og da returnerte jeg til skiene. Da jeg skulle runde pkt 1026 tilbake var det tett tåke og jeg visste knapt om jeg rant eller stod stille. Litt ekkelt, men jeg kom meg til slutt under tåkehavet. Et sted i full fart krysset jeg skiene og stupte salto, vanskelig å renne uten sol. Gliden var ikke spesielt god resten av veien mot Børnupvatnet, her var det våt og sugen nysnø. Men etter det gikk det fort igjen. Fylte flaska i Oldereidelva før jeg ankom bilen. På grunn av all ventinga på godværet som aldri kom var det ikke mye igjen av dagen. Jeg kjørte videre til Beiardalen og så fram til en ny toppdag med enda bedre vær! Turdata: 9t 30min (hvorav nesten 3t i vindsekk) 32 km 1400 høydemeter Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/12773/Lurfjelltinden+som+aldri+tok+av+seg+hatten.html
  16. La meg si det med en gang; i slikt fint vær burde man ta seg god tid i et så flott fjellområde. Jeg ville ha med meg toppen på veien hjem fra toktet i Nord-Norge, og hadde bare ettermiddagen på meg. Fin trim ble det, og artig tur, men litt stress som sagt. Kjørte fra Mo i Rana på E12 i retning Sverige, og fulgte så skilting mot Akersvannet. Ingen bompenger her heller. Utrolig; har kjørt rundt 400 mil i nord nå – og ikke EN bom! Veien rundt vannet var både lang og av ymse kvalitet. Særlig liten følte jeg meg i min lille Yaris, da store anleggsmaskiner og hjullastere dukket opp ved demningen. Hadde jeg kanskje ikke lov til å kjøre her? Jeg hadde ikke sett noe forbudsskilt. De smilte overbærende ned til meg, og lurte vel på hva den søringen skulle her inne med en så liten loppe av en bil? Etter nær en time etter avkjøringa fra E12, passerte jeg Kjennsvasshytta, og ble mer oppmerksom. Ganske riktig, 1,5 km etter hytta var det skilt mot Oksskolten. Her er gps for dette punktet, hvor det var greit å parkere: 33 W 468109 7326714 høyde 525 meter. Jeg møtte straks noen svensker som kunne fortelle at brearmen nå bare var blåis – som forventet! Jeg kunne da krysse denne lett på egen hånd, uten sikringsutstyr, men tok med meg stegjerna i sekken, og la i vei kl 15.25 i jevnt hardt tempo. Med så mange turer bak meg de siste to ukene følte jeg virkelig at jeg hadde noe krutt å svi av i beina. Spennende om det var mulig å nå toppen på under 3 timer… Etter en snau halvtime var jeg oppe ved det lille vannet på 835 moh før brearmen, og toppen kom til syne – skyfri – men det blåste jammen friskt! Tok bilde og fylte vannflaska, før jeg hastet videre. Sørover breen, som var blank stålis, holdt det med stavene som støtte, men farten måtte senkes betraktelig. Så ned i noen sprekker underveis, der noen var fylt med asurblått vann – vakkert! Passet på ikke å krysse like ovenfor sprekker og hull, i tilfelle jeg skulle komme til å gli, men gikk alltid i nedkant. På andre siden av brearmen kl 16.30 var det bare å kjøre på i sørlig retning oppover i steinrøysa, samtidig som jeg merket meg noen digre snøflekker med tanke på returen. Kom etter hvert opp på den brede og fine nordvestryggen. Her dukket det opp tråkk, som jeg prøvde å følge, da steinene sannsynligvis ligger mer i ro her. Fikk flott utsikt mot breen i vest, og den var fortsatt snøhvit og skinnende. Passerte en markert varde ved stien på gps 33 W 469274 7322250 på høyde 1513 m. Klokka var blitt 17.50, og jeg begynte å tvile på om jeg klarte toppen innen 3 timer. Oppe på den brede toppryggen slo vinden imot meg så jeg nesten kom ut av balanse. På med vindjakka! Kl 18.29 var jeg framme ved varden, og tok meg tid til å nyte utsikten fra Nord-Norges høyeste fjell. Veien evt videre til Okshornet virket alt annet enn enkel. Spiste litt og plundret med å finne egnet sted til kamera med selvutløseren i den sterke vinden. Noe veldig flott portrettbilde ble det neppe, men den 17.ende fylkestoppen var i alle fall i boks! Nå står bare Trøndelagsfylkene igjen… Tok samme vei ned igjen, og nedgangen fra den brede eggen er merket med en varde på gps 33 W 469512 7321889 høyde 1798 m. Kjekt å ha om det skulle være tåkete, for begynner en nedover på feil plass her, kommer en etter hvert bort i trøbbel, og må nok gå opp igjen. Jeg fulgte snart snøflater nedover, og kunne holde stor fart. Også ned mot breen fant jeg igjen en stor snørenne jeg hadde observert på vei opp. Det gikk faderlig fort, men stavene ga god balanse, og det var stort sett ikke så bratt/hardt at man kunne gli ut heller. Litt glissade ble det likevel – moro! Nede ved brearmen igjen etter en drøy time fra toppen – over breen – og løp så stien tilbake til bilen. Kl 20.21 var jeg nede, etter 4 timer og 56 minutter, og dyktig svett.
  17. Sommeren er tid for de lengre turer. Da tenker jeg ikke i første rekke på antall kilometre, men antall sammenhengende dager på tur. Rago nasjonalpark var blitt utvalgt som sommerens mål. Et lite, men spesielt område som sammen med de store nasjonalparkene på svensk side danner Europa's største sammenhengende vernede område. Det ble en minnerik og solfylt uke i denne perlen av et område nord for Fauske. Store elver og fosser, og svært spesiell geologi gjorde at det ble en ny naturopplevelse på mange måter. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen
  18. En kamerat og jeg, dvs. Fjellforums Etsvends og Terje WJ, var blitt nysgjerrige på Børgefjell etter en masse hype. Med oss hadde vi Orvis, den nye hunden min, en Alaska Huskey som åpenbart liker å kløve. Vi hadde også fiskestenger med, klare for kilosfisk. Hvordan var så Børgefjell denne første gangen? Hver dag var det mellom 25 og 30 varmegrader. Hver dag var det blå himmel. Hver bidige dag var uten den riktige fjellfølelsen, det var mer som en rar ferie, en surrealistisk versjon av Benidorm. Et avbrudd må nevnes, i form av én time eller to med regn, torden og lyn. Været gikk visst lei av seg selv og utløst spenningen effektivt. Slik jeg ser det, var det det flotteste øyeblikket i nasjonalparken, som både ligger i Nordland og Nord-Trøndelag. Vi hadde bestemt oss for å legge opp til en rundtur sør i Børgefjell. Vi startet med å ta båt over Namsvatnet (200 spenn per pers) og endte opp ved samme vann åtte dager senere. Først dro vi opp et stykke i den bjørkekledte Viermadalen, deretter mot øst og over Lotterfjellet, Nobrinfjellet og så nordover inn i Store Børgefjellet, ved vannene nord for Saapmanjaevrie. Disse områdene er stedvis steinørken (geologisk betraktet) og tilsynelatende tomme for fisk. Det var ihvertfall vår overbevisning inntil vi hørte diverse historier ved reisens slutt. Fisk er det visst overalt, men ikke alle steder biter den på hvert kast, for å si det sånn. Altså i motsetning til hvordan turen vår begynte: Den første skikkelige fiskedagen var en sinnsyk introduksjon til ørretbetthimmelen. På det første kastet dro jeg opp fisk, så det andre, også det tredje, bare napp på fjerde, så fisk på femte, sjette, syvende, åttende, ikke niende, bare napp, så tiende, ellevte, og så videre. Jeg dro opp en ørret hvert sjette minutt i to timer. – Etsvends fisket dessverre et annet sted og jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å løpe fra all fisken og finne ham... Det verste var at vi gikk forbi denne utrolige fiskeplassen dagen etter, også da bet det på hvert kast, og det selv om det var et helt annet tidspunkt på dagen. Etsvends kan bekrefte. Resultatet bestod av nesten kun steikefin steikeørret på 300-400 gram. Altså ingen store, men hvem har behov for det på et slikt sted? Deretter ble fisket mer på det jevne, dvs. kjedelig, og vi mistet gradvis lysten (eller hva, Eirik?). De menneskene vi traff fortalte oss at nattestid var tiden å fiske på (selvsagt). Men det blir for ekstremt, vi to kan fint sova bort sumarnatta, ho er ikkje for ljos til det. Forresten var Børgefjell oppsiktsvekkende tomt, det første mennesket vi så, traff vi først etter seks dager. Dett er sikkert en anelse forskjellig fra Jotunheimen denne siste uken av fellesferien. Etter vår leir ovenfor Saapmanjaevrie gikk vi over Viermafjellet i nord – og dermed over fylkesgrensen til Nordland – til en sekkedal ved navn Viermejælla, hvis grunne elv vokser seg mer fyldig mot sørvest og fyller opp Viermavatnet. I den elven er det noen gode kulper med fint fiske. Etter frokosten morgenen etter – som gjerne trakk ut pga min langsomme stil – begav vi oss videre nordover til elven sør for Store Kjukkelvatnet, et vassdrag vi neste dag igjen fulgte helt ned til innoset til Jengelvatnet og videre til sørenden av Blyvatnet. Og det var på denne strekningen vi begynte å se folk. Her trekker nemlig både gubber og kjerringer oppover etter at de er blitt satt i land på østenden av Namsvatnet, like ved munningen av Storelva. Det er ikke mer enn en dagstur på sti og så er du ved noen flotte stryk, fosser og vann, sågar med godt fiske, og ikke minst fine sandstrender om man går på vestsiden. Vi gikk nedover på østsiden, men badet likevel. Godt å få av den seige hinnen av solkrem, svette og stank. Vi gikk en 7 - 12 km hver dag, 7 leirplasser på 6 fine steder. Det første stedet lå i en liten lomme i kratthelvetet i Viermadalen. Her anbefales det å trekke ned mot elva eller opp over fjellgrensen (nok av bekker). Etsvends legger forhåpentligvis til flere bilder og et kart(?).
  19. Det er vel ikke så ofte jeg bidrar med turrapporter her inne, men skal prøv å skjerpe meg! Har vært på en del fine turer, men de fleste har blitt gjenvisitter med gamle kjente. Slik som Heilhornet og Andalshatten. Kvigtinden er absolutt et fjell som krever en introduksjon! Det er ikke så veldig vanlig å gå dagsturer hit, men det er fullt mulig. Vi hadde tilbragt 4-5 dager inne ved Gåsvatnet før denne turen. Dagene ble brukt til fiske og store streif i det flotte nærområdet. Været hadde vært litt ymse, men det var meldt bedring. Noe som absolutt har vist seg å slå til! Av og til er det kjekt med GSM dekning, og mens vi var der inne fikk jeg melding i fra Geir Åke der han nevner at han kunne tenkt seg Kvigtinden på Søndag. Vi bytter om på planer, og jeg kontakter Sindre, som også har lyst til å prøve seg på dette fjellet. Han har vært her før, men ikke i godvær. På Søndags morgen vasker vi oss ut av hytten og drar vi ned til veien og møter Sindre. Deretter er det til Svenningdal for å treffe Åke, som kommer med toget sørfra. Det er en ganske drøy marsj dette og vi er ikke i gang før kl 1115. 31 km t/r uten noen merket sti, men det er heldigvis oppgått en del opp Biseggskardet. Simskardet har en veldig god sti som til og med er lagt en slags strie over de verste myrene,. Vi holder ganske godt tempo oppover og ikke lenge etter er vi ved den nye broa over Golverelva. De to andre er snarere enn meg, men jeg trøster meg med at jeg har startet dagen "tøfft" med en tung tur ut fra Gåsvassdalen. På veien opp treffer vi en kar som har vært på toppen. Han har telt nede ved vannet og har hatt dette som et mål for turen. Noe lettere dagstur for han enn for oss, men så har han tyngre lass å dra på opp hit. Vi prater litt før vi går videre opp langs snøfonnene oppover. Det er ganske kupert og det blir litt opp og ned bort mot fjellet. Det er helt greit å gå denne nordryggen. Man må lese litt terreng, og finne seg en god trase, men det er ikke luftig noe sted. Om det er isete kan det nok være verre, og selv på denne flotte høstdagen lå det rim på steinene i skyggepartiene og snøflekker i mellom steinene. Vi tar oss god tid på toppen. Vi brukte hele 6 timer opp - noe vi synes er i meste laget. Men har spist og snakket en del. Vi har hatt en drøy marsj. Boken er utskrevet, så nestemann får ta med seg en ny en! Det er laget til en grop på toppen som man kan ha ly og evt overnatte! Kun for de harde. Noen som har mer info om denne eller overnattet her? Det blir mørkt før vi er nede og de siste 2 timene går vi i mørket. Alle bilder og full rapport http://kjiver.no/Kvigtindenl.htm
  20. Hei! Tillater meg å poste en liten videorapport fra en tur jeg og min faste turkompis labradoren Buddy hadde på Salttfjellet/Svartisen 13.-20. Aug 2010. Saltfjellet/Svartisen annbefales sterkt!! Bedre seint en alderig..... En mer utførlig turrapport ligger på www.fjellrek.com
  21. Roamer

    Aurora At Stave

    From the album: Frank Olsens bilder

    Satt sammen av 3 enkeltbilder Canon EOS 5D Mark III + Canon EF 16-35L f/2,8 II ISO 3200 Blender f/2,8 Eksp 13 sek 20 mm

    © Frank Olsen

  22. Manko

    Ørn

    From the album: Manko

    © froves

  23. Leste i dag en artikkel på NRK https://www.nrk.no/nordland/_-gir-gront-lys-for-jakttrening-pa-morlose-bjornunger-1.13168353 om jakttrening av hund som skal foregå innenfor et vernet område. Det at man i utgangspunktet gjør det nå i oktober er ille nok, rett før hietablering og vintersesong (i Sverige avsluttes jakt 30. sept. nettopp grunnet dette). Men det som får meg virkelig til å stusse er tanken: hva er formålet med verneområdene våre? Er formålet at vi skal verne det vi liker, det vi synes noe om? I min verden er et område vernet for at mangfoldet i naturen selv skal få bevares. Dersom man ser på formålet for akkurat Junkerdalen da den ble vernet står det å lese: "§ 2.Formål Formålet med Junkerdal nasjonalpark er: -å bevare et stort og tilnærmet urørt naturområde som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander, geologiske forekomster og kulturminner. Spesielt viktig er det unike plantelivet. -å stimulere til opplevelse av natur og landskap med få eller ingen inngrep gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift." I paragraf 3 står det også spesifikt om vern av fauna: "3.Dyrelivet 3.1Vern av dyrelivet Dyrelivet, herunder hi, reir, hekke-, yngle- og gyteplasser er fredet mot skade og unødvendig forstyrrelse. Utsetting av dyr på land og i vatn er forbudt. Kalking i vassdrag må ha særskilt tillatelse."(https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2004-01-09-8) Spesielt første setning i § 3.1 må jo være brutt i dette tilfelle. Er det bare meg som er helt på vidda her og tenker at slik som det er vedtatt strider mot verneformål og selve tanken på hva en nasjonalpark skal være? Jeg er ikke prinsipielt imot jakt på bjørn som man tidligere definerte som slagbjørn, men her er det jo overhode ikke snakk om dette. Jeg gremmes over vår "forvaltning" av natur her i landet for tiden.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy