Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'Fiske'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 195 resultater

  1. Hei! Er det noen som vet hvem som er grunneier til Nordre Missjøen/Mistsjøen (Rendalen), som renner ut i Mistra, og eventuelt har kontaktinfo? Ser ut til at denne er privat og ikke dekkes av fiskekort i området. Jeg planlegger en lengre tur der jeg vil passere nettopp denne sjøen og ønsker å forhøre meg angående fiske. Vil være veldig aktuelt med en camp akkurat der, men vil jo helst ha mulighet til å ta noen kast med stanga:) -Lars
  2. Fiskegal

    Fiskefilmer

    Jeg lager en del tur- og fiskefilmer. Tenkte å bare starte en tråd her hvor folk kan dele eventuelle videoer de lager.
  3. På lørdag gikk turen til et sted jeg aldri har vært før, et lite vann med navnet oppjø i Sarpsborg. Jeg har tidligere satt meg et mål om å sove ute minst en gang i måneden i år. Det målet har jeg ikke fått gjennomført, da jeg har måtte prioritere andre ting først. Derfor var gleden stor når jeg fikk på den nye sekken, pakket med ny fiskestang og på vei på eventyr Det tok ca 40 minutter å kjøre til parkeringsplassen nær skyteklubben ved oppsjø, derifra til vannet tar det ca 15-20 minutter å gå. (om man følger stien). Stien tar en til en flott åpen campplass med to gapahuker på vestsiden av vannet og går videre nordover. Men jeg som hadde lyst å campe på østsiden av vannet, valgte å gå motsatt vei og det lille som var av sti forsvant fort i gjengrodd skog og mark. Etter rundt 50 minutter gange, våt fra låra og ned kom jeg endelig frem, fikk hengt opp køya og dratt ut fiskestanga. Jeg hadde ikke med meg noen powerbank og batteriet på mobilen var kun ladet 70% når jeg dro ut, så jeg fikk ikke tatt så mange bilder som jeg ønsket da jeg måtte spare strøm. Været var heller ikke det beste, var stort sett regn hele dagen, med små opphold av sol. Fisket derfor ikke så mye som jeg hadde ønsket, og det ble endel dødtid i køya. Det ble ikke noe fisk dessverre, det var stille på vannet. Jeg prøvde litt forskjellig sluk etter mange god råd og tips her på forumet. Møreungen Nordlys Gul, var den eneste som jeg kjente napp på. Men det kan ha vært tilfeldigheter også, merker jeg må ut med stanga mye mer for å bygge opp erfaringer. Litt utover dagen, så kom det kar bort bærende på en sykkel med 2 hunder, han hadde syklet i et kjempe stort området og hadde endt opp her. Stien var forsvunnet for lenge siden, og jeg tror han hadde vært ute en stund. Jeg måtte humre litt, da han spurte forhåpningsfullt om jeg var lokalkjent. Det var jeg ikke, men jeg kunne ihvertfall vise han hvor jeg hadde gått og rettningen til skytterhuset/parkering. Synes litt synd han på, fordi det var ikke noen vei med sykkel.. Det var nokså idyllisk å stå der på fjellet, nesten helt alene og få besøk av noen ender som kom å hilste på. Jeg savnet en kikkert, det er noe jeg skal begynne å ta med. Skoene måtte tørkes! Det ble som sagt ikke noe fisk, litt synd da jeg hadde med mel, salt og pepper til panering, en sitron og noen fedd hvitløk. Dette sammen med villris kokt i hønsebuljong hadde smakt helt nydelig! Til middag, sendt på kvelden ble det derfor en Real pose, med oksegryte. Jeg supplerte med en terning hønsebuljong, et knust hvitløksfedd og en god skje med meierismør. Må ha vært den beste real posen jeg har spist.. Bruker vanligvis toggles til dette formålet, men fikk lyst å prøve med noen små karabinkroker, noe som forenklet prosessen endel, men var ikke helt trygg. Det blåste en del i løpet av nattan, og krokene holdt Totalt 4 kroker som holdt tarpen oppe. Dagen etter lå jeg en stund i køya, regnet og blåste frem til rundt 13-14 tiden, så orker ikke å begynne å pakke ned før. Det ble egg og bacon til frokost, deilig å kunne kokkelere fra køya Strømmen på mobilen forsvant rundt 1500, måtte derfor gå hjem uten strøm. Noe som gjorde jeg meg litt mer oppmerksom på veivalget, da det som sagt ikke var noen stier å gå på. gjennomgrodd terreng gjorde det vanskelig å navigere, men jeg viste at jeg skulle vestover, og hadde heldigvis kompass. Så jeg fant frem uten problemer Alt i alt, en velykket tur, jeg kom meg ut, fikk testet stanga, sov tørt og varmt i køya og fikk litt "meg tid". Ting jeg savnet: Kikkert, skrivesaker, lesesaker og lerka..
  4. Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article
  5. Turfyr

    Fiske i Nordmarka

    Hei, Noen som har vært noe ute i Nordmarka i det siste? Har isen begynt å gå på vanna? Evt. er det noen muligheter i Østmarka? Vurderer å komme oss ut en tur til neste helg, 5-7. April
  6. Den økte trafikken med snøskutere og firehjulinger, spesielt fra Finland, i Finnmark, er et tegn på at utenlandske fiskere er i ferd med å overta viddas fiskevann, etter at 5km grensen ble opphevet. – Dette er totalt uakseptabelt og må stoppes snarest, mener ordføreren i Tana, Frank Ingilæ. Les mer her: http://nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.11007788
  7. VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
  8. Hei, Tenkte å ta en overnattingstur i Nordmarka i helgen. Starter turen fra Songsvann, supert om det er et fiskevann i nærheten også. Noen som har noen forslag?
  9. Da jeg har en tur under planlegging tok jeg med guttungen og stakk innom den lokale fiskesjappa i byen. Planen var å se på litt fiskeutstyr og få litt tips. Vi endte opp med at guttungen plukket ut litt sluker for fiske i ferskvann. Det ble følgende sluker: Møreungen Nordlys 7 gr. Møreungen Nordlys 12 gr. Møresilda 6 gr. Stingsilda Holo 7 gr. Søvik sluken 8 gr. Vibrax Blue Fox 6 gr. Se bilde! Noen som har erfaring med disse?
  10. Hei, Vi er tre kompiser som har avsatt 9-15 Juli i år til guttetur, har sett for oss å benytte sjansen til å oppleve den beryktede Femundsmarka. Har drevet å søkt mye her på forumet, samt lest mye blogger men blir ikke helt enig med meg selv hvordan vi skal legge opp ruten. Vi kommer kjørende sannsynligvis kvelden den 14. fra nord-vest landet-oppdal-røros så det må bli Synnervika som utgangspunkt, da har vi hele dagen den 15. til å forflytte oss og finne første camp. Fiske vil ikke bli hovedfokus for denne turen, men en stor del av den da vi er interessert i fiske alle mann, undertegnede mest. Ørret/røye foretrekkes, men alt fiske er spennende. Vi har heller ingen planer om å jage km for denne turen, men samtidig vil vi gjerne få sett litt når vi først er her inne. Det gjør ingen ting om vi kjenner det godt i kroppen etter dagens etapper, men tid til fiske og camp må vi ha, og om det er godt fiske og fin camp tar vi gjerne to dager der. Vet vi har satt av litt liten tid, men det er dette vi har som klaffer for alle. Formen: Vil jeg si er middels turgåere, slutten av 20-årene, jakter og drar på tur alle mann men tung oppakning er som oftest på helgeturer uten de lengste distansene. Noen trener mer enn andre, men man er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Starten: Det jeg kan se for meg er å ta løst fra Synnervika om morgenen og gå opp mot Nordvika, for å så gå på sørsiden av mugga oppover. Det er jo første turen vår i dette landskapet så jeg har vansker for å kunne planlegge etapper da terrenget kan være noe trått etter hva jeg har fått forståelse for. Kan man satse på Nedre Muggsjøen første dagen eller blir dette hardt? En annen mulighet er ta ferga fra Synnervika om morgenen(se vedlagt fergerute) til Røa så gå oppover der, men har ett lite ønske om å komme ned her på returen. Anbefalinger? Returen: Har lyst å se og gå ned Røa, så om noen mener det er mulig å rekke dette på dagene vi har tilgjengelig om vi kommer fra de nordlige delene av Femundsmarka eller har rutetips for oss er dette svært mottagelig. Vi, eller jeg iallefall må komme meg hjem igjen søndagskvelden den 15. Har ca 5t 45m kjøretur fra Synnervika, men ser MS fæmund 2 har siste avgang fra Røa til Synnervika kl.14:45 så da kan vi kanskje ta en lørdagskveld i Røros og oppleve denne plassen også? Smaker nok med ett hotellrom, kald pils og en liten debrief da. Mygg er jo ikke ukjent for oss, men er noen området verre enn andre mtp våtmarker rundt vann osv? Litt kjedelig å bli låst til teltet på kveldene. At vi møter andre midt i Fellesferien får vi bare regne med, men det er sikker noen områder som er mer populære enn andre. Stifte nye bekjentskaper er jo bare kjekt, men vi liker å ha litt egen-plass. Innspill? På forhånd takk til alle tips og innspill
  11. Langtur denne helgen fra Stavtjørn til Stavanger Turistforening sin hytte på Støle. Sol, knusktørt og mer multer enn folk på turen innover - men jeg noterte at Helseministeren hadde vært på besøk for noen dager siden, bevis godt nok på at det er god helse å gå turen. Det gikk 4,5 timer inn med en liten pause på stølen Hommi. Link til turen for dag en på UT.no. Returen på Søndag gikk ned Søre Kvitladalen til STF hytta på Kvitlen (denne må dere besøke en gang!!), opp Nordre Kvitladalen til Hommi og så tilbake til Stavtjørn, totalt 35km begge dager og 10 timers trav, så det brant godt under føttene vel fremme ved bilen. Men turen tar jeg gjerne igjen! Fin start ved Stavtjørn Elva til venstre renner ned til Barbuvannet Vakre Hommadalen Hommi Hovlandsstølen til venstre STF hytta på Støle Kjentfolk på besøk Søra Kvitladalen Reine Amazonas, bare litt mindre vann.... STF hytta på Kvitlen Opp Nordre Kvitladalen Hadvardhomtjørna på høyre side Siste innspurt
  12. God kveld! Meg, min hund og vår gode venn Alex skal på fjellet 26.07 - 29.07. Vi skal gå fra bortelid - Gaukhei - josephsbu - bortelid. Det vi lurer på er om noen vet om noen gode fiskevann i området rundt disse plassene? Er mange vann rundt områdene vi kommer til å campe og vi har alle 3 masse energi til å bevege oss litt ekstra om det betyr bra fiske. Håper noen har noe å komme med, eventuelt fangst rapport med bilde ☺️ - Steffen
  13. Skal på tur til Iungsdalshytta tidlig i Juli. Er det noen som har tips om fiskemulighetene der? Jeg fisker helst med flue, men også med haspelstang.
  14. Hallo. Skal i bryllup i Bergen neste helg og hadde tenkt å kombinere dette med en natt i telt og litt fisking. Kjører fra Trondheim og over Sognefjellet. Noen som har tips om en fin plass for disse aktivitetene? Jeg må i hvert fall kjøre til Sognefjell før jeg camper. Jeg fisker helst med flue, men er ikke fremmed med å kaste med slukstanga også.
  15. Yngrav

    Fiske i Nordmarka!

    Skal snart padle rundt i nordmarka en liten uke, å lurer derfor på om noen her kan anbefale noen gode fiskevann! vi har med både flue, mark og sluk!
  16. Jeg skal besøke min mor i Tønsberg til uka og hun kunne gjerne tenke seg å være med meg på et par dagers fiske/telt tur. Hun kunne også tenke seg å være i sopp område for å se om det er noe å finne nå. Problemet er at vi må kunne kjøre til telt plass da min mor er litt handicappet og jeg må da alene styre med tyngre telt utstyr. Vi kan kjøre ca et par timer fra Tønsberg. Er det noen som har gode tips om turplass ved et fiskevann?
  17. Kom over en reklame for inatur og kom på at fiskekortet mitt kanskje var gått ut her jeg er. Stort var sjokket da jeg så prisene. 350,- for et ukeskort og 900,- for et årskort for oss 2. Var 700 i fjor mener jeg - og det var jaggu nok. Ingen av de jeg kjenner som fisker her bruker å kjøpe kort, og kontroller finnes jo ikke. Jeg syns at en pris for et familiekort på 3-400 for et årskort (som det var før man ble avansert med egen nettside og sms-bestilling), er OK, men når årsprisen nærmer seg en tusenlapp blir det dyre fisker! Hva går pengene til? Skal man gidde å fiske? Eller skal man fiske uten å kjøpe kort som alle andre gjør? Jeg tror at om prisene blir for høye får man uønskede utslag - slik som dette helt klart har.
  18. Navn: Fiske i Trysil, Folldal og Åmot - Ten Rivers Trip 2. episode Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-04-24 Innsendt av: Kjell S. Rakkenes Hei Her er andre episode av naturdokumentaren Ten Rivers Trip. Lukas er i ferd med å komme seg på beina etter en alvorlig hockeyskade, men fiskesesongen blir likevel preget av en vond rygg. Likevel her er fine turer, fin fisk og vakre bilder fra det flotte landet vårt. Håper dere liker det! Fiske i Trysil, Folldal og Åmot - Ten Rivers Trip 2. episode
  19. Navn: Vårfiske i Trysil - Ten Rivers Trip 1. episode Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-04-24 Innsendt av: Kjell S. Rakkenes Hei Her er første episode av i alt to om Ten Rivers Trip - et fiske og turprosjekt jeg og min sønn Lukas har hatt sammen i noen år. Vi har laget to episoder av fiskeåret 2017. Filmene er nok mer i sjangeren naturdokumentar enn rene fiskefilmer. Håper dere liker dem. Vårfiske i Trysil - Ten Rivers Trip 1. episode
  20. Leseverdig artikkel om eiendomsretten: https://www.dagbladet.no/kultur/privat-eiendomsrett-er-elefanten-i-rommet/69692606
  21. Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  22. Denne turen var Jens og jeg på i 2012. Vi var av gårde siste uka i juni og vi hadde følelsen av å dra tilbake i tid, fra sommeren til våren. Vi startet med å padle over Breidvatn. Etterpå ble vi enige om at vi burde padlet nærmere land. Det var kaldt i vannet og i ettertid ser vi at det ikke var sikkert nok. Lurt å ikke gjøre samme feilen gang på gang på gang. Vi la til land ved Kilane og bærte over til Kaldsåni. Så padlet vi til innoset til øvre Kaldsvatn og fant en teltplass der. Jammen ble det et par fine ørreter på veien, de ble en glimrende frokost.. Dagen etter ble det en del bæring. Først sekk og så kano. Vi var det enige om å padla kanoen opp et roligere parti i elva. Vi hadde ikke sett nøye nok på dette partiet og når vi var halvveis kom vi til et sted hvor strømmen fulgte en fjellknaus som stakk ut i elva. Strømmen traff derfor tuppen av kanoen fra siden, som en slegge. Kanoen ble slengt den ene veien, vi ble kastet den andre veien, og kanoen gikk rundt. Smeltevann er kaldt, og det ble nok litt panisk i starten, i hvert fall for min del. Men vi kom oss til land og kanoen var like hel. Det eneste vi mistet var mine briller. Heldigvis hadde jeg med solbriller med styrke og været var fantastisk. Det klarnet faktisk opp i kort tid etter velten og klestørken gikk greit. Dette værskiftet var helt motsatt av hva som var meldt. Nok en gang viser det seg at langtidsvarselet ofte ikke slår til i fjellet. På veien oppover i dalen fikk Jens et par fine ørreter i et tjern (den største var 750g). I elva var det iskaldt vann og livløst. Det var synd, elva var skikkelig fin mange steder. Til slutt kom vi oss opp til utoset til Einarshyttvatnet. Der fant vi en usedvanlig flott teltplass. I terrenget var det mye snø og is, og vi var nok en uke for tidlig ute for fisket sin del. Men det var allikevel flott å være der oppe, særlig siden det var så fint vær. En flokk på 10 reinsdyrbukker så vi også! Det ble et par netter oppe på fjellet. Vi henta kanoen og padlet rundt i isflakene. Det var veldig flott, men fiskesuget trakk oss ned i dalen igjen. Dermed bar vi sekker og kano ned i dalen. Selv om vannet i Kaldsåni var kaldt, så fikk vi mye fisk i tjerna som ligger på nordsida av elva. Det var fisk overalt, også i små bekker. Døgnfluene klekka, og vi fikk fiska fra oss. Det var lite spor etter mennesker her, og sauene var ikke sluppet ut på beite ennå. Vi så derimot hoggorm, ryper og elg i solnedgang. Det var også overraskende stor fisk i noen av de små tjerna. Jens mistet en stor, det var den håven da. Hjemoverturen gikk uten uhell. Året etter dro vi litt lengre opp i elva, da dro vi to uker senere.
  23. Jeg og sønnen min på 9 vil gjerne dra på en ukes telttur i juni neste år. Planen er å sette opp et romslig telt, og være der hele uken. Vi tenkte å fiske, fyre bål, gå korte turer og slappe av. Evt bade. Så vil gjerne finne en plass jeg kan kjøre til (kan bli droppet, så trenger ikke å stå der i en uke, men må kunne bære alt utstyret inn). Og må være mulig å fyre bål - det vil si må kunne finne ved i nærheten. Noen som har gode forslag, la oss maks 2 timer fra Bergen?
  24. I 2016 (13.-17. juni) ble turen lagt til Njardarheim, sør for Suleskarvegen. Vi (Jens og jeg) har vært der før, og vi kommer til å dra dit igjen. Det er et område etter vår smak. Varierte fiskemuligheter i elver, tjern og vann, lite folk, flott natur og gode padlemuligheter (uten for mange og lange portager), lite mygg og gnagsår, og mye medvind for Allyen. Vi parkerte ved Suleskarvegen, bærte sørover til Øyuvsvatnet, padlet til sørenden, bærte videre til Sandvatnet, romlet så rundt i området, både øst og sør for Sandvatnet noen dager før vi tok samme vei tilbake til bilen. Fiske var bra, men det manglet de helt store denne gangen. Men det viktigste er å få fråtsa i fisk noen ganger om dagen. Spesielt sprøstekt ørret som Jens er ekspert på, er en nødvendighet på en sånn tur. Villmarksfølelsen var stort sett tilstede (blant annet en kongeørn sørget for det). Men det er en fordel å tolerere/ignorere sau. De ordner med fine forhold for bakslengen da. Enda viktigere enn villmarksfølelsen er vel frihetsfølelsen som en slik tur gir. Vi har som regel en grovplan, et område vi skal til, resten tar vi underveis.
  25. Siste uka i juni i år dro min gode venn Jens og jeg på den årlige fisketuren. Denne gangen dro vi til indre Telemark mot grensa til Bygland. Min gode turkamerat, Jens og jeg var i dette området i slutten av juni 2017. Vi startet i øvre Birtedalen, padlet, bærte opp Kvipteskaret, padlet over Blakstjønn. Dagen etter bærte vi over til Grøssæ. Der var vi noen dager, fisket, rumlet rundt og seilte litt med Allyn. Hadde medvind til sørenden, og jammen hadde vi ikke medvind tilbake igjen og. Etter dette padlet og bærte nordover til Mjåvatn. Til slutt gikk turen østover igjen til Hobutjørni og til slutt ned Kvipteskaret igjen. Da var den litt korte uka over. Vi var innom rundt 15 fiskevann og noe elv. Alt fra fisketomt til storfisk på 1,6 kg opplevde vi. Mye fisk var fin stekefisk på 3-4 hg. Det ble fiskemåltid 1-2 ganger per dag (stekt, som suppe, grillet og røyka), en viktig del av en slik tur! Naturen bar preg av villmark, bortsett fra rundt Grøssæ. Dyrelivet var rikt og vi så flere elg, tiur, lom, en bever som svømte bort og hilste på, fiskeørn og flere andre fuglearter. Noe knott var det, men ikke noe stort problem. Alt i alt et område som vi nok skal tilbake til.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.