Vinnerliste

Behagelig rolig i startområdet for 7-fjellsturen litt over klokken fire i morges - de store massene kommer jo når bussene starter fra byen klokken seks: Akkurat som for et år siden, gjorde alle fuglene det skikkelig trivelig rundt soloppgang. Denne gang fikk jeg to orrhaner, 5-6 minutter før toppen av Lyderhorn, på mobilkameraet (den ene forsøker å gjøre seg imponerende ved å bakse med vingene, nesten skjult av furua): På toppen av Lyderhorn var der klippetang, en oppstanden sol og to humoristiske herrer som hadde bestemt seg for å gå hjem fra fest over Lyderhorn (!): Når man har gått seg gjennom melkesyren opp til Ulriken, kan man skue tilbake for å imponere seg selv litt - de tre fjellene (se bort fra Askøy) i bakgrunnen (fra høyre Lyderhorn, så Damsgårdsfjellet og Løvstakken helt til venstre) har man jo faktisk strevd seg over tidligere på morgenen: Siste klippestasjon ved Sandviksfjellet er jo nesten juks, den er ikke plassert på en topp men i et kryss på veien ned fra Rundemanen. Mener noen har fortalt at stasjonen tidligere lå på toppen av Sandviksfjellet (den er bare noen hundremeter unna), men etterhvert som deltakerne ble flere ble logistikken skikkelig dårlig på den stien, så man droppet det. Greit for meg : Pga problemer med kne og hæl i venstrebeinet, satte jeg et uambisiøst mål om å gå på 10 timer (brukte 8:30 sist). Justerte målsettingen til 9 timer da jeg var kommet halveis, virket som jeg kunne greie 4 km/t da. Det gikk nesten, 9:08 endte jeg på. Kjørte GPS-sporing på mobilen vha Locus Map Free, som kunne bekrefte at turen er i nærheten av 36 km lang (jeg må innrømme at jeg mistenkte bergenserne for å skryte på seg litt der...). Men jeg tror at GPS-en på min Moto G4 Plus ikke er helt god når det gjelder høyder - den rapporterte i hvertfall over 4000 høydemeter i både stigning og nedstigning - kan ikke skjønne at det kan være korrekt. Ellers var det godt å kjenne at de nye skoene som jeg brukte (Inov-8 Roclite 325, i strid med alle læresetninger om å unngå bruk av nye sko på skikkelig langtur) ikke ga et eneste gnagsår Ser man bort fra at 7-fjellsturen uansett er et pokkers slit og at jeg kommer til å gå pussig de nærmeste dagene, så var det faktisk en fin tur

Jeg har så mange morsomme kommentarer på lager nuh at jeg tror jeg går ut i boden og rydder og biter av meg leppa....

Siste fjelltur i vår er unnagjort og det ble i godt selskap etter hvert også.

Rå viljestyrke. Jeg sluttet også å snuse på dagen etter å ha holdt på i ca 25 år. Det er omtrent i samme kategorien.....

Now it finally happend. This year's first trip to Kjerag with 8 British guests. We rented a 9 seat car and early Friday morning we were on our way. A small piece of convoy driving gave us a delay of about half an hour, but about 11 o'clock we were ready to start from the carpark. It was a wonderful trip with sun from a blue sky and almost no windand. I, who have been here several times, also had a vonderful day with good company. Always nice to take guests to see our beautiful scenery when they can return home with a nice experience. Thanks for a nice day

Vi tok oss 4 dager med packrafting og villmarkshygge på Skrim denne uka, fantastisk vær selv om det blåste litt for hardt for packrafting to av dagene. Dårlig bett på fisken som endte med to små ørretpinner. Isen hadde gått for en ukes tid siden og det lå litt snø i skyggesidene, da er det den beste tiden å stikke opp hit syns jeg så slipper man knotten som kan herje vilt oppi her på visse tider om sommern. Nå var det en og annen Bibio og sommerfugler som suste rundt Tipp topp hyggetur på en sjarmerende plass.

Vi tok en ekstra tur opp til Bangsberget denne uka, dog noe senere på kvelden enn ellers. Utsikten glemte vi visst å ta bilde av, men på veien ned var det et fin flammende oransje lys som klarte å snike seg inn mellom trærne. Helligdag på torsdag og fri på fredag ga muligheten for en tur jeg har tenkt på lenge. Klokka var vel rundt åtte på kvelden når vi satte kursen mot Øyungsfjellet, noe som skulle vise seg å bli i snaueste laget, takket være en del myrområder og mye smeltevann. Hvor stia ble av den siste halvannen kilometeren er det ingen som vet . Planen var å gå seks topper på over 1000 meter, noe vi først gjorde etter en natt på den lille koselige Godlidalshytta. Jeg ble positivt overrasket over området, spesielt rundt Taterungskampen og nordvest mot Rondane. Det frister å fortsette turen videre en annen gang. Siste bilde ble visst en snap, så kvaliteten er så der. Det blir helt klart flere turer i dette området.

Husker før jeg begynte å lese på denne siden, så var det helt innafor med 5kg telt, 3kg sovepose, steikepanna fra kjøkkenskapet, tung elendig sekk, osvosvosv.. koset meg like mye på tur før som nå, og kan ikke huske at man ble merkbart mere sliten av å hå på tur. Håper at "ferske" turgåere er fornuftig nok til p holde seg unna dette forumet, for man blir fort bitt av basillen om å kjøpe lettere og bedre utstyr, og fokuset på utsyr et blir nesten større en selve turen:/ og sykt dyrt blir det også!! Er jo nesten blitt sånn her inne at man ikke kan dra på tur uten megalett usynlig telt og klær og sko som nesten ikke kjennes at man har på seg...

På lengre soloturer opp mot 5-7 dager så gjelder kun et sted og sove. Dvs at ingen luksus på selve teltet aksepteres, her er det kun ly som prioriteres. Luksus unner jeg meg på alle andre turer Dvs at underlag, telt og sovepose ikke skal tippe til sammen over 3kg. (unner meg litt luksus på liggeunderlag) Mai, Juni, August, September: Ringsting superlight 1-2 = 1kg, Hagløfs LIM down 500g, Thermarest Neoair All Season 700g Totalt 2.2kg Mars, April - Oktober,November Ringsting superlight 1-2 = 1kg, Sir Joseph Koteka 850 = 1200g. Thermarest Neoair All Season 700g Totalt 2,9kg Ren vinter er pulk og helt annet utstyr

Dersom jeg skulle hatt ETT telt og valgt mellom de to TS skisserer så hadde jeg valgt Ekstremvarianten. De 400g ekstra tåler man. Men da vet jeg ikke hvor han tenker å campe i den hvite sesongen. Jeg camper en del på fjellet i hvit sesong og da foretrekker jeg den varianten. Jeg tror jeg hadde klart meg med den hakket lettere om jeg utelukkende hadde campet i skogen i den hvite årstiden. Og det behøver ikke bli så veldig tungt av den grunn, men nedprioritering av utstyr gjøres gjerne basert på erfaring så dersom man ikke er så turvant så blir det gjerne litt tungt de første turene. Opp gjennom årene har jeg lært at man ikke trenger 2 skift til alle lag tøy. Nuh har jeg hovedsaklig med "nødtøy" ekstra til turer opp til en uke. Dvs at jeg belager meg på å bruke litt tid på å tørke dersom det skulle bli litt fuktig. Og med nødtøy mener jeg f.esk ekstra superundertøy så jeg har noe å ha på dersom man f.eks skulle ramle i vannet, mens resten tørker. Jeg har også lært at jeg ikke trenger å ta med ALLE slukene jeg har for å fiske noen timer. Det holder greit med et lite grunnutvalg. Og jeg har lært hva jeg normalt fotograferer. Så slipper jeg ha med 5 kg objektiver som ikke skal brukes. Crocks er lettere enn joggesko. En sekk som skal pakkes med 25 kg kan godt ha egenvvekt som er 2 kg mindre enn en som tåler 35. Og man trenger ikke 3 kjeler for å koke vann til Real til 1 person. Du MÅ ikke ha med termos til kaffen om du kan koke en kun 1 kopp i ny og ne i stedet. Litt sånne erfaringer sparer fort de viktigste kiloene man kan ta av. For meg har det i hvert fall vært mye viktigere å komme fra 35 til 25 enn å komme fra 25 til 20. Dvs det er kjappere å spare vekt på å luke vekk unødige ting man ikke trenger eller bruker enn å handle dyre superlette turgreier. Det er nyttigere når man finner ut at man trives med å enten være lenge på tur eller å gå langt med utstyret...

Her går det i en noen år gammel Ringstind 2, som veier 1,7 kg med 10 plugger og de delene av repkittet jeg gidder å ha med. I skogen tar jeg med en tarp i stedet for eller i tillegg. Egentlig kunne jeg tenkt meg et lettere telt til skogsbruk sammen med tarp, som kan brukes uten teltstenger, og så et litt større telt med romslig fortelt til fjellbruk. Alt i alt er jeg fornøyd om totalvekt med telt, sovepose, tarp og liggeunderlag er sånn høvelig under 5 kg.

Da er bloggen min oppdatert med del 1 av havhenget denne uken. Du finner innlegget HER. Inspirert av Bjarne hadde jeg med meg ostesmørbrød på tur, ble ganske perfekt på bålet, kveldsmat som smakte. Nå var ikke pølser alternativet da, men en halvspist havregrøt. (Merkelig hvordan hver munnfull bare vokser og vokser i munnen.) Anyhow, det ble regn men vi satt fint under tarp, uten å bli iskald! Da er det omsider blitt reell vår her. Ja, nesten sommer jo.

Når det gjelder non-stick, så er det to 3 forskjellige typer, hvor to av dem faktisk er non-stick, men hvor det kun er en av dem som faktisk fungerer til primus og bål. Og det er keramisk non-stick som man bør bruke på tur. Teflon brenner for lett opp, og hardanodisert aluminium er ikke non-stick i det hele tatt.

Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv. Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt. Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..? Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm. Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..." Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på. ----- Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark. Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater. Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted. Vi rådet altså farvannet alene... Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen. Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla. Da!!! Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja. Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer. Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker! Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?" Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var. For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue. Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt... Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk. Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!" Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset. "Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet... Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse. Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"... Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted. Vi var fortsatt dønn alene der inne. Eller - var vi egentlig det .....?

På Himmelspretten ble det en tur opp i Romeriksåsene på kjentmannspostjakt. Jeg fikk en fin tur i fint vær når jeg gikk på jakt etter Rolighøgda. Søndre Klopptjern. Kjentmannsmerket: Rolighøgda 561

På vandringens 42. dag gikk jeg til ett større sted, Gironella. Det ble en todelt affære, hvor første del var en flott tur over en rygg og andre del var en kjedelig tur gjennom skog og dyrket mark. Utsikt fra vei opp fra Sant Lleïr de la Vall d'Ora. GR1 Sendero Historico dag 42, fra Sant Lleïr de la Vall d'Ora til Gironella: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/sant-lleir-de-vall-de-ora-gironella.html.

Da har du i hvertfall plass i sekken

De har enormt mye rart man ikke visste man trengte på Wish (ikke last ned appen om du sliter med selvkontroll). Jeg er ikke villig til å prøve denne først, men om noen gjør, så må de gjerne fortelle om erfaringen Billig i hvert fall.

Takk for alle svar! Valget falt til slutt på denne: http://www.primus.se/litech-frying-pan-30007

Jeg tror du har hoppet over denne:

Helt siste oppdatering på denne. Jeg lover. http://www.hengut.no/2017/05/28/hengekoye-med-avtagbart-myggnett-fjerde-og-siste-kapittel/

Titan er sterkere enn stål sies det, og mye lettere. Men det bulkes lett, og bulker liker jeg dårlig på utstyret mitt. Sot er OK, men bulker og sår irriterer meg.

Lyktes å kjøpe klassikeren "90 dager på loffen i Børgefjell" av Lars Monsen nå nylig. Den blir neste bok ut nå, har lest den en gang før da jeg lånte den på bibliotek for mange år siden

I fjor bar jeg 1,7 kg Hubba Hubba NX. Forrige tur bar jeg 3,2 kg Allak. Er over grensen for mange, men har nok konkludert at innvendig plass og beskyttelse mot elementene teller en del for meg. Mange sverger til 1 + 1 + 1, og det fungerer i en del situasjoner. Men det er ingen naturlov som dikterer hva du skal bære. Det er ikke en konkurranse vi driver med.

Noen som har prøvd denne? https://www.allrando.no/collections/koke-og-stekeutstyr/products/keith-non-stick-stekepanne

Du har fått mange tanker om vekt. Tenkte jeg skulle nevne at om du dimensjonerer for 2 personer ville jeg valgt et 3-pers telt hvis det skal fungere for 2 pers om vinteren. Lykke til med kjøp, alltid gøy med nytt utstyr

Ville heller kjøpt meg et lite telt, får lette billige telt og det er mye bedre på enn jervenduken for overnatting Og da slipper du også unna mygg og knott.. Kommer selv til å bruke tarp og 1-manns telt på alt av gutteturer til sommeren på packraftturer

Endelig til Blåfjellenden på beina - i noe snø. Og sesongen startet i et strålende vær. Bedre enn det går det knapt å få det. En overnatting på Blåfjellenden. Den første på beina i 2017. Det blir en større og større opplevelser for hvert år som går. Det igjen, å få lov til å komme inn til hytta nok et år..... Værmeldingen var veldig god for fredag og lørdag, likevel hadde jeg lyst å prøve meg innover tidligere i uka. Heldigvis ventet jeg. Med temperaturer godt over 20 grader smelter snøen fort. Det må ha forsvunnet en del snæ de siste dagene. Og det var så avgjort nok igjen. Det er like spennende hvert år. Hvor mye snø ligger det igjen? I år var det som normalt for første gangen innover, men nå varierer det litt når jeg går for første gang. Rundt 1. juni pleier jeg å si, om noen spør. Oppe i høyden, over 750 moh, var det adskillig mer snø enn lengre nede. Her var det store felter med snø som måtte krysses. Nå kan Fosse bekken være vanskelig å omme over i snøsmeltingen, men denne gangen var det en liten fillebekk rett før bakken ned som laget problemer. Her var den vanlige stien sperret av en loddrett fonn som det ikke var muklig å komme opp. For å komme over måtte jeg bruke de gamle vaet, som er litt dypere. Her gikk vannet over støvlene, men jeg hadde strammet Gore-Tex buksa godt rundt anklene, og selv om jeg var nede i vannet, ble jeg ikke skikkelig bløt. Nede på hytta var det ikke et menneske. Jeg hadde hele herligheten for meg selv. Det ble noen timer på terrassen i sola, med drikke i "litervis". Det hadde vært varmt over heia. Det kom folk - utlendinger - sent, Nesten 12, men det var fortsatt lyst nok til å gå. De kom fra Røssdalen, og hadde problemer med elva nedenfor hytta. Morgenen ble en disse skjeldne på heia. Blikk stille, varmt, blå himmel, grønne bjørker og brus i fra bekker og fosser. Jeg brukte lengre tid enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Det var så pass fantastisk, at jeg ville nyte det mens det var mulig. Hjemturen med sola i ansiktet ble også bra. Jeg burde ha lært å ta med en lett kort bukse når forholdene er slik som denne gangen. Nå duger jo boxeren, så lenge ingen er i nærheten og denne gangen gikk jeg helt alene over heia. Ikke et menneske. På returen viste jeg hvor mye snø det var, og hvor den lå. Det var bare å ta det med ro og virkelig nyte opplevelsen. Denne gangen traff jeg på to ryper. Deter noen år siden jeg har sett ryper på våren. Kan det igjen bli fugel til høsten? Les hele artikkelen

Det tyngste jeg bærer alene er nok rett over kiloen. Over 2kg er uaktuelt.

Det er ikke teltet, men totalen som teller.... Jeg har ikke problemer med å bære et 5kg telt alene på tur. Ikke 8 kg heller for den saks skyld, men da er det gjerne noe annet som må vike... Det er på soloturer vekt på utstyret er viktigst - da bærer du ALT fellesutstyr selv. Med bare 1 ekstra med så deler dere fellesutstyret på 2. Jeg har derfor valgt å ha flere telt. Et lett til soloturer. Til turer der det gjerne er flere med har jeg et litt større og tyngre. Jeg har vært på solotur med det før også, men jeg er lei av å bære 35 kg sekk på fjelltur så jeg har utvidet utvalget jeg har av turutstyr til å ha mye lette alternativer til alt slik at jeg kan plukke det best egnet for hver enkelt tur. (For ordens skyld: Teltet jeg bruker på soloturer veier 1,9 kg. Alt inkludert)

Jeg sykler stortsett alle hverdager ifbm pendling til/fra jobb og opplever både bilister som kjører forbi deg og presser seg inn/svinger av rett forran deg slik at du må bremse hardt, og syklister som glatt bryter vikeplikt, sykler i forbudt kjøreretning osv.. På fritiden sykler jeg helst på stier i marka/skogen, hvor også ser at det ligger an til konflikt mellom syklister og andre brukergrupper. Jeg tror egenlig at diskusjonen burde vært løftet litt høyere, at syklist vs billist er bare et symptom på en utvikling som pågått en stund. Egoisme. Albuene ut og skyve seg selv fremmover uavhengig av hva eller hvem det går ut over, feilslått selvrealisering (sette seg selv i sentrum)? Man kan se det på all søpla som blir kastet i gaten selv om det er et søppelspann 20 meter unna (det kommer jo noen og rydder uansett..), all søpla som ligger igjen i naturen fordi det ikke faller en inn at andre også skal oppleve samme natur, eller "det ligger jo annet søppel der likevel?". Man kan se det i rushtrafikken hvor bilene skal presse seg lengst mulig frem før de legger seg inn. Eller f.eks. de som nekter å gi deg plass når du skal skifte felt for å ta av sinsenkryddet slik at du skaper kø bakover på ring 3. De finnes over allt, blandt syklister, bilister, og andre. Det er merkbart mer slik oppførsel nå en for en del år siden, og det et økende. Og jeg synes det er mer det der det bor mye folk samlet på mindre områder, Oslogryta som et eksempel. (større tettet gir økt konkurranse og økt synlighet.) Hva om vi alle bare hadde tatt litt mer hensyn til dem rundt oss, utvist litt mer respekt for medmennesker (og miljøet vi lever i)? Da tror jeg fint syklister og bilister (og andre) fint kunne sameksistert med et smil til hverandre.

Har selv bært fjellheimen 3 camp til alenebruk. Det er jo litt tungt, men er en del andre ting man kan spare vekt på... bytte ut den ene 6packen med øl k ei halvflaske god drikke, la den ene ullgenseren være igjen hjemme. La noe fotoutstyr ligge hjemme? Ett helårstelt hadde vært utrolig kjekt. Ett telt som man stoler på, til tross for st det er litt tungt:) hvis det er mye vær der du skal være er nok xtrem-versjonen noe å satse på!:) du kan jo se på fjellreven sitt keb dome eller keb endurance også:)

Det går på kanotur + når vi er oppe i Stabbursdalen på laksefiske så bruker jeg dagen før kompis kommer til å bære inn campen med lavvo osv. Det går noen timer, men er fin trim. Bruker da gjerne en 3 runder på å bære inn det meste. (Med mindre du glemmer igjen bilnøkkelen i lavvoen - da blir det 4 ) Det taes hvert år obligatorisk bilde som sendes kompis slik at han vet at campen er klar til kan kommer Stabbursdalens Sherpatjeneste A/S

Jeg bruker Helsport sine på vinteren. Med såle av liggeunderlag i. Om det er skikkelig kaldt har jeg noen fra RAB også som egentlig vel bare er telttøfler uten skikkelig såle osv, men de kan brukes i sovesposen om det er kaldt eller inne i Helsport sine. Til sommerbruk bruker jeg crocks (eller billige etterligninger) som campsko. De er også suverent lette og kan brukes til elvekryssinger osv uten å bli våte osv.

Har overnattet 1 natt i Jervenduken med endestykker og som det nevnes over så er kondens ett problem. Tett duk, ikkeno innertelt, dårlig lufting og ikke gulv = våt opplevelse var min erfaring. Og med en vekt som overgår mange suverene 1-mans telt. Jeg har hatt Fjellduken Thermo (gammel modell/camo) i 15 år+ og den er suveren i surt og kjipt vær som nød/varmepose 🙂 Teltproduksjon kan Jerven overlate til f.eks Hilleberg og Helsport

Off topic: Hva er det med disse bushcraft -folka borte i USA og Canada. Alle ser ut til å elske små sekker med masse dingeldangel på utsida av sekken.

Jeg fikk en ny fluestang fra Hong Kong i posten i dag. Den jeg har er todelt, så litt lang i sekken. Derfor bestilte jeg en firedelt. Fedex klarte imidlertid å sørge for at den kom frem i seks deler...

Den førtiende dagen på vandringen ble en fin, men ikke like spennende dag på turen, selv om jeg aner at det var fordi jeg merket gårsdagens lange dag at jeg ikke var like fornøyd som jeg burde. Vandringen bød på nok en ruin av en borg, noen gedigne fuglebur og vandring under klipper. Og endte opp i en hyggelig småby med en fin gammelby. Castell d'Oden. GR1 Sendero Historic dag 40, fra Cambrils til Sant Llorenç de Morunys: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/cambrils-sant-llorenc-de-morunys.html

Tur sammen med min datter på tolv, nei nesten tretten, i dag. Etter turen hadde hun lyst til å gjesteblogge på pappas blogg

Ny kanotur, denne gang på Tuastadvatnet i Karmøy kommune.

Kanotur framfor fjelltur i dag. Det er en grei utnyttelse av en fridag fra jobb det.

Etter adskillige dager på tur, er det ikke rart at man føler seg sliten etterhvert. Men på denne dagen, følte jeg at kreftene hadde kommet tilbake. Det gjorde at jeg gikk vesentlig lengre enn det jeg hadde tenkt, men belønningen ble en fantastisk flott vandring opp langs en rygg med tiltagende økende utsikt. Utsikt fra Pla de les Guardies. GR1 Sendero Historico dag 39, fra Massanés til Cambrils: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/massanes-cambrils.html

Fikk gjennomført en av de store prosjektene mine denne uka, en 4 dagers tur inn i ett avsidesliggende område i Selkirk Mountains. Det ble overnatting i tømmerhytta fra 1920-tallet, fortsatt under 2m snø, og det tikker mai. Jeg fikk også besteget Mount Dawson på 3377m, Selkirk Mountain's nest høyeste topp. Totalt 54km på randonee, 4332 høydemeter.

Ja, da ble det tur igjen, barmarkstur. jeg sendte en sms, det er jo å inn for tiden, og hørte om naboen som var med på tur lang sjøen,haddelyst til å være med, men familiære årsaker hindret ham. "Ja, som man reder så ligger man" heter det visst. Da får det bli tur alene. Turen gikk til Brekko, et populært sted når det er snø, med oppkjørte flombelyste løyper, skytebane for skiskytterne og gode parkeringsmuligheter, men når snøen glimrer med sitt fravær så er det vanligvis ikke så mye folk her. Tre biler på parkeringsplassen, dette lover bra. Her var det bare å slenge sekken på ryggen og trave i vei. Det er mange fine grusveier, stort sett alle steder hvor det går skispor om vinteren, men jeg styrer unna slike ting og går heller i terrenget. Etter en halvtimes spasertur i lyng, tørt gress, glissen bjørkeskog og elgeskitt kom jeg ut på veien igjen og her begynte stien opp til Gloppenuten. Dette er et ganske populært turmål, men selv etter et kvarters tid så jeg bare tre personer på vei oppover. Dette lovet bra, og etter hvert som bjørkeskogen forsvant ble det mer og mer klart at jeg hadde valgt feil matpakke. Den bestod av et par skiver og et par pølser av den tykke gammeldagse sorten med ordentlig pølseskinn og som smaker best etter å ha blitt stekt over et bål til skinnet blir sprøtt og sprukket. Med den vinden som var og med gress og lyng så tør at sikkert en gnist fra en rasende stein kunne antent, så var utsiktene til bål ganske små. Kall meg gjerne en pyse, men det er to ting jeg ikke ville kunne leve med, og det er å fryse ihjel på fjellet og å starte en gress / lyngbrann under slike forhold. Det hadde vert for flaut for en erfaren fjellmann som meg. Et stykke innover, like ved bekken som renner ut fra Storavatnet ble tørsten for sterk og jeg svingte ned i bekken for å få meg litt vann. Jeg hadde ingen kopp, så capsen fikk duge som øse. Dette hjelper også til å holde hodet kaldt når det er varmt. Da jeg hadde fått meg vann og rettet ryggen for å gå videre oppdaget jeg at jeg ble iakttatt. En halvmeter lang brun hoggorm lå, stiv som en pinne, med løftet hode og så på meg, og med en tidligere tråd om hoggorm her på forumet i friskt minne så var det bare en ting å gjøre. Angrep er det beste forsvar heter det visst et sted, og i dag var jeg den raskeste. "Jeg kastet meg mot ormen, grep den rundt halsen med begge nevene og klemte til. Ormen kveilet seg lynraskt rundt kroppen min og åpnet det enorme gapet så de lange glinsende gifttennene glitret i solen. Her står det om livet tenkte jeg og fikk lirket den ene armen fri fra ormens kvelende grep, trakk lynraskt opp kniven som hang i beltet, og med solen rett i mot brukte jeg det blanke stålet som speil og reflekterte sollyset rett i øynene på det vesende beistet. Dette ble for mye for den blodtørstige slangen som slapp taket og kastet seg buktende inn mellom lyng og einer så raskt den bare kunne". Hva, tror du meg ikke? Selvfølgelig er dette bare sprøyt, en røverhistorie klekket ut i hodet på en som ikke hadde noe annet fornuftig å tenke på, men som var så fascinert over å ha møtt årets første hoggorm, en flott representant for artens hunnkjønn, at han bare måtte ta et bilde og til og med litt film av dette flotte dyret. Firfisler var det nok av, men bare denne ormen ble observert på denne turen. Turn videre gikk som forventet og i den første stigningen opp mot høydedraget som fører ut til toppen, møtte jeg en familie med både hund og unger på vei nedover. Fint å se at folk fremdeles drar barna sine med på tur i stedet for å tilbringe dagen på MC Donald eller andre fordervelige steder. Fremme ved varden på toppen blåste det en kald vind og jeg, i motsetning til tre andre personer som satt der, fant det lurest å gå litt tilbake og nedover i skråningen før jeg satte meg ned for å spise nista. Jeg fant en lun plass inne mellom noen store steinblokker, og i mangel av bål, stekte pølser og varm kaffe så ble det brødskive med leverpostei, kalde pølser og vann, men på tur smaker jo all mat helt fortreffelig. Det er, merkelig nok, lettere å gå nedover enn oppover og jeg tok noen short cuts ned noen bratte skråninger. Et stykke lenger nede i lia tok jeg igjen familien med unger og hund, de hadde visst ikke benyttet seg av samme utforbakkene som meg. De så litt overrasket ut da jeg passerte, men jeg hadde nok litt mer hastverk enn dem. Jeg hadde avtalt å hente min yngste sønn i Oltedal etter en overnattingstur hos kjæresten og han blir lett litt grinete hvis jeg ikke holder tiden. To timer opp til toppen og ca. en og en halv time ned, matpause inklusive, var en grei tur i et fint vårvær. Selv om bålrøyken manglet så var det akkurat nok til at pulsen ble passe høy i motbakkene og trøya passe våt av svette til at det kunne kalles en fin tur, og siden jeg til og med så en hoggorm så hadde det sikkert også vert nok opplevelse til en passe skolestil. Snøen er ikke helt borte enda, men det er ikke lenge til. Bare en dyp dal eller kanskje et gammelt krater etter en meteor eller en komet? Endelig, toppen i sikte. Utsikt fra toppen, Norge er et vakkert land med alle sine "knatter og knøs".

Ble en gåtur langs stier og elva Bow River i de timene sola sto på i dag.

Huff, den kommentaren din i første setning var litt vittig å lese😜😳😂

Jeg tar meg i å tenke tilbake, ja nærmest romantisere, da jeg som ung tenåring på tidlig nittitall travet rundt i heimfjella med pappa sitt telt og stormkjøkken fra -70 tallet. I sekken var det ofte et helt brød med, tomatsuppe var middag om det ikke ble ørret. Faktisk så brukte jeg dette teltet og stormkjøkkenet så mye at det helt ubemerket gled over til å tilhøre meg Teltet brukte jeg faktisk til langt ut på 2000 tallet da jeg kjøpte meg 2 Helsport-telt. Her er teltet oppslått ved mine favorittvann: Her er en yngre versjon av meg ved nedre Roasten i Femundsmarka, helt fri fra slike luksusproblem som i tråden her: Og ved Revsjøen i Femundsmarka: Telt og stormkjøkkenet har jeg enda, mest for nostalgien sin skyld.

Når det kommer til utstyr generelt så følger jeg formelen N+1. N repsenterer antallet jeg har i dag

Den pølsesnabben til Bjarne kan man stappe inn i hva som helst - nuddler, potetmos, pasta, supper - og den hever maten betraktelig både på næring og smak. Chorizopølse altså... Jeg tilsetter også pølsesnabb i frysetørket mat for å få et skikkelig herremåltid ute i villmarka Den er alltid med i sekken på langtur.

201 buer og burester i Folldalsfjella. Denne lille flotte boka bestilte jeg fra Alvdal bokhandel. 22 av buene står åpne og er lagt inn i oversiktskartet.