Vinnerliste

Det var kona sin idè, men jeg var ikke tung å be. Takk sa jeg, da hun spurte om jeg ville ha en tur alene i skogen, og så snart kalenderen åpnet seg stakk jeg til skogs. To dager og en natt på den lyseste tiden av året, og med knall værmelding i tillegg. Dette måtte bli bra. Konseptet for aleneturene mine er greit nok - jeg øver på å ha lettest mulig sekk, uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg skal ha med litt luksus, men fokuset er på å gå - gjerne lengst mulig. Om mulig legger jeg inn litt kultur eller oppdagelse av nye områder. På denne turen fikk jeg til alt - og litt til. Onsdag morgen startet vi fra Skar i Maridalen, kona kjørte meg inn og ble med ett lite stykke. Vi tok raskeste veien opp på Mellomkollen, en av Maridalalpenes topper, og på veien opp passerte vi det antatte dødsstedet til Bernard Herre. På toppen av Mellomkollen tok vi lunsj, før kona vendte hjemover, og jeg hadde skogen for meg selv. Jeg kom ikke til å møte andre gående før over 24 timer senere, og da på Kikut. Nesen ble vendt nordover, over Tømte og langs Kalvsjøen, hvor jeg fikk med meg to turorienteringsposter. Nord for Gørja kom dagens andre rast, en kort pust i bakken for å lufte tærne og fastsette traseen videre. Øst for Trehørningen kom turens første kulturelle innslag. Kjentmannsmerket i regi av Skiforeningen gis ut for to år av gangen. Forrige periode fikk jeg brukt svært lite, så jeg hadde blinket meg ut to poster for besøk på denne turen. Jeg får ikke stempel, men det er likefullt artig å besøke postene da de som regel har kulturell eller geologisk interesse. Den første posten var "Plaga", et kumlokk rett sørvest for Trehørningen, midt ut i svarte skauen. Under lokket går det en 12 meter sjakt rett ned. Der nede treffer den en overføringstunnel fra 1913 mellom vannene Trehøringen og Helgern. Sjakten var en luftesjakt for arbeiderne som drev den 880 meter lange tunnelen med håndmakt. Tunnelen førte vann til hjelp for fløting. Den andre posten var lenger nord, ved Smalvann. Her ligger en gammel dam og oppbygde fløteplater for fløting av tømmer ned til Hakloa. Flott anlegg som er over 100 år gammelt. Jeg var nå kommet langt nok nord til at middagen var trengende. Jeg valgte derfor å legge veien om toppen av Skinnskattberget, 550 moh for en rolig middag i lyngen. Dessverre ingen utsikt å skryte av. Ned igjen gikk jeg ut på tangen i Haklokalven, frem til en av markas fire gjenværende hengebruer. Rett sør for brua, i Magovika, slo jeg meg til ro for natten. Tarp og bivibag, begge skaffet tilveie gjennom dette forumet fungerte ypperlig. Tarpen måtte slås opp lavt, da vinden sto rett inn fra Hakloa, hvilket gjorde valg av soveplass noe utfordrende. Dag to gikk i fullt trav sørover på vestsiden av Hakloa og ned til to kjentmannsposter fra denne perioden. Den første, i Lukasvika i Hakloas sydende, var en flott oppbygd atthaldsdam, et byggverk man ellers ikke ser hvis man ikke er på spesifikk jakt etter det. Den andre var nok en hengebru. Returen gikk over Kikut - Kobberhaughytta - Ullevålseter og Sognsvann. Man gjør seg noen betraktninger på en slik tur som dette. En av dem er forskjellen i stikvalitet. Syd for Kikut er stiene brede - godt brukt og uten vegetasjon som slår inn over stien. Nord for Kikut derimot er det en fordel å ikke bruk shorts. Der er stiene mindre brukt, og noen på vei til å gro igjen. Lyng og kvister pisker på anklene, og myrene må vades. Personlig liker jeg stiene nord for Kikut best, men det overraske litt at man ikke må lengre enn det vekk fra byen for å finne ro og mangel på andre turgående - hvilket leder meg over til observasjon nummer to - på tur midt uka i slutten av juni var jeg så godt som alene. Jeg mødte fire - fem tursyklister, pensjonister etter utseende å dømme, ellers ingen. INGEN! Sannsynligvis hadde jeg mødt langt flere på fjellet.

Min mor er en dame som liker å gå i bruktbutikker. Mye artig man kan finne der. Jeg hadde fortalt henne at jeg ønsket meg nytt bad på hytta, i tilfelle hun skulle dumpe over noe brukanes. Kanskje særlig på hytter som domineres av menn, har jeg litt blanda opplevelser med den personlige hygienen. Ikke det at litt skitt er farlig, men stikkord: utedass, pissing i guds frie og felles mat og matlaging. Altså, vaske henda er et rimelig minimumskrav. Men det krever selvfølgelig at ressursene er tilgjengelig. Et slags bad med andre ord. Og her forleden fikk jeg det jeg trengte. Supre greier som jeg syntes passet godt med interiøret forøvrig. Min samboer forstod viktigheten av å få testet ut disse fasilitetene fort som svint, så i går ble jeg innvilget et døgn til skogs. Så med kald pils i sekken, og nytt "bad" under armen bar det inn i villmarken "Badet" ble kjapt satt opp. En liten bit av kjøkkenbenken var alt jeg måtte ofre Suksess! Da var det lett å feire med bading og en kald øl på koietrappa. Ble sittende til klærne hadde tørka.

Kjørte fra Koppang, forbi Rondane og til hytta vi har i Ål. Var der i over en uke med ulike turer i området. Rondane Hytta under rosa himmel Frøkna på toppen av Reineskarvet 1722 moh. Her ser vi mot Hallingskarvet. Her ser vi bikkja med Hallingskarvet i bakgrunnen. Tatt på toppen av Kyrhovda 1150 moh. Fjellveien. Denne stien kan man følge et godt stykke fra fjellet i Ål og over til Hol og videre inn i Skarvheimen.

Kjapp tur til simskarhytta i sommervær med mine to gutter. Han yngste var kjappest og måtte be om lov før han løp I fra oss. Jentene stoppet litt før hytta. Skiføret forsvinner fra fjellet nå i denne varmen. Fisket har vært usedvanlig bra og jeg har fått fiskeforbud. Flotte fisker i topp kondisjon

Endelig sommer og det var klart for årets første fjellfisketur. For en ukes tid siden dukket det opp en fridag som ble satt av til tur. Ny snelle ble klargjort, sluker ble kjøpt inn og jeg kunne kjenne fiskefeberen var godt på vei. Jeg hadde hørt om et vann som skulle huse stor fisk, de historiene derfra var nesten ikke til å tro. Her snakket vi kilos, minst. Klok av skade reduserte jeg forventingene noe, slike historier har en tendens til å være en smule overdreven. Vekten på fisken rundes alltid oppover. Et fenomen jeg er godt kjent med selv, uten at det trenger å kommenteres noe mer. Dagen før avgang sendte jeg en melding til Jarle og spurte om han ville være med. Han sleit med ryggen og hadde en del arbeid som skulle bli gjort i heimen. Denne gangen må jeg stå over, var den klare beskjeden fra han. Da fikk jeg heller lure storfisken aleine. Endelig var det klart for årets første fjellfisketur. Rett etter jobb satte jeg kursen mot startpunktet for turen, men først ble det en liten stopp innom Jarle. Jeg hadde fortsatt håp om å få overtalt han til å bli med, han bruker ikke å være vanskelig å la seg overtale til en tur. Planen gikk som smurt. Alt jeg gjorde var å stille han noen spørsmål som, hvor stor er fisken der oppe? Hvor er det best å slå leir? Etter ca to minutt var talen klar. "Nei faen ej hiv me rundt og blir med" Etter en halvtime hadde han pakket en sekk med sovepose, fiskeutstyr og smertestillende for ryggen. Da var det bare å komme i gang. Etter en time eller to med forholdsvis bratt stigning passerte vi den siste kneika før vannet. Vi var en smule bekymret for at isen fortsatt ikke hadde gått, men joda, her var det isfritt. Det tok ikke lang tid før det første kastet ble tatt. Det var en del vaking på vannet, men ørreten var ikke akkurat bitevillig. Bortsett fra en liten ørret på ca 100 gram som undertegnede landet. Da ledet jeg hvert fall 1-0. Vi holdt det gående til langt ut på natta før det ble en matbit og en kaffekopp. Strategien for neste dag ble lagt, den var enkel. Bare fiske mer, mer og mer. Her gjaldt det å komme seg opp til morgenbette, var den siste beskjeden fra Jarle før jeg lukket teltet. Han la seg til under åpen himmel på et lite nes ca 100 meter fra teltet mitt. Nå var det bare å få noen timer søvn før neste fiskeøkt skulle begynne. Sekken ferdig pakket med smertestillende og fiskeutstyr. Jarle i aksjon. Det var lite fisk å få denne kvelden. Det ble frysetørket til middag denne kvelden. Myrull i solnedgang. Neste morgen våknet jeg av noe tråkking på utsiden av teltet. Med smale øyne kikket jeg ut, og der stod Jarle med et lite glis. Ved siden av han lå det to flotte ørreter på rundt halvkiloen. Mens jeg lå å purka i teltet hadde han stått opp tidlig, og det var tydeligvis lurt. Her var det bare å komme seg opp. I det jeg skulle knyte på skoa hører jeg et rop. Ca to meter fra teltet stod Jarle med noe som kunne se ut som en diger fisk på kroken. Ørreten kjempet desperat for livet, og lot bremsen virkelig få kjørt seg. Etter hvert nærmet den seg land. Håv hadde vi ikke med, her kunne snøre ryke når som helst. For et beist! Iført bokser og fjellsko sprintet jeg ned mot vannkanten, og fikk satt inn et godt grep rundt fisken. Med en puls på ca 200 klarte jeg å lempe fisken på land, og for en fisk. Et slikt prakteksemplar av en ørret ser man ikke ofte i disse traktene. Vekten viste 1,9 kg. Ny rekord for Jarle og, en solid ledelse i fiskekonkurransen. Det var bare å gratulere. Dette ga oss virkelig blod på tann, og haspelutstyret ble brukt aktivt utover dagen. Men et tydelig mønster hadde pekt seg ut. Jarle dro opp fisk på fisk, mens jeg stod der som en annen nisse uten så mye som et napp. Han dro opp flere på blant annet 0,7 og 0,8 kg. Jeg fikk stort sett æren av å dokumentere den ene fisken etter den andre med speilrefleksen. Etter hvert måtte vi bare gi oss, det var nok fisk nå. Legg forresten til at jeg sier vi. Jeg kom plutselig på (helt tilfeldig) at slike turer ikke handler om hvem som får fisk, men at noen får. Dette var et samarbeid og jeg var ikke mer beskjeden enn at nå kunne jeg si at det var vi som fikk fisken, ikke deg, ikke meg, men vi. Hører du Jarle? VIIIIIIIIII!!! Sånn ser en ørret på 1,9 kg ut. 1,9 kg, 0,5 kg og 0,6 kg. Da er det fortjent med karbonade til frokost. Det ble dårlig med fisk på denne karen. Et stort vak er nettop observert og storfiskeren lukter blod. Å jaggu tok den også. 0,8 kg. Kampen er i gang. 0,7 kg. Sekken var faktisk tyngre på veg ned, ikke ofte det. Dette ble virkelig en bra start på sommersesongen, og det er bare å håpe at dette fortsetter utover de neste månedene. Vannet vi besøkte innfridde virkelig og blir garantert besøkt flere ganger. Ørret på 1,9 kg er nesten for mye av det gode, og det er bare å gratulere Jarle med fangsten. Eller gratulere til oss mente jeg. Nå er standaren satt, måtte det bare fortsette. Se hele artikkelen

På den eine sida er eg personleg, lei av at naturen er nedgradert til menneskets personlege arena for meistring og prestasjonar. Det er flott altså, men der ligg ein eigenverdi i tillegg som eg jaggu synes kjem aldeles i bakevja i ein del debattar. På den andre sida er "rekruttering" til friluftslivet viktig for å skape kjærleik til naturen, som i sin tur vonleg bidreg til auka bevisstheit og vern. Likevel meinar eg det er forskjell på og barbere seg og skjære av seg hovudet, og er mektig lei av å debattere i ei tid der me har redusert naturen til å være nok ein arena for menneskets behov for å prestere og oppleve i hurtigtempo, med tilhøyrande tilrettlegging for det same. Dette til tross for at eg er engasjert i naturbasert reiseliv sjølv. Dagens hjartesukk kunne nok vore meir diplomatisk. Og ja, eg vil framleis meine det same uavhengig av eventuelle argument om folkehelse og Gud vete kva, som eg meinar er argument som i mange tilfeller fell på si eiga urimeligheit, dersom ein går dei i saumane.

Gjelder ikke for nett-troll

Det er lov å jakte troll uten lisens

Til @ost Bryne? Ja, hvorfor det! Skal fjerne den fra diverseposten med en gang. For nå har jeg lest en del om hva som kan brukes som naturlig brynestein Superunderbukse. Jeg kan ikke fordra å trekke regnbuksa over feltbuksa. Dermed må den av. Men siden jeg, men regnet øser ned, heller ikke vil ta av meg støvlene har jeg sydd inn glidelås i fjellrevenbuksa slik at den lett kan trekkes over støvlene. Men hvis det er kaldt trenger jeg noe under regnbuksa. Derfor har jeg også sydd inn glidelåser i beina slik at også den kan trekkes på og av uten å ta av støvlene. Hodelykt og ledlykt. Mulig det er for mye, men ikke for meg. Egentlig hadde jeg en i bukselomma også fordi jeg ikke bestandig har på meg jakka hvor hodelykten burde være plassert. Faktisk har jeg en slik liten og oppladbar i lokklommen på sekken, vekt 18 gram. Også har jeg en annen liten ledlykt også den hengende i en "pin on reel" (heiskortdings) i telttaket. Dette er helt nødvendig for i løpet av natten klarer jeg i 90% av tilfellene ikke å finne igjen hodelykten Til @Grimner. Først takk at du endelig beærer oss med din sarkastiske penn. Den har jeg virkelig savnet. Men får du lov til å være oppe så sent, skrevet nærmest tidlig på morgenkvisten. Tydningen av russisk tekst. Skjønner ikke at "1 stk sjok pudding + sukker + fp" kan være noe problem. Det som står er at jeg har med meg som trøst sjokoladepudding med vaniljesus. Og til det trenger jeg både sukker og fløtepulver. Og som den forutseende person jeg er forutså jeg selvfølgelig at "fp" ville volde enkelte besvær, derfor om du går inn i kolonne 3 og et stykke nedover så har jeg skrevet: "2 poser kremet (ikke kremert) saus inkl f fløtep (fp). Siden jeg er en ydmyk og imøtekommende person kan jeg strekke meg så langt at den "f" ikke skulle vært der, men for å gjøre det klart har jeg skrevet "fløtep" etterfulgt av en parantes (fp). Vodka. Ellers det sterkeste jeg nyter som inneholder gjær er kneipbrød.

Det eneste virkelig effektive middel jeg har funnet mot knott er å ikke være der knotten er. Eller be til høyere makter om litt vind. Sistnevnte er det godt dokumentert at har absolutt ingen effekt men det kan føles riktig om man er desperat nok uansett.

eneste måte å unngå knotten når den er på sitt mest aktive er å finne en plass som det blåser litt. Min erfaring er at ingen myggspray funker spesielt bra på knotten. Ellers så har du selvfølgelig våren og høsten når knotten ikke er aktiv. Knotten er helvete på jord og finner en vei inn i ører, øye, nese, munn og alle andre plasser vi ikke vil ha den.

Tror kanskje du må innse at du er på en høyst frivillig tur på Hardangervidda med rikelige retrettmuligheter og ikke droppet i en øde fjellside i Afghanistan

Lifjell forrige helg

@Tom42 har selvsagt med seg bryne fordi han skal sløye omtrent 50 gjedder hver dag. Kanskje kommer det en rein eller to på besøk... Lesbar og forståelig liste til siste kolonne. Her går det over i russisk for meg: 1 stk шоколадный пуддинг + sukker + fp 1 stk ванильным соусом + fp Gitt at alt russisk er minst 50% tyngre enn alt fremstilt i Vesten, så sjanser jeg på at dette er noe du spise når du kommer velberget hjem - kanskje med vodka.

Jeg er en utrent syklist og vil ikke bli sett på en el-sykkel før sånn omtent samtidig med min første gåstol.

"Gossip girl", vel, der lærte vi noe i dag også. Siden du ikke kaster bort livet på dette (god beslutning), så er en batteripakke nok - spesifikasjoner har du fått, ser jeg. Ett av områdene en moderne smarttelefon ikke er så veldig flink på er strømsparing. Rettere sagt, mye av sparetiltakene er opp til deg. Telefonen vil gladelig lete etter åpne trådløse nettverk og Bluetooth-høytalere midt på vidda om du ikke slår dette av og fra egen erfaring vet jeg det er lett å glemme. Men du vil nok være litt tryggere og ta bedre bilder, med et eget kamera. Et middels kompaktkamera som tar AA-batterier tar gode nok bilder, men det vil være klar forskjell på det og halvproffe kamera. Bare husk å ta mange flere bilder enn du tror du trenger @qwer993 kommer med et meget godt poeng. Hvis du må ned i knestående og lirke sekken over på den andre skulderen for så å gå ned på alle fire før du kan reise deg... da kan det være et tegn på at sekken er litt for tung. En pakkliste over hva du tar med er lurt for å kontrollere siste-liten-pakke-panikken. Vi snakker ikke om å telle gram, men om at du lar de håndsmidde grillspydene være hjemme - selv om det ville vært bare helt sjef å grille fisken på dem. Vi er ikke nødvendigvis helt logiske siste kvelden før vi tar de første stegene ut i det ukjente. Ja, jeg hører nissene som vil være med på lasset selv i dag. Hvis du skal ta med noe ekstra i siste liten, ta det med til bikkja - den er helt avhengig av deg og ingenting har større øyne enn en virkelig sulten hund - til forskjell fra en hund som ligger forran spiskammeret og "tilfeldigvis" ser på deg.

Jeg ramler helt av lasset med en gang naturen reduseres til en fornøyelsespark for mennesker. Underforstått at den er verdiløs om den ikke kan brukes til noe. Finner det vanskelig å ta argumenter fra et slikt utgangspunkt alvorlig.

En litt uvanlig morgen - nesten perfekt. Denne gangen handlet det om været. På turen innover mot Blåfjellenden, om det ville bli mer regn og om værgudene ville hive torden og lyn i hodene på oss. På vei tilbake – ganske annerledes. Da var det mer spørsmål om «Hvor varmt blir det? At det skulle bli tur, og at broderen skulle være med ble tidlig klart. Broderen er fortsatt delvis i arbeid, og kunne derfor ikke dra oppover før litt ut på ettermiddagen fredag. Vi planla og bli til lørdag. Vi ville neppe bli alene denne fredagskvelden. Det var egentlig mer et spørsmål om hvor sent kommer de siste? - De kom sent… Vi måtte først komme oss inn til Blåfjellenden. Og det tar jo tid. To-tre timer for de aller fleste. Det regnet på vei opp mot Hunnedalen. Det rant lystig i bekkene nedover liene. Og der det normalt er noen sildrebekker var det nå fosser. Det kunne bli en våt affære innover. På parkeringsplassen var det litt yr. Og det var små flekker av blå himmel. Kanskje det ikke ble så ille likevel. Det ble riktig greit. Ikke opphold, men det lille av nedbør vi fikk over oss, kom bakfra og plaget oss ikke noe særlig. Torden og lyn – ikke så mye som et lite smell. Nå er det likevel ikke den helt store opplevelsen å gå innover med våte bukser og svett bluse. Det blir både klamt og vått, med gore-tex`en på. På hytta var det alt kommet en del folk, og flere meldte sin ankomst etter hvert. Vi ble 20 stykker totalt. Fra mange land – 3 irer, 2 fra Canada en amerikaner og en fra Indonesia. En broget forsamling. Kvelden ble kjekk – som vanlig. Sent om kvelden - natt, kom de siste inn til hytta. Med lykt 25. juni. En av disse er på Fjellforum, og hadde lest bloggen... Nå er det alltid noe som må ordnes. Denne gangen måtte broderen ta de vanlige jobbene, som å lage frokost vaske opp, koste og vaske hytta. Han gjorde en skikkelig innsats, mens jeg gjorde andre nødvendige ting. Det spesielle denne morgenen – det som skilte den fra så mange andre, var været. Det var temmelig annerledes enn fredagens. Noen få små skyer, nesten vindstilt, god temperatur, med andre ord, sol og sommer. En skikkelig fantastisk morgen. Slik de beste morgenene bare kan være. Det var liksom ingen ting å klage over. Det tok ikke lang tid før vi likevel syntes det ble vel varmt. Jeg hadde ikke med kortbukse. Det ble varmt med lange gore-tex bukser. Jeg var fristet til å gjenta et stunt fra noen år tilbake – å gå i bare bokseren tilbake til Hunnedalen. Men med et slik vær ville det ganske sikkert være mange folk i heia. Det ble til at jeg gikk i langbuksa. Det tok ikke lang tid før vi møtte de første dagsturistene. Akkurat ved vadet, der vi gik på steinene over – uten problemer. En av de som kom imot, vasset over med skoa i hånden. Lengre nede kom det også kjentfolk, og det ble selvsagt en liten drøs. Helt nede møtte vi fire på dagstur. Selv om vi ikke traff mange som skulle til hytta, vil den ikke stå tom – alle sengene som kan bestilles var opptatt. Les hele artikkelen

Om det er tyngene? Gjett. Bare jakka veier 1,8 kg. Da jeg var yrkesaktiv spurte jeg engang soldatene mine, "nevn en ting jeg ikke har i feltjakka". En tok i og sa: slipestein". Jeg måtte da melde pass, men jeg kunne ta frem et bryne. Men jeg har vendt meg til tingene, likevel synes jeg alltid det er like ubehagelig å legge seg ned på siden og samtidig få "plassert" SPOTen. Grunnen til at jeg har disse tingene i lommene er fordi de er der om jeg skulle trenge dem utenfor comfortsonen. Ellers er dette nok en yrkesskade. Som mangeårig øvingsleder under både sommer og vinterøvelser var det min jobb å kunne tackle "enhver" situasjon, hvert fall innenfor sikkerhet. Jeg sliter en del med å legge av Forsvaret, derfor var jeg ikke lite stolt da jeg brøt med olivengrønt og valgte rødt telt. Men jeg er tar alle tar alle innlegg like alvorlig, og jobber med saken.

I går på st-hans aften passa det med en tur til Løtens høyeste topp, gjetholen(gitvola på kartet) 850moh. Helt nord i kommunen med grensegata mot åmot, hvor og rondanestien går mot brennsætera. Dette er det lokale bloksberg, hvor det foregikk heksebrenning på 15-1600 tallet. Området er fredet og består av urskog. Det ligger også 2 konglomerater langs stien på rundturen over/rundt toppen. Det ble i fjor høst satt opp et utsiktstårn på 5-6 meter der. Sånn at man ser over tretoppene. I klarvær ser man f.eks; trysilfjellet, rendalsølen, mistberget på Minnesund og et par topper i Jotunheimen.

VIKTIG!!: Før jeg begynner, må jeg bare si at det finnes langt lettere alternativer enn den løsningen jeg skal vise. Denne guiden omhandler hvordan man bruker Qgis til å skrive ut kart via WMS-baserte kartlag, og er ikke nødvednigvis det alle som klikket inn på guiden så etter, ettersom det er langt mer teknisk krevende og knotete å bli kjent med. Derfor anbealer jeg dere å se på de tre alternativene under før dere i det hele tatt begir dere ut på Qgis-eventyret presentert lengre ned: Forumbruker Torstein Ingebritsen Bø har laget en kjempeflott utskriftstjeneste som lar en sette målestokk, UTM-sone, karttype, oppløsning. osv. Verdt å prøve ut! Norgeskart har en utskriftsfunskjon der det kan skrives ut kart i målesstokkene 1.25 000 og 1:50 000. Denne tjenesten krever ikke noe annet enn en nettleser med tilgang til nett, og en skriver. Prinscreen og innlimining i paint er kanskje den letteste løsningen dersom du kun ønsker et bilde av det man har på dataskjermen. Trykk på knappen for fullskjerm, dersom du øsnker hele bildet. Lim bildet derretter inn i det medfølgende tegneprogrammet på datamaskinen din, som for eksempel paint i Windows. Nå over til selve GUIDEN: De gratis kartdatene som statens kartverk leverer er vanvittig omfattende. Det finnes også gratis programvare, som alle operativsystemer støtter, nemmelig Qgis. Dette er et avansert kartprogram, så jeg skal være så rett frem som mulig. I denne mappen finner dere kart jeg allerede har laget. De er er i A1 format og kan kun skrives ut i en plotter, dersom de ikke skrives ut stykkvis. Link til nedlastning av Qgis finner dere her Link Link til WMS-tjenesten finner dere her 5. Legge inn rutenett- WMS Følf punkt 2 til 4.6 og bruk linken under som wms-link http://wms.geonorge.no/skwms1/wms.rutenett?request=GetCapabilities&service=WMS trykk på save og lagre filen, slik at den kan brukes senere. Som dere så, er det masse ulike åpent tilgjengelige kartlag fra statens kartverk. Jeg husker ikke eksakt hva som er standard kartgrunnlag som brukes til fruluft i Norge, men toporaster 3, er det jeg har kommet over som likner mest. Det finnes en rekke topografiske blant de fritt tilgjengelige kartlagene, og prøv dere frem, hvis dere har lyst til å bli kjent med kartlagene. Mange av disse tjenestene har lag man kan selektere ut, slik at man kan legge ulike kartlag sammen, eller fjerne elementer fra kartet som man finner overflødig. Det skal meerkes at dette ikke lar seg gjøre på rasterkartet. Del 2 Skrive ut kartet Lykke til!

Fiskefadese i Femundsmarka 2.-5.juni 2016 Dette skulle egentlig ble en kort rapport om en kort tur, den endte opp med å bli "noe" lengre enn planlagt (slapp av, det er mest bilder). Håper du bærer over med det. Første helgen i juni var det igjen dags for tur. Igjen var det Femundsmarka som stod for tur. Og igjen var det min gode turkamerat Ola jeg skulle dra sammen med. I fjor var vi på en toukers ”ekspedisjon” i Øvre Anarjohka/Lemmenjoki, i år var en langhelg i Femundsmarka alt vi tok sjansen på å spørre våre bedre halvdeler om (man må være taktisk, særlig siden vi har planer om en ny ekspedisjon i løpet av et par år). Femundsmarka er etter hvert kjente trakter. Det var Olas sjette tur, og min tredje. Fra før har jeg ankommet terrenget rundt Grøtådalen fra Kjärringsjöen i nord-øst, fra Grötvalsjöen i sør-øst, denne gangen startet vi turen i vest, med båttaxi fra Femundshytten. Målet var Sætertjønna, som er et utmerket utgangspunkt for turer i Grøtådalen og Kratlland. Vi er blitt såpass samkjørte når vi er på tur at det meste går av seg selv. Planleggingen for utstyret vi skulle ta med foregikk omtrent slik: Ola: jeg tar med kaffe, kjele og mark. Du tar med stekepanne og smør. Mat ordner vi selv. Jeg: ok. Vi ankom Femundshytten på torsdag kveld, på omtrent samme tid som det lokale brannvesenet. Det var brutt ut flere skogbranner i traktene, og vi kunne se røyk fra flere plasser på begge sider av Femunden. Fikk høre at det ikke var i områdene vi hadde tenkt oss, så det la ingen demper på iveren etter å legge i vei ut i terrenget. En nydelig båttur over mot Storvika og startstedet ga en behagelig start på reisen. Turfeber. Fiskefeber. Bålfeber. Ola er KLAR for tur! Turen opp fra Storvika gikk lett som en plett. Stien fra Storvika opp til Røvoltjønnen er motbakke, men lettgått. Ute av skogen var det tid for å forlate stien og skrå sør-østover slik at vi skulle treffe på T-stien litt nedenfor Oasen. Flatt, lettgått og nydelig terreng. Kilometrene gikk unna, men vi tok oss tid til å nyte den vakre solnedgangen bak oss. Helt upåvirket av skogbrannene var vi heller ikke, lukten av ”bål” kjentes på flere kilometers avstand, og vi så røyksøyler på andre siden av Røvoltjønnene. Mannen som sverger til ullongs måtte krype til korset og bedrive stripping etter motbakkene opp fra Storvika. Elg i solnedgang. Til høyre sees røyk fra skogbrannene som startet tidligere på dagen. Meget lettgått terreng etter Røvoltjønnan. Vi krysset T-stien og kom inn på ”vår” sti som skulle føre oss inn til leirplassen ved Sætertjønna. Ved et av de mange små tjernene møtte vi på et av naturens små underverker. Midt i det som ser ut som en død steinrøys tøt det frem vann i store mengder. Det uten tvil største oppkommet av vann vi noen gang har sett. Det var som et boblebad med krystallklart kildevann. Slike små ting fascinerer, og det ble en velfortjent liten pause her. Ola nyter en kopp rykende ferskt vann. Den ikke spesielt behagelige vadingen over Grøtåa. Resten av vandringen gikk i bra tempo, vi var klare for å slå leir. Siste hinderet på veien var vading av Grøtåa. Jeg sverger til høye gummistøvler på alle slags turer, men selv ikke de trofaste Tretorn-kompisene ble høye nok her. Jeg kunne sagt det var forfriskende, men det var egentlig bare kaldt og vondt. Uansett, til Sætertjønna kom vi. Teltet ble slått opp, ved ble sanket (ganske mye nedfallskvist nå tidlig på sesongen). På forhånd hadde vi flotte tanker om hvor kult det hadde vært å tatt stor sprelsk Grøtåørret på bambusstang, så de to driiiitlange bambusstengene vi hadde med ble straks tatt i bruk. Bambusstengene fremstår i ettertid som en av disse ideene som er brilliant når man kommer på dem, men skikkelig dritt når det blir utprøvd i praksis. Ola tok en ”rugg” på noen få gram, ellers var det dødt. Det vil si, vi hilste på Børre Bever som plasket med halen i det vi slengte uti marken. En sterk konkurrent i matfatet. Dag to startet så vakkert. Tradisjon tro var jeg først ut av teltet, og benyttet det strålende været til litt morgenfiske. En flott stekepannefisk ble resultatet. Å ta fisk før turkompisen i det hele tatt har våknet er alltid godt, og optimismen var stigende. Ola ble naturligvis også ivrig når han skjønte fisken var ”på bett”, så vi dro raskt ut på formiddagsfiske. På de tjue første kastene tok jeg opp ytterligere to stekepannefisker, og jeg ila meg selv fiskestans, da jeg synes to fisker fra samme lille tjern er nok. Optimismen var skyhøy. ENDELIG skulle jeg ta mye fisk i Femundsmarka. Det jeg ikke visste var jeg ikke skulle ta en eneste fordømt fiskepinne resten av turen… Resultatet av en meget kort formiddagsøkt. Det siste jeg så til Femundsørretten. Turen gikk oppover Grøtådalen, før vi svingte mot Kratlland der storruggen, etter planen, skulle tas. Vi kastet og kastet. Mark, sluk, spinner. Kast etter kast etter kast. Ikke så mye som et napp. Ikke så mye som antydning til liv hverken i elv eller vann. Formiddagens optimisme ble til frustrasjon. Men humøret var ikke altfor dårlig. Fisket er bare krydder, turen i seg selv er tross alt viktigere. Når man sitter i solen med et deilig kaffebål foran seg har det egentlig ikke SÅ mye å si om man spiser fisk eller rett-i-koppen. Hvor kan vi dra og ikke ta fisk nå mon tro? Den ikke spesielt runde Rundtjønna. Her, av alle steder, traff vi på oppsynsmannen for to år siden. Dagen gikk over i kveld. Turen til Kratlland forble resultatløs, men denne karen gir seg ikke så lett. Jeg SKULLE ha fisk til kveldsmat. Flere små vann ble fisket, akkurat like resultatløs. Kaldt ble det og, med kald nordavind fra alle kanter. Når natten var på sitt mørkeste måtte jeg resignere og tusle tilbake til leir, og da satte jeg virkelig pris på at vi var to på tur. Ved teltet spraket det i furukvist, en alltid like trivelig turkompis hadde fyrt opp skikkelig så jeg fikk varmet lankene. Og plutselig var det gode turlivet igjen godt. Det er helt greit å komme tilbake til dette etter en mislykket fisketur! På den tredje dagen skulle vi gjøre noe så rart som å gå på topptur. Kratlvola skulle forseres. Den store stygge haugen med stein måtte da by på litt av en utsikte, tenkte vi. Man kan trygt si vi ikke ble skuffet! Turen opp var hverken lang eller særlig hard, og utsikten leverte varene som det heter. Panoramautsikt over Grøtådalen fra topp til bunn. Røa-vassdraget, Styggsjøene, Reva, Rogen, Kratlland. Vi så ALT! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mye stein på én gang før. Femundsmarka har ikke de bratte fjellene og dype dalene Vestlandet har, men det er noe røft og vilt over de endeløse blokkmarkene og mange snirklete vannene. På toppen av Kratlvola. Stein, stein og atter stein, er hva jeg ser. Kratlland sett fra oven. Dagens mål: Voltjønnan. En aldri så liten perle midt inne i verste blokklandet. Fra oven fikk vi også se dagens turmål, Voltjønnan. Turen ned var bratt, men på ingen måte ufremkommelig. Voltjønnan må kunne sies å være blant de mer utilgjengelige små vannene i nasjonalparken. Her vokser furuene seg gamle. Gaddene er tallrike, og bålgruene er få. Fisk ble det selvfølgelig ikke, men bålkos ble det, og bålkos er vi svært enige om at er viktigst. Det var bratt, men det gikk. Om ikke annet så bød Voltjønnan på førsteklasses ved og natur. Om tre kunne snakke tror jeg at jeg kunne hatt en interessant samtale med denne flotte karen. Det er alltid spennende med nye smaker. Krydret kveldsmaten med denne friske mosen. Ola klaget på litt vondt i magen, men det kan like gjerne ha vært den kruttsterke kaffen. Etter en kjapp pause i leiren ble det kveldsmarsj nedover Grøtådalen. For å korte inn søndagsmarsjen skulle vi telte ved Krokåthåen. Nytt område for min del, og av de mer brukte delene av parken kunne jeg raskt konstatere. Om ikke annet slipper man å lage seg ny bålplass, og ved fantes det også bare man tok seg litt tid! Rapportforfatteren nyter en stille, og kald, kveld ved Krokåthåen, og angrer på at han ikke kjøpte seg varmere sovepose til turen. Søndag viste været seg fra sin beste side, noe som også ga utslag i bestanden av insekter. Et øyeblikk trodde jeg det landet et helikopter like bak meg mens jeg kastet forgjeves etter fisken i Krokåthåen, men det viste seg å være hele verdens samlede bestand av knott og mygg. Vi hastet videre, bort fra dyr og djevelskap! I hui og hast stakk vi av fra knottinfernoet ved Krokåthåen, men tid til et bilde blir det alltids. Korstjønna viste seg også å være fisketom, som alle andre vann i Femundsmarka. Så også Skogtjønna, foruten stimen av småfisk som samlet seg i innløpsbekken. Kanskje ikke helt etter fiskeetikkens uskrevne regler svingte jeg bambusen et par ganger i denne bekken, og tok opp et par småpinner. Endelig skulle jeg spise fiske-taco, slik jeg hadde håpet på hele turen. Uheldigvis(?) tok jeg en titt på klokken i det jeg skulle til å varte opp med et herremåltid av Michelinstandard. Ingen tid til kokkelering var konklusjonen, vi skulle møte båttaxien i Storvika om en drøy time! Sekkene på ryggen, så gjorde vi det vi gjør best, går fort! 55 minutter senere var det to svette karer som ankom kaien i Storvika, stort raskere tror jeg ikke distansen kan gjøres unna. Solskinn og en tilnærmet stille Femund gjorde at vi samlet krefter fort. En av de triveligere taxikøene jeg har vært i. En langhelg i Femundsmarka såpass tidlig på året er nok gambling med tanke på fisket. Dette var vi klar over, og dette er vi enda mer klar over i ettertid. Selv om fisket var bedrøvelig var dette akkurat den turen vi ønsket oss. Fint vær, lite dyr, mye bålkos, røff natur, topptur, fiske og samling av mentalt overskudd. Det var nok ikke siste gang vi hilser på blokklandet øst for Femunden!

Noe å tenke på: Se tråden om Enan her inne. jf dette med at Enan (og Niak) har "åpen dør" (bare myggnetting).

I den grad det er mulig å unngå. Men jeg sørger for at bikkja mi har godt herdete poter. Masse turer på grusvei og i terreng. Progressivt lengre sykkelturer på grus på våren. Bikkja mi har løpt av seg huden på potene ved et par anledninger, men vi har generelt veldig lite poteproblemer. Er nok også viktig med kloklipp og korte nok klør slik at poten blir belastet på riktig måte.

Total tilrettelegging (før eller senere)av norsk natur vil være døden på høsting og bruk av naturen som har blit gjort siden tidenes morgen. En vei er det samme som en merket sti, kommer bare litt mer lyd fra veien.

Fiskekort i det området er egentlig ikke noe problem - medlemskap i turistforeningen er stor sett nok (Dette gjelder for vann i tilknytning til merket sti.) Det er fiskevann vest for veien mellom Sirdal og Lysebotn. Langavatn (nær STF hytte med samme navn) og lengre nede Rundevann er kjent for godt fiske. Mest kanadisk bekkerøye som formerer seg i dette området og etter hvert aure, som langsomt kommer tilbake. Jeg har selv spist aure tatt i bekken(ånå) nedenfor Blåfjellenden lengre nede i dalen. Fortsetter du turen videre nedover finner du både Fidjavannet og Månvannet med fisk... På andre siden, så ligger Nilsebuvannet og Stakkavannet og Storhidlervannet (med Dyrgrovtjønn og Sandvaten like i nærheten) Alle kjent for godt fiske, og faktisk med stor fisk. Og når det gjelder fiskekort: om en eier skulle spørre "Får du fisk" så er det fordi han er ønsker å vite om du virkelig får fisk - om fisken du tar er hans, betyr vesentlig mindre....

Hvorfor bryne? Med flere kniver er det ikke sjangs for at alt blir sløvt på en gang. I posen med regntøy har du også superbukse. Hva er dette? Kan du klare deg med bare feltbuksa og regnbuksa? Både hodelykt og ledlykt?

Helgas tur gikk til Rena med Berettacup og overnatting i telt på Hemmelfjellet fra Lørdag til Søndag. Flott område og kjempeutsikt i alle retninger! Fra Rena kjører man til Skramstadsætra, bomveg (50,- kr./kan betale med kort) og videre inn på Fjellveien. Her er det bom og stopp for bilturen, men egen parkeringsplass til å parkere nedenfor bommen. Deretter er det bare å ta bena fatt. Turen er lett man gjør den unna på under en time, man følger grusvei videre i 2 km gjennom et hytteområde før veien går over til svært tydelig sti som man fortsetter videre på så å si rett frem til man kommer til toppen etter ca. 1,5 km på stien. Etterhvert kommer man over tregrensa og åpner seg en fantastisk utsikt i alle retninger og om man vil kan man fortsette turen rett ut på Hedmarksvidda. Planen var å finne en teltplass med utsikt og det var jo ikke så vanskelig, litt mer vanskelig å finne en plass i ly for vinden, det blåser som vanlig på toppene. Bare man kom litt ned fra toppen igjen så dukket det opp en brukenes plass, men det var nok like greit det ikke regnet så veldig mye den natta for å sette opp teltet i en grop er vel i utgangspunktet ikke så veldig lurt. Hadde uansett en trivelig kveld i teltet, sovepose med komfortemperatur på - 11 er sånn omtrent akkurat passe hele året, og det nye Exped winterlite underlaget mitt er _vesentlig_ varmere å sove på enn det gamle Ble rent varmt utpå natta ... Bråbestemt fjelltur og teltnatt i nye omgivelser, eneste feil var at det ikke ble tid til egg og bacon til frokost da det ble tidlig oppbrudd når man er så dårlig til å planlegge at man avtaler skytetid kl. 09.00 på morgenen, og med 1,5 times transporttid tilbake til banen ble det tidlig oppbrudd. På vei opp til toppen får man glimtvis en anelse om at utsikten er bra bare man kommer seg over trærne. Teltplass med utsikt Ikke noe problem å finne stien i alle fall, populært turområde.

Noen har sett litt mye amerikansk survival-tv Ta en "hike" på fjellet uten mat så får du raskt en reality check.

Kan jeg ikke tenke meg. Man har ikke lov til å avlive dyr, om det da ikke er snakk om dyrevelferd (livstruende skadet ol) Hvordan hadde du tenkt å avlive disse dyrene? Hva med å bare kjøpe fiskekort?

1. Åpne innluft-hullet, sørg for at uthullet er lukket. 2. La skummet fylles med luft (det blåser seg opp av seg selv) 3. Legg hånden over hullet og press skummet flatt med begge hender slik at luften flytter seg inn i underlaget. 4. Ja, det tar tid. 5. Ja, det er verdt å kjøpe Schnozzlebag.

Haha, det burde ihvertfall være smarte argumenter bak avgjørelsen, og ikke fordommer og føleri. Elsykler har ingenting i utmark å gjøre, all den tid det er motorisert. Det er forbudt per lov. Men så trekkes det frem stislitasje igjen. Hele anti-sykle gjengen blir jo satt i et dårlig lys av en slik gjentakelse av det som ser ut til å bli et mantra. Dersom NINA finner ut at sykler sliter noe hinsides mer enn annen trafikk, så er jeg klar til å spise hatten min. Men inntil det er bevist så foreligger det ingen bevis for at stiene blir ødelagt.

En litt pjusk kjøttmeisunge som satt rett utenfor hytta i dag. Kjøttmeisungene flyttet ut av fuglekassa på onsdag (mens jeg var på tur!), så nå er det merkelig rolig foran stuevinduene etter en lang periode med hektisk aktivitet.

Da har en gammel drøm gått i oppfyllelse: Et stk Six Moon Design Lunar Solo (2016 mod) er handlet inn. Funnet på Finn.no, kanskje selgeren er forumbruker? Nå kan kondensen bare komme, for dette teltet SKAL jeg lære meg å mestre.

Knotten her i indre Agder flyr stor sett over alt på denne tiden av året. Inn i nesa, inn i uthuset, inn i håret, inn i stua, inn i fua.......

1) Fisker selv mye, men har alltid meg middag for hver dag i tilfelle jeg ikke får fisk. ingenting er verre enn å gå "tom" på tur. Hvis du er bekymret for vekten så se på frysetørket mat(Real osv.), nuddler og toro-poser. Du blir veldig fort lei havregrøt! 2) Kjøp en batteribank type 10 000mah og høyere enn det. Veier ikke allverden og koster ikke allverden. Batteripakkene til feks Anker er poppis i statene og en pakke på 20 000mah skal klare å lade en Iphone 6s intill 7 ganger 3) Har dessverre ikke erfaring med hund, men mulig den klare å bære noe selv hvis du har kløv?

Man skal ikkje sova bort sumarnatta.. Og når man heller sover bort ettermiddagen pga hodepine og lysskyhet blir man opplagt til kvelden. Ble ikke helt mett på fjelltur etter helgens tur til Rondaståk, så da helgevasken var overstått pakket jeg en sekk og satte meg i bilen og kjørte til fjells 23:30. Uten konkret mål eller ønske om å kjøre for langt ble et vann tett ved veien målet. Telt og sovepose var med i sekken i tilfelle det var for fint til å stikke hjem. Området viste seg å være nesten bare myr, så teltnatt fristet ikke, men vakkert og fredfylt var det. Fikk en god pause ved en benk ved vannet, med vakker himmel, vakende fisk og gjøk og dyr på sommerbeite i bakgrunnen. De beitende dyrene viste seg å være en flokk kyr som tok følge med meg tilbake til bilen, ellers hadde jeg selskap av både rev, hare og diverse fugler. Hjem igjen og i seng til 02:00. Satser på å sitte enda litt lenger og få med soloppgangen også neste gang.

Har aldri hørt at knott ikke går under tak. Har aldri brukt lavvo noe særlig, men knotten følger jo med inn i teltet dersom man er litt for treig med å komme seg inn...

Markatur i går i nydelig vær, dog iskald nordavind. Innlagt lunch på Grønlia. Holdt på å få slag da jeg kom dit og så at det var folk overalt. En mandag kl. 13?? Viste seg å være en gruppe på 40 mennesker som skulle ha lunch i tillegg til "vanlige" markatravere. De forsvant heldigvis inn i hytta etterhvert slik ay skogens dype stille ro ble sånn noenlunde gjenopprettet. Retur om Skjelbreia og Klokktjønna tilbake til Vådan.

Hadde en tur opp til surtningshue på lørdag. Dagen startet med lett yr/regn og gikk etterhvert over til litt tåke som kom og gikk. Men etter noen timer ble det ganske fint en periode. Så det var med andre ord veldig ustabilt vær. Hadde nå med klær for alt mulig av vær, så det var ingen problem. Ble en fin og lang tur. Toppen hadde litt myk snø som en til tider bare gikk rett igjennom så måtte tenke endel for hvert skritt en tok så det ikke ble noen skader

Satte meg i bilen og kjørte fra Kongsberg til Notodden og så nesten opp til Gavlesjå. Etter ca en time parkerte jeg bilen, men bensinlampa hadde lyst gult den siste kilometeren. Hmmm... Turen går innover en fin sti en kilometer eller så før det bærer bratt oppover lia. Hadde ikke spist lunsj, så etter hele 15min fra jeg startet satt jeg med ned og spiste et par skiver på svaberget. God unnskyldning for å ta en pause i bakken! Stien fortsetter bratt oppover til den flater ut mens den går i motsatt retning av toppen. Det er litt kronglete å gå her fordi fjellbjørken gjerne legger seg litt på tvers, men bra sti. Etterhvert kutter stien opp til ryggen og resten av turen går med fantastisk utsikt. Fra toppen av Himingen er det fin utskikt mot Gaustatoppen Slettefjell i forgrunnen til venstre, Mælefjell, Blåtjønnfjell og Heksfjell lengre bak til høyre: Litt lengre unna er Brattefjell og Vindeggen (i horisonten). Var innom Brattefjell i fjor, noe som var en veldig fin tur! Jeg droppet benveien ned som en hytteeier jeg snakket med for et par år siden sa han hadde brukt opp. Det er veeeeeeeldig bratt. Det er kanskje 1km i luftlinje ned til bilen som står på parkeringsplassen. ... Kom meg vel ned, etter å ha trillet hele grusveien ned for å spare bensin og fikk fylt opp tanken. Hele turen inkludert kjøring tok faktisk ikke mer enn 4,5 timer, så hadde faktisk fint rukket å ta denne turen etter jobb nå midt på sommeren.

En stadig økende nordlig vind, opp mot kuling utpå ettermiddag/kveld i Bergen i dag, og jeg benyttet anledningen - nær toppen av Damsgårdsfjellet - til å se hvordan oppsettet med StS Nano Tarp funket når det ble vind litt over normalen: Det er lavt, smalt og nesten ikke langt nok - men igjen: Som nødløsning er dette godt nok Etter at jeg hadde satt den opp, krøp jeg inn og slappet av og bladde i en bok - og plutselig var en halvtime gått. Da jeg krøp ut og reiste meg opp, ble jeg overrasket over den kjølige vinden jeg ikke hadde merket under TarpPonchoen, vindjakken ble funnet fram umiddelbart. Pakket sammen og gikk over til Holefjellet og ned derfra - fin tur Satser på å raffinere TarpPoncho-løsningen litt - må lage noen "ferdigløsninger" som gjør den kjappere å få opp og ta ned. Feriepenger er til for å brukes, og noe dyneema- og karbon-greier er ventet i postkassen snart...

Drikkeflaske med Ingstadsitat: https://www.revir.no/produkt/revirflasken-ingstad/ Trenger egentlig ikke, men ble for fristende.

Hei igjen. Deler et bilde fra min første tur med nyteltet . Flott fisketur med en temperatur ned mot 2-3 grader i natt. Fortsatt meget fornøyd med telt og fargevalget. God sommer turfolk

Mine gamle FiveTen klatresko har lenge bedt om å få pensjonere seg, men jeg har drøye og drøye det. De har vært resåla to ganger men nå tror jeg alt håp er ute. Har flere andre par, men ender opp med bare å bruke disse. Så idag er samme modell bestilt.

Ugleseeing av sykling og syklister er snobbisme.

Forteltet går nesten helt ned. De tre andre sidene er høyere over bakken.

Jag tycker mitt 123 har brunnit lite orent med gulaktig låga på sistone. Förslag på åtgärd?

tett regntøy kan feks være av polyuretan

Jeg har 8-9 års erfaring med Backwood. Kort fortalt: Hvis du er interessert i komfort og kvalitet så trenger du ikke lete lenger. Holmeslet Backwood er svaret på begge. Skal du ha et lite og ultralett telt er ikke Backwood teltet du skal kjøpe. Når det er sagt så har jeg aldri vært i tvil om hvilket telt jeg skal ha med meg på tur. Jeg har et tomannstelt som veier 1,7 kilo, samt et tunnelltelt fra Helsport (ukjent vekt), men det er ALLTID Backwood jeg pakker i sekken, sommer som vinter. Teltet har vært brukt på blant annet Saltfjellet, Hardangervidda, Rondane, Dovrefjell og i Nordmarka. Det har stått støtt i vindstyrker over 20 ms (sjekket på vindhistorikk på yr.no), men er antageligvis mer utfordrende å sette opp under slike forhold enn feks Helsport Svalbard. Men har du trent på å sette opp teltet riktig, så er heller ikke det noe problem. Teltet har mange barduneringspunkter (de nye modellene har enda flere enn modellen jeg har), og du blåser nok bort før teltet blåser ned... Det blir sagt at Backwood er verdens største tomannstelt. Om det er riktig vet ikke jeg, men jeg har mange overnattinger med 3 feite mannfolk i teltet, pluss ei slank Huskeytispe. Plass er ikke noe problem. På langturer med flere i følget er alltid Backwood'en samlestedet. Vi har vært opptil 7-8 personer som har lagd fellesmiddag i teltet, uten at det opplevdes som trangt. Prøv det i et tomannstelt fra Helsport eller Hilleberg! Tørke og kokemulighetene er fantastiske, men jeg anbefaler å bestille med "loftet" som ekstrautstyr. Det hjelper på å holde varmen nærmere bakken når du fyrer. Og fyring og matlaging gjør du selvsagt INNE i teltet - helt trygt - og veldig sosialt! De som har kjøpt telt etter at de har vært på tur med meg har alle kjøpt Holmeslet. Det er ikke tilfeldig! PS: representanter fra Holmeslet kan ta kontakt på mail for kontonummeret mitt!