Vinnerliste

Årets høsttreff er gjennomført. Som vanlig har det blitt holdt i Østmarka. Og som vanlig har vi holdt oss til et tema. Denne gangen var temaet å kose seg mest mulig. Planen var ganske løs. De som ville kunne møte opp ved Langvann et lite stykke øst for Østmarkskapellet på fredag. @‌Mossy og jeg tok først t-banen fra Grønland Helsfyr, så til Skullerud. Derfra gikk vi i seneste laget mot Langvann. Gikk ikke så lang tid før vi måtte finne fram hodelyktene, og etter et par timer var vi framme ved Langvann. Mulig jeg husker feil, men der ventet ‌@Rolf_E, ‌@Grimner, ‌@LightDan, ‌@Xperiment og @MagneJ når vi kom. De hadde fått bålet i gang, og flere hadde vært dere flere timer allerede. De hadde valgt akkurat den plassen jeg hadde sett for meg. Og like sør for oss hadde en annen kompisgjeng slått leir. Litt senere på kvelden kom ‌@opmyl og ‌@raster. Vi var allerede 9 stykk, og jeg var allerede strålende fornøyd med oppmøte. Det var finvær denne kvelden. Stjerneklar himmel gjorde det litt kjølig, noe som bidro til å forsterke gleden av bålet. Det passet meg bra. Når jeg hadde satt opp teltet, og fått oversikt over hva jeg hadde puttet i sekken, så fant jeg ut at jeg hadde glemt downmaten, liggeunderlaget jeg skulle sove på. Heldigvis hadde jeg med bamse i tillegg. Også hadde jeg glemt vinopptrekkern. Hadde jo en glassflaske med vin. Også hadde jeg ikke sett i handleposen til ‌@Mossy, så jeg hadde med 3 ganger så mange egg som planlagt, samt noe annet kjafs jeg ikke trengte. Dette begynte å se ut som en typisk markatur for min del. Men noen alvorlige problemer var det ikke. Jeg har aldri opplevd at løpet er helt kjørt på disse enkle turene. Man finner alltid en løsning. Var mye enkel matlaging denne kvelden, men snacksen og hyggelige drikkevarer satt løst hos gjengen. Vi rakk litt sjitprat før vi tok kvelden en etter en. Lørdag morgen var det skyet litt til. Folk kom seg opp ut av telt og hengekøyer sakte men sikkert. Og når nesten alle var ferdigpakket ble vi overrasket av ‌@qwer993 som gamblet på at vi fortsatt var ved Langvann. @raster måtte dessverre hjem lørdag morgen. Så vi var fortsatt 9 FFere. Da la vi i vei mot Hauktjern. Tok strake veien via Slettfjell, tidvis veldig hyggelig terreng å gå i. Hauktjern er blitt en ganske tradisjonell tur for FF. Dette er vel 3. år på rad vi er her. Det er liten sannsynlighet for å være alene her, men det er et fint mål for folk som ønsker å prøve seg på disse mytiske Fjellforumtreffene Når vi kom fram i 15:30 tiden var det fortsatt ledig ved de to største etablerte leirene. Vi tok den som lå mest skjermet til, da det var noen barnefamilier som hadde lagt seg til rett over vannet. Vi måtte bygge opp sitteplassene rundt bålplassen på nytt, samt få opp tarper rundt. Det skulle komme regn fra 18. tiden. Må si meg imponert over arbeidsviljen til hele gjengen. Alle stod på med rydding, vedsanking, saging og kløyving. Og før vi visste ordet av det hadde vi ved til hele kvelden og dagen derpå, tak over hodet, klar for en helaften. Før mørket kom over oss fikk vi besøk av ‌@Johan2000, ‌@LilleTrippe, ‌@tklami og ‌@hesthov med søster. Ble nesten litt trangt rundt bålet når alle satt der samtidig. Men det var alltid noen som var på farta og gjorde noe annet, så det gikk fint. Kvelden ble meget hyggelig. ‌@Mossy og jeg laget lørdagstaco i skauen for første gang, og det var mye forskjellig lørdagsmat fra Real til passe spicy kylling som kokkelert. Og om man ikke ble sprengmett av middagen, så ble man garantert sprengmett av all godisen som ble sendt rundt, både i fast og flytende form. Det kom noen regnskurer ned på oss den kvelden. Men ikke så mye at vi ble søkkvåt og kald. Jeg tror alle holdt seg tørre og varme. Og neste morgen var det igjen skyfri himmel, og sola tittet etter hvert igjennom trærne. En fantastisk deilig avslutning på en fantastisk helg med fantastiske FFere. Vi fikk i gang bålet, tok vekk tarpene, og tok oss god tid med frokosten før en etter en valgte å ta seg hjemover. Takker alle for oppmøte. Vi ble totalt 15 stk. Det mener jeg er ny deltakerrekord, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg håper å se dere alle på treff igjen!

I fare for å gjenta meg selv nydelig på torghatten nå på morningen. Første snøen på de syv søstre og litt is her

Jeg har også en Arcteryx theta SV jakke og like etter at jeg hadde kjøpt den så var jeg på en liten topptur. Det var tidlig vår, kaldt og det lå igjen en del større myke snøfenner som jeg måtte kave meg gjennom. På toppen tok jeg av meg jakken for å ta på en ekstra ullgenser og da oppdaget jeg at jakken var kliss våt av kondens på innsiden. (Nesten nok til å koke meg en kopp kaffe.) Etter denne turen skrev jeg en mail til Arcteryx og spurte om denne jakken skulle være så tett at den ble kliss våt på innsiden av kondens. Svaret fra Arcteryx var at skulle jeg unngå dette i slikt vær som jeg beskrev så måtte jeg bruke utluftingsmulighetene under armene. Ellers var det en naturlov at damp kondenserte mot en kald flate uansett pusteegenskaper. Nå har jeg brukt denne jakken på flere turer og selv om den er ganske enkel i utformingen uten for mange rare justeringer eller andre finurligheter så er jeg blitt veldig glad i den. Spesielt er jeg fornøyd med hetta og de justeringsmulighetene den har. Før jeg kjøpte denne jakken så hadde jeg slitt ut to Dermisax jakker fra Bergans. Disse jakkene hadde et tynt nettingfor som alltid var kliss vått av kondens, uansett vær. Jeg er overbevist om at damp og kondens må luftes ut via egnede åpninger. Stoffene puster ikke nok og spesielt ikke når det er kaldt eller regn. Hvis du fremdeles er en av dem som tror at en jakke kan være vanntett samtidig som den kan slippe ut den dampen som produseres på innsiden av klærne på en svett fjellvandrer så kan du lese denne artikkelen. http://andy-kirkpatrick.com/articles/view/the_truth_about_breathable_waterproofs

Etter litt tidligsne for en tid siden kommer det nuh endelig et snøfall igjen her så da blir det vel ut og jage de litt lysere nordlysbildene. Det er forholdsvis stor forskjell i utfordringer med snedekket kontra bart terreng. Capturing Aurora by Espen Ørud, on Flickr

Etter å ha sittet inne og sett på drittværet utenfor vinduene nesten hele helgen, lysnet det en smule i ettermiddag. Jeg tok på gummistøvler, fylte sekken hlavfull med litt ting og tang (deriblant mitt nye forsøk på spritbrenneroppsett) og var snart vei oppover Holefjellet. Det ble en stopp for å teste kaffelaging i litt vind - den kjele-tilpassede vindskjemen og brenner funket greit, og kaffen var snart klar (lenge før spriten hadde brent opp, jeg overvurderte hvor mye vinden ville øke koketiden): Ca 10 min etter at bildet over ble tatt, var det på tide å helle ut siste rest av kaffe, pakke alt ned i sekken, hive den på ryggen og få på regnponchoen i en fei - bygen som nærmet seg raskt, viste seg etterhvert å være en haglskur som gled over i et regnskyll. Varte ikke lenge, etter et kvarter var det tid for en stopp i vandringen for å ta av regnponchoen igjen, og mens jeg drev på med det - kom solen tilbake Masse høstfarger: Ikke verdens lengste eller mest spennede tur, men veeeeldig godt å komme seg vekk fra sofaen og ut i naturen denne helgen også!

Det er jo mulig at lettpakking blir litt for snevert som tema for en gruppetur i Møre og Romsdal. Kanskje du må gå bredere ut for å få til en gruppetur?

Har ingen formening om hvordan man skal regne ut comforttemp på to soveposer, men selv bruker jeg en syntetisk pose med comf på 2 (pluss) og en gammel sliten dunpose some hadde komfort på ca 0 da den var ny, og disse to holder meg varm og god ned til minus 20 - noe som blir omtrent det samme som vinterposen min, en ajungilak tyin 5season, som tar fire ganger så mye plass i pulken... I kaldere vær bruker jeg en tynn sommerdunpose med komfort på ca 10 pluss inni vinterposen, dette funker utmerket ned til minus 30. har ikke sovet ute i kaldere vær enn dette. Har en teori om at det luftlaget som blir mellom posene i et to-pose-system også isolerer ganske mye - og derfor blir det vanskeligere å regne ut noe nøyaktig.

3 gamle kompiser på ukestur på ski gjennom hjertet av indre Troms i uke 16. Medbragt mat for hele uka, gikk med sekk (ikke pulk), utstyret var skrellet ned til minumum for å spare vekt. Nye fjellski, Fischer med kortfell, overraskende bra skiføre, gikk på tørrvoks flere dager. Fine overnattingssteder (DNT og Statskog), passe etappelengder, tørr ved på alle hyttene, variert vær, mye vind men alt i alt mye bra vær. God logistikk med fly til Bardufoss og en hjelpsom fjellforum-kar som tilbød seg å kjøre og hente oss. Søndag: fly fra Oslo til Bardufoss, bil til Innset/Rostadalen. Våt snø og ikke det mest spennende terrenget opp til Rostahytta, men godt å komme i gang. Sekken tung (ca 1 kg mat per dag) pluss litt ekstra kos til første kvelden. Hovedhytta for oss selv, men ei sprek dame i voksen alder med hund i sikringsbua. Mandag: snøvær, minimal sikt. Prøvde å gå på kompass, men ga opp til fordel for gps. Det fungerte bedre, lunsj på Moscojavri (Statskog åpen bu) mye snø, vi gravde to steder før vi fant hyttedøra, og hadde neppe funnet hytta uten gps i snøværet. Døra var heldigvis todelt, så vi kom oss inn. Døra hengsler utover, så vi var faktisk redd for å snø inne. Våt ved, men fikk fyr og varme etter hvert. Videre til Storrosta med fremdeles dårlig sikt. Synd å gå så fin etappe uten å se noe særlig. Statskogs åpne koie ved Storrosta er nesten ny og veldig fin. To finner lå værfaste, da ble det ei seng for lite, men finnene var trivelige karer og tilbød oss seng uten å nøle. Bilde fra Storrosta, ved Statskogs åpne hytte. Flott plass! Tirsdag: Knallsol! Nå ser vi hvor flott det er her inne! Finnene skal til Pältsä og går tidlig, vi nyter frokost og et par fine formiddagstimer, før turen går til Dærtahytta. Veldig grei etappe, nysnø gir knallfint skiføre innover dalen mot Dærta. Lenge ser det ut til at vi får Dærta for oss selv, men 3 slitne finner kommer sent på kvelden. De har gått ei mil feil fra Dividalshytta, og har hatt en tøff dag. Onsdag: God sikt men mye vind fra sørøst. Sikter på samebyen 6 km sørvest, runder Jalggohas og får 10-12 sekm midt i mot inn dalen. Med fokksnø som fyker over småskavlene og sola i ansiktet er det utrolig flott tur. Nysnøen har gitt tørrvoksføre og fellene blir i sekken. Runder Jerta (1428 moh) og nyter at vinden slipper taket. Fin nedkjøring ned mot Dividalen, og får DNT-hytta for oss selv. Turens lengste etappe gikk som en lek. Tipper 6 timer på ski, og et par timer god pause i sola på vei ned mot Dividalen. Torsdag: Hviledag, dvs vi tar lang formiddag på Dividalshytta før vi bruker to timer til Havga. Denne hytta driftes av Troms reindriftsforvaltning, to senger, sjarmerende sted, greit at det ikke er andre enn oss der. Musefella på veggen har dimensjoner for jerv, som vi også ser ferske spor av. Fredag: Vi krysser Dividalen opp mot Galggojavri, følger et skispor som viser seg å være et godt valg. Sporsnø med rypespor overalt, og vi ser og hører rype hele tida. Eierne av skisporet finner vi i telt ved Galggojavri, to isfiskere som har fått masse fisk i 100 gramsklassen. De er like blide, og mener livet her er bedre enn å fiske i kø på Vuoma. Vi har veldig grei tur videre til Vuomahytta, der det virkelig er stinn brakke. Hytta bærer virkelig preg av at det er "fastboende" isfiskere her, folk som går inn med pulk fra Frihetsli og bor her og fisker. Vi får ”låne” et par hull, men storrøya lurer oss. Da blir det gryterett med tørket kjøtt i dag igjen. Heldigvis er det 3 ledige senger i sikringshytta, og vi har en kjempetrivelig kveld med en gjeng som har kjørt helt fra Alta for å fiske her. Lørdag: Skitvær, rundt 0 grader, mye vind og dårlig sikt. Vi følger sommerløypa og kommer oss gjennom den trange dalen mot Gaskas. Litt obs på snøskredfare, men ser ingen steder hvor det er gått skred. Snøen er våt, det blir en dag på feller. En rev holder følge med oss oppe i fjellsida, og nærmere øyesyn med kikkert viser at det er en rødrev og ikke fjellrev. Den ser mager ut, og sliter nok med å finne seg mat i fjellura. Når vi nærmer oss Gaskashytta og hører snøscooterne fra Altevann forstår vi at vi er på vei ut av villmarka. Kvelden her blir rolig, og neste dag blir det 16 sekm midt i mot over Altevann. Sekken er lett, og vi tar det som ei arbeidsøkt. Blir passert av ca 30 snøscootere, men kjenner at vi tross alt har det bedre enn dem. Oppsummert: fantastisk fin skitur i hjertet av indre Troms. Masse natur for oss selv, faktisk så vi nesten ikke folk mens vi gikk på ski, kun på hyttene. Godt utbygd hyttenett, og ingen risiko for at det er fullt (med unntak av Vuoma hvor det er mye isfiskere). Ingen scootertrafikk før vi kom til Altevann, og fine hytter med god plass, godt renhold og tørr ved. Lange dager (lyst til over kl 22) gjorde at vi hadde god tid hele tiden. Villmark med masse rype, ferske jervespor. Vi gikk med sekk i stedenfor pulk, valgte å ikke bære isbor, men er nok verdt å ha med isfiskeutstyr om du går med pulk. Vi hadde med pilkestikker og fisket i "andres" hull på Vuoma. Med kort vei til Bardufoss er dette også en rutre med god adkomst sørfra. Utstyr: nye fjellski Fischer med kortfell. Kun tørrvoks, ikke klister. Opplevde dårlig lim på fellene, har reklamert på dem. Pakket lett, hadde 17 kg inkl mat ved start og ca 10 kg ved slutt. Hadde med vindsekk, sovepose og liggeunderlag, 2 spader, papirkart og 2 x gps med kart, dunbukse og (mellomtykk) dunjakke, 3 luer (skyggelue, skilue og varm pelslue), vindmaske pluss alpinbriller. Alt ble brukt! Mat: frokostblanding m tørrmelk, eller havregrøt som frokost. Beef jerky, spelt knekkebrød, hasselnøtter som lunsj og gåmat, drytec eller egentørket mat til middag, pluss div kjeks og sjokolade. Mye drikke, nærmere to liter gikk med daglig, hvorav en liter varmt.

jeg vil ha ALLE tips, råd, knep og triks dere har om tørking. tørking under åpen himmel, tørking i telt, tørking mot primus, tørking mot bål, tørking av våte klær, tørking av støvler, alt som er relatert til tørking når en bor ute

@Anti : Da passer nok posene dine så og si perfekt sammen, og "sleggefaktoren" på 2 i formelen ovenfor blir istedet 1 for deg: 0 - (21-2)/1 = -19. Ser jo at det kan være lurt med en "sleggefaktor" på 2 (som altså betyr at man bare legger til halvparten av temperatureffekten av den kaldeste posen), for å ta høyde for ugunstige forhold som feks sammenklemming (samt muligens en betraktning om mindre temperaturgevinst pr cm isolasjontykkelse jo lengre ut fra en rørformet varmekilde du kommer) - men det betyr ikke at man ikke kan bli positivt overrasket "Sleggefaktor" på mindre enn 1 vil nok i alle fall bære galt av sted, og nesten garantert medføre at man ender opp med å fryse , så å bruke 2 er sikkert ikke dumt før man har fått testet litt.

@Martin Gjellestad Enig med ditt inntrykk av at det fleste her på Sunnmøre går mest på toppturer/dagsturer. Jeg tar gjerne en topptur eller to selv, men er veldig glad i type furuskog og bål friluftsliv. Jeg holder til i Ålesund, lite furuskog å finne:) Tror her på forumet er en bra plass for teltere å møtes, hvert fall en god start. Etter jeg begynte å "blogge" (hater det ordet) litt om turene mine har jeg kommet i kontakt med flere likesinnede turfolk, det har vært utrolig kjekt. Så i den moderne verden er del vel på internett teltere treffes:) Ps.Som sagt, jeg holder til i Ålesund. Fikk ikke med meg den forumtreff-tråden din http://www.fjellforum.no/topic/36802-lettpakkertreff-i-møre-og-romsdal/ Jeg stiller gjerne neste gang om det passer i forhold til jobb (Jobber turnus).

En runde i butikker ga et lite bilde, selv om hver hadde bare et par og flere hadde de samme. Men jeg tror jeg har konkludert med at disse multifuelene er digre greier og ekstra duppedingser, og behovet mitt er pr. i dag ikke så stort at det er verdt størrelsen. Jeg syntes egentlig flere av de andre også var drøyt gedigne, spesielt var det noen som ikke gikk an å slå noe som helst ihop. Tror jeg bare kjøper det Trangia-settet med Trangia-brenneren til å begynne med. Så ser jeg litt når jeg er på tur med andre, hva de har og hvordan de brennerne funker – så kan jeg bytte ut med noe bedre når jeg har funnet det. Har notert meg noen brennere her i tråden som jeg skal være særlig på utkikk etter, men fant ingen av dem i butikker her. Mener imidlertid bestemt at jeg kjenner flere som har av de typene, så de burde jeg kunne få sjekket rimelig lett. Synes jo egentlig det der hjemmemekkasettet med høy stekepanne og lokk så fristende ut da…

Merk at denne tråden ble lagt inn i "Fjellvandring" og ikke i "Turfølge" forumet. Folk som vil teste en fjelltur sammen med meg må gjerne ta kontakt, men først og fremst er dette noe jeg genuint lurer på. Hvordan møtes teltere? @virrma Tviler på at venninnene til kona blir begeistret om bildet mitt kommer på Tinder Men jeg tester ut Turvenn appen så smått. Stor overvekt av folk som søker nærhet der også dog. @Grimner Jeg har et inntrykk av at turfolk i M&R hovedsakelig går dagsturer. Det merker vi på besøkstallet på hyttene våre også, jeg er med i lokale DNT foreningen. Folk går toppturer, til fots eller på ski. Ikke nødvendigvis tarp og furubål. Mitt førsteinntrykk av naturen her oppe når jeg først flyttet hit signaliserer også litt av bakgrunnen til at det kanskje har blitt slik: Fengslende landskap. @Walle Jeg sitter i styret i den lokale DNT foreningen, er med i hyttekomiteen for DNT hytta Reinsvassbu, og diller som redaktør for det lokale medlemsbladet. Men det er ikke noe særlig med folk på min alder som er med der.

Interesant artikkel og han slår et slag for brynje ser jeg og jeg har gjort samme erfaringer! Jeg benytter alltid brynje innerst når jeg beveger meg, så bruker jeg en lett skallbukse som ikke er vanntett eller 100% vindtett og en tynn teknisk genser. Dette er basis for alle fotturer (vår/sommer/høst). I leir bytter jeg ut brynje med merinoull og nye ullsokker som er litt tykkere og en fleece overdel. Om det skulle bli skikkelig blåst eller regn så har jeg lett tilgjengelig en fjøro dri1 bukse og jakke fra norønna som er lett og supertynn men tåler regn/vind veldig bra - dette fjernes så snart det er mulig igjen. Er selv ingen fan av tunge skalljakker som både tar mye plass og veier mye, faktisk har jeg sjelden noen skalljakke overhodet.

Dette er ikke fakta, men spekulasjon. Hvordan hadde verden sett ut om ikke A og B og C hadde inntruffet? Eller hvis D hadde inntruffet for X antall år siden? Realiteten er at det fremdeles drives et flatehogstbasert industriskogbruk i Løvenskiolds skoger, et skogbruk som ødelegger det biologiske mangfoldet og reduserer naturopplevelsene for 100.000-vis av mennesker. Realiteten er denne, og det har blitt værre siden 1979: http://www.fjellforum.no/topic/20017-tråd-for-dokumentasjon-av-naturinngrep-i-oslomarka/?do=findComment&comment=237698

Hun lever dessverre ikke mer. Men hun var et lurvelleven ute av en annen verden. Gikk aldri tom for energi. Tror hun var blanding av buhund og border collie. Hun var flink til å gjete elg så det ble noen springmasjer ut av skogen med sinna elg etter oss. Var ellers en perfekt turvenn og hun elsket å sove ute og å gå i fjellet eller skogen hele dagen. Så lenge det ikke var elg i nærheten. Hun var på mange måter den perfekte hund og vi holdt på med alt fra lydighet til spor og agility til kløv mm.

Det finnes som nevnt ikke det ultimate skiparet som fungere til absolutt alt, så det er om å gjøre og finne det beste kompromisset om du bare skal ha ett par. Men hvis noe av det som drepte skigleden sist var dårlige ski, så bør du ikke gjøre samme feilen igjen. Skal du gå med fjellski i løyper, så hjelper det egentlig ikke å ha noen som går ned i sporet, fordi om de gjør det, så er det overhengende fare for at støvlene streker i kantene på sporet i stedet fordi de er litt for brede. Stavene til å gå i spor med skal strengt tatt være ca 5cm kortere enn det som er behagelig å stake utenfor sporet for å kompensere for at oppkjørte løyper er 4.5cm dype. Fjellskistaver er som å gå med pinner med blylodd i endene hvis du prøver å gå litt "aktivt" i forhold til det å ha lette staver for oppkjørte løyper, men disse synker rett til bunns utenfor.. Stive puddertrinser kan gjøre at tuppen på staven ikke sitter på hardt underlag om du går litt aktivt med dette, staven blir for skråstilt slik at trinsa tar nedi og ikke tuppen. Lærtrinser bøyer seg men er tyngre og litt for voldsomme i annet en mye løssnø. Så bare når det gjelder staver har du et dillemma.. På fjellski kan det være en fordel med teleskop, for å kunne regulere lengden i forhold til terreng, disse blir tyngre, og bør ikke ha mer enn 1 ledd for å ikke miste for mye stivhet. Siden du er 185, så bør du kanskje ha 155 i staver for løype (jeg er 180 og har 150), kanskje ørlite grann lengre for utenfor løyper for kraftfull staking, kun diagonal kan være litt kortere uten at det føles for kort. Det er ikke mange teleskopstaver som er lengre enn 145, så valgene begrenser seg... Black Diamond Traverse er en lett teleskopstav som finnes i 155 ( kan settes på max 157 eller deromkring), disse er lette, og det finnes halvmåneformede trinser til de, det kan tildels kurere "skråproblemet". Skal du bare ha ett par staver er dette kanskje beste alternativ, jeg har disse og bruker de til alt som foregår utenfor oppkjørte løyper når det ikke er alt for mye løssnø, da har jeg et par Gipron Rondane med lærtrinser, disse er vesentlig tyngre enn Traverse. I løyper har jeg egne staver til dette. Skal du ha ski for løyper er en markapakke et godt valg, du bør nok minst opp i ca 3 høvdinger for dette, men ikke kjøp pakken om butikken ikke er proff nok til å spørre om vekt og ferdighetsnivå og deretter "måle" skiene for deg, altså finne et skipar som har tilpasset spenn til deg. Tar de bare første og beste par ut av stabelen og ser kun på lengden, så bli skeptisk. Jeg sverger til Madshus støvler, de klassiske støvlene er lave, og er som en joggesko med yttertrekk, kan virke ustødig i starten, men det går fort over, de sitter bra på foten, er varme og blir ikke våte. Jeg har hatt flere par Alpina, men aldri mer, var alltid våt på beina i de. Ikke gå for kombistøvler, de gir ikke helt riktig ankelbevegelse til klassisk stil. Har ikke noe konkret forslag akkurat nå, ser ikke ut som butikkene har satt sammen pakkene sine enda. Av skiene til Madshus bør du ikke gå lavere i nivå enn Birkebeiner, Megasonic og Hypersonic er stigende nivåer (finnes mange flere) Skal du ha en gåorientert fjellski er Åsnes Amundsen et suverent valg, jeg har 2 par fordi jeg liker de så godt... De har bra spenn og er noen skikkelige "Vidde commutere", de kan du gå rimelig aktivt med om førforholdene er greie, de flyter bra også. Mange mener de er tungstyrte, men du skal egentlig være god på ski for å utnytte kjøreegenskapene til mer kjøreorienterte ski uansett, men da forsaker du gåegenskaper.. Gå for BC magnum bindinger om du velger fjellski, eventuelt BC manuell, velg uansett ikke BC Auto. De stødigste og kanskje mest komfortable BC skoene på markedet er Crispi Svartisen, dessverre er de også de dyreste. Men jeg hadde noen myke sko til Amundsen i starten, men de ødela hele feelingen (Alfa Skarvet), så de byttet jeg etter mindre enn en sesong, med stivere sko ble det en helt annen verden. Støvlene skal være behagelig på, men ubehagelig å gå med i butikken uten ski, og enda mer ubehagelig i trapper, da er de stive. Som du forstår er det ingen fasit, " find your own way" . Selv prøvde jeg de gamle fjellskiene som jeg hadde labbet på vidda med i årevis i oppkjørte spor 2 ganger. Etter å ha blitt forbigått av alt og alle bar det sporens streks avgårde for å kjøpe markapakke. Det ble en helt annen verden som åpenbaret seg og jeg ble hekta.. Lykke til med skikjøpet.

Hugg i vei Edit: Fjerner linken da det ikke var meninga å diskutere forsøk på å starte et treff lokalt

Konstig fråga. Om man använder stavar kanske man inte längre kan anses som lättpackare? För min del är saken rätt enkel, jag använder stavar delvis av samma skäl som jag försöker minimera packningsvikten på ryggen. Redan när jag började med dagsutflykter i Schweiz, alltså med ett fåtal kilo på ryggen, märkte jag att knäna tog stryk i branta passager utför - det handlar ju ofta om runt 1000 höjdmeter. Så jag började använda en stav, och efter ett tag en teleskopstav, när jag upptäckte att sådana fanns att köpa. Efter ett par år började jag pröva att gå med två stavar och märkte då hur mycket fortare det gick i utförsbackarna. Men då var jag ung, inte ens 50. Idag är jag 71 och har blivit lite mindre rörlig, vilket konstigt nog verkar ha lett till att jag halkar oftare på stenar och grus när jag går utför - jag tvingas ofta parera med stavarna. De har alltså blivit en viktig säkerhetsdetalj. Säkerheten är förstås också avgörande på branta snöfält eller när snön tvingar mig ut i instabil terräng. Jag kan t o m vara beroende av stavarna uppför: http://www.huthyfs.com/aug15gal/images/page58.html Det var kämpigt nog att ta sig upp för branten åt höger från passet med stavarna, fan vet om jag klarat det utan. Allmänt är det mitt intryck att en obetydlig insats av armkraft kan spara åtskilligt med benkraft vid branta sliriga stigningar. Att stavarna skulle öka energiåtgången nämnvärt tror jag därför inte på - bergsvandring är något helt annat än motionsformen stavgång, där man ju använder stavarna till att forcera takten. Vid vandring använder man stavar mest för fotfästet. På låglandsturer i Sydsverige, där jag bor, använder jag däremot aldrig stavar. Jag ser uteslutande praktiskt på utrustningen. Det finns detaljer i min utrustning, som en del ifrågasatt här, men som gör turen - inklusive de långa resorna - behagligare och säkrare.

har ikke hatt tid til å lese gjennom resten av svara siden sist men den siste der vet jeg fra egen erfaring ikke er sant, som en hver same vil bekrefte, "ville" dyr ser av en eller annen merkelig grunn ikke på en skuter som en fiende, mest sannsynlig er det nettopp den tingen som de fleste klager på, nemlig lyden som gjør det, når du derimot skrur av motoren og trår av skutern reagerer dyra med redsel eller aggresjon. du trenger bare å se på "drømmeturer" ( eller no sånt) på nrk når de var i pasvik og du får bekrefta den.

Litt off topic, men. Det kommer jo litt an på hvor du holder til, men hvis det er østlandet og du ikke har en egen vindjakke, så kan jeg anbefale å skaffe en. Du svetter mye mindre i en vindjakke enn i en skalljakke. Bruker selv Bergans Microlight og synes den er topp.

Denne vakre frøkna flyttet inn i mai i år. En dobermann med stort aktivitetsbehov som allerede har fått flere turer i Femundsmarka.

Villmarkinger på Theaterkafeen! Begynner ikke dette å bli vel navlebeskuende. Her diskuteres det vitenskapelig oppbevaring av kaffe på tur. Samtidig som en del av disse skriver om de spektakulære turopplevelser. På den ene siden lovprises og rpmantiseres svartkjelen, med god patina etter mange kaffekok. Og som en ekte villmarking kan den kun drikkes av en nydelig kreaksjon av en bjørkeknute, like svart på innsiden som svartkjelen er det på utsiden. Og for det andre tilbereder vi ofte et måltid som preges av smaken av det forrige. Igjen. Jeg oppbevarer kaffen i originalposen og knyter for med en hyssingsstump, og kaffen nyter jeg med stor velvære i en brettekopp .

Etter å ha pussa saler og lærutstyr til hest i sånn ca hundre år, så sverger jeg til glyserinsåpe. Stubben sin er best. Tørker over daglig om det er i tøff bruk (høst med søle og skit) og sjeldnere når det er tørt. Jeg har alltid vært utrolig nøye på å bevare lærer mykt og sterkt. Har hatt et par tøyler som har vært i bruk i 30 år. Like fine den dag i dag. Men nå er de pensjonert. De fikk for stor affeksjonsverdi til slutt. Ca en gang i året har jeg behandlet med olje Bruker samme salsåpe på både turstøvler og skoletter.

Da jeg var i militæret så fikk vi flytende silikon til å impregnere marsjstøvlene med. Dette resulterte i at læret ble mykt som en gammel vaskefille og de ble is kalde når gradestokken krøp ned på den blå delen. Senere har jeg prøvd "Nygammal Lädersmorning" på samme type sko. En impregnering som i følge selgeren skulle være den perfekte impregneringen for lærstøvler. http://www.vapenandresen.no/bekledning/sko-og-stovler/saler-og-sko-impregnering/nygammal-laedersmorning Den luktet gammeldags båtpuss og var faktisk ganske bra, men læret ble ganske mykt etter en tids bruk. Jeg kan tenke meg at det samme vil skje hvis du bruker lærolje på fjellstøvlene. Jeg bruker ikke denne lenger siden jeg ikke likte det som skjedde med læret.

Det vert ikkje alltid slik ein har tenkt. Vi valde utsikt framom skodde, sjølv om dei høgaste toppane kanskje stakk over. Nydelege haustfargar, i den grad ein får det på Nord-Vestlandet. Vi kom oss aldri til Åvasstind, men erobra ein namlaus knatt på 968 moh. Søndag på Sunnmøre er heilt innafor - uansett turmål. Bomullsdammen i Ørstaskaret Mot Romedalstinden frå høgde 968 moh Retur på nordre enden av Romedalstraversen http://lenesintur.blogspot.no/2015/10/forsk-nr-2-pa-avasstinden.html

Jeg fortsetter å poste litt kontrastbilder sammenlignet med det som er her, jeg. Vært en langhelg i Zimbabwe i helgen. 30 timer i buss frem og tilbake fra her jeg bor i Namibia. Aldri mer buss, i hvert fall. Victoria Falls. Lite vann på denne årstiden. Er vår/tidlig sommer nå. Solnedgang over Zambezi River som danner Victoria Falls noen kilometer lenger ned. Afrikas fjerde lengste elv.

Har hatt to fantastiske høstuker her i Indre Agder. Mange småturer men på fredag gikk jeg og Balder en lang tur innover Knabeheia som også gikk oppom Venaheia 993 moh som er kommunetoppen i Kvinesdal. Balders første kommunetopp. Fikk 42 000 skritt på telleverket, 5 topper over 900 m og gode minner !

Denne helgen var det om å gjør å nyte godværet, så sekken med telt ble pakket. Turen gikk til Vikahornet ved Dyrkorn. Flott og enkel tur med storslagen utsikt.

I tester går primaloft for å være det varmeste alternativet, selv om det er svært liten forskjell mellom primaloft og Coreloft (Arc'teryx). Har både Coreloft og Primaloft jakker selv og merker ikke nok forskjell til å favorisere den ene eller andre. Som erstatning for dunjakke til vinterfoto, isfiske o.l bør du velge en av de tykkere jakkene med syntetisk fyll. F.eks. primaloft100. Jakker som Arcæteryx atom LT og Norrønna Falketind blir litt for tynne på kalde dager. Er litt usikker på om Arc'teryx fortsatt lager Atom SV, i såfall er den et varmere alternativ. Vær obs på at noen jakker har litt trange underarmer med tanke på å dra den over skalljakke med andre lag under.

Etter 3 mnd på krykker har jeg haltet meg ut i Løxaskogen og oppdaget at det er blitt høst Misunner alle som er på turer i høst fjellet om dagen:)

Tok med to kamerater til Sunndalsøra i helga, ble en fin tur opp til Hovsnebba (1554m) med en luftig klyvetur innom pinakkelen Rebekka på lørdagen. På søndag gikk vi opp Kalknebba (1644m) og Hårstadnebba (1550m) på motsatt side av dalen. Utrolig flott å komme opp på kanten å se ned i Litldalen 1600m under oss, det suger godt! Bilder fra Hovsnebba, ut mot Rebekka og fra Rebekka. Tidlig søndagsmorgen i Sunndalen og flere bilder fra turen opp til Kalknebba.

Ikke i dag, men i går (satser på at det er innenfor). Syltraversen i stort sett skyfri og vindstille forhold. Kjempeflott tur. Orket ikke drasse med meg kamera, så det får duge med mobilbilder.

Har en 5 måneder gammel Latvisk Jakthund. For det meste rolig . Har vært på noen dagsturer men hun har fortsatt lyst til å leke... etter et par mil.

Mine to turkamerater

For 1,5 år siden fikk jeg en Lapsk vallhund. Ble så forelsket at i vinter måtte jeg ha en til. Storesøsteren til nr 1 en moren til nr 2. Faren til nr 2 kjente jeg også fra før og er verdens største sjarmør. Pga foreldrene valgte jeg å få en til før førstemann var blitt voksen. Hadde tro på kombinasjonen. Resultatet er et hakke galt, men også mykt, troll. Full av liv, nysgjerrighet og motor Nå har jeg to lapske hanner, en langhåret og en korthåret. Vi har det veldig fint sammen Begge trener spor, smeller og lydighet og elsker teltturer og snø Bedre kompiser finnes ikke.

Dette er en artikkel som opprinnelig ble trykket i Fjellsmella, Molde og Romsdals turistforenings medlemsblad i 2011. Det er en turrapport som beskriver deler av en fototur jeg hadde mellom Måsvassbu og Hoemsbu. Da jeg ikke finner så mange turrapporter fra dette området som man finner i Jotunheimen, så tenkte jeg at jeg i det minste får gjøre min del av jobben. Det blir nok flere turrapporter fremover. Fengslende landskap Da jeg for første gang satte meg i sofaen i vår nye leilighet i Molde og tok utsikten til de 222 tindene i betraktning, følte jeg meg som en innsatt på ILA kretsfengsel. I mitt tidligere jeger og fiskerliv hadde jeg vandret ubekymret over de mange små knoller og hauger som vi kaller fjell på jæren. Klatring, snøskred og lange avstander mellom fiskevannene er helt uvant for meg. Tindene rundt Molde ble som en vegg som hindret meg i å nyte det tradisjonelle friluftslivet, men det skulle ikke ta så lang tid før jeg fant mine nye omgivelser fengslende på andre måter enn som stengsler. Det var på oppdrag for MRT at jeg fikk unnskyldningen jeg trengte for å vandre hyttetraversen til Molde og Romsdal Turistforening. Hyttestien går fra Måsvassbu til Brandstadbu og inkluderer seks andre hytter, en båtoverfart og adskillige tusen høydemetrer der stien sniker seg mellom mektige tinder. Rundt Måsvassbu er terrenget mildt og begrodd slik jeg kjenner det fra hjemlige trakter. Derfor er det ingen overraskelse at det er i dette området jeg har vært aller mest det siste året jeg har bodd i Molde. Denne gang skulle jeg derimot gå videre til neste hytte, Vasstindbu, og med meg i sekken hadde jeg 10kg fotoutstyr og en velskrevet bok ført i pennen av en viss engelskmann med navnet Slingsby. Og i denne boken leste jeg ett avsnitt som skulle vise seg å bære en stor grad av sannhet allerede neste dag. Slingsby bemerket i forbifarten at fjell ofte ser ubestigelige ut når du studerer de rett forfra. Det er først når man kommer nærmere og tar fjellet i betraktning fra ulike vinkler at man får en anelse av bestigeligheten. Når jeg da rundet en liten knaus på min vei til Vasstindbu 1100 moh, ble jeg forferdet av den vegg av stein som DNT stien ifølge kartet skulle forsere. Foran meg stod det en nærmest loddrett vegg av steinur på over 200 meter fra dal til topp og jeg så ikke en god rute fra bunn til topp umiddelbart. Men med sitatet i bakhodet forserte jeg dalen raskt og gikk igang med bestigningen av denne loddrette steinur, som etterhvert slett ikke var fullt så bratt som fryktet og antatt. Jeg hopper over fortellingen om den halvslappe kondisen min og spoler frem til min ankomst på Vasstindbu. I slutten av stigningen hadde jeg merket meg noe smerter i ankelen og undret over hva det kunne være. Svaret fikk jeg da jeg tok av meg lærstøvelen min, for smerten jog i hele benet når jeg dro foten fremover for å lirke den ut av støvelen. Hva i alle dager har skjedd her? Forferdet la jeg den over en stol og tenkte meg litt godt om, og litt nykokt kaffe gjorde susen som motargument mot å ta forhastede avgjørelser. Jeg sendte melding til min frue og mine venner, og bestemte meg for å sove på saken og se hvordan det utviklet seg neste dag. Å beordre en fjellmann med lopper i blodet til å sitte på en stol inne på en turisthytte en hel dag mens solen skinner og toppene rundt kneiser seg til værs er som å si til en ulv at den ikke får spise sau. Derfor ble det da litt prøving og testing med foten min, og da det nesten ikke gjorde vondt å ta på seg lærstøvelen igjen tok jeg meg noen forsiktige toppturer for å sondere terrenget. Jeg gikk sakte og overveide hvert steg nøye, og jeg merket heldigvis lite til flere smerter. Utsikten fra 1250 moh var direkte nydelig og terrenget gjorde dype inntrykk. Jeg fikk en herlig følelse av å være på en alpin ekspedisjon, selv om jeg bare var en kilometer fra turisthytta. Dette var ulikt alt annet jeg hadde sett før, og det var herlig å klyve litt opp mot toppen. Tilbake på hytta satt jeg sulten resten av kvelden og irriterte meg over at jeg måtte ta ventedøgnet mitt ved nettopp denne hytta. Ett flott bilde sikret jeg meg allerede kvelden før, og det fantes ikke fiskevann her så den fisken som jeg hadde kalkulert inn til middag idag uteble og magen protesterte høylytt. Løsningen ble masse vann og flere kopper nypete mens jeg fordøyde litteratur. Etter en kjedelig og strevsom nedstigning i glatt steinur hadde jeg karret meg ned fra platået hvor Vasstindbu ligger. Vel var det vakkert der, men mangelen på fisk gjorde at jeg med glede forlot hytta til fordel for de lokkende vannene 300 meter under, på stien mot Svartvassbu. Jeg lusket meg frem til vannet med ferdigladet slukstang og lot sluken fly ut til midten av vannet, der jeg lot den synke til bunns og startet rykkvis innsveiving. Jeg gjentok prosessen i en time uten resultat. Slukøret gikk jeg videre. Da jeg rundet foten på Melkallen som deler dalen i to, traff jeg på en liten høl i elven som går igjennom dalen. Selv om denne hølen lå lavt i terrenget, bare 750 moh, hadde jeg en stygg følelse av at den var tom for fisk og så grunn at den er bunnfryst hver vinter. Men naiv optimist som jeg er lot jeg sluken atter en gang få luft under vingene og allerede på det første kastet dro jeg i land en deilig, rød ørret på ca. 500 gram. Herlig! Ikveld blir det en saftig middag. Jeg var blid som en lerke i vårsola, selv om det var overskyet. Ett par kast til på vei til innoset for å finne en kvist jeg kunne spikke til bærepinne, bet det på en fin 350 grammer. Jeg lot den ligge i lyngen og hentet den på tilbaketuren etter å ha funnet en passende kvist. Da jeg snudde meg for å gå videre lå vannet blikkstille og i vannspeilet så jeg de omkringliggende tindene lokke på meg. Lykkelig og atter motivert for å komme frem til neste hytte og sette igang med Brímikunstene mine tok jeg fatt på bestigningen opp til Styggeværshaugen på 1371 moh. DNT stien fulgte den noe slakere ryggen opp på nordsiden av fjellet, men jeg følte Helvetesbotn og vannet der lokket mer så jeg tok en omvei innom botnen og nøt en nydelig lunsj bestående av Reals nye kjøttsuppe og synet av store isblokker i vannet som ligger i skyggesiden mellom Helvetestind og tyggeværshaugen. Siden september var rett rundt hjørnet ble jeg imponert over tilstedeværelsen av is. Slike forhold har vi det ikke i særlig grad i ryfylkefjellene etter en lang og varm sommersesong. Da jeg var ferdig med lunsjen pakket jeg sekken og grep tak i fiskekvisten min. Etter litt fundering på mulige ruter falt valget på en svakt synlig rygg midt i steinura, retning rett opp. Navnene ”Helvetesbotn” og ”Helvetestind” ble etterhvert som bestigningen i bratt steinur skred frem, mer naturlige for meg, selv om jeg for bare en time siden ville døpe om stedet til ”vakkerbotn”. Noen regndråper gjorde at jeg la ifra meg fisken på en sten og tok av meg sekken for å bytte til jakke igjen. Da jeg omsider nådde toppen ble jeg møtt av ett formidabelt syn. På den andre siden av dalen raget Nyheitstinden over meg med sine 1598 moh og sin voksne isbre tett under toppen. Nebba 1477 moh forskrekket meg med sitt fryktinngytende utseende, og atter en gang kom sitatet til Slingsby opp i bakhodet. Fjell har en tendens til å se ubestigelige ut når du ser dem forfra. I dalen under meg lå det ett gnistrende grønt vann hvis tilsig kom fra Nyheitsbreen, og innoset var dekket med vierkratt. Ett mer idyllisk syn har jeg sjelden sett, og i løpet av noen sekunder var jeg solgt med hud og hår. Stående på toppen av Styggeværshaugen med utsikt i alle retninger, innså jeg at Moldes 222 tinder slett ikke trenger å være noe stengsel. Tvert imot, dette er fengslende topper som innbyr til en helt ny og ukjent variant av friluftsliv, og jeg gleder meg til å begynne på det alpine liv. Men det herlige øyeblikket ble snart avbrutt av en plutselig tanke: hvor langt nede i bakken la jeg ifra meg fisken min?!