Vinnerliste

Sigarettpapir. Fra den tiden jeg røkte.. Trodde jeg hadde ei hel pakke med papir i sekken til ei uke på Hardangervidda. Hadde bare tobakken. Var innom Lågaros og prøvde å rulle med matpapir og hytteboksider uten suksess. Til slutt fant jeg et gammelt nytestamente som lå der. Det ble redningen. Jesus, så godt…

Fikk endelig muligheten for å komme meg ut å få prøvd masse av det nye utstyret som har blitt kjøpt inn i løpet av sommeren. Det jeg var mest spent på var uten tvil Hennesy hammocken, men mer om det senere. Siden det bare var en overnatting som sto på programmet og jeg ikke har bil la jeg turen til det nærmeste friluftsområdet fra der jeg bor. Opp i Langeskogen på Fjøsanger og til Grønnestølen var første etappe. Det er ikke så lange turen, men det er spennende terreng med mye stigning og en morsom sti å gå på som går over bekker og over steiner så man blir fort varm. Etter en liten pause med litt nøtteblanding og sjokolade fortsatte vi(jeg og min mye vakrere og mer firbeinte venn) oppover mot Løvtakken. Før vi kom helt opp til Løvstakken valgte jeg veien nedover mot Langeskogen igjen og campet ved Langetjørna. Jeg har hatt lyst til å campe her flere ganger før, men med telt har det ikke vært mulig, men hengekøye derimot tok det ikke lange tida å finne ett egnet sted. Hengekøya ble hengt opp sånn som jeg trodde var riktig og ette rlitt prøving og feiling kunne jeg ligge i den uten at rompa gikk i bakken. Jeg tenkte det var bra nok og det var på tide med matlaging Etter et bedre måltid og litt lesing i køya tenkte jeg det var på tide å få meg litt søvn. Thermarest Neoair Allseason ble blæst opp og Mountain Hardwear Phantom soveposen ble funnet fram. Søvnen ble desverre litt vanskelig å finne for meg. JEg fant liksom ikke noen behagelig måte å ligge på i køya. Jeg liker å sove på siden og å få til det uten at underlaget sklei vekk fra under meg var lettere sagt enn gjort. Og når jeg endelig sovna viste det seg at bikkjekreket som alltid har vært rolig i teltet plutselig fikk utrolig vaktinstinkter og måtte fortelle meg om enhver mus som var ute på nattatur. Sånn fortsatte egentlig hele natta og jeg var ganske lykkelig da lyset kom på morgenkvisten og jeg kunne pakke sammen og komme meg hjem igjen. Det var uansett deilig og komme seg ut igjen og lysten har ikke blitt mindre selvom det nok blir telt igjen neste gang

Det er sikkert regler for slikt fiske, og i den forbindelsen kom jeg på en liten historie fra en svunnen tid: Det var en bonde som var på bytur og så traff hen en dame som han ble veldig godt kjent med. Ja så godt at forholdet endte med farskapssak. Damen viste seg å være gift med en fisker som heldig vis var av den litt rause typen som ikke hadde problemer med at konen hadde hatt et eventyr og var villig til å beholde både kona og ungen. Men han mente nå at bonden burde betale bidrag til avkommet sitt og til slutt så havnet saken i retten. Bonden viste da til jordlovens § 36, annet ledd punkt D som sier følgende: "Hvis en del av bondens frø faller på annen manns grunn, så skal avlingen tilfalle grunneieren". Fiskeren mente da at hvis jordloven skulle gjelde så ville han også gjøre loven om fiske gjeldende. I §16 i lov om fiske og fangst heter det: "Hvis faststående redskap settes innenfor grunnlinjen på en annen manns grunn, skal det kappes så tett inntil festet som mulig, for dermed å hindre at ny skade oppnås".

Jeg har kommet frem til fiskevann og har glemt fiskestanga, en annen tur glemte jeg snella. En gang på rypejakt glemte jeg amunisjonen.... Jeg er så surrete noen ganger at jeg blir oppgitt.

I dag kom innerteltet til Trailstaren fra Sean @ Oookworks

Jeg er usikker på om de har lært noe i det hele tatt. Enig i at slikt bør tas på kammerset, men når tilbakemeldingene har vært så dårlige over 3 år virker det ikke som det en gang snakkes om internt. Kanskje også de andre eierne er redde for denne litt kvasse fruen? At turistnæringen i Norge er så bra at man kan skjelle ut kunder i tide og utide var jeg ikke klar over. En og annen dårlig anmeldelse kan man tåle, men når kommmentarfelt etter kommentarfelt er gjennomsyret med dårlige tilbakemeldinger så er det noen som må prate sammen. Det er sjeldent, om noen gang, en god ide å gå til angrep på de som gir deg mulighet til å opprettholde driften. "Don't bite the hand that feeds" osv..

@Gnukk_og_ute, du kom meg i forkjøpet for å lage en turrapport for min første natt i hengekøye Låner tråden din til å lage en rapport fra turen min, så blir det en førstereistråd: En fredag ettermiddagen satt jeg på terrassen i sola og kikket utover utsikten til bak huset Den nye Hengekøya var lagt i skapet, og jeg tenkte at kanskje det var på tide å prøve den, så tenkt så gjort, jeg fisket den frem og hengte den opp. Var litt sen med å få på tarpen så mørket tok meg litt, så på morgenen oppdaget jeg at den var montert på vrangen... Når den kommer rett vei blir den også litt bedre plassert i forhold til inngangen i køya.. Jeg hadde prøvd å gjøre hjemmeleksa litt, så tidligere har jeg kikket på en video med "Hengekøyemannen Shug", så jeg hadde gått til innkjøp av noen stålringer fra Biltema, og når jeg samtidig romsterte rundt der nede, fant jeg noen "viltseler". Dette er i prinsippet de samme "bilbeltene", som har fått navnet "tre huggers". Siden trærne mine er relativt store, brukte jeg disse i stedet siden de hadde en taustump, en ring og en karabinkrok. Senere kan jeg kanskje ha de festet på trærne hele sommeren for å ha et riktig "quick setup" hjemme. Her begynner mine erfaringer å sammenfalle med dine @Gnukk_og_ute, selv tok jeg frem min Exped Matcover Pro (to EVA foams med trekk på til å legge en Syn/Down mat mellom). Denne er ganske glatt, så hver gang jeg snudde med så flyttet matta på seg, og uten noe å ligge på fikk jeg kuldegjennomslag. Det var en ny opplevelse å ligge i køye, så søvnen min ble heller ikke av den helt gode sorten, delvis på grunn av kuldegjennomslaget, så jeg må definitivt finne på noe for å bøte på det. Selve liggestillingen tror jeg for min del, selv om jeg også ligger på siden, var ganske ok. Men som alt annet trenges det tilvenning. Snakeskins gjorde det ganske lett på pakke herligheten sammen, men jeg syntes de var litt "trange" til min Deluxe køye. Rullet tarpen rundt etter at jeg hadde tredd på snakeskins'ene. Da henger den rett og er klar til neste gang. Når man er på tur, kort som lang, så lager man maten sin ute. Derfor ble Weber'en brukt til feltkjøkken den neste morgenen, for turmat må man ha!

Jeg har veldig sansen for Musli frokostblandinger. Mange kjenner til Axa sin frokostblanding, og Klikk hadde en test av ymse frokostblandinger. http://www.klikk.no/helse/kosthold/tester/article599098.ece Her på min lokale butikk kom jeg over en ny type frokostblanding - nemlig svenske Finax. Andelen frukt er altså hele 45% og jeg syns denne satt veldig godt - i motsetning til f,eks, havregrøt - som jeg blir fort sulten av. Forpakningen er også lur - av et slikt plastaktig papir. Bra at det kommer nye produkter - om noe har tips om andre gode frokostprodukter så tips gjerne om det!

Ikke helt kjøpt, men: I sommer hadde Helsport en konkurranse på Facebook der man kunne vinne en Fenris Fusion bukse. Alt man skulle gjøre var å skrive hvorfor man trengte buksa. Jeg sendte inn et skrøpelig dikt som Helsport tydelig vis falt for, for jeg vant. Buksa kom i går, knallfin vår- og høstbukse, kanskje til vinterbruk også.

Piggen i dag. Sinnsykt fint vær. Nesten vindstille på toppen. Sliten i beina nå.

Ja det er vel som i sangen til Odd Børretzen. Hvis han hører en mann med trebein som går omkring oppe på loftet så går han ikke opp og ser, fordi han vet at hvis han går opp og ser så er det ingen mann med trebein å se, og hvis han så kommer ned igjen og fremdeles hører en mann med trebein som går omkring oppe på loftet så vet han at det er en usynlig mann med trebein som går omkring oppe på loftet. Og hva er nå så mye bedre med det?

Hvordan er det med dette underlaget på oversiden? Har det ru overflate (antiskli)? I så fall, forsøk å bruke den siden ned når du bruker hengekøye. Da sørger kroppsvekten for at det ikke sklir mot stoffet i køya. Fungerer flott for meg i alle fall. Jeg bruker ei hengekøye fra Ticket To The Moon, og ligger bra på siden. Har brukt det samme hjemme i snart et år nå. Senga har hundene overtatt.

For nybegynnere i hengekøye er det absolutt en god idé å "gå i lære" hos en erfaren henger. Korrekt liggestilling er ikke nødvendigvis intuitivt og det er utrolig mange tips man kan plukke opp fra noen som har hengt en vinterdag før. Hengekøyetreff er også en super måte å se alternative måter å henge opp køya på og se hvilket utstyr som er tilgjengelig.

Den heter Svarthola, men kalles bare Vistehola siden den ligger på Viste i Randaberg kommune like nord for Stavanger. Ikke så vanskelig å finne, men hvis det skulle være et problem så bor jeg bare 5 -10 minutter med bil fra stedet. Hola og områdene rundt er gravd ut av arkeologisk museum i Stavanger og mange av funnene kan du se på Stavanger museum. Inne i hola ble det blant annet funnet et skjelett av en ung gutt. http://forskning.no/arkeologi-steinalder/2011/09/ansikt-til-ansikt-med-steinaldergut

Jeg mistenker at tittelen på tråden villeder noe. At det egentlig er utstyrsprodusentenes utvikling mot lettvekt og "fancy"stæsh og folks etterspørsel etter minimalistisk fjelltøy som kan passe også i byen (og dertil manglende klaffer over glidelåser, detaljer, tynnere stoffer og mindre slitestyrke, smalere passform mm) som vi kritiserer - ikke Norrøna som merke som sådan. Jeg er enig i at mangt fjelltøy i dag mangler detaljer som jeg tenker på som vesentligheter, men min erfaring er at dette gjelder omtrent alle produsenter.

https://turhistorie.blogspot.com/ 10 juni 2014 - 26 juni 2014. Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiske muligheter, utallige vann og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et område jeg lenge har drømt om å besøke. Nå som vi hadde bestemt å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda, en drøm som hadde vart i årevis var i ferd med å bli en realitet, dette måtte bli bra. Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda? Etter tre flotte uker i Pasvikdalen, gledet vi oss til en real fisketur. Fiskefeberen var på full gang i kroppen etter en lang vinter, nå skulle endelig abstinensene dempes. Siden det fortsatt var tidlig på sommeren var vi bekymret for at det fortsatt skulle være vinter der inne på vidda, med kald nordavind og isbelagte vann. Det var bare en måte å finne det ut på, 10 juni skulle turen starte. De siste dagene hadde vi bodd på Neiden fjellstue, som ligger rett ved grensa til Finland. Det hadde vært strålende vær de siste dagene og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette. Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue. Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder. Dessuten ordnet han det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av han i Karlebotn. Helt supert og igjen gjorde dette alt lettere for oss. Takk for all hjelp Helge. Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satt oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer smilte han godt "dere har virkelig skjønt det". Han hadde tatt flere turer på Gallokvidda selv, og kunne trygt anbefale turen. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut, vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte. Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn. Da vi hadde gått ut av taxien strålte solen, og det var nesten skyfritt. Det var to personer fulle av forventninger som begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda. Det tok ikke lang tid før vi så turens første flokk med reinsdyr, ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten det. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, kjekt. Vi traff en del finner den første dagen, alle spurte om de samme. Om vi skulle til Nordkapp? Det skulle vi ikke svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene var. Finnene nikket som at de forstod hva vi snakket om, men vi var vel litt usikker på om de egentlig skjønte hva vi sa. Stien gikk langs Neidenelva og vi kunne se en del laksefiskere, for mye vann i elven kunne de melde om. Laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Det gikk bro over Neiden elva, heldigvis. Ikke en elv vi hadde lyst å vade dette. Da den var passert var det ikke lange stykke før vi kunne gå over enda ei bro, den som gikk over Gallokelva. Kort tid etter fant vi en duganes leirplass, og vi tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, det var greit å spare litt på kruttet. Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr. Langt der inne lå målet. Vi så mye ryper første dagen. Neidenelva. Broa over Neidenelva. Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk, det vil si harr og gjedde. Alle fikk leve videre, det var ørret eller røye vi skulle ha. Den andre dagen skyet det over og det begynte å hølje ned, derfor ble vi en dag til som vi tilbragte i teltet. Men nå var vi klar for å gå videre, det var bare noen få hundre meter til vi skulle passere grensen, målet var å komme oss til Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret, ingen hvitfisk. Men en ting hadde vi glemt, det var fredag 13 i dag. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare å ha gått noen minutter så jeg at Kathrine sette seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort til henne for å høre hva som stod på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre. Den var ikke hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva dette kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks og vi tok oss en prat. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enig om å se an situasjonen til i morgen. Om foten var bedre satset vi på å fortsette, om det ikke var bedring måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke en lege. Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden, ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten. Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge. Kathrine er ivrig på å få turens første fisk. Så satt den. Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen. Gjedda nyter solen. Litt boklesing er lov på tur. I teltet etter Kathrine skadet foten, en betenkt mann. Da vi våknet neste dag kunne Kathrine fortelle at foten var bedre og hun hadde lyst å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi bli enig om å ta det rolig noen dager når vi kom inn til Gallokelva. Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det ca åtte km før vi var fremme med dagens mål. Foten til Kathrine ga ikke mer problemer, heldigvis, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre var jeg ganske sikker på at helt bra var den ikke. Likevel var det ikke noe negativt å høre fra den kanten, bare godt humør og etter et par timer var vi fremme. Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp, eller det var mer som et lite vann i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på ca 3 hekto. Det ble kaldt på vidda utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg skulle bare ta noen kast til. Det endte med en flott 7 hektos ørret som ble foliebakt på bål, før vi tok kvelden. Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, likevel holdt vi på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke. Grensegjerdet passeres, endelig i Norge. Leir etablert, nå skulle det fiskes. Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva. Gallokelva var virkelig vakker. Så satt den, 7 hekto. Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner. Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass her ved elva, og vi gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle, ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller lignende friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det ca 5 km. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som dukket opp, og fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd. Selv om vannstanden var relativt høy, og det hadde blitt rimelig kjølig fikk vi godt med fisk, både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele vegen opp til Store Gallokvann trekte vi tilbake til teltet, det var kaldt å fiske uten noen form for hansker eller votter. Det hadde vi selvsagt ikke pakket med oss. Da vi satt i teltet og varmet oss med hver sinn kopp kaffe hørte vi det plutselig begynte å dunke på teltduken, hva kunne det være? Jo selfølgelig, det hadde begynt å hagle. Vi var jo fullt klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommern, men at det skulle begynne å hagle i midten av juni hadde vi ikke trodd. Det gikk et par timer før vi kunne stikke snuten ut teltet, det var fortsatt satans kaldt som det heter, men det var opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis ute og i teltet. Ut for å ta noen kast, og inn igjen i teltet for å varme fingrene som nærmest hadde blitt følelsesløs. På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg, dette måtte være turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen, helt greit det. Kathrine med fisk på kroken. Halvkilos. Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen. Trivelig utsikt fra teltet. Vinterstemning på Gallokvidda. Så satt første kilosfisken. Ekte finnmarks-kvalitet. Kathrine søker ly i teltet. På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann, greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gjorde deg kald til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking den dagen også, men ikke noe særlig fangst, bare noen småørreter. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve oss på fisket i en del vann som så meget fristende ut på kartet, så håpte vi begge på at sommeren skulle komme snart. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på +4 grader, det var i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, da gikk det greit. Men misforstå ikke, vi trivdes godt her med Gallokelva. Fisket hadde vært bra og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang fikk vi naturen her oppe helt for oss selv, det er alltid en bonus. Men rastløsheten i kroppen gjorde sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området. Leir ved Lille Gallokvann. Innoset til Lille Gallokvann. Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst. Lille Gallokvann. Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand utenfor teltet. Her så det lovende ut. Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte opp med fem flotte eksemplarer, fire ørreter på halvkiloen og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt ut på kvelden. Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom gjorde det godt å legge seg i soveposen, og etter hvert få varmen i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden og susingen av elven som rant nedover mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss kjapt. Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet. Snickerspause Dagens leir. Vår egen sandstrand. Denne elven rant ned til Store Gallokvann. Fisk på kroken. Dagens fangst. Kokkelering. Kathrine nyter kveldssolen. Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal var været skikkelig surt. Det blåste en kraftig, iskald vind og ut i fra skyene forstod vi at det var nedbør på gang. Vi håpte på at ei hytte vi hadde sett ut på kartet skulle stå åpen, men den var låst. Kjipern, vi var vel for godt vant med de åpene koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre og da vi kom til enden av Suolojar slo vi opp teltet, været bestemte det slik. Vinden føltes enda kaldere og det begynte å snø, for et drittvær. Da vi innlosjerte oss i teltet var ikke stemningen på topp, så ærlig må vi være. Nå var vi litt lei, at det alltid skule være så forbanna kaldt. Akkurat på det tidspunktet savnet vi tilbake til sivilisasjonen. Hotellforkost og ei varm og myk seng fristet. Vi ble enig om at når været forhåpentligvis ble bedre skulle vi sette kursen mot sivilisasjonen. Enarestien var ikke langt unna, og planen var å følge den til Karlebotn. Ut på kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre, været hadde ikke blitt bedre for å si det slik. Neste dag var det ikke noe endring å spore, vi ble en dag til. Da var vi glad for at vi hadde litt lesestoff og ipod, det fikk tiden til å gå fortere. Heldigvis. Ikke topp stemning i dag. Det var bare å komme seg i teltet. To fotogene og værfaste vandrere. Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Denne starter i Sevettijavri i Finland og går hele vegen til Karlebotn. Den har blitt brukt siden 1500 tallet, da av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte også stien for å komme til Varanger for å fiske. I 1990 ble stien merket opp på nytt, og har siden den tid blitt brukt av friluftsfolk som ønsker å oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke der. Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit, det var ikke fullt så kaldt og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen kom til å bli kortere enn planlagt kunne vi unne oss litt ekstra. En hel grøt til meg, og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker. Jeg måtte jo så klart ta noen kast her også og fikk både ørret og røye på halvkiloen. Fisk med fløtegratinertepoteter til middag. Vi kunne legge oss stappmette, herlig. Endelig kunne vi gå videre. Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren. Fast fisk i Martenjavrit. Røya er kjørt og klar for landing. Røye på 6 hekto. Vi satt opp farten nå, kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 av turen stod vi ved enden av Enarestien, og vi kunne se de få husene i Karlebotn. Vi brukte 3 dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten at noe spesielt skjedde, bortsett fra vi gikk på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi traff også to finner som skulle gå hele vegen til Sevettijavrit. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vanna vi hadde besøkt. Dessuten var det min tur til å få problem med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp fremme på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager med hvile nå. Da vi skulle hente bilen i Kalrebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet. De hadde vært usikker på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter som dagene gikk. Heldigvis tok de kontakt med Helge som beroliget dem med at vi hadde planlagt å bruke tre uker. Ekteparet hadde fartet sin del i naturen her, og fortalte at det fantes både gaupe og jerv i området. Da vi fortalte om reinsdyrskrotten vi fant var de sikker på at den hadde blitt tatt av et rovdyr, om noen slakter der oppe tar de med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra der, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et reinsdyr. Det var fascinerende å høre historiene de hadde å fortelle, og så smakte kakene veldig godt, tusen takk til dere. Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss, og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi booket to netter på hotell, det skulle gjøre godt. Det var virkelig flott å gå Enarestien. Tørrskodd elvekryssing. Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser. Det nærmet seg slutten. Hallaien! Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn. Her starter Enarestien. Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok. Så var Gallokturen ferdig og alt i alt var vi fornøyd. Fisket hadde vært bra og det var ikke noe å si på naturen. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit. Men det kan ikke legges skjul på at det kalde været satte en liten demper på deler av turen. Derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne en tur tilbake hit, men da litt senere på sommeren. Kanskje det er vi som er pysete, men det var ikke særlig kjekt da kulda var på sitt verste. Siden dette ikke er en rosablogg, må jo vi også ta med det som var den litt kjipe delen av turen. Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder, vi knipset bare en brøkdel av det vi for eksempel gjorde i Pasvikdalen. Sånn var det, og vi lovet hverandre at vi skulle bli flinkere til å bruke kameraet fremover. På litt lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede. Heldigvis er det slik at det er de gode minnene man husker best, og at det alltid blir bedre. Det er jo disse kontrastene som ofte gjør det så bra å være på tur. En ting kan vi love. Den hotellforkosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var en høydare. Det var bare å glede seg til neste tur, da skulle endelig sommeren komme for fullt. https://turhistorie.blogspot.com/

Hei! Det beste er å få tak i en underquilt! Nesten "umulig" å få et liggeunderlag til å være på plass i en Hennessy (gathered end hammock). Her skal en jo ligge på skrått for å få en mest mulig flat liggestilling. Underquilt er tingen som får opplevelsen til å bli mye bedre. P.S. Mange tips på nett om hvordan sy denne selv... Geir

Kan vi vel men da må det bli den gamle. For på den nye er det borrelåsstramming nederst på buksebena Og der har borrelås ingenting å gjøre

Ja, kan love deg at pumpa slo når jeg konstaterte at den røska til på den spinneren. Hadde ikke trodd (i beste fall håpet) at jeg skulle bikke 3kg med det første, ihvertfall ikke i et vann som vi overhodet ikke hadde noe informasjon om på forhånd. Men det er jo sånn det er. Den som leter, den finner. Ingenting er som å få stor, fin fisk i vann du på forhånd ikke aner noenting om! Og slik som dere vandrer innover viddene og fjellene i nord, så kan du være sikker på at du kommer til å få flere heftige fiskeopplevelser framover. Fantastisk matfisk også. Som å spise den møreste fiskebiff, rett og slett. Når vannene formelig er så oversvømt av marflo og andre bunndyr som det var der, vokser ørreten (og røya) så fort at den ikke rekker å bli spesielt gammel når den bikker 2 og 3 kg. Det kommer en bilderapport til fra sommerens turer. Og neste sommer, skal langturen legges til vestvidda.. Ytterpunkt 1: Innerenden av Reisadalen. 2: Kvænangen. 3: Masi/Maze.

Det kan du jo si. Men her er jo temaet mer på utviklingen av kvaliteten på produktene, og ikke minst hvordan vi som forbrukere opplever at produsentens varer møter vårt behov. De fleste her som pr. i dag er misfornøyde virker en gang å ha vært fornøyd. Svalbard Ousland buksen min må jeg si er et genistykke av en bukse, hadde alt jeg savnet på trollveggenbuksa bortsett fra bevegligheten. Derfor har jeg begge til forskjellig bruk, riktignok en 2005 modell av trollveggen. Men hører mange fortelle at kvaliteten på den nye trollveggen er dårlig, går fort i stykker etc. Og det er fordi lettvekt går på bekostning av holdbarhet. Som en tråd het er inne "den perfekte turbuksa", og ble vel en viss enighet om at den ikke var eller kom til å bli skapt. Men poenget for en produsent med å hya forskjellige serier må være å dekke "alle" behov. Og når trollveggen blir falketind, og falketind holder seg temmelig falketind, da mener ihvertfall jeg at produsenten er litt på ville veier. Forskjellige aktører som driver aktivt friluftsliv hele året priser gamle trollveggenjakka opp i skyene, men ville ikke tatt i den nye med ildtang. Da er det noe som skurrer litt... Og vi kan ikke alle gå rundt i recondressen.

Så hyggelig at Spiterstulen tilbyr saksopplysninger. Saken er imidlertid ikke om det er tillatt å kjøre henger på veien eller ikke. Det slo vi jo fast i første innlegg, og jeg er den første til å legge meg flat for at vi ikke stoppet for å lese den lille skriften på skiltet. Da måtte vi reist hjem igjen, og dere hadde hatt nærmere 2.000kr mindre. Saken er at vedkommende bestyrerinne har en oppførsel som er fullstendig uakseptabel i møte med sine ansatte og gjester. Dette er ikke snakk om en liten uoverenstemmelse, eller en diskusjon hvor man har litt ulikt syn. Min opplevelse var å bli trakassert på en måte jeg ikke har opplevd andre steder. Derfor velger jeg å bruke min forbukermakt, og tar pengene mine andre steder. Jeg tror egentlig ikke noe på at vedkommende er motakelig for konstruktiv kritikk, til det har disse historiene pågått for lenge. La meg i likevel få lov til å hjelpe dere før noen blir skadet der oppe. Det er sannsynligvis en jordfeil i dusjen i hytta ved teltplassen. Jeg fikk støt da jeg kom borti metallet på blandebatteriet. Høres ganske farlig ut for meg, men jeg orket ikke tanken på å møte vedkommende en gang til hvis jeg skulle si i fra da. Nå er dere i alle fall informert.

Da er sekken pakket for helgetur. Buss og tog til Finse etter jobb i morgen Selv med altfor mye mat (3,4 kg) ble sekken latterlig lett...

Ikke egentlig, men å dra på telttur alene rett etter jeg så Blair Witch Project står fremdeles som en idiotisk idé.

Familien vår har tatt et friår fra jobb og A4 liv, og tilbringer for tiden dagene i Nord-Norge. Vi har et gammelt småbruk på Senja som basecamp, og drar på mye overnattingsturer til nye, spennende villmarksområder med jevne mellomrom. Fantastiske muligheter her oppe, og så må det sies at været også har vært helt unikt så langt denne sesongen. Travelt med friår også gitt, men de fleste turer legges etterhvert ut på villmarksaaret.blogspot.com Hyggelig om du tar en tur innom bloggen, og legg gjerne inn en kommentar:)

Semper lager glutenfri mat som selges her til lands. Så en kan jo høre om de også kan ta inn tørrmelk i sortimentet.

Utfordringen for meg med blandinger basert på havregryn er at frokosten ikke sitter. Blir sulten etter veldig kort tid. Men jeg ser at de store havregrynene er mye bedre enn de lettkokte. For øvrig - den svenske pulvermelken er veldig mye bedre enn den norske. Løser seg lettere opp og klumper seg ikke.Tror den heter Semper. Har ikke sett den i norske butikker.

Denne utgjorde flesteparten av frokostene på 20 dagers tur nå i august. Slettes ikke verst og kommer nok til å være med også i fremtiden en en stund. SRM

Bestilt! Takk for tips!

Gikk opp til Rundemanen fra Haukelandsiden og ned igjen via Fløyen til sentrum. Nydelig tur, med ett lite fall som ga meg en fin kul på leggen. Gjør heligvis ikke vondt g]

Interessant å lese litt erfaring fra en nybegynner ang. Hennessy køya, har tenkt på denne selv.

Jeg prøver å arrangere minst to hengetreff i året, en på høsten og en om vinteren. Så får vi se hvor lenge jeg holder det gående. Ja du burde ikke ha tarpen inni slangeskinnet. Eventuelt kan du (når du henger tarpen separat fra køya) ha eget slangeskinn for tarpen, men da i netting så tarpen kan tørke.

Jeg henger køya i passe høyde til å kunne sitte behagelig når jeg steller mat og sånt. Også en passe høyde for hundene til å kikke oppi til meg om natta. Buhunden har forresten omsider oppdaget at det er koselig å ligge i hengekøye, så av og til får jeg selskap. Min akita er ikke så ivrig der. Heldigvis, eller ble det nok litt trangt og kronglete utpå natta.

Prøv samme turen i mørket uten hunder.....

Ikke mørkredd. Går ofte turer med hundene på skogstier i mørket. Likevel kan det være spennende når hundene plutselig gir seg til å knurre og stirre utover i mørket fordi de hører noe jeg ikke hører eller ser.

Høye personer burde ikke rote rundt i skog og fjell uansett. Bedre å holde seg i nærheten av sofaen, soverommet og badet til rusen avtar

Den kommer til å fungere perfekt. Den soveposen kommer til å vare lenge. Utrolig behagelig og solide materialer.

Støttes. Har ennå ikke vært et problem for meg heller. Den lange sideåpningen er noe av det jeg liker best på teltet.

https://www.youtube.com/watch?v=m8AggJ3_Xf0 Dette er den suverent beste versjonen.

"Piknik med døden" kan gjøre enhver redd for kanoturer. "Blair Witch" og "Villmark" har ikke akkurat gjort meg mindre redd i sene nattetimer..

Hovjordet og inn til Steindammen er riktig ja. Er knappe 2 km inn tenker jeg, autostrada. Vestsiden er mest tilgjengelig, men legger du deg til på østsiden så er sjansen større for å være i fred, man kan legge seg inn i vika, og da slipper man turgåerstrømmen på morgenkvisten. Fisket er heller spasrsomt, men kan vel luske en og annen rugg der. Men ville ikke latt grillmaten bli hjemme. Tror nok de 2-4 ulvene ikke er så mye å passe på, vil heller si man har griseflaks om man får se haletippen av de. Glitre er det ikke lov til å campe ved, samt hele nedslagsfeltet da dette er drikkevann...

Håper alltid på en UFO som dukker opp. "Take me to your leader!" Uhm...That would be me..

Det vil alltid være noen som er misfornøyde med et merke. Hvis en hadde startet en tråd her med tittel: Arcxteryx kvalitet? så hadde nok historiene kommet om bukser som sprakk, alt for mye farger, glidelåser som ryker og kvalitet som synker. De som er misfornøyde er de som gidder å skrive. Dermed får vi lett et bilde av at alle er misfornøyde.. Har hørt gjentatt så mange ganger at den gamle Trollveggenbuksa var så mye bedre enn den nye. På jobb i Jotunheimen for et par uker siden hadde jeg den nye og en kollega den gamle. Vi gikk gjennom buksene del for del, og vi var begge enige om at vi nok heller ville hatt den nye modellen om vi kunne velge..

Jeg er ekstremt mørkredd, og det hindrer meg desverre i å gå lange turer i skogen og overnatte under åpen himmel alene. Får vel snart prøve bare for å kanskje overvinne frykten

Like ved der jeg bor er det en hule i fjellet. Hola ble trolig til under siste istid og er nærmere 9 m dyp, 5 m. bred og 3 m høy. De første menneskene slo seg til her omlag 6000 år f. Kr. Med ulike mellomrom bodde det folk her fram til folkevandringstida, omtrent 500 e. Kr. Når jeg har vert ute på tur så har jeg ofte forsøkt å forestille meg hvordan disse menneskene hadde det f.eks. i mørke høst og vinternetter når uværet raste. Regnet øste ned, vinden ulte, tordenskrallene rullet over himmelen og lynet slo ned i skogen og splintret store trær. Hva tenkte de, hva gjorde de for å beskytte seg og hvem var det som var deres verste fiender. Var det naturen med uvær, var det sult og nød, ville dyr eller andre mennesker? Jeg har lest et sted at man antar at disse menneskene brukte orådet rundt boplassen som toalett i den hensikt å markere sitt territorium for å unngå at fremmede kom uforvarende på dem. Hvem var sjefen? eller Hva visste vel de om lavtrykk og høytrykk som kom inn fra havet i vest, årsaken til tordenvær og hvorfor naturen var som den er med sine skiftende årstider. Er det rart at man finner tegn på dyrking av all verdens rare guder fra disse og også senere tider. De var kanskje ikke så forskjellige fra oss moderne mennesker. Vi har også en lei tendens til å tro at alt som vi ikke kan forklare har sin årsak hos en eller annen gud. Forskjellen er vel bare at de tingene som vi ikke har svar på etter hvert har blitt stadig ferre i forhold til tidligere tider.

Den siste bilen min var en Toyota Rav4 diesel. Den kom fram overalt og tok med seg alt av smått og stort utstyr. Hundebur, pulk og skia gikk også rett inn bak uten å måtte fikle med masse mikkmakk på taket. Det eneste dumme var at den gikk innmari dårlig på bensin de to gangene jeg prøvde det

Det ble Selvikstakken. Jeg kom litt sent hjemmefra siden jeg har en familie som enten er på skole eller jobb og da tror de at jeg som er hjemme kan fikse hva som helst for dem. Men omsider kom jeg meg av sted. Det var faktisk åtte biler på parkeringsplassen når jeg kom, men en kjørte nesten med en gang. Overraskende med så mye folk på en vanlig onsdag. Det første stykket av veien er alltid litt kjedelig siden det går på traktorvei, men det er da noe å se langs veien like vel. Like før jeg skulle ta av fra veien så tikket det inn en melding på telefonen. En "fordel" med mobiltelefon er at man aldri klarer å stikke seg vekk. Det var en tidligere kollega, dansken som liker så godt å være med meg på tur. Han har vert fem uker hjemme i Danmark og nå vil han på tur igjen. Jeg fristet ham med en "selfi", så kunne han se hvor fint jeg hadde det mens han satt inne på kontoret. Så var det bare å fortsette mot målet. Det er ikke tvil om at vi har et fint land og hvis vi bare har tid til å stoppe opp og se oss rundt så må jeg innrømme at vi er ganske heldige selv om det står digre høyspentmaster og går høyspentledninger på kryss og tvers både her og der. En liten pause, ikke fordi jeg var trett, men stillheten og naturen må bare nytes mens man kan. Nei, skal man på toppen og komme hjem før familien begynner å bli engstelig så er det bare å trave på videre, og etter en stund, der ser jeg toppen. Nå er det bare det bratteste partiet igjen og så kan oppstigningen til toppen begynne. (Løypa går opp det grønne partiet midt i bildet over. Toppen er merket med en pil.) Midt i det bratteste partiet møtte jeg fire personer som var på vei tilbake. De hadde gått hele runden, Bynuten, Selvikstakken og det var tydelig at de begynte å bli riktig slitne. De hadde visst ikke vert her før. Der var den første bratte stigningen unnagjort og så var det bare toppen igjen. Sist jeg var her så hadde jeg med meg min danske venn, og da han stod på toppen av denne stigningen og tørket svetten og jeg viste han hvor toppen var så spurte han litt forsiktig om det var absolutt nødvendig å gå helt opp, men med litt diplomatisk overtalelsesteknikk så ble han med like vel. Og han angret ikke. Det ser ganske tøft ut å bestige denne toppen etter at du først nesten har klatret på alle fire opp den første kneika, men når du først står på toppen så er det en fantastisk utsikt. Endelig oppe, og så dette fine været. Litt disig innover mot Stavanger og innløpet til Lysefjorden, men varmt og fint og nesten ingen vind. Her var det bare å finne frem primusen og kaffekjelen og så var alt perfekt. Det er lite ved her oppe så jeg pleier å safe med en gassboks eller en skvett parafin hvis det er vinter og kaldt. På turen tilbake kom jeg til å tenke på at jeg flere ganger har lurt på om det var mulig å gå vestover og ned ura ned til Løypedalstjønna i stedet for å følge stien, og i dag var jeg i humør til å forsøke. Jeg har flere ganger her på forumet klaget over diverse helseproblemer, men det skal jeg la være denne gangen. Men jeg vil bare nevne at dette som har plaget meg i snart et år uten at noen klarer å finne ut hva det er, har resultert i en sånn litt, ja kanskje litt vel mye,"gi faen holdning". Jeg er mye mindre redd for at noe skal skje og det merkes både i hverdagen og når jeg er ute på tur. Derfor besluttet jeg å teste ut denne veien. Det så litt skummelt ut siden det ikke var umulig å se enden på ura, men det var bare å klatre videre og håpe at steinene ikke begynte å bevege på seg. Et blikk bakover viste at det sikkert ikke var så mye lettere å gå tilbake enn det var å gå ned, Det var bare å fortsette å håpe på det beste. Det var ikke så ille som det kunne se ut til fra toppen og vel nede så var det faktisk litt ved til et bål også hvis det skulle bli nødvendig en annen dag. Jeg fylte på med nytt vann i bekken og begynte på hjemturen. Litt på avstand så ser ikke denne ura så skremmende ut, men jeg tror det er bra at den merkede løypa går utenom selv om dette nok blir en del lenger. Selv om jeg nå syntes at jeg begynte å kjenne lukta av middag så hadde jeg tid til å nyte utsikten litt mens jeg gikk. Noe sopp var det også, men hva det var vet jeg ikke så den fikk stå i fred. En kjempefin tur, og så på en helt vanlig onsdag. Nå kan REJOHN sitte på jobben og se på bildene og drømme seg bort. Det er ikke lenge til helg igjen, og værmeldingen er visst ganske god.

Er ikke mørkredd, men når man pusser tanna utenfor teltet i 23 tida og man synes man ser en silhuett bevege seg... Det er klart, det kan jo være den første bjørnen noensinne på Hardangervidda. Altså, hvem vet!

Husk at store folk også har sin egen kroppsvekt å dra på, og store muskler bruker mye oksygen. Jeg kan si av erfaring at det er jævlig tungt å veie 120kg på tur, selv uten sekk

Nå vet ikke jeg hva du driver med til daglig, og kanskje vet du dette, men når du skal konstruere en ramme så er trekanter mye mye stivere enn firkanter. Hvis du ser på en etthjuls sykkeltilhenger så vil du se at de fleste åpne felter i rammen som får belastning er trekantet. En høyspentmast, en gammel jernbanebro etc. er bygget opp av trekanter, ikke firkanter. Hvis du skal ha et hjul som går godt i terreng så burde du prøve med et hjul som har form som en kule. Gjerne et oppblåsbart. Jeg laget en gang en kanotralle for terreng. Da testet jeg ut flere hjultyper og størrelser og kuleformen var desidert best. På prototypen brukte jeg en fortøyningsbøye siden det blir alt for dyrt med spesialproduksjon. For noen år siden drev jeg litt som birøkter. Da hadde jeg et bæreredskap for bikuber. Denne var beregnet for to personer, men så monterte jeg på et sykkelhjul og så kunne jeg operere den alene. Jeg menet at det nå finnes ferdige beslag for hjul til disse, men jeg fant ingen bilder. Kanskje det går å hente noen tips herfra.

Spiterstulen = fjellheimens svar på "Fawlty Towers" kan det virke som....