Vinnerliste

Forventer man at andre skal endre adferd, er det alltid et godt utgangspunkt å begynne med seg selv

Kapittel 6 – Dødsangst Fredag 16.50 Snøværet var over like brått som det begynte, forskjellen på før og etter var bare at all is nå i tillegg til å være usynlig også var tilført ekstra glider i form av et sjikt av pudder oppå. Jeg tråkket varsomt tilbake nedover den bratte traktorveien da et sjebnesvangert nedslag med høyrefoten traff svartisen - og hei som det ble action ! Hvert skritt var en symfoni av tynnslitte nerver og ukontrollert farstøkning. Hvert skritt etterlot 60-70cm lange sklispor i snøen og det virket ikke osm om det neon ende ville ta. På et blunkt passerte livet i revy og det føltes som om noen kappet fortøyning akkurat idet jeg fikk låne et par av Asbjørnsen og Moe’s 7-mils støvler. Jeg var helt sikker på at jeg i det minste kom til å få jævlig vondt, men mirakuløst nok hellet plutselig veien mot venstre...og spyttet meg ut mellom to store steiner – rett i en telefonstolpe. Flaks. Kapittel 7 - Kirkeruinene Fredag 17.00 Med Eiriks veianvisning var jeg tilbake på rett kjøl og da jeg kom til ruinene på Sarabråten visste jeg, utifra hva Eirik hadde sagt, at det bare var ca 5-600 meter opp til campen. Jaja, litt etter skjema, men ingen fare, det var jo flere som ikke kom seg unna før litt seinere alikevel så god-trærne var nok fortsatt ubesudlet og jomfruelige, beskyttet fra tafsende køye-entusiaster enn så lenge. Det gikk en sti opp rett ved ruinene, men denne var ikke merket med skilt. Det vil si, det er flere skilt der, men ingen hvor det står ”Hauktjern”. Jeg ville nødig gå feil en gang til så jeg speidet litt rundt og hundre meter lenger bort ser jeg en annen sti som tar av mot venstre. Denne er også skiltet så jeg bestemmer meg for iallefall å sjekke hva det står der før jeg tar en avgjørelse. Kapittel 8 – Foræderen* Fredag 17.10 Fremme ve den adnre stien pustet jeg lettet ut "Hauktjern ->" sto det - Puh, jammen bra jeg ikke gikk opp den første stien og gikk meg vill en gang til...det hadde gjort seg, hehe. Med et bredt smil om munnen satte jeg fornøyd kursen inn i mørket på ny. Stien fulgte delvis et bekkeleie og med den nye snøen var ded mange sjulte skøytebaner man måtte se opp for. * Forklaring følger i et senere kapittel Kapittel 9 – Turistforeningen Fredag 17.20 Etter en stund kom jeg til en Turistforening T> som viste hvor blå løype fortsatte ut av bekkeleiet oppover til høyre, like etter ringer Eirik og lurer på om jeg har tatt av fra grusen enda. "Jada" sier jeg. "Er du på vei oppover" er neste spørsmål. Dette bekreftes og han kan fortelle at jeg kommer til et monument omtrent på toppen og jeg skal holde høyre av det. Også blir vi brutt, men jeg har jo fått beskrivelse så det er bare å trave på innover. Kapittel 10 – Den forsvunne blå-løypa Fredag 17.30 Stort sett går det greit å se de blå merkene på trærne, men noen steder er de litt slitt eller også er det såpass mørkt at den lille ”telt-hodelykta” ikke er sterk nok. Jeg karrer meg oppover og stien blir etterhvert såpass smal at sekken tar borti greiner og kratt. I tillegg er det en stund siden jeg har sett noen blå merker så jeg stopper opp for å prøve telefonen igjen. Den laster en blå pil for å indikere min posisjon, flott, men men uten kart blir jeg ikke særlig mye klokere. Jeg ringer @tronn igjen. Han bekrefter at ”joda, det er blå-løype hele veien inn” så jeg slår retrett og finner omsider stedet hvor blå-løypa tar av bratt opp til venstre og ikke rett frem den stien jeg hadde tatt. Kapittel 11 – Över bakkar og berg Fredag 17.50 Etter å nærmest å ha klatret opp blå-stien flater den ut og terrenget er behagelig å vandre. Jeg føler jeg tar igjen litt av det tapte. Ergelig å ha gått feil enda en gang. Får vel vurdere å skaffe et papirkart over området til neste gang. Jeg kommer til sted jeg må klyve nedover og på det sleipe underlaget er det en prøvelse å komme seg helskinnet ned. Stien fortsetter å slange seg gjennom terrenget, men jeg må da ha gått mer enn 5-600 meter nå!? – Ja, @7homas? Jeg har ringt @tronn igjen – Det skal være litt klyving på denne stien? - Nei - Hmm... Jeg tror jeg har et vann foran meg fordi terrenget har begynt å synke og jeg synes å skimte en åpning i skogen nedenfor meg. Prøver kartet på telefonen igen og nå lastes kartet. Jeg er nesten framme ved vannet. Men det er ikke Hauktjern – det er Igletjern.... faen og. Fortsettelse følger (men ikke nå), i neste episode presenteres bl. a disse nye kapitlene: Topptur, Angst, Monumentet, Farlig terreng, Møtet m.m

Innledning ... en kjapp titt på Google maps; hold til høyre rundt det første vannet forså å krysse gjennom skogen til leir-plassen – easy as, tenkte jeg. Hauktjern ligger tross alt nesten i byen, så med en plan om tidlig avreise og rutebeskrivelsen mentalt lagret var alt lagt til rette for en kjapp spasertur i dagslys og fritt valg av innbydende furulegger. Kapittel 1 - Fanget Fredag 15.40 Planen om å resie fra jobben før 15 røk da innboksen formerlig eksploderte idet amerikanerne kom på jobb...... 14.50 ble til 15.10 som ble til 15.40 før jeg endelig kom meg avgårde. Kapittel 2 – Endelig fri Fredag 16.05 Et klikk fra nøkkelen og bildørene er låst. 48 timer gratis parkering - sweet. Jeg nikker fornøyd, slipper nøkkelen ned i lomma og entrer lysløypa rett øst for parkeringsplassen. Grusveien nedover var frossen, og jeg registrerer noe overasket at det ligger is på vannet allerede – skulle jeg tatt med vann alikevel ? Hagla ligger igjen hjemme, men jeg har med kniv, så hull på isen skal jeg vel alltids klare å lage. Det hadde vært enklere med hagle. Kunne kanskje kommet i avisen også. Kapittel 3 – En dragning mot skogen Fredag 16.10 Mitt instinkt om å holde til høyre ble utfordret nesten umiddelbart med en avstikker. Fra stor grusvei til en litt mindre en, som snart ble til bratt traktorvei hvor rennende vann hadde funnet sin vinterdvale i frosne hjulspor. Det begynte å snø og idet jeg nådde toppen av bakken ble jeg ønsket varmt velkommen av et lokalt lavtrykk med kuling i kastene. Minst. Og sannelig skrudde ikke noen av lyset også. Frem med lue og hodelykt, no worries. Lysene fra lysløypa og Oslo trengte fortsatt gjennom trærne. Traktorveien ble til et Y kryss og fortsatte som to stier. En mot venstre og en annen mot høyre. Kapittel 4 – Gråbein (i noen kretser bare under navnet mørkredd) Fredag 16.20 Jeg var litt forfjamset for jeg kunne ikke huske dette krysset fra Google maps, men det var i grunnen ikke et vanskelig valg. Så bar det av sted ned mot høyre på stien som forsvant inn mellom granleggene og det dype mørket. Gråbein lusket rundt meg og jeg måtte stadig skremme ham vekk ved å brå-snu meg og lyse innover i mørket. Faren med å gjøre det er, som vi alle vet, at når du da snur deg for å fortsette står han rett foran deg. Det gikk heldigvis bra denne gangen. I alle fall en stund, for om litt dreide stien mer mot høyre og jeg kunne skimte et islagt vann nede til venstre. Dette stemte overhodet ikke med at jeg skal holde høyre og gå rundt vannet, tenkte jeg. Jeg fisket opp mobilen. I og med at vi skulle være i skauen hele helga hadde jeg ladet fullt før jeg forlot jobben og skrudd av Wifi, GPS og datatrafikk for å spare strøm. Problemet var bare at kartet på telefonen plasserte meg mitt blandt lavblokker og rekkehusene på Oppsal. Jeg skal innrømme at jeg ikke visste hvor jeg var, men jeg visste hvor jeg ikke var og det var mellom juledekorerte småhus i en av Oslos drabantbyer. Kapittel 5 – Telefonsamtalen Fredag 16.40 Smart som jeg er hadde jeg lagret nummeret til @tronn før jeg reiste: - Ja det er Eirik - ... ummm...@tronn...? - Ja - ..ok ?....Det er @7homas fra Fjellforum. Jeg tror jeg har gått meg bort... - Hehe, ok, hvor er du nå ? - Hadde jeg visst hadde jeg ikke ringt, men jeg gikk fra parkeringa og tok av første til høyre, inn en traktorvei og nå er jeg på en sti - Du skal gå et stykke på grusvei, det er bare det siste stykket på 5-600 meter som er på sti Fortsettelse følger, i neste episode presenteres bl. a disse nye kapitlene: Kirkeruinene, Foræderen, Turistforeningen, Den forsvunne blå-løypa m.m.

OG det må jeg si! Jeg deltar i en DEL skuterdebatter nå, både lokalt og på facebook. Jeg har blitt kalt litt av hvert, det virker umulig å holde en saklig diskusjon. Som oftest (alltid) er det folk med et fartsmonster eller skuterhjelm som profilbilde som kaller meg ting med referanser til både det kvinnelige og mannlige kjønnsorgan, som ikke egner seg for sarte sjeler. Det er disse jeg frykter ved et frislipp, ikke familien som tar skuterne til isfiske på Altevann. Men HONNØR til så og si samtlige i denne tråden, både de jeg er enig med og de jeg er sterkt uenig med, som klarer å opprettholde en saklig tone i debatten. Det opprettholder min tro på menneskeheten, eller, i hvertfall Fjellforums medlemmer

Ønsker bare å minne om hva noen har definert som stillhet. Stillhet er ikke fravær av lyd. Vi vet jo alle at det er mye lyder i naturen, men naturens stillhet er fravær av støy. Hva som er støy har enkelte også prøvd å definere. Vil ikke gå inn på det her fordi støy fra ulike mekaniske innretninger i naturen kan både ha med øyne, ører og verdier å gjøre. Denne støyen er det mange gode grunner å forsvare seg mot.

Jeg kjøper gjerne brukt og opplever ofte at dette er fullverdige valg i forhold til nytt. For eksempel er Fretex en undervurdert forretning når det gjelder fritidsklær. En av Norrønajakkene mine kommer derfra, antagelig 1-2 år gammel, omtrent ubrukt og ble kjøpt til en 10`-del av prisen i forhold til ny. Har også kjøpt et par nesten ubrukte Crispi fjellstøvler, omtrent ikke inngått, antagelig har ikke eieren forstått at slike støvler må tråkkes inn for at de skal sitte best på foten.. Også tykke gensere og ull generelt kan det være mye å velge i. Er nytt det eneste eller beste alternativet, kjøper jeg selvsagt det. For meg handler ikke bruktkjøp først og fremst om penger, men det er blitt en sport rundt omtanke for miljø og overforbruk, samt skape holdninger for meg selv i forhold til dette.

For å svare på topic, istedenfor å ta diskusjonen om hvor mye ekstra kg i sekken ødelegger turen eller ikke; Det er ingen fast maksgrense i antall kg, for når det blir skadelig å gå med sekk. Det kommer an på flere individuelle faktorer, som andre påpeker. Vet ikke ditt utgangspunkt eller din plan, men dersom du planlegger å gå med tung sekk, anbefaler jeg at du trener deg opp med en systematisk progresjon i antall kilo i sekken. Lett og bli for ivrig her, men det er bare en bjørnetjeneste. Det kan være skadelig for ryggen dersom du går med for mye vekt over tid som oftest. Foruten om gnagsår som kommer lettere med tung sekk samt belastningsskader, så er det gjerne betennelser du møter først på. Da risikerer du å få deg en lang og uønsket pause. Systematisk progresjon er derfor viktig.

En flaske Oma Barbera d`Alba ble med hjem fra polet i dag. Den skal sørge for julestemning i fjellteltet til helgen, sammen med prefabrikkert pinnekjøtt på primusen. Vi er tre jenter i lag på vår årlige Lucia-tur før jul, så da blir det 3 primuser å koke på og gastronomiske opplevelser under stjernene Gleder meg

Endelig kom den! Liten, lett og portabel: Emberlit-ovn i titanium. Og en i stål til speidernevøen. Fin julegave, det. http://www.emberlit.com/emberlit-ul-titanium

Hvordan andre bruker sine "surt ervervede", legger jeg meg ikke bort i. Jeg synes det er kjekt å handle utstyr. Det blir mest (mye) nytt, men det hender jeg også finner noe brukt. Og da blir spørsmålet, er et reinskinn brukt eller nytt?

Jeg handler mye utstyr brukt, og mener det er bedre for miljøet! For hver ting jeg kjøper brukt (give or take) så blir det produsert en ting mindre. Ja ,teltet, skiene eller spaden er allerede produsert og transportert, men da blir det altså ikke produsert et til. Og når "du" kjøper et nytt telt etter at jeg har kjøpt ditt gamle, ja så ble det laget et nytt telt og ikke to. Altså en "besparelse" på et telt........

5 km?! Er du klar over hvor langt 5 km luftlinje er?! Så mye som jeg har vært i fjellet, og rastet langs skuterløypene, så vet jeg bedre. Forresten har min mor hytte som ligger rett ved hovedåren for skutertrafikk i kommunen. Der hører man som oftest ikke scooterne før man kan se dem, dvs. 4-500 meter unna. Snowmobiles produced since February 1, 1975 and certified by the Snowmobile Safety and Certification Committee's independent testing company emit no more than 78 dB(A) from a distance of 50 feet. (Dagens scootere bråker mindre) Prøver meg på et lite regnestykke her 78 db på 15 meters avstand, gir en styrke på 112,5 db ved eksospotta (20 * log(dist meter) + 11) . Reduksjon på 5000 meter(uten noen hindringer) er 85 db. Da sitter du igjen med under 30db lyd(svakere enn hvisking).. I fritt rom enda... Så kan man trekke i fra demping av terreng. Bare en bitteliten kolle i mellom deg og scooteren, og man kan trekke ifra minimum 20 db, og da er lyden uregistrerbar selv for superfølsomme ører På 2 km avstand er lyden redusert til 35 db i fritt rom, fortsatt på nivå med hvisking, og helt uregistrerbar hvis det er litt kuppert. Selv skistavene dine bråker mer Slutt å overdrive med lyden folkens!! Åja forresten. Jeg har flere ganger selv sittet i terrenget og observert skutere på avstand i mørket. Man ser lyset i det fjerne humper og blinker, forsvinner og dukker opp igjen, og kommer nærmere og nærmere, men man hører ingenting. Man venter overraskende lenge før man tilslutt hører lyden av motoren, og da er de veldig nært.

78 år gamle Berntsen går nok, i likhet med mange andre, rundt og tror at det ikke kjøres noe særlig skuter i dag. Når han tar frem kvikklunsjen etter en 2-3 timers lang skitur kan han hverken se eller høre skutere. Derfor tror han at det nesten ikke kjøres skuter i fjellet. Det er der jeg mener de fleste tar feil. Det kjøres mye i dag. Men motstanderene får ikke dette med seg, siden de svært sjeldent befinner seg i fjellet og i områdene der det kjøres. Regulert fornøyelsekjøring vil ikke doble antall skutere i fjellet. Det vil regulere de som allerede kjører skuter inn i egnede løyper/områder. Slapp av folkens! Dere kan nok fortsatt nyte kvikklunsjen uten å se skuterspor og tro dere er i urørt natur.

Kapittel 12 – Disney on ice Fredag 18.05 Jaja, så var tredje bomtur et faktum, jeg tok det ikke så tungt lenger, bare å snu og følge fotsporene mine tilbake til lysløypa. BANG ! og der lå jeg rett ut på stien. Litt au. Høyre foten traff litt sjult is og skvatt til venstre. Enda en dråpe, men jeg har stort beger. Kapittel 13 – Forræderen II Fredag 18.20 Vel nede på grusveien igjen stopper jeg ved skiltet (tidligere nevnt i kap.8 ). Joda, det sto fortsatt Hauktjern med pil opp den stien jeg akkurat hadde testet. Hauktjern. Rød pil. ”Løype” står det på skrå med liten font. Herregud! Det er skiltet for skiløypa til Hauktjern. Håndflate i panna. Kapittel 14 – Bittert håp Fredag 18.30 Jeg går bort til ruinene igjen, ser oppover stien jeg trodde jeg var smart som gikk forbi halvannen time tidligere og rister oppgitt på hodet. Surt, men nå er jeg i alle fall snart framme. Det er ingen tid å miste - skal man få en bra plass gjelder det å få ræva i gir. Det er tross alt 16 påmeldte i tråden på FjellForum, minus et par som hadde biltrøbbel og noe annet, men 14 hengekøyer – det er 28 bra trær det, i passe avstand fra hverandre og i nærheten av leirplassen. Er ikke sikkert hengekøyeplassene vokser på trær...hmm.... Stien går selvsagt oppover igjen, og jeg hiver inn en ny audition for Bambi, the musical. Denne gangen holder jeg på å sli rett utfor en skrent, men stopper akkurat på kanten. Forrige gang var det hånda som fikk seg en smell, nå var det kneet. Best å passe litt ekstra på videre nå for neste som treffer isen er vel skallen. Kapittel 15 – Monumentet ? Fredag 19.00 På veien oppover finner jeg en enslig vedsekk henslengt mer eller mindre midt i stien. Jeg slenger den over skuldra, men det er kjipt å gå på skakke oppover og med dårlig rygg fra før setter jeg ned sekken igjen etter 50-60 meter. Jeg føler jeg har gått i en evighet da jeg mer eller mindre plutselig er på toppen av åsen. Jeg begynner å bli litt sliten og må ta et par 10 sekunder power breaks på vei oppover. Her oppe, med god utsikt over de sør-østre drabantbyers nattlige utsonderinger, tar vinden godt i klærne. Jeg drar opp glidelåsen i jakka akkurat idet jeg endelig kommer til skiltet @tronn snakket om: ”Farlig terreng ->” Det er tre andre skilt på samme trestamme og en av disse er ”Hauktjern kløftene”... i samme retning som det er farlig terreng. I motsatt retning står det ”Kroktjern” Jeg virrer litt rundt for meg sjøl i 10 minutter og plutselig er jeg usikker på hvilken sti jeg egentlig hadde kommet opp... mørke tanker måtte lokkes vekk med løfte om ehandel fra kartbutikken.no i nærmeste framtid. - Ja @7homas? - Nå står jeg ved det farlig-terreng-skiltet - Ok, da følger du stien til høyre forbi monumentet Jeg lyste rundt meg - Monument? Det var i alle fall ikke noe monument i en radie på 25 meter - Ja, det er rett ved farlig terreng skiltet Ny runde inn i mørket med klementinen jeg hadde teipet til lua uten å se noe jævla monument - Øhhh....ummm....nei, det er ikke noe monument her. - Ok, men du skal ta til høyre ved det skiltet – ikke gå mot det farlige terrenget. - Men det farlige terrenget er til høyre... Samtalen fortsetter en stund uten av vi egentlig sier noe nytt. - Det er masse fotspor på den stien til høyre - Ok, da tar du denne Høyre – det er ikke sikkert dette er et godt valg... Kapittel 16 – Tom tank Fredag 19.20 Ikke lenge etter at jeg har satt avgårde nedover på stien til høyre som vissnok går forbi et monument, noe Speider greier, kommer jeg pinadø til enda et Wfarlig terreng” skilt. I alle dager. Nå begynte jeg virkelig å merke at jeg har hatt på meg sekk i tre timer og ikke spist eller drukket noe siden 12.00. Med sekken på bakken og en neve eller to blandet energi innabords ringte jeg @tronn igjen. Han var på vei oppover fra Sarabråten sammen med @Tor Magnus. Etter litt frem og tilbake blir vi enige om vi skal møtes ved vedsekken. Jeg håper bare jeg tar riktig sti ned igjen... Kapittel 17 – Møtet, også det jævla monumentet Fredag 19.35 Jeg hører stemmer der nede et sted. Nå så jeg et lysglimt også. Tror jeg. Joda, der var det igjen. Jeg stopper for å vente på dem. Føler ikke akkurat trangen til å fortsette nedover bare for å snu og gå opp igjen samme vei. Har i grunn aversjoner mot nedoverbakker – enten har jeg akkurat kastet bort masse energi på å gå oppover eller så venter en slitsom oppoverbakke om ikke lenge, but I digress. Et par minutter senere er de oppe på hylla jeg står på. Vi hilser pent, måler hverandres ansiktspryd og fortsetter oppover stien. @Tor Magnus har vedsekken på toppen av den vanlige ryggsekken. @tronn har en vedsekk i ryggsekken sammen med en masse annet, bl.a en UQ (under quilt) jeg har fått låne av @Tor Magnus. Det tar ritkignok ikke så lang tid før @tronn stopper og sier han lurer på om vi har gått feil... feil, jeg smaker på ordret. FEIL. Really....IGJEN ?! Han forsvinner nedover og ber oss vente. Etter 5 minutter ringer han og ber oss komme nedover, han har funnet riktig sti. I mørket var det visst flere som gikk seg litt bort. Og her, endelig, passerer vi det sagnomsuste MONUMENTET,[edit] - og tro det eller ei - enda et "farlig terreng"-skilt.... og det peker mot venstre....ahhh....nå gir hele kvelden litt mer mening. Kapittel 18 – Landkjenning Fredag 19.55 Den lille kolonnen vår slanger seg gjennom terrenget. Jeg ovetar vedsekken fra @Tor Magnus og den er mye enklere å bære på toppen av ryggsekken enn slengt over den ene skuldra, men det er deilig da vi endelig kjenner lukta av bål og annet fanteri. Vi runder en knaus og der rett forut ser vi tre skikkelser som sitter rundt den blafrende ilden. 40 minutters tur tok 4 timer, men Vinterheng 2013 er i gang ! (og hadde telefonen min lastet kart i tillegg til bare å vise en pil midt på skjermen hadde jeg kanskje truffet mål litt tidligere...) [edit] har lagt til litt tekst jeg ser har falt ut... håper det forklarer litt, hehe Kart, rute inn:

Da har fotokonkurransen vart ett år og det er på tide å kåre en årets vinner. Bildene vi stemmer på her er vinnerne av hver måned igjennom 12 måneder. Vinneren får en fin premie sponset av Helsport. Ett Patagonia telt med veiledende pris på ca 10.000kr Det blir en fin julegave Lykke til alle sammen!

Vel, det er tydlig at det er veldig delte meninger her, så å si alle innleggene jeg leste på saken ønsket seg snøscooterkjøring. Litt interessant å se resultatet her: http://www.vg.no/poll/?id=18089 Står i sterk kontrast til denne: http://www.opprop.net/jatilstillenatur

KrF og Venstre vil tvinge miljøvernminister Tine Sundtoft (V) til å stoppe forsøket med snøscooterkjøring i 108 kommuner - i alle fall inntil lovligheten i prøveordningen er avklart. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10148427

jeg har de siste årene blitt mindre opptatt av utstyr, slikt avtar vel litt med alder. De fleste av oss skal ikke på ekstreme turer som fordrer ekstremt utstyr. Jeg er litt som deg, men med noen flere netter ute på vinterstid enn deg. Forrige helg var jeg på en liten tur i nordmarka (1 natt), og jeg hadde med følgende (barmark, -5 grader): - Liten turøks (hyggelig med bål) - Mat som lages på bål (hyggeligere enn å lage mat på primus) - Enekelt liggeunderlag (Bamse, brukes rundt bålet og under et annet mer luksuriøst liggerunderlag for isolasjon.) - Exped synmat 9 (for isolasjon og luksus. For meg ble innkjøpet av dette liggeunderlaget et vendepunkt. Før sov jeg lite, nå sover jeg godt!) - Sovepose (Marmot dunpose, dyr og deilig. Bruk lang tid på soveposekjøp og finn de beste tilbudene, her er det mye å spare) - Dunjakke ( digg i pauser og rundt bålet. jeg har en rimelig dunjakke fra Stormberg. Mye bedre enn mine kameraters dyre dunjakker som ikke kan brukes rundt bål i frykt for gnistskader fra bålet) - Tarp (eller presenning) - Votter og lue. - Tynn vindtett jakke til de gangene man er i aktivitet. Multifuel (som bråker), vintertelt, pulk osv mener jeg kan komme etterhvert. Da trenger man egentlig ikke mer til en enkel tur. Tror jeg.

Man får ikke nye reinskinn Man får kun second hand.

Hei Tenk langsiktig her, så dere også klarer å gå til fjells som pensjonister uten slitasje skader! Jo lettere sekk dess bedre. I ungdommelig vovemot har jeg også båret omkring 25-30 kg, men gikk rask ned til omkring 20-22 kg på telt turer, hvilket jeg klarer ennå. Hilsen Elgen

Etter et års bruk og 35 overnattinger, noen under minus 20 er en 450 grams Thermarest NeoAir XTherm mer enn godt nok for meg. Hvorfor drasse på madrass ?

Jeg handler noe nytt og mest brukt/NOS/vintage, og en del lager jeg selv. Mest fordi det passer best inn i min filosofi og tankegang rundt friluftsliv/villmarksliv. At gjennbruk har en viss miljøgevinst er helt åpenbart.

Hos meg er det kun penger det står om. Miljøet ofrer jeg aldri en tanke når jeg kjøper noe. Ønsker jeg meg noe nytt, og det blir for dyrt for meg med nytt, finner jeg noe brukt....eller bestiller dingsen direkte fra det utlandet jeg får det billigst fra. Alternativet er å klare meg uten. Noe man sagtens kunne gjort, men dete r ikke noe moro...

Kort spørsmål om Optimus 111: Fikk min nye (ubrukte) 111 i dag. Måtte selvsagt teste. Etter noen minutters fyring oppstod det svake stikkflammer ved pakkboksen. Litt teiting på mutter samt mer omtanke med pumpa ser ut til å ha løst problemet. Det jeg lurer på er om det ikke kan provoseres fram slik stikkflamme dersom man pumper for stort trykk i tanken?

Mye fiskeutstyr, fotoutstyr, mat ,drivstoff og litt hundefor for 3 uker blir fort 40 kg, det tror jeg ikke er noe uvanlig. Lars Monsen hadde startvekt på 48 kg for 50 dager, men da bar dyret mye mer enn hva min gamle AH-tispe klarer.

    Du bør ikkje tru at CO samlar seg i eit hjørne av teltet! Og dersom du trur at CO er ein tung gass som blir liggande i søkk i terrenget på same måte som vatn, tar du farleg feil. CO er akkurat like tung som anna luft, og blandar seg totalt med denne. Ved rein forbrenning er CO-produksjonen liten. Det einaste som hjelper for å halde CO-konsentrasjonen nede i teltet, er å lufte.

OK jeg må bare dele en artig historie her. Når jeg var en spjole var vi var på hytte til hyttetur med familien samt onkel og tanten min med deres barn. På den ene hytten gikk tante ut og pusset tennene mens vi stod mye lengre oppe i bekken. Hun lurte på hvorfor vi stod der og ikke rett bortenfor hytten. Vel ehh sa vi og pekte på skiltet hvor det stod "nedfall sone fra utedo" nedenfor. Hun ble helt hvit og hadde mageproblemer resten av turen, sikkert mye i hodet men fy søren som vi lo av det lol

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Skal si du jobbet for saken! Utmerket rapport!

Hva er motivasjonen for å kjøpe brukt? Jeg for min del, kjøper brukt enten for å spare penger, eller for å få tak i noe som ikke lenger er i salg. Ser at noen hevder de gjør det av hensyn til miljøet, akkurat den skjønner jeg ikke. Hvordan bedrer det miljøet å kjøpe et ett år gammelt telt? Det er jo allerede produsert, i Østen, kanskje med strøm fra et kullfyrt kraftverk, deretter fraktet til Europa med skip, for tilslutt å bli kjørt 2000 km med vogntog opp til Norge. Vedkommende som selger, vil vel som oftest kjøpe et nytt, og da er man like langt? Eller?

Som tidlegare nevnt er vurderinga av terrenget ein nøkkel ( i tillegg til alder, trening osv). Terrengvurdering er viktig ikkje berre i forhold til kapasitet. Det er også viktig i forhold til å førebygge skadar...feiltrakk i ur med 10 kg på ryggen og feiltrakk i ur med 27 kg på ryggen kan sjå nokså ulikt ut for ein ankel eller eit kne. Når det er sagt har eg alltid synest det har sett snodig ut med desse stavane folk drassar med overalt....ikkje har eg fått til å gå med dei tidlegare heller, gjekk seinare med stavar enn utan, då eg følte eg fekk 4 føter.... Dette heilt til eg av rasjonelle/førebyggande årsaker bestemte meg for å venje meg til det. No tek eg med stavar om sekken overstig 15 kg. Eg tenkjer at det også er viktig å hugse at muskelstyrke går raskare å byggje en senjar/ledd/ligament greier å auke kapasiteten. Mange vel difor å kjøre på etterkvart som dei vert sterkare, utan å tenkje på at det er meir enn den tverrstripa muskulaturen som skal styrkast og venjast. Då ber ein gjerne om bråk

Alta, Alvdal, Ballangen, Balsfjord, Bardu, Beiarn, Bindal, Dovre, Drangedal, Eid, Eidfjord, Engerdal, Etnedal, Evenes, Fauske, Flesberg, Flå, Folldal, Fosnes, Fyresdal, Gol, Grane, Gratangen, Grong, Grue, Hemnes, Hemsedal, Hjartdal, Hol, Holtålen, Hægebostad, Høylandet, Inderøy, Karlsøy, Kautokeino, Krødsherad, Kvalsund, Kviteseid, Kvænangen, Lavangen, Lesja, Lierne, Luster, Lødingen, Meråker, Midtre Gauldal, Målselv, Namdalseid, Namsos, Namsskogan, Narvik, Nes, Nesseby, Nesset, Nissedal, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nore og Uvdal, Nærøy, Oppdal, Os, Osen, Overhalla, Rana, Rendalen, Rennebu, Rindal, Rissa, Rollag, Røros, Røyrvik, Salangen, Saltdal, Selbu, Seljord, Sigdal, Sirdal, Skjåk, Skånland, Snåsa, Steinkjer, Stor-Elvdal, Surnadal, Sørfold, Sørreisa, Sør-Aurdal, Sør-Varanger, Tinn, Tokke, Tolga, Trysil, Tydal, Tynset, Valle, Vang, Vefsn, Verdal, Verran, Vestre Slidre, Vinje, Vågå, Våler, Åfjord, Ål, Åmli, Åseral, Åsnes.

Jeg sier dette siden skutersalget har økt betydelig i alle skuterkommuner. Selv om de ikke har vært med på prøveprosjektet. Hvordan kan man vite hvor mye som kjøres i Agder når det ikke måles skikkelig? I Vinje har de tydeligvis sjekket kjøringen mens prøveprosjektet pågikk. I denne perioden har mange folk kjøpt seg skutere i mange forskjellige kommuner. Disse kommunene har nok også fått en økt kjøring. Ulovlig også, siden det er vanskelig å kjøre helt lovlig. Skutersalget har økt med nordmenns velstand.

Kan annbefale Snowline Brodder. Har 2 par selv og suverene på is og snø. Og veldig greie å bruke ellers der det er glatt og sleipt. Kan også slipast til når du føler piggene ikke griper godt pga slitasje. Tåler mye juling og bruk.Lett å ta på og av etter behov. Prøvd mye brodder med tiden og desse er suverene både til vinter og sommerbruk

Heisann, jeg har en Ommifuel jeg bruker på tur, er storfornøyd med denne, også på vinteren... Jeg bruker enten gass eller polarfuel(beregnet for kuldegrader) og dette har funket for meg når det kommer til varme i teltet synes jeg det er litt risky, i allefall i mitt akto telt å fyre primusen, så løsningne min ble å kjøpe en primus lampe som går på gass... den veier lite, og bruker vanligvis samme gassboksen til denne som til primusen, da jeg har med flere

Svea 123 samt Juwel 33 eller 34 er svært enkle og brukervennlige bensinbrennere, ingen pumpemekanisme å bare pakning i pakkboks/ Lokk. Ytelse rundt 1500 watt. Den elste Juwel 33 ern jeg har er fra før ww2, har skifta dyse en gang og pakninger en gang. Den veier knappe 500g med full tank, er beskyttet inni en stålsylinder med lokk i bunn og topp. Verktøy/ Reservedeler ligger i en blikkeske som går inni sylinderen ilag med påfyllingstrakt samt bensin lighter. Kompakt, lett og solid/ Driftsikker

Det målet er nådd. Hvordan? Startet for fullt og har siden bare gitt på mer og mer.... Treningsopplegg: 20 år med tur to ganger i uka, med sekk gir antakelig godt nok grunnlag.

Som underlag til Optimus 111 har jeg brukt ei trefjøl, det har funka bra. Ellers har den en tendens til å smelte seg ned i snøen.

Et godt råd når du ligger i telt vinterstid, fyrer og lager mat. Ha alltid en stor skarp kniv lett tilgjengelig om noe uforutsett skulle hende, da kan du enkelt skjære deg ut av sovepose og eller telt

Grattis Jegerjente Jeg regner med at du med pakkboks mener pakningen som sitter på innsiden av der reguleringen er. Pakningen er av et blymateriale og skal strammes akkurat så mye at de små stikkflammene forsvinner, men ikke mer. Pappa gav meg det tipset at primusen skal være litt varm når dette gjøres, da er blypakningen mykere og "setter seg" bedre uten å stramme for mye. Vær lett på hånden, det er lett å stramme for mye når pakningen er oppvarmet. Pakninger som er brukt en stund (som har satt seg), kan du stramme forsiktig kald, men ikke mer enn at du merker litt ekstra motstand når du vrir på reguleringsrattet. En vanlig årsak til at denne pakningen begynner å lekke med små stikkflammer som resultat, er at man pumper opp trykket i tanken med reguleringsrattet i brenneren. Da slår akselen i boksen og "brekker" på reguleringen som går inn i forgasseren. Jeg gjorde akkurat den tabben og blypakningen ble da skiftet ut. Det er ca 10 år siden (?), og siden har 111`ern fungert perfekt, kun med en liten justering år om annet. Brukerfeil med andre ord.... Nye pakninger lekker gjerne mest, de må "strammes på plass" før de blir helt tette. Er primusen din ny og ubrukt, er kanskje det forklaringen på at at pakningene ikke er helt tette enda. Et annet tips for tett og god pumpemekanisme er å skru ut selve pumpestanga. Da ser du pakningen nederst som er laget av et skinnmateriale. Jeg dypper pakningen i vanlig olje og masserer dette inn med fingrene en sjelden gang år om annet. Da holder den seg smidig og myk, og gir maks trykk når du pumper. Jeg tror ikke du kan provosere fram stikkflammer ved for høyt trykk. Det er i så fall tegn på dårlige pakninger eller lekkasjer. Min kan jeg pumpe så hardt jeg vil, men vanligvis pumper jeg kun det jeg erfaringsmessig vet er nok for å få perfekt flamme. Dette lærer du fort ved å se og høre på flammen. Det er en liten mutter i midten av tanklokket som jeg mener er en overtrykksventil. Den er ment som sikring dersom tanktrykket blir for høyt. Jeg har aldri opplevd at denne har slått ut.

De ser fine ut. Siden dere skal være i skog og mark, husk også at man gjerne kan bardunere teltet til trær.

Når det kommer til pakking av proviant, utstyr osv. synes jeg å de å ha med seg for mye stæsj er bare tull... ha med det du trenger pluss pittelitt ekstra klær og proviant( som kommer utenfor hovedmåltidene, sjokolade, en flaske solbærsirup osv). å bære for mye: over 15-20 kg vil jeg si at man ødelegger ukesturen. har derfor satset på lettvektsutsyr og enkle løsninger(sommerstid) hvor fint vær er inkludert På vinterstid tenker jeg at 20kg er normalt, kanskje mye også. En vanlig ukestur for meg har jeg en vekt i sekken på rundt 10-15 kg(har ikke hund, så slipper mat til den osv. men skulle gjerne ønsket en slik turkompis)...

40 kg? Har du både peis og køyeseng i sekken?

Veldig individuelt det der tror jeg, kroppen min har i 25 år fint tålt ca. 50 dager med 20-30 kg, pluss en uke eller to med 40 kg. Veier nå rundt 80 kg. Er du godt trenet for oppgaven og ikke overdriver lengden på dagsmarsjene, skal det ikke være noe noe problem å bære 30 kg. Folk gjorde jo det før i tiden også, da med elendige sekker i forhold til nå.

Det er avhengig av kjønn, alder og grad av trening, og i tillegg er det individuelt. Det er en del som mener det er mulig å bære hele fjell. Sekker på 35 til 40 kilo. Og de har sikkert rett. Men behagelig eller kjekt er det ikke. 25kilo er min grense for å bevege meg med sekk, og da går det ikke fort, og det blir tungt. 15til 20 kilo er adskillig bedre. Med telt og greier på alene tur blir sekken ca 20 kilo. På tur mellom hytter er sekken opp mot 12-15 kilo.

Den diskusjonen er der allerede, i alle fall rundt den mest unyttige bruken av sjøen. Vannscootere har vært forbudt i skjærgården fram til nå, med omtrent de samme argumentene som brukes mot snøscootere. Importørene av disse maskinene har tatt saken til EU og det ser nå ut til at Norge må åpne for fri bruk av vannscootere. Min bekymring både på land og vann er først og fremst av hensyn til naturens egne beboere. Jeg tenker på villreinen, fjellreven (de vi har igjen), jerv, fuglelivet osv. Dyrene har til nå hatt sine egne friområder hvor kun de mest ihuga av oss har gått inn til fots, men hvor deres tilværelse har kunnet være relativt uforstyrret fra mennesker og aktivitetene vi fører med oss. Dersom snøscootere får større radius i villmarken vår, ser jeg for meg at også disse mest utilgjengelige fristedene forsvinner for dyr og fugl. En annen ting er ulovlig jakt, en feig jakt på forsvarsløse dyr i dypsnøen fra snøscooter. Jeg har tidligere i en periode bodd i et område i landet hvor dette nærmest var allment praktisert. Ok, det har ingenting med den nye prøveordningen å gjøre, men den tilgjengeliggjør og legitimerer en bruk av motorferdsel i naturen som videre er lett å misbruke for de som ønsker det. Mulig jeg er i overkant negativt naiv, men jeg har veldig vanskelig for å ikke være det i denne saken

Mye gode kjøp på Black Friday. Bare så synd at den skulle samfalle med Blakk Fredag...

Hei Tiur. Den største fordelen med speilkompass er at du ser nåla og huset når du holder kompasset på strak arm og derfor mye lettere å stikke nøyaktig kurs. Platekompass funker jo greit de også for de som har litt trening med de. Jeg personlig liker speilkompass

Kjøpte en liten "pilleboks" med rense og nøytraliseringstabletter forleden år. En klorrensetablett til en liter vann som skal virke noen minutter, deretter er nøytraliseringspille som fjerner klorlukten som er temmelig fremtredene før nøytraliseringen. Alle tablettene er forseglet en og en, så en kan ta med etter behov. Vi var skeptiske, men ble veldig positivt overrasket. Det finnes mange forskjellige merker og en får dette fra apotek til sportsforretninger.

Jeg har motsatt erfaring. Min 1. generasjons SVEA 123 (ikke 123R) koker opp vannet kjappere enn min 8R. Men begge mine brennere har fått litt juling, så det kan være litt avvik i effekten fra den gang de var nye. Men SVEA'en er jo også desidert råest i lyd. Snatrer og brøler som som en illsint .......tja....SVEA!