Millitæret, hvilken betydning har det hatt for friluftslivet ditt ?

[borgern]

Ikke så mye, men litt. Var i Luft så vi var ikke mye ute. Var mest inne i et ikke navngitt fjell utenfor en ikke navngitt by. Men de nettene vi hadde var i det varme halvåret med fint vær. Da var knappetelt helt fint. Men hadde vel ikke mer enn 4-5 netter på 15 mndr.

Hadde bare ludvigsekken så bærekomfort var jo langt unna dagens. Vi i luft hadde og mye gammelt utstyr som lav støvler, feltjakke/bukse som var blitt lysegrå.

Men turene i seg selv var jo fine. Hadde litt turer i Nordmarka før det. Utstyr den gang var klart annerledes enn nå. Da var det slagstøvler og regntøy som gjaldt ved nedbør bl.a.

[Opethist]

Nada, niks, njet, null, itj en skit.. Dvs. Har ikke vært i militæret;)

Hadde jeg vært det, så kanskje det hadde gitt noe tilbake i form av "smarte tips og triks", men jeg tror det som har sådd friluftslivsinteressen min er som Holm under sier...!!!

?...Turer med familien i oppveksten har betydd uendelig mye mer

[afe]

 

Til dere som klager på utstyret så vil jeg si at dette er brukerfeil. Noe som er synd for inntrykket deres i ettertid kunne nok vært mye bedre om utstyret hadde blitt brukt ordentlig og dermed fungert optimalt. Gjennomgå full prosedyre ved opptenning av primus, pusse sko, bruke fotposer er ting som tar tid og er stress, men sikrer at dere er tørre og varme.

 

Kva som er brukerfeil, og kva som er systemfeil, kan sjølvsagt diskuterast. I militæret vert alt utført etter kommando, og det er systemet som bestemmer. Eventuelle brukerfeil eg gjorde i millitæret var i så fall på direkte ordre frå systemet. Eg er fullstendig klar over at mykje av det me vart kommandert til var fullstendig galt, og mot all fornuft, men fornuft var ikkje tillate.

 

Eg har brukt lærstøvler både før og etter militæret, og har alltid halde desse nokonlunne vannavvisande. Marsstøvlane mine i militæret var aldri tørre på slutten av dagen, sjølv om eg gjorde mitt beste ut av dei hjelpemidla som var tilgjengeleg. Dersom systemet hadde tillate meg å bruke støvlar med tjukkare lær og/eller betre impregnering, hadde denne påståtte brukerfeilen kunna vore unngått.

 

Fotposane var grei dei, når me fekk lov til å bruke dei. Men dei er ikkje gode å gå med, og dei er alt for varm i den årstida væte er eit problem. Eg har med meg slike fotposar på vinterovernattingstur fortsatt eg, som tøflar i leiren, men dei er fortsatt ikkje gode å gå med.

 

At primusane me fekk utlevert, aldri fungerte, var ein systemfeil! Desse vart utlevert rett før kvar øving, og det var ingen tid til å fikse dei dersom dei ikkje fungerte. Og me fekk aldri same primusar som forrige gong. I beste fall fekk me bytta ein primus dersom han var alt for ille. Me hadde alltid to primusar, men eg kan ikkje hugse at me nokon gong hadde 2 primusar som fungerte tilfredsstillande. Dersom me hadde hatt faste primusar, og kunne ta ansvar for dei sjølve, ville det også vore vår feil at dei ikkje fungerte, men slik var det ikkje. Eg gjev systemet all skuld for primusproblema våre, og eg har desverre fortsatt eit anstrengt forhold til stillebrennande primusar. Eg har i ettertid også hatt dårleg erfaring med ein østerisk stillebrennande primus, noko som bare har forsterka mi misstru til konstruksjonen. Eg har derimot opparbeida meg eit greit forhold til bråkebrennarar, men det er ikkje militæret si ære.

[Trango]

Jeg tror ikke året i forsvaret hadde så altfor stor betydning for mitt friluftsliv. Lærte noe nytt men ikke all verden. Kanskje det å takle å ha det ubekvemt over tid har betydd mest. Jeg var stasjonert på Leopard og det er vel noe av det mest komfortable man kan være på i felt. Satt stort sett på rævva og ventet. Ferdigknept telt som ble satt opp på 2 min. På en stridsvognhekk som holdt varmen godt i 8-10 timer. Vi hadde Discman som vi kobla på radioen på vogna. Hvis vi hadde lagt alt snopet, brusen og anna stæsj som det er plass til i ammobunkeren på en Leo i en haug, hadde noen og enhver fått hakeslipp. Det som sitter best igjen er en tolvdagersøvelse der jeg endte opp med i underkant av ti timers søvn. Da lærte jeg en hel del om meg selv som også kan komme til nytte under utøvelse av friluftsliv.

Utstyret vi hadde i militæret savner jeg heller ikke så mye. Det har nok skjedd en kraftig oppgradering siden jeg var ute i 96/97. Noe av det som den gamle feltbuksa ble jeg forelsket i. Et par nummer for stor og med gode bukseseler er den et ypperlig plagg når det ikke blir et problem at den blir våt. Fotposene var gull. Ellers så er jo militærutstyret laget til et litt annet formål enn rendyrket friluftsutstyr.

[Thorudo]

afe:

 

Nå skal jeg være forsiktig med å pårope meg kunskap om hvordan det var før og hvordan dine instruktører (befal) var, men jeg vil alikevel påstå at du er litt ute og kjøre. På generelt grunnlag så fungerer det slik du sier, at stort sett alt blir utført på bakgrunn av kommando og ordrer, men det er fremdeles opp til enkeltmann å ta vare på seg selv og sitt for å opprettholde stridsevnen. For å ta primus som eksempel:

 

- Ble de tilstrekkelig pusset underveis og etter øvelse?

- Korrekt forhold mellom fuel og luft i tanken?

- Brukte dere kun to fingre på betjeningsrattet og så lite moment som mulig?

- Ble primus 1 fikset på fyringsvakt mens primus 2 brant, og omvendt?

- Ble prossedyrer for korrekt opptenning og slukking fulgt?

- Gikk indrejustisen i orden slik at de som ikke kunne reppe primus lærte seg det?

- Spilte dere lagfører/befal gode og meldte ifra om manglende deler, kunskap etc?

 

Er ikke ute etter å "ta" deg eller noen andre, men ønsker å belyse at mange kunne/kan gå i seg selv og tenke seg om. Hva kan jeg gjøre selv for å få det bedre enn slik det er nå? Jeg har sett sikkert hundre primuser som ikke har fungert og alle hundre gangene var det feil skapt av bruker som han skulle vært i stand til å fikse lett selv.

 

Hva er forresten forskjellen på stille- og bråkeprimus? Aldri hørt uttrykkene før.

 

Til slutt vil jeg si meg helt enig i dette:

Ellers så er jo militærutstyret laget til et litt annet formål enn rendyrket friluftsutstyr.

[krølla50lapp]

Vil tørre å påstå at militæret ødelgger mye av friluftsfølelsen. Jeg gikk mye tur som ungdom, da faren min drev kennel, mye telting, og fine turminner.

I militæret var det dårlig utstyr fra "1940", som gnager, en drittunge av en sersjant, som tror han er verdensmester.. osv, osv.. Og ikke minst all hatingen. Andre som syter og klager.. Sikkert bedre i yrkesmilitæret, der folk har litt mer innstilling til å gå lange marsjer, og mer moderne utstyr. Ikke den reime-gruen og ludvig-sekken, den altfor stor feltbuksa og jakka.. Og ikke minst sjudukern Mange gode minner fra militæret, men ikke de store friluftsøyeblikkene

 

Blitt mange gode, fine i ettertid da!

[+Tom42]

Som pensjonert offiser, med hovedvekten av tjenesten ved stående artilleriavdeling i  Nord-Norge , og ved Befalsskole gleder det meg å lese de mange positive opplevelsene i kongens makko.  Merkelig nok synes jeg selv militærlivet ikke var så verst, selv om vi på befalsskolen ikke kunne få tunge nok sekker, lange avstander og tempoet var i ilmarsj.

Vi brukte tunge beksømstøvler til alt, og det var en positiv opplevelse da vi fikk M77.  De første var produsert på Vestlandet et sted, og de var fantastisk vannavstøtende.  Fullt så positivt var det ikke å kle opp ferske aspiranter som var vandt til å gå i komfortable fritidssko med marsjstøvler, og beinfly med dem.  Det ble mye akillesbetennelser, og det var slett ikke lett på 60 - 70 tallet å få gehør for en mer fleksibel tilvenning på skofronten.

Personlig hadde jeg en del turerfaring fra før og klarte ikke bare å beholde den, men også utvikle og fordre nå.

[Gjest Srx (Ron)]

Syns jo også det var gøy med nyutdannet befal som hadde vært på litt skole og plutselig var verdensmestre.

Husker kompisen ble forbannet på usk'en (uten styring og kontroll) han fortalte at han hadde lørt viktigheten av å drikke nokk mens man gikk.

Kompisen var som meg og hadde gått på fjellet all sin dag.

 

Til slutt klarte han ikke mer av masinga og brøy ut.....hellvettes idiot, slutt å mas, æ vet no vell sjøl katti æ e tørst.

 

Mesteparten av klærne vi hadde var ikke noe gode.

Var du heldig og fikk en ny feltbukse og ny feltjakke var det brukbart. Bomullslongs og bomulls lang over, va den gang og e i dag totalt ubrukelig.

Kan ikke skjønne at dem brukte det. Den kvite trusa beregnet for flodhester brukte æ aldri.

Sokkene syns æ va bra, skoene likeså. Bjørnefetta var og er en topp vinterlue. Jegerlua likte jeg og, natogenserern brukte jeg i åresvis etterpå.

Ludviksekken, ikke noe god å bære.

Knapphellvettes soveposen, håpløs pose, i flere deler og med knapper. Ikke noe spesielt varm, måtte hårdfyre i telt i minus 35 for å berges med den.

Knapptelt, forferdelig makkverk.

Lagstelt og vedovn som jeg hadde som mekaniker/sjåfør på beltevogner var flotte og fine greier.

 

Som skrevet overfor i annen , lærte lite og ingenting.

Lærte at den trepulken med den tunge maskingeværsaken (huske ikke ka den het) var forferdelig tunge greier å trekke på, og i nedoverbakke som å bli spent fast forran en buss på ski. Han karen som skulle hjelpe meg var ubrukelig på ski.

 

Militæret har sikkert blitt noen hakk bedre på 20 år

[afe]

afe:

 

Nå skal jeg være forsiktig med å pårope meg kunskap om hvordan det var før og hvordan dine instruktører (befal) var, men jeg vil alikevel påstå at du er litt ute og kjøre. På generelt grunnlag så fungerer det slik du sier, at stort sett alt blir utført på bakgrunn av kommando og ordrer, men det er fremdeles opp til enkeltmann å ta vare på seg selv og sitt for å opprettholde stridsevnen. For å ta primus som eksempel:

 

- Ble de tilstrekkelig pusset underveis og etter øvelse?

- Korrekt forhold mellom fuel og luft i tanken?

- Brukte dere kun to fingre på betjeningsrattet og så lite moment som mulig?

- Ble primus 1 fikset på fyringsvakt mens primus 2 brant, og omvendt?

- Ble prossedyrer for korrekt opptenning og slukking fulgt?

- Gikk indrejustisen i orden slik at de som ikke kunne reppe primus lærte seg det?

- Spilte dere lagfører/befal gode og meldte ifra om manglende deler, kunskap etc?

 

Er ikke ute etter å "ta" deg eller noen andre, men ønsker å belyse at mange kunne/kan gå i seg selv og tenke seg om. Hva kan jeg gjøre selv for å få det bedre enn slik det er nå? Jeg har sett sikkert hundre primuser som ikke har fungert og alle hundre gangene var det feil skapt av bruker som han skulle vært i stand til å fikse lett selv.

 

Hva er forresten forskjellen på stille- og bråkeprimus? Aldri hørt uttrykkene før.

 

Til slutt vil jeg si meg helt enig i dette:

 

Forskjellen på bråkebrennar og stillebrennar er godt forklart av primuskongen: https://sites.google.com/site/primuskongen/Home/brennere

 

Å påstå at eg er ute å køyre, er ein drøy påstand som tydeleg viser at du ikkje forstår korleis det fungerte. Det fyrste me lærte i millitæret var at me ikkje hadde lov til å bruke sunn fornuft. Dersom me prøvde å påpeike opplagte ting, fekk me alltid den same beskjeden om at det hadde me ingen lov til å meine noko om.

 

Men eg skal svare på dei konkrete spørsmåla om primus:

 

- Ble de tilstrekkelig pusset underveis og etter øvelse?

Ja. Litt av problemet var kanskje at enkelte primusar var i ferd med å bli pussa ihjel.

- Korrekt forhold mellom fuel og luft i tanken?

Ja

- Brukte dere kun to fingre på betjeningsrattet og så lite moment som mulig?

Kor mange fingrar me brukte på betjeningsrattet, har eg ingen grunnlag for å hugse noko om. Ettersom eg var ein av få på laget som ikkje likte å tilbringe heile døgnet inne i sjudukaren, var eg med på dei fleste patruljene og låg ellers på MG-vakt, så eg hadde ikkje så veldig mykje med primusen å gjera. Eg kan ikkje hugse at det var lekkasje i pakkboksen nokon gong, så spørsmålet er truleg irrelevant.

- Ble primus 1 fikset på fyringsvakt mens primus 2 brant, og omvendt?

I den grad me hadde utstyr og opplæring til det, ja. Men problemet var at me aldri hadde deler til å reparere den fyrste primusen som gjerne viste seg å brenne ureint frå fyrste opptenning. Dersom systemet hadde tillatt oss å få utdelt primusane ein halvtime tidlegare, kunne desse kanskje vore reparert før øvelsen. Det eg har lært om primusar i seinare tid, mykje godt på fjellforum, er at det truleg var brennerskala som burde vore bytta på primusane våre. Det hadde me ikkje deler til å gjera i felt, og vart derfor heller aldri gjort.

- Ble prossedyrer for korrekt opptenning og slukking fulgt?

Ja, i alle fall i laget vårt. Korleis dette var i dei andre laga, veit eg ikkje. Og primusen me fekk på neste øving var gjerne missbrukt av andre tidlegare.

- Gikk indrejustisen i orden slik at de som ikke kunne reppe primus lærte seg det?

Strengt tatt var det ingen som kunne reppe primus. Du kan sjølvsagt påstå at dette var vår eiga skuld. Det var det ikkje. Sjølv om me etterspurde både delar og betre opplæring, fekk me bare beskjed om at det ikkje var vår bisniss, og primusen bare skulle fungere.

- Spilte dere lagfører/befal gode og meldte ifra om manglende deler, kunskap etc?

Ja. Men det beit aldri på. For me hadde jo ikkje lov til å meine noko! Å ha meiningar som stilte spørsmål ved om sjølve systemet var godt nok, var det i alle fall ikkje lov til, og det fekk me temmeleg streng beskjed om kvar gong me prøvde.

[ruggen]

Alle som har vært inne i forsvaret har vel sin "historie". Du vil alltid kunne finne idioter blant befal/offiserstanden akkurat som alle andre steder og  alle andre yrkesgrupper. Ofte vil nok mange oppleve befalet som drittsekker i rekrutten for deretter å se at de blir hyggeligere og mer imøtekommende ettersom tjenesten skrider  frem. Om systemet burde vært annerledes velger jeg å ikke begi meg inn på.

 

Når det gjelder utstyr. Som nevnt tidligere var jeg ikke særlig interessert i utstyr (og hadde lite utstyr privat) ei heller er jeg det nå (dog en smule mer enn jeg var). Jeg tror det er viktig å huske på som noen andre er inne på tidliigere i tråden, utstyret eller forsvaret forøvrig er vel ikke satt opp for a rekruttere eller stimulere til friluftsliv.

 

Utstyret har blitt bedre med årene, men mange vil nok allikevel ikke være fornøyde. Jeg har inntrykk av at endel er ganske så interesserte i utstyr, og har kanskje mye av det nyeste selv? Om man i utgangspunktet er vant til et utstyrsnivå som ligger på karakter 9 av 10 er det klart man ikke blir fornøyd om man får utlevert utstyr til karakter 6. Dette utstyret ville trolig mange vært superfornøyd med for 10 år siden. 

 

Det handler nok litt om hva man er vant med, men jeg tror også det havner litt om forventninger.

 

Er det forventet at forsvaret skulle ha det nyeste og beste til alle de som ble innkalt? mange her referer til 80 og 90 tallet og da var det endel gubbs inne. Jeg tror da at det var funksjonalitet og slitestyrke som veide tyngst. Ikke nyeste mote som du kunne kaste om 2 år kanskje.

 

I dag er utstyret jevnt over bra vil jeg si (varierer selvsagt fra avdeling til avdeling), men du vil allikevel finne bedre utstyr i markedet. Det kommer nytt utstyr hver uke, måned og år. Det er klart forsvaret vil være på etterskudd i så måte, og man vil ikke oppleve å ha den nyeste kolleksjonen til hverken bergans, norrøna eller arcteryx.

 

Mvh

[Skaukraft]

Ser på førstegangtjenesten som en fin tid, men det er på tross av, og ikke på grunn av "friluftslivet" som ble bedrevet der.

Om ikke annet lærte man i allefall hvordan ting ikke skal gjøres, og få nullstillt skalaen.

Nå vet jeg godt at det var stor forskjell fra avdeling til avdeling, og siden jeg, mot min vilje, ble tatt opp i et såkalt stabsinntak, måtte ta til takke med bunnslammet av norsk troppsbefal. Men fikk etterhvert kranglet meg til en interessant stilling med meningsfyllt arbeid, og storkoste meg resten av året.

[Chalshus]

Hang et år inne i fjellet på Reitan, hos Sjøoperasjonssenteret. To uker på, to av.  En fin tid. 

Gikk noe i fjellet etter vakt, men med 12 på 12 av ble det begrenset. Ingen betydning for meg.

Tok forøvrig 11 år før jeg dro på telttur i skogen/fjellet.

[eirikw]

Bortsett fra et par opptaksøvelser, "helvetesuker" er det en turopplevelse som har festet seg skikkelig. Gikk en dag i ulendt terreng sammen med hest/kløvfører fra Kløvkompaniet. En opplevelse av de store å se samspillet mellom de to. Vi var slitne til beinet når vi endelig kom i knappeteltet om kvelden, men ettersom kapokposen var tørr og primusen suste villig var livet godt å leve.

 

EirikW

[Thoreau]

Utrolig mye provoserende befal, som nevnt over her et sted. Skjønner nå hvorfor de ikke ville ha inn eldre folk til førstegangstjenste.

[+ASI]

Betydning og betydning… tja, ”fyllikkvantene” (de med avklipte fingre), fotposene, loslua, jegerlua og permvantene (!) er vel det utstyret som har blitt ervervet / beholdt, vindvottene med ullvotter er heller ikke dumme til jaktbruk vinterstid. Samt at jeg satte himmel og jord i bevegelse for å finne ut hvor skistavene kom fra – de kunne nemlig skrues sammen til søkestang, tunge, men fremdeles snorrette etter 10 år.

 

Hadde selv vært speider i 12 år og hadde tilbrakt året før førstegangstjenesten på Øytun FHS og var således godt kjent med Hiker 111, og derfor ikke var helt enig i fenrikens ”råd” om å dyppe primuspumpa (primusene var ”nye” etter å ha tilbrakt rundt regnet 30 år på moblager) i rødsprit for å mykne pakningen. Siden evnen til å høre etter av og til må vike for sunn fornuft, men man vet at det er nytteløst å protestere sa jeg: ”Mottatt, Fenrik” og gikk rolig til 7-dukeren og fant litt smør i stedet – ikke helt ideelt, men noe bedre enn å tørke ut pakningen enda mer. Av en eller annen merkverdig grunn var det bare en primus som virket… Men generelt så har primus litt med interesse å gjøre, kan du det, eller har lyst til å kunne det, så finne man alltids ut av det, mens andre er knapt i stand til å holde den i gang.

 

Dette med sunn fornuft og erfaring hos ”juniorbefalet” er for så vidt også med på å ødelegge en del. Noen kommer inn i forsvaret helt uten kompetanse – og tror befalet – som kanskje var helt uten kompetanse året før har peiling, men enkelte av sersjantene og fenrikene er jo knapt i stand til å ivareta seg selv, og når de da lærer bort noe de egentlig ikke kan så går det ikke bra.

 

For øvrig; en regel som få får med seg er muligheten for å søke om å bruke privat utstyr. Noe utstyr deriblant både Alfa Bever og Alfa Hjerkinn er god kjent for å bruke i forsvaret, og hvis det finnes befal i avdelingen som bruker det, skal man faktisk også kunne bruke det som menig. (Menige med sans for å lese regler er visstnok en plage…)  Jeg kjøpte Alfa Hjerkinn mens jeg var inne – utelukkende av den grunn, for bruk på øvelse. I leir legger man sorbotane såler i marsjstøvlene og de blir noenlunde brukbare.

 

Jeg tror nok at familieturer, speider og folkehøgskole har hatt langt større betydning enn forsvaret, men det var no arti læll.

[Skaukraft]

 

For øvrig; en regel som få får med seg er muligheten for å søke om å bruke privat utstyr. Noe utstyr deriblant både Alfa Bever og Alfa Hjerkinn er god kjent for å bruke i forsvaret, og hvis det finnes befal i avdelingen som bruker det, skal man faktisk også kunne bruke det som menig.

 

 

 

Jeg brukte mine Lundhags Luffare i felt under hele førtegangstjenesten, også på rekrutten, søkte aldri om å få bruke dem. Befalet hadde ikke noe å utsette på det. Husker det var et par befal fra oppklaring som var veldig interessert i å høre mine erfaringer med dem.

[REJOHN]

Jeg hadde tjeneste på Mauken i 68/69, en gang i yngre steinalder.

 

Vi var ute en gang i uka (oppkl.esk), og lærte da noe.

Hvordan fryse og overleve. Hvordan sile te mellom tennen for å unngå reinhår. At det fortsatt er nødvendig å gå på do, selv i snøstorm. Og sist men ikke minst: ikke pisse i motvind.

 

Vi hadde 5 dukers telt, kapokpose og reinskinn. Det var nødvendig å fyre for å holde varmen.

Vi ble godt kjente med 111, men jeg kan ikke huske at vi hadde med rep sett. Fyrte rundt, og det ble HV bål den ene gangen vi forsøkte å fyre opp varm primus inne i teltet.

 

Gamle minner....

[Phaser]

Som stabsslask kan jeg ikke si at førstegangstjenesten hadde en tøddel å si for friluftsinteressen min. Interessen kom i barndommen med foreldre som var flinke til å ta meg med på tur.   En pause i ungdomsårene også har interessen blusset opp igjen i slutten av 20åra sånn ca.  

[sovelenge]

Hadde førstegangstjeneste 10 mnd i Bardufoss...det var vel et par øvelser på 1 og 2 uker i løpet av de månedene. Var i beltevogntropp så det ble nå hovedsaklig kjøring i landskapet.

 

Iforhold til friluftsliv og lærdom fra militæret så fikk jeg minimalt ut av militæret. Fokuset var ikke på å lære noe nyttig om naturen og friluftsliv, noe som er litt synd igrunn. Vi lærte å krige, og det trenger jeg ikke på tur nå hehe

[Dag G - Evje]

Etter å ha lest gjennom innleggene får jeg vel konkludere med at jeg var blant de ca 10% som hadde utbytte av millitæret angående friluftsliv.

Hadde vel flaks med at endel befal og menige hadde samme interessen og at forholdene lå til rette for det.

[Gjest]

Har ikke vært i forsvaret, men hadde mange turkompiser som var der (på åttitallet). Husker at flere av dem kom hjem med nye og bestemte meninger om hvordan ting skulle gjøres, uten at det fikk noen særlig innvirkning på turene våre.. Det som sitter igjen i ettertid er nok at vi turte å være litt tøffere (særlig i kulda) etter at de hadde opplevd noen vonde vinterturer.

[TL]

Tjenestegjorde ved NOAH-batteriet ved Andøya flystasjon i 1992/93 som radaroperatør i en missiltropp. For meg utgjorde førstegangstjenesten på sett og vis en pause fra friluftslivet. I 1990, 1991 og de første månedene av 1992 hadde jeg virkelig fått smaken på friluftslivets gleder, og var på tur omtrent hver eneste helg. Allerede da visste jeg at friluftslivet kom til å bli en livsstil.

 

Med unntak av noen plundrete turer med knappetelt på rekruttskolen, bestod "friluftslivet" i å operere radaren. Typisk ble denne plassert på utsatte og forblåste knauser under øvelser. Å prøve å få med seg kommandoer via headsetet var ikke bestandig like enkelt i blesten. Nok friluft fikk man i hvert fall   Ellers var den berømte tre-mila en skuffelse. Ifølge befalet skulle vi da virkelig få testet oss, men å gå tvers over Andøya og tilbake mot "østkysten" igjen langs grusveier, var ikke helt den store utfordringen med datidens form. 

 

Det mest positive var at jeg møtte min fremste turkompis i millitæret. Da det viste seg at denne Lofotingen brukte å tilbringe deler av sommeren på Helgeland, begynte vi straks å legge vidløftige turplaner for sommeren. Den dag i dag tar vi oss fortsatt turer, selv om det har blitt færre med årene. Kvalitet foran kvantitet, som vi sier for å rettferdiggjøre nedgangen i antall turer.

 

Så - selv om det ble lite turer under førstegangstjenesten, så ble det likevel lagt et fundament for mange spenstige fjellturer i de påfølgende år.

[Styfert]

Vi lærte å fryse, vi lærte å vente, vi lærte å fryse imens vi ventet, og vi lærte å vente imens vi frøs.

(Har hjulpet meg et par ganger når jeg har ventet på Gjende- og Bygdinbåten).

Utover dette ga ikke militærtjenesten meg noe særlig annet enn tapt arbeidsfortjeneste.

Utstyret var møkk (inkl M77 og primus!).

Når man i dag får kjøpt så mye "bra" (lett/solid/brukervennlig) utstyr til en forholdsvis billig penge, kan det vel ikke være annet enn nostalgiske grunner til at enkelte fortsatt tviholder på dette gamle herket?

Fotposene var/er imidlertid supre!

[Geenie]

Tjenestegjorde i Militærpolitiet.

Var mye på uteplasser og hentet folk som burde være inne..

[Arcticpeak]

Jeg kan heldigvis si at førstegangstjenesten har hatt lite å si  for mitt friluftsliv.

Førstegangstjenesten på begynnelsen av 90-tallet var preget av mye dårlig utstyr og av befal med tildels skrullete og gammeldagse ideer om hvordan man skulle te seg i naturen.

Heldigvis hadde jeg på det tidspunktet vært med min far på mange, mange fjellturer og hadde lært hvordan jeg skulle te meg i naturen og gjøre nytte av utstyret på best mulig måte selv om det var dårlig, jeg var også ett par-tre år eldre enn sersjantene og fenrikkene og brydde meg ikke nevneverdig om barnehageoppdragelsen deres, dette gjorde at førstegangstjenesten fortonte seg som en eneste lang ferie for meg. Her var det folk som kom og vekket deg om morgen, sørget for mat og drikke og vasket klærne dine, luksus som jeg ikke hadde vært vant med siden jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år.

Jeg hadde 88 døgn i felt og tilbrakte tiden stort sett bak rattet på en Gelandevagen, bortsett fra noen obligatoriske infanteriøvelser hvor man gikk uten mål og mening i dagevis og lekte krig.

På fritiden benyttet jeg tiden sammen med noen kompiser på å gå opp på fjelltoppene i nærområdet, med Istind som det store høydepunktet.