Søk i nettsamfunnet

Slenger meg med flere over her og gir en stemme til Ron Zacapa, Sistema solera 23. Har forøvrig en XO Zacapa som skal få prøvd seg når julefreden er her, håper den står i stil med sin litt yngre slektning 😁

Vi, altså Farah Fjellfarer og jeg hadde snakket om å dra på tur så fort vi fikk fri, men ikke hvor vi skulle. Så onsdagskvelden satt vi å skrev med hverandre på nett og snakket om hvor vi skulle dra. Forslag som Synnfjell/Huldreheimen, Jotunheimstien, Finnskogleden og Nordmarka kom opp, og valget falt på førstnevnte da vi begge syntes dette området så og hørtes spennende ut. Undertegnende hadde kun vært på en kort skitur i dårlig vær på Synnfjell tidligere, så erfaringen med området var lik null – og desto mer spennende. Vel, vi snakket litt på tlf om hva vi skulle ta med av både utstyr, mat og klær – pakket sekken og dro i vei fredags ettermiddag. Det vil si - jeg hoppet på toget hun allerede satt på og sammen ankom vi Gjøvik, videre tok vi bussen derfra til Fagerlund som er siste stopp, og som forøvrig var litt av ei ”mjælkerute”. Fra Fagerlund til Nørstelien landhandel (hvor vi hadde en avtale om å kjøpe et kart over området) fikk vi skyss av en lokal bygdegutt mot en hundrings. Fra Nørstelia og inn til Hugulia bar det til fots, med sekken full av mat og alt annet både nødvendig og unødvendig ræl man drar med seg på tur, så sekkene kjentes på begges rygg. Etter et par timers vandring på vei og noe sti bestemte vi oss for at det var nok for i dag og begynte å lete etter en plass å slå leir da vi fikk øye på en gapahuk og satte kursen mot den, der oppdaget vi til vår store skuffelse at den var innredet med bord og benker og ikke egnet for overnatting, så det bar et stykke videre. Skuffelsen skulle derimot bli kortvarig da vi bare etter noen hundre meter oppdaget et skilt hvor det sto ”utsikten”. Jeg satt fra meg sekken og stakk avgårde på en kjapp rekognoseringsrunde og fant beliggenheten meget attraktiv, etter en kort redegjørelse for hva jeg fant ut, ble det bestemt av Farah Fjellfarer og måsabjønnen at dette ble plassen vår for natten. På den høyden var det imidlertid ikke noe vann så teltet som var pakket i en åtte liters vanntett pakkpose ble stappet ned i sekken og posen ble brukt som vannbøtte, noe som fungerer veldig godt. Teltet ble satt opp, som forøvrig er et Hilleberg unna og veldig trangt for to, og bålet fyrt. Middagen denne kvelden var en form for lapskaus, dvs betasuppe med spekeskinke jevnet med potetstappe – noe som smaker veldig godt, og metter likeså. Etter et par timer med bålfyring og varm drikke ble teltet og soveposer inntatt. Med en sekk i fotenden og en som pute sovnet vi begge, og hadde en ok natt til tross for at Farah Fjellfarer frøs litt i sin nyinnkjøpte North Face cat´s meow sovepose. Det at hun frøs skyldtes vel det at hun lå litt nærme teltduken og fikk det kalde draget fra glippa etter duken som var rullet opp for maksimal ventilasjon, enn det at soveposen er for dårlig. Dag to våknet vi til et fantastisk vær, rettere sagt undertegnede våknet i 05:30 draget, strakk armen ut av åpninga på teltet og fikk i gang primusen. Etter noen minutter var kaffen klar og det ble en god start der jeg lå i posen og drakk kaffe og hørte på fugla som kvitret. Etter en drøy time sto måsabjønnen opp, mens Farah Fjellfarer ble liggende og dra seg litt til. Til hvilken utsikt jeg sto opp til, ja jeg visste at det var en fantastisk utsikt, men nå når lyset var riktig og været klart, kom den til sin fulle rett. Wow er rett og slett ordet. Dag to startet med den obligatoriske havregrøtblandinga som består av 100g havregryn, 1 toppet ss tørrmelk, 1 ss sukker, 1-2 ts kanel samt litt rosiner. Etter en myk start bar det så i vei, målet for dagen var todelt, første stopp var Høgkampvatnet, så skulle Spåtind bestiges. Vi fulgte rødmerkinga til DNT og labbet avgårde. Bratt var det og det kjentes både i rumpe, lår og legger. Etter et par pitstopper underveis for litt påfyll av vått og tørt kom vi opp til dagens første mål – Høgkampvatnet. Det ble sagt at det skulle være godt fiske der, noe vi ikke merket stort til, derimot var det vatnet som ble den lykkelige vinner av en møresilda 18g sluk. Ved Høgkampvatnet står det en koie som kan brukes av alle, det er en liten koie med to stk brisker og et par slitte madrasser. Koia bærer preg av å være godt brukt da veggene der er nedtegnet av både navn og andre festligheter av de som har vært der opp i gjennom. Tidligste signatur vi mener å huske var i fra 1973 og frem til vår egen kom på veggen, kunne jo ikke la være vi heller. Farah Fjellfarer ville overnatte der, noe jeg sa meg uenig i da jeg ville opp og over Spåtind og til en plass på andre siden vi hadde sett oss ut tidligere. Vi trasket videre og på vei opp traff vi på et skikkelig grisevær med vind og hagl, kanskje vi skulle blitt i koia likevel tenkte jeg mens vi slepte oss opp. På toppen av Spåtind var ikke været noe bedre, vi stoppet og pustet før vi begynte nedstigninga mot vannet som ikke har noe navn på kartet. Men et fint lite tjern med klart og friskt vann er det. Været lettet litt på vei ned og vinden roet seg. Vi fant oss en leirplass og slo opp teltet, passet på og ikke rulle opp duken denne gang, ville jo ikke at matriarken skulle fryse denne natta også. Middagen denne aftenen var det Fjellfareren som sto for – stekt oksepølse med potetstappe hvilket smakte utsøkt. Så etter litt varmt å drikke og småprat var det dags, eller rettere sagt kvelds for å krype i posen. Vi gjorde som kvelden før, krøp sammen og sovnet. Om utsikten og været var fantastisk morgenen før var denne om mulig enda bedre. Vi hadde slått leir på et lite platå og da vi dro ned glidelåsen på teltet og tittet ut ble man bare stille i beundring over hvor vakkert mor Norge er. Det var daler med granskog og vann til knauser og fjell med hvitkledde topper, man så i fra Rondane i nord til Valdres og Jotunheimen i vest nord-vest. Begge ble sittende ganske så stille å bare nyte utsikt og morgenkaffen. Da vi dro hadde vi ingen fasttømret plan, men hadde en tanke om å være på tur en uke og at veien blir til mens man går. Vi hadde sett oss ut DNTs hytte på Svarthamar og vi satte kursen. Først skulle vi til Lenningen der vi skulle ta lunsj før vi avgjorde videre om vi skulle gå for hytta i dag, eller dele opp distansen med en overnatting til i telt. Vel, Fjellfarer Farah tok en sjefsavgjørelse og bestemte av vi trengte en utfordring og avsted bar det. Noe som senere skulle vise seg som et feilaktig valg. Veien ned i fra det navnløse vannet til Lenningen gikk for så vidt smertefritt til tross for at det hadde skyet over og startet å regne. Litt våte ble vi, men tørket ganske fort opp igjen da det ga seg og sola tittet frem igjen. Været skifter som kjent raskt i fjellet. På Lenningen fjellstue var det stengt, så det ble lunsj på primusen med dertilhørende kaffe og sjokolade før det bar avsted igjen. Vi fulgte fortsatt den rødmerkede stien som viste seg å være jævl.. eh unnskyld, jeg mener veldig ulendt med store steiner, kronglete som f og mye vann. Turen i fra Lenningen til Svarthamar er stort sett en transportetappe der den byr på lite å se på bortsett i fra et par små severdigheter som ruinene etter tukthuset og et krigsminnesmerke ved Skriulægeret som det absolutt er verdt å ta en titt på. Etter tre timers marsj fra Lenningen til Svarthamar var vi endelig fremme ved hytta som var folketom. Vi låste oss inn og fikk fyr i ”ommen” og koste oss med mat og småprat før vi begge sovnet i vær vår køyeseng. Dagen etter skulle valget vårt vise seg å være feil da Farah Fjellfarer under marsjen i fra Lennngen til Svarthamar hadde klart å skade et par tær uvisst hvordan. Vi ble enige om å hvile en dag før vi skulle fortsette dagen etter. Målet var da en gapahuk en dagsmarsj lengre vest, det var også meldt regnvær dagen etter, så en gapahuk hvor det i tillegg var et fiskevann like ved så ut til å være en god plan for en regnværsdag, men så ble det altså ikke. I løpet av hviledagen som inneholdt både en liten rotur med fisking fra en lånt båt hvor det faktisk ble en liten ørretpinne vi åt til lunsj - fant Farah Fjellfarer ut at hun hadde fått seg en såpass hard smell i foten at vi ble enige om å avbryte turen og ta oss ut i fra den sørligste delen av Huldreheimen og hjemover for at foten skulle få lege seg i fred og ro neste dag. Resten av dagen og kvelden på hytta foregikk i rolige former med boklesing og småflikking på div utstyr. Klær og støvler ble tørket og vi ble vasket. Middagen denne kvelden besto av meksikansk gryte med oksepølse og sjokolade til dessert. Dagen etter var vi oppe tidlig og pakket sammen, vasket oss ut av hytta og dro avsted. Været var upåklagelig og opp de siste bakkene mot Vinjaråsen var en fin tur bortsett i fra foten til Fjellfarer Farah som ble verre. På vei ned mot riksveien der bussen gikk sa det stopp, foten ville ikke mere og da var det ikke annet enn å prøve å få stoppet en bil som kunne bistå med transport ned til veien og bussen. Heldigvis for oss kom det snarlig forbi en kassevogn med et par hyggelige karer som stoppet og lot oss få sitte på ned. Så takk til Johan og han andre vi beklageligvis ikke husker navnet på. Snille var de uansett. Der stoppet i grunn vår tur denne gang, men vi gir oss ikke så lett. Så fort foten er bra, og nye støvler er innkjøpt bærer det avsteds igjen, turen må jo fullføres. Dessuten fikk vi øynene opp for Vinjaråsen og hvor flott det er deromkring, så dit vil vi tilbake med både telt og fiskestang. Så da gjenstår det bare for meg å skrive en turrapport derifra da den turen er gjennomført. Turhilsen fra Farah Fjellfarer og Måsabjønn

To av de sagene du linker til er buesager, mens den tredje er en sammenleggbar "tursag". Sistnevnte tar mye mindre plass, men buesagene er nok mer effektive hvis du skal drive med mye saging. Jeg har Biltema campingsag med 23 cm blad (koster kr 84,90!), den fikk meget god omtale i en test av tursager jeg så en gang. Den er god i bruk, og sager raskt med god avvirkning. Når den er sammenslått er sagtennene skjult i håndtaket. Låsemekanismen med utslått blad er solid, uten slark. Før jeg kjøpte den prøvde jeg ei lignende sag fra Fiskars, den likte jeg ikke, var litt krøkkete i bruk.

I dag ble det sykkeltur igjen. Trening til sønnens Nordsjøritt. Vi startet på Tu, litt nord for Bryne. (Ca. midt mellom Bryne og Kåsen.) Planen var å følge siste etappe på løypa til Nordsjørittet inn til mål. Vi syklet inn Lalandsveien og tok av nordover på postveien mot den beryktede "Tubakken" eller "Tnghagbakken". De lærde strides litt om hva den skal hete, men den blir ikke lettere for det. Her har de fleste vert på sykkelen i to til tre timer og hadde sikkert helst sett at det var mer nedoverbakke, men nei. Her skal den siste sisuen suges ut av lunger og muskler og det er ikke rart at mange gir opp og leier sykkelen til toppen. Selv måtte jeg ha et lite "pitstopp" midt i bakken for å få igjen pusten, mens min sønn satt på setet og trillet opp så lett som en lek. (Men så hadde han mye nyere sykkel enn meg.) På toppen av bakken ligger Tinghaug. En gammel tingplass fra folkevandringstiden / tidlig middelalder. Like ved Tinghaug ligger Krosshaug. Her var det et høvdingesete fra omtrent samme tid og her ble også en av de rikeste "dronninggravene" i Norge fra denne tiden funnet. http://www.fornminner.no/AmS/01-04-klepp/krosshaug-klepp.htm Hvor lenge velstanden på Tinghaug og Krosshaug varte er ikke så godt å si, for historikerne vil ha det til at når vikingene gjorde sitt inntog i historien og begynte å seile sine langskip til utlandet for å hente rikdom så skal det ha gått nedover med velstanden i dette området. Det sies at de siste som bodde her livnærte seg delvis av jordbruk, men også av å plyndre vikingenes handelsskip som kom sørfra langs Jærkysten på vei til vikingenes boplasser i Ryfylke og nordover til Avaldsnes. En del av løypa går på private gårdsveier og er ikke åpen for ferdsel utenom rittet, så vi setter kursen mot Klepp stasjon og videre til turstien langs Frøylandsvatnet. Frøyland har nok vert et fruktbart område allerede i folkevandringstida siden området er oppkalt etter den norrøne fruktbarhetsguden Frøy. Fremdeles er dette området preget av både landbruk og industri. Her ligger blant annet den verdenskjente Kvernelands plogfabrikk (Kvernaland ASA) en av verdens ledende produsenter av landbruksmaskiner og -redskaper. En av deres store suksesser var vendeplogen som var en lett og funksjonell plog for steinrik jord som gjorde det mulig for bonden å pløye begge veier. http://dokumentarkiv.jaermuseet.no/libs/dokumenter/327.pdf Vendeplogen skal visst ha blitt produsert med så mange som 12 skjær. Fra Kvernaland trillet vi videre forbi Orstad og Foss Eikeland. Da jeg var liten pleide vi å sykle til Fossen på Foss Eikeland for å bade. Denne fossen har laget en renne i berget som den renner over og vi var ganske tøffe når vi våget å hoppe ut øverst i fossen og rutsje ned denne renna. Ofte til fortvilelse for laksefiskere som håpet at elva skulle være full av laks, ikke badende unger. Så gikk det rundt sørsiden av Stokkelandsvannet, hvor jeg som barn fisket mine første ørret, så videre forbi Tronsholen, inn Kyrkjevegen til Austrått og ned den bratte Høgevollsveien eller Krampadalen / Krampen som den blir kaldt på grunn av de krappe svingene hvor både syklister og bilister har fått seg en snartur ut i geografien. Så er det bare flate veien inn til mål ved Sandnes kulturhus. Konemor var på besøk hos noen slektninger på Lura, fremdeles med sykkelstativ på bilen, så da slapp vi heldig vis de siste 20 kilometrene hjem til Tasta. Vi har ikke hatt gjennomkjøring av den midtre delen siden den stort sett går i flatt terreng nordover lang kysten av Jæren. Dette er vanligvis en flott opplevelse når det er fint vær, noe det visst bare har vert tre eller fire ganger i løpet av de 17 gangene rittet har vert arrangert. 91 km med regn og motvind er mer vanlig så nå får vi bare krysse fingrene å håpe på like bra vær som i 2014, for da var det helt fantastisk. https://no.wikipedia.org/wiki/Nordsj%C3%B8rittet

De aller fleste små termoser, ca. 0.5 liter, holder mye dårligere enn de store på 1.0 liter +. Jeg har hatt flere typer små termoser til barna og ingen av dem kunne måle seg med en stor termos. Det er mange termostester på nettet, og de varierer både i resultat og når de er foretatt, men her er en som ikke er så veldig gammel. http://www.abcnyheter.no/livet/tester/2015/09/23/194873382/vinneren-er-solid-har-stor-kopp-og-holder-drikken-varm Har lett etter en test av disse små termosene, men den eneste testen jeg fant var fra 2013. http://www.klikk.no/foreldre/tester/article846439.ece

Hmmm.......merkelig hvor vanskelig dette skulle være da Jeg var vel ikke direkte skeptisk, men fisket etter eksempler på at duken var dårlig. Som sagt skal ikke teltet brukes om vinteren, men på snaufjellet kan det fort bli. En rivestyrke på 6kg sier meg egentlig lite i forhold til praksis i naturen, og hvor mye forskjell det har å si i forhold til 8kg. Det er vel det som er forskjellen mellom Kerlon 600 og Kerlon 1000 hvis jeg har forstått det riktig. Men jeg kjenner at jeg plutselig ble litt skeptisk hvis Hilleberg nå velger og gå over til Kerlon 1000 og kutte ut Kerlon 600. Må vel egentlig være en grunn for det? Men jeg regner også med at teltet vil bli tyngre og dyrere. Som sagt kan jeg nå få Enan for 4400,- hos Burkås Sport (25%) rabatt frem til fredag. Jeg fant denne artikkelen om utviklingen og testingen av Enan før det ble sluppet for salg, dog er intervjuet av hun som designet teltet. Likevel virker det som om det er godt testet. https://hikinginfinland.com/2015/01/mountain-people-ulrika-rogeman.html

Jeg ser at du ikke leste hele innlegget mitt. Jeg har hatt Canon speilreflekser i over 20 år. Begynte med analoge AE-1 og EOS 620, senere 10D, 30D, 50D og 7D. Mitt siste var 5D MkIII, slik at jeg selv vet forskjellene i forhold til det kameraet jeg har nå. Jeg tenkte mer på utsagnet til en annen forumdeltager, og hva han mente med at man måtte dra med seg 5 kg kamerakombinasjon for gode bilder. Etter så mange år med små fremskritt, ble jeg ærlig talt litt skuffet over hvor lite fullformat ga meg i forhold til hva man ble fortalt i media. Jeg satte meg derfor ned og laget en egen behovsanalyse basert på erfaringene jeg hadde gjort meg over disse 20 årene. Den var som følger: 1.Vil jeg trenge bilder ved ISO over 3200 så lenge jeg kan bruke lyssterke objektiv og bildestabilisering? 2.Vil jeg fortsette å bruke så smal dybdeskarphet at fokus og skarphet blir en utfordring? 3.Vil jeg trenge så stor dybdeskarphet at blenderen gir en utfordring for lukkertiden eller ISO verdier over smertepunktet? 4. Vil jeg trenge autofokuspunkt som dekker nesten hele søkerbildet slik som mange speilløse kamera har? 5. Vil jeg trenge en ultra rask autofokus modul for møtende objekter, eller er det greit at autofokusen takler raske objekter som beveger seg sideveis i søkeren? 6. Vil jeg ha behov for mer enn 8-10 bilder i sekundet? 7. Vil jeg har mest mulig informasjon i søkeren der øyet legges mot, som histogram, klippevarsel og individuell tilpassing av informasjonen? Og bør den være stor og dekke 100%? Slik som mange speilløse kameraer har. 8. Vil jeg ha en fleksibel LCD skjerm som kan vippes slik at macro- og bilder tatt over hodet blir lettere? 9. Vil jeg ha et system som tåler en tur under øsende vann og som tåler mange minusgrader? 10. Vil jeg ha et helt system som tar så liten plass og veier så lite, at jeg kan ta med meg hele objektivsamlingen fra 14-600mm (35mm ekv) i fjellsekken for en ukes tur i fjellet med telt og proviant? 11. Vil jeg ha et system som tar så liten plass at det blir lett tilgjengelig ved pakking på min motorsykkel? 12. Vil jeg ha et system med en objektivpark som er godt utbygget og inneholder objektiver med god lysstyrke, solid bygget og koster relativt lite? 13. Vil jeg at bildestabiliseringen skal sitte i huset eller i objektivene? 14. Er jeg så pass nostalgisk at kameraet bør se ut slik som et ekte kamera gjorde da jeg startet med fotohobbyen? 15. Betyr designet av kameraet mye for meg, så pass mye at jeg vil karakterisere et kamera som sexy? 16. Har det mye å si at kameraet har mange hjul og knapper for en befriende mulighet for eksponering og justering? 17. Må knappene og hjulene kunne tilpasses min bruk og mine betjeningsønsker? 18. Må menyene være enkel for bestemor, eller klarer jeg å tilpasse disse til knapper, hjul eller et “smartpanel” på LCD skjermen slik at jeg slipper å begrave meg inn i menyene stadig vekk? 19. Trenger jeg ekstrem oppløsning på over 12-20 mp? 19a. Hvis jeg svarer ja på spørsmål 19, hva trenger jeg å bruke den høye oppløsningen til? 19b. Skriver jeg ut bilder større enn A0 ofte? 19c. Har du behov for og stadig ta dype utsnitt av bildet, eller er jeg flink å komponere bildene mine? 19d. Trenger jeg fremdeles ekstrem oppløsning på over 12-20 mp? 20. Synes jeg speillås er en irriterende ting og passe på ved landskapsbilder o.l? 21. Hvordan synes jeg at utviklingen av bildekvaliteten har vært, på de bildene jeg kan sammenligne med selv? Sammenlign helt fra 10D (6mp) til 5D MkIII (21mp). 22. Synes jeg mobiltelefonen min har god bildekvalitet? 23. Synes jeg mobiltelefonen er inspirerende å bruke til fotografering? 24. Synes jeg kompaktkameraene jeg har hatt hadde god nok bildekvalitet? 25. Synes jeg kompaktkameraene jeg hadde var inspirerende å bruke? 26. Hva er viktig når det gjelder bildekvalitet for meg? 27. Vil jeg helst la stativene mine ligge hjemme når jeg skal på tur, og greie meg med en Gorillapod? 28. Er videokvalitetene og mulighetene rundt dette viktig i mitt valg av kamera? Etter å ha tenkt lenge og svart meg selv på disse spørsmålene ble 5D MkIII solgt til fordel for noe som ga meg større glede. Man kan virkelig gjøre underverker med gode objektiver som har topp kvalitet på full blender, stor dybdeskarphet på de største blenderne og en fantastisk bildestabilisering i huset. Canon er heller ikke kjent for super dynamikk, selv på sine fullformatshus. Om noen virkelig lurer på om det er store forskjeller når det gjelder utskrifter og bildekvalitet for øvrig, mellom FF og for eksempel MFT, kan man kikke litt på disse linkene. http://www.thewanderinglensman.com/2014/02/the-practical-difference-between-full.html http://www.pekkapotka.com/journal/2013/5/3/nikon-d800e-and-olympus-om-d.html http://naturalexposures.com/the-lumix-diaries-printing-large-photos/

Søndagstur i varme - i "syden.". Ferie – som pensjonist? I hvert fall når ferden går til Kanarieøyene. Midt på vinteren, og til sol og sommer. Meningen var å gå tur. Soling og slikt, fikk vi ta etter som. Det ble derfor ikke tur på reisedagen, lørdagen. Dagen ble tilbrakt på flyet nedover. I løpet av kvelden ble det lagt planer for morgendagen. Den norske klubben har en utflukt hver søndag, og det ville, ifølge vår kjentmann, være greit om vi hev oss på dette opplegget. Siden gjengen vi var sammen med, alle er turmennesker, måtte vi selvsagt først gå ned til sentrum av Puerto Rico, for så å gå opp samme vei. En rundtur på nesten en time. Bortsett fra at en del av «følgene» valgte å vente på at vi skulle komme opp igjen. Det kunne fort nta en time opp og ned, men for nordmenn er slikt bare en liten påplussing. Nede i Puerto Rico – i senteret var det samlet en god gjeng. Og presis klokka 10 satte vi i gang. For lokalkjente, tok vi opp «nyedalen» og mot norskeplassen. Fra hotellet og til norskeplassen gikk vi en enkel rute. Stien gikk på en «hylle» med noen få brekker. Helt uten utfordringer, utenom varmen. Det var sommer og sol, selv om det blåste litt. Yr hadde meldt om 23 grader, og det var antakelig adskillig mer i lien mot sør og i le for vinden. Helt kjempebra selvsagt, men varmt…. Turdeltakerne var en gjeng fra den Norske klubben og oss, samt en del andre som også hadde hevet seg på en søndagstur. Det som skilte denne gjengen fra en vanlig fellesturgjeng hjemme, var tempoet. Her gikk det unna, også i bakkene. Det var tydelig at alle var vante turgjengere. Og vi var så avgjort ikke de eldste – alle var sannsynligvis pensjonister. Rett og slett imponerende. Og de som tenker på å slå følge med Den Norske Klubben en søndag, ligg i trening, her går det unna. (Ikke så veldig fort, men jevnt høyt tempo, og det krever trening.) Fra hotellet «Natural Park» til norskeplassen gikk vi på omtrent en time. Denne timen langs en «dal» og i flokk og følge var virkelig en fin og kjekk tur. Landskapet var selvsagt ikke som hjemme, men å gå slik på fin sti, med litt fremmed utsikt, var så avgjort verdt å få med. Norskeplassen var og en overraskelse. Det var virkelig en Norsk plass. Mange folk – eller rettere – mange pensjonister. Og omtrent alle norske…… Det var ikke vanskelig å forstå navnet. Norskeplassen er et knutepunkt, det er mange stier fra flere steder ved kysten, som kommer opp her. Og det er liksom her turer innover «heia» starter. Denne dagen skulle vi «snu» for bare å gå ned igjen. Nedturen gikk tilbake til Puerto Rico, og for noen ble det ned den enkleste ruten – langs grusvei til skikkelig vei. For oss andre, ble det en bratt nedtur. Stien er kalt «røret» og navnet kommer av at stien delvis følger et gammelt rør. Her var det lagt ut tau i et heng – alt for tynt, men antakelig til hjelp for noen. Men bratt var det, og vi tok det med ro nedover. Løs grus kan lett gi overraskelser. Vel nede «røret» var det å gå et godt stykke tilbake til sentrum av Puerto Rico. Det gikk ca. en time ned. Og her ventet en ny overraskelse, søndagsmøte i Norskeklubben, med sang og halvliter – for min del Pepsi Max. Etter allsang og halvliter, måtte vi ta turen opp til hotellet. Alt i alt så gikk det tre en halv time for oss. Mer enn greit som søndagstur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

17 grader på fjellet idag. Ingen tvil at man skulle ut Møysalen. Ligger 23 km unna i luftlinje fra fotosted Lille Lødingen.

Ikke arrester meg om jeg tar feil, jeg er ikke jurist og bor laaangt fra Finnmark men er jo borti dette saksfeltet innimellom likevel så belær meg gjerne om jeg resonnerer feil: Motorferdsel i utmark reguleres av motorferdselloven (lov-1977-06-10-82) med tilhørende forskrift (FOR-1988-05-15-356) Lovens virkeområde: § 2.(virkeområde): Med motorferdsel menes i denne lov bruk av kjøretøy (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter o.l.) og båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy. § 3.(forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag). I utmark og vassdrag er motorferdsel ikke tillatt med mindre annet følger av denne lov eller vedtak med hjemmel i loven. § 4. (tillatelser med hjemmel direkte i loven). Uten hinder av § 3 er motorferdsel tillatt i forbindelse med: c). nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring. Jakt, fangst, fiske og bærsanking reknes ikke som næring i denne forbindelse, Så over til forskriften: § 2.Motorkjøretøy kan på bar mark utenfor veg nyttes til: a)formål som nevnt i motorferdselslovens § 4 første ledd Sånn jeg tolker dette er avgjørelsen om man skal bruke ATV eller Snøscooter avhengig av kjøreforholdene, men tillatelse til å kjøre har de etter motorferdselloven .. Forutsetter jo selvfølgelig at det er i næringssammenheng og at ferdselen på barmark begrenses mest mulig. Da tar jeg utgangspunkt i linken til NRK som jo er en sak om selve reindrifta (næring) Linkene over har vel ikke noen sammenheng med næring, det er i alle fall ikke spesifisert nærmere i artiklene såvidt jeg kan se. Så er det jo også slik at reindrifta har en egen lov, også denne har et punkt om motorferdsel: (LOV-2013-06-21-100 ) § 23.Motorferdsel Den som utøver reindrift, har adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i samsvar med distriktsplan, jf. § 62. Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig og skal så langt mulig foregå i faste løyper. Motorisert ferdsel eller flyging inn i område vernet i medhold av naturmangfoldloven kapittel V eller eldre vernevedtak som nevnt i naturmangfoldloven § 77, skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern. Nærmere regler om slik ferdsel i fredet område kan fastsettes ved forskrift av vedkommende forvaltningsmyndighet i samråd med distriktsstyret. Jeg irriterer meg også over kjøreskader, men har forståelse for at man må bruke motorisert kjøretøy under reindrifta. Er jo synd at det sammenfaller akkurat med en av de periodene hvor det lettest oppstår kjøreskader. Hjelper vel ikke å heie frem global oppvarming heller da .. for da blir det vel bare enda våtere.

Her kan du lese om mitt mye brukte fire sesongs telt: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/05/23/helsport-svalbard-high-3-camp-vintertelt-gronn/

Sjekk ut tranen jeg så forrige uke nær Åmli: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/05/21/trane-i-amli/

Name: Fisketur til Hávgajávri Category: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Date Added: 2016-05-10 Submitter: Hardy

Mitt inntrykk er at dei fleste sekkar i eit slikt volum er anten herrmodellar og/eller har høg eigenvekt. Ein sekk eg synes er bra på alle måtar, men som har høg eigenvekt, er Bergans alpinist Lady (100 l). Sjølv har eg 110 literen. Det er dog ein herremodell. Spilane kan bendast og tilpassast ryggfassong. ALternativt kan du byrje med pilates og få retta ut ryggsøyla di Hoftebeltet fiksa eg ved å sende inn sekken til Bergans som korta det inn, slik for å ha noko å stramme på etter eit par dagar på tur når magemusklane har trekt seg saman. Med damemodellen tippar eg på at dette ikkje er nødvendig. Desse sekkane taklar tunge bører, og til tross for eigenvekt, så er den ein definitiv favoritt når børa vetr tung, eg går heller med tyngre sekk som er komfortabel og bære enn lett sekk som er grusom med det same han bikkar 22-23- kg.

Første gangen jeg møtte andre fjellforumere var på et forumtreff på Dovrefjell Mars 2013. Etter denne turen har jeg fått noen veldig flotte turkamerater som jeg fremdeles er på tur sammen med den dag i dag. Det startet med at jeg ble plukket opp i Trondheim stasjon før vi satte snuten mot Dovrefjell. Når vi kom dit vi skulle gå fra var det en annen en som kom med sørgående tog fra Oslo som jeg skulle hente på Kongsvoll stasjon. Det ble avtalt at de andre skulle gå i forveien og vi skulle forsøke å nå igjen de andre på vei inn til Reinheim. Vi kom oss i gang i skumringen, men det ble fort mørkt og kaldt, og kreftene holdt på å ebbe ut. Vi besluttet da å slå telt og legge oss i soveposene halvveis inn til Reinheim. Det ble en kald natt med rundt 20-25 minusgrader. Om morgenen pakket vi sekken og gikk siste stykke inn mot Reinheim hvor vi møtte de andre. Foto: @Kjell Iver For meg personlig er Dovrefjell mitt hjertebarn. Ikke bare fordi mitt første møte med de andre fjellforumerene var på dovrefjell, men til tross for at jeg vokste opp i gudbrandsdalen var jeg aldri på Dovrefjell før i voksen alder. Bare kjørt over med tog eller bil. Når man da kjører over dovrefjell så mange ganger ser man all den flotte naturen så langt øyet kan se. I tillegg har mine studier vært i Trondheim, og det har derfor også blitt endel togturer med dovrebanen. Det er litt vemodig her jeg nå sitter på dovrebanen over Dovrefjell når det er den 23. desember og vet at jeg ikke kan komme meg ut på tur før neste forumtreff som også skjer på Dovrefjell 22. til 24. januar 2016. Etter turen til Dovrefjell har det blitt flere turer, og jeg har blitt kjent med enda flere fjellforumere, noe som kan anbefales sterkt for nye og gamle medlemmer. De jeg har møtt gjennom Fjellforum har jeg så og si hatt utelukkende fine turer sammen med. Mange sitter inne med mye forskjellig kunnskap, og ikke minst røverhistorier. Det har blitt mye latter og flere timer med trasking i fjellet sammen med de andre fjellforumerne noe som har gitt meg veldig mye tilbake. Jeg håper også at flere ser verdien det er i å møte andre mennesker på denne måten. Om ikke nødvendigvis på fjellforum, men i fjellet uansett. En opplevelse jeg husker godt var i Rondane (naboen til Dovrefjell nasjonalpark) Der gikk jeg og en til ned på baksiden av Rondeslottet. Et par hundre meter før vi nådde elva som gikk lengre nede, var det tre personer som hadde slått leir og ropte til oss: "Kaffe?!". Hva i all verden er det som får folk til å ta av skyggelappene så fort man kommer til fjells? Jeg opplever mennesker som mer trivelige og bryr seg om andre enn det er ellers i samfunnet. I Oslo har det også vært noen pågangsdrivere til å ha treff i bynære strøk som jeg gjerne skulle ha vært med på. Jeg håper det lar seg gjøre for meg i tiden fremover å kunne ta del i disse treffene, men jeg håper også andre fra andre landsdeler starter opp med noe sånt, for her er mulighetene mange. Jeg håper flere kan se verdien av å møte andre mennesker på et slikt møtested som fjellforum og i fjellet. Det er virkelig hyggelig å være sammen med fjellforumere likevel om du har neglesprett eller er søkkvåt. Vi er der for hverandre og der hvor noen har behov for veiledning, trår andre til. Jeg håper også dette kan appellere til småbarnsforeldre som tror at det blir mye styr med å ha med de minste på tur, men jeg vet allerede at det er flere som forsøker å få til noe sånt. Å møte andre på fjellturer tror jeg kan gi veldig mye tilbake til alle parter, uten at man har noen spesifikke forveninger. Fjellforumturene har gitt meg minner for livet, og jeg ser frem til flere!

Denne turen gikk for ganske nøyaktig tre år siden, desember 2012. Jeg hadde gått mye på ski i marka, men hadde veldig begrenset erfaring med skiturer på fjellet. Det var jeg og min samboer som hadde planlagt turen, og vi hadde lagt en veldig ambisiøs plan. Slik var planlagt rute: Dag 1: Ankomme Finse stasjon med toget klokka 13:00, deretter gå til Demmevasshytta via vestsiden av Hardangerjøkulen (ca 16 km) Dag 2: Være på Demmevasshytta, evt gå til Rembesdalseter Dag 3 og 4: Her hadde vi ikke noe spikra, men hadde Hallingskeid (ca 20 km fra Demmevasshytta) som et alternativ (og derfra eventuelt gå tilbake til Finse på nordsiden av jernbanen (ca 22 km), eller bare ta toget fra Hallingskeid). Et annet alternativ vi så for oss var å følge ruta til turstien fra Rembesdalseter tilbake til Finse på vestsiden av Ramnabergnuten. Toget vårt gikk fra Finse klokka 14:00 på dag 4. Her er en røff skisse av ruta og muligheter vi så for oss: Ingen av oss hadde fjellski, så vi gikk på vanlige langrennski. Ellers hadde vi med oss én spade, normal vinterutrustning, DNTs turkart over Finse (1:50 000) og mat for de fire dagene. Vi følte oss ganske sikre på kart og kompass, og tenkte at det var store kjennetegn på turen. Vi hadde begge to tursekker, og ingen pulk. Klar til avgang fra Finse dag 1, på vei mot Demmevasshytta Vi startet i nydelig vær, dyp puddersnø og rundt -20 grader. På første halvdel av Finsevatnet gikk det ganske greit, her hadde noen gått med ski og pulk før oss. Men da pulksporet forsvant skjønte vi at det her blir tungt, langrennskiene gikk dypt ned i snøen og sekkene sørget for at balansen var en utfordring. Det ble ganske mye frustrasjon opp bakkene fra Finsevatnet mot kanten av Hardangerjøkulen. Da vi endelig kom opp på breen var det blitt mørkt, og vi begynte å innse at det kommer til å bli veldig vanskelig å nå Demmevasshytta denne kvelden. På kartet vi hadde var det merket av en nødbu som heter Ramneredet på østsiden av Ramnabergnuten, og vi begynte å speide etter denne. Etter vært ble vi helt klare over at Demmevasshytta var det bare å glemme, men vi så heller ingen tegn til Ramneredet selv om vi så hele østsiden av Ramnabergnuten (det var helt mørkt, dog stjerneklart så vi hadde litt sikt). Klokka var nå rundt 20-21, og jeg foreslo forsiktig at vi bør kanskje tenke på å grave oss ned (min svært beskjedne erfaring fra å sove i snuhule var fra første året på VGS, som begynte å bli noen år siden da). Dette var ganske uaktuelt for min samboer, og hun var klar til å finne Ramneredet. Etter en stund til uten noe tegn til Ramneredet og begge begynte å bli ganske utslitte og kalde, gikk hun med på snøhuleforslaget. Så da gravde vi på tur med den ene spaden vi hadde, der den ene gravde snø ut av hula mens den andre skuffa det videre ut med hendene. Etter hvert knakk skaftet på spaden, så vi hadde bare bladet igjen og følte at situasjonen var litt håpløs. Men etter hvert fikk vi en ganske romslig snøhule, og vi fikk til slutt varmet opp Real Turmat og sovnet kjapt i soveposene våre. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor vi gravde oss ned, men et sted på kanten av breen: Da vi våknet dagen etter var det overskyet, og fortsatt veldig kaldt. Planen nå var å komme seg til Demmevasshytta. Fra der vi sov og til Demmevasshytta var det flatt eller nedover (bortsett fra siste kneika opp til hytta), men terrenget var brattere en til nå så det var litt krevende til tider i den dype snøen, men etter litt kaving nådde vi ned til Nedre Demmevatnet. Vi viste at hytta nå var like rundt fjellknausen, men vi skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss rundt. Alternativ 1 var å gå opp på breen fra vannet, men breen hadde store og dype sprekker, så dette så utrygt ut; Alternativ 2 var å klatre opp fjellsiden sør-vest for vannet og følge høyden rundt til hytta. Vi gikk for alternativ 2, festet skia til sekken og begynte å sparke spor oppover i relativt løs snø. Vi kom ganske langt opp, men det ble brattere og vi anså at snøen ikke var hard nok, og vi ville heller ikke ta risikoen på å falle ned om vi skulle miste balansen med sekk og ski, så vi gikk ned igjen. Det gjensto da et forsøk på alternativ 1, breen. Her gikk vi i sikksakk mellom sprekkene, og etter noen nervepirrende minutter kom vi oss til fjellsiden der vi kunne klyve opp ganske greit og omsider komme frem til hytta. Jeg har seinere lest om andre som har kommet til hytta og beskrevet det som å gå inn i et museum, og akkurat den følelsen fikk vi også når vi gikk inn stua, og utsikten var virkelig fantastisk. Kvelden ble brukt til å tilberede en fiskemiddag vi hadde med oss, og til å bare slappe av. Vi bestemte oss ganske kjapt for å skrinlegge videre skiturer, og heller ta en fridag på Demmevasshytta og samme rute tilbake på siste dagen. Neste dag var det strålende sol igjen (men fortsatt bitkaldt). Vi gikk opp til Luranuten (toppen bak Demmevasshytta), bakte boller (vi kjøpte en 1-2-3 bollepose som lå der, og hytta har gassovn) og nøt av den utrolige utsikten. På kvelden leste vi i heftet som forteller historien om Demmevasshytta, der det blant annet står om katastrofene som oppsto da Rembedalskåka brast (brearmen som man kan se fra hytta, den samme vi gikk på siste biten istedenfor å klatre opp fjellsiden) og historien om de tre skigåerne som døde på vei over Hardangerjøkulen til Demmevasshytta etter å ha kommet i skikkelig uvær. Denne hytta har sjarm og en spennende historie bak seg (den originale Demmevasshytta var en anleggsbrakke for arbeidere som lagde tunell i fjellet som skulle regulere vannstanden i Nedre Demmevatnet, for å forhindre katastrofer der breearmen brast (fenomenet er kalt jøkulhlaup)). Utsikten fra hytta mot Simadalen Utsikt mot Rembedalskåka Hytta. Legg merke til stålvaierne på hver side som er slått over taket. Bollene står til heving Toget gikk fra Finse klokka 14:00 den siste dagen, vi tok derfor ingen sjanser og dro fra Demmevasshytta klokka 05:00. Det blåste opp denne natta, og vi våknet flere ganger av dunking mot taket, det var vinden som hadde fått stålvaierne som er dratt over over taket til å vibrere. Vi fulgte samme rute ned igjen til brearmen, men det var enda skumlere denne gangen da vi ikke hadde verdens sterkeste hodelykter til å geleide oss mellom bresprekkene. Det blåste og snødde en del, men ikke slik at det var vanskelig å gå, men det var dårlig sikt, vanskelig å kommunisere og sporene våre fra to dager tidligere var borte. Turen gikk greit helt til vi kom til breen der vi hadde sovet i snøhule, da ble alt hvitt, og vi forsøkte å gå på kompasskurs. Denne brearmen skråner nedover fra selve Hardangerjøkulen, så vi visste at vi bare skulle holde høyden og gå litt nedover, og i hvert fall ikke gå oppover. Etter at vi har gått en stund begynner vi å bli veldig usikre begge to, det har ikke vært noen referansepunkter på lenge og alt er bare hvitt. Ettersom vi må stå inntil hverandre og nærmest rope for å snakke sammen, så blir det til at vi kommuniserer ganske dårlig og vi blir begge litt fortvilte når vi innser at vi ikke aner hvor vi er. Plutselig ser vi noe svart i det fjærne, og det ser ut til at det er nedenfor oss, og etter å ha studert kartet nøye blir vi ganske sikre på hvor vi er. Vi har faktisk gått et stykke oppover på breen (og ikke flatt/nedover slik vi trodde). Derfra og inn letter været og da vi til slutt ankommer Finse (i god tid før toget) er det blå himmel og sol igjen. Forresten, vi så aldri noe til Ramneredet, nødhytta vi så etter første kvelden. Noen som har vært i den før? Alt i alt en veldig opplevelsesrik tur, og vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer. Før vi dro fra Finse på dag 1 snakket vi med resepsjonisten på stasjonen, og det var samme fyren som satt der når vi kom tilbake. Han bød oss på pepperkaker og kaffe mens vi ventet på toget, noe som var utrolig deilig (Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )

Jeg har ikke den brenneren så jeg kan ikke få målt, men her er et par youtubesnutter http://tinyurl.com/zulso84 og http://tinyurl.com/j7ygzmz dsk "stjålet fra en av snuttene over: Specs on the "Full-size" Military Trangia Weight: 175.5 grams = 6.19 oz Height: 1.86 inches Diameter (Body): 3.27 inches Diameter (Jets): 1.86 inches Number of jets: 23 Fuel Capacity: 4.46 fl oz (approx 2/3 full) Fuel Type: Only Use Denatured Alcohol or Methanol Material : brass Specs on the Mini Trangia Weight (with simmer ring): 112.5 grams = 3.97 oz Weight (w/o simmer ring): 89.0 grams = 3.14 oz Height: 1.65 inches Diameter (Body): 2.71 inches Diameter (Jets): 1.83 inches Number of jets: 24 Fuel Capacity: 2.98 fl oz (approx 2/3 full) Fuel Type: Only Use Denatured Alcohol or Methanol Material : brass

Kjøpte Osprey Xenith 105 for 2 år siden og er meget godt fornøyd.Har fått prøvet den skikkelig på flere vinter- og sommerturer og her får du, etter min mening, mye sekk for penga. Selv med mine 191 cm er det god bærekomfort.Liker også løsningene mht. lommer, justeringer, utvendige "festeanordninger" etc. Enig i at det er en stor sekk, men for meg som liker å ha alt nede i sekken synes jeg det er en god løsning.Har båret 23 kg på det meste og det gikk veldig greit.

Har sovet ned til -35 i fri luft med WM Antelope MF og WM Ultralite som forsterker (- og en NORSK fjellduken yderst, så var jeg ligesom helt sikker, ikk). Toast som en chips. Bruger min Ultralite tidlig sommer-tidligt efterår overalt i Norden. Min Antelope MF og kombinationer af begge er så til brug resten af året. Har aldrig haft kondensproblemer med mine. De er dyre, men holder +20år. Så det er en investering i noget, der ikke lige med det samme stiller dig bagerst i køen hos grejshoppen. Har haft mine siden hhv '05 og '09 Ultraliten bliver slidt hurtigere - det er meget lette materialer. Om du skal bruge GWS i streng kulde ved jeg ikke, men definitivt dampspærrepose som Omnilite anbefaler. Fugt indefra dræber isolationen, også i syntetposer. På længere ture er GWS sikkert værd for at modstå fugt fra omgivelserne (fx i teltet - udånding, madlavning o lign), med mindre du vil satse på overtræk - som også kan bruges på andre tider af året, når du bruger sækken v bål. Held og lykke

Hver sin smak. 23-25 kg er greit å bære, men unngår det gjerne. Jeg er nok midt i mellom, men heller mot at lett sekk er mindre stress - uten å inngå for mange kompromiss. Å velge de letteste alternativene fra skapet og boden hjemme sørget for at vekten gikk fra ukritiske 20-26 kg og ned til 9,7-15 kg, avhengig av tur, sted og vær (vår,sommer,tidlig høst). Det er så vesentlig at jeg mener det er dønn verdt de kveldstimene med en øl/brus og kjøkkenvekt i boden Litt lettere skuldre, litt mindre svette, mer overskudd på kvelden. Med lettere utstyr kan man ta med ekstra mat og kose seg ekstra mye

Min far i Jotunheimen. Min far tar med mig och min lillebror över Besseggen på vår första fjälltur och som också startade vårat friluftsintresse. Efter 23 år i Stockholm får han äntligen visa upp sitt eget hemland, en gnutta lättelse och stolthet finns i bilden.

TS. Det er sjelden jeg bærer på vann. Men det hender jeg bærer på en thermos (0,3 -05 L) med kaffe, eller bare varmt vann. Da spessielt på korte turer. Og jeg har aldri benyttet noen renseproses på vannet jeg finner i skog og på fjellet, i løpet av mer enn 40 år (i voksen alder) og mange hundre døgn i bare fjellet. Men jeg har normalt med meg et kokeapparat, så skulle jeg være utrygg, koker jeg vannet. Men, selv det er skjelden. Koker normalt bare for mat, kaffe, o.l. Rennende vann er rimelig trykt. I motsatt ende, så er vann fra skogstjern (med lite gjenomstrømning), betenkelig. Er jeg tørst så bøyer jeg meg bare ned og drikker direkte fra en bekk, eller bruker hendene som øsekar. På kanotur bruker jeg gjerne å ha en kopp lett tilgjengelig i kanoen. Men jeg drikker heller ikke hver 1/2 time, bare litt mer når jeg trenger det. Skal sies at jeg har skjelden utfordrende turer i sommervarmen, så vannbeholvet er ikke så stort. Camper alltid i nærheten av en bekk, eller et vann med gjenomstrøming.

Jeg prøver så smått å planlegger en tur i Indre Troms fra sånn ca 23 juni el. ev en høsttur hvis det er for mye snø enda. Har ikke tenkt på varighet, men en ukestur +-. Jeg har kun vært på skitur i området Signadalen-Pæltsa, så området er nytt for meg. Tanken er å gå med telt (og hund) men også legge turen innom noen åpne hytter. Tenker at dagsetapper på 10-15 km er passelige dagsetapper, men ikke noe must å absolutt gå lange etapper hver dag. Kan gjerne tenke meg å gå innom noen fiskevann for å prøve fiskelykken også. Hvis noen inne på forumet er kjent i området, og har noen tips til ruter/områder som kan passe blir jeg veldig glad

Detta är samma (eller väldigt likt) i materialet som Jysk liggunderlag. http://www.jula.no/catalog/fritid/friluftsliv/luftmadrasser-og-soveposer/sitte-liggeunderlag/liggeunderlag-956087/ Det är 2 cm, jag har inte brukt det själv, men materialet är mer formbart än Bamse-plankan. Dock inte bästa hållbarheten, men det är inte heller häftigaste priset på denna. Vikten skattar jag till 450-500 g, men det är i teorin, så inget löfte från min sida. Volymen blir... enorm... Drygt 23 liter pluss hålet i mitten, det blir nog runt 30 liter. Har testat både Neoair och Exped Synmat Hyperlite (samma material och tjocklek som Synmat UL 7, men smalnar av i fotändan som Neoair xlite och xtherm.) Jag gillar bäst Exped-underlaget då jag inte glider/faller av underlaget utan hålls på plats av de längsgående luftfickorna, medan Neoair känns som man ligger och håller balansen under natten med kanterna dom är den mjukaste delen av underlaget. Många föredrar å andra sidan Neoair, det är viktigast att testa ut vad man själv är komfortabel med. Önskar jag hade Expedunderlaget med Neoairs ventil, då man kan använda vad för påse som helst som pumpbag bara den är stor nog. (Packpåsarna till Neoairunderlaget är ju så små att det kräver enormt många fyllningar innan underlaget är fyllt, så det är lite effektivt att bruka den.) Det blir nog en Synmat Winterlite 9 cm för mig till vintern, men ännu kan jag inte jämföra komforten på de tjockare underlagen.

I helgen (1.mai - 3. mai) ble det årets første overnattingstur i Oslomarka. Pakket sekken og satte kursen for Østmarka, hvor det nå er helt bart med bare noen få snøflekker igjen. Planen var å surre meg gjennom Østmarka, overnatte i fjellduken og ta med meg noen kjentmannsposter på veien. Kom meg litt senere avgårde enn ønsket og sto først klar ved Krokhol i halv seks tiden (ikke om morgenen nei). Fra golfbanen gikk turen opp til det høyeste punktet i Ski kommune, Tømmerås (313moh) og så videre over til Fjell. Ett ensomt tordenvær buldret over meg når jeg gikk over Fjellfugleleiken. Ved Fjell hadde jeg kunne klippe av to kjentmannsposter allerede, trollsteinen / bjørneskallen og jettegryta ved Fjell. Ved en fin halvøy rett før trekkflåten på Svartoren fant jeg en flott sted for kvelden, hvor jeg kunne sitte og nyte månen som speilet seg i vannet. Det var noe hoing som kom i retningen fra Skjelbreia, men ellers var det stille. Krøp til køys inne i fjellduken mens froskene eller paddene kvekket fra vannet. Lørdag gikk turen fra Svartoren, etter en rolig morgen, videre på kryss over Østmarka over Bysetermåsan, Kjerringhøgda, Øvresaga og Børtervann til Bøvelstad. Forundret over hvor bart det er her i motsetning til Nordmarka. Ved Bøvelstad lot jeg sekken bli igjen for å finne posten ved Kåterudmåsan, en myr som ble brukt som slipplass under krigen. Himmelen slipper noe regn over meg rett før jeg returnerer til Bøvelstad. Så går vandringen gjennom naturreservatet til Tonevann hvor kveldsfargen på himmelen sier stopp for dagen. Kvelden benyttes ikke til noe annet enn å nyte stemningen ved vannet. Hadde tenkt å gå til Skullerudstua, men nådde ikke så langt som jeg veldig optimistisk tenkte på lørdag, så hjemturen gikk om Vangen og Sandbakken istedet. En fin tur i Østmarkas bare skog. Les hele turrapporten her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/05/kjentmannsmerket-trollsteinen.html. Kveldsstemning ved Svartoren. Morgenstund i fjellduken ved Svartoren lørdag. Utsikt mot et bart og skogkledt Østmarka fra tårnet på Kjerringhøgda. Kåterudmåsan, ble brukt som slipplass under krigen. Nyter stillheten og kvelden ved Tonevann, samt en god kopp med varm te. Kveldsstemning ved Tonevann.