Søk i nettsamfunnet

Har gått til innkjøp av West System Norge sin største kanotralle, Nordmarka XL. Justerbar bredde, og med god bakkeklaring. Ganske romslige dekk og. Den er nå til modifikasjon, slik at den i første omgang kan brukes som varetralle på fjellhytta, dernest til turbruk langs slep på Hardangervidda, samt kulturlandskap som i Trollheimen. Blir og å teste ut i mer terreng og med sykkeldrag. Ett par dudler til å spenne på hjula, for lettere å komme over myr og fonner, er og en enkel løsning å ha i bakhånd. Mener dette kan være kjekt, for også å få andre ut på tur med vond rygg. Å være litt i forkant av egen alderdom, er heller ikke dumt. Her vist med 95 cm bredde(klarer 75-102 cm) og variant med par staver, men kun for lettere oppaking. Tralla tåler 80 kg, veier 12. Sammenleggbar! https://www.westsystem.no/p/15829/nordmarka-xl (Bildet på nettsiden viser annentype hjulsett enn det jeg fikk. Lik lillebroren Nordmarka, men med 50 cm diameter på dekk.)

Ser ut som en sekk med en litt enklere utgave av Berghaus sitt Cyclops bæresystem. Har selv brukt Berghaus Vulcan med Cyclos 2 systemet (80+20 ltr) i over 25 år, før jeg i fjor kjøpte Mystery Ranch. Det var og fremdeles er en helt rå storsekk. Milrab fører den nye oppdaterte Berghaus militærsekkene. Ønsker du å skille deg litt ut, så hvorfor ikke se på sekkene til Hill People Gear https://www.hillpeoplegear.com/ Har hørt mye bra om dem.

Vurderte denne og storebroren 'Goal Zero Lighthouse Mini', da muligheten for å lade stæsj. primært Garmin klokka, men også hodelykt og kanskje mobil innimellom, var kjekk. Da kunne jeg droppet ladebanken, og jeg hadde en lykt som hadde lang driftstid siden jeg kjører teltlykta på laveste innstilling 98% av tiden. Spesielt på vinteren da det blir litt tid i teltet. Men siden den ikke har USB C og ikke har spredning av lyset under, så droppet jeg å bytte ut min Nitecore LR10 (bildet under) De fleste lyktene som selges ser ut til å være designet hovedsakelig for å brukes som en bordlykt for å spre lyset horisontalt, og ikke for å spre lyset ned og horisontalt. Eller så har de ett volum på 1 liter som en svær globe som skal henges i taket. Om Nitecore LR10 bare kunne hatt - Et batteri på 5000-7000'ish mAh med lav selvutladning - USB C kontakt med mulighet for input/output i samme kontakt. - Samme utforming og vanntetthet. så hadde jeg hatt en vinner. Nitecore LR10 (Dessverre discontinued..)

Mål ytterduk, BxLxH:5100 x 4600 x 1600 mm Mål innertelt, BxLxH:4900 x 4400 x 1400 mm Totalt areal:12,5 m² Soveareal:9,1 m² Soveplasser:6 pers Vannsøyle ytterduk:3000 mm Vannsøyle bunnduk:7000 mm Vekt:9060 g Fortelt:2 Innganger:2 Ventiler:4 Stenger:DAC NSL Barduner:14 Plugger:30 Kvalitet, ytterstoff:30D RS Nylon Si/PU Kvalitet, innerstoff:40D RS Nylon 240T Kvalitet, bunnduk:Nylon 210T PU coated Utvendige mål, pakket (HxBxD):65x23x23cm Tester skriver: "Sannsynligvis verdens beste telt! Har brukt teltet tilsammen 80-85 dager fordelt på vinter i Norge og på Grønland. Vindtabiliteten er suveren uansett vindretning, teltet har god liggelengde med mulighet for lagring av bag/sekk i liggeretningen, to like fortelt (ett til inngang og et til lagring, fornuftig plassering av innganger. Stangkanaler i innerteltet, med mulighet for å ha ytterteltet koblet på delvis, slik at oppsetting går raskt med tanke på å få ytterteltet raskt på plass. Den som er "fan" av stengre i yttertelt trenger ikke bekymre seg, dette funker fint! Egner seg selvsagt best for transport med pulk, men om man har 3 gode rygger å fordele vekten på, så funker det fint i ryggsekk også. Kvaliteten er på materialer og arbeid er meget/særdeles god."

En litt for stor sekk er kanskje bedre enn en litt for liten sekk? Ikke slik at man kjøper den største sekken man kommer over, men heller velger en som er litt større enn det man kanskje tenker man trenger. F.eks 90 liter, istedenfor 80 liter?

Jeg har begge selv, jeg hadde valgt Helle Nord over A1 any day! Bladet er rett og slett for tykt og lite håndterbart.

Jeg har sydd en teltpose selv og har noen klare tanker om design -og materialvalg om jeg skulle gjort det på nytt. Tror jeg laget en post på dette til og med. Herm etter de beste (Helsport, Hilleberg, Barents) det er ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt. Mål teltstengene når de er teipet og legg til ca 40 cm på lengden. Støtter de som nevner en vid åpning. Av materialer er det viktig at teltet glir lett inn, og da er det silikonbelagte stoffer som gjelder. Jeg ville valgt 40D silnylon til 80% av teltposen, og skjøtet på et stoff i ca tykkelse 210D i enden og åpningen hvor det er mye slitasje. Lager du hele posen i et PU-belagt stoff vil teltet «henge seg fast» i stoffet siden PU er litt sticky.

Bruker liner fra Cumulus, veier 80 gram? Bare for å holde posen ren, lite effekt for varme. Til varme er det mer effektivt å ha syntet utenpå dun så holder dunen seg tørr lenger.

Fischer S-bound 98? Er du fornøyd med disse? Jeg er i markedet for nye fjellski, og disse er noen jeg alltid kommer tilbake til. Virker som en fin kombinasjon med bredde, stålkant, innsving, langt og "kraftig" smørefritt mønster og kortfellefeste.

Har hatt endel sekker i mine år med friluftsliv, startet på 80-tallet, og med hånden på hjertet så har jeg aldri hatt en så behagelig sekk som MR Bridger 65. Dette bæresystemet er i en egen klasse. Jeg var ute etter en sekk i 65 liters området og kikket lenge på Gregory Baltaro 65. Det var denne videoen som fikk meg til å ta sjansen på et merke jeg ikke kjente. https://youtu.be/1M-hTOxSH_Q?si=XuiFxRYjmxEfz8fB Etter å ha kjøpt en 40 liter fra Mystery Ranch også, så jeg ikke i tvil om at den 105 literen som Widforss selger vil være en god og solid sekk.

Jeg vet ikke om jeg er den rette til å komme med noen "test" av denne etter noen få netter i telt. Men samtidig er jo dette en billig sak. Det er en liten oppladbar simpel lykt til 259 kroner. Skulle batteriet ryke som skal være et 18650 Lithium batteri så kan man bare bytte det ut med et nytt. Det er ingenting formidabelt slik jeg ser det med denne lykten, men den er allikevel en av dem bedre i mine øyne da dem ikke har lagt vekt på høyest mulig lysstyrke. Den er også veldig liten. En kjekk og hendig sak som ikke koster all verden. Jeg har dog testet den i teltet for å sjekke lyset og på full guffe ble det flombelysning inne i teltet. Alt for sterkt lys til normal bruk. Halverer man lysstyrken vil jeg si lyset var mer normalt. Det betyr i praksis en batterilevetid på rundt 70-80 timer med god belysning. Det betyr at denne trolig ikke trengs å lades om man er på tur en uke eller to. Man kan jo også bruke denne under tarpen som vag belysning etc. Man får campinglykter som er større, dyrere og mer fancy enn denne, men hvor fancy lykt trenger man for å lyse opp teltet?

Ser du alt har gjort ditt valg, så gratulerer med ny pose. Men for andre som leter, her er en link til tidligere post om s.k. utvidere/extendere/expandere til soveposer. Vet ikke hvor mange av disse som er i salg nå, men noen finnes vel fortsatt: [...]topic/51575-utvidereforlengere-eller-hva-n%C3%A5-det-heter-til-sovepose/#comment-470562

Jeg synes det er flott at du legger ut bilder. Kanskje ikke 'likes' reflekterer det, men jeg tipper de fleste som frekventerer her inne tenker det samme. Så bare kjør på du 🖖 Fotointeressen dalte endel for min del for 10'ish år siden og da ble speilrefleks og mTF kameraene lagt bort i takt med at mobilkameraene 'tok over'. Men den våknet litt til liv i fjor høst da jeg gjorde et godt kjøp på ett Sony RX100VII i forbindelse med at eldste dattera mi ville ta litt gode bilder og spurte om råd om hvilket lite kamera som ville duge. Og for to dager siden åpnet jeg pakka med ett Olympus M.ZUIKO DIGITAL ED 7-14mm f/2.8 PRO til mitt gamle Olympus E-M5 mk1. Nå er det bare få brukt det 😅

Hei! Jeg er som de fleste interessert i å gjøre gode aka rimelige kjøp av turutstyr. Ting koster jo stadig mer. Har et produkt jeg er veldig interessert i, av et utenlandsk merke. Lokalt koster dette tilsvarende Fjellreven aka høy prisklasse. Men ser at dette finnes i USA og UK til en langt rimeligere sum. Jeg har tidligere kommet over ganske overbevisende nettsider som er fake. Da er gjerne litt for like priser på alt, eller tekstformatering avsløret at dette ikke er legit. Potensielt kan jeg spare 80% av prisen ift. å kjøpe lokalt. Hva annet enn overnevnte er farsko her rødt flagg, eller er det faktisk slik at differencen kan være så stor? Lurer på om jeg er villig til å "brenne" 1000 kr på om mulig spare 5000 kr.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Det stiller du inn selv, jeg har sånt amerikansk kjøleskap med fryser på ene siden og kjøleskap på den andre, og der kan jeg velge temperatur mellom -18 og -24. Det er vel ganske normalt for moderne frysebokser. Mens bestemutra's gamle frysemonster fra 80 tallet går vel ned til -45. Hvis du ikke vet må du sjekke egen boks. Det er sannsynligvis en instilling på siden av den et sted. Eventuelt kan du legge et termometer i boksen. Men som du nevner, det er ikke bare matsikkerheten men også smaken det går ut over når ting ligger i lang tid. Det blir uttørket, mister smak og får gjerne også en bismak etter hvert. Tommelfinger-regelen for fryst mat er faktisk at det kun holder i 3 måneder. Men hvis det er skikkelig vakumpakket i en kald fryser holder det i min erfaring en god del lengre.

Jeg har i hvertfall løftet den ut av bilen med ca 80 kg lastevekt i flere ganger og det tyngste er alltid bak. Det kan jo hende den er brettet rundt tilbake rundt det båndet også, men var vanskelig å se. Fikk bare kjent på innersiden med fingrene, men den lå i vertfall ikke på innsiden. Der var bare popnagle. Klarye ikke kjende enden av bpndet på undersiden av listen heller. Skal se om jeg kan finne bedre ut av det bare jeg får fjernet alt som er i veien så jeg får den ut av boden...

Et solcellepanel krever riktig vinkel og gode solforhold for å fungere optimalt. Så gode forhold at de nesten aldri er verdt å ha med seg, det er nesten alltid bedre å ha med en ekstra powerbank (eller 2, 3, 4, 5 ekstra) i stedet for solcellepanel. Ta feks Urberg 28W solcelle panel, det gir 28w under optimale forhold men det er kun med korrekt vinkel og optimale solforhold. Så på en solrik dag klarer du 60-80% av den oppgitte effekten (20w) mens på en overskyet dag klarer du 10-20% av oppgitt effekt (3-6w). Det sagt så er denne turen 2 mnd, så da kan det være verdt å investere i et solcelle-panel. https://www.fjellsport.no/turutstyr/solcelle-og-batteribank/urberg-solar-panel-28w-black Men hvis du har muligheter for å lade når du legger til land, så vil det vanligvis være smartere å ta med seg 2-3 ekstra powerbanker for å lade når du ligger ved land. Du har feks NetonNet sin 20000 mAh testvinner: https://www.netonnet.no/art/mobil-smartklokke/mobiltilbehor/powerbank/andersson-powerbank-20-000-pdqc-3-0/1004014.11546/ 20000 mAh er nok til å lade feks en iPhone ca 6 ganger. Så har du 2 stk kan du fint gå 12-18 dager uten å måtte lade dem, 3 er nok til 18-30 dager. Du bør forøvrig ikke ha en powerbank med integrert panel, det er bare en gimmick og forøvrig rett og slett farlig. En powerbank bør ikke ligge i sterkt sollys. Det er bedre å ha et separat panel og feks en powerbank som ligger inne i en ryggsekk.

Jeg har gått gradene, fra skumunderlag via oppblåsbart til underquilt. Har alltid ligget på diagonalen. I en del amerikanske hengekøyer så er det dobbel bunn. Da legger man liggeunderlaget mellom bunnene, og det holder seg bedre på plass. Speidersportkøya er enkel bunn (singel layer) og underlag vil ha vanskelig for å holde seg på plass. - Skumunderlag: det som glir lettest unna. Er vanskelig å legge på en fornuftig måte om målet er å ligge diagonalt. Funker bedre om man legger seg banan, men det har jeg aldri likt. - Oppblåsbart: om man blåser det opp til ca 70/80% vil det forme seg greit etter kroppen og køya, samtidig som det isolerer. Blåser man det opp til 100% får man fort samme utfordring som med skum, det fungerer bare om man ligger banan. I Amok og Haven-køyer er liggeunderlaget det som skaper struktur i køya, det er ikke nødvendig i banankøyer (gathered end). I Amok er man i tillegg avhengig av langsgående luftkanaler på liggeunderlaget. I speiderkøya, som etter sigende skal være bred nok til at man kan ligge godt på diagonalen vil retning på luftkanalene ha mindre å si. - Underquilt: dyr løsning om man kjøper fra utlandet, hektapåtur har en helt grei versjon, Falkeberg UQ i dun til 1399,- denne fungerer ypperlig. Underquilt er ikke svaret på alt, man er avhengig av at man får hengt den slik at den isolerer uten for store hulrom eller at den er for tett på. Kan av og til også være vanskelig å få den til å holde seg på plass. Det siste kan løses med noen klyper. Likevel, underquilten er utenfor køya, ikke noe man må ha inni slik som liggeunderlaget må.

Addnature selger Trangia brenselsflasker med sikkerhetskork for ganske fine priser, særlig om man har en rabattkode liggende. Disse koster fort rundt 200+ kr hos andre nettbutikker. Trangia Sikkerhetsflaske 500 ml for 89 kr Trangia Sikkerhetsflaske 1000 ml for 99 kr Hadde selv en rabattkode på 10 % liggende, og fikk derfor flaskene for småfine 80 kr og 89 kr. Angrer nesten litt på at jeg ikke kjøpte fler enn 1 + 2...

Hei! Som flere sikkert har fått med seg så har nå Rottefella begynt å vise frem en ny binding kalt Rottefella Xplore som skal komme på markedet nå til høsten i 21/22-sesongen. Det ser ut som målet er å tette gapet mellom fjellski og randoneeski, og det var flere ting jeg likte ved første øyekast: Bredere festepunkt enn BC-binding (økt stabilitet) Lett å tråkke inn og ut av bindingen Mulighet for å endre flexplate (flat flex/free pivot, normal/BC-flex, og en stivere flex for nedkjøringer) Hælløftere Men det var også et par ting jeg stusset på. Det ene er at sålen nå er blitt mer fleksibel, samtidig som det påstås at den er mer stabil. Mulig de har klart å få til noe helt utrolig, men jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig. I demonstrasjonsvideoen under så virker skoen og sålen nokså myk, noe jeg tenker kan være positivt for komfort i flatt og kupert terreng, men negativt mtp. stabilitet i nedkjøringer, noe jeg fikk inntrykk av at bindingen var designet for. Så det jeg lurer litt på er om noen der ute vet hvor mye selve sålen (som lages av Rottefella) påvirker stivheten i skoen? Kan Alfa eller annen skoprodusent lage en langt stivere sko selv om sålen forblir uendret? Hvis stivheten i stor grad er avhengig av sålen så går vel bindingen opp i spinningen. Mine Crispi Stetind BC-støvler har en ganske vridningsstiv såle, noe jeg ser på som viktig for ha kontroll i nedoverkjøringer. BC-bindingen er også overraskende stabil og har ikke mye sideveis bevegelse selv om den ikke har noe wire til å holde hælen fast, noe som jeg tenker i stor grad er pga. en vridningsstiv støvel i tillegg til presisjonen til BC-bindingen. Et ankepunkt jeg har hørt flere steder er bekymring for at de fjærbelastede piggene i skosålen kan fryse, noe som selvsagt ville vært svært uheldig. Nå er det en metode som har vist seg å fungere med en Dynafit-binding uten problemer, så her må man rett og slett bare anta at det er grundig testet og ikke vil by på noen problemer. Et siste ankepunkt er selvsagt pris. Pris for bindingen skal visst være 2.299, og så blir man jo nødt til å kjøpe nye sko. Alfa-skoene som vises sammen med bindingen skal koste rundt 6.000 kroner (!). Alfa lanseres også to andre sko som skal ha litt forskjellige egenskaper, Skaget til 3.499 og Vista til 4.499. Man vet heller ikke når andre sko fra andre produsenter blir tilgjengelig. Noen som har noen andre tanker rundt dette nye systemet? Det er foreløpig ingen uavhengige tester av binding eller sko som jeg har kommet over, men Braasport har skrevet litt om deres første test med systemet. De skriver at sålen er "veldig vridningsstiv", men jeg får det ikke til å gå opp når jeg ser videoen under her. Jeg klarer ikke å få sålene på mine Stetind BC-sko til å flekse så mye hverken den ene eller andre veien. https://braasport.no/blogg/fjell/forste-test-av-rottefella-xplore-off-track

For ein alldeles alminneleg allroundsekk som skal kunne brukast til både teltovernattingar men også hytte til hytte tenker eg det er fornuftig med ein sekk på 70-80 liter med gode komprimeringsmoglegheiter. Mange sekkemodellar i dag kjem med ulike rygglengder, og leverandørane har gjerne god forklaringar og filmsnuttar som fortel korleis du skal måle for å finne rett rygglengd. Til dømes har både Osprey og Gregory det. Kanskje kan Osprey Xenith vere eit alternativ? Modellen har vore med i gamet lenge, har anstendig egenvekt og justering av rygglengde. Mogleg å komprimere og grei å bere når ein har mindre bagasje med . Edit; ser at Xenith har gått ut. Bør likevel vere råd å finne i bruktmarknaden.evt er den nye Osprey Aether.

Der er tydelig mye kompetanse her, det liker jeg! Mange gode forslag som jeg må se nærmere på. Jeg er nok størrelsesmessig nærmere 40 enn 30 liter i hodet mitt. Har en pendlesekk til Pc m.m, men den er på 25 liter og for liten i denne sammenhengen. Vi er 5 i familien, så det blir fort mer enn bare et "par liter melk" når jeg er på butikken. Har både Gregory på 80 liter og Lundhags på 60 liter fra før, nå jakter jeg den som mangler rundt 30-40 for hverdagslivet. (Har lenge siklet på exped lightning 45 eller Lundhags Padje light 45, men de er mer i lettvektssegmentet og ikke helt det jeg tenker på her. Kanskje jeg nå fanges av n+1 - fenomenet på hva det perfekte antall sekker er, men det får så være.)

@banan dette var vanlige langrennsski med SNS, så jeg byttet til NNN. Butikken byttet gratis når jeg kjøpte nye bindinger og sko, så aner ikke om hullene matchet. For fjellski står vel valget i praksis mellom BC og Xplore. Det er nok noen iboende fordeler med Xplore over BC (finnes egne tråder om Xplore hvis du vil lese mer om andres erfaringer), men om du ikke har veldig store krav så ville jeg først og fremst fokusert på å finne en sko som passer godt og montert den bindingen som passer til skoen.

Dersom det er 75 mm binding, så har desse ofte meir bøyemotstand enn BC. Dette kan gi eit anna drag i sener og musklar i foten både ved gange og fall