Søk i nettsamfunnet

Hei Er det noen som har tips til fine 3 dagers tur i Jotunheiem / Hardangervidda eller Rondane? Vi ønsker i hovedsak å bo på betjente hytter.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Hei.Vi er ett par som har lyst til å telte på Rondane i sommer. Vi bor langt unna, så er ikke kjente i det hele tatt. Er det noen fine steder , der man er litt alene? Vil helst ikke gå mer enn nødvendig fra bil parkering. Fiske vann er også ett must.

Jeg er ved at planlægge en efterårstur til Rondane, hvor planen er at gå Rondvassbu - Bjørnhollia - Langglupdalen - Bergedalen - Mod sydvest langs Døråe ad umarkeret rute og til Rondvassbu via markeret rute fra Storsmeden. Lige nu er planen at gå ruten i uge 39. Vil der være sommerbroer der er fjernet på det tidspunkt? Ruten kan ses på: http://miljokemi.dk/index.php?page=rondane-2016

Hei Vi er ett par som har som mål i sommer å gå Rondane Nord til Sør som ruta heter på Ut.no. Ruten de "anbefaler" der er Hjerkinn - Grimsdalshytta - Dørålseter - Bjørnhollia - Rondvassbu - Eldåbu - Venabu Overnatting skal hovedsaklig foregå i telt. Har lest en del om Rondane her inne og forstår det slik at det er en del steinur på veien. Vi skal alltids klare å forsere disse, men det jeg lurer på er om steinura er av typen som blir vanskelig for hund? (Rottweiler) Ønsker også tips om det er noen gode fiskevann på nevnte rute med gode teltmuligheter.

Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!

Vi er 3 karer og 2 hunder som planlegger hytte til hytte tur i Rondane i august. Ruten er foreløpig planlagt til Dørålseter-Grimsdalshytta-Dørålseter-Bjørnhollia-Rondvassbu-Dørålseter. Mitt spørsmål er hvordan turen fra Dørålseter via Digerronden, Midtronden og Høgronden til Bjørnhollia er. Vi er fjellvante turgåere, men har ingen erfaring med fjellklatring, og har heller ikke noe ønske om klatring på denne turen. Det jeg finner på nett er at det kan være litt krevende mellom Midtronden og Høgronden. Særlig om vi skal gå den veien vi har planlagt, dvs ned fra midtronden mot Høgronden. Jeg finner heller ikke ca. hvor lang tid den turen tar. Er det noen som har erfaringer med den ruten setter jeg pris på noen tips. Blir det for "luftig" med Klatring/klyving nøyer vi oss nok med Høgronden den dagen.

OBS! Noe av innholdet kan virke støtende på enkelte personer og må ikke leses ved inntak av mat Etter en august måned uten fjellturer, fant jeg endelig en åpning for å dra til fjells, om enn bare i 24 timer. Været så ut til å bli bra i østlige fjellstrøk, så jeg bestemte meg for et gjensyn med Rondane i høstlige omgivelser for å plukke noen 2000-metre. Jeg satte meg i bilen (Oslo) fredag kl 2200 og jeg var ikke fremme på Dørålseter før klokken hadde passert 0200 (33 mil senere). Å sette opp noe telt i bekmørket var utelukket, så jeg fant i stedet en komfortabel plass bak i stasjonsvognen og sov frem til 0745. Det er ikke vanskelig å våkne når man ser den flotte ryggen mellom Høgronden og Digerronden. Fra bilen så det ut til å være en temmelig drøy travers, men ifølge Thommesen guiden skulle dette visstnok la seg gjennomføre på 8-10 timer. Da jeg pakket sekken fant jeg fort ut at dette lignet mer og mer på en impulstur. Jeg hadde bl.a. bare en påbegynt cola-flaske til rådighet med ca 1 liter igjen. Men det fikk holde, og dessuten var det sikkert rikelig tilgang på vann lenger oppe. Klokken 0845 startet jeg fra bilen. Etter en liten stund passerte jeg dødisgropene, og jeg ble ikke videre imponert av synet. Skulle dette liksom være ett av dagens høydepunkt? Jo da, mulig man blir litt blasert etter å ha sett litt for mange av verdens underverker de senere år (Gran Canyon etc) Et stykke lenger opp vurderte jeg å fylle på litt vann. Men etter å ha foretatt en nøye vurdering av tarmbakterie innholdet i elva, med både beitedyr, rein, jegere og en og annen Panda vandrende rundt omkring avstod jeg. For et par år siden var jeg immun mot alt av tarmbakterier etter å ha tilbrakt 7 måneder i India/Nepal. Der er det skikk og bruk å tørke seg i rompa med venstrehånden, uten papir og påfølgende håndvask. Så de som lager maten har sannsynligvis gjensittende rester fra toalett besøket både under neglene og langt oppover fingrene. Men hva vet jeg. I lengden er det sikkert bare sunt å spise gjødslet mat med tanke på alt mineral tilskuddet. Men dette var som sagt lenge siden, og immuniteten min mot tarmbakterier har sikkert forsvunnet for lengst. Så jeg avstår derfor drikkevannet. Colaen får duge….. Fra starten har jeg hatt fjellvandrere på rekke og rad bak meg. Men på vei opp mot Høgronden er det meste av konkurranse forsvunnet. De siste 100 meterne er litt tunge men jeg klarer likevel å nå toppen kl. 1145 (etter nøyaktig 3 timer). Dagens utsikt fra Høgronden var ikke mye å skryte av med masse skyer og tåke i horisonten. Men jeg ser i det minste veien videre til Midtronden. Så etter 10 minutts pause setter jeg kursen ned i skaret. Når jeg starter stigningen mot Midtronden føles beina veldig tunge. Stålkondisen jeg hadde i sommer er tydeligvis borte, det samme gjelder alle blodcellene jeg fikk etter oppholdet i Alpene. Etter en august måned fri for fysisk aktivitet og med >60 timers arbeidsuke, 5 timer søvn i snitt, firmafester, ukentlige jobbreiser til Helsinki med fri flyt av forforfriskninger i SAS-loungen, flyet og hotellet, setter tydeligvis sine spor. Denne prisen må jeg betale på vei opp mot Midtronden. Men jeg kommer meg omsider opp til øst-toppen etter en kortere pause halveis for å fylle på med sjokolade og cola og dermed øke tilførselen av glukose til beina. Veien videre mot vest-toppen ser litt mer spennende ut. Først over 2 småknauser, den ene med tydelige spor av dyktig murer-arbeid av Kim tidligere i sommer. Jeg tar ikke sjansen på å omgå denne i tilfelle den ved en senere anledning kommer inn i Torgeir’s liste. Vel nede i skaret til Vestre tar jeg sikte på terrassene i høyre kant for å gjøre klyvingen litt mer interessant. Men utfordringene og kicket uteblir. På vei opp mot den ene av vesttoppens småknauser (den med en hvit høyreist stein), innhenter tåken meg fullstendig. Sikten reduseres til 10 meter men jeg mener at jeg klarte å famle meg frem i blinde til alle knausene etter hvert. Jeg tar en liten pause på det høyeste punktet av vesttoppen og i mellomtiden reduseres sikten ytterligere om mulig. Men å følge ryggen videre burde vel ikke være noe problem så jeg lar GPS’en forbli i sekken. Det jeg ikke vet er at ryggen etter hvert deler seg i 2, den ene mot Digerronden og den andre rett ned i Vidjedalsbotnen. Det går en stund før jeg med hjelp av GPS’en oppdager at jeg har valgt feil rygg. Jeg plotter inn Digerronden med det samme på GPS’en og med denne for hånd går jeg et lite stykke opp igjen og foretar en løs travers ut på riktig rygg. Ryggen videre mot Digerronden viser seg lett å følge selv i tykk tåke, og uten videre behov for GPS. Ved varden kan jeg fastslå at jeg kun har bommet med 10-15 meter på GPS’ens posisjon. Rasjoneringen av cola’en har ikke fungert som planlagt. Flasken er tom og kroppen formelig skriker etter væske, etter å ha blitt foret med vanndrivende ”kaffe” i hele dag. På vei ned igjen fra Digerroden velger jeg å stole på min egen teft fremfor å bruke GPS’en. Men det går ikke så lang tid før jeg begynner å betvile min egen teft, og når jeg tar frem GPS’en viser det seg at jeg er på en nesten sydlig kurs, og ikke nord-vestlig som var planen. Er det mulig å være så omtåket!!! Jeg dirigerer meg inn på riktig kurs, og bestemmer meg heretter for å følge GPS’en. I ca 1700 meters høyde er jeg endelig ute av tåkehavet og kan legge bort GPS’en for godt. Steinura er drøy og det tar sin tid før mine føtter når et mer lettgått terreng. Etter hvert kommer jeg til den første elva. Om det hadde stått 10 indere på huk lenger opp i elva og vannet hadde vært brunere enn Ganges, så hadde det ikke hatt noen betydning nå. Vann må jeg ha, og jeg slurper det i meg som en kamel etter 10 uker på vandring i ørkenen. Jeg ankommer omsider bilen kl 17.00 etter å vært ca 8 timer på tur. Etter en del mat og en liten høneblund bærer det videre den lange veien mot Oslo. Dagens høydepunkt kommer litt lenger nede i dalen. En lite dådyr stopper og står urørlig i veien. Jeg stopper bilen, og i 10 sekunder har vi magisk øyekontakt, mye mer magisk enn de man måtte oppleve på et utested i Oslo. Så forsvinner dådyret ut i skogen. Jeg ser meg om etter jegere, men heldigvis er ingen å se. Hadde det stått en jeger der med løpet klart, så hadde jeg sporenstreks hoppet ut av bilen, tatt rifla og kjørt kolben hardt i skrittet på ham. At noen jegere skal ha noen selvtilfredsstillelse av å skyte disse vakre dyrene, ja det har jeg vanskelig for å forstå… Klokken 23 er jeg tilbake i Oslo, etter å ha vært et døgn på tåketur i Rondane. Jeg bestemmer meg for å logge på Bergtatt.net og se hvordan utsikten ville ha vært på en flott dag. Det var nok langt mer givende……

Nydelig topptur til Fremre Illmannhøe (1602moh), sør-øst for Rondvassbu DNT hytta, Rondane. 2,1 mil t/r fra Mysusæter, 17 deilige blå. Video: https://picasaweb.go...feat=directlink

Da kommer den andre Snøhetta-turrapporten fra helga som var . I likhet med Roger kjørte også vi innover mot Snøheim allerede fredag kveld, siden veien er stengt i store perioder på dagtid pga reinsjakta, og vi ikke hadde lyst å reise fra Skrautvål i 3-tiden om morgen for å få sneket oss inn før den stengte. Vi slo opp teltet like ved veien og parkeringen, og var i soveposen kort tid etter, dessverre litt for tidlig som det viste seg nå i etterkant, for nordlyset gikk vi glipp av . Vi våknet til en nærmest skyfri himmel allerede halv 7, men somlet utrolig lenge før vi etter hvert ruslet av garde mot Snøheim og Istjørnin en gang etter kl. 8. Det var nærmest en folkevandring inn mot Snøhetta den morgenen - tydeligvis var det mange som hadde fått med seg værmeldingen og som hadde bestemt seg for å utnytte denne dagen i fjellet. For oss var det en fototur som hadde stått på "to-do-lista" for boka lenge, men som det ikke ble tid til før. Like etter Snøheim dreide vi litt lenger mot venstre og var snart helt alene, der vi ruslet til brevannet fra breen i gryta, før det gikk langs morenene inn på breen. Denne var nærmest sprekkfritt og lettgått, skjønt uten stegjern hadde man ikke kommet langt siden isen var helt blankpolert. Som Morten allerede har fortalt, fant vi en historisk isøks på breen - hvem som har glemt den igjen, tro? Vi vurderte først å ta den med, men lot være, siden den var veldig skittent og rustete. Etter en liten runde på breen i gryta bar det opp til fjellryggen mot Vesttoppen. Luften var bare helt klar - høstklar - og livet bare fint! Helt alene i mektige omgivelser i finværet, da var det ikke mye å utsette på livet, nei! Etter hvert måtte vi gasse litte gran på, siden vi helst ville slippe ut innen veien stengte igjen etter en times åpning kl. 4 på ettermiddagen. Og skjønt om Vesttoppen bare er en liten kosetur fra Snøheim, går tiden fort når man er på fototur! Oppholdet på toppen ble derfor forholdsvis kort (for Morten noen minutter lengre enn for meg), og etter bildene vi skulle hatt var tatt, bar det jevnt nedover igjen. Med mange fine bilder og en deilig tur i frisk høstluft i baggasjen vendte vi veldig fornøyde nesen hjemover igjen.

Allerede på kjøreturen fra Skrautvål minnet fjellbjørkenes gulfargede blader oss om at høsten var i anmarsj. Første helga i september var her og værmeldingen var ikke mer enn sånn passe høstlig. Vi lot oss likevel ikke skremme, men pakket i stedet bilen og satte kursen mot Rondane, nærmere bestemt Døråldalen med Høgronden og Trolltinden (tidl. Sagtinden) som turmål. Etter 260 kilometer i bil lørdag formiddag kunne vi begynne å gå litt over tolv. En kraftig sydvestvind slo i mot oss og fikk øyne og neser til å renne allerede fra start ved Nedre Dørålseter. Et kort stykke gikk vi i feil retning mot brua over Atna, ei flott trebro over det krystallklare, grønnlige Rondvannet. På andre siden begynte stigningene brutalt, omlag 50 meter opp ei diger sandmorene, med den hviteste, fineste sand man kan forestille seg før vi kom opp i Skranglehauganes eventyrverden. Skranglehaugane er verd et besøk alene - Overalt er det hauger og rygger dekket av grønnlig lav med dødisgroper innimellom. Disse gropene er stort sett fylt opp av lyng og annen vegetasjon som får et vidt fargespekter fra rødt til grønt om høsten. Disse fargene er så intense mot den lyse laven. Et virkelig sterkt inntrykk. Videre førte stien oss over i den godt skjermede Vidjedalen, et lite paradis i seg selv hvor fjellbjørka strekker seg opp i over 1100 meter, godt beskyttet mot de kraftige vindene som blåser over Vidjedalsflya. Vidjedalsbekken som renner her er typisk for vassdrag høgt i Rondane. Forholdsvis begrensede mengder med krystallklart vann, omgitt av kritthvite og til dels glattslepne steiner på begge sider. Digerronden og Midtrondane var fri for skyer, mens Høgronden ennå ikke ville vise seg for oss. Litt nysnø lå øverst i nordhelningene over ca. 1900 meter, for øvrig hadde den knallvarme sommeren gjort kål på det meste av snøen. Det var et lettgått og behagelig terreng inn mot foten av Høgronden og den forholdsvis lange anmarsjen gikk fort unna. Vi var fornøyde med fremdriften og egen dagsform og lot oss ikke knekke av at en jogger føk forbi oss i et langt høyere tempo. På vei innover passerte vi Neverbutjernet, tegnet inn på kartet som innsjø, men begge gangene jeg har vært har har tjernet vært uttørket. En stor vegetasjonsfri steinørken er alt som er å se, men meget taknemmelig å krysse med flate steinheller og sand. Når vannet er fylt opp kan det umulig ha så mye som en meters dybde på det meste.Høgronden begynte etter hvert å bli sjenerøs og lot oss få se hvor vi var på vei. Høgt troner den over Midtbotn med sorte fjellvegger og uhyggelige grusrenner. Alle bekkene vi passerte på vår vei var uttørket, dvs. det fantes nok litt vann men det rant godt skjult under overflaten. Inne ved det store tjernet i Midtbotn (som ikke var uttørket) møtte vi de første på vei ned fra toppen. Hittil hadde vi hatt fjellet for oss selv med unntak av jogger'n som kom og forsvant i løpet av et blunk, men ikke nå lenger. Folk hadde tydeligvis startet tidligere enn oss, for hele veien oppover ryggen kunne vi se små menneskesiluetter på vei opp eller ned. Med målet i sikte og med godt mot tok vi fatt på stigningen mot toppen. Først 200 høydemeter lettgått motbakke og deretter 400 høydemeter brattere steinur. Stien forsvant mer og mer, mens turistforeningens røde T'er stod like tett hele veien. Nysnøen dukket etterhvert opp, først spredte klatter i søkk innimellom steinene, etterhvert større flekker. Tåka gadd ikke vente på at vi skulle få unnagjort vår toppvisitt men la se nådeløst rundt hele toppkronen og var vår følgesfiende på hele bestigningen. Jogger'n kom nedover, i et litt roligere tempo nå enn sist vi møtte ham, ikke så rart kanskje på vei ned glatt og våt steinur i et par lette joggesko. Møtende trafikk lenger nede hadde også møtt Jogger'n (vi spurte) og beroliget oss med at han var over i gående frekvens allerede på vei mot toppen, men at han hadde lagt inn en kort spurt i det han jogget forbi en 9 åring på vei mot toppen. Jogger'n smilte og beroliget oss med at det ikke var langt igjen til toppen. Vi gikk ikke helt på den og la på litt for oss selv for å unngå å bli skuffet over en topp som "aldri" kom. Til sist var den der: Et byggverk av en varde, stor som et lite hus. Slik virket det i alle fall i tåka. Vi var de siste på toppen, bortsett fra tre karer som traverserte fra Dørålseter via Digerronden, Midtrondene og nå Høgronden på sin vei til Bjørnhollia.Toppen var intet blivende sted: Ingen utsikt, ingen varmestue, ikke en gang varme. En kort hutrende spisepause unnet vi oss bak ei stor levegg 20 meter bortenfor varden før vi forsiktig skled oss ned de snødekte steinene. 3 timer og 15 minutter hadde vi brukt opp og returen tok oss nesten 3 timer til tross for at vi syntes det gikk bra unna. Slike lange turer hvor været med vind og kulde setter en stopper for de lange pausene gjør at beina blir ganske slitne mot slutten. Det var to par stive stokker av noen bein over såre føtter som ankom bil og telt. Utrolig hvor godt en god varm sovepose, deilig mat og en rykende kopp kakao kan gjøre for humøret etter en slik tur.

Tok en tur til Rondane helga for 3 uker siden (da det var så kaldt over hele landet) med ett mål for øyet: Toppen av Storsmeden. Var veldig usikker på om forholdene ville ligge tilrett for at vi skulle komme opp. Vi var 3 kompiser som var sultne på en fin tur. Og gjett om vi fikk det! Været var strålende hele helga. Det var mer eller mindre vindstille i hele 3 dager, og da hadde vi i tillegg slått camp på et relativt forblåst sted. En fin og noe uvanlig opplevelse i Rondane. Med blå himmel og sol og 10-20 kalde å rusle i på dagen (ned mot -30 om natten) ble det hele en perfekt tur. OG... vi kom oss på toppen av Storsmeden. Min første tur på denne toppen, en strålende vinterbestigning! Ha tidligere tatt vinterbestigninger av Digerronden, Veslesmeden og Storronden (de 2 sistnevnte på 1 dag for et par år siden med Rondvassbu som utgangspunklt). Storsmeden er utvilsomt den av toppene som var mest spennende.. og for meg som sliter litt med luftige omgivelser ble det også bruker for god oppbacking av kompisen min for ikke å psyke ut mot toppen av vestryggen. Med andre ord fulgte vi "normalruten" fra botnen på sørsiden av toppen, opp på bandet mellom Storsmeden og Steet og ryggen helt til topps! Siden det er 3 uker siden turen, og jeg ikke har skrevet dette før nå, så er det mange detaljer som sikkert burde blitt med, men som jeg har "glemt" og ikke gidder bruke tid på å leite frem igjen nå. Jeg lar bildene tale for seg! Fint var det i alle fall!

Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.

Hei! Vi skal til Rondane i sommer etter tre netter i telt i Jotunheimen. Tre netter ca. i Rondane også. Vi har en gutt som da er 2 år. Først tenkte jeg på Brekkeseter. Kort kjøretur (ca 1,5time) Der kan vi leie egen hytte, har da kjøkken og bad i hytta. Det er dyr på setra og mulighet for sykkel leie. Kanskje deilig etter vandring i Jotunheimen. Men så har vi på den andre siden bjørnhollia. Flott (!) beliggenhet, dyr og flotte fjell i nærheten. Lang kjøretur (ca 3 timer) + Her må vi gå 2 timer for å komme frem. Og leie lite rom. Men turområdet er jo så bra!! Tilslutt har vi jo selvfølgelig rondvassbu. Her kan vi sykle inn og leie rom. Flott beliggenhet og turområdet. 2 timers kjøretur og 30/40 min sykling (dette er tider ca fra Spiterstulen i jotunheimen) Det er vanskelig å bestemme seg!! Hva ville dere valgt!??! Har dere bilder eller vil dele erfaringer fra deres turer fra disse utgangspunktene?

Hei! Jeg har et par uker fri i desember og har lyst til å gå i fjellet. Jeg vurderer å gå på ski over Rondane, ruten blir da Hjerkinn - Grimsdalshytta - Nedre Dørålseter - Rondvassbu - Mysuseter Fjellstue - Otta, til sammen ca. 90 km. Jeg tenker å dra rundt 12. desember. Jeg er vant til å gå i fjellet, men har aldri gått på egenhånd. Jeg er ikke i veldig god form, men synes det går greit å gå langt likevel. Jeg har aldri vært på lengre fjellturer enn én natt i telt. Jeg har noen spørsmål som jeg håper litt mer erfarne fjellfolk kan svare på: 1. Hvordan er snøforholdene i Rondane i desember? Er det oppkjørte merkede løyper? 2. Hvis det ikke er oppkjørte løyper, vil det fortsatt være mulig å gå turen? Vil kart og kompass være tilstrekkelig for å navigere (hvis det ikke er merkede løyper), eller bør jeg skaffe meg en gps? 3. Vil det gå greit å gå denne turen alene? 4. Er det noen turer dere heller vil anbefale? De bør helst ha gode tog- eller bussforbindelser med Trondheim. Mvh. Emilie

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Var i grunnen mentalt klar for tur igjen, selv om knærne protesterte høylydt i dag. Værmeldinga varslet mørke skygger over de tiltenkte Hestbrepiggane og jeg satt kun igjen med et godværsmeldingsalternativ fra min liste: Rondane, pusling i Smiubelgin. Det var et par varianter der jeg gjerne ville ha gått, og dessuten ønsket vi oss et litt bredere bildematerialutvalg fra Trolltinden. Tidlig start! Jeg fikk med meg Øyvind, min uvurderlige sportråkker fra Gjertvasstindturen tidligere i våres på tur, men han skulle tilbake til jobben som bomvakt ved Dalsnibba så siste korresponderende buss gikk fra Vågå 15.35 I full fart foreslo jeg å møtes 03.00 på Bessheim, noe som innebar vekkerklokke klokka 01.30 (jeg la meg godt over 23:00) Iskald morgen Det var bikkjekaldt kl. halv fem i Rondane. Nordvesten dundret inn over flyene og hadde ikke mange plussgradene medbrakt. Litt høyere var vann frosset til is og snøen var betonghard Flora og Fauna Rondane er vel kanskje ikke noe flora og faunaparadis, i alle fall ikke for oss som foretrekker svulmende blomster i flotte farger. Det som slo meg var imidlertid horder av blålyng i blomst. Det var nesten som tepper. Ei rype skremte vi opp og for øvrig var det en del hei hei rop fra tue til tue mellom Heiloene. Snøspurven var på plass i høyden og for øvrig fikk jeg ikke med meg stort. Været Som nevnt var det svinekaldt i starten. Vinden blåste med destabiliserende styrke fra nordvest og kalde, klamme tåkeskyer la seg på Steet og Trolltinden i starten, men utover dagen klarnet det opp og vinden løyet litt. Det ble værmessig en skikkelig stilig dag til slutt. Turen Turen gikk fra Spranget inn i Kaldbekkbotn og opp ryggen mot sør, sørøst rett fra botn og opp til Storsmeden. Litt laus skit i starten, deretter kosetur med en del fin og fast, nokså bratt Rondaneklyving på slutten. nordvesttoppen på Stormseden ble besøkt og skarmålt til 8 meter, toppen ca. 2001 / 2002 moh. Altså ut av alle lister også de sære Vi fortsatte ned i skaret mellom Kaldbekkbotn og Langholet og videre traverste vi flanken mot skaret som forbinder Steet med ryggen i retning Trolltinden. Vi psyket oss begge godt ned, og var mentalt forberedt på å snu. Konklusjonen er vel at det kan være bra å psyke seg ned. Det er etter hvert nesten "sti" mot Trolltinden fra denne kanten og den var overraskende enkel. Eneste for oss isøksfrie var ei BRATT snørenne som måtte krysses før vi kunne begynne på den flotte og lettklyvde flankeryggen opp mot toppeggen. Der var det litt skummelt og utglidning ville vært kjipt. Toppen ble nådd i et mordertempo (bussen fra vågå 15.35 må vite). Vi returnerte mot nord via fonner og storgrumset urd og ut i Langholet. Langholet var en lang oppoverbakke i stein stein og atter stein. Stigningen til bandet mot Kaldbekkbotn var seig og litt nedi Kaldbekkbotn ble alt håp om å nå bussen kastet over bord. Etter en fin fin tur i flotte Rondane (altså det finnes bare ett Rondane på jord, og det er i Rondane. Ingenting er som Rondane. Det kan være bedre eller verre, men ikke som Rondane ) landet vi på en overfylt parkeringsplass ved Spranget i steikende sol. Med hjelp av en cola klarte jeg å kjøre hjem med åpne øyne. Ble som vanlig en lengre tur enn planlagt.

Jag slet mig loss från alla plikter, och satte mig på tåget till Norge. Jag fick uppleva senhösten i Rondane, och njuta de allra sista gula fjällbjörkarna för i år! Jag startade i Hjerkinn i sprakande höstfärger, och ändade upp i Ringebu fem dagar senare. Då hade bladen fallit av blåbärsris, kråkris, dvärgbjörk och fjällbjörk. Här är några bilder, många fler bilder från den här turen finns på www.denhoganord.se

Klokken er... Jeg aner ikke hva klokken er. Solen har gått ned og jeg har tilbakelagt etappen fra Mysuseter og inn til Rondvassbu og opp til Fremre Illmanntjønne. Bak meg troner Storronden. Jeg innrømmer det gjerne, jeg synes sjelden det er behagelig å dra på vintertur. Skiformen er langt fra på topp, det blir fort tung oppakning og… vel… det er kaldt. Nå hadde jeg slept den nye parispulken inn til hjertet av Rondane. Dagen etter skulle den utallige ganger falle sidelengs mens jeg dro meg gjennom skrålier og oppover en li i et mislykket forsøk på å komme meg over til musvordalen. Deretter skulle jeg slepe alt tre mil ned til hytta på kvamsfjellet. Men. Vanligvis dreier jo vinterturene seg om at det er fint å være på tur og, vel, da må man komme seg ut om vinteren også. Og jeg har aldri angret på at jeg tok en natt utendørs. Men, nå. Nå er teltet slått opp og jeg har nesten leselys fra måneskinnet. Det er helt vindstille. Jeg tar en tur ut av teltet, bare rusler rundt på snøen og ser. Det er mange minusgrader, men i fleecebukse , dunjakke og dunfotpose fryser jeg ikke. Inne i teltet har jeg varmt vann og en varm sovepose. Akkurat nå er det veldig ålreit å være på vintertur.

Vi har tenkt å legge ut en tur til Formokampen i morgon, søndag. Pga de vekslende temperaturforholdene er jeg litt spent på eventuelt skredfare i dette området. Rondane er ikke med i varsom.no ennå. Er det noen her som har ferdes der i det siste og har gjort noe observasjoner? Andre tips? Takk på forhånd! Jaap

Enkelt og greit: Kva side av Gubrandsdalen er det mest fordelaktig å halde seg på på ein slik tur? Og (veldig grovt) kva rute ville de ha valt? De kan forutsette at turen skal gå vinterstid (desember), og at eg skal vere sjølvforsynt for opp til ei veke i gangen. Kjem også til å ha DNT-nøkkel med meg, men skal primært sove i telt. Takkar og bukkar for innspel!

Tenkte det kunne være til nytte for noen som skal den veien? http://t.co/EbxUPEqk5o http://t.co/w3Uz7tG6wA

Dag 1: It was a very auspicious start, the sun was out, people were greeting us on the trail and the path was fairly good. Unfortunately the excellent path and the sunny weather did not last. Halfway up the valley the path started to get wetter and wetter. I was prancing around like a mountain goat, getting used to my new Gossamer Gear LT4's, trying not to get wet feet. We'd hardly been walking an hour before I realized wet feet was something to get accustomed to as I knew I would. I was simply not used to it and for the entire trip I think I unnecessarily tried to avoid getting wet. Halfway up the valley we stopped for lunch at Tverrhaugen (Cross hill), I refilled our water using my Aquaguard Eliminator water filter, which I've had for a while but not used in anger yet. The reason we chose to filter our water was because this year turned out to be a lemming year, with dead lemmings and droppings everywhere. Not long after leaving Tverrhaugen we were approaching the tree line and the first drops of rain were streaking towards us. We stopped to answer the call of nature, put the pack covers on and get our matching Haglöfs Ozo's on. Not long after we get passed by a Norwegian couple in shorts. We'd started the day in trousers and as we got out of the valley and onto Flatfjellet we were glad we had. In the valley there was the low shrub that we wanted to avoid, while up on the moor there was a cold wind that was kept off our thighs. In my mind there was a vague recollection from when I was 15 of Flatfjellet being quite wet, and we soon found out how wet. The area is quite flat and the water drains quite slowly towards the valleys causing the occasional morass of knee deep (or on one occasion deeeper) mossy bog. At one point Lande cries for help as she's slowly sinking past her knee and I wade over as fast as I can to help her get out. At this stage her boots were as wet as mine and I figure that on the whole trip her feet were probably as wet as mine. Her boots kept her dry longer being Gore-Tex, however mine dried faster being just mesh. The last part of the path towards Rondvassbu is a supply road, and just as we got on it the weather started taking a turn for the worse. Unfortunately we weren't clever enough to see which way this was going and failed to put on our water proofs in time. As we were trudging along the road, greeting families of bikers coming the other way against the wind and with rain bucketing down, we got in view of Rondvassbu. We went started heading straight towards our camp for the evening, but quickly realized that we were on the wrong side of a stream and that the rain was making it a bit swollen. To top this of Lande really doesn't like fording waters so we backed up and crossed a bridge further down. The water was still dropping out of the sky as out of a bucket and Lande was starting to get cold. We decided to cut our day short, an easy decision seeing as we'd be passing our approach to the mountain we'd be climbing the next day. As we approached Fremre Illmanstjønne we started casting around for a good camp site, however there were no perfect spots and we settled for a previously used site on a very slight slope. I guess the rocks helped keep us in place to some degree, however we still had a tendency to slide to the bottom of the tent. As we finished setting up the excellent Scarp 2 the skies cleared and we got a bit of sun. This is the one and only time I dug out the heavy boots out of my pack, so that I could take the laces and set them up as a clothes line. Forord og dag 1 med bilder og litt mer tekst kan du finne her: http://blog.continually-evolving.net/2011/08/trip-report-rondane-preface.html http://blog.continually-evolving.net/2011/08/trip-report-rondane-day-1.html Kommentarer på skrivestil og utforming er hjertelig velkomne. Er ikke akkurat et naturtalent når det kommer til prosa så forslag til forbedringer når jeg skriver de neste tre delene blir jeg glad for. Innholdet er på engelsk ettersom innholdet er hentet fra bloggen min og dama er engelsk. Tor Magnus

Hei! Jeg trenger tips, fordeler/ulemper og gode historier for valg av hytte i Rondane til sommeren!! Alt blir tatt i mot med takk!! Vi har med en 2-åring men han er turvant så han er med på det meste. Han besteg Kyrkja, Glittertind og Gaustatoppen i fjor sommer.

Hei. Jeg planlegger en tur i Rondane om noen dager. Har vært på en del fjellturer gjennom tidene, men ikke i Rondane før så dette er "ukjent terreng". Dette er mer eller mindre bestemt: - Rondane (bl.a. fordi jeg ikke har vært der før). [Alternativt Alvdal vestfjell?] - 3-5 dager inkl kjøring til/fra Nittedal (nord for Oslo). - Vi tar med telt og tenker i utgangspunktet å ligge i telt. [Kan evt vurdrere å benytte selvbetjenongshytte underveis (proviant?) eller annen hytte første natt , men dette er ikke et krav] - Ikke for lange dagsetapper (<10km??) da vil ha (minst) middels tunge sekker og at vi ikke akkurat er overtrent .-) - Kjører bil, dvs samme start/mål. Må ha parkeringsmuligheter. Gjerne mot betaling. - Lite trafikkert område ingen ulempe - Hadde vært fint med muigheten for en topptur som evt kan gjennomføres med ryggsekk eller som dagstur fra leir. Ønsker tips om en eller flere av disse spørsmålene + tar selvfølgelig gjerne imot all annen relevant info/tips : 1) Godt utgangspunkt / parkering (har så langt lest om Spranget..) 2) Forslag til rute(r) 3) Hvilken topptur er "grei" uten klatring. Evt med sekk. Er f.eks ruta over Høgronden å anbefale? Utsikt & høyfjellsfølelse er viktigere enn høydemeter, dvs må ikke absolutt være 2000-meter. 4) Er det stor forskjell på Rondane nord/sør mhp vær / terreng / annet ? Edit: Trykkfgefil mvh Bjørn