Søk i nettsamfunnet

Hei. tenker å gå inn fra sognsvann og videre til østsiden av bjørnsjøen. Tenker å fiske med wobbler litt utover kvelden. Noen som vet hvordan fisket er på denne tiden av året? Har aldri fisket i Nordmarka før, men håper det finnes litt ørret?

Startet kl 17 fra Bessheim. Hadde fint vær og gåturen opp ble fin. Etter ca 1900m dekket snøen steinene. Snøen var hard og fin å gå på. Dette passet bra, da det begynte å bil mørkt. Kom til topps ca kl 21. Lyset var magiskt på toppen på kvelden ! ! Noe av det råeste jeg har sett. Dette var min første (men ikke siste) telttur på en topp. Bilder fra turen her:

Nå må dere ikke glemme at det finnes flere generasjoner av gore-tex. Her er en link om gore-tex, så kan du selv bedømme. http://backcountrybeacon.com/2010/03/gore-tex%C2%AE-technology-the-dry-truth/

Dette er forøvrig ikke Lars Monsen sitt konsept. Det er en norsk versjon av et engelsk program som heter beyond boundaries. Monsen ble spurt av produksjonselskapet om å være programleder, så det var heller ikke han som tok initiativ til en norsk versjon. Et interessant sitat fra presentasjonen av serien i fjor: "Dessuten kommer Lars og deltakerne til å fokusere på turglede og å leve i pakt med naturen, heller enn å overvinne den." Har de flytta fokus mer over til overvinne i år? Kunne se sånn ut i første program. kilde: http://blogg.nrk.no/ingengrenser/2010/03/01/monsen-om-turen/

Gutta på tur i Kodal`s indre Anders og jeg snakka mye i jula om ein tur i starten av januar. Det fikk vi til. Fire brødre la i vei inn i Bjøndal tidlig fredags morgen etter den ene brodern hadde reist 45mil dagen før for å bli med på denne turen. Da kalla eg sporty. Til og begynne med går vi på traktorvei med et såpeglatt islag. Til tider så det ut som fire bambier på tur. Beina sklei ut og rassa over isen i alle mulige rettninger før vi som regel overtok kontroll over legemet og kom oss på sikker grunn. Må ha vore et syn for guder til tider. Etter mye oppover i starten, blir det og en tur ned i dalen på andre siden av åsen. Her går traktor vei over i blåmerket løype. Eller noe som en gang har vært blåmerka. Stien har grodd igjen så pass mye at om vi ikke hadde kart hadde vi havnet i uføre so dei sei. Jeg hadde en tur her for en uke siden da jeg oppdaget stedet så noen avstikkere husket jeg. Nedi dalen er det stedvis noen hoggstgater som vi kan gå i. Selv det er relativt krevende med ca 20kilo på ryggen. Mye kvister og greiner gjør at det er vanskelig og se underlaget så det hender vi går i mellom . Etter vassing i myer og tryning tar vi av mot Fuglemyr. Der er det en bra sti. Dette gjør vi for og slippe en altfor bratt stigning mot toppen av Brånan. Etter ca en km tar vi av rettning topppunktet. Derfra går vi i terrenget uten sti og løyper. Da vi kommer inn til foten av fjellet blir det meget bratt. Vi klyver opp bakken som en gammel utslitt skjeggete geit og kommer oss opp til slutt. Med 900 i puls og våt av svette. Og nesten ikkje pust igjen. For min egen del hverfall. Da vi endelig er oppe er det lett terreng de ca 500m bort til toppen. Der blir det satt opp leir i form av lavvo og tarp. Etter leiren er satt opp er del vedsanking på programmet. Av erfaring går det som regel mer ved en mann tror og vi finner mye ved. Da det er gjort, tar jeg meg en tur alene. Om mann er i aldri så godt selskap er det godt og få noen minutter for seg selv. Nyte stillheten. Jeg går bort på en nabotopp som er litt høyere som kalles Flisefyr. Herfra er det nydelig utsikt videre innover i dalen. En gang må jeg videre her tenker jeg. Like før jeg nådde toppen støkka jeg to orrhaner. Flott opplevelse. Jeg blir stående her og nyte øyblikket. Sola godt på vei ned og jeg måtte begynne på tilbaketuren. I det jeg når leiren igjen går sola ned og gir oss noe av det vakreste jeg ser i naturen. EN rød og vakker solnedgang. Kvelden går med til spising av pølse og brød, noe søtt og det som er kveldskosen, en stor kopp kakao. Utpå kvelden sitter vi og ser utover horisonten. Vi kan se E18 gjennoim Vestfold i det fjerne. Svenner fyr blinker uti havet og Color Line sitt enorme skip som går til Kiel på vei ut Oslofjorden. Noen i Moss har ikke fyrt opp alle rakettene fra nyttårsfeiringa så vi blir vitne til flotte raketter langt langt borte. En opplevelse og sitte her og nyte utsikten, Bålet og varmen fra det samt det fantastiske selskapet. Etterhvert trekker vi inn i lavvoen og fyrer opp i ovenen der inne. Etter noen feilinger får vi trekken i teltet til og funke. Da brenner det godt og røyken går ut gjennom luftehatten i toppen. Etter en fin natt i lavvo våkner vi til 2cm nysnø. Trekker ut og fyrer morgenbålet. Frokost blir brun lapskaus og noen grillpølser fra i går. Deilig. Kakaoen sklir rett ned og varmer kroppen. Friluftslivet er herlig. Gir så mye. På tide og trekke nedover etter mye bålbrenning og mat er unnagjort. Ved 12tia er lavvo og tarpen pakket ned og sekken klare for bæring. Vi går en tur innom Langemyr, en gammel husmannsplass der folk bodde til 1917. Flott sted nedi dalen nedenfor Brånan. Derfra går vei på den såkalte blåmerka stien hjemmover. Meget oppegående tur. Vi har hatt det så trivelig og bra. Ingen har gått på smeller og ting gått smertefritt selv om vi har gått gjennom i myra, tryna på isen og slått noen kollbøtter. En stor takk til mine tre brødre som ville bli med på tur. Kjempe flott at du tok den lange turen Jostein. For flere bilder og info gå inn på http://jakt-friluftsliv.blogspot.com/2012/01/guta-tur-i-kodals-indre.html

Jeg bruker rødsprit veldig mye og hele året. Har "alle mulige" brennere fra Trangia i mange varianter, via forskjellige gassbrennere, bensinbrennere og multifuel. Gjorde et lite og uhøytidelig forsøk med tre varianter av typiske alkoholbrennere en lager selv. Til alle tre ble det brukt kjele på diameter ca 10 cm med 1 dl kaldt vann fra springen og 14 ml rødsprit. Alu. beger - Primetid 0:00 min - Fosskoking 3:05 min - Brenntid totalt - 11:10 min - Mye sot, veldig lett påvirkelig flamme. Krever kjelestativ. Pepsi Can - Primetid 0:50 min - Fosskoking 2:35 min - Brenntid totalt - 05:38 min - Lite sot, god styring på flammen. Best med kjelestativ Cat Stove - Primetid 0:33 min - Fosskoking 1:17 min - Brenntid totalt - 03:08 min - Lite sot, god styring på flammen. Fungerer også som kjelestativ Nå er det jo mye som spiller inn, f.eks en kjele tilpasset brenneren, optimal høyde over brenneren osv, men det er ikke tilfeldig at jeg så godt som alltid bruker Cat Stove. Tiden for fosskoking er fra kjelen er satt over varmen, så tiden en har primet må legges til. I telt bruker jeg ikke slike brennere lengre, men sprittabletter. Til matlaging bruker jeg nesten alltid bål (da snakker jeg om ordentlig mat, ikke vannvarming og poser), og til vannkoking synes jeg en Cat Stove er genial. En lærer seg akkurat hvor mye alkohol en trenger for forskjellige mengder vann og lar den brenne ut. Og brennstoff kan en ha på alle tenkelige flasker i alle størrelser for å få optimal utnyttelse av både vekt og plass, f.eks til å passe i en kjele, kopp e.a.. Selvfølgelig erstatter de ikke brennere på ekspedisjoner eller til å smelte vann til et hundekoppel, men jeg synes de er geniale til sitt bruk.

http://olsendriver.blogspot.com/search?updated-min=2010-01-01T00%253

Hei Ronny Jeg har lagt hagla på hylla for mange år siden, men litt info om jakt rundt Kvennsjøen finner du i allefall på inatur.no: http://www.inatur.no/infopages/00/17/98/47/Fjellstyre-Smaaviltjakt-i-Ullensvang-statsallmenning-Hordaland.html?isManual=1 Kvennsjøen ligger vel under Ullensvang statsallmenning. Litlos er nærmeste turisthytte. Vet ikke om den er åpen i småviltjakta, men det finner du sikkert ut her: http://ut.no/hytte/litlos?utm_source=turistforeningen.no&utm_medium=referrer&utm_campaign=301redirect Litlos er forresten den turisthytta som ligger lengst fra offentlig vei i Nord-Europa har jeg hørt. Kortest fra Valldalen i Røldal. 21 km over Vassdalen. 6-8 timer å gå avhengig av BMI Sikkert andre som vet mye mer om jakt der inne enn undertegnede. Du kan jo ta en telefon til bestyreren på Litlos, Jarle Viskjer. Hyggelig kar som sikkert kan gi deg info.

hva med å tørke kjøtt før du drar? Holder lenge og veier lite, pluss kan ha masse variasjon i type kjøtt og eventuelt hva det er marinert i Mine turer har absolutt blitt mer luksus på matfronten etter jeg begynte med det. http://villmarking.blogspot.com/2012/01/trking-av-kjtt.html

Har etterhvert blitt glad i vanlige skjorter av ull. Problemet er at utvalget er dårlig og det som finnes koster gjerne skjorta og litt til. Men her er et tilbud som faktisk ikke var så ille. bestilte to stk og de både ser og føles bra ut. (Kun prøvd til butikken så langt.) http://www.sierratradingpost.com/woolrich-north-creek-wool-shirt-long-sleeve-for-men~p~4469p/?filterString=s~woolrich%2Fclothing~d~5%2Fmens-clothing~d~15%2F&colorFamily=01

Hei. Vurderer å kjøpe en ny stang dedikert til fiske på fjellet, der det ikke vil være skog og kratt rundt vatnet som vil gjøre fiske med en stang på 10 til 11 fot problematisk. Har ei Shimano Stradic 1000 og Shimano Exage 1000 snelle. Vill disse bli for liten til denne stangen? En shimano beastmaster BX STC 300/330 ml 7 - 21 g? (tror den er 10 og 11 fot) http://skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Stenger/Haspelstenger/Shimano/Beastmaster/BeastMaster-BX-STC-300-330ML-7-21gr--130240-p0000061607.aspx Eller bør jeg heller satse på en 8-9 fot av samme type? http://skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Stenger/Haspelstenger/Shimano/Beastmaster/BeastMaster-BX-STC-270-300ML-7-21gr--134977-p0000066348.aspx. Har kjørt stor fisk på disse snellene før, så det går bra. Spørsmålet er om balansen i stanga blir feil? Om det går ann

Ta en titt på denne videsnutten øverst i denne artikkelen. En direkte konsekvens av vårt forbruk, økonomiske vekst og dagens samfunn.. Skal lure på hva som "finnes opp", som gjør at disse fuglene ikke vil lide mer..? Skal lure på om fuglene mener at dagens bruk & kast mentalitet er bra for dem, siden det bidrar til økonomisk vekst? http://ipad.dagbladet.no/2014/02/03/nyheter/soppel/marin_plast/marin_forsopling/midway/31622354/

Men nok tull forsåvidt. Jeg liker ikke å høres så veldig negativ ut, men jeg mener at å tøye grenser er noe man kan starte med i litt mer hjemlige og kjente omgivelser. Jeg hadde en tur som egentlig skulle vare i noen dager over Nordmarka for over et år siden. Men det var enten for mye maur, eller for mye mygg til at jeg kunne sove uten telt eller en bedre myggløsning. Det endte med at jeg gikk 5-6 mil på 21 timer, med ca 20kg på ryggen med en sekk som ikke passet kroppen min. Det gikk jo helt fint, men jeg ble sengeliggende halvannet døgn. Men da gikk jeg i skogen. Der er det veldig lite som kan gå galt, så lenge man har ting med seg. Man er sjelden eller aldri spesielt værutsatt. Men på fjellet er det helt andre kår, og om man sliter seg ut der, og så blir kraftig nedkjølt, så er marginene plutselig veldig små fra å klare å sette opp telt, til å bare sette seg ned og håpe det går over. Senest i vår så jeg en video med varmesøkende kamera hvor man ser en bortkommen person har kapitulert i det som ikke var spesielt streng kulde. Gitt opp, orket ikke mer. Heldigvis ble han funnet før det gikk galt. Håper du får masse fine turer i fjellet framover. Mitt tips er å ta det rolig, og nyte turen. I dag går jeg som regel langt saktere enn hva DNT har oppført på sine ruter. Man har sjelden tid til hygge og kos om man skal løpe over alt hele tiden. Eneste målet mitt er Marka24 merket neste år

Masse turer på GC på bloggen min; alle enkle og greie. Sjekk disse f.eks. http://stifinner.wordpress.com/2012/05/21/tur-rundt-vannbassenger-med-utgangspunkt-i-soria/ http://stifinner.wordpress.com/2012/11/27/montana-del-viso-998-moh/ http://stifinner.wordpress.com/2012/11/21/panoramatur-til-ivars-plass/

I mildveret i ettermiddag, hadde eg bestemt meg for primuskaffi i snøhaugen på verandaen. Eg har brukt alt for mykje peng på ein Primus 96 som eg har prøvd å få i brukande stand. Etter fleire prøvefyringar, bytting av pakningar, smøring av pumpelær osv dei siste vekene, vart dagens konklusjon at primusen er håplaus. Eg greier rett og slett ikkje å få han til å brenne stabilt og reint, og det vert bare verre og verre for kvart forsøk. At det tredje og siste forsøket i dag ikkje enda i katastrofe, kan eg takke snøen for. Eg får bare ta nestenulykke som eit hint og stoppe før det går gale. Primusen ender altså i selskap med Phoebus 625 på lista over sterkt overprisa skrapmetall (men heldigvis langt frå så dyrt som Phoebusen). Eg hadde allereie bestemt at det skulle bli primuskaffi, så det var bare å finne neste primus. Den langt billigare Radius 21 vart fyra opp og overbeviste som vanleg. Eg vert stadig meir glad i Radiusen for kvar gong eg fyrar han opp. Radius 21 er enkelheita sjølv, med ein effektiv og reintbrennande brennar. Reguleringa er kjempeenkel med lufteskruve i tanklokket for å redusere trykket på tanken. Sleppe ut litt trykk for å redusere effekten, pumpe litt for å auke effekten. Etter ei rask tilvenning, fungerer dette veldig presist. Før kaffivatnet var varmt, kom eg på at eg har tilgode å friskmelde grafittpakningen på Optimus 111. Det var altså bare å ta av kaffikjelen, nyte synet og lyden av Radiusen litt, før eg sløkte han og henta Optimusen. Før eg fyra opp Optimusen, bytta eg tanklokket med tanklokket frå Primus 96 (med lufteskruve), for den vraka Primusen har ikkje lenger bruk for verken tanklokk eller splitter ny tanklokkpakning. Optimus 111 er ein grei vinterbrennar med tanke på at primusen er ferdig montert, så det bare er å ta han fram og fyre opp. Eg likar at ting er enkelt når ein slår leir og kanskje er både sliten og kald. Det var også det viktigaste kriteriet då eg kjøpte han, etter å ha gjeve opp den dyre men akk så håplause Phoebus 625. Eg misslikar sterkt heile regulatoren på Optimusen. Etter mitt syn, er det ein alt for skjør detalj på ein ellers solid primus. No såg det riktignok ut til at eg endeleg har fått grafittpakningen tett, får bare håpe at eg ikkje har stramma for mykje så heile grafittgreia går i oppløysing etter ei tid. Ettersom regulatoren ikkje tåler at nykkelen står i, må ein fikle med denne for å entre den vesle tappen på brennaren kvar gong ein skal justere flammen litt. Dette er både irriterande og tar tid. No kan eg derimot bruke lufteskruven frå den gamle Primusen for å redusere trykket på tanken. Det fungerte veldig greit, men ein kan sjølvsagt ikkje gjere dette dersom ein har bensin på tanken, men det har eg heller aldri tenkt å ha. Reguleringa var like fin som det eg er vane med på Radiusen. Og på låg effekt brenn det også finare med lite trykk på tanken og spindelen heilt åpen, enn høgt trykk og stryping med spindelen. Frå no av, skal eg bare bruke spindelen til å rense dysa og stenge og åpne brennaren. Og eg treng ikkje lenger irritere meg over den skjøre spindelen kvar gong eg skal justere effekten litt mellom snøsmelting, matlaging og teltfyring. Ryggmargrefleksen med tanke på heile 111'ern er diverre fortsatt prega av dårleg erfaring frå millitæret, så eg har langt att før eg stolar fulllt på Optimusen, men det går rette vegen. Konklusjon av dagens testfyring vart altså at Primus 96 var ei særdeles dårleg investering. Optimus 111 fungerer godt med gammaldags trykkregulering som flammeregulering (sjølvsagt bare med parafin på tanken). Og kaffien smakte heilt ypperleg.

For de som er interessert i faren for bly fra vilt, kan gå inn på Kammeret.no og diskutere der. Der er det nesten utelukkende jegere og skyttere. Noen har vært skeptisk der også, spessielt de som ikke jakter. Men også noen jegere. Her er flere tråder som angår temaet, med flere hundre kommentarer. Her er en: http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=21&t=92505 Jeg har nå leste rapporten som Blackbrrd oppfordret til. Den har ikke undersøkt faren for blyforgiftning fra hagl, som tråden handler om! Og jeg har lest utdrag, av denne før. Den inneholder flere feil og feil grunnlag, som den norske kommiten her benyttet. Bl.a. resulater fra spredning av blypartikkeler rundt sårkanal, i "storvilt" skutt med rifle. Det nevnes dyrearter vi ikke har i landet (spessielt i den engelske versonen) og da blir det feil. De fleste Norske jegere bruker annen type amunisjon, som holder bedre i sammen blyet. Kort fortalt så fant de noe høye blyverdier, i norsk produsert elgkjøttdeig (en pakke?) i butikk. Men, ikke i elgkjøttdeig hos elgjegere. Heller ikke i annet kjøtt fra storvilt i Norge. Men selv denne verdien var ikke alarmerende. Noe kan likevet tyde på at elgkjøttdeig i butikke har noe mer bly. I den norske undersøkelsen er deltagerene spurt om hvor mye de skjærer bort rundt sårkanal og det er greit. Men ingen ting tyder på at norske dyr er "rønket" og at det brukes resultater fra de utenlandske testene i sine anbefalinger. Og det blir feil, da flertallet av norske jegere bruker en annen kvalitet på kulen sine. Kunne kommentert flere tvilsomme metoder og antagelser, men skal runde av. Ingene av testene i Norge, viste for høye bylverdier enda EFSA innrømmer at selv den grensen trolig er FOR lav. Sitat: "EFSA bemerket derfor at denne referanseverdien (15 μg/l) sannsynligvis er lavere enn nødvendig." Og vil avslutte med. Dette temaet er diskutert mye også av våre mynidigheter og hysteriske miljøvernere og jegere som er for. Så når myndighetene nå snur, har torlig jegerene som vil ha tilbake blyhagl rett. Lykke til på Kammeret.

Mye diskusjon om ulvespor i Friluftsmagasinet for en måned siden: http://radio.nrk.no/serie/friluftsmagasinet/dvna01001214/25-01-2014#t=8m40s

Hei, Anbefaler å starte med orrfuglleik hvis du aldri har vært på leik før. Tiurleik er rosinen i pølsa, for viderekommende, vanskelig å finne og godt bevarte hemmeligheter i sentale strøk... Storfuglen er ikke langt unna orreleiken og er du heldig kan du oppleve gamlefar på eller bak en av kollene rundt orreleiken. Er det snø finner du mye fuglespor på aktuelle myrer. Leter du i områder i nærheten av Oslo finner du mest spor etter folk: Huker eller rester av huker i utkanten av myrene. Myrnavnene på kartet røper også mange gode spillplasser. Orremosen, Fugleleiken osv. Vis respekt for fuglene, legg deg inn i skjul i utkanten av myra før kl 21 om kvelden. Min erfaring er at fuglene kommer seilende inn og setter seg i trærne rundt myra rundt kl 23. Spillet starter vel rundt kl 0400 og varer ofte helt frem til kl 09. Selskapsblære er et must! Fuglene er vare og stikker hvis du viser deg frem med bevegelse eller lyd. Tarp/huk med god dybde og gjerne et lett kamonett i fronten er bra skjul, da kan du se det hele fra soveposen, Jeg var ute sist helg, lette og fant frem til en spillplass jeg ikke har vært på før. Dit skal jeg neste helg. Her har du en kort rapport fra en leik i fjor, på bildet får du et inntrykk av huken og utsikten over myra. Lykke til!

Men, det skal sies at jeg som oftest kjører den komboen på korte turer. Ofte ved bikepacking hvor jeg har begrenset med pakkplass. Jeg funderer på kombinasjonen trailstar med innernett/telt, det burde være en fin kombinasjon Evt http://www.mountainlaureldesigns.com/shop/product_info.php?cPath=21&products_id=120 under grace duo tarpen... Hmm

Jeg er en gutt på 15 år som skal ha arbeidsuke på skolen i uke 21. jeg lurte derfor på om det er noen som kjenner til bedrifter hvor jeg kan jobbe med noe frilufts-relatert i Trondheimsområdet

Eg og ein kamerat var på Austabotntind laurdag. Heilt ut på Store. Me gjekk på ski frå skihytta i Fardalen (Årdalssida), så det vart ein dryg tur med vel 17-1800 høgdemeter alt i alt... Men Å SÅ FANTASTISK! Me sikra heilt frå rapellen ned frå vestre og til topps. Fire snøboltar og eit anker gjorde susen. Me var seint ute pga den lange innmarsjen, men fordi me var godt utstyrt tok me sjansen. Var oppe på Vestre att kl 22, og turen ned til skihytta i Fardalen att var lang. Vart litt tryning i mørket, men hovudlykta gjorde forsåvidt susen. Ein utruleg tur eg kjem til å minnast leeeeenge Var i seng kl 01 med eit STORT smil kring munnen! Tora

Første del av mai 2005 har vært kald på nordvestlandet, kaldere enn de fleste setter pris på. Nordavind og temperaturer på 3-5 grader i lavlandet betyr godt skiføre langt ned i fjellet, selv om datoen viser 19. mai. Grøtet ved Eidsdalen rager 1519m over Synnylvsfjorden, og har flott utsikt til både fjell og fjord. Værutsiktene var usikre, men oppdaterte prognoser rundt kl. 12.00 denne torsdagen gikk på at bygeværet skulle avta utover ettermiddagen og mot kvelden skulle det klarne helt opp. Fredag var det meldt mildere, så det måtte bli nå. Nå eller et annet år. Vi tok sjansen, og dermed var det duket for kveldsbesøk til Grøtet denne mai-dagen. Adkomsten Meg og Geir avtalte å møtes for å rekke 15.50-ferga mellom Linge-Eidsdal. Vi var greit i rute inntil slemmeonkel sto gjemt i ei garasje og slemmeonkel nr 2 huket oss inn på ei lomme lenger framme. Noen kroner fattigere rakk vi greit 16.30-ferga, klar for topptur. Etter en kort tur over fjorden, kjører vi noen kilometer mot Geiranger før vi tar av mot Kilsti og kjører opp til omtrent 500moh. Skiene kan vi ta på 5 min fra parkeringen, og det bærer innover i åpent skogsterreng langs sørøstsida av Kilstivatnet. Nysnøen er sørpe våt og tung å trakke i. Vi runder raskt opp mot Kilstiheia, og føret blir gradvis fastere. På gode 700m ligger flortynn tørrsnø, vi aner noe er i gjære. I alle fall har de dørgendes våte fellene begynt å fryse til…. Mot toppen Oppe på Kilstiheia runder vi inn i nordsida av Grøtet, været er av og på med sol. Det tegner bra, og vi har håp. Geir går foran og vil inn mot noen brattere partier for å lete etter gode snøforhold til returen. I løpet av et par korte minutts gange endrer skiføret seg dramatisk, fra 5cm til 20-30cm av den nydeligste tørrsnøen man kan tenke seg. Og enda har vi ca 5-600m til toppen. Vi durer videre mens fellene kladder fælt i den jevne stigningen opp mot toppen. Et par hundre meter før toppen klarner det fullstendig opp, og det tegner til å bli en fantastisk kveld på Grøtet. Med månen lysende i mot tar vi de siste stegene mot toppen, slakere det siste stykket, før det flater helt ut på toppen. Ventetid På toppen får vi et par minutter i klarværet før bygeskyene legger seg rundt toppartiet, og ikke lenge etter er det lett snø i luften. Den går over, er vi enige om. Ikke lenge etter klarner det litt opp, før det igjen tetner til med mer snø. Sikten er dårligere enn noen gang. Vi venter lenge…. det må da vel klarne igjen ? … Klokka nærmer seg 21, siste frist før vi må ta returen for å rekke 22.30-ferga. Vi har ventet over en time. Med 10-20m sikt og flatt lys tar det tid å komme seg ned fjellet. Håpet begynner å svinne. Magiske øyeblikk Vi har allerede hatt skiene på noen minutter, slukøret, men forberedt på nedturen. I dobbelt forstand. Men da, akkurat da tiltar vinden. Er vi i utkanten av byga?? Litlegrøtet kommer til syne… byga ser ut til å lette…. Ikke lenge etter ser vi også Eidsvatnet nede i dalen, og østfor reiser de stolte Skorene seg rett til himmels. Vi venter, blodpumpa tar fatt og varmen siger ut i kroppen. Sikten er nå tilstrekkelig til at nedturen blir en real opptur!! Vi tar sikte på en markert rygg i nordsida, rundt 25-30 grader, kanskje opp mot 35 grader lengst nede. Jeg legger nedover først, får fart, svinger, ny sving...... stopper opp.... HERLIG. Et minutts stillhet til ære for føret….. Nede på Kilstiheia har vi 3-4cm styresnø, før vi møter frostskorpe på ca 750m. Totalt sett: et av vårens største høydepunkter føremessig. Vi hadde håpet på slikt føre, og fikk det!! Med noen minutter å gå på i forhold til ferga, rekker vi å yte blomstrende frukttrær en oppmerksomhet mens sola lyser opp horisonten. gi, drømmen er ingen drøm lenger.

Laget det til slik at jeg hadde to tau på hver side fremme, som jeg festet med et halvstikk rundt skiene ( ved bindingene), vinden gjorde at det blåste seg opp:) Jeg gjorde akkurat det samme bak, altså festet jeg en tau på hver side til skistavene. Helt greit, men ikke noe telt å ligge i under slike forhold. Jeg måtte besøke noen av de andre ( vi gikk 21 i følge på denne privatturen over Josten) og varme vann og spise middag hos dem:) Et tips: Lag til en ekstra teltstang som du bruker på den andre siden. Da blir det litt bedre "boltreplass" i teltet. Skal du på tur med kajakken, har ihvertfall ikke tyngen noe å si:)

Vinteren på vei ja... Synes ikke det er lenge siden den slapp taket i fjellet jeg. Men, det der var ikke mye, og den bør nok ikke bli liggende. Nysnø på toppene skjer jo rett som det er. I fjor hadde vi en flott tur på nordre Knutsholstinder 24. juli i godt sommervær på tørt fjell. Neste morgen var det nysnø ned til 2000 meter. Forøvrig husker jeg september 1996. Var på Austabotntind 21. sept, og nysnø fantes knapt ennå da. Håper på en sånn september til!

Lørdag kveld møtte jeg Erling på Lom. Han hadde hele dagen rast rundt litt lenger vest på MC for å nyte vestlandsnatur, og var nå klar får å få litt sirkulasjon i beina. Jeg hadde foreslått tur til Veobrehesten (2185), Veobretind (2183) og muligens travers av store Memurutind hvis det ble tid og ork til det. De to første toppene skulle vi nå rekke, og det innebar brepasseringer. Særlig bort til Veobrehesten var jeg spent på breen. Den hadde jeg studert i fjor høst fra Veotinder, og lagt merke til den enorme bregleppa sør på breen. Søndag morgen kjørte vi fra Lom i/på hver vår doning. På veien til Spiterstulen ble det et nært møte med skogens konge. 2 elger hoppet over veien foran bilen min (Erling like bak), mens en tredje nølte og ombestemte seg da den så oss. Fornuftig elg det, som vet å passe seg for trafikken! Litt før kl 7 la vi av gårde fra Spiterstulen. Det ble sti nesten til foten av Heillstugubreen (som var helt avsmeltet nederst). I flott vær tok vi fatt på den lange ura opp til Veoskaret, og lagde base camp der breen begynner nord for søre Leirhø (2110). Litt mat og drikke ble det, før vi tok på sele og bandt oss inn i tauet. Veobrehesten Bregleppa åpenbarte seg med en gang. Den var enorm rett bortenfor der vi satt, men noen meter lenger ned sluttet den og det eneste som syntes var små revner i snøen. Var dette skummel snøbro, eller rett og slett ufarlige sprekker i snøen? Vi fant en passering mellom revnene og listet oss over etter sondering med breøksa først. Joda, ved nærmere øyesyn så det nokså trygt ut . Videre kom en bratt snøbakke, som førte oss ned i brebassenget sør for Veobrehesten. Der vi trasket innunder den mektige østveggen på Leirhø, prøvde vi å finne beste vei til topps. Eggen opp fra vest (mot Leirhø) så overkommelig ut, men noen spor som vi gikk i på breen, ledet oppover en snøfonn som strakte seg nesten helt opp litt til høyre (øst) for toppen. Vi valgte til slutt å følge disse sporene og kløv opp på fjell med særdeles god friksjon til var på eggen rett øst for toppen. Herfra så toppen svært luftig ut! Spesielt var det også å sitte på et fjell som var så rødt av rust. Nesten hele Veobrehesten er knall rød, og noe som er minst like fasinerende når man kommer fra sør, er et belte med mørkt fjell som stiger opp fra breen og helt opp på østtoppen. Veobrehesten er en av de mest morsomme og kanskje den mest merkverdige toppen i Jotunheimen. Vel, der hvor fonna nådde nesten helt opp satte vi igjen sekkene, og tok med fotoapparat og tau. Å følge eggen til topps var helt uaktuelt. Svære steiner lå stablet på vippen. Rart de fortsatt lå der. I stedet traverserte vi under toppunktet og litt vestover til en hylle. Opp en kløft med dårlig fotfeste nederst, men brukbart fingertak. Med friksjonen som hjelp dro vi oss opp der og kløv lett til toppblokka. Så var det stopp! Toppblokka hadde jeg lest om. Den skulle være nærmest umulig å komme opp med fjellsko og uten tau/slynger. Og for vår del stemte det bra. Vi strakte armene så lange de var, og fortsatt manglet vi en halv meter til bøttetaket på toppen av blokka. Det var ingen annen utvei enn å lage lasso på tauet og få slengt det opp så det festet seg. Det gikk, jeg dro meg opp i tauet til jeg nådde bøttetaket. Med noen sprell (godt ikke Morten fikk se dette også ) satt jeg der på drøye kvadraten. Snakk om luftig topp! Erling var fornøyd med å ta på toppunktet og var ikke like ivrig etter å danse rundt varden. Noen bilder ble selvsagt tatt, og da Erling rakte meg kameraet sitt tok jeg av meg solbrillene og la de pent ved varden. Men skulle jeg ta de med igjen? Neeeida! Vi kom oss tilbake til sekkene igjen, og nå ville jeg bort på østtoppen. Jeg ville prøve å følge eggen over 2 mindre hammere til nabotoppen i øst, mens Erling fant en mindre utsatt vei lenger ned i sørsiden hvor han traverserte bort til skaret før østtoppen. Det var når jeg var halvveis mot dette skaret det plutselig slo meg: Hvor er solbrillene mine? Rask gjennomgang av de siste hendelser konkluderte med at de måtte ligge igjen på toppblokka. Selvsagt! For en dust! De måtte jeg nesten ha. Jeg kløv tilbake med tauet over skuldrene. Ny lasso ble laget, og ved å knyte løkker nedenfor lagde jeg en taustige og kom greit opp sånn at jeg nådde solbrillene. 2 toppbesøk fikk holde i dag! Jeg kom meg ned til skaret før østtoppen med litt utsatt klyving og aking. En overhengende hammer ble rundet på sørsiden. I skaret der satt Erling og slappet av i solen. Der skulle han fortsatt sitte og se på meg klyve videre. Eggen opp til østtoppen var litt utsatt, men meget fast med gode tak, og veldig kort. Morsom liten egg! Vi kom oss ned til breen igjen ved å gå mer rett ned i sørsiden fra skaret. Mye løsgods nedover. I samme spor gikk vi tilbake til base camp nord for 2110. Veobretind Før vi kom ned til Veoskaret, ville Erling svinge oppom ”grushaugen” 2110, som han kalte den. Og den er ikke akkurat imponerende nei. Den var fort gjort. Fra Veoskaret gikk vi i tau igjen over til skaret vest for Veobretinden. Og det er nok lurt! Her skjulte breen flere småsprekker (10-50 cm brede). Vi fulgte et ferskt spor, og de som hadde gått der før oss hadde tydeligvis tråkket igjennom, om enn ikke faretruende nedi. Den var for smal til det. På vei tilbake tråkket jeg også nedi med et bein, og hørte ”klunk, klunk” da snø og is forsvant nedover. Den var også for smal til å romme en person, men dog. Veobretind ble besteget via den laaange vestryggen, den føltes i hvert fall svært lang. Joda, vi begynte å bli slitne. På vei tilbake til Veoskaret kom noen lette regndrypp. Det hadde vært vekslende, med sol av og til, men først nå kom bygene. Ura ned fra Veoskaret mot Heillstugubreen ble tung. Bare noen korte snøfonner ga noe gratis. Godt slitne ankom vi Spiterstulen litt før kl 21, etter 14 timer på tur. Takk til Erling for turfølget, og for en flott og spennende tur!