Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene '2000m'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
    • Transport eller frakt
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 431 resultater

  1. Hei! Etter å ha bedrevet litt sporadisk men jevnt økende campingliv, av sorten uten dekk, har jeg satt meg i fore å få mest mulig ut av det kommende året ut i fra de forutsetningene jeg har. Dvs uten fast bil, men med mulighet for å låne hvis turen tar flere dager, ellers er kollektivt en fin transportform. Samt at pga jobb så begrenser mulige turer seg til et par 3 netters og en 8 netters i løpet av sen vår, sommer og tidlig høst, og da med Oslo som utgangspunkt. Alt kortere enn som så blir i en av markene rundt byen. Hittil i år har jeg sovet ute 3 netter i Nordmarka, og jeg har for så vidt meste av utstyr jeg trenger for å klare meg ute noen dager i alt annet enn det mest ekstreme været. Sånt står på planen for neste vinter. Jeg har til gode å gå fra et sted til et annet over flere dager, krysse en vidde, et fjellparti osv feks. Og jeg har til gode å bestige en 2000 meter. Dette er da noe jeg ønsker å gjøre, vel og merke av den lettere sorten da jeg ikke har utstyr til eller erfaring med klatring. Jeg liker snaufjellet, skoger som rundt Femunden, dype daler og storslåtte fjell med snø på. Sikkert ikke utenom det vanlige det, men jeg håper åltså få noen tips til eventuelle ruter og mål som kan anbefales ut i fra overnevnte ønsker og forutsetninger. Hvor ville du dratt hvis du var meg, og hvorfor? Takker og bukker for alle innspill! Mvh Christian
  2. Avspaseringsdagen kunne ikke vært bedre utnyttet, og for første gang på 3-4(?) år hadde jeg med meg Sondre H. fra Bagn igjen på tur. Det var veldig hyggelig! Falketind via pionerruta var hovedmål, med sterkt ønske om Stølsnostind og gjerne også Falkungen. Det skulle vise seg vanskelig å rekke alt på en høstdag... Anleggsveien inn i Koldedalen var i overraskende grei stand, og i lys av hodelykter satte vi opp et telt omtrent oppå veien inne ved Koldedalsvannet onsdag kveld. Vi ante konturene av majestetene her inne, men kunne ikke se om det var snø på kronene deres eller ikke. Avsløringene kom først tidlig neste dag; en nydelig morgen, vindstille, kjølig og omtrent ikke skyer! Det ble klart at vi kom til å møte noe snø, så travers av Falkungen måtte nok utgå. Vi fikk vel være fornøyde om vi bare kom greit opp pionerruta på Falketind - dvs at ruta ikke var våt eller dekket av snø. Vi la i vei kl 7.30 fra bommen inne i dalen, meget godt utrustet både med tanke på brevandring for to personer, og eventuell klatring. Sondre, som er 17 år yngre enn meg, og i fabelaktig god form, fikk selvsagt bære mesteparten av jernet - og 60-meterstauet. Jeg lar videre bildene tale, med utfyllende bildetekster.
  3. Abborsjøen

    2000 moh Rondane

    Hei, I forbindelse med tur til Rondane om et par uker har jeg noen spørsmål: 1) Hvordan er vær- og førehold i Rondane på denne tiden av året? (Bart, vått, snø?) 2) Hva er anbefalt rekkefølge og rute for å gå alle toppene over 2000moh? Vi har 3 dager til rådighet. 3) Er det mulig å leie sykler fra Spranget og inn til Rondvassbu? Hvordan gjøres dette i praksis? Takk for innspill! Ståle
  4. Larsdx

    Topptur med psykologen

    Riktignok gikk jeg opp til Storronden da jeg var 11, Besseggen i forfjor og Hårteigen tidligere i år. Men som tinderangler føler jeg meg fortsatt som nybegynner. Målet var Leirungsdalen. Her er det tusen meter rett opp til toppene. Det hjalp heller ikke at formen var slakk etter mye jobb og lie trening de siste ukene. Jeg pleier jo å gå i dalene. Hva var det nå jeg skulle begi meg i kast med? Men turkompisen er psykolog. "Det er akkurat dette du trenger", insisterte han. Så da ble det tur. Fra teltleiren bar det raskt opp i mer luftige strøk. Opp til Høgdebrotet (2226 moh) gikk det videre over en rygg mot Tjønnsholtind (2324). Vi feiget ut over eggen dit og gikk ned og rundt etter å ha fått forklart ruten av en gammel fjellgeit. Deretter opp til tinden, ned og opp til Tjønnsholsoksle og ned i dalen. 10 timer senere var jeg tilbake ved teltplassen. Jeg pustende bak, Psykologen foran. Sånn var det hele turen. Greit nok det. Greit er det også å fyre bål, koke mat og ta seg en liten dram etter ti timer på tur. Jeg tror ikke jeg vil sette mindre pris på å vandre i dalene eller på viddene etter dette. Eller bålkveldene ved et tjern i marka. For jeg vet at toppene ligger der. Klare til å bestiges, når Psykologen mener det er nødvendig.
  5. Utsiktene på notoriske yr gjorde at Syltraversen ble valgt vekk til fordel for Dovre og Larstind, hvilket vi ikke angret på. Og har man fornavn Lars, bør man ha vært på Larstind. Syklet til Maribue og campet i nabolaget onsdag kveld, men plagsomt mye moskusomgåelser underveis (nok en gang) gjør at det trolig blir turisttransporten til Snøheim på kommende 2K-turer. Opp 06 torsdag til rimfrost på teltet, deretter knallvær og varme gjennom hele Svånådalen. Lang anmarsj. Droppet renna og gikk rundt pga. en del snø, lur strategi da vi senere møtte et par som måtte gi opp renna og også gå rundt pga. hard snø de ikke klarte å unngå. Jern og øks ville reddet situasjonen. Fin og luftig egg før vi rapellerte ned i skaret. Lengde ca.15m (som kunne vært kortet ned), returklatringen samme vei ble av fagfolk vurdert til en liten 3'er. Tok den nederste tunnellen og kløv greit til topps. Vindstille og mygg på toppen av Larstind! Bildene beskriver resten bedre enn ord.
  6. Fredag dro jeg til Turtagrø og gikk op Nordre Skagastølstind på kvelden for å drikke øl. Fin slush nedover. Lørdag opp Styggedalstind med Martine og Signar. Vi gikk over til Vesttoppen, morsom, liten eggtravers med en del snø. Kjørte ned fra Østtoppen og traverserte inn i nordflanken uten å sjekke forholdene først. Det var ikke smart. Det var hardt og 45-50 grader med klippe/sprekker under. Det gikk bra og nok en bevis at men skal helst gå opp ruta før man kjører ned. Lite snø i Hurrungane. Sesongen nærmer seg slutten!
  7. ”Gå rolig Øyvind, gå rolig nå” – En einstøing som prater med seg selv er på vei mot Nordre Skagastølstind. Tidspunktet er da morgenduggen kjemper mot dagens første solstråler, det råder en spesiell stemning i hodet mitt. Aldri før har det surret flere tanker om dagen som ligger der fremme, over skarpe egger og store mammuter av hard, kald gråstein. Alene. Jeg blir henrykt når jeg først får øye på toppen av Midtre Skagastølstind, wow, og dette er ikke del av det vanskelige engang? Shit! I neste øyeblikk blir jeg stum, men tankene skriker elleville adjektiv, jeg står fengslet av min egen fascinasjon; foran meg ligger Styggedalsbreen! Den klamrer seg desperat langs fjellsidene og kjemper en tapende kamp mot tyngdekraften. Nå er det virkelig vanskelig å rasjonere kreftene videre, jeg er mektig oppgira. Snart kommer V-skar, to taulengder opp til Berges stol, det er eneste vei opp til Midtre Skagastølstind., det er ”point of no return”. Jeg står i bunnen av skaret, fingrene gnies fort mot hverandre slik at de blir myke og fine, jeg er klar for dagens første crux. Opp går det, og det går fint, hele veien er det gode tak, både å holde i og stå på. Det er et sted jeg kommer til hvor 3+ graderingen blir rettferdiggjort, men dette er kun to-tre flytt, så er det egentlig bare utsatt klyving resten opp til stolen (det hang ei slynge ved cruxet, denne er festet i en gammel rusten bankebolt!). På Midtre kan jeg samle tankene, og konsentrere meg om neste crux ved Halls Hammer, nemlig Patchells Sva. Et sted jeg har hørt mye om, men aldri sett skikkelige bilder av. Hva er dette mystiske svaet, er det virkelig så luftig som det blir fortalt, jeg undres. Tvilen er sådd så fort jeg hører om ting i fjellet, ofte er jo dette overdrevet av de gamle ranglerøverne. Halls hammer ser fristende ut, et 6+ riss, men ikke denne dagen, skjerpings, det holder vel med et sva? Nok en gang står jeg og prater til meg selv, tulling. Get it on! Svaet er utsatt, det er glatt, og det er spenstig, men i virkeligheten kun et langt skrev over litt skråstilt gråstein. Det hjelper å titte oppover på den blå himmelen mens lysken strekker seg litt over det som er komfortabelt, så vips, man er over, puh! Nå ser jeg liten vits i å spare krefter, da jeg er over det aller verste. En liten klapp på Vesle Skagastølstind, før sekken blir kastet av skuldra, og kamera kastet på. En liten kødd går i meg, og jeg tar en titt på klokka; jeg står i nesten nede i skaret mellom Vesle og Sentraltind, 13 minutter senere tar jeg på toppvarden på Storen. En fører der oppe lurer på om det er et rekordforsøk på gang, jeg kan betrygge at det er det ikke, bare dårlig form. Tilbake, og oppe på Sentraltind er jeg spent på punktet som skal være grad 3 ned mot Styggedalsryggen. Jeg beveger meg nedover, ikke vet jeg om det var bare jeg som begynte å bli herdet oppe i høyden, men her syns jeg ingen punkter kvalifiserte til noe slikt. Videre mot Styggedalstindene var det luftig og veldig moro, flott klyving opp til Vestre. Nå var det bare å tusle på en motorvei videre til Østtoppen. Det var et mektig syn å komme på denne Styggedalstinden, synet mot Gjertvasstinden er, som så mange vet pga en viss bok, ganske så imponerende. Selv om jeg har sett motivet tusenvis av ganger, er det ingenting som kan måle seg med virkeligheten. Dette var spesielt. En blanding av glede, frykt, spenning, nysgjerrighet og forventning kom plutselig over meg mens jeg spente stegjerna. Min siste topp, var det mulig? Utallige timer i bil, foran kart, i telt, på stier, i ur, hundrevis av toppvarder, tusenvis av utsikter, millioner av minner! Ei liste på 360-et-eller-annet sikre linjer + kandidater var bare noen få meter unna komplettering! Det er ikke gjort, før man har gjort det. Det første som skjer når jeg tråkker ut på den bratte breen er at jeg utløser et lite flakskred! Oi, gufne forhold med løs slush på is. Et skritt om gangen, ikke snakk om at den sprekken nedenfor meg skulle få meg til lunsj. Vel nede i skaret ringer Håvard fra den andre siden av toppen, han og Gråbein virker like glade for at jeg er i skaret som meg selv. Jeg fortsetter opp så langt snøen går, deretter fin rissklatring på klippe, deretter ut på ekle, stedvis våte sva, før stegjerna kommer på for å forsere den siste snøflanken. Da var det gjort! Du verden, ikke rare følelsen i grunn. Merkelig, men slik var det. Jeg spiste et par skiver, så gikk jeg videre. Rapporten slutter her, videre er bare noen tanker. Jeg legger ved noen bilder fra den fire timer lange turen på ryggene, først noen som gjerne nytes til kveldsmat, frokosten eller hva det måtte være, til slutt legger jeg ved endel bilder fra de to/tre cruxene på denne turen. Det å samle 2k, usikret Min egen tur ble kanskje ekstra spesiell for min egendel siden dette var den siste i samlingen og det at jeg ikke hadde med meg tau. Jeg har til slutt lyst til å dele noen tanker rundt det å samle alle de forbanna 2000-metringene med pf10, det å gjøre det usikret, samt ikke å ha gått noe av det med tau fra før av: Det er vel liten tvil om at meningene om det jeg har gjort er delte, noen klager på lista i seg selv, andre på det geografiske området som fjella ligger i, noen på primærfaktor lik 10, men de aller fleste legger seg mest opp i dette med å gå usikret. Jeg har blitt kalt mye gjennom de siste årene, på og utenfor forumet, det er moro å vekke litt oppsikt. Til kommentarene om at jeg er uforsvarlig, dumdristig etc. vil jeg bare si at dette er jeg uenig i. Jeg føler at jeg har kontroll på det jeg har gjort, og at dette ikke er noe som helst mer uforsvarlig enn å ta seg en røyk, en dram, en biltur, en flytur osv. Det å gå i røysa er nok farligere enn å klatre på rundt grad 3 noen få ganger. Jeg er konsentrert, opplagt og forberedt på disse stedene. Jeg tror nesten jeg kan telle antall skrubbsår som 363 topper+ har gitt meg, på ei hånd, og ingen av disse har blitt til forbi såkalte røde trekanter. Nå har jeg holdt på i fjellet siden høsten 2006, så dette tok meg tre år å gjennomføre. Jeg har lært mye, og gjort mye rart, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har ikke hatt noe form for kursing, men har lært mye av fjellkompiser, og viktigst av alt, av meg selv. Etter som tida har gått har jeg startet med klatring, landeveissykling, løping og nå terrengsykling. Skulle jeg fortsatt i mine gamle spor med petterøe’s 3 i baklomma, og lommelærka på innær’n hadde jeg vært mye mer egoistisk, og til mer skade for samfunnet. Til kommentarene som ”Hva syns moren din om dette da?” kan jeg gjenta det ovenfor, tror de er mindre bekymret for min nye sunne hobby, kanskje fordi de også kjenner meg utenfor et internettforum? Jeg er veldig glad jeg er ferdig med samlingen, man kan bli lei av et treårsprosjekt! Jeg savner den nyforelskede følelsen fjella gav meg de første gangene jeg så dem, gåsehuden de gav meg, dette er dessverre borte nå, trist, men sant. Jeg skal ALDRI ha en hobby som dette igjen, ikke faen om jeg skal følge ei kjip liste som noen andre har lagd. Jeg skal heller være kreativ å finne mine egne mål, ikke tro at jeg skal bli en eks-tinderangler av den grunn, det er mange fjell å besøke. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg har samlet, det har vært en utrolig reise, med så utallige elementer til seg som jeg ikke ville vært foruten. Det har vært tre vel anvendte år av mitt liv! Og ja, tro det eller ei, jeg er i live og mer lysten på livet i seg selv, mer enn det jeg noen gang har vært! Er det rart da? Tre år med jevnlig besøk hos, for meg, verdens beste psykologer; Jotunheimen, Rondane og Dovre. Takk for meg, og takk til alle turkamerater og forumbrukere som har oppmuntret, kjeftet, roset og kritisert meg på alle måter, det har vært en fornøyelse!
  8. Opplett var meldt først ut på ettermiddagen, og i mangel av en full dag med godvær valgte jeg å besøke enkle topper i Trollsteinkvelven. Men bestemmelsen om å ta meg ned via blåisen vest for Grotbreahesten angrer jeg på – det ble egentlig sommerens dårligste veivalg, og turen hadde potensiale i seg til virkelig å bli farlig. Fra p-plassen ved Grønbue fulgte jeg veien inn Veodalen et lite stykke, før jeg etter Bergenusstjønnet tok meg enkelt og behagelig opp lia i nordvest, og gikk nord for Bergenusshaugen, og inn i Trollsteinkvelven. I ettertid tror jeg at jeg burde fulgt sørsiden av elva tettere innover her, og sluppet flere områder med steinur, som i det fuktige været var glatt og sleipt. Opp øst for Grotbreahesten var det ikke så mye snø igjen, og mye løs ur måtte passeres. Jeg fulgte brekanten (avsmeltet bre = lettgått terreng) til jeg var rett sør for toppen, og tok meg så rett opp den meget løse ura til topps. Heldigvis var toppen fri for skyer, som ellers lå tungt rundt på alle kanter. Jeg ville videre inn Svartholsglupen, og ønsket å unngå den løse ura – og omveien det ble – øst for Grotbreahesten, så jeg kikket litt ned fra toppen mot vest. Jeg kunne krysse et lite stykke på bre vestover og runde Trollsteinrundhø i sør- og vestflanken, men det var noen parti på breen som ikke var avsmeltet – og følgelig ikke helt tilrådelig å gå alene. Da virket blåisen og brefallet ned vest for Grotbreahesten tryggere – men kanskje litt bratt? Sett ovenfra var det vanskelig å vurdere brattheten, men jeg så noen svaparti som kanskje kunne duge, hvis blåisen ble for bratt. Nede på blåisen SV for Grotbreahesten var det behagelig å følge den plane overflaten nordover, men jeg merket meg at det stadig ble brattere. Nede på ca 1880m ble det for bratt uten stegjern, så jeg søkte optimistisk inn i ura ved brekanten, og etter hvert på glattskurte sva. Ved å krysse litt fram og tilbake kom jeg meg nesten helt ned bratta her ved å følge svaene, men så var det bom stopp. De siste 10-15 meterne ble det brattere, sleipere og det var få hyller å følge. Jeg sjekket ut muligheten for å skli litt sittende på rumpa fra avsats til avsats, men fikk sjokk da det ett sted var såpeglatt; dette var aldeles ikke trygt! Så jeg måtte returnere 50-80 høydemeter oppover igjen, og finne en annen løsning. Å gå opp hele veien tilbake og sør og øst for Grotbreahesten, og så øst for Trollsteintjønne ville jeg ikke, så jeg ville se nærmere på brevarianten. Det var nå jeg ble fanget av mine egne valg: Et «point of no return» Jeg skled kontrollert ned et par meter på et sva med litt grus og leire på, og nådde iskanten, som jeg kunne følge noen meter i grenseland mellom is og fjell. Valget var nå tatt, for det ville nesten være umulig å komme seg tilbake og opp det glatte svaet. Jeg måtte finne en vei ned breen eller i kanten av denne, men det så lovende ut, siden brekanten skrådde mot høyre (øst) i det bratteste partiet, og således reduserte brattheten, om en fulgte kanten mellom blåis og fjell (sva). Et sted, ved en større bregleppe, måtte jeg ned i gleppa, for å komme videre. Her hadde snøen, som så fast og fin ut, en merkelig konsistens, og plutselig gikk venstre foten igjennom snølaget. Jeg kastet meg framover, og sank ikke lenger enn ned til knærne. Høyrefoten hadde feste, men venstrefoten tydeligvis ikke – likevel klarte jeg ikke å dra den opp. Jeg la stavene an, slik at jeg hadde noe fastere å skyve fra med, og greide etter noen hektiske sekunder å få opp venstrefoten, og ake meg inn på tryggere snø. Fysj, dette var en ubehagelig opplevelse. Jeg beveget meg raskt ned og ut av denne bregleppa, og sjekket at SPOT-en (nødpeilesenderen) fortsatt lå lett tilgjengelig i lomma på magebeltet på sekken. Nå fulgte et greit parti, der jeg kunne veksle mellom iskanten og fjellet, men jeg så at flere utfordringer dessverre ventet. Jeg begynte alt å angre på veivalget, og mer anger skulle det bli. Bregleppa ble større, og bratte såpeglatte sva forsvant mørke innunder isen. Skled jeg her, ville jeg rutsje nedover og risikere å bli kilt fast mellom is og fjell, og iskappa ville effektivt forhindre signaler fra nødpeilesenderen. Dette var IKKE et alternativ, så jeg måtte ut og opp på isen. Jeg observerte at jeg nå var i høyde med de siste bratte meterne på svapartiet, som jeg hadde stoppet ved tidligere, før jeg hadde returnert oppover. Problemet var at jeg måtte lenger ned på breen, før jeg eventuelt kunne ta meg inn mot ura nede under svaene. En dyp smeltevannrenne i isen – eller var det en bresprekk - så ut til å bli redningen. Den kunne åpenbart følges en del meter, og ved vekselvis å sette føttene litt ned i renna/sprekken og ved å gå armgang med hendene på hver side av sprekken, gikk det egentlig ikke så verst. Sprekken ble imidlertid grunnere og grunnere, og snart var det bare en våt glatt vannrenne i isen. Jeg var nå nede i høyde med ura, men det var 6-7 meter bratt blåis bort dit (til høyre/øst). Jeg testet forsiktig ut overflaten på isen bortover, men måtte skuffet slå fast at jeg neppe ville klare det, uten å miste taket med føttene, og seile ukontrollert ned de siste 10-15 meterne av breen. Æsj! Steinsprang! Det var ikke lenger noen alternativer til sidene, men en stein på størrelse med en hodeskalle lå halvveis ned i isen 4-5 meter under meg. Og et stykke lenger under lå det jammen en til. Hva med å skli kontrollert ned mot disse? Farene var opplagte; jeg kunne bomme med føttene på steinen, og få stor fart videre, eller steinen kunne løsne, og gi en ukontrollert rutsjetur videre. Jeg kunne også i møtet med steinen få en uønsket rotasjon ut til sidene, og fortsette med hodet først nedover. Jeg likte ikke situasjonen, og angret bitterlig på veivalget! Jeg gikk en meter tilbake (opp) og satte meg på rumpa, for å sjekke friksjonen. Den var urovekkende liten, fordi vannet nettopp her i renna hadde vasket bort rester av slam og grus. Mens jeg prøvde ut dette, ble jeg oppmerksom på at det stadig kom mindre steiner rutsjende ned isen på begge sider av meg. Så så jeg det; jammen går det steinras hele tiden her – jeg var midt i et nedslagsfelt. Hvis en større stein kom i min retning, ville jeg måttet kaste meg til siden – og da var det 10-15 meter seiletur ned blåisen til steinura i bånn. Hvis da ikke steinen slo meg ubevisst i forkant. Jeg innså at jeg ikke hadde tid til å stå slik å tenke – hele situasjonen var en tikkende bombe! Derfor handlet jeg resolutt, uten å nøle lenger: Jeg la meg på ryggen, og slapp meg utfor i den grunne smeltevannrenna med føttene først, og med steinen i isen som siktemål. Jeg rakk å observere en overraskende stor akselerasjon, før føttene smalt mot steinen, som ikke beveget seg i det hele tatt. Puh! Jeg rundet steinen, og holdt i den med hendene, mens jeg la meg på ryggen i renna en gang til. Jeg strakk meg så lang jeg var, for å minske avstanden ned til neste stein. Jeg var bedre forberedt på fartsøkningen nå, og traff straks neste stein, som også ble liggende i ro. Humøret steg! Nå var det få meter på nokså bratt blåis, før et parti med mindre bratt snø fulgte, og så var jeg nede. Jeg prøvde å gå på isen, men skled straks ukontrollert, og løp halvt i balanse ned og inn på snøen nedenunder, og så var det over. Endelig – og takk og lov for at dette gikk bra! Jeg la merke til noe blod på venstre stav, og så at det blødde friskt fra et kutt i venstre tommel. Småskramme, som jeg ikke en gang la merke til når kan ha oppstått. Trollsteinhøer og opplett i været Veien videre var heldigvis ganske enkel nå: Jeg krysset blåis og løs ur vest for Trollsteintjønne, og fulgte snøfelter opp i Svartholsglupen. Herfra bratt opp i tåka i løs ur dekket av glatt svartlav – likevel en fryd å gå på sammenliknet med nedturen i breisen jeg nettopp hadde. Oppe på Gråhø merker jeg klare tegn på opplett i været, og jammen kommer ikke Galdhøpiggen og fjellene i vest til syne! På vei over mot Søre Trollsteinhø møter jeg en annen mann, og jeg klarer ikke å la være; jeg må fortelle litt fra den dramatiske nedturen på isen. Så blir været bare nydelig, og turen endrer helt karakter: Nå er alt bare hyggelig og trivelig. Nordre er flat og kjedelig, men ned mot Østre blir det litt formasjoner å se på igjen, og jeg får nærkontakt med en flokk villrein. Oppe på Østre Trollsteinhø, dagens femte 2k-topp, legger jeg merke til en varde som ikke ser akkurat lavere ut 500 m lenger øst, så jeg besøker den også. Vet aldri hva "500fjell" og andre ekstreme «målere» kan finne ut i framtiden, og tenk om den varden var den egentlig østtoppen? Videre i ur ned til Øst for Store Trollsteinhø (1996m), og så ned i Trollsteinkvelven igjen. Her var det mer gress, og det var en behagelig avveksling fra all ura. Turen anbefales egentlig på ski, spør du meg – helt klart; ski er tingen i området her! Jeg la veien oppom Bergenusshaugen også, og fikk noen oversiktsbilder av Veodalen, og så helt inn til morgendagens store mål; Veotinden. Nå dukket også myggen opp igjen, og sørget for få og korte pauser ned til p-plassen ved Grønbu.
  9. Jeg har længe ønsket at se nærmere på fjeldene "bag" Glittertind og i august fik jeg endelig gjort alvor af en tur her. Jeg ankommer parkeringspladsen i Veodalen ca. kl. 18 den 8. august og får pakket en tung sæk med telt og mad til 3 dage. Fint vejr. Der er ganske stor aktivitet med folk, som cykler op til Glitterheim herfra. Kommer først afsted kl. 19.30 og går først ca. 1½ km af vejen og derefter op til højre i hakket ved Bergenusshaugen og i retning mod Trollsteinkvolven. På vejen møder jeg en dansk kone, som fortæller, at hun sammen med manden har gået Trollsteineggi, og de er nu på vej tilbage til teltet ved parkeringspladsen. Manden samlede på 2000 metere og kommer derfor senere... Konen fortæller også om endnu en dansker, som ligger i telt i Trollsteinkvolven. Kl. 21.30 er det tid at slå teltet op, og jeg ser ikke noget til andre telte. I løbet af natten bliver det ganske koldt, og jeg må op to gange og tage ekstra tøj på. Og så ærgrer man sig over, at det blev sommersoveposen, som er med oppe, og ikke vinterposen, som nu lå i bilen. Næste dag er der lidt flere skyer, men pænt vejr, og jeg beslutter at gå op på Austre Glittertindoksle via Bukkeflye. På vej op møder jeg en sneræv! Vi står og betragter hinanden interesseret på 20 m afstand ca. 10 sek. Og så forsøger jeg forsigtigt at få kamera frem, men straks løber ræven. Men jeg når da at få taget et foto af den på vej over en snefane og væk. Det er muligvis eneste gang i livet, at jeg får en ræv at se i fjeldet. Husker én gang at have set jerv ikke langt fra Sognefjellshytta. På vej op kommer man forbi en NVE hytte. Her er madrasser lagt udenfor holdt fast af sten. Prøver forgæves at forstå den behandling af madrasserne. Tæt ved toppen ser jeg en mand på vej op samme vej. Det viser sig at være den anden dansker fra andet telt nede i Trollsteinkvolven. Men hans telt lå langt højere oppe ved Trollsteintjønne. Det begynder nu at sne og blive dårligere vejr. Man kan dog ane Glittertind og Trollsteineggi. Jeg checkede, om det er muligt at komme ned på nordsiden af toppen mod breen, men der synes at være for stejlt oppe langs æggen. Jeg vælger nu at gå ned og hente vintersoveposen (ekstra 4 timer) og fra ca. 2000 m højde gik jeg ned i den nordlige kant af Gråsubreen, som er snedækket. Min vurdering er, at der ikke er sprækker på den del af breen med stort press fra isen ind mod klipperne. Og længere nede går jeg syd for Gråsubekken ned til vejen. Jeg bliver ved bilen ca. 2 timer, mens det regnede en del og går herefter op til teltet i tørvejr. Denne nat sover jeg varmt og godt. Næste formiddag (10.august) regner det en del, og der var dårlig sigt, så jeg beslutter at vente. Kl. 13 stopper regnvejret, og det begynder at klare op. Så jeg vælger at gå en lille tur over på Smådalshøe og se ned i Smådalen. Der er fin udsigt her både til Glittertind og til Smådalen og nord for. Der er mange rener i det område. Det bliver helt fint vejr mod aften så aftensmaden er dejlig at få udendørs. Om morgen 11. august er det flot vejr, så det er dagen for den lange tur, og jeg kommer afsted ret tidligt - ca. kl. 6.30. Turen gik op ad ryggen på Trollsteinhøe og til Austre, Nordre og Søre Trollsteinhøe. Dernæst til Gråhøe ned Svarholsglupen og op Svartholshøe og Trollsteinrundhøe. På vej op Trollsteinrundhøe kommer man forbi en pinakkel - aner ikke, om den har primærfaktor over 10 m... Indtil nu er jeg kun stødt på danskere og en sneræv i området, men på Trollsteinrundhøe fik jeg endelig mødt nordmænd, en fader med sine to sønner - den ene kun 12 år, som var gået op gennem Trollsteinkvolven fra parkeringspladsen. Faderen havde gasapparat med og kunne byde på frisklavet varm kaffe - dejligt! Men han var ikke i stand til at motivere drengene til en videre tur ud på Trollsteineggi - klokken var blevet ca. 15.30. Jeg synes ikke, at jeg er helt frisk nok til at gå derud alene, for det vil blive sent før, at jeg er tilbage. Så det tilføjer mere risiko. Så jeg valgte også her at snu og gå via Svarholsglupen og ned til teltet. Så disse fine toppe må blive en anden gang. Men rigtig flot tur alligevel. Næste dag er søndag den 12. august, som er for hjemtur til København.
  10. Vårmorgen Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss. Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=8091), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da. Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig! Betongføre Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden. Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette! Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen. Ja, vi elsker… Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø. Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år… Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene. Ren nytelse Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters! Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407. Hall of fame Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..! Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min. Anbefales herved! PS. Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!
  11. TR eller CR som vi på Olsendriver kaller det. Legger ut en video fra turen ila uka på: www.olsendriver.blogspot.com Vi kjører på så lenge Sognefjellet er åpent. På: Meg, I, R og T. Andre: Verdens beste joikas; Martin og Endre støta på Skagastølsrisset S&D: Heftyes Rute i skyene. Her følger CR med bilder. Tar med rapellbeta til slutt. En liten CR-film kommer senere. Fredag ettermiddag i Drontheim, klokka er 16:30. På vei til Turtagrø. Køen står. Ikke akkurat optimalt når vi skal gå opp til NTK-hytten i kveld. Men føkk det. Livet er ikke optimalt. Klokken ett på natten ankommer vi hytta. Rune møter oss og vi setter alarmen på seks. Morgen i Skagadalen. Føles som om alarmen tuter etter fem minutter søvn. Sover litt til. Hodepine og sår hals. Ting er ikke akkurat optimalt. Men føkk det. Går oppover alle fire. Bedre forhold enn sist på anmarsjen. Bandet og Midtmaradalen. Storen er i skyene, men på Bandet klarner det opp en liten stund. Under hjørnet må R o T snu. T har forfrosne hender som ikke funker. Dem firer seg ned og lover oss varm hytte ved hjemkomst. To fargeklatter i en sort-hvitt-verden. En ravn holder oss med selskap. Galleriet er dekt i hvitt. Det føles eksponert selv om vi er midt i skyene. Sort-hvitt-verdenen blir stadig hvitere. Galleriet sett fra stand under Heftyes Renne. Heftyes renne er plastret, spesielt der det lissom skal bli lettere. Jeg pirker, graver, regner vektorer, fryser og svetter. Føles som om jeg har hengt her i Heftyes Renne hele livet. Femten meter opp er det hvitt kaos. Et horn åpenbarer seg etter febrilsk graving. Jeg slynger hornet….og henger. Ting er ikke akkurat optimalt, men pumpa skal jeg ikke bli i dag. Og gode sikringer skal vi ha. Med to hender til graving finner jeg til slutt en bombekam. Føles trygt og jeg går videre med margin. Sikringsarbeidet skal være optimalt. Stand over Heftyes Renne. I toppen av lengden møter jeg en gammel venn; et riss som tar en bombe wallnut nummer syv. Første mai for fjorten år siden gikk jeg og broærn en variant av Sydvestvegen. Jeg endte i en helt ræva hengende stand. Broærn støta videre opp på slakere, men veldig ustabilt snøterreng av massive snøblokker på varm klippe. Fra toppen av en snøblokk fant han bomben; Holdepunktet som ga oss trygghet. Og nå fjorten år etterpå bruker jeg samme kilelommen. Her setter jeg stand i tre kiler. Ine kommer etter med ukontrollerbare skjelvinger. Hun har stått til kjøling i en evighet på stand. Resten er trivielt til topps. Fra toppen. Fra toppen ser vi bare hvitt. Vi retter umiddelbart fokus på returen for å komme i lyset. Ned kjente ankre går det raskere enn sist. Vi står på trygg grunn når hodelyktene slåes på. Rappell ned Andrews. Bunnen av Andrews. Matpause på Bandet. Ny energi. Selv om dagen har vært et slit føler jeg meg i bedre form nå en i morges. Et lys blinker til oss fra hytta. Prøver de å kommunisere med oss? Har det skjedd en ulykke? Eneste morse jeg kan er SOS, jeg avstår fra å blinke tilbake. Endelig ved hytta tar Rune og Trine imot oss. Blinkingen var bare Rune som lurte på hvordan vi ville ha biffene våre stekt. Jeg skulle ha blinket følgende:.-. .- .-. . / -- . -.. / -.-. .... --- .-. .. --.. --- (rare med chorizo) R og T har middagen klar. Det føles som om temperaturen der inne er femti grader, men termometeret viser nitten… Mat og lang søvn. Så søndagsfrokosten (dvs turens egentlige mål) <CR Slutt> Joika. ANBEFALING AV VINTERTUR PÅ STOREN MED RAPELLBETA FOR ASPIRERENDE JOIKAS Vi returnerte ned Andrews på lørdagen. Der var det perfekte klatreforhold med eksponerte riss, vannis som tar skruer og hard snø på hyllene. Er du gira på Andrews om vinteren, så ere bare å komme seg til fjells nå. Det føles trygt med litt beta for åssen man skal komme seg ned fra denne tind av første rang. Sommerstid bruker de fleste helikopterslynga på sydvestvegen. Det blir en rappell ned til slynga, og gjerne to videre om vintern. Det blir fire totalt. Et alternativ er å rappellere Andrews Renne sånn som vi gjorde med 5 rappeller helt ned til gåingen. Det føltes veldig trygt. Og man havner direkte ned anmarsjen. BETA FOR RETUR NED ANDREWS RENNE OG ANMARSJSVAENE0. Fra toppen og ned til starten av Andrews renne er det oftest greit å gå. Dvs man sikrer hverandre ned og sistemann kommer baklengs på led. 1. Vi etablerte et anker i nordsiden av renna. Dvs venstre siden av renna når du har ryggen vendt utover. Ankeret ligger rett før en blokk på kanten (som kanskje snør ned utover sesongen), der det er naturlig å starte rappell. Her må du kanskje grave. Vi satte tre gode kiler her. Rappellen videre fra dette ankeret er bare 15-20 meter. 2. Dette ankeret er en samling slynger rundt diverse blokker. Det ligger til venstre, litt på siden av selve renna. Pass derfor på å ikke rappellere forbi. Herfra rappellerer man en 50-55 meter. (Ca halvveis mellom anker 2 og 3 er det et slakere parti der man finner et gammelt slyngeanker) 3. Slynge rundt karakteristisk blokk. Blokka befinner seg under et litt brattere parti. Rappellen herfra er 50+ meter til bunnen av renna. (NB: På sommeren er det veldig løst den nedre delen av Andrews. Denne delen er ikke vanlig å klatre opp lenger) 4. Anker til venstre for renna på en litt sva del ca der renna slaker ut / tar slutt. En gammel bankebolt og en ny kile. Rappeller herfra og så langt tauet rekker. Da står du på litt slakere grunn og drar ned tauet. Her finner du kanskje ikke noe sikring. Men det er greit å gå herfra og ned til eventuelle rappeller på anmarsjdelen. 5. Anmarsjdelen har to ok alternativer. For begge går du ned mot hjørneformasjonen man gjerne klatrer opp. Alt 5A: Litt ned i hjørneformasjonen kan man også sette anker om man vil. Vi observerte ingen etablerte rapellfester, men sikret her på vei opp så vi vet det er bra kileplasseringer her. (Forrige tur var det mer snø her og vi fant ikke disse). Alt 5B: Traverser diagonalt ned en rampe retning vestveggen. Gå nedover snøbakker/sva langs hjørneformasjon. I denne hjørneformasjonene vil man kunne finne kileplasseringer om man leter. Nederst i hjørneformasjonen satte vi et anker bestående av en blokk og en kile. Dette er der det begynner å bli mer eksponert og klippe nedenfor. Dette ankeret må man nok vite hvor er for å finne, da det fort snør ned. Men som sagt finner man også andre plasseringer her. Fra ankeret er det mindre enn 50 meter ned til gåtereng. Returbeta for vinter. TIL SLUTT· På Storen vil man finne bra kiler om man leter. · Ikke nøl med å sette igjen kiler. · En blokk faller til slutt ned. Bruk ekstra back up til førstemann som man eventuelt tar med dersom ting virker trygt. · Sett nye bånd på ankerne. Kutt av utslitte bånd og ta med. Men det er selvfølgelig ok å la noen gamle slynger bli igjen som back up til din nye dersom du synes fjellet er skarpt. · Sikre hverandre på alle seksjoner der du føler deg uttrygg. Seksjoner kan være trivielle snøbakker en dag og kjipe sva uten festelag andre ganger. Se an og sikre etter forholdene. · Ta med 60 meter tau, så har du alltid litt tau til overs. · Ekstra hodelykt så blir du ikke føkka i mørket. · Blir du føkka alikevel; tenk som Olsen > WWOD (What Would Olsen Do?). Så løser det seg nok. · Dersom WWOD ikke funker > Funk Bailefunken. Bat out of hell og ta vare på livet. Alpinisme er gøy. Selv når man ikke får det til. Sa brura
  12. 25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.
  13. Hadde en helt strålende tur opp på Store Austabottntind på søndag. Tørt og fint på hele ruta. Dette var turbo-henrik og min første "klatretur" i høyfjellet på egen hånd. Første klatreturen hadde vi dagen før på sørveggen på Bitihorn i Beitostølen (Slenger ut en egen rapport på denne, da det finnes lite info om denne på nett fra før). Bilder: På vei opp mot ryggen. Vi begynte å gå i 12-tida og holdt bra tempo over finfint terreng og snart var vi på ryggen og det ble gradvis brattere og brattere. Da vi kom på vesttoppen og så over mot store begynte vi å tro at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi hadde brukt hendene en del allerede og visste at det vi hadde passert var bare barneskirenn i forhold til det som ventet. Venstre: Utsikt nord-østover mot blant annet Storen. Midten1:Ryggen videre opp. Midten2: En snørenne på nordsida. Pop å kjøre ski ned her. Høyre: Ryggen på Store Soleilbottntind og Store Ringstind til høyre. Vi hadde tatt med to tynne 30-meterstau og masse sikringsutstyr. Jaja - tenkte vi - det var bare å begynne. Vi kløv ned fra vestre og ned i det første skaret. Dette gikk greit. Her blir den verste eksponeringen tatt bort av store blokker. To flytt nedover var litt småtricky og spennende, resten greit. Tauene lå fortsatt i sekken. Bilder: Utsikt videre opp fra veste og klyving ned mot skaret fra vestre. Om en ser nøye kan man se to karer i rødt. Nede i skaret tok vi en matbit og delte noen ord med et par som var på vei ned. Vi kunne se to taulag der oppe i "veggen" opp fra skaret. De bevegde seg såvidt så vi begynte å lure på om vi faktisk kom til å rekke toppen, om det var så tidkrevende som det så ut til. Etter et par-tre brødskiver labba vi videre, over skaret og fortsatte slakt, men smalt oppover - dette gikk jo som smurt. Videre kom vi til et 15 meter sva som så ganske greit ut, men veldig utsatt. Her tok vi igjen det ene taulaget som hadde bestemt seg for å snu pga at de bare hadde med seg et tau på 45 meter. Dette hadde etter vår mening holdt i massevis. Dette visste vi ikke da, så vi hadde ingen innvendinger på dette. Vi sto selv å vurderte tau/ikke tau før vi klauv videre over svaet, uten tau. Om man glemmer hva som er under er det enkel klyving over her. Deretter fortsatte vi bare videre oppover og kom aldri til det punktet at vi følte oss så utrygge at tauene ble tatt fram. De ble derfor liggende i sekken på hele oppturen. Bilder: Diverse videre over ryggen og toppen. På toppen møtte vi to hyggelige karer vi satt å prata en del med. De hadde gjort fast et par slynger for å bevege seg opp på toppblokkene som står stablet på toppen. Vi lånte disse for å være på den sikre siden mens vi poserte oppe på blokkene Etter enda en matbit også her starta alle fire på nedturen. Vi klauv hele veien ned bortsett fra over de nevnte svaene der vi tok en kjapp 15-meters rappell. På turen ned ryggen presterte vi å gå for langt før vi dreide over til venstre. Det ble en del sikksakk på slutten for å finne riktig vei. Vi brukte totalt 9 timer. Avslutta med et friskt bad i vannet ved parkeringa før vi kjørte mot Oslo og var hjemme i 5-6-tid på mårran. Bilde: Fine fine Austabottntinder i kveldslys.
  14. Gøyal tur med kanskje noen nyttige erfaringer. Fikk lyst til å skrive referat fra turen Tirsdag kveld 7.august kl 22:30 sitter jeg foran skjermen og kikker på yr og storm. Det er meldt fint vær rundt surtningssui, og 20 minutter senere sitter jeg i bilen på vei sørover fra Nord-Trøndelag. Sovepose og diverse klær og utstyr hang fortsatt til tørk i stua fra en tur et par dager i forveien, så pakkingen gikk rekordfort! Jeg tok meg tid til noen timers søvn på dovre, og satset på å rekke ihvertfall en av båtene til memurubu. Gå var uaktuelt. Da jeg ankom og fant meg en parkeringsplass i turiststimen ved Gjende, la båten elegant fra kai og jeg måtte pent vente til neste båt. Overhørte at denne visstnok var stappfull så det hadde ikke hjulpet å komme tidligere Jeg fikk da tiden til å gå. Trålet gjennom sekken, kjøpte snop,batterier og litt mat. 1020 kom båten og jeg kunne legge ut på tur mot surtningssue ca 1100. Målet med turen var å ta så mange topper som mulig, og jeg var forberedt på at det var overveiende sannsynlig å måtte overnatte i fjellheimen. Sovepose og underlag + div var derfor med. Turen gikk rett til den kjempeflotte nødbua nedenfor stortoppen for å legge igjen litt ballast. Da hadde jeg brukt nesten 4 timer opp ura, som var tung med den sekken jeg bar på ryggen. Etter en kjapp rast begynte ferden. Målet var alle toppene f.o.m stortoppen t.o.m søre veotind og tilbake til steinbua. Uten ballast på ryggen kom toppene som perler på en snor og etter en times tid med småløping sto jeg på sørvestre styggehøbretinden. Jeg må si at å klyve opp på denne toppen bør gjøres med tunga rett i munnen. Aldri i livet om jeg hadde gått opp på denne uten at det var tørt. Selve eggen er vel på det minste en liten meter bred, og det er noen hundre meter ned på nordsiden, og et slags sva med mye løsgods på sørsiden, som igjen fører i et langt fall ned på blåbreen. Eggen er ikke mer enn 6-7 meter lang ut til toppen. På fast grunn igjen kikket jeg opp mot søre veotind, som nå var tåkelagt sammen med memurutindene. Snødde gjorde det også på dette tidspunktet, selv om sikten var utmerket mot Gjende og himmelen delvis blå. Jeg kjente turen i beina, var svært tørst og hadde ingen forkunnskap om denne toppen. Jeg valgte derfor å snu for å slippe å rote meg borti noe mannevondt i tåka der borte. Turen tilbake tok jeg litt med ro, for det blåste litt opp og det var faktisk en del høydemeter mellom disse toppene! Jeg ankom vel steinbua rundt 1800 og da satt det en dansk familie på 4 der inne og koste seg med matpakker! Jeg ble påspandert en slags korv som smakte litt snålt men de hadde også mors flatbrød med, så det gikk ned da ned! Det var riktig trivelig der inne og vi ble sittende en stund og prate til de gikk ned igjen. Jeg hadde egentlig da litt dårlig tid, for klokka var godt over 1900 og jeg skulle videre til surtningssue søre. Turen dit gikk veldig greit og været var veldig fint. Ble litt skuffa da jeg så at midtre surtningssue kun var en liten rapell unna, og noe utstyr hadde jeg ikke med. Dårlig research! Her hang det noen lange slynger rundt en klynge av store steiner, så rapellstedet er godt markert i rosa og blått! Det var fotstpor ned breen fra denne toppen så her hadde det vært folk på ferde ganske nylig. Det ligger flere topper innen rekkevidde når man først er nede på denne breen, men det er lov å gå 2 turer Været holdt seg ganske bra på vei ned fra Søre og jeg satte meg ned for å skue på de stygge greiene enda lengre sørover. Det var ingen tvil om at ihvertfall 1 av disse var en 2000m-topp, for den toppen som ruver 19xx lengre nede i dalen var mye mye lavere. Pausen gikk etterhvert over i tvil, for disse var virkelig stygge men overmotet tok til slutt fornuften og jeg smøg meg nedover for å se an forholdene. Selv med noen snøkorn her oppe så var det veldig tørt og fint, og dette aå ikke verre ut enn klyvingen opp til søre styggehøbretinden, bare at denne eggen var mye lengre. Mye barndomslærdom ble tatt i bruk og det kunne til tider minne om krabbing.. Jeg vurderte å snu et par ganger men det føltes riktigere å bare fortsette. Det står jo varder der ute, så noen må da ha gått denne helveteseggen. Det var ikke egentlig spesielt farlig, bare jævlig skummelt og man må ha tunga i rett munn! Noen få klyvinger som ikke byr på utfordring på tørre fothold for noen med klatreerfaring. Lettere å gå opp den greia som stikker opp på eggen, enn ned. Om det er en stein eller topp kan man jo spørre seg om. Ca midtveis lå den toppen som ruver høyest og hvis noen har funnet flere topper lengre ned, får det bare være! Jeg krabbet meg tilbake og satte kursen mot bua igjen, helskinnet og muligens med noen flere hår på brystet. Det hadde blitt ganske sent nå, og jeg var litt usikker på når det ble mørkt. Klokka var nå nesten 2100 og jeg vurderte om jeg kunne komme meg ned i lavlandet på en times tid, og derfra bruke hodelykt ned siste del av stien. Memurudalen var egentlig det mest aktuelle alternativet, for det er sikkert ikke mørkt før 2230+ og stien derfra skal være grei å følge. Alle disse alternativene ble skrinlagt det sekundet jeg satte meg ned på benken inne i nødbua. Mitt nye liggeunderlag ble rullet ut, og noen minutter senere sov jeg som en stein i steinbua ps: døra kan ikke stenges fra innsiden, så ta med et tynt tau på ca 1m og vær litt kreativ. Jeg sto opp i 5-tia for å se an forholdene men da var det tett tåke så jeg la meg lett til å sove igjen. 0730 var det frokost, som besto av tidenes mest svette matpakke med salami og synnøve finden. Matpakken var strategisk plassert inne i soveposen pga minusgrader. Brødskiver smaker enda verre når de er spekt! Jeg var mer skeptisk til camelbaken, om vannet hadde frosset. Jeg pakket den inn i klær, div trekk og et sitteunderlag i ull, inne i sekken og vannet kunne ikke vært mye over 0 grader. Hadde nok frosset ved et par grader lavere temperatur Fra steinbua er det noen topper blant østre og vestre memurutinder som ser svært fristende ut. Jeg hadde lyst til å prøve meg på de 3 nærmeste toppene i vestre memurutinder, for så å gå memurudalen tilbake. Tåka lå derimot fortsatt over disse tindene så jeg satte kursen mot memurubu. Tåka letnet selvfølgelig når jeg var nede på rundt 1800m og det hadde sikkert blitt en fin tur opp. Det begynte derimot å regne rundt 1330-tia og tåka la seg på ny, så jeg var glad jeg gikk ned til memurubu for å kjøpe en etterlengtet sukkerdrikk og kaffe! Båten gikk ikke til Gjendesheim før 1640 så jeg hadde svært god tid. Leste hele boka "Fotturer i Jotunheimen" over x antall kopper kaffe på denne tiden. Kjempebra bok! Om jeg trekker fra overnattingen så var jeg vel borte ca 12 timer på tur. Topper i rekkefølge. Surtningssue Søre Blåbrehøe Midtre blåbrehø (navnet denne toppen har i boka jeg leste) Nordre blåbrehø Nord for Nordre blåbrehø (pf 20 ifølge peakbook) Sørvestre styggehøbretind Surtningssue sørtoppen Nestsøre surtningssue (for et navn!) Søre surtningssue Jeg glemte kamera, og batteriet på tlf ble kun brukt til å sjekke hva klokka var. Steder jeg gjerne skulle lagt ut bilder av er de utsatte partiene, men jeg håper det jeg skriver kan brukes som nyttig erfaring. Fellesnevneren for trygg ferdsel her er tørt føre! Vått=snu. Kjempefint fjellområde som skal besøkes om ikke lenge. Da blir det opp memurudalen og raske med seg noen av disse spisse memurutindene som danner et halskjede rundt memurubreene.
  15. Møtte Chris seint på kvelden oppe på Vandrerhjemmet på Flya, og fant en grei p-plass litt nord for Heimdalsmunnen. Her satte jeg opp teltet, mens Chris sov i bilen. Det ble en kort pusse-tennene-seanse, før vi raskt gikk hver til vårt – for her var det masse aggressive mygg! I nydelig vær neste dag la vi i vei østover, over myr, lyng og diverse store og mindre bekker, sør for Raudhamran – hvor vi endelig fant en brukbar sti, og ned i Leirungsdalen. Det var kjent terreng for begge, og da vi ikke fant noe enkelt sted å vade sideelva som kommer fra breen mellom Rasletind og Munken, bestemte vi oss likeså godt for å vade Leirungsåa, og komme oss på rett kurs mot Tjørnholsoksle. Det var kjølig, men et fint avbrekk, og med stavene som støtte ganske greit i grunnen. Tjørholsoksle Nå var det bare å rusle oppover mot NV, og vi kløv opp den relativt bratte østeggen på Oksle, og nådde til slutt toppen. Denne var ny for Chris, som fornøyd kunne krysse av i lista si. Fint utsyn mot dagens mål ga det også; Midtre Skarvflytinden. Vi fortsatte ned mot NV i ganske lettgått terreng, og så at snøen på breen vi møtte var avsmeltet, så vi kunne gå på isen rett mot målet. Fint, da slapp vi å gå over Søre to ganger. Midtre Skarvflytinden Vi rundet nordryggen på Søre ganske langt nede, og herfra gikk det greit å ta seg opp på 2130. Over 6 timer hadde vi brukt hit, altså en svært lang anmarsj, men ikke i noe racertempo. Derfor føltes beina fine, og det var bra, for egga mot Midtre var svært utsatt. Jeg frydet meg som vanlig på slike egger når fjellet er tørt og været er bra. Vi satte igjen sekkene ved foten av Midtre, og kløv et godt stykke opp på venstre side av egga, før vi satte standplass. Chris ledet opp flanken her, og lagde standplass like under toppeggen, og sa det var greit å klyve videre uten tau. Jeg kom etter, og det var bare moro å klyve opp grad 3 her med tau fra oven! Jeg var også enig i at de siste 3-4 meterne var greie uten tau, og så var Midtre endelig erobret. Nordre Vi ga oss ikke her, for Chris samlet på pf 20, og ville gjerne ha med Nordre S. også. Jeg fulgte ham gladelig, eller var det motsatt? Jeg antok turen ut til Nordre skulle gå på 20 min, og fikk det travelt mot slutten for å klare dette. Jeg formelig jogget de siste meterne opp; 19min og 20 sek fra Midtre. Her var det flott utsyn ut over Gjende også, og jeg fikk se Knutholsryggen i nytt perspektiv – har igjen Burchards tind der borte, og vil gjerne klatre nålene også. Så returnerte vi til Midtre, og kløv ned til tau og seler som lå på hylla like nedenfor. Jeg hadde med 6 m statisk tau som vi festet rundt en diger blokk her, og klatretauet på 30 meter ble lagt dobbelt til rappell. Med strekken i tauet holdt dette på centimeteren ned til standplassen vår. Jeg anbefaler likevel litt lenger tau, og en mer behagelig utgang i rappellen fra det opplagte rappellfestet som er lagd til helt oppe ved toppen. Søre Vi kløv på ny den utsatte egga, denne gangen mot SØ, og over Midtre Sør (2130m), før vi begynte på oppstigningen mot Søre Skarvflytind. Dette var også klyving, men det var lett å omgå utsatte punkter i venstresida (nord). Returen Det var på vei ned fra Søre Skarvflytind at en i turfølget mitt for akkurat ti år siden ramla ned, og måtte hentes i helikopter. Nå var det kul umulig å finne ut hvor dette punktet egentlig var – merkelig, men jeg var vel ganske oppspilt den gangen, antar jeg. Vi tok oss snart ned østflanken på noen behagelige snøflekker, og så gikk det lett over Tjørnholsoksle igjen. Vi holdt oss til en mer sørlig retning ned fra denne, på behagelig snø! Vi støtte også på en liten flokk med villrein – artig! Etter hvert krysset vi alle de små sideelvene som danner Leirungsåi uten å bli våte på beina, og fulgte tråkk og spor på sørsiden av elva i østlig retning. Da vi nådde elva fra breen mellom Munken og Rasletind, var det stopp! Jammen måtte vi ikke vade litt likevel! Elva ble vadet nesten helt nede ved utløpet i Leirungsåi, og det var veldig greit. Vi fulgte i større grad sti herfra, opp og forbi Raudhamran, møtte myggen igjen, og valset gjennom kratt og vierkjerr i direkte retning bilene. Det er håpløst å følge noen tråkk i dette området, følte vi, da tråkket hele tiden forsvinner. Tilbake etter 14 timer på tur – jammen en lang tur for (bare) en ny 2k-topp, men verdt turen!
  16. Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.
  17. Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt. Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna. Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa: Rappeller ned fra Vesttoppen Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter! Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre. Rekognosering og klatring opp Hettpiggen Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette. Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere. Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks! Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned. Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim. Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!
  18. Solmaraton på ski over to dager; Holåtindene, Hestdalshøgdi, Låven og Vestre Hestbrepigger Jeg har vondt! Stiv i låra, det verker i skuldrene, leppene er såre – enda de ble grundig påsmurt sunblock begge dagene, ansiktet rød-brunt – selv med faktor 20 begge dagene, og et stort og et mindre gnagsår minner meg om utallige skritt og gjentatte bevegelser de siste døgnene: 13 timer på ski på mandag, 14 timer på tirsdag; til sammen mellom 8 og 9 mil tilbakelagt på ski i Breheimen. Storslagent vær, imponerende synsinntrykk og store kontraster frister likevel ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke akkurat nå. Det er fordi det er så mange andre turmål å besøke også, før jeg eventuelt skal gå der igjen. Men akkurat nå er etterdønningene etter dette skieventyret en effektiv vaksine mot nye skiutflukter – i denne uka. Jeg vet at vaksinen ikke varer så lenge… Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene. Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden. Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot. Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!) Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær! Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret. Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre. Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.) Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje! Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.) Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski. Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte. Tirsdag morgen 1.mai: Våknet allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen. Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven. Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før. Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken. Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.) Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster. Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag. Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da. Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da. Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her! Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger! Laang retur til Sota: Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag! Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra! Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest. Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota. Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!
  19. Jeg sier bare YIPPIIII! (Jeg tror bildene har kommet i motsatt rekkefølge). 27 august forsøkte jeg å nå toppen sammen med en kamerat. Regn var det hele veien. Stormkast mot Svellnose. Makker'n sa takk for seg før Svellnose og klokken gikk raskt. Ingen foran eller bak meg. Jeg nådde Svellnose 2272 og sa meg fornøyd med det. Stolt for å ha tatt det jeg tror var den riktige avgjørelsen. Men herregud. For en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim. Ikke (excuse my language) faen om jeg skulle bare gi meg. Og denne gangen skulle jeg gå alene. Jeg var litt redd for at dette ble litt i siste liten på året, men jeg bestilte rom på Spiterstulen med håp om at det ikke ville være for mye snø om 2 uker. Min kone kan ikke gå i fjellet. Men både hun og hunden var med på turen som moralsk støtte. Og vi kjørte nedover den 9 september. Noe regn men ikke mye. Vi fordelte litt kamerutstyr. Det er hun som er fotografen i familien. Og så hadde jeg med meg videokamera. Men tursekken var strippet for alt unødvendig utstyr som var med sist. Denne gangen var det en ullgenser og ekstra votter. Og en matpakke og mye vann. Kone og hund fulgte meg til elva. Så var det bare å labbe i vei. Man skulle tro det var psykisk lettere denne gangen. Fordi man visste hva man gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein man måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men den gang ei. Det var heller psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg i akkurat det samme terrenget som sist. Men, man kan ikke la det ødelegge. Det var bare å se seg rundt og fokusere blikket på andre topper og andre detaljer. Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt. Det er min maksfart. Og med stavene karret jeg meg frem. Jeg kunne se folk langt ned i dalen, der hvor man kan stå og fremdeles se ned mot Spiterstulen. Pussig nok, så tok alle meg igjen. De nærmest sprang forbi. Det var ett ektepar som holdt følge. De hadde 3 unger med, og de kunne ikke være særlig gamle. Vi holdt ikke følge, men de spurtet forbi. Og så tok de pause. For det var alltid en av ungene som ble sliten eller ville ha mat. Så nådde jeg dem igjen. Og noen minutter senere var de forbi igjen. Jeg mistet dem av syne mot Keilhaus topp. Og så var det et ektepar i femitårene. De jobbet seg saktig oppover. De var bak meg for det meste , og vi vekslet noen ord. Men jeg så de slet litt. Og det slo meg da at jeg gikk jo i akkurat samme tempo. Selve turen var fantastisk. Det regnet på fredag og det regnet på søndag. Men på lørdag, da jeg gikk var det nydelig. Varmt var det ikke. Men et fantastisk vær. Og denne gangen kunne jeg litt flere navn på topper rundt meg, så jeg følte meg liksom litt kjent. Jeg slet litt etter å ha kommet opp Piggrove. Men denne gangen kunne jeg se Svellnose fra lang avstand. Jeg gikk jo selvsagt opp på toppen av den denne gangen også. Det var ikke før på veien ned fra Keilhaus topp på vei mot Spiterstulen at jeg så stien gjennom snøen slik at man ikke trengte å gå opp. Her tok jeg meg en velfortjent pause. Når jeg gikk ned fra Keilhaus topp på vei mot Galdhøpiggen var det flere som var på vei tilbake. Og da skjønte jeg at på en trafikkert dag, så kan det fort bli folksomt og trangt på akkurat den delen av stien. Jeg møtte snøen som hadde lagt seg på bakken ved Keilhaus topp. Det var ikke mye. Steiene stakk opp fra sneen, og det var litt vanskelig å plassere føttene. Tråkket man på sneen var man ikke helt sikker på om man traff på en stein med en gang eller om det var langt ned før man fikk fast grunn... og heller ikke vinkelen på steinen. Men det gikk bra. Og det tok litt å komme opp helt til hytta fra Keilhaus topp. Jeg hadde jo som sagt det ekteparet i femtiårene rett bak meg. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn et ekstra gir og det tok ut de siste kreftene. Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom på toppen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene. Men jeg nådde toppen. At ca 100 stykker passerte meg på vei opp, og jeg passerte ingen, spiller ingen rolle. Jeg klarte det. Det er tross alt min andre fjelltur på to tiår, så jeg er fornøyd. Og for en herlig utsikt. Fjell overalt. Litt sne på de fleste. Nesten som melis som var drysset over. Hytta hadde jo selvsagt stengt når jeg kom, men jeg fant meg en fin plass ved siden av, tok på meg ullgenseren og spiste av matpakken. Det var flere som var der. Ikke mange. Men jeg fikk spurt litt og fikk god informasjon om hva jeg egentlig kikket på. Det var bare herlig. Jeg var der ikke lenge. Kanskje en halvtime. Men da var jeg nesten siste mann igjen, og ville helst se folk foran meg i løypa. Men etterhvert som kameraet kom frem og videokameraet, så var jeg svært så ensom etter nedturen fra Keilhaus topp. Jeg fikk tatt noen herlige bilder av et taulag å vei til Juvasshytta med telelinsen. Det bildet er med her, men skal bearbeides litt i Photoshop før det legges ut på min egen blogg. Jeg brukte over 5 timer opp og litt over 4 timer ned. Tror hele turen tok 9.44 minutter hvis jeg ikke tar feil. Og jeg er fremdeles glad for at jeg brukte staver. Jeg fikk et godt inntrykk av Glittertind som står på agendaen til neste år. Så jeg er nok bitt av basillen. Kona og hunden ventet ved elva når jeg kom ned. Jeg så ikke noe til ekteparet i femtiårene etterhvert som jeg kom ned mot Piggrove. Holdt litt utsyn fra Spiterstulen og når klokken nærmet seg 8 om kvelden så gikk jeg inn i resepsjonen og nevnte det. Men de kunne fortelle meg at de var på vei ned. De hadde observert dem i kikkert. Så de følger med litt, og det er jo godt å vite. Det ble masse bilder og enda en video. Det går visst litt på både norsk og engelsk i videoen, men sånn er det. Bilder ble det også. På søndag kjørte vi hjem. Vi kjørte til Juvasshytta først for å ta bilder på vei ned. Men så kom tåka. Så vi kjørte ned. Da lettet tåka og vi kjørte opp. Det striregnet hele veien hjem. Det er en annen historie. Men jeg har vært på Galdhøpiggen. Yippii! Video fra denne turen 10 Sept 2011: http://www.youtube.com/watch?v=uLF8-fUmR4Y Video fra forrige tur 27 Aug 2011: http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo
  20. Ole-Petter

    Retrett ved Veobrehesten

    Jeg vurderte å skrive «mislykket tur» i overskriften, men vi fikk tross alt så mange fine naturinntrykk, masse trening og litt ny erfaring, at ordet «mislykket» ikke passet, selv om målet hadde vært Veobrehesten. Vi hadde oppdaget et lite godværshull i værmeldinga for Spiterstulen, men fredag den 13.april burde kanskje i overtroens lys gjort at vi droppet planene? Vel, torsdag kveld la jeg og junior (Lars-Petter) oss i bilen like ved avkjøringa til Spiterstulen – kjekt å kunne «campe innendørs også.» Fredag morgen forlot vi Spiterstulen ca. kl 9 med fullastet pulk, klare for minst en natt i telt, og med et bra utvalg av sikringsutstyr for bre. Det var overskyet og lett snø, men vi skimtet glimt av blått der oppe – og temperaturen var behagelig – bare noen få minusgrader. Det var åpenbart lite snø datoen tatt i betraktning, men 10-15 cm hadde kommet de siste dagene og dekket alt noenlunde brukbart til. Likevel var det noen steiner som ripet litt opp i bunnen på den relativt nyinnkjøpte pulken min i begynnelsen, rett ved Spiterstulen; Teltleir ved foten av Hellstuguhø, og godvær Det var forholdsvis tungt å dra pulk i nysnøen, og selv om det mest gikk bortover, var jeg glad for at jeg hadde tatt skifellene på. Mer arbeid ble det ved Hellstugu, da vi svingte oppover til venstre (sørøstover) og inn dalen mot Hellstugubreen. Snaut 2 timer etter Spiterstulen var jeg fornøyd med å dra lasset, og vi slo leir på en horisontal plass på 1370 moh. Alt ble gjort klart til ankomst utpå kvelden igjen, vi spiste litt mat, og så pakket vi om sekkene og la i vei videre kl 12.30. Været var nå ganske flott; nesten vindstille, sola kom igjennom og varmet ordentlig – i grunnen FOR ordentlig: Det kladdet noe aldeles infernalsk i nysnøen. Ved å slå med staven på skia, løsnet det meste, men to-tre tak seinere var det like ille igjen. (se bilde) Fellene har den bakdelen at det kladder langs HELE skias lengde, og det stred formelig mot fysikkens lover hvor mye snø som kunne henge fast på en ski – og hvor tung skia da ble! Vi hadde lagt kursen på skrå opp i sida med kurs mot Veoskardet, for gradvis å vinne høyde, men ser i ettertid at vi selvsagt burde fulgt dalbunnen innover UTEN feller. Nå fikk vi skråbakke hele tiden, og med nysnøen, kladdinga og solsteika som kom, ble det et sant mareritt badet i svette. Jeg tok av skiene en tid, og tråkket spor, men snøen varierte stygt; fra 20-30 cm dype lommer, til 4-5cm med glatt is under. I tillegg var forholdsvis mange av steinene som stakk opp fra snøen løse. Veoskardet lever opp til sitt rykte Jeg hadde gått opp her sommerstid for mange år siden, og husket den løse ura. Håpet var nå at alt skulle vært mer frosset fast, men det var det altså ikke. Lars-Petters feller ville ikke sitte skikkelig, og han valgte å gå uten feller. Jeg satset etter hvert mest på føttene, for skia ble så vanvittig tunge med all kladdinga. Med skia på sekken økte ikke akkurat balanseevnen. Tiden gikk, svetten silte, og sekken tynget, men vi gledet oss over utsynet mot Hellstugubreen – som var fantastisk. Oppe på rundt 1900 m avtok brattheten litt, og jeg tok på skia igjen (uten feller). Lars-Petter hadde mistet trinsa på den ene staven. Plutselig forsvant begge skia under meg, og blank stålis under 2-3 cm snø kom til syne, samtidig som jeg ramla rett på armene. Resultat; et lite blødende kjøttsår på håndleddet – hvordan det nå gikk til? Tidsskjemaet hadde sprukket kraftig – var det fredag 13. som slo til da? Men uten skifeller kladdet det i alle fall ikke! Ulempen var at veien ble lang, med mange svinger på kryss og tvers, og ikke minst mellom steiner som stakk opp her og der. Vi siktet oss inn litt til venstre for høyde 2110 m, og gledet oss over stadig mer utsikt i flere retninger. «Nederlagets» time, eller fornuftens seier? Klokka hadde passert 16, og vi hadde brukt fantastiske 3,5 timer (!!) fra teltet på snaut 1400 m og opp hit ved punkt 2110. Ingen lange pauser underveis, men jevnt over knallhard jobbing, hadde det vært. Jeg var i grunnen ganske sliten nå, og så ikke med lyst på noe «action» under traversen i den stadig brattere snøbakken som ventet oss, i det vi rundet gradvis mer nordover. Løssnøen forsvant, og knallhard is overtok til slutt, i det vi fikk øye på Veobreahesten. Da sa jeg også «stopp» til Lars-Petter. Det var spor etter stålkanter her rundt «hjørnet», men vi så ikke skikkelig brattheten videre, og det var rimelig langt og bratt nedover også – og panseris. Veobrehesten lå i skyggen nå, men batteriet på kameraet tillot ikke flere bilder. Vi kunne forvente en del løssnø opp vesteggen, og kanskje også i flanken som vendte imot oss. Skulle vi virkelig gi oss nå? Jeg ville at vi skulle tilbake i sola, sette oss ned å spise litt, og tenke vurdere situasjonen. Vinden blåste litt her, og klokka ville passere 17 innen vi hadde spist. Vi ble mette, men fort kalde. Jeg kjente at jeg ikke hadde all verden av krefter igjen, og tanken på å begynne å sikre med tau og isskruer var ikke forlokkende, med tanke på at kvelden nærmet seg. Vi ble enige om å snu her, men at Lars-Petter, som følte seg pigg, skulle «jogge» opp til Leirhø, mens jeg rekognoserte litt og holdt varmen. (Jeg hadde også vært på Leirhø tidligere…) På godt under timen var han vel fornøyd tilbake igjen, mens jeg hadde observert at det sørøst for 2110 var styggbratt ned til Veobrean. Jeg hadde også tatt en rusletur på beina opp igjen til et punkt en del høyere enn der vi snudde, og sett at det der oppe var loddrett et stykke ned til breen. Det var tydelig at vi hadde vært ved det punktet der «normalveien» runder Leirhøs sørøst-rygg. Jeg hadde studert Veobreahesten grundigere, og ergret meg over at jeg ikke fikk tatt bilder med kameraet. Hadde vi hatt mye bedre tid, kunne vi gått sør for punkt 2110 m og ned på Veobrean, og så rundet opp i «bassenget» foran (sør for) hesten. Men det så ut til å være store sprekker og et visst fall i breen før vi hadde kommet inn i dette bassenget. Retur Uansett angret jeg ikke på at vi snudde, og vi fikk en fin tur ned til teltet igjen, på en snau time. Jeg hadde tatt av meg skiene et stykke, og gått ned det bratteste partiet: Det var jo kjekt at det ikke var panseris her, da! Lars-Petter akte et lite stykke på rumpa, med skiene i hånda. Sola skinte fra blå himmel nå, og vi kunne jo håpe på at været holdt seg en del neste morgen også? Nysnøen forhindret meg fra å skli helt ned til teltet, men hva gjør det vel med noen stavtak, når en ser hele Galdhøpiggmassivet i kveldssol foran seg? Tilbake ved teltet var det prioritet å få skiftet til tørt tøy, for sola ville straks forsvinne. Dernest gjaldt det å få i seg mat, og ikke minst tine masse snø, for å få vann. Migrenen min meldte seg selvsagt igjen, typisk, men hvor godt smaker det vel ikke med varm mat i teltet etter en slik tur? Bensin til brenneren hadde vi nok av, så vi koste oss skikkelig før vi tok kvelden. Flere grunner gjorde sitt til at vi pakket teltet og dro hjem igjen neste dag, men mest været; som ikke lenger var all verden å skryte av. Ved Spiterstulen var det høyttalere og greier i tåka/snøværet, for der var det Pigg-renn og full fart. Velkommen tilbake til sivilisasjonen, tenkte jeg!
  21. Hjemme igjen etter en flott helg på vestlandet. Lørdag ble det tur til Nørdre Midtmaradalstinder i drømmeværet. Søndag (i dag) før vi kjørte hjem stakk vi oppom Molden, flott skitur i sol med noe vind på toppen. Limte kjapt sammen noen klipp fra kompaktkamera for å gi dere gleden av UTSIKTEN og NATUREN jeg og Atomsilda opplevde på lørdag!
  22. Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni
  23. Dro på morgenen fra Lillehammer mot Turtagrø. Været var upåklagelig, med et par gode blå og skyfri himmel. Værmeldingen hadde gjort helomvending kvelden før avreise, fra -15 og kaldere til rett oppunder null grader. Så om det slo til ville det bli en trivlig nattestur til Gjertvasstind. Værmeldingen stemte, par minus på turtagrø og det holdt seg hele veien inn i Helgedalen, Styggedalen og Gjetvassdalen. Fulge vardingen gjennom Styggedalen, med et lett dryss av snø på steinene og knallhard skare på eldre snøfonder, til vi kom inn på stien mellom keisarpasset og Skogadalsbøen. Krysset elva som nå var en frossen bekk i bunn av dalen ved 1200 moh. Gikk på skrått oppover flanken til vi kom til en stor setin med en gammel rød T på. Derfra tok vi oss opp noen renner og drag opp mot ryggen. Etterhvert som det ble bratt og mer snø og is, måtte Stegjerna og isøksa frem, samtidig som det ble mørkt. Når vi nærmet oss topp 1924 gikk Christian tom for energi. Så vi fant ut at det var lurest å så en kamp på topp 1924, og fylle magen med mat og drikke der, for så fortsett tidlig neste morgen for å se Soloppgangen fra toppen. tempraturen var fortsatt fin, kun et par kalde sammen med ett evertyrlig måneskinn og stjernehimmel var det vanskelig å få noen timer på øynene før mer vannsmelting og frokost skulle ta till på nytt i 4 tida. I ly av måneskinn startet vi på siste biten til toppen. Bratta opp til 1982 gikk uten problemer og samme med resten av høydemeterene. Ble ordentlig bratt på slutten på toppen av snøeggen, hvor vi skrådd litt ut mot nord og over Gjertvassbreen (anslagsvis 45 grader), men stegjerna satt godt de. Og vi rakk soloppgangen med god margin! Etter noen flotte bilder fra toppen gikk vi ned igjen i ekstase etter noe av det flotteste vi har opplevd noen gang! Gikk fort og greit nedover. Ble sliten i anklene etter stegjerna på slutten av nedstigningen, etter mye bratt og skrått terreng. Vi gikk over keisarpasset på veien tilbake til bilen. og etter fem og en halv time var vi nede. Godt sliten i skuldre og bein. Var litt kaldere når vi kom ned i Helgedalen så med lite mat og drikke inntak på vei ned, merket vi dette litt ekstra. Smakte godt med en burger i Lom på vei hjem til Lillehammer, med en uforglemmelig tur til Gjertvasstid! Vi brukte ca 6 timer effektiv gangtid fra bilen til toppen, totalt var vi 26 timer på tur.
  24. En tur med Turbo-Henrik her på FF. Skrevet av begge. Turrapport med flere bilder og video her: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=344 Nils Hermann og jeg hadde i noen dager spekulert over hvor helgens strabaser skulle gå. Uranostind, Falketind, Trollsteineggje – flere topper og områder var oppe til diskusjon, men valget falt ganske lett på Store Smørstabbtind som ligger på Sognefjellet på grensen til Jotunheimen. Dette er et område som er nytt for oss. Planen var å gå fra Krossbu turiststasjon lørdag morgen, slå opp telt ved Leirvatnet som ligger rett nedenfor ryggen for så å gå lett til topps og ned til teltet igjen. Søndag skulle vi gå på et par nabotopper ikke så langt i fra. Muligens Storbreatinden og Storbreahøe. Planen var som alltid å endelig komme seg litt tidlig avgårde fra Østlandet, men vi var ikke på vei ut av Oslo før 16.00 og havna midt i ettermiddag- og helgerushet og i stedet for å stå i kø stakk vi på biltema og XXL. Vi var ikke ute fra Alnabru før klokka hadde bikka 18.00 og vel så det. Allikevel – tidlig til oss å være! Vi er ALLTID seint ute på fredags ettermiddag.. Bilen fullstappa, nye vindusviskere og med etterstramma piggdekk la vi avgårde. Bilturen opp til sognefjellet gikk “raskt” og smertefritt, praten gikk løst og Nils Hermann fikk sovet ut litt, rakk naturligvis ikke Sognefjellsveien som er nattestengt. Natten ble derfor tilbrakt noen hundre meter før bommen. Uansett ikke lange biten igjen. Vi våknet utrolig nok tidlig, 06.30, pakket sekkene, spiste litt og ventet på at bommen skulle åpne. Vi kom oss avgårde fra Krossbu ca halv 9, det tidligste vi har startet en tur noensinne! Vi må bli flinkere på det der med å stå opp.. Vi tuslet oppover med forholdsvis tunge sekker på anslagsvis 25kg. Vi hadde jo med vintertelt med lange snøplugger og alt det andre som hører med til en overnatting ute i bustete vær. Det gikk i greit driv oppover. Været så grått ut da vi begynte, men skulle vise seg å bli verre og verre. Sludd i lufta, tåke og 0 grader. Vi kom oss omsider opp til brekanten. Her tok vi en skikkelig uansvarlig og idiotisk avgjørelse. Når man kommer til breen er det et stort smeltevann på 200m før breen starter med en massiv 5-10 meters vertikal blå vegg. Av en eller annen grunn tenkte vi dette vannet var isbre det også, så vi tuslet like gjerne bort til veggen for litt breleik. Ikke før en stund etterpå kom en av oss på at det måtte jo for f… være et vann vi hadde gått på. Tør ikke tenke på hvordan det hadde gått om vi gikk gjennom isen med de tunge sekkene, også inn mot breen der isen er så ustabil, huff. Ser i ettertid at vannet er markert på kartene og. Isen føltes imidlertid solid ut, heldigvis, eller uheldigvis, som man ser det. Videre gikk vi opp skaret nord-nordvest og vendte østover der det flatet litt ut. Med disse sekkene ble de kortere men bratte rutene raskt valgt bort. Dette var et litt slakere men lengre alternativ. Det var nå veldig tykk tåke og minimalt med sikt. Vi kunne ikke se hvor vi var på kartet og var ikke helt enige om hvor vi egentlig hadde gått den siste biten etter at vi svingte østover mot vannet. Terrenget så ikke ut som det vi hadde sett for oss i det hele tatt og til slutt var vi enige om at vi faktisk hadde gått oss vill. Idet vi innså det kom jeg på at jeg hadde google maps på mobilen. Jeg fyrte opp dette og så at vi var bare noen titalls meter fra det første av tre vann vi skulle passere. Leirvatnet er det siste. Det gikk derfra greit å finne veien fram til der vi skulle telte. Grunnet været og en del famling i tåka valgte vi å ta kvelden ved Leirvatnet, vi hadde ikke rukket opp til toppen og ned igjen før det ble mørkt. Siden det da ville omtrent bli håpløst finne igjen teltet i mørket og tåka fant vi ut at det var bedre å vente til dagen etter. Teltet kom kjapt opp og primusen ble tent. Det meste var klissvått fra regnet som hadde stått på hele dagen. Det ble en lang kveld med mye tungt sludd og vind som rev i teltet. Etter en pose mat sovnet vi begge to kl 16.00 og sov nesten uavbrutt til klokken var blitt 08.30 neste morgen. Soving er en ting vi er gode på. Våkna innimellom av at vinden slet og rista i teltet og at snø/sludd sklei av teltduken. På mårran ble det en ny pose mat før vi kom oss ut av teltet med superlette sekker og traska oppover med stegjern fra første steg. Etter nattens vær var nemlig alt blitt til is. Ut fra alle steiner sto det 30cm is rett ut vannrett, ganske stilig! Det gikk ganske lett oppover og vi kom kjapt opp på platået mellom Store Smørstabbtind og Storbreatinden. Her knakk vi oppover ryggen og ting ble endelig litt spennende. Visuelt sett hadde vi fremdeles ikke mer enn 30 meter sikt grunnet tåke, men klarte å komme oss opp mot toppen. Etterhvert ble det brattere og morsom snøklyving mellom steinene. Turen var med ett verdt alt slitet med tunge sekker og regn dagen før. For ikke å snakke om den lange kjøreturen opp hit. Alt det var nå glemt. Nå var det oss og fjellet. Hele turen fra teltet og opp til toppen var en skikkelig koseetappe med passe bratt klyving i god snø. Fantastisk moro! Ved et par tilfeller var vi langt ut til venstre på ryggen. Ved ett av de var vi ikke klar over det før vi var 3 meter fra skavvelkanten. Nils Hermann, som gikk først, utbrøt plutselig “Nei faen, er ikke det der skavvelkanten?!”, og peka på skrå fremover. Og sannelig, etter nøye mysing bort på noe som kunne se ut som et skille i det ensfargede hvite bildet vi hadde foran oss så vi et skille. Dette var kanten. Utfor denne er det hundre meter ned til Storbrean. Det var egentlig aldri noen fare, da vi aldri gikk på snø om ikke det var stein som vistes lenger ut, for å være sikker på at vi gikk på fast grunn. Toppen ble nådd kl 12.30. dette må være en nydelig topp i godt vær. Vi så så godt som ingenting, men fortsatt temmelig gira begge to. Omtrent hele turen fra teltet hadde vi vært kald på føttene. Nils Hermann hadde fortsatt ikke fått noe varme i tærne. Han mangla følelse i stortåa så vi tok en pause for å få tint opp litt. Dumt å la det gå så frostskadene begynner å komme. Vi var nede igjen ved teltet klokken 14 og pakket sammen. På nedturen var vi så dumdristige å legge til ned et av de skikkelig bratte partiene ned mot Leirbrean med sitatet “hvor bratt kan det være da?!”. Det kan være dritbratt! Spesielt med de tunge sekkene og de isete snøfeltene. Vi krysset flere bratte isete snøfelt østover. Det så slakere ut der. Her måtte vi sparke 3-4 spark for å få plassert hvert eneste skritt og vi brukte uhorvelig lang tid. Brukte sikkert en halvtime på 40 meter traversering. Dette var det mest nervepirrende på hele turen. Vi kom også ned mye lenger øst enn ruta det var meningen vi skulle gå. Det ble en lang tur rundt breen i falmende lys. Mange særdeles spektakulære syn her; store isvegger, kanalsystemer og generelt sett et ugjestmildt og rått miljø. Det ble etterhvert helt mørkt, og hodelykter måtte på i det vi begynte nedstigningen mot Krossbu. Vi kom oss fint ned til bilen ca kl 18.00, slitne og fornøyde. En 250grams burger med alt ble fortært i Lom før turen bar hjem. Knalltur! Siden videokamera ble brukt mer enn fotoapparatet denne gangen har vi redigert en video fra turen.
  25. Høst i Jotunheimen Del 1 Dag 1: Steindalsnosi: Jeg startet kl 6 i Oslo men klarte til min fortvilelse ikke å ta igjen kompisene mine som sovet i Lom! Klokken har blitt halv to da jeg klatret over toppvarden. Fem minutter for sent, jeg måtte bare konstatere at slaget var tapt. Derimot ble det en bra nedkjøring med litt pudder på toppen og hard men solid føre i nedre del. Fjellet i Norge har endret seg. Da jeg flyttet til Norge for drøye 10 år siden visste folk ikke hva toppturski var. Nå er det nærmest skikjører-folkevandring på Steindalsnosi så tidlig om medio oktober. Dag 2: Etter en fin kveld med øl og Glühwein på selvbetjeningshytte på Krossbu bestemte Helge og jeg meg for å legge ut på Soleibotntind. Vi startet fra tindevegen og gikk på ski innunder nordveggen på Soleinotntind og helt opp på breen. Deretter tok vi en bratt snørenne opp til skaret mellom Soleibotntind og en eller annen nordlig fortopp. Der åpenbarte seg Hurrunganes kremtopper, med Ringstind og Storen i sin fulle prakt. Eggen opp til Store Soleibotntind var en morsom klyveaffære, de vanskelige stedene kunne omgås i snøen på vestsida. Etter en kort og forblåst hvile på toppen med utsikt på hans majestet, Store Austabotntind, gikk vi ned samme vei og kjørte deretter ned til Tindevegen.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.