Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'jotunheimen'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
    • Transport eller frakt
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 310 resultater

  1. Nå er det gjort! Vi har bestemt oss. Proposjonalt med at livvidden har økt og formen har blitt dårligere, har turlysten skutt i været. Etter å ha sett misunnelig på slike bilder i lang tid så skal samboeren og jeg endelig på tur. Til uka skal vi fra Oslo til Ålesund og tenkte å kjøre over Jotunheimen. Med nogenlunde bra værvarsel og ett tidsskjema som er litt romslig tenkte vi å legge inn en fjelltur med en overnattingute. Vi har kikket på å ta båten fra Gjendesheim til Memrebu og overnatte en natt ute på ruta der, men er litt usikre både fordi turen er i korteste laget (ca 10 km) og det ser sparsomt ut med telteplasser langs ruta. Ett annet alternativ er å gå fra Bessheim til toppen av Besshøe. Denne turen er vel litt mer passende sånn lengdemessig med 13-14 km og det ser ut til å være relativt flatt langs nordsiden av Bessvatnet slik at det å sette opp telt kan gå. Men hva vet vel vi, vi er jo aldeles ikke lokalkjente... Som dere skjønner, så er vi gira på tur, men usikre på hvor den skal gå. Vi har ikke gifta oss med hverken Gjende eller Bessvatnet heller, så alt mellom Beitostølen og Lesja er egentlig aktuelt. Er det noen som har forslag? (Som nevnt over så har livvidden økt noe de siste årene, men vi er fremdeles to helt vanlige mennesker i tredveårene. Vi er turvant i den forstand at vi begge har vært på turer før og har egne soveposer og telt. Men turen bør kanskje ikke være altfor krevende hverken fysisk eller navigasjonsmessig. Vi har også hund (Boxer) med oss, så klatring og altfor ulendt terreng er ikke optimalt) Håper på svar!
  2. Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.
  3. Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…
  4. Sprettball

    Første langtur i Jotunheimen

    Hei! Jeg skal gå fra Juvasshytta til Tyinkrysset i sommer (rett gjennom Jotunheimen) og det er første gang jeg reiser på tur og første gang siden jeg var liten at jeg telter på tur. Har sett over reiseruten på kart over oppmerka ruter og laget meg en egen tur-rute ut ifra dette. Hvordan er turen fra Juvasshytta til Spiterstulen? Er det bratt ned til grusveien? Jeg spør fordi jeg har høydeskrekk og UT.no sa at dette var en krevende tur selv om det ikke er mange km mellom hyttene. Er det så bratt om man går om Heimresætre? Turen fra Spiterstulen til Gjendehytta er neste mål. Dette er en lang etappe og jeg legger inn en overnatting mellom (om ikke terrenget er veldig flatt og fint). Hvordan er terrenget i Urdadalen? Det ser ganske flatt og fint ut på kartet, men jeg spør for sikkerhets skyld. Turen går så fra Gjendehytta, ned til Bygdin og mot Tyinkrysset. Hvordan er terrenget her? Til sak nr 2 Jeg har med meg en venninne og hun er veldig redd for at vi skal møte på bjørn, ulv, jerv eller rev. Av den grunn har jeg lagt ruta nærme hytter i tilfelle hun blir redd og vi kan gå litt nærmere en av hyttene. Er det mye rovdyr på fjellet eller kan jeg "trygt" ta henne med i Urdadalen og overnatte der uten mye lyd fra dyr utenfor teltet? Vil at denne opplevelsen skal bli fin for henne sånn at hun ikke blir skremt fra å bli med meg på tur senere Ingen av oss har gått så langt før, i flere dager, men har gått topper med 15-18 km på 2-3 timer med god stigning. Planen er å komme fram til Tyin på 5 dager. Klarer vi det?
  5. frem til
    hi there, my name is stefan and i am living currently in Skåne, Sweden. Ca. 10.-20. July I will be with my dog around Jotunheimen or Hardangervidda touring and I am looking for tips about trekking and friendly people to exchange experiences with! :) Cause my dog is only 8 month old I will not be able to walk great distances, what do you recommend? Feel free to contact me with PM. I speak: swedish, german, english and a bit french. I am looking forward to get in touch! Kindest regards Stefan & Kenjii
  6. Leif88

    Jotunheimen fra Luster

    hei hei. jeg og min samboer skal ned til Luster uke 22. ( månedskifte mai/juni ) også har vi den helga fri, så vi har lyst opp til Jotunheimen, når vi alikevell er så nærme. men så er det jo veldig mye snø i stort sett hele norge for øyeblikket, så lurer på hvordan snøforholda er på den delen på den tiden? jeg lurer også på hvor det er best og dra til jotunheimen fra da Luster. så tar veldig gjerne imot tips til rute
  7. Noen som har vært på Skardstiden i Jotunheimen? Kan denne bestiges uten tau, og er det i tilfelle greit merket sti? Har begynt å planlegge sommerens fjellturer, og tenker å ta noen topper i Jotunheimen.
  8. Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
  9. (Opprettet innlegget her i stedet, da det virker mer relevant. Admin må gjerne slette det samme innlegget under "Turtips"-forumet.) Tenkte å følge Utladalen fra Hjelle til Skogadalsbøen i sommer. Planen fra Skogadalsbøen er å gå innover Skogadalen mot øvre Mjølkedalen, og krysse over passet på 1617 over til Rauddalsvatnet (mellom Skogadalsnosi og Mjølkedalstinden). Derfra skal vi vestover ned mot Storutladalen og Hysebøen igjen, for så å kanskje krysse over til vestsiden av Utla og gå den veien sorøver tilbake til Hjelle. Kall turen gjerne "Skogadalsnosi rundt".Noen som har vært en del i dette området?1. Vi vil gjerne oppom en greit overkommelig utsiktstopp helst underveis langs den samme ruta. Fjellstøvler + gamasjer medbringes, men ikke stegjern eller isøks eller lignende. Ikke altfor luftige greier, trygghet er et stikkord. Skogadalsnosi, Mjølkedalstinden, Uranosi, Mjølkedalspiggan, Rauddalstindane, Hillerhø er topper som mer eller mindre er i "nærheten" ifølge kartet. Noen forslag til hvor vi kan legge opp ruta for å få med oss én av disse toppene langs veien? Evt. ved å ta en liten avstikker på noen timers varighet? Ca. beregnet tidsbruk er også interessant å vite dersom det må bli en avstikker. 2. Det er merket en sti på vestsiden av Utladalen på kartet som går mot Vormeli og videre sørover. Er denne greit fremkommelig? Har hørt litt ymse. Hvis den er i overkant krevende med en forholdsvis stor sekk på ryggen, så tror jeg heller at vi holder oss på østsiden av Utla også hjemover. Vi planlegger at hele turen skal ha 3-4 overnattinger i telt.
  10. Hej! Jag och några kompisar tänkte gå på skidtur, hytte till hytte, i Norge runt den 17 Mai. Vilken / vilka delar av Norge ska man beakta? Var är det snösäkert och hyttorna öppna? Väldigt tacksam för svar från dem som vet Lars
  11. Þróndeimr

    Pudder og nordlys i Smørstabbtindane

    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven.  På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km  |  Høydemeter: 2140m  |  Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.  
  12. TEEDJAY

    Med motorsykkel på eventur

    Bilder sier mer enn tusen ord, så her kommer noen bilder for å slippe billig unna. Kort fortalt, motorsykkeltur alene inn til Insta Mosevatnet. Padletur mot en brearm av Folgefonna. Overnatting. Neste dag, nord og østover til Vinjerock Der traff jeg noen venner som også skulle på festival Og sådan en som kjørte motorsykkel. Alle bilder tatt av meg selv, stort sett med selvutløser eller fjernkontroll Turen var forrige uke, fra tirsdag til søndag.
  13. Mellet Stangvik

    Store Skagastølstind

    Turrapport fra sommerens store fjelleventyr! .........................
  14. Inglu

    Galdhøpiggen/Glittertind

    Hei, Noen som har gått topptur til Glittertind eller Galdhøpiggen i det siste? Skal oppover ca 6-7. Juli og har veldig lyst til å ta en topp eller to mens jeg er i området! Juvasshytta blir utgangspunktet i så fall!
  15. Tor Bråten

    Tips til guidet tur.

    Hei! Jeg har tenkt å leie fjellfører og ta en ordentlig topptur til neste sommer. Da tenkte jeg å spørre om hvilken tur jeg skulle gå for, som gir en fin (skummel) opplevelse. Jeg er en mann, 62 år, i vanlig god form og trener jevnt. Vant til å vere ute. Jeg har ingen erfaring med klatring,(har rappellert litt) men jeg tåler høyder og stoler på utstyret. Så er det noen som kan anbefale en slik tur ville det vere fint. Fortrinnsvis Jotunheimen men også andre plasser er interessante.
  16. Hermes

    Jotunheimen med hund

    Jeg er meldt på Besseggløpet til helgen, men drar til Jotunheimen i morgen, og satser på noen rolige, fine turer i fjellet før det forhåpentligvis smeller og alt klaffer på på lørdagen. Tar med meg hundene min, og pakker sekk og telt i bilen. Kona og noen venner kommer etter på fredag. Frem til da er det kun meg og hundene, og vi kunne tenkt oss en og annen topptur/tur i fjellet. Da er mitt spørsmål til dere: Har dere tips om mindre folksomme fjelltopper, ikke for høye topper (vil gjerne unngå snøen/vått terreng om det lar seg gjøre) og ikke for mye klyving (for hundenes del, men en og annen kneik der vi må ta litt sats går fint, hundene er sprekere enn meg, og jeg anser ikke meg selv for å være i dårlig form heller)? Gode teltplasser, som kan fungere som base? Har gått noen av de mer kjente toppene i Jotunheimen, men er egentlig ikke så kjent, så tar gjerne imot tips om mindre perler!
  17. Luftig

    Snøforhold i Jotunheimen

    Hei folkens! Her kommer spørsmålet alle stiller seg på denne tida av året: Er det noen som kan fortelle meg om snøforholdene i Jotunheimen nå? Jeg hørte noen si for et par dager siden at det har kommet mye snø i vinter, men jeg er usikker på kvaliteten på denne opplysning. Noen som vet? Smelter det oppi der?
  18. Hello there all, Intro At first my apologies that my topic is in English. I thought about making it in Norwegian language, though it would end up being a rather bad translated story i'm afraid. I'm a fit guy in my twenties that likes nature, being outside and making hikes and bike tours like probably the most of you out here!. The reason I'm posting here, is because i'm wondering if some of you perhaps could give (and love to) share some tips of a hike plan i've made up for the summer in your special country. I've already made some hikes in my life, but those were just day hikes and this will be my first hike that will be multiple days in a row (out in nature). However, i'm quite convinced it will suit me perfect. Global Plan I'm planning to make a +/- 7 day hike through national park Jotunheimen in the summer (end July/beginning of August) with probably 1 or 2 other folks. I'm going for camping in the wild every night without any use of the DNT huts and I will be dependent of my own food supply that I will have to take with me for those days. I've already read and watched quite alot about Jotunheimen, what to pack for such a hike and the differences in nature and heights there. I made made a route with google maps and openmaps to see if there already trails there and it seems like a good route. But i'm still a bit unsure about my time schedule of 7 days considering the length of the route + differences in height in the area. My route (simple google maps picture) will be in : In openmaps program I already found that there are trails enough following this routes and the total length is about 80km (without taking in the differences in heights ) + the search for tent spots also aren't calculated and I will probably wander into areas like skogadalen and storutladalen as well. My questions? I'm not sure about the starting point yet (from Ovre Ardal camping ---> Gjendesheim (camping maurvangen eventually), or the other way around. And whether the time schedule of 7 days walking (6 nights in the area) is enough, or too much days for this route? However, like most of you will notice, the route also doesn't consist North Jotunheimen with Galdhoppigen and Glittertind for example, and i'm not sure yet if it will be a big miss or not. Perhaps if 7 days for this route seems to long and I could easily add climbing Galdhoppigen in my time schedule, I would do it as well! Any tips, suggestions about my route/time schedule and your experiences are more then appreciated! Thanks for reading and helps!
  19. Hei! Tenkte kanskje bruke vågåmo som base for å gå en topptur neste lørdag og søndag. Noen som har tips til turer? Hva med fks. Loftet? Riktig god helg!
  20. Er det nokon som har vore i Jotunheimen siste veka eller så? Vurderer Olavsbu frå Leirdalen neste helg, men ser det er varierande føreforhold i fjellet for tida
  21. Skal på flere ukesturer etter hverandre i de aktuelle fjellområdene Jotunheimen Øst, filefjell, Dovrefjell, Trollheimen, Hardangervidda (Finse via Imingfjell-Blefjell-Kongsberg) i Februar og utover. Hvordan er føret for ski og pulk på nåværende tidspunkt i de aktuelle områdene, og evt hvordan isleggingen på vann er i områdene? Hvis noen har vært der nylig setter jeg pris på tilbakemeldingene og eventuelle erfaringer med føret. Trenger å vite om jeg må pakke i pulken eller sekken (eller ski/fjellstøvler for den slags skyld). Takker for alle svar!
  22. Hei! Vi er en liten familie på 3 som skal ha teltferie på Spiterstulen i sommer 2017. Vi skal ha 4 netter +/- tenkte vi, og jeg søker turtips og erfaringer fra andre fjellfolk om turer med barn 2 år i bæremeis. Vi ser ikke for oss Galdhøpiggen, men tar dette som en bonus hvis vi forsøker oss og kommer opp. Jeg hører så mye forskjellig om å gå Galdhøpiggen, at den er så lang og tung tur. Kanskje ikke beste turen med kid'n i meisen.... Han elsker meisen og trives godt der. han har sittet i bæresele/bæremeis, kanskje opptil 4 g.pr. uke. siden han ble født, så han er vant til den! Spierstulen har et "småturkart", hvis noen har et foto el.l av dette så hadde det vært artig å sett på disse småturene nå som forberedelser. Vi gleder oss til å ha ferien i Jotunheimen!
  23. Jeg tenker å dra på flere helgeturer fra Oslo til Jotunheimen fra rundt februar og utover, og vil gjerne ha mer erfaring fra mer krevende turer. I vinter tar jeg toppturkurs og isklatrekurs, og skal på en lengre skitur i Breheimen i februar-tiden. Men jeg har problemer med å finne krevende turer som kan involvere litt bruk av stegjern og isøkser i området. Har også fjellski. Så jeg lurte på om noen visste om turer av dette kaliberet i området og som ville brainstorme litt. Gjerne foreslå alt, eller gi en pekepinn på hvor jeg kan lese om det, så kan man se hva som passer best til erfaringsnivået. For øvrig, hvis noen har lyst til å lage en liten helgeturgjeng, dele bensinkostnader og slikt og kjøre opp så er det også en mulighet. Jeg har ikke så mye erfaring med uteklatring med egne sikringer, men har veldig lyst til å stille opp som turkamerat hvis noen mer erfarne vil ut på tur og synes det er greit å være på led og være mentor i en stund. Tenker jeg skal ut på tur en helg i måneden.
  24. Þróndeimr

    Toppturer i Jotunheimen

    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb Distanse: 15.7km Høydemeter: 1443m Høyder: 1000m til 2092m Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb. Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene. På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb Pause ved Hurrbrean Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden. Flott skye med Smørstabbtinden til høyre. Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb. På tur over egga til Skagsnebb. Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb. Geite og Rundhøe Distanse: 11,9km Høydemeter: 1145m Høyder: 1140m til 2002m Bratteste helning: 38° opp mot Geite Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy! På toppen av Geite. Store Dyrhaugstinden Distanse: 12,2km Høydemeter: 1230m Høyder: 990m til 2147m Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden. Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°.  Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind. Skagastølsryggen dukker opp. Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere. På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m) Utsikt over Hurrungane. Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang!  Store og Midtre Ringstinden Distanse: 17,2km Høydemeter: 1485m Høyder: 990m til 2124m Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen. Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen. Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter.  Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden. I Ringsbotnen. Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst) Austanbottstinden kommer til syne. Fra Store Ringstinden (2124m). Folk på Store Austanbottstinden (2202m). Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden. Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden. Helikopterlanding under Midtre Bukkehøe Distanse: 12,7km Høydemeter: 1375m Høyder: 1000m til 2314m Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen. Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring! Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet. Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m). Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  25. Vidar Brenden

    Trenger tips! Haster!

    Vi har ikke klart å bestemme oss og nå sitter vi på Valdres Expressen. Ankommer Beitostølen i ettermiddag og starter tur i morgen. Mottar gjerne tips til ca. 3 netters fottur m/telt i omliggende område (Jotunheimen, Langsua, o.l.). Vi har med det vi trenger av kart. Vi er et middelaldrende (sukk...) par med erfaring, men lite for lite trening. Vi unngår helst for mange høydemeter på kort tid. Vil gjerne fiske litt, men det er ikke avgjørende. Telter helst i nærheten av rennende vann. Alle tips mottas med takk!
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.