Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'jotunheimen'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
    • Information from us
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winter
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
    • Children in the outdoors
    • Hiking tips
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

  1. Jeg og en kompis gikk Norge på tvers i fjor sommer, en helt utrolig bra tur. 26 dager, 670 km. Vi både gikk og padlet packraft. Vi gikk da fra riksgrensen til Sverige, og kom ut med Hellesøy like nord for Bergen. Altså hvor Norge er på sitt bredeste. Det var en fantastisk tur som absolutt anbefales, så om noen ønsker råd eller tips så er det bare å spørre 😊😊😊 La ut en liten film fra turen på YouTube om noen ønsker å sjekke den ut.
  2. Var nettopp en fantastisk tur i Jotunheimen. Utrolig flott natur, og fortsatt et sted hvor en kan komme seg vekk og være alene i naturen. Jeg og en kompis valgte å gå Knutshøe, som er kjent som Besseggen's tøffe lillebror. En glimrende tur med fantastisk natur og utsikt i alle retninger. Lettgått tur med unntak av et par partier hvor en må bruke hendene, men dette er kun 2 steder som en lett passerer. Ellers er hele området rundt Knutsøe helt utrolig, og en trenger absolutt ikke bestige en kjent topp eller noe for å kose seg der. Vi så også en stor flokk med reinsdyr da vi var der. Tamrein da, men fortsatt veldig kjekt. Anbefaler alle å ta en tur til Jotunheimen, da jeg vil påstå at det er noe av det flotteste vi har av norsk natur.
  3. Syns jeg bare må dele en godbit jeg kom over for noen år tilbake. Har siden blitt brukt sommer og høst, som tidlig vinter for turer i Jotunheimen. Ligger der Sjoa starter, hvor de legger ut rafting båtene, og fine fiskeplasser er det der og. Plassen luner når det blåser til fjells, så enten man har dette som base en uke eller som overnatting før fjellturen, er det et nært og rimelig sted(75,- pr natt). Vannpumper og elva rett ved, samt to sanitæranlegg. Benker og bålplasser med romslig avstand, og fine muligheter for teltplass, samt annen camp om man har bobil eller vogn. Stort sett aldri overfylt. Og Lavskrika har fast tilhold der. Den lander gjerne på middagsbordet for en godbit. Kort vei til små dagsturer som Ridderspranget eller Hulderstigen med sine eldgamle furuer. Vakkert! Steinholet leirplass, andre avkjøring til høyre når du kommer fra Hindsæter retning Randsverk; https://www.vaga-fjellstyre.no/steinholet-leirplass
  4. Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb Distanse: 15.7km Høydemeter: 1443m Høyder: 1000m til 2092m Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb. Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene. På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb Pause ved Hurrbrean Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden. Flott skye med Smørstabbtinden til høyre. Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb. På tur over egga til Skagsnebb. Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb. Geite og Rundhøe Distanse: 11,9km Høydemeter: 1145m Høyder: 1140m til 2002m Bratteste helning: 38° opp mot Geite Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy! På toppen av Geite. Store Dyrhaugstinden Distanse: 12,2km Høydemeter: 1230m Høyder: 990m til 2147m Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden. Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind. Skagastølsryggen dukker opp. Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere. På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m) Utsikt over Hurrungane. Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! Store og Midtre Ringstinden Distanse: 17,2km Høydemeter: 1485m Høyder: 990m til 2124m Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen. Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen. Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden. I Ringsbotnen. Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst) Austanbottstinden kommer til syne. Fra Store Ringstinden (2124m). Folk på Store Austanbottstinden (2202m). Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden. Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden. Helikopterlanding under Midtre Bukkehøe Distanse: 12,7km Høydemeter: 1375m Høyder: 1000m til 2314m Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen. Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring! Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet. Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m). Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  5. Jeg tenker å dra på flere helgeturer fra Oslo til Jotunheimen fra rundt februar og utover, og vil gjerne ha mer erfaring fra mer krevende turer. I vinter tar jeg toppturkurs og isklatrekurs, og skal på en lengre skitur i Breheimen i februar-tiden. Men jeg har problemer med å finne krevende turer som kan involvere litt bruk av stegjern og isøkser i området. Har også fjellski. Så jeg lurte på om noen visste om turer av dette kaliberet i området og som ville brainstorme litt. Gjerne foreslå alt, eller gi en pekepinn på hvor jeg kan lese om det, så kan man se hva som passer best til erfaringsnivået. For øvrig, hvis noen har lyst til å lage en liten helgeturgjeng, dele bensinkostnader og slikt og kjøre opp så er det også en mulighet. Jeg har ikke så mye erfaring med uteklatring med egne sikringer, men har veldig lyst til å stille opp som turkamerat hvis noen mer erfarne vil ut på tur og synes det er greit å være på led og være mentor i en stund. Tenker jeg skal ut på tur en helg i måneden.
  6. Har noen av dere gått alternativet øst fra Rauddalsbandet fra Leirvassbu til Olabsbu? I Til Fots i Norge står det at det finnes bratt snøfonn ved Rauddalsbandet, og at det finnes et slakere vei øst fra bandet. Vi syntes det var veldig skummelt å måtte gå over den bratte delen, og vil gjøre samme tur neste år men unngå dette. Vet noen om alternativet følger den blåmerkete vinterstien på kartene, eller har noen kanskje en gpx fil som viser alternativet? Alternativet er ikke merket, og vi vil gjerne vete presist hvor stien er.
  7. Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…
  8. hei hei. jeg og min samboer skal ned til Luster uke 22. ( månedskifte mai/juni ) også har vi den helga fri, så vi har lyst opp til Jotunheimen, når vi alikevell er så nærme. men så er det jo veldig mye snø i stort sett hele norge for øyeblikket, så lurer på hvordan snøforholda er på den delen på den tiden? jeg lurer også på hvor det er best og dra til jotunheimen fra da Luster. så tar veldig gjerne imot tips til rute
  9. Turrapport fra sommerens store fjelleventyr! .........................
  10. Hello there all, Intro At first my apologies that my topic is in English. I thought about making it in Norwegian language, though it would end up being a rather bad translated story i'm afraid. I'm a fit guy in my twenties that likes nature, being outside and making hikes and bike tours like probably the most of you out here!. The reason I'm posting here, is because i'm wondering if some of you perhaps could give (and love to) share some tips of a hike plan i've made up for the summer in your special country. I've already made some hikes in my life, but those were just day hikes and this will be my first hike that will be multiple days in a row (out in nature). However, i'm quite convinced it will suit me perfect. Global Plan I'm planning to make a +/- 7 day hike through national park Jotunheimen in the summer (end July/beginning of August) with probably 1 or 2 other folks. I'm going for camping in the wild every night without any use of the DNT huts and I will be dependent of my own food supply that I will have to take with me for those days. I've already read and watched quite alot about Jotunheimen, what to pack for such a hike and the differences in nature and heights there. I made made a route with google maps and openmaps to see if there already trails there and it seems like a good route. But i'm still a bit unsure about my time schedule of 7 days considering the length of the route + differences in height in the area. My route (simple google maps picture) will be in : In openmaps program I already found that there are trails enough following this routes and the total length is about 80km (without taking in the differences in heights ) + the search for tent spots also aren't calculated and I will probably wander into areas like skogadalen and storutladalen as well. My questions? I'm not sure about the starting point yet (from Ovre Ardal camping ---> Gjendesheim (camping maurvangen eventually), or the other way around. And whether the time schedule of 7 days walking (6 nights in the area) is enough, or too much days for this route? However, like most of you will notice, the route also doesn't consist North Jotunheimen with Galdhoppigen and Glittertind for example, and i'm not sure yet if it will be a big miss or not. Perhaps if 7 days for this route seems to long and I could easily add climbing Galdhoppigen in my time schedule, I would do it as well! Any tips, suggestions about my route/time schedule and your experiences are more then appreciated! Thanks for reading and helps!
  11. Midt i jakta parkerte fire med langt fredeligere hensikter enn å skyte rype, ved Vargbakken. Sammen med Heidi og Christian fra Tyskland, som aldri før hadde vært på en 2000 metring, skulle vi forsøke oss på Eggen. Jeg hadde egentlig regnet med at en bestigning av denne toppen fikk være nok, men Julias argumenter om at vi trengte bedre bilder fra dette hjørnet fikk meg på andre tanker. At været i tillegg var for usikkert for en lang kjøretur gjorde også beslutningen lettere. I slutten av september er ofte høstfargene på sitt mest intense. Det var en åpenbaring å vandre forbi Knutshøe og ned Leirungsdalen. Vinden som hadde blåst hele morgenen stilnet plutselig nede i dalen. Øvre Leirungen la seg blikkstille og Surtningssue og Besshøe, ekstra mektige under sine nysnøkapper, var like skarpe å til i vanns som i luft. (Knipse knipse knipse) Oppe i Veslløyfte var det tid for pause. Det tette krattet var uvant for Christian og Heidi, som nok allerede begynte å lure litt på hva de hadde begitt seg ut på. En flokk på 10-12 ryper ble skremt opp, men kan prise seg lykkelige over at vi ikke var jegere. Det gikk smått med oss innover mot foten på Eggen. Vi bestemte oss til slutt for å dele oss. Julia og Heidi skulle rusle nedover igjen, mens jeg skulle ta med Christian på den første 2000 m toppen. Fra vel 1700 moh lå snøen. Det ble mye pesing opp til toppen. Innimellom hadde vi hatt fantastiske utsikter, bl.a. mot Memurudalen hvor Gjendesjøen ble overgått av den gullysende bjørkeskugen i Memurudalen. De spisse, kritthvite Hellstugutindene og en tung mørkegrå himmel. Ut til sørtoppen må vi også. Først går jeg uten kameraet, som jeg setter igjen før en skrent ned mot det siste skardet. På toppen angrer jeg, går tilbake for å hente kameraet. Christian kommer etter. Så må jeg ned igjen for å målet skardet. Deretter angrer Christian, så jeg går og henter sekken hans. Den ellers enkle passasjen ute til sørtoppen er fortsatt grei, men snøen gjør at litt mer forsiktighet må utvises. På tilbakeveien går vi litt feil, og stoppes av en islagt skrent, og må et stykke opp igjen. Tiden har sprunget og til tross for tidlig start blir det mørkt. Ved Øvre Leirungen får vi igjen kontakt med konene og oppe ved broa er det mørkt, bekkmørkt. Snøværet innhentet oss under nedstigningen fra Eggen og har nå gått over til regn. Det er vel et spørsmål om hvor mange flere fotturer over 2000 moh det blir denne sesongen?
  12. Klokka ringte kl. 0200 (gjesp!). Dro hjemmefra kl. 0230, med for sikkerhets skyld både ski- og fjellstøvler i bagasjen. Ankom Netosætre etter 3,5 t kjøretur, kl. 0605, mens det fortsatt var stapp mørkt over rimete setervanger. En mager månesigd sto krumbøyd over svarte berg, kun et svakt sjo av åa hvisket lavmælt i dalen, ellers dødsens stilt. Spiste litt, på med skistøvler, bandt skia på sekken. Stadig for mørkt, så jeg duppet av litt i bilen, og våknet i gryet kl. 0715. Gikk til øverste bebyggelsen i Netosæterlia, og videre rett opp. Ikke gjør som meg! Lia er bratt, vassjuk, og tett bevokst med skrevshøy viju, bresk og kjerringris, et rent helvete å gå i! I tillegg går vegetasjonen ekstra høyt opp her. Gå heller helt vest på vangen, like inntil Geitåe, og følg krøttersti opp rabbene derfra. Satte mine første fotspor i flekksnøen ved ca. 1400 moh, men ordentlig snøføre ble det ikke før ved nærmere 1600 moh. Jeg gikk over morenekanten innunder Heksetbrean, og videre opp "fastlandet" langs ryggen vest for breen. Ryggen er bratt og stenete, så skia kom ikke på før 200 "lengdemeter" før Hestbrepigg Ø-1/2105 (også kalt Høgset eller Heksete). Været var helblankt og nydelig, kun en liten vestatrekk som ikke fordret hverken lue eller votter. Ei solfylt pause i sørhellinga ga reneste påskestemningen, og med det utsynet - er det rart man trives! Oppe på høgda lå drøye halvmeteren med fast fin snø. Tørt og fint skiføre. Gikk følgelig på ski videre vestover til Hestbrepigg Ø-2/2132. Utsikten herfra er formidabel. Man ser "alt", og særlig blir "Jotunheimen skyline" lang og fantastisk. Og Ø-1 ser totalt forskjellig ut fra baksiden - jfr. bilder. Må innrømme jeg svatt en gang deroppe. Et særs markert trostetrekk pågikk i finværet, store flokker på hundrevis av fugl dro stadig forbi, etterhvert både over og under meg. Jeg sto i vinterstilla på skavlekanten himmelhøgt over Heimste-brean og myste i kamerasøkeren, da brått en rødvingetrost kom som ei børsekule over kanten, og rett i fleisen på meg. Den gjorde skikkelig anskrik, og svatt nok enda mer enn meg. Heimste-breane nordover lå som nystrøkne puddermjuke laken, glatte, silkehvite og lytefrie - fristende ja! Turen gikk så videre fra Ø-2 til Hestbrepigg M-1/2160, langs stupkanten mot breene i nord. Langs hele strekket har man uforstyrret panorama i alle himmelretninger, her er du virkelig på Norges tak! Returen gikk ned den bratte bretunga i henget rett sør for M-1, og ned i dalen (Geitdalen ?) mellom Hestbrepiggene og Steinhøfjellet/1566. I dalen lå flott skiføre, og jeg gikk tilbake ned mot Geitåe til ca. 1500 moh før jeg måtte ta av skia. Fulgte derfra åa til dals. En nydelig høstdag var brukt til endes, ca. 20 km / 1550 hm. Tilbake ved bilen etter 10 t, og så atter en gang 3,5 timers kjøretur hjem...
  13. Lørdag kveld møtte jeg Erling på Lom. Han hadde hele dagen rast rundt litt lenger vest på MC for å nyte vestlandsnatur, og var nå klar får å få litt sirkulasjon i beina. Jeg hadde foreslått tur til Veobrehesten (2185), Veobretind (2183) og muligens travers av store Memurutind hvis det ble tid og ork til det. De to første toppene skulle vi nå rekke, og det innebar brepasseringer. Særlig bort til Veobrehesten var jeg spent på breen. Den hadde jeg studert i fjor høst fra Veotinder, og lagt merke til den enorme bregleppa sør på breen. Søndag morgen kjørte vi fra Lom i/på hver vår doning. På veien til Spiterstulen ble det et nært møte med skogens konge. 2 elger hoppet over veien foran bilen min (Erling like bak), mens en tredje nølte og ombestemte seg da den så oss. Fornuftig elg det, som vet å passe seg for trafikken! Litt før kl 7 la vi av gårde fra Spiterstulen. Det ble sti nesten til foten av Heillstugubreen (som var helt avsmeltet nederst). I flott vær tok vi fatt på den lange ura opp til Veoskaret, og lagde base camp der breen begynner nord for søre Leirhø (2110). Litt mat og drikke ble det, før vi tok på sele og bandt oss inn i tauet. Veobrehesten Bregleppa åpenbarte seg med en gang. Den var enorm rett bortenfor der vi satt, men noen meter lenger ned sluttet den og det eneste som syntes var små revner i snøen. Var dette skummel snøbro, eller rett og slett ufarlige sprekker i snøen? Vi fant en passering mellom revnene og listet oss over etter sondering med breøksa først. Joda, ved nærmere øyesyn så det nokså trygt ut . Videre kom en bratt snøbakke, som førte oss ned i brebassenget sør for Veobrehesten. Der vi trasket innunder den mektige østveggen på Leirhø, prøvde vi å finne beste vei til topps. Eggen opp fra vest (mot Leirhø) så overkommelig ut, men noen spor som vi gikk i på breen, ledet oppover en snøfonn som strakte seg nesten helt opp litt til høyre (øst) for toppen. Vi valgte til slutt å følge disse sporene og kløv opp på fjell med særdeles god friksjon til var på eggen rett øst for toppen. Herfra så toppen svært luftig ut! Spesielt var det også å sitte på et fjell som var så rødt av rust. Nesten hele Veobrehesten er knall rød, og noe som er minst like fasinerende når man kommer fra sør, er et belte med mørkt fjell som stiger opp fra breen og helt opp på østtoppen. Veobrehesten er en av de mest morsomme og kanskje den mest merkverdige toppen i Jotunheimen. Vel, der hvor fonna nådde nesten helt opp satte vi igjen sekkene, og tok med fotoapparat og tau. Å følge eggen til topps var helt uaktuelt. Svære steiner lå stablet på vippen. Rart de fortsatt lå der. I stedet traverserte vi under toppunktet og litt vestover til en hylle. Opp en kløft med dårlig fotfeste nederst, men brukbart fingertak. Med friksjonen som hjelp dro vi oss opp der og kløv lett til toppblokka. Så var det stopp! Toppblokka hadde jeg lest om. Den skulle være nærmest umulig å komme opp med fjellsko og uten tau/slynger. Og for vår del stemte det bra. Vi strakte armene så lange de var, og fortsatt manglet vi en halv meter til bøttetaket på toppen av blokka. Det var ingen annen utvei enn å lage lasso på tauet og få slengt det opp så det festet seg. Det gikk, jeg dro meg opp i tauet til jeg nådde bøttetaket. Med noen sprell (godt ikke Morten fikk se dette også ) satt jeg der på drøye kvadraten. Snakk om luftig topp! Erling var fornøyd med å ta på toppunktet og var ikke like ivrig etter å danse rundt varden. Noen bilder ble selvsagt tatt, og da Erling rakte meg kameraet sitt tok jeg av meg solbrillene og la de pent ved varden. Men skulle jeg ta de med igjen? Neeeida! Vi kom oss tilbake til sekkene igjen, og nå ville jeg bort på østtoppen. Jeg ville prøve å følge eggen over 2 mindre hammere til nabotoppen i øst, mens Erling fant en mindre utsatt vei lenger ned i sørsiden hvor han traverserte bort til skaret før østtoppen. Det var når jeg var halvveis mot dette skaret det plutselig slo meg: Hvor er solbrillene mine? Rask gjennomgang av de siste hendelser konkluderte med at de måtte ligge igjen på toppblokka. Selvsagt! For en dust! De måtte jeg nesten ha. Jeg kløv tilbake med tauet over skuldrene. Ny lasso ble laget, og ved å knyte løkker nedenfor lagde jeg en taustige og kom greit opp sånn at jeg nådde solbrillene. 2 toppbesøk fikk holde i dag! Jeg kom meg ned til skaret før østtoppen med litt utsatt klyving og aking. En overhengende hammer ble rundet på sørsiden. I skaret der satt Erling og slappet av i solen. Der skulle han fortsatt sitte og se på meg klyve videre. Eggen opp til østtoppen var litt utsatt, men meget fast med gode tak, og veldig kort. Morsom liten egg! Vi kom oss ned til breen igjen ved å gå mer rett ned i sørsiden fra skaret. Mye løsgods nedover. I samme spor gikk vi tilbake til base camp nord for 2110. Veobretind Før vi kom ned til Veoskaret, ville Erling svinge oppom ”grushaugen” 2110, som han kalte den. Og den er ikke akkurat imponerende nei. Den var fort gjort. Fra Veoskaret gikk vi i tau igjen over til skaret vest for Veobretinden. Og det er nok lurt! Her skjulte breen flere småsprekker (10-50 cm brede). Vi fulgte et ferskt spor, og de som hadde gått der før oss hadde tydeligvis tråkket igjennom, om enn ikke faretruende nedi. Den var for smal til det. På vei tilbake tråkket jeg også nedi med et bein, og hørte ”klunk, klunk” da snø og is forsvant nedover. Den var også for smal til å romme en person, men dog. Veobretind ble besteget via den laaange vestryggen, den føltes i hvert fall svært lang. Joda, vi begynte å bli slitne. På vei tilbake til Veoskaret kom noen lette regndrypp. Det hadde vært vekslende, med sol av og til, men først nå kom bygene. Ura ned fra Veoskaret mot Heillstugubreen ble tung. Bare noen korte snøfonner ga noe gratis. Godt slitne ankom vi Spiterstulen litt før kl 21, etter 14 timer på tur. Takk til Erling for turfølget, og for en flott og spennende tur!
  14. En kamerat som jeg ikke hadde vært på tur med på flere år, foreslo før helga en tur til Jotunheimen. Der hadde jeg ikke vært på sommerføre på flere år, så det passet fint. Han hadde ikke vært på Mjølkedalstind. Jeg hadde vært der kun en eneste gang tidligere for 27 år siden. Den gang rekognoserte jeg nedover syd-østryggen til jeg kom til et punkt hvor jeg så at en lett kunne ta seg bort til en renne som så grei ut videre nedover. Så vi bestemte oss for en oppstigning langs denne ruta. Thommesen har vel også en beskrivelse av ruta. Etter en god frokost på Fondsbu lørdag morgen, la vi i vei langs turistruta mot Olavsbu. Fra høyeste punktet ovenfor Sjogholet (merk navnet) fulgte vi ryggen med flere småtopper innover mot tinden. I nordvesthellingene var steinene dekket av rim og var glatte etter nattens kuldegrader. Høyt oppe i tinden åpenbarte renna seg opp mot venstre. Morsom klyving, men mye løs småstein, så vi holdt oss nær hverandre for ikke å bli truffet av stein som hadde opparbeidet seg stor fart. Da vi kom til stedet jeg kjente igjen fra 27 år tilbake, tok vi ut på eggen til venstre og videre greit til topps. En gruppe på seks mannfolk som vi hadde vekslet ord med på ryggen nedenfor tinden, hadde vi fortalt om renna. Men de hadde gått feil, og nå så vi dem plutselig på et utspring nordøst for toppen. Vi tenkte at de nå ville fortsette mot normalruta opp fra Olavsbu. Men mens vi satt og spiste, kom de en etter en opp på toppen fra syd-øst. De hadde traversert et stykke mot venstre, men ikke helt bort til renna, før de tok seg opp. Så her er det tydeligvis flere oppstigningsmuligheter. Bare en av dem hadde psyket ut nede i fjellsiden og satt igjen der. Slingsby og Vigdal kom jo opp fra denne siden under førstegangsbestigningen, og de hadde måttet bruke tauet på noen vanskelige passasjer. Men nå var jo Slingsby en type som gjerne oppsøkte vanskelighetene. Utsikten fra toppen denne dagen med sol og klar himmel var formidabel. Vi kunne konstatere at Mjølkedalstind er en av de ytterst få topper hvorfra du kan se alle de tre store innsjøene (Tyin, Bygdin og Gjende) i Jotunheimen. Etter en solid spisepause fortsatte vi nedover nord-vestryggen til nedenfor det noe bratte partiet. Her tok vi til venstre og ned til det største vannet i det som heter Øvre Mjølkedalen. Nydelige lyngsletter å rusle langs vannet. Det var varmt nok til å gå i bar overkropp, og med klunkingen av småbølger mot steinene inne ved stranden, var det rene høysommerstemningen. I syd-østenden av vannet kom vi inn på turistruta mellom Skogadalsbøen og Gjendebu/Fondsbu og fulgte denne tilbake til Fondsbu. Kameraten min hadde en slik moderne duppeditt (GPS) hvor en kan lese av alt mellom himmel og jord, fra bestemors fødselsdag til hvor snøen falt i fjor. Han kunne konstatere at vi hadde gått 27.03 kilometer, vært ute i 9 timer, ett minutt og 32 sekunder hvorav 59 minutter og 7 sekunder hadde vært spisepause og fotopauser (den kunne merkelig nok ikke skille mellom disse typer pause). Søndag hadde det skyet over og meteogrammet på Fondsbu viste at regnet som på lørdag kveld var lovet å komme kl 1500 på søndag, nå var flyttet fram til kl 0900. Men vi hadde tenkt oss på Falketind via pionerruta som vi ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Så vi bestemte oss til å gå til regnet kom. Kommet opp på Snøggeken, så ruta veldig bratt ut. Vi visste hvor den tok opp, for det hadde stått en beskrivelse i forrige turistforeningsårbok. Jeg hadde tidligere gått opp denne veggen via en klatrerute flere hundre meter nærmere Falketind, men fra breen syntes ikke klyveruta noe enklere ut. Breen blir skikkelig bratt det siste stykket opp mot innsteget. Snøen var ganske hard så det var dumt av oss ikke å ha tatt med stegjern. Ett kort parti var det så lite snø over isen at fjellstøvlene festet ikke. Vi måtte hugge isøksa fast i isen og dra oss opp ved hjelp av denne. Det begynte nå å regne, så vi bestemte oss for bare å gå opp til innsteget for å rekognosere. Herfra kunne vi se rundt 30 meter oppover ruta. Det hadde vært morsomt å se fortsettelsen så vi la igjen sekker og tau og begynte å klyve oppover. Som så ofte før, en rekognosering blir til gjennomføring, så til slutt var vi kommet helt opp. Det var ikke aktuelt å fortsette til Falketind som var innhyllet i regn og tåke. Selv om det er grei toerklyving, måtte vi være forsiktige under nedstigningen og passe på å ha gode tak for hendene, for hyllene til bena var til dels glatte og upålitelige av regnet. Men dette er en morsom rute under tørre forhold og selv om den er bratt er det veldig gode tak. Jeg ser ikke bort fra at dette kanskje etter hvert blir normalveien til Falketind, iallfall for folk med fjellerfaring. Etterord. Det er blitt voldsomt med folk i Jotunheimen. På Fondsbu lå folk i hele peisestua natt til lørdag. I følge Solbjørg (vertinna) hadde det vært fullt kjør hele uka. På lørdag hadde vi inntrykk av at det hadde vært folkevandring til Falketind. Det ser ut til at alle, fra barn til oldemødre nå skal opp på toppene. Jotunheimen er vakker, men gudskjelov har vi andre fjell i Norge som er minst like vakker og hvor en kan gå i ensomhet.
  15. Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...
  16. Brukbar værmelding så ikke slik ut i praksis da vi kjørte i retning Spiterstulen i går (lørdag). Tunge skyer hang tung nedover toppene. På stedet bestemte vi oss for Spiterhø. Vi gikk en liten rundtur via Skautflya opp på ryggen mot Spiterhø Øst, men ned fra denne et stykke tidligere i bratt helling og opp den store fonna mot Leirhø Nord. På vei opp dit var vi innom to mindre toppunkt på hhv. 2035 og 2057 moh, begge med en pf på ca. 5-6 meter. 2077 moh var i midlertid topp nok, noe en dobbelt pf måling viste. Returen la vi over Spiterhø og senere østtoppen før vi avsluttet på Skauthø (1993 moh). På sistnevnte klarnet det en del opp og vi fikk flotte utsyn innover mot Tverråbreen, Styggehø med mer. Virkelig et utsøkt lys. Etter en natt i telt på vestsiden av Sognefjellet kjørte vi tilbake og opp til Juvasshytta. Dagen før ga vonde knær og vi ville ha en lett tur. På J. møtte vi Panda fra Fjellforum, som var med som trivelig turfølge på skitur over Styggebreen. Snøen var klissvåt og det ble etterhvert en utrolig varme, sikkert 20 grader på 2200 moh!!!! Skydekket var tett, men høyt, med fri sikt til Galdhøpiggen, andre pigger og tinder med. Vi holdt stø kurs mot Porten. Jeg ville undersøke den på forum tidl. omtalte portpiggen, min eneste ubestegne topp i områtet, nærmere. Vi fant den, og andre portpigger, besteg alle sammen og målte pf. Planlagt tur til Veslepiggen droppet vi, men jeg og Julia koste oss i solasteiken på bandet mellom Veslepiggen og Galdhøi, mens Panda tok seg en tur opp ditt. På vei ned var det bare å stake og skli ned breen. Det var litt gøy å suse rett forbi taulagene som trasket ned igjen. Da jeg skled forbi det lengste taulaget, hørte (jeg kan nå litt tysk da) jeg noen tyske deltakere si: "Herrlich" som kommentar til disse individene som suste forbi dem.. De var sikkert lei av å traske i den våte nysnøen i et langt taulag som rykket dem både hit og dit Ved Juvass tok vi farvel med pandaen og kjørte hjem. Pandaen så vi for øvrig igjen i det den føk forbi oss på vei ned fra Valdresflya (var ikke det deg da????) 4 nye topper og 400 bilder, litt vonde knær og ellers fine opplevelser var utbyttet...
  17. Har et dårlig tastatur, så jeg orker ikke skrive langt.. Men, lå i telt litt innenfor Spiterstulen torsdag-lørdag. Gikk opp sørsiden til Midtre Tverråtind på fredag. Peisa ned igjen rennene og fulgte flanken laaaaaangt under hammeren vest for toppen. Kom meg opp igjen på ryggen i skaret og fulgte denne til Store Tverråtind. Derfra via en timeter som virker tvilsom, Vestre Tverråtind. Gikk ned til nedre Tverråbandet og fikk med meg Lindbergtind. Derfra fulgte jeg kanten av Tverråbreen. Ikke helt trygt å følge denne breen uten tau, var flere monstersprekker inntil med "løypa" i kanten av breen. Dagen etter var det bikkjekaldt, kneet murret, men, jeg fikk dratt meg opp på Styggehø fra sør, tross det dårlige været. En uhyre kjedelig fjellside. På platået snødde det tett, og jeg så nesten ingenting mens jeg løp som en gal på alle varder og oppstikkende steiner - det er jo helt flatt her, måtte være hundre prosent sikker på at jeg hadde vært på topp 2200. 2180, har ikke nok pf, by the way. 2200 hadde 15m på min klokke. Tok med meg 2213, og fulgte snørenner ned igjen i Bukkeholet, før jeg pakket sammen teltet, og peisa på hjem igjen til Oslo. En kompakt og fin tur syntes jeg. Si fra hvis noen er hypp på bilder, jeg har en hel haug liggende.
  18. Det var en grå dag i Jotunheimen. Skyene lå der tunge og dyttet på fjelltoppene. Vi gikk fra Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen til dalen begynte å butte nedover mot Visdalen. Regnet kom og gikk og skyene lå ned til rundt 1500 moh. Glimtvis så vi Kyrkja og Tverrbytthornet ruvende på hver sin side av dalen. Opp ryggen mot Visbretind gikk det over fra byger til bare regn. Vi tok det med ro og nøt den friske fjellufta. Ute på brefallet til Visbrean holdt noen brevandrer på med å ta seg frem. Fra ca 1850 moh økte bratthetsgraden på ryggen og vi måtte ta henda til hjelp enkelte steder. Videre smalnet eggen av og et par luftige punkt måtte passeres. Ryggen ble fulgt til topps på første topp i dag, Visbretind N-2. Ned fra denne var det bratt, men opp til neste topp var det bare steinrøysa igjen. N-1 er en fin topp selv om vi ikke så mer enn 20 meter. Begge disse toppene har tydelig primærfaktor, noe Torgeir også har bevist med sine målinger på hhv. ca 10 og 11 meter. Vi gadd ikke gå videre i regnværet og tåka. Returen ble lagt ned på vestsiden av eggen på lettere terreng. Mye løst, men ikke annet enn det. Fra ca 1800 moh kunne vi følge snøflekker nedover, faktisk helt ned til 1500 moh. Så var det bare å labbe tilbake til bilen. Og Torgeir: fine topper, flott at du har målt! Nå er det litt lettere å se hva som faktisk er 10 meter i fjellet.
  19. Vi var fem stykker som skulle på tur denne søndagen. Kim, Trine og jeg kom fra Gudbrandsdalen, og Morten og Julia fra Valdressida. Vi satt og knastet tekstmeldinger underveis, og mente at vi kom til å bli litt forsinka fra begge kanter pga. gjenglemte ting med påfølgende snuoperasjoner, men merkelig nok var vi alle sammen på Spiterstulen til avtalt tid. Det var litt småhustrig fra morgenen av, men været var slettes ikke verst med enkelte blå hull inni gråe skydotter. Vi la av gårde innover Visdalen, og praten gikk løst om alt mellom himmel og jord, men mest om fjell, selvfølgelig. Da vi nærmet oss Heillstuguåi, tok vi av hovedstien og fulgte stien langs elva oppover mot breen. Vi tok oss en piknik i graset for å lade opp litt til den videre ferden, Morten med gulrøttene sine mens vi andre skeiet helt ut Snart ble det slutt på det meste av vegetasjon, og steinen tok overhånd. Vel oppe ved brekanten, var det på med seler og tilbehør samt stegjern. Det var is det første stykket oppover, så der ruslet vi spredt. Høyere opp lå det snø oppå isen, og da var det på tide å lenke seg fast i tauet før ferden fortsatte. Vi gikk på venstre side av breen da høyresiden var temmelig oppsprukket. Innen vi kom oss i tauet, tetnet det seg bra til, og det begynte å snø, og toppene forsvant i tåkehavet. Jeg førte an oppover breen, og til å begynne med gikk det litt i sikksakk for å unngå sprekker, men etter hvert var det strak kurs mot et punkt mellom de to brehestene. Det lå mye snø høyere opp på breen, og det var få synlige sprekker på platået, men jeg fant et par allikevel som jeg tråkket såvidt nedi. Det kom noen kraftige vindkast over breplatået, men da vi nærmet oss det brattere henget mellom hestene, roet det seg igjen. Vi holdt oss nærmere den søre hesten der det var færrest sprekker, og vel opp bratthenget var det bare å skrå mot Nordre Heillstugubrehesten 2136 moh. i en del nysnø. Oppe ved steinryggen, var det ut av tauet og av med sekkene før vi forserte ryggen til topps. Det var vått og sleipt med nysnø på steinene, men ryggen var veldig grei, og det tok ikke lang tid opp. Vi tok oss tid til å skue litt utover og fikk bl.a. øye på to taulag på tur over platået i spora våre. Deretter bar det ned igjen og inn i tauet før jeg førte videre an mot Søre Heillstugubrehesten 2120 moh. Det gikk som en vind over breen, og snart var vi ved den vesle hytta på ryggen, og det var ut av tauet igjen. Derfra var det ikke mange minuttene opp en ny sleip steinrøys til toppen. Skyene kom og gikk hele tiden oppi her med noen få blå gløtt, og innimellom dukket Heillstugutinder og Memurutinder fram av tåka. Her oppe fant vi også ut hvor den godt skjulte latternerven sitter på kroppen, men det har vi tenkt å holde for oss selv Et tips er å rulle på en stein og falle baklengs i røysa, så kanskje den slår ut... I lé av hytta på bandet, tok vi oss en matbit, og da dukket de to taulagene opp, totalt 11 personer, og vi slo av en liten prat med dem. De var på hestetur de også. Tilbake igjen over breen, fulgte vi samme rute til å begynne med, og det gikk litt hulter til bulter ned til platået, men etterpå oppførte vi oss ordentlig. Vi skrådde helt ut av breen på østsiden ned igjen for å slippe å ha på stegjerna og fulgte snøfelt nedover og var innom blåisen enkelte partier. Vel ute av breen, var det av med alt utstyret før den siste marsjen tilbake til Spiterstulen gjenstod. Det kom noen regndrypp først, men etter hvert noen etterlengtede solgløtt, og toppene rundt Visdalen trådte klart fram. Etter drøyt 10 timer var vi tilbake i bilene igjen, og som avslutning på turen, unnet vi oss en burger hver i Lom før vi tok farvel. En kjempeflott tur med veldig koselig turfølge Se for øvrig bilder på www.bergtatt.net etter hvert.
  20. Julia kjørte meg ned til Svein Helge vel halv sju på tirsdagen og snart satt vi i en Passat på vei mot Tyin. Det var overraskende lite folk i denne delen av fjellet og ingen problem å få parkert der stien mot Uradalsvatnet tar av fra anleggsveien. Vi fulgte et greit drag (på tilbakeveien fant vi til og med vardet "sti" her) opp mot skard nord for høyde 1582 moh. Jeg mått en omvei ned til det vesle tjernet som var full av snø og isflak foran breen. Flotte fotomotiv tenkte jeg der Uranostindane speilet seg i deler av vannet og innerst hadde breen kalvet og etterlatt seg en dypblå isvegg, flere meter høy. For øvrig var kanten av Uranosbreen et trist syn. Tynn som ei lompe, klar til å trekke seg mange meter tilbake ved et par varme somre. De siste varme somrene har ikke sendt brefronten så veldig mye tilbake i forhold til kartet (ok det er dukket frem mer av et vann enn det som kartet viser, men), men nå er tunga så tynnet ut at det raskt vil kunne gå fort. Vi trasket etterhvert på blåisen og dro oss bratt opp guffen løsmasse til Langedalstindryggen. Dette ble en annenbestigning for oss begge, men slikt er jo også fint. Været var fint og pausen deilig. Blått i vest. Skyer som begynte å trekke inn fra sørøst. Ryggen ned mot Urdaknatten var bratt syntes jeg, og med gåstaver i den ene handa blei klyvinga litt keitete, så vi brukte nok mye tid ned her. Opp til Langeskaveltinden hadde det gått brukbart, på vel to og en halv time til tross for en liten fotoomvei og småpauser. Heretter skulle det vise seg at tiden bare forsvant. Vedd brekanten tok vi på oss tau og gikk i tomannslag over brebassenget øverst på Mjølkedalsbreen. Dessverre måtte vi langt ned, nesten i 1800 moh før vi kunne begynne oppstigningen. Oppe på ryggen under Sagi satte vi igjen sekker og ruslet videre med fullt klatreutstyr. Tidligere omtalte opptak til fortopp med store løse blokker merket vi knapt noe til (mulig vi gikk litt lenger til venstre) og vi var på sørtoppen ganske raskt. Videre gikk det også veldig greit, over midttoppen og et par andre småknauser, ingen med p.f. over 10 så langt jeg kan skjønne. Jeg visste ikke hvor det vanskelige skulle være, så jeg forstod ikke helt hvorfor ryggen var så bred og lettgått. Nils har imidlertid beskrevet det veldig godt i sin turartikkel. Først var det 4felst vei, så 2felts og plutselig var det bare en midtstripe igjen, sa han... Ingen av oss likte oss mer enn sånn pass. Det var ikke loddrett ned på noen av sidene, men det man kan kalle "i praksis loddrett", å falle ut her skulle man ikke gjøre. Eggen smalnet fort av fra 2 til 1 til en drøy halvmeter. Laust som fy og ikke så godt egnet til å gå i siden på ved å holde seg i eggen (slik som f.eks. sydeggen på Uranostind). Svein Helge ville sikre allerede ved starten på den horisontale eggen og jeg hadde ikke noe stort i mot det. Følte meg litt sånn flytende i magen. Det var rett og slett litt uvant terreng på en måte. Og så løst!!!!! Jeg satt på halvmeterseggen mens Svein Helge sparket til en diger blokk for å teste denne, og da følte man vibrasjonene i hele eggmassen (ikke eggemasse eller eggedosis). Jeg hadde ingen anelse om hvor teknisk vanskelig det skulle bli, for på 3-4 meters avstand så jeg ikke profien på tak og hyller, så jeg tok på meg tøflene som jeg hadde med. Jeg er en elendig klatrer og de gir i alle fall en større grad av trygghet enn de litt mer lefsete fjellstøvlene jeg hadde på. Kim Dahlen, hadde sagt til meg på forhånd, at han ikke trodde jeg ville like meg her, og han hadde rett, men skulle vi komme opp i dag så måtte jeg gå først. Jeg tok meg god tid over smaleggen. "Alt" var løst og jeg ryddet som den "Eggarbeideren". Et titals steiner måtte pent forlate eggen og dundre ned fjellsiden mot Skogadalsbreen. Jeg fortsatt med lavt tyngdepunkt. Eggen ble 40 cm. Så 30 Cm. og akkurat i hakket vet jeg ikke hvor smal den ble, men det var i alle fall god plass til en fot. For å gjøre en lang (i tid) historie litt kortere. Klatringen gikk helt greit. Først oppe en hammer, så 10-15 meter nokså horisontal klyving på og ved siden av en del blokker og så 3 meter opp en litt svalignende hammer. Overraskende lett var det, og under gode forhold ville jeg ikke nøle med å gå her igjen. Og etter alt ryddearbeidet som jeg har gjort ble jo eggen nesten fast (det er kanskje og overdrive litt). Jeg sikret Svein Helge opp til dette som var en slags fortopp til nordre før vi gikk det siste stykket bort til nordtoppen (utsatt klyvepassasje også et kort stykke opp her). Vi tok med oss Sagi N2 som definitivt med sine (tror jeg) snaut 2030 moh og en pf garantert over 10 m burde vært med i enkeltes lister, mens midttoppene tror jeg ikke har sjans (glemte GPS'n og drev med kroppshøydemålinger). Vi gikk tilbake samme vei. Klatringen var meget enkel, isolert sett neppe over 2 / 2+ noe sted, men man kan godt slenge på litt for utsattheten, for det var til tider MEGET eksponert. Vel tilbake sa Svein Helge at dette var mye mer eksponert enn det meste av Skagastølsryggen og jeg følte meg med en gang litt klar for oppgaven Vi skyndte oss tilbake (dette hadde tatt tid) til sekkene og en liten matbit før vi tok med oss Mjølkedalspiggen uten tau. En del beskrivelser har nok tatt litt lite i her, for den siste hammeren var bratt. Like under hammeren leder to varder ut mot høyre og innunder hammeren går ei grusrenne opp til det høyeste punkte fra begge sider. Svein Helge forsvant opp litt til venstre for midten og klatret opp noe som ble loddrett lenger oppe. Jeg ville gradert det til mer enn 2. Etter en kort pause på toppen gikk vi ned igjen samme vei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg holdt på å miste balansen i det holdt litt hardt i noe som var veldig løst. Gode bøttetak gjorde det greit å dingle litt med føttene før de fant land (snaut 2 meter ekte loddrett, dvs. de føltes overhengende) og så 3-4 meter enkelt ned til foten. For å være på den sikre siden rundt jeg der vardene viste vei, litt ut i siden mot Mjølkedalsbreen og ganske riktig, her gikk et drag, litt mindre bratt opp. Opptaket var litt tungt for oss overvektige på vei opp, men ellers meget lettklyvd under gode forhold, og ikke så bratt. Vi vurdrerte også et mer utsatt drag litt lenger mot øst, men her var det et opptak på 3-4 meter som så litt vanskelig ut. I det hele tatt, for folk som er litt høydesvake bør kanskje en taustump vurderes her i alle fall og uansett under vanskeligere forhold (snø, is, glatt). Tunge mørke skyer kom nå fra Valdres og banket på Jotunheimens porter. Vi rakk ikke å snike oss ut og fikk regn og tåke på breen tilbake. Vi fulgte Uranosbreen ned og ellers samme vei tilbake som vi kom. Ikke et menneske så vi hele dagen. Kun siste svake rester av skisporene etter den eller de "gale" menneskene som hadde kjørt ski eller brett ned Uranostindens østflanke, høyt over klippepartier. Det skjer faktisk dødsulykker på slike steder. Nei takke meg til smale, luftige midtstriper med tausikring
  21. Fredag 30. juli Mjølkedalstind er kanskje min favorittopp, og nå var det klart for en ny tur dit. Denne gang ville jeg forsøke snarveien. Gikk i strålende vær fra hytta innover Mjølkedalen. Kloppa over Mjølkedøla var ødelagt, den ene siden hang litt ned i selve elva. Men det gikk greit å passere. Så to vandrere foran meg på stien.. "De tar jeg lett", tenkte jeg. Jeg peisa på oppover bakkene og kom opp til det flotte utsynet mot Mjølkedalsbreen. En liten tåre forsøkte å presse seg frem, "ikke noe fjellparti slår dette", hehe. De to enslige vandrerne jeg hadde passert så jeg ikke mere til.. Videre langs Store Mjølkedalsvannet gikk det fint, før jeg spiste halve matpakka under Storegut. Plutselig så jeg en strek nederst i bakken, der kom forsyne meg den ene av vandrerne. Jeg ble litt stressa da han passerte mens jeg bare var halvveis ferdig med den siste leverposteiskiva. DrittsDNTstier, blir bare stress og mas, blir akkurat som i lysløypa hjemme i Nordmarka jo! Jeg fortsatte oppover stien og fikk øyekontakt med teten, jeg ga på, droppet å fylle noe særlig vann for å spare vekt. Jeg tok han NESTEN igjen i bakken opp mot overgangen til Sjogholet, før jeg taok av stien og siktet mot 1843, sør for Mjølkedalstind. Oppover denne ryggen var det en usedvanlig fin utsikt, man står litt lavere enn de høyeste toppene, og derfor blir utsikten litt mer dramatisk synes jeg. Her var det heldigvis ingen folk, og jeg kunne kose meg med fjellet uten å stresse. Været var supert, shorts hele veien. Nådde snart 1843, her hadde jeg aldri vært.. Ikke mange ubestegne punkter igjen i nærheten av Eidsbugarden nå.. Ned fra denne gikk jeg på snøskavlen for å spare tid og knær. Når jeg nå kikket opp på min elskede topp, så det sykt bratt ut. Men jeg tenkte at "det løser seg vel opp". Oppover var det løs urd, ispedd noen bratte, men joviale snøfonner som bad om å bli brukt. PLUTSELIG hørte jeg det, jeg så en blokk som av seg selv skled ut av sin gamle plass, og rutsjet 10 meter nedover snøfonna, like til høyre for meg. Pulsen økte. Jeg likte ikke denne fjellsida noe videre.. Jeg dro meg mer til høyre og kom opp til noen skrenter, måtte til venstre igjen. Der så jeg renna. Skal jeg opp der!? Ja, får vel prøve da. Dette var min eneste "pushe grensene"- tur i år, tenkte jeg. Jeg kavet oppover noe løsgrufs, til jeg kom til starten av renna. Der inne var det mørkt. Det var fine trinn oppover, og jeg feide oppover renna, med "speed i safety". Min kongstanke på slike steder. De femi vandrestavene var litt i veien, men det gikk greit. Noen meter oppi renna begynte bildene av en liten gutt på toppen, som ikke kunne motstå fristelsen å pælme stein ned i renna. Jeg fikk noia. Her må jeg opp og vekk!! Hva har jeg gjort? Skal jeg croake inni mørrten her, på en topp jeg har vært på? Halvveis oppi renna videt den seg ut og jeg kune klyve meeeeeget forsiktig ut på en list til venstre. Takk gud, jeg var ute av the line of fire. Jeg våget meg tilbake igjen og tok noen bilder. Når jeg kikket meg litt rundt og ned så det helt psyko ut. Har jeg kommet opp her!?!? Videre oppover var det fin klyving, før det var lett til toppen. Nesten ingen vind, og jeg hadde toppen for meg selv. Ned igjen samme vei ville jeg ikke gå, så jeg gikk ned den fine nordvestryggen. Jeg tok av litt tidlig, fordi jeg ville skli på snø nordover. "jeg er jo snømann", tenkte jeg mens jeg kjørte helene ned i den uforskammet bratte fonna. Fikk økt puls igjen, før jeg kunne sikte inn mot skaret under Olavsbunuten. Videre hjemover gikk det radig. Tok igjen et titalls folk på stien. "nå skal jeg vise dem", jeg var tilbake til stresset på kommersløypene til DNT. Etter en ensom dag i fjellet var jeg var jeg latterlig sjenert, derfor ble det med et kort hei når jeg passerte solbrune damer, før jeg ga på og forsvant bortover langs Mjølkedalsvannet. Jeg feide nedover til Melkehullet, og rakk middagen hjemme i hytta. Lurer på om jeg skal avbryte samlingen og bare gå på go'-toppene jeg liker så godt..?
  22. Etter bilferie på nordvestlandet med besøk til bl.a. Ålesund, Molde og Kristiansund, og en haug andre småsteder, overnattet vi like ved Lom natt til søndag 15. august. Da var vi egentlig på vei hjem, men da vi våknet til ok vær søndag morgen og en kjapp telefon til Leirvassbu lovte godvær i det området, MÅTTE jeg bare få rørt lemmene etter all bilkjøringen. Det ble dessverre ikke anledning til fjelltur tidligere i uken, til tross for kjempevær og knall blå himmel hver dag. På Leirvassbu gliste en pen blå himmel imot oss, og det var litt synd vi ikke hadde fått ræva i gir litt tidligere, for nå nærmet klokka seg 12 allerede. Det måtte bli en ganske kort tur, og valget falt derfor på nordre Semelholstind (2004 moh), som har nokså bratte fjellsider på alle kanter. Greiest skal den være fra nord, hvor det skulle være en bratt og løs steinrøys opp. Det var der jeg også hadde planlagt å gå opp. Først ruslet vi på stien mot Spiterstulen langs flere vann til vi hadde passert Kyrkja (2032 moh) og stien begynte å duppe nedover mot Visdalen. Her måtte min gravide kone gi seg, og vi skilte lag etter en lunsj i strålende vær, men litt vind fra vest. Luften var klar, og jeg fikk en liten følelse av at høsten ikke var langt unna. Min kone skulle rusle tilbake til Leirvassbu for å slappe av i solen der, og jeg ga henne en tid for når jeg regnet med å være tilbake ved bilen. Viktig å ta i litt og gi seg god margin, for det er ikke noe moro å sitte og vente 2 timer etter at man angivelig skulle vært tilbake. Fra der jeg forlot stien gikk det litt ned noen meter før jeg passerte like ved høyde 1436. Her hadde jeg tenkt å gå mot venstre for å følge nordryggen opp, men så studerte jeg fjellsiden midt imot, som riktignok så meget bratt ut, med flere småstup oppover. Men litt ut mot høyre, noe ovenfor Visbreen, så det ut som det var en passasje forbi alle småstupene og at det skulle være overkommelig videre opp. Jeg ville prøve opp der, siden fjellet virket fastere opp vestflanken enn hva jeg hadde lest om nordryggen. Nedenfor stupene måtte jeg forsere en steinrøys, hvor steinene ble mindre og mindre ettersom jeg kom høyere opp. Og løsere ble røysa også, men det var ikke lange biten, og ved 1600 moh sto jeg øverst i røysa og var helt innunder stupene. Det som på avstand virket overkommelig, så heldigvis fortsatt forholdsvis greit ut. Jeg gikk på skrå mot høyre over noen sva med småstein og grus. Litt ekkelt var det, men ikke bratt. Så var jeg der jeg hadde planlagt å komme opp. Der var det bratt, men mange tak på fast fjell gjorde at jeg kom greit opp. Jeg kunne også gått opp ennå mer til høyre, så her var flere muligheter. Ovenfor dette bratte partiet gikk det over til stedvis jord, stedvis små steinrøyser, men mye fast fjell også. Noen brattere skrenter var det oppover, men de gikk greit å passere. Så, ved ca 1850 meters høyde, kom jeg til et stort skrått område med fast fjell uten noen løse steiner. Området, som var kanskje 20 meter oppover og 40 meter bredt, var nesten uten sprekker og hadde bare små innsenkninger hvor skoene kunne settes trygt. For øvrig måtte jeg stole på friksjonen i skoene, som var meget god i det tørre været. Egentlig var det ikke så veldig bratt der, kanskje 40 grader helling, men følelsen av å ikke ha noe å holde i var litt ekkel. Videre bar det oppover litt i sikksakk for å gå letteste vei forbi flere bratte skrenter, og til slutt en steinrøys som endte på toppeggen. Noen meter langs toppeggen, og jeg sto på toppen. Fra toppen studerte jeg ryggen videre mot store Semelholstind (2147 moh), som virket spennende og morsom med noen brattere deler. Etter noen bilder og litt mat og drikke, bar det ned igjen samme vei. Forhåpentligvis samme vei. Enkelte av de bratte skrentene jeg hadde passert opp, kunne være litt leie å forsere om jeg ikke fant samme vei ned igjen. Det kunne fort ha medført en del ekstra tid om jeg skulle måtte gå opp og bort og frem og tilbake for å komme meg ned. Jeg fant stort sett samme veien etter litt tenking og studering et par steder. Den nederste og bratteste skrenten gikk jeg ned noen meter mer mot sør (enn der jeg kløv opp). Der jeg kom opp virket det ovenfra litt ekkelt, og siden jeg var alene ville jeg først prøve å finne en lettere vei, noe jeg altså gjorde. Videre gikk jeg stort sett samme vei ned steinrøysa nederst, tilbake til stien og ankom Lerivassbu 10 min før min kone skulle begynne å vente på meg. Hun så litt overrasket ut ; det har som regel blitt litt over tiden tidligere. Jeg vet ikke om det var så mye raskere å gå der jeg gikk opp til toppen i forhold til nordryggen. Litt kortere var det nok, men ganske sikkert noe brattere. 7 timer tok det tur/retur Leirvassbu, men da i veldig rolig tempo den ene veien, noe jeg likte svært godt! Jeg setter mer og mer pris på å rusle i fjellet, ta mange pauser og kose meg. Kommer det med alderen?? Ikke at jeg er gammel ennå, bare så det er klart!! : Nils
  23. Selv om turen med Morten og Coni for under en uke siden fortsatt satt litt i beina, var jeg klar for å avspassere en dag for å komme til fjells når noe så uvanlig som et høytrykk skulle passere sør-Norge. En skikkelig godværsdag i høstfjellet skulle jeg ikke gå glipp av! Dessuten satt Per Rune nesten mutters alene på Glitterheim, hvor han kvelden i forveien hadde vært eneste gjest i peisestua. Ikke køtendenser i fjellet på en midtukedag nå i september akkurat! Han hadde vandret noen dager i Jotunheimen allerede, og hadde bare sporadisk sett andre fjellvandrere. Turfølget var spikret, og sammen skulle vi gå fra Glitterheim opp på nordre Styggehøbreatind (2168 moh), Veotind (2240 moh) og nordre Veotind (2120 moh). En fin rundtur uten altfor mange høydemeter og passe lang. Siden jeg ikke kom meg av gårde onsdag kveld, ble det tidlig avreise fra Nittedal torsdag morgen istedet. Klokken 4 kjørte jeg avgårde, ”bare” halvannen time tidligere enn hva som ville ha vært vanlig avreisetid (for å dra på jobb). Drøyt 4 timer senere var jeg ved bommen i Veodalen i praktfullt høstvær! Klar luft og nesten helt skyfritt; kun lette tynne skyer av dis var å se. Litt kjølig på morgenen selvfølgelig. Da jeg litt tidligere hadde rast igjennom Sjoadalen var det rimfrost på bakken der og en og annen tåkedott nederst i dalen. Nå begynte sola allerede å varme litt. Grusveien fra Randsverk til Veodalen er fin å kjøre helt til stigningen tar til og veien går i svinger til opp på snaufjellet. Stigningen der er alle støtdemperes skrekk med vaskebrett på vaskebrett. Men belønningen er stor når du litt shaky er oppe og kan nyte utsikten til bl.a Rondane og andre fjell i øst. Og på flatene før du kommer ned i Veodalen var det denne morgenen flokkevis med reinsdyr som undrende stirret på meg da jeg kom kjørende. De var heldigvis mer velvillig til å flytte seg enn mange andre firbente skapninger ofte er. Jeg hadde fått slengt en sykkel baki vår Opel Corsa, så en halvtime etter at jeg forlot bommen ved nasjonalparkgrensa trillet jeg litt småsliten ned til Glitterheim. Der møtte jeg som avtalt Per Rune, som hadde ligget og dormet i peisestua etter frokost. Nærmere halv ti la vi avgårde på stien mot Spiterstulen i et nydelig vær! Vi ruslet på stien til vi hadde passert høyde 1451. Der skar vi nedover mot elva Veo, som vi enkelt krysset hvor den rant litt i stryk. Nå var det liten vannføring og nok av steiner å velge på for å komme tørrskodd over. Her på sørsiden av elva var det fortsatt et herlig mykt underlag, men det skulle det snart bli slutt på. Vi steg etter hvert sakte mot skaret noen hundre meter vest for toppen på 1810 moh, og vel oppe på nesten 1800 meters høyde var det kun steiner å se sørvestover mot Styggehøbrean. Dette steinlandskapet vitnet om at Styggehøbrean engang gikk mye lenger ned enn i dag. Nordre Styggehøbreatind besteg vi ved å følge nordøstryggen og etterhvert mer over i nordsiden hvor vi holdt litt mot vest oppover. Da traff vi rett på toppen, som hadde en stor og flott varde. Deilig vær med kun litt vind! Ikke mange plussgradene i skyggen, hvor små rester av nysnø kjempet for å overleve, men i sola i et vindstille øyeblikk var det riktig så varmt. Litt senere tuslet vi vestover mot Veotind (2240 moh). I skaret mellom nordre Styggehøbreatind og Veotind henger fortsatt Styggehøbrean sammen så vidt det er. Vi gikk i en liten bue mot sør på breen for å unngå et litt bratt parti rett fram. Vi slapp å ta på oss stegjern da snøen hadde myknet litt av sola. Her på sørsiden av skaret var breen helt sprekkfri og passasjen opp mot Veotind hadde vi ingen betenkeligheter med å gå uten tau. Det man imidlertid skal være obs på, er en bregleppe på langs med skaret, akkurat på nedsiden/nordsiden av skaret. Der glipper den nordre breen helt øverst i kanten mot skaret, og nå kunne man se en tydelig senkning i snøen hele veien hvor breene så vidt hang sammen. Den hadde vi tenkt å komme oss over litt senere. Men først gjaldt Veotind, og da vi forlot snøen ca 70 høydemeter under toppen, satte vi igjen sekkene og smøkløv opp den noe bratte ura. En flott topp, som tar seg fint ut fra de fleste kanter. Vel nede i skaret kom turens mest skumle del. Vi gikk bort til en liten klippe i skaret som delte bregleppa i to. Vest for klippen hang breene sammen bare ca 3 meter. Der satte vi på oss stegjern og testet det som kunne være en snøbru. Gleppa virket helt gjenngrodd av snø som var steinhard siden det var i skyggen. Der kunne vi ganske godt se at en passering ville være relativt trygg og listet oss over etter litt sjekking med stavene først. Videre gikk vi litt nedover (nordover) breen før vi dreide mot nordvest og skaret sør for nordre Veotind. Denne nordre breen er ganske ”snill” med lite sprekker, men vi kunne se spor av 2 sprekker som gikk i vår lengderetning. Breen falt også litt brattere nordover lengst vest. Det området måtte vi gå ovenfor, siden det der var noen flere sprekker. Derfor tok vi det selvsagt veldig forsiktig når vi så noe som lignet på en senkning og testet med stavene. Snøen var imidlertid hele veien steinhard og vi var nøye med å lese breen, men allikevel var det godt å komme inn på fast fjell sør for nordre Veotind. Nordre Veotind består egentlig av to topper. Toppmarkeringen er lengst mot nordøst på 2120 moh. Kommer man fra sør som vi gjorde, passeres først en topp som kun er få meter lavere. Videre nordøstover var det lett noen meter, før ryggen smalnet av og det gikk veldig bratt ned 7-8 meter. Vi hadde ikke trodd at det skulle være så bratt! Å gå rett på var uaktuelt, og vi kikket litt på østsiden og så på vestsiden. Jeg syntes vestsiden så overkommelig ut, og kløv ned noen hyller med gode tak, men løst. Stupbratt noen meter nedenfor! Så på skrå tilbake til ryggen igjen, under det bratte punktet. Per Rune likte seg ikke der jeg hadde gått, og ville prøve østsiden. Han rotet litt uten at jeg så han, og dukket plutselig opp rett ovenfor noen loddrette meter. Det virket som han ikke kom lenger, men jeg kløv på noen hyller i østsiden mot han, hvor han langet over sekken og smøg seg forsiktig på noen små hyller til der jeg sto. Videre til topps på 2120 veldig lett. Det jeg hadde lest skulle være klatring, var denne toppen fra nord. En hammer på 3-4 meter skulle visstnok sperre veien. Vi ville ihvertfall bort å se, og ganske riktig, noen meter ned dukket hammeren opp. Den fristet ikke noe særlig. Var sikkert overkommelig uten sikring for noen, men vi visste at alternativet ikke var noen lang omvei og ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Derfor ruslet vi tilbake over 2120 og til skaret mellom sørtoppen og 2120. Der gikk det greit å komme ned på breresten under 2120, og denne fulgte vi så langt den rakk mot nordøst. Videre nedover over en ny brerest, den nordligste delen av nordre Styggehøbre. Så samme vei tilbake til Glitterheim, som vi nådde etter drøyt 8 timer på tur. Per Rune skulle sitte på et hjemover. Vi hadde én sykkel! Løsningen ble at jeg tok hans sekk på sykkelen og han jogget til bilen (nesten 8 km). Noen er i bedre form enn andre! For å få plass til sykkelen nå, måtte vi kun ta av forhjulet. Utrolig hva man får plass til i en småbil. Storfornøyde etter en kjempeflott tur bar det hjemover under en himmel som fortsatt var nesten helt blå.
  24. Dro litt tidligere fra jobben på Beitostølen i retnig Glitterheim (forferdelig vaskebrett vei inn til Glitterheim forresten). Syklet inn til Glitterheim (25 min.) ruslet deretter inn langs sydsiden av Veo og skrådde opp i skaret mot nordre Veotind. Mye stein. Lite snø. Veldig enkelt og lettgått, bortsett fra en del bratt og delvis løs ur opp mot ryggen. På ryggen var det fint å gå, men kunne gått vært mer snø for å bryte opp den evindelig steinen. 30-50 meter før toppen smalnet ryggen av. Først et kort stykke med lettgått egg / rygg før en hammer dukket opp. Følte meg veldig usikker på den. Den så ikke så vanskelig ut, men samtidig var jeg veldig usikker i det jeg var der alene. Hammeren var delt i to med en avsats på midten. Klatret først opp til avsatsen og sonderte videre. Gikk så ned til sekken, skiftet til fjellstøvler og tok på jakke og gikk opp igjen. Er ikke noen guru med graderinger, men det var vel punktvis opp mot 3'er klatring. Bratt, noe luftig og utsatt, men kort. På toppen oppdaget jeg enda en topp "sørraforr". Æsj! Tenkte jeg, men ruslet videre. Fra skaret brukte jeg øyemålsmetoden (øyne rett fram + ca. en halv meter) og talte meg oppover 2 og 2 meter og fikk på den måten målt primærfaktoren til 15 meter. + / - et par meter. Hadde ikke lyst til å klatre ned hammeren igjen, så jeg gikk fra hovedtoppen ned ei renne mot Styggehøbreen. Greit et stykke, men den ble også temmelig bratt i bunnen. Derfra enkelt tilbake til sekken. Været ble tyngre og tyngre og det ble dårlig med fotografering, dessuten hadde ekstraturen med "måling" av primærfaktor tatt tid, så jeg bestemte meg der og da for å droppe de videre planene mot N Styggehøbreatinden og Store Veotind og heller komme tilbake når været ble bedre. Det var nok en klokelig avgjørelse, for allerede nå tidlig i august er det merkbart hvor mye fortere det blir mørkt, spesielt ved gråvær. 14 minutter på sykkel ned igjen, og en drøy kjøretur tilbake til Valdres etterpå.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy