Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'sunnmøre'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 49 resultater

  1. Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  2. Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
  3. Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til (Hallehornet) Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.
  4. Tok meg noen dager på tur i sommer. Planen var å gå Hornelen, samt en del topper i Sunnmørsalpene. Været skulle vise seg å sette en stopper for store deler av planene, men med familie i Ålesund var det greit å ligge værfast å ta på sparket turer derfra. Turen starter ganske bratt og brått rett ved Alnes "sentrum". Her er sti godt merket oppover til første flaten og utsikten mot Alnes fyr er helt fantastisk. Eller vanligvis, i dag skulle det være lavt skydekke som tok vekk en del av de beste fotomulighetene. Vinden tok seg gradvis opp, men skodda slapp liksom aldri taket. Vi trasket videre forbi jakthytten og hadde et lite håp om å få et glimt eller to av den flotte utsikten (rett i havet) ute på Lesten. Vi var heldige å få et par glimt av hva denne turen har å by på, men fikk ikke de helt store bildene, selv om litt tåke gir utrolig kul effekt noen ganger. Her er det greit å følge merket sti, for her er mange plasser man kan ramle ganske mange meter i fritt fall. Som den ivrige fotografen jeg er, prøvde jeg å få litt bilder fra en bedre vinkel, men det lot seg ikke gjøre. Været spilte definitivt ikke på lag med oss denne morgen. Det er utrolig fint å sette opp telt her ute, med fantastisk utsikt og god plan flate godt inne på kanten. Anbefales om man er i området. Vi fortsetter turen mot Kjerringtindane før vi setter kursen mot Sæteregga og Storhornet. Du vet den følelsen man får når man står på kanten av et stup... den trangen til å hoppe? Jeg får ikke den Vi slo egentlig fort fra oss håpet om å gå opp på Storhornet. Med den tette tåken så vi liten vits i å ta turen opp da hele vitsen med Storhornet er nettopp utsikten. Vi kuttet litt inn på ruta å gikk langs vannet i stede. Noe vi kjapt skulle angre bittert på. Det var veldig kronglete å gå her, bratt, og noe så sjukt med mygg... Vi holdt på å bli sprø og faktisk inne på tanken om vi skulle stupe i vannet å svømme tilbake Godt spist kom vi oss omsider tilbake og måtte ha en obligatorisk photoshoot på Johan Skytt Alt i alt en fantastisk tur som virkelig kan anbefales. Dog ville jeg satset på litt bedre vær når man først skal ta turen opp her
  5. Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.
  6. Hei. En kompis av meg har aldri vært på Sunnmøre/Møre og Romsdal. Jeg er opprinnelig født i Ålesund men flyttet derfra i ung alder, så jeg har ingen erindring om teltturer fra området, kun dagsturer. I går ringte han meg og lurte på om vi ikke skulle pakke sekkene og komme oss avgårde oppover i morgen, noe som jeg selvsagt ikke er uvillig til Men, da lurer jeg på: Er det noen her på FF som har noen gode tips om en fjelltur med et par overnattinger? Som gjerne har utsikt over fjord/fjell/hav og i tillegg evt. er i nærheten av et vann hvor man kan få fiske samt drikkevann? Vi skal selvsagt telte. Jeg vet, dette er mer enn et kinderegg med tre ønsker, men det er jo tross alt Sunnmøre vi snakker om
  7. Vurderer noen dager med fjellvandring siste helga i mai, og har da tenkt på romsdalen og kanskje tafjordfjella. Vi er i god form, og både hytte til hytte, telt og airbnb er aktuellt som overnatting. Vi trenger altså ikke sammenhengende turer. Er vi noen uker for tidlig ute, eller er det ok mtp snø??
  8. Sofatelt

    Blog-tips

    Hei! Eg må berre tipse om ein flott blogg eg følger sjølv om eg ikkje har små barn lengre 👍 http://turmedlillemannogmor.blogspot.co.uk/ Små og store turbeskrivelser med mykje gode bilder! 😄
  9. Fekk æra av å sjå førpremiæra av "Sunnmøres Alpine Arv" på Volda kino for nokre veker sidan og forrige veke gjekk filmen på NRK. Ein godt laga film med storslått natur og lokale, nasjonale og internasjonale legender inkludert. Anbefalt syning på det sterkaste og lenkjar den derfor her på forumet for dei som ikkje har fått det med seg! Enjoy. https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA50001415/15-03-2016 -Petter
  10. En kjapp tur til Rundabranden på fugleøya Runde i Herøy Kommune på Sunnmøre. --- 500-600 meter å gå fra denne store parkeringsplassen til stien oppover begynner. Stien begynner her. Ikke tråkk i forbudte områder. Stien begynner fint asfaltert. Så blir den til grus. Senere til slitt gress tråkk. Porten er fin. Fjærbelastet lukke mekanisme nederst. Mange slike fine skilt stolper som viser vei på fjellet på øya. Noen gjørmete parti var der også. Utlagte plankebroer sikrer tørre sko. Noen vann er det på Runde. Men, ikke drikk av dem. Du vil få bendelorm på grunn av måsene som driter i vannet. Kaldekloven Utenfor er det rakt i havet. Målet for turen, Rundebranden (300 moh). Fra et annet nettsted og i 360 grader panorama Velbrukt sti fra Kaldekloven. Kaldekloven Tåken dekker Kaldekloven. Fortsatt et stykke igjen til Rundebranden (300 moh). Tåken sniker seg over terrenget. Snart fremme på Rundebranden (300 moh). Flotte skiltstolper er satt opp over alt. Fremme på Rundebranden (300 moh). Håper bildene faller i smak...
  11. Kom fra Ørsta, og sammen med masse turister tok vi ferga over Hjørundfjorden, fra Sæbu til Leknes. Mektige omgivelser, men en del skyer lå over alle toppene. Det skulle imidlertid bli topp vær neste dag! I Urke tok vi av opp Urkedalen, men stoppet ved en grind et stykke opp på grusveien. Bortimot 50 par stirrende geiteøyne møtte oss bak grinda. Om det var friheten utenfor grinda som de lengtet etter, eller om de bare var nysgjerrige, var vanskelig å si. Usikkerheten vår gjorde i alle fall at vi var meget forsiktige der vi åpnet skaberakkelet, som viste seg å måtte åpnes utover. Heldigvis spratt geitene unna, og vi kunne kjøre inn. Ikke så mye som en killing slapp ut i dalen her, nei! Vi kom likevel ikke mange hundre meterne videre, før det igjen var stopp – definitivt! Et berg av snø lå over veien, som et forvarsel på hva vi hadde i vente lenger opp i dalen. Vi satte derfor opp teltet rett ved veien (gps 32 V 374011 6901769 på 130m) og tok livet med ro utover kvelden. Noe opplett i skyene var det, og innimellom fikk vi derfor små glimt av «herlighetene»; tårn og spir og kvasse tinder! Utpå kvelden kom det en kar i olabukser travende i stort tempo oppover mot oss, og jeg sa til junior: «Nå blir vi kanskje jaget? Det ser ut til å være bonden sjøl.» Men jeg tok feil, for det var en trimmer. Han for forbi, men på tilbaketuren kom vi i snakk. Han fortalte om enorme mengder snø i fjellet i vinter, og at det var målt over 3 m snø på flatmark ved en hytte oppi dalen der i vinter. Det forklarte fonna som sperret veien nå i slutten av juni. Raset var kommet høyt oppe fra. Neste morgen var det lettskyet og pent, og omgivelsene kunne nytes i fulle drag. Særlig virket Urkedalstindene spennende, og det var jo innover i denne retningen vi skulle. Vannflaskene lot vi ligge tomme i sekkene, og løftet om finvær ut dagen gjorde at vi tok med et svært begrenset utvalg tøy; bare en varm genser og vindjakke. Stegjerna og isøksa fikk derfor rommelig plass i ryggsekkene. Opp til Nordkopen Kl 08.00 presis la vi i vei, over snøfonna, og på veien videre opp i dalen. Vi hadde ikke engang rukket å gå en kilometer, før vi tok av på sti ved skiltet som viste «Råna» på gps 32 V 374543 6902371 230moh. Lettgått sti her, og nærkontakt med de ville Urkedalstindene. Nede ved elva lå en fonn oppetter dalen, som bare ble større og bredere, og rundt en sving (oppe i Nordkopen) så vi at den vokste seg så stor oppover at vi kom til å gå på snø fra nå av. Stien svingte litt opp i et bjørkekratt, så vi fulgte den. Det var dumt, for krattet slukte tråkket nesten helt, og seinere på dagen gikk vi mye lettere på snøfonna ned igjen. Nå fikk vi også se veien videre opp den nordvestvendte dalen. Vi hadde lest om veivalget her; men «snøflanke-alternativet» endte ikke i klyving som det normalt gjør seinere på sommeren. Nå var det bratt snø helt opp. Derfor valgte vi «stien opp i skaret» og deretter eggen oppover mot Midtre Regndalstind. Usikkerheten her var snøforholdene oppe på eggen og ikke minst over en meget bratt hammer som var lett å identifisere. Snø lå det uansett hele veien oppover, så noen sti var det ikke snakk om å følge. Trøblete fylling av vannflaskene Etter et litt flatere parti i dalen kløv vi inn på noen sleipe våte klipper for en pause og litt vann. Østtoppen på Elsandtindene (1398m) tok seg vanvittig bra ut herfra; spiss som en nål. Vi kløv litt videre på klippe, som variasjon til snøtråkkinga, men det ble for tungvint, sleipt og glatt. Da var snøen et bedre alternativ, og ikke minst jevnere stigning. Etter en stund til så det dårligere ut med tanke på rennende vann, og jeg søkte resolutt opp mot høyre til «den siste bekken». Det viste seg å bli et styr å komme helt inn til denne, for å få fylt flaska. Rett forfra var det stor fare for gjennomslag i snøen så det ut til, så jeg måtte velge en bratt og sleip variant fra siden, som i tillegg ga meg en «forfriskende» dusj. Jeg ble søkkvåt og tenkte at jeg selvsagt burde ha fylt flaskene ved forrige stopp, men egentlig gjorde det ikke så mye i solvarmen. Nå var vi klare for å komme oss opp på eggen. Snøen bratnet til, og jeg tråkket bedre spor for Lars-Petter (17). Så kløv vi inn på soltørr klippe, som vi fulgte rett opp (grad 1). Ned igjen valgte vi selvsagt glissade på snøen ved siden av. Ryggen mot Midtre Regndalstind – en «høydare» Oppe på ryggen ble det mer utsikt, og vi søkte steinur de få stedene vi kunne, i stedet for snøen. Jeg var svært spent på den bratte hammeren. Ville snøen gi oss skumle utfordringer her? Snart smalnet eggen inn, og vi fikk nærkontakt med nordstupet, men kunne også se dagens mål; Råna! Den så i alle fall soltørr ut, i alle fall øverst og ytterst på det som måtte være en kvass egg. Nå gikk det bratt opp på hammeren, og snøen forsvant for en stund. Forholdsvis bratte utoverhengende sva mot sør tvang oss mot venstre og en tometers hammer dukket opp; åpenbart fotturens vanskeligste punkt for eventuelt høydesvake. Klatreteknisk var det nok bare en ener, men luftigheten var absolutt til stede. Vi nøt imidlertid punktet, dog med skjerpede sanser. Nå dukket snøen opp igjen, og en relativt luftig egg måtte passeres. Bare artig i godvær, vindstille og under fine snøforhold. Stegjerna og isøksa ble liggende i sekken min, men så hadde jeg stavene å støtte meg på også. Junior tok opp isøksa som ekstra støtte og sikkerhet nå. En ny bratte/hammer dukket opp, og siden snøen her i nordflanken hadde ligget lenger i skygge, var den ganske hard. Vi kløv derfor opp på bar klippe til toppen, og krysset så en ny snøegg, som hadde den fine formen at den ble kvassere helt på slutten inn mot ryggen opp mot Midtre Regndalstind samtidig som det der også ble mindre luftig. Konklusjon: Artig! Nå måtte vi krysse vestflanken på Midtre Regndalstind; et relativt bratt snøfelt med god utsikt nedover. Ved isete forhold vil jeg tro folk vil sette pris på stegjern og isøks også her. Oppe på den flate og brede ryggen mot Råna tok vi en solid pause i sola, før vi satte igjen sekkene, tok av oss på overkroppen, og kjørte på opp til toppen. Underveis dukket det plutselig opp en masse fotspor i snøen, som forsvant like fort som de var dukket opp. Dette forundret oss veldig – hva var dette? Jeg så to parallelle lange smale søkk i snøen; spor av helikopter! Det kunne ikke være annet. Grundig utforsking av toppeggen Lett klyving de siste meterne opp på Råna, på soltørt fjell. Kjempemoro! Eggen gikk sylkvasst videre utover mot noe som så ut til å være to toppunkt til. Vi var så ivrige etter å utforske denne at vi i første omgang helt glemte toppbilde ved varden! Det var bratt klyving (grad 2?) ned i skaret mot neste «topp» - men dette klyvet kan omgås i østflanken. Så luftig opp til denne toppen, som vi likevel ikke trodde kunne være høyest. Lars-Petter ville ikke klyve videre uten at jeg fikk «sjekket ut» først. Det ble opplagt toerklyving videre, muligens en 2+ også, og hakket luftigere opp til neste (og siste) toppunkt. Vi koste oss i godværet, men var ytterst forsiktige. Ingen markering av «toppen» her, så vi la opp noen steiner. (Vi måtte imidlertid flytte dem, for å klare å ta oss tilbake igjen, før vi igjen la dem på plass.) Nå var det definitivt stopp uten tau. En 15m loddrett hammer og sylkvass egg lenger der nede! Jeg fant to rappellfester; en kile og karabinkrok, og en kamkile med karabiner, og som en liten skjæreunge fikk jeg løsnet metallet og plukket det med meg! Vi kløv tilbake og tok litt bilder underveis. Ut fra synet å dømme, og ut fra gps-sporet, later det til at det høyeste punktet er den første (og lettest tilgjengelige) toppen. Så gikk vi lett på snøen tilbake til sekkene, og fikk på oss trøyer igjen. Uten solkrem var det ikke trygt med mer enn 1,5 t i disse omgivelsene! Vi ville plukke med oss Midtre Regndalstind også, men direkte opp nordeggen ville vi ikke prøve, for øverst her lå en rest av en svært bratt snøfonn. Den sperret hele nordflanken, men ved å følge vesteggen opp gikk det greit. De siste meterne var horisontal luftig egg – herlig! Vi tok oss god tid til litt fotografering både her og på veien ned igjen. Og returen er noe av det mest behagelige jeg kan huske å ha gjort; nedover på snø nesten helt ned til 250 meters høyde! Se evt andre og mer kommenterte bilder på: http://peakbook.org/...)este tur!.html
  12. Slo leir i Vengedalen 24.juni, ved gps 32 V 438224 6931340 på 610moh. Grei teltplass her ved siden av et trebord med benker. Vi håpet på skikkelig opplett neste dag. Varselet var i alle fall bra for formiddagen, men det lunefulle romsdalsværet skulle vise seg å slå til, og det ble lite gløtt av sol, men derimot svært så oppfylte værprofetier for ettermiddagen; regnbyger. Fra teltet gikk vi neste morgen noen meter tilbake på veien, over broa, og krysset slik enkelt elva, og satte en ganske direkte sørøstlig kurs opp fjellsida på Vengetindene. Litt kratt, men vesentlig på store snøfelter opp mot en elv og en skulder vi kunne klyve opp på bart fjell. Noen punkter med grad 1, men et fint alternativ til snøen. Små glimt av sol ga oss motivasjon til å fortsette, selv om det var foruroligende mye skyer rundt oss. På rundt 1300 moh flatet det ut, og vi rundet søreggen på Vengetindene i 1500 meters høyde, noe som var passe med tanke på innsteget på breen som ventet. Her gikk det fotspor, men vi tok på tau, stegjern og tok også fram isøksene i tilfelle fall i sprekk. Så ikke snurten av noen sprekker, men jeg hadde sett bilder fra denne breen seinere på sommeren… Noe bratt i bløt snø opp de siste meterne til vesteggen på Kvanndalstind, men helt uproblematisk. Toppen kunne vi imidlertid ikke se på grunn av skyer, og vi var spente på om snøen kom til å gi oss vanskeligheter lenger opp på eggen. Stegjerna mine løsnet etter tur, og neste gang skal jeg prøve å surre dem med en kraftig strikk! Opp en meget bratt snøbakke, og et noe luftig punkt, før eggen flatet litt ut. Herfra så vi at det opplagt ble en klatrelengde, så jeg skiftet til svasko og tok fram alt klatrejernet jeg hadde båret opp. Akkurat i det jeg sto ved starten av taulengden og la inn punktet på gps; 32 V 440703 6929854 på 1625m, kjente jeg et drypp. Jeg tok et godt tak i første nabben, så ut til å være 3er klatring opp her, da det kom noen drypp til. All sikt forsvant, og skalljakka ble plukket fram av sekken, mens regnet økte på i intensitet. Ergerlig! Jeg har respekt for – og erfaring med – våte romsdalsfjell, og skjønte at dette betød retrett – igjen! Forrige gang, for flere år siden, var det kraftig vind som gjorde at vi snudde noe lenger nede på eggen. Vi skjønte at dette bare var første skuren av en rekke på flere som ventet, og varselet sa at regnet skulle øke på i intensitet utover ettermiddagen, så vi var ikke i tvil om at vi skulle snu. Nede på breen igjen lettet det, sola kikket litt fram, og jammen kom ikke toppen til syne også! Et øyeblikk lurte jeg på om vi hadde valgt feil, og tok noen fine bilder av Kvanndalstinden og Torshammeren. Skyene lå imidlertid tett rundt overalt, og sola forsvant like brått som den hadde dukket fram. Vi fulgte nå normalveien ned breen og like nord for Olaskarsvannet – snø hele veien, og lett og behagelig retur. Over Åndalsnes var det nå en mørk vegg av regn som nærmet seg oss, og idet vi hadde rundet nordeggen på Olaskarstind forsvant all sikt fullstendig! Heldigvis var det spor å følge i snøen ned mot Hornvatnet, for nå pøste det ned, og jeg så 3-5 meter foran meg. Lars-Petter, som gikk bak, mistet meg en stund av syne, og ble litt stresset. Jammen godt vi ikke drev 3er-klatring oppe på eggen nå! Snøforholdene var imidlertid ypperlige, så vi tok en artig glissade ned til Hornvatnet. Vi gikk innom steinhytta som ligger her nede. Gps 32 V 438104 6930119 på 760 m. Den var trang og lav, men har jammen to avdelinger, med peis i den ene, og noen smale trebenker. Neppe noe særlig å overnatte her, men en artig liten hytte. Vi ville imidlertid tilbake til bilen, rev teltet lynkjapt ned, og forlot Romsdalen for denne gangen med «uforrettet sak.»
  13. Alle tiders vær var i vente, og med denne toppen i boks, kunne jeg med rette kalt meg «500fjell»... Overnatta i bilen ved et steinbrudd/grustak rett ved startpunktet ved rv 655. Kjørte opp avkjøringen på den lille skogsveien skiltet Snødalen, og parkerte her; gps 32 V 384394 6885364 på drøyt 300moh. Dette er det naturlige startstedet for skiturer til toppen, har jeg fått høre. Startet med feller på knallhard skare kl 08.30 i strålende sol enkelt opp gjennom bjørkeskogen, og fulgte snart en liten rygg, og sporene på høyre side av denne. Etter ca 500moh tok vegetasjonen slutt, og det var enklere å gå lengre strekk på kyss og tvers. Jeg var overrasket over at ikke flere allerede var i gang oppover her, på en søndag med slikt supervær. Etter en time tok jeg en solid pause, og nøt varmen. Her fikk en intet gratis, og måtte jobbe for hver høydemeter, men jeg var spent på hvor lenge det gikk før kladdinga begynte. Skulle ikke tenkt tanken en gang! Det begynte å lugge, og på rundt 1200 moh hadde jeg fått nok: Av med fellene, som må sprayes med silikon så snart jeg husker det! Det var faktisk ikke å ille å gå uten feller, for det kladdet litt fortsatt. Bratt opp bre Det så svært bratt ut videre, og jeg var litt spent på dette partiet, som går opp bre. Ingen sprekker var å se noe sted, så jeg krysset meg opp brattbakken her, med formidabel utsikt etter hvert som resultat. Gikk over pkt 1586, og her var det tørr snø. Skled så noen meter nedover, en behagelig overraskelse og avbrekk fra den monotone gåinga, før jeg tok fellene på, og siktet meg inn rett til topps. For en utsikt! Ingen varde noen sted, men lett å finne toppunktet her. Litt vind var det her oppe, men sola varmet godt. Knipset vilt i mange retninger, for det var tagg på tagg i horisonten. Slik skal en jubileumstopp være! Og slikt vær bør en ha på Sunnmørsalpenes høyeste! Jeg hadde brukt 3,5 effektive timer opp, sa gps-en. (4,5 t totalt) Dagen var fortsatt ung, så jeg ville prøve en alternativ vei ned, som kunne virke som en likeså bra vei opp – uten passering på bre. Men først måtte jeg skli ned og tilbake til høyde 1586. Her satt et par fra Hønefoss i solsteika, som hadde sett jerv nedi bakkene. (Sporene hadde jeg sett også, men jeg trodde de kom fra en rev.) Vi hadde en lengre hyggelig prat, og været holdt seg, selv om noen skydotter dannet seg her og der. Alternativ vei ned Så skled jeg videre nedover mot sørøst, men i stedet for å kjøre ned bratthenget på breen, fortsatte jeg sørover, over høyde 1478 og Kvanngrønibba (1495). Fortsatte så den brede sørøstryggen nedover (1,3km) til jeg var rett vest for Vardfjellet (1028), som er en markert rygg som løper ut mot øst. Det var litt vanskelig å se hvor bratt det egentlig var her, så jeg gikk på beina. Hadde det vært isete, måtte jeg nok tatt fram stegjerna, for det var et kort meget bratt parti, før det var enkelt videre. Nede i skaret her, på 1035 m (gps 32 V 382739 6884315) var det tørt fjell, så jeg satte meg ned en stund og nøt stillheten, varmen og solstrålene i bar overkropp. Herlig! Skulle jeg gått turen på nytt, ville jeg nok valgt denne varianten, for det bratteste partiet er meget kort, og det er ikke så utsatt her, som det føltes opp breen ca 1,5 km lenger NV. Særlig mange andre alternativer så det ikke ut til å være fra østsida av Kvitegga. Dessuten var dette det eneste stedet med solbart fjell, som var deilig å sette seg ned på i godværet. Så skled jeg videre nedover, og krysset jervesporet en rekke ganger, og tenkte hvor lett det var å komme seg ned igjen. Underveis ble jeg passert i rasende fart av folk på randonne eller brett. Det gikk da ikke så verst med fjellski heller, tenkte jeg. Feil! Nedi bjørkeskogen ble det utrolig kronglete, med superråtten snø som forhindret bruk av beina, og tett skog som forhindret skikjøringa. Jeg brukte lenger tid gjennom bjørkekrattet på vei ned enn jeg hadde gjort på veien opp!
  14. Fredag: Skruven, 1584 moh. Jeg og Harald hadde lyst å få til en tur i lag mens han var på Sunnmøre. Valget falt på Skruven, 1584 moh, en topp ingen av oss hadde vært på tidligere. Vi kjørte opp Strandamoldskreddalen, og parkerte innerst ved Innstesætra. Her ble vi først omringet av en flokk nysgjerrige geiter, og i forsøket på å kvitte oss med de endte vi opp midt i et område med tett kratt. Vi burde gått helt nede ved elva, der det faktisk var en sti. Vi kom oss etter hvert opp gjennom Svartdalskjeften og til Russadalen. Her begynte stigninga for alvor. Vi gikk rett mot toppen, og tenkte å holde oss til høyre for breen. Det var tørt og fint å gå her, og vi kom oss enkelt til topps. Utsikten var upåklagelig, og vi ble sittende og nyte den en stund før vi gikk mot Litle-Skruven. Denne er absolutt verdt å få med seg! Returen gikk samme veg som vi kom opp. Fredag ettermiddag hadde vi og noen andre venner planlagt å starte på en tur som skulle ende opp på Skårene, 1829 moh, i Eidsdal. Vi møtte gjengen i 19-tida, og vi kjørte innover til Norddal og parkerte like nedenfor Rellingsætra. Vi hadde fått tilbud om overnatting på ei hytte ved Storvatnet, 920 moh, nesten innerst i Dyrdalen. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Dette er et svært idyllisk sted, som er omkranset av bratte fjell som strekker seg nesten 1000 meter over dalbunnen. Vi innlosjerte oss på hytta og rundt midnatt fikk vi servert en veldig god betasuppe med pølser. Etter en lang dag smakte dette veldig godt Lørdag: Skårene, 1829 moh. Vi våknet til like fint vær, og det var en nytelse å spise frokost utenfor hytta i 9-tida. Helene kunne selvsagt ikke dy seg, og tok seg et morgenbad i det kalde vannet Rundt kl.11.30 var vi klar til avmarsj. En stor takk til Eli for at vi fikk overnatte på hytta! Dessverre kunne ikke alle fortsette, pga en hund som trengte assistanse, men vi var 4 stk som trasket i veg i retning Litleøvstdalen. Etter en tung oppstigning opp til vannet som ligger der fikk vi nå se veien videre. Vi skulle altså fortsette på nordsida av vannet og ende opp i skaret mellom Tverrfjellet og ryggen opp mot Skårene. Det såg veldig bratt ut, og vi ble en smule betenkt. Men vi måtte jo prøve, turen er jo tross alt beskrevet i Opptur-boka for Geirangerfjorden. Vi tok det rolig oppover, og alle mulige utfordringer løste seg helt greit, og vips satt vi i skaret og såg tilbake på hvor vi hadde gått. Egga videre opp mot Skårene såg en smule utfordrende ut, derfor valgte vi å gå på vestsida av egga. Der hadde vi Gråsteindalen 600 meter under oss. Her var det greit å gå, og etter hvert kunne vi begynne å skråe mer og mer oppover mot toppen. Harald hadde ikke tenkt å overnatte på toppen, og hadde derfor mye lettere sekk enn oss andre, og han fikk gå i sitt eget tempo mot toppen. Etter en lang marsj var det utrolig godt å komme til topps i 16.30-tida! Nå skulle livet virkelig nytes Vi kokte oss middag og slappet av i varmen. Fra toppen kan en se RETT ned på Eide og Eidsvatnet, der Tore kommer fra. Ellers hadde vi utsikt mot Sunnmørsalpene, Tafjordfjella, Trolltindane, Lodalskåpa og Hurrungane, for å nevne noen. Vi kjente også igjen noen topper helt ute ved kysten, og kunne se havet. Solnedgangen var veldig flott, og samtidig oppdaget vi at det var fullmåne i motsatt retning. Natta ble litt kjølig, og det rimet litt på soveposene, men vi sov likevel ganske godt. Klokka 4.35 våknet jeg akkurat samtidig som sola stod opp rett øst for Trolltindane. Jeg låg i posen og nøt synet av at Sunnmørsalpane og resten av fjella fikk mer og mer sol på seg. Etter et par timer til med søvn var det bare å komme seg opp til nok en flott dag på toppen av Eidsdal. Turen ned gikk via Gråsteindalen, og vi endte opp på Korsmyra der vi hadde parkert en bil. Jeg vil takke for to veldig flotte og vellykka turer!
  15. Plan A var egentlig Holtanna, men pga at det er så inni hampen med snø enda ble det blankt avslått når vi kom opp til teltplassen. Ble anberfalt Raudetårnet av flere klatrere her på Sunnmøre så det ble søndagens mål. Raudetårnet er en 100m høg pinakkel som markerer seg godt i Jønshornmassivet, den ser virkelig innbydende ut med sitt rødlige skjær og spisse form. Klatreturen byr på 3 taulengder med innslag av 5- i hver av dem. Crux er en luftig svatravers på 2 taulengde. På toppen var det trangt om plassen, vi satt rimelig rolig når vi spiste brødskiva for å si det sånn Returen går ned vestsida av pinakkelen, 2 rapeller på henholdsvis 45 og 20 meter. Her er det flotte kjettinganker i rustfritt stål. Det er jaggu bra for det er meget dårlig fjell i vestsida. Fikk ikke mindre lyst til å ta turen på Holtanna etter denne dagen. Det er mulig å ta en kort rapell bak Raudetårnet, klatre opp på neste topp på kammen og klatre helt opp til Jønshornet.
  16. Det er vel en del som går etter kommunenes høyeste punkt, for Stordal er det Seljebottinden (1531). Jeg har stort sett lest korte rapporter fra fotturer til denne toppen, nå er det litt å finne om turen når det ligger (vår-)snø i fjellet. Vi var på nippet å ta turen tidligere i vinter, da på tørrsnøføre. Men et eller annet gjorde at det ikke ble noe av (husker ikke hva). Har snakket om i årevis å "ta" den toppen, men det har ikke blitt før nå. Siden den ligger bare vel 50min biltur hjemmefra, kan en trygt si at jeg ikke er noen kommunetoppjeger. Eller pf-jeger for den saks skyld, toppen har solide 641m i primærfaktor Seljebottinden (1531)
  17. Det er lenge siden det har vært turrapport fra Sunnmøre, så det er på tide med en fra desse kanter også. Store Smørskredtind er storebror til sin mye mer kjente nabo i vest. Mens en går i kø opp til Slogen, så kan det være langt mellom de besøkende til Smørskredtinden. (Pr 23 august så telte vi 35 stk inkl oss som hadde signert toppboka i 2008.) De fleste kommer seg til topps uten klatreutstyr, men en skal likevel ha respekt for toppen. Værforholdene vil ha mye å si og en bør også treffe gode veivalg. Der er i hovedsak 3 veier til toppen: - Langs den "berykta" vestegga (var det ikke her en person forulykket for en del år siden?) - Fra Patchellhytta og bratt opp snørenna mellom Nordre- og Store Smørskredtind. Her må en litt sør og ned før en fortsetter opp sør-øst siden mot toppen - Fra Strandamoldskreddalen eller Langfonndalen og opp sør-øst siden. Samme slutt som etter oppgangen fra snørenna. Opp Sør-øst siden betegnes gjerne som normalveien da det skal være enkleste rute Vi har i år vært velsignet med en flott sommmer som har gitt mulighet til mange fineværsturer. Denne turdagen var intet unntak. Siden ingen av oss hadde vært på toppen før, så ønskte vi å få med oss så mye som mulig på samme tur. Ønsket var derfor å få til en rundtur der vi får gått både vest- og sørsiden av toppen. Vi velger derfor å starte på Skylstad (ca 60 moh) og går opp Skylstadbrekka i retning Patchellhytta. Det er bratt stigning i begynnelsen og når det flater ut så tar vi etterhvert av til høgre og går bratt opp mot ryggen av Smørskredtind. (En kan også fortsette videre mot Patchellhytta og gå opp ryggen fra nordsiden. Begge alternativene møtes på ryggen før en begynner på vestegga). Etter noen bratte og tunge høydemetre så kommer vi etterhvert over på ryggen. Her er det mindre stigning inntil en begynner på egga. Her viser en varde at vi skal over på venstre siden av eggen. Trakk vises noen steder, men det blir likevel litt luring her og der om vi skal opp den rennen eller over den ryggen. Små varder bekrefter med ujevne mellomrom at valgene vi tar er rette. Eller det vil si, at der har gått folk samme vei. Det blir mye klyving oppetter, men det føles ikke utsatt siden en hele tiden klyver i renner og langs rygger. Når toppen nærmer seg så blir det mer opent. Først her føles det litt guffent da det er noe polert og sleipt enkelte steder. Siste stykket mot toppen blir helt grei klyving. Toppen får vi ha helt for oss selv, i motsetning til på Slogen der vi ser folkestrømmen til og fra. Returen legges ned sør-øst siden. Hovedrennen er til og begynne med vid og slakk, men den smalner og bratner etterhvert til. Vi traverseres derfor over mot østsiden. Vi finner en varde og 2, samt ser trakk, men må over 2-3 punkt som krever en del forsiktighet. Det er ikke sikkert vi gikk den beste veien siden nedgangen her føltes mer utsatt en opp vestegga. Vi kommer oss etterhvert ned til siste svaområdet før vi krysser helt over til østsiden. En varde viser her overgangen til østsiden. Herfra er det slutt på klyvingen. Nå er det bare mange høydemetre ned til Lygnstølsvatnet og veien tilbake til bilen. Men først blir det en liten svipptur innom Allskredhornet. Les også en turrapport som sto i Fjell og Vidde for noen år siden: http://www.hjorundfjord.no/?komponent=artikkel&handling=les&artikkel=421 "Kongen av Smørskredtind" hadde da 60 noteringer i toppboka. Den som vil vite antallet nå, må opp og se selv.. Legger ved noen bilde av turen
  18. Ble en tur til Sykkylven og Straumshornet på lørdag, Det ble en artig tur med delvis vanskelige forhold pga snø og is. Ble mildt sagt bergtatt av Hammersettindene på motsatt side av dalen, fikk virkelig lyst til avlegge dette området et besøk Legger ut noen bilder fra turen. Stilig utsikt rett på Hammersettindene
  19. Sunnmøres beste fjell Brekketinden er et ideelt fjell; Lett tilgjengelig, kort vei opp (fra Patchellhytta, red. anm.), bre som ofte har morsomme bresprekker og blåis, flere korte klyve og klatreruter til topps. Det er flere topper oppe i Brekketindmassivet, som omkranser den lille breen. Søre, som sees fra Patchellhytta (noe over 1400 moh?), Lille (1550 moh) i nordvestre hjørne, og Store (1578) som er den firkanta klossen midt på. Dette er et av Sunnmøres desidert beste fjell. Store Brekketind Denne turen blir det greieste og raskeste vei opp til Store, det er via breen, opp skaret til norsida og så lett opp vel 1 tl til toppen. Breen er skuffende grei i år, med årssnø omtrent hele veien. Breene har smeltet ned grusomt de siste årene, og digre, åpne bresprekker og blåis har gjort breen til en arti opplevelse. Denne morroa har gått på bekostning av mulige veivalg også, fordi breen har minket såpass mye. Sist gang jeg var her måtte vi klatre opp egga vest for Store, og rappellere ned i skaret, fordi det ikke var mulig å komme i land fra breen på vanlig sted. I år så er det ingen åpne sprekker av betydning, og breen har fått et sårt tiltrengt påfyll. Det er noen snøklosser og smeltesprekker i nedre del av renna opp mot skaret. Snøen kan passeres enten oppå (anbefalt), eller på siden mot øst, mellom snø og fjell, opp sva belagt med løsmasse og grus og stein. Det er et par klyveopptak mot toppen av renna. Så runder man ut i nordsida, og klatrer opp vel 1 tl grad 2, langs hylleformasjoner. Jeg nevnte for de andre at jeg nettopp hadde vært en tur på Hauktjern - arti å se igjen plasser der en har vært før. Der var det satt opp skilt for "Farleg terreng", slik at ingen skal være i tvil om at her er det absolutt ikke på noen måte trygt. Jeg påpeker at her oppe, så er det heldigvis ingen slike skilt. "Tja", sier en av de andre, "Det spørs om de ikke ville gått tom for skilt da.." Lille brekketind - vestegga Klatret variant av Vestegga på Lille Brekketind på lørdag 13092008, på søndag gikk vi oss en tur på Søre Brekketind, og fikk dermed en kanonhelg på Patchellhytta. Telt, tau og utstyr og en som kan være i andre enden av tauet er et must for suksess på Patchellhytta om sommeren. Vestegga er stor, så her er veivalg og tidsbruk viktig for å unngå å mørtne ute på en bad ledge. Her viser det seg at det går greit å følge hyllesystemer på nordsida av egga (langt, gåing, noen opptak grad 2), og så ta oppover nær toppen. Da går det ganske raskt, og klatringen på slutten er veldig fin, med mye fast fjell også. Spesielt nordøsthjørnet, rett oppunder toppen på Lille, er spektakulært, med flott klatring i fast fjell og tildels eksponert (2-3 tl grad 3). Flott og luftig. På nordøsthjørnet har jeg vært før, klatret da rett opp den bratte veggen, greit med gode tak, kort bratt passasje rett etter stand. Nå valgte vi en annen variant, ut mot breen, helt utpå hjørnet. Dette er kanonterreng som bare må oppleves. Søre Brekketind På søndag var vi egentlig godt fornøyd, men vi tok en tur på Søre likevel. Søre er også et skikkelig fjell, med 1 tl klatring grad 2 på slutten. Det er opp ryggen mot Søre i høyrekant, så er det et hakk der eggen og sydsvaet reiser seg og blir mer som klatreterreng. Der tar man ut til høyre ned og bortover eksponert hylleformasjon i løsmasse til man når den faste renna som leder til toppen. Klatringen er grad 2, ikke bratt, men oppleves som vanskeligere enn fx nordsida på Store. (Sydsvaet direkte er om lag 3, men "farleg" fordi det består av digre løse skiver. Finest er det muligens langs eggen rett opp fra hakket, men den har jeg aldri klatret.) Fjellsport og morro Det er lite fjellsportsfolk å se nå om dagen, det var, så vidt vi kunne se, ingen andre som var eller hadde vært oppe i Brekketindmassivet. Jeg så sporene mine fra sist helg over breen, men ingen andre spor. Så ingen på Smørskredtinden heller. Det er tydelig at man ikke holder på med så mye sommeraktiviteter lenger, for grommskoa er totalt matraktert og klær måtte tapes sammen før avreise. Så lite som dette blir brukt nå om dagen, så er det lite poeng i å kjøpe nytt. Denne turen er vel godt over det jeg hadde forventet å få til av arti, etter at skia ble parkert i juli. Rart med det, men kommer man seg avgårde, så viser det seg alltid at klatring også byr på mye morro og store opplevelser. Det var utrolig givende å holde bortover egga der - jo lenger vi kom, jo bedre, og det gir en spesiell følelse å være ute i et slikt spektakulært terreng, der det ukjente dukker opp rundt neste nabbe. Og så er det noe med dette å hive inn en prefekt friend inn i fast fjell når en innimellom treffer på det. Til slutt får vi klatre nordøsthjørnet, det var virkelig flott. Kort, lett, eksponert og fast fjell. Perfekt.
  20. Det enkle er ofte det beste, Nordre Smørskredtind er en enkel men glimrende skitur. Var en liten plan å gå oppom denne toppen også etter Smørskredtinden forrige helg. Kortversjonen, det gjorde vi ikke. Hva er vel bedre enn å ta turen til tredje høyeste toppen i Sunnmørsalpane i sol og skyfritt vær? Uka som gikk var kald og med en god del vind fredag, det kom nysnø ned til 8-900m og den hadde samlet seg godt i de bratteste lesidene. Oppvarmet av sol betyr det trått luggeføre i slakere partier og snøgjørme i de bratteste hengene ned østryggen og mot Tverrdalen. Nedkjøring ned i Habostaddalen hadde muligens vært bedre, men med en time eller der omkring skibæring fra Liasætra er det enklere å ta på skiene ved inngangen til Tverrdalen. Men alt i alt en grei retur selv om det til tider var høy slow-motion faktor. Tok turen i lag med Arnt lørdag. Vi startet i Strandamoldskreddalen med bæring av ski knappe 15 min. Av og på med skiene et par korte strekk først i Tverrdalen, så sammenhengende skiføre helt til topps via østryggen. Turen tok akkurat så lang tid at Arnt ikke fikk kjøpt pinsepils, det samme skjedde i fjor i pinsa når vi gikk Kvitegga via Snødalen. Neste år ordner han vel ei hank på fredagen Noen bilder legges ved, enda flere + kart osv her. Tipper det kommer en del bilder på westcoastpeaks, for Arnt hadde lave skyer når han var på Smørskredtinden. I følge Arnt er Nordre- en bedre utsiktstopp enn Store-, for der i fra ser en Store-
  21. Gjest

    Eggtur langs Dravlausnyken

    Selv om kong vinter har meldt sin ankomst i fjellheimen, så kan fremdeles mange fine fot turer gjøres på "fjærestenene" her i nordvest. Søndag 10. oktober begynte med regn, men utpå formiddagen klarnet det opp til den vakreste blå himmel. Litt på sparket vart det avgjort å ta seg en fjelltur. Eggen langs Dravlausnyken vart plukket ut som turmål. Etter å kjørt gjennom to bomveier opp Straumsdalen, så vart bilen parkert ved enden av Langenesvatnet. Mye folk langs veien og med oppsatt turpost er vatnet tydeligvis et populært turmål, der det ligger idylisk til nedenfor de vakre Hammarsettindene. Siden klokken hadde rukket å bli over halv to alt, så var det bare å begynne å traske i vei. Starten gikk langs nord-øst siden av Langenesvatnet. Stien går over flere rasfelt fra fjellet over, men det er stort sett like enkelt å gå i strandsonen. Ved enden av vatnet er det slutt på sti og det er bare å labbe over myra i retning det laveste punktet på skaret imot (Koppen). Underveis endrer jeg retning og går mer direkte opp siden. Tung og våt mosekledd fjellside tærer godt på kondisen, så jeg er noe andpusten når jeg kommer over kanten. Vel oppe ser en ned i Velledalen, med mektige melisdekte sunnmørsalper i bakgrunnen. Merker at det er kjølig i høgden. Går i skugge og det slår seg dugg på ullskjorten.. Opp til Tretindene er det bredt og lite som minner om egg. Først når de er passert begynner det å smalne til. Opp til Dravlausnyken begynner det å bli luftig, men det er helt problemfritt å gå. Apropos Dravlausnyken. På kart er Dravlausnyken avmerket på det høyeste punktet (1056) på eggen, mens det fra turbeskrivelser og lokale folk, er en lavere topp (980) mellom Tretindene og 1056 som er omtalt som Dravlausnyken. Jeg velger å tro det siste. Oppe på toppen er jeg litt spent på fortsettelsen, siden jeg snakket med en som gav seg her. Han hadde snudd tilbake da han syntes det vart for bratt videre. Turen videre ser grei ut, en liten nedstiging før en fortsetter eggen. Solen har ikke klart å tørke opp etter nedbøren, så det er noe vått og sleipt. Herfra og videre mot 1056 er det flere steder smalt og luftig. Eggen er morsom å gå og stien/tråkket går ofte helt langs kanten mot Velledalen. Her og der må en også hjelpe til med hendene, men der er ingen vanskelige punkter. Men turen er likevel ikke å anbefale for folk med høydeproblem! Vel fremme ved 1056 får jeg selskap av en havørn som svever over toppen, det eneste tegnet til liv (bortsett fra noen troster) jeg har sett etter jeg begynte å gå fjellryggen. Fortsetter et stykke forbi 1056 og får utsøkt utsikt mot Straumshornet. Ser på klokken og finner ut at det kanskje er på tide å begynne å sette nasen nedover. Snur og går et stykke tilbake før jeg skråer nedover fjellsiden. Det går en "rygg" nedover på skrå som er enkel å gå og som ender et stykke innpå sør-vest siden av Langenesvatnet. Her har tydeligvis rypen funnet et fristed. Støkker flere flokker og enkel fugl på veg ned. Like ubehagelig for hjertet hver gang... Kommer ned til vatnet med god margin før skumringen. Da er det bare å tusle mot bilen, fornøyd etter en flott fjelltur. Legger ved noen bilder
  22. Eidskyrkja/Kyrkjefjellet (1482) er høgste toppen i Volda kommune, den vestligste av Sunnmørsalpe-kommunene. Dagen i forveien var jeg fast bestemt på søndagstur men hadde ingen planer om hvor jeg skulle og hva jeg skulle gjøre. Et par telefoner sent på kvelden for å høre om turfølge ga null resultat, det måtte bli alenetur. Lysten på å oppsøke et område jeg ikke har gått mye i var stor, det måtte bli Volda og Eidskyrkja. Jeg bor nærme Volda men har gått altfor lite der, det må jeg få gjort noe med. Fra jeg reiser hjemmefra til jeg står på Skinnviksetra tar det tross alt bare 1t 45min, ei ferge inkludert. Stikkord for turen er kort skibæring, gode snøforhold pga nordvendt og snørik rute. Slak tur, maks 25 grader opp Blåbreen. Kremutsikt mot et stort antall Sunnmørsalper. Fjellet var blottet for vind og sola hadde få skyer å gjemme seg bak. Vi ble etter hvert en gjeng på 6 stk, alle fra nære områder. Etter 1,5t på toppen er det på med skiene og "koste" ned øvre del av Blåbreen der føret var bra. I nedre del av blåbreen var det ei blanding av nattefrost og slush, dvs gjennomslagsføre. Og lengst nede var snøen next2water. Altså en tur der føret ikke akkurat går inn i historiebøkene. Anbefaler alle som går denne ruta om å legge inn et kvarter ekstra og gå oppom Kollefjellet, dvs opp til venstre for Blåbreen på vei oppover. Jeg prøver alltid å få gjort slike avstikkere for å få bedre sikt mot fjellet jeg skal på. Legger ved kart og et par bilder. Mer om turen og flere bilder
  23. Endelig! Jeg har vært på topp topptur tur på Sunnmøre med gode venner i helga. Det ble fire store fjell på fire dager: Kolåstind, Saudhornet, Randers Topp og Sylvkalven. Tror ikke det er noe spesielt med noe av det vi gjorde, men for en som vokste opp på Hedmarken er dette spesielt. Supre skifjell med fin og bratt kjøring, spektakulær utsikt og muligheter for rundturer o.l. Det var i seneste laget for Randers Topp og Saudhornet, for der ble vi gående i lyngen eller på vei til over tregrensa. For de andre to var det ski fra bilen og ned igjen. Vi bodde på Ytre Standal i hyttene til Kjetil Standal (anbefales), og hadde god tilgang til både fjell og fjord.
  24. Nyttårsdagen ble i år feiret med en tur på Middagsfjellet, en kolle på Ørskogfjellet, ikke så langt fra Ålesund, altså på Det Sorte Fastland. Flotte værforhold med det fine, lave sollyset som er karakteristisk for årstiden. Forholdene bar preg av lite snø og mye vind de siste dagene, markant dårligere enn lenger inn og sør. Det medfører at man må kjøre veldig forsiktig, og smeller nedpå her og der, men ski er jo forbruksvare så det er ikke så nøye. Geir Ove sa at den renna, den kan sikkert kjøres nå ja. Og det kunne den. Har sett på denne flere ganger på vei opp Trolltinden, og nå var muligheten for en nedkjøring til stede. På rett plass til rett tid, med andre ord. Hadde på forhånd tenkt meg at entreen er trasig, og renna i seg selv kort og relativt grei. Entreen er helt grei i dag, forholdene greie nok, bare litt manko på snø så det stikker opp steiner nedover hele renna. I toppartiet er det noe morro med ting som stikker opp og tildels bratt, her smalt det nedpå isen også. Videre nedover er den veldig bra, og man får denne fine følelsen igjen, med snøen som løses ut og tar en igjen etterhvert. Renna er overrraskende lang, faktisk veldig flott å kjøre, og egentlig spennende også fordi toppartiet ikke er bare en kjedelig, jamn renneformasjon. Så hvis resten av året blir som denne dagen så lover jo det veldig bra..
  25. Det ble Middagshornet forsesongtur i går søndag. Dette ble en av de dagene da man virkelig kjenner at man lever og opplever noe; været, forholda, fjellet, turselskapet - alt fikk full klaff! To av oss kjørte artipeer-linjer nede sørsida, veldig arti terreng med renneformasjoner og bergnabber innimellom, og mulighet for variasjon i spennende linjevalg. Tynt 10-20 cm tørrsnølag oppå hardere og tildels ujevnt underlag, såpass lite snø at i hvertfall jeg velger å ta det veldig rolig nedover, kan fort stå der med nasen inni en stein. Veldig stabilt, bare overflatesnøen som kom etter i toppartiet. Med andre ord, helt ypperlige forhold. Tur på denne tida av året er spesielt med det fine, lave lyset. Korte dager og enda litt lite snø styrer valgmulighetene. Sørsider er fine, da får man sol, kort tur er også bra, og gjerne nedkjøring i romslige renneformasjoner der snøen har samlet seg. ............. Middagshornet er på Ørstasida, rett vest for Molladalen. Oppgang fra enden av setervei i Barstadvika eller Nordre Vartdal. Veldig fin isøkstur, med kort og grei. Opp til sadelen på eggen vest for toppen, så følges eggen til topps. Mange alternativer for nedkjøring. SF, sørsida, starter fra 2. skaret mot vest fra toppen, rett over ryggen mellom sørsida og sørrenna. 400 hm med opp mot rundt 40 grader, brattest nær toppen, i flotte omgivelser med små, grunne renneformasjoner og bergnabber innimellom.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.