Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'sunnmøre'.
Fant 49 resultater
-
Tok meg noen dager på tur i sommer. Planen var å gå Hornelen, samt en del topper i Sunnmørsalpene. Været skulle vise seg å sette en stopper for store deler av planene, men med familie i Ålesund var det greit å ligge værfast å ta på sparket turer derfra. Turen starter ganske bratt og brått rett ved Alnes "sentrum". Her er sti godt merket oppover til første flaten og utsikten mot Alnes fyr er helt fantastisk. Eller vanligvis, i dag skulle det være lavt skydekke som tok vekk en del av de beste fotomulighetene. Vinden tok seg gradvis opp, men skodda slapp liksom aldri taket. Vi trasket videre forbi jakthytten og hadde et lite håp om å få et glimt eller to av den flotte utsikten (rett i havet) ute på Lesten. Vi var heldige å få et par glimt av hva denne turen har å by på, men fikk ikke de helt store bildene, selv om litt tåke gir utrolig kul effekt noen ganger. Her er det greit å følge merket sti, for her er mange plasser man kan ramle ganske mange meter i fritt fall. Som den ivrige fotografen jeg er, prøvde jeg å få litt bilder fra en bedre vinkel, men det lot seg ikke gjøre. Været spilte definitivt ikke på lag med oss denne morgen. Det er utrolig fint å sette opp telt her ute, med fantastisk utsikt og god plan flate godt inne på kanten. Anbefales om man er i området. Vi fortsetter turen mot Kjerringtindane før vi setter kursen mot Sæteregga og Storhornet. Du vet den følelsen man får når man står på kanten av et stup... den trangen til å hoppe? Jeg får ikke den Vi slo egentlig fort fra oss håpet om å gå opp på Storhornet. Med den tette tåken så vi liten vits i å ta turen opp da hele vitsen med Storhornet er nettopp utsikten. Vi kuttet litt inn på ruta å gikk langs vannet i stede. Noe vi kjapt skulle angre bittert på. Det var veldig kronglete å gå her, bratt, og noe så sjukt med mygg... Vi holdt på å bli sprø og faktisk inne på tanken om vi skulle stupe i vannet å svømme tilbake Godt spist kom vi oss omsider tilbake og måtte ha en obligatorisk photoshoot på Johan Skytt Alt i alt en fantastisk tur som virkelig kan anbefales. Dog ville jeg satset på litt bedre vær når man først skal ta turen opp her
-
Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder… -
En kjapp tur til Rundabranden på fugleøya Runde i Herøy Kommune på Sunnmøre. --- 500-600 meter å gå fra denne store parkeringsplassen til stien oppover begynner. Stien begynner her. Ikke tråkk i forbudte områder. Stien begynner fint asfaltert. Så blir den til grus. Senere til slitt gress tråkk. Porten er fin. Fjærbelastet lukke mekanisme nederst. Mange slike fine skilt stolper som viser vei på fjellet på øya. Noen gjørmete parti var der også. Utlagte plankebroer sikrer tørre sko. Noen vann er det på Runde. Men, ikke drikk av dem. Du vil få bendelorm på grunn av måsene som driter i vannet. Kaldekloven Utenfor er det rakt i havet. Målet for turen, Rundebranden (300 moh). Fra et annet nettsted og i 360 grader panorama Velbrukt sti fra Kaldekloven. Kaldekloven Tåken dekker Kaldekloven. Fortsatt et stykke igjen til Rundebranden (300 moh). Tåken sniker seg over terrenget. Snart fremme på Rundebranden (300 moh). Flotte skiltstolper er satt opp over alt. Fremme på Rundebranden (300 moh). Håper bildene faller i smak...
-
Alle tiders vær var i vente, og med denne toppen i boks, kunne jeg med rette kalt meg «500fjell»... Overnatta i bilen ved et steinbrudd/grustak rett ved startpunktet ved rv 655. Kjørte opp avkjøringen på den lille skogsveien skiltet Snødalen, og parkerte her; gps 32 V 384394 6885364 på drøyt 300moh. Dette er det naturlige startstedet for skiturer til toppen, har jeg fått høre. Startet med feller på knallhard skare kl 08.30 i strålende sol enkelt opp gjennom bjørkeskogen, og fulgte snart en liten rygg, og sporene på høyre side av denne. Etter ca 500moh tok vegetasjonen slutt, og det var enklere å gå lengre strekk på kyss og tvers. Jeg var overrasket over at ikke flere allerede var i gang oppover her, på en søndag med slikt supervær. Etter en time tok jeg en solid pause, og nøt varmen. Her fikk en intet gratis, og måtte jobbe for hver høydemeter, men jeg var spent på hvor lenge det gikk før kladdinga begynte. Skulle ikke tenkt tanken en gang! Det begynte å lugge, og på rundt 1200 moh hadde jeg fått nok: Av med fellene, som må sprayes med silikon så snart jeg husker det! Det var faktisk ikke å ille å gå uten feller, for det kladdet litt fortsatt. Bratt opp bre Det så svært bratt ut videre, og jeg var litt spent på dette partiet, som går opp bre. Ingen sprekker var å se noe sted, så jeg krysset meg opp brattbakken her, med formidabel utsikt etter hvert som resultat. Gikk over pkt 1586, og her var det tørr snø. Skled så noen meter nedover, en behagelig overraskelse og avbrekk fra den monotone gåinga, før jeg tok fellene på, og siktet meg inn rett til topps. For en utsikt! Ingen varde noen sted, men lett å finne toppunktet her. Litt vind var det her oppe, men sola varmet godt. Knipset vilt i mange retninger, for det var tagg på tagg i horisonten. Slik skal en jubileumstopp være! Og slikt vær bør en ha på Sunnmørsalpenes høyeste! Jeg hadde brukt 3,5 effektive timer opp, sa gps-en. (4,5 t totalt) Dagen var fortsatt ung, så jeg ville prøve en alternativ vei ned, som kunne virke som en likeså bra vei opp – uten passering på bre. Men først måtte jeg skli ned og tilbake til høyde 1586. Her satt et par fra Hønefoss i solsteika, som hadde sett jerv nedi bakkene. (Sporene hadde jeg sett også, men jeg trodde de kom fra en rev.) Vi hadde en lengre hyggelig prat, og været holdt seg, selv om noen skydotter dannet seg her og der. Alternativ vei ned Så skled jeg videre nedover mot sørøst, men i stedet for å kjøre ned bratthenget på breen, fortsatte jeg sørover, over høyde 1478 og Kvanngrønibba (1495). Fortsatte så den brede sørøstryggen nedover (1,3km) til jeg var rett vest for Vardfjellet (1028), som er en markert rygg som løper ut mot øst. Det var litt vanskelig å se hvor bratt det egentlig var her, så jeg gikk på beina. Hadde det vært isete, måtte jeg nok tatt fram stegjerna, for det var et kort meget bratt parti, før det var enkelt videre. Nede i skaret her, på 1035 m (gps 32 V 382739 6884315) var det tørt fjell, så jeg satte meg ned en stund og nøt stillheten, varmen og solstrålene i bar overkropp. Herlig! Skulle jeg gått turen på nytt, ville jeg nok valgt denne varianten, for det bratteste partiet er meget kort, og det er ikke så utsatt her, som det føltes opp breen ca 1,5 km lenger NV. Særlig mange andre alternativer så det ikke ut til å være fra østsida av Kvitegga. Dessuten var dette det eneste stedet med solbart fjell, som var deilig å sette seg ned på i godværet. Så skled jeg videre nedover, og krysset jervesporet en rekke ganger, og tenkte hvor lett det var å komme seg ned igjen. Underveis ble jeg passert i rasende fart av folk på randonne eller brett. Det gikk da ikke så verst med fjellski heller, tenkte jeg. Feil! Nedi bjørkeskogen ble det utrolig kronglete, med superråtten snø som forhindret bruk av beina, og tett skog som forhindret skikjøringa. Jeg brukte lenger tid gjennom bjørkekrattet på vei ned enn jeg hadde gjort på veien opp!
-
Selv om kong vinter har meldt sin ankomst i fjellheimen, så kan fremdeles mange fine fot turer gjøres på "fjærestenene" her i nordvest. Søndag 10. oktober begynte med regn, men utpå formiddagen klarnet det opp til den vakreste blå himmel. Litt på sparket vart det avgjort å ta seg en fjelltur. Eggen langs Dravlausnyken vart plukket ut som turmål. Etter å kjørt gjennom to bomveier opp Straumsdalen, så vart bilen parkert ved enden av Langenesvatnet. Mye folk langs veien og med oppsatt turpost er vatnet tydeligvis et populært turmål, der det ligger idylisk til nedenfor de vakre Hammarsettindene. Siden klokken hadde rukket å bli over halv to alt, så var det bare å begynne å traske i vei. Starten gikk langs nord-øst siden av Langenesvatnet. Stien går over flere rasfelt fra fjellet over, men det er stort sett like enkelt å gå i strandsonen. Ved enden av vatnet er det slutt på sti og det er bare å labbe over myra i retning det laveste punktet på skaret imot (Koppen). Underveis endrer jeg retning og går mer direkte opp siden. Tung og våt mosekledd fjellside tærer godt på kondisen, så jeg er noe andpusten når jeg kommer over kanten. Vel oppe ser en ned i Velledalen, med mektige melisdekte sunnmørsalper i bakgrunnen. Merker at det er kjølig i høgden. Går i skugge og det slår seg dugg på ullskjorten.. Opp til Tretindene er det bredt og lite som minner om egg. Først når de er passert begynner det å smalne til. Opp til Dravlausnyken begynner det å bli luftig, men det er helt problemfritt å gå. Apropos Dravlausnyken. På kart er Dravlausnyken avmerket på det høyeste punktet (1056) på eggen, mens det fra turbeskrivelser og lokale folk, er en lavere topp (980) mellom Tretindene og 1056 som er omtalt som Dravlausnyken. Jeg velger å tro det siste. Oppe på toppen er jeg litt spent på fortsettelsen, siden jeg snakket med en som gav seg her. Han hadde snudd tilbake da han syntes det vart for bratt videre. Turen videre ser grei ut, en liten nedstiging før en fortsetter eggen. Solen har ikke klart å tørke opp etter nedbøren, så det er noe vått og sleipt. Herfra og videre mot 1056 er det flere steder smalt og luftig. Eggen er morsom å gå og stien/tråkket går ofte helt langs kanten mot Velledalen. Her og der må en også hjelpe til med hendene, men der er ingen vanskelige punkter. Men turen er likevel ikke å anbefale for folk med høydeproblem! Vel fremme ved 1056 får jeg selskap av en havørn som svever over toppen, det eneste tegnet til liv (bortsett fra noen troster) jeg har sett etter jeg begynte å gå fjellryggen. Fortsetter et stykke forbi 1056 og får utsøkt utsikt mot Straumshornet. Ser på klokken og finner ut at det kanskje er på tide å begynne å sette nasen nedover. Snur og går et stykke tilbake før jeg skråer nedover fjellsiden. Det går en "rygg" nedover på skrå som er enkel å gå og som ender et stykke innpå sør-vest siden av Langenesvatnet. Her har tydeligvis rypen funnet et fristed. Støkker flere flokker og enkel fugl på veg ned. Like ubehagelig for hjertet hver gang... Kommer ned til vatnet med god margin før skumringen. Da er det bare å tusle mot bilen, fornøyd etter en flott fjelltur. Legger ved noen bilder
-
Fantastisk høstvær på nordvestlandet den siste uken måtte bare benyttes. Lørdag var målet å finne den høyeste av Hammarsettindane. "Fotturboka" kunne fortelle om klatring grad 3 i toppområdet, så jeg pakket med meg tauet i håp om at det skulle være tilstrekkelig for å nå toppen. På kartet hadde jeg på forhånd plukket ut 2 kandidater som kunne se ut som om var jevnhøye. Håndholdt nivelle ble derfor også med i sekken. Det var akkurat blitt lyst når jeg kjørte opp Skålholtvegen til Straumsdalen. Grinda videre opp Skålholten var åpen, så jeg sparte meg derfor et par km. Ruta gikk via Gimsdalen. Jeg passerte Gimsdalstinden og den nordlige Hammarsettinden, og gikk opp nordsida av Hammarsettindane. Noen svaberg, tverrgående hammere kombinert med is gjorde at det ble litt fram og tilbake på vei opp. Fra ca 1000m låg det ukesgammel nysnø. Jeg holdt mot øst i toppområdet, og kom over i den brede dalsida som går opp fra Grønevatna. På forhånd mente jeg at den nordligste av de to kandidatene som ligger akkurat hvor denne østlige utløperen går ut, var den høyeste. Nå var jeg mer usikker. Jeg prøvde først den nordlige. Sør på denne tinden ble det bratt klyving med gode tak et stykke oppover, før jeg møtte på et noe vanskeligere parti. Bratt og noe utsatt gjorde at jeg returnerte for å prøve lenger nord. Her var det slakere i nedre del før jeg ved et 2m høyt opptak drog meg oppå egga. Videre kom jeg meg ikke. Jeg sto nå 4-5m under høyeste punkt. Jeg brukte nivellen for å se på høyden i fohold til den sørlige. Med en god porsjon usikkerhet mener jeg at den sørlige var høyere. Jeg kløv derfor ned igjen, og rundet rundt denne for å finne mulige ruter mot toppen. Ingen pekte seg spesielt ut. Bratte opptak i sida mot vest kunne være beste mulighet. Men her måtte det da være vanskeligere enn grad 3....? slukøret konstaterte jeg at det ble for vanskelig uten bruk av skikkelig sikringsutstyr. Tauet forble derfor i sekken. Jeg fant meg en fin plass i sola og tok meg noe mat. Jeg hadde panorama mot siste del av turen: Grønevatna - Lafjellet - Blåtinden/Høgenykjen - Langfjella. Der jeg sitter kommer en 12-15 ryper flyvende rundt fjellkanten, bare 50m fra meg. Heldig for dem at jeg ikke hadde gunner på ryggen. Klokka er bare 11 enda, så jeg legger i vei ned til Grønevatna og sør til punkt 842. Videre opp langs sørryggen av Lafjellet. På vei opp her får jeg et bedre og bedre panorama mot hele den ville tinderekka fra Urfjellet til Gimsdalstinden. Fra toppen av Lafjellet er det bratt klyving nord/ned ca. 15-20m. Is og snø bidro til at det ble litt vanskeligere. Videre enkelt bort til Høgenykjen. De fleste kaller vel denne Blåtinden, men siden det finnes så mange Blåtinder velger jeg å bruke Høgenykjen. Dessuten er det jo et flott navn!! Tidligere hadde jeg gått ned ei bratt renne i vestsida her, og hadde nå lyst å klyve ned ryggen direkte ned i nordsida. Is og snø også her. Enkelt i øvre del. Midtveis nede den ca. 30-40m høye nedstigninga treffer jeg på et vanskeligere parti, hvor jeg blir presset ut i østsida. Jeg må følge en 30cm bred, bratt skrående hylle, i et parti på ca. 3-4m. Luftig. Etter dette går turen over høyeste punkt på Langfjella og videre nordover topp 1007. Jeg følger fjellsida bratt ned til Haugvatnet (611), og videre ned til Skålhoten igjen. En flott rundtur. Vel hjemme får jeg med meg hele fotballkampen Rosenborg-Stabæk. Synd VIF rota det vekk i går... Noen bilder:
-
Opptakten: Siste 10-12 dager har det vært strålende vær for skiturer i Sunnmørsalpane. Denne lørdagen var intet unntak! Litt planlegging og diskusjon på mail de siste par dager og turen var bestemt: Vestlige Velleseterhorn, så fikk vi se hva mer det var muligheter for. Foruten meg besto turfølget av Geir og Roger. Brunstad - Storbreskaret: Vi parkerte på Brunstad lørdag morgen, og var i gang ca kl. 09.00. Med skia på sekken traska vi opp setreveien til Vellesætra. Videre oppover Velleseterdalen var det godt skiføre på skareunderlag. 800 høydemetre lå for tur fra hytta til Storbreskaret, formiddagssola varmet mer enn hva som var ønskelig. Det går jevnt men ikke fort. I Storbreskaret ble det realt sceneskifte, fra alpine fjellvegger i øst til åpent landskap i vest. Delt turlag: Vi skled ned på de flate delene av Grøtdalsbreen. Geir hadde ymtet frampå et par ganger om å prøve på Svendtinden, men jeg var skeptisk til å prøve meg på de bratte rennene i vestsida av Velleseteregga Det ble fort enighet om at han prøvde seg på egenhånd, mens jeg og Roger heller tok et besøk til Bjønnatanna. Det ble liten halvtimes pause midtveis oppe på breen, mens vi prøvde å følge med Svendtind-forsøket. Det ble med prøvde, for etter at Geir forsvant opp nedre del av renna, såg vi han aldri igjen Bjønnatanna (1470): Vi fortsatte opp på Grøtdalsbreen og nærmet oss den elegante tinden som kneiser luftig over Langseterdalen. Vel oppe, like under toppen, såg vi Geir komme ned i. Tilbakemeldinga var at bestigninga av Svendtinden var vellykket. Vi kneppet på oss stegjerna og klyvde opp på "tanna". En deilig følelse. Noen hundre meter lenger vest ser vi den skarpe toppegga av Vestlige Velleseterhorn. Det blir neste topp. På returen ned fra "tanna" legger vi ut et tau for sikkerhetsskyld. Skispor bare en vei: På vei opp mot Bjønnatanna hadde vi lagt merke til skispor som bare gikk en vei, oppover. Disse gikk videre mot Midtre Velleseterhorn og.... vekk var de. Ingen spor på selve Velleseterhornet, heller ingen spor langs Velleseteregga i nordlig retning. En oppmerksom Geir fant skispor i renna mellom Bjønnatanna og Velleseterhornet.... Vestlige Velleseterhorn (1476): Vi sklir ned på de øvre delene av Grøtdalsbreen, og går vestover. Bjønnatanna ses nå fra kanskje sin flotteste vinkel. Vakkert! Vi setter skia igjen 30-40m under toppegga og stamper opp bratta. Den smale toppegga blir mer enn smal mot høyeste nabben... En rutsjetur verken ned i Grøtdalen eller Langseterdalen er å anbefale Etter å ha foreviget inntrykkene også fra denne toppen, rusler vi ned igjen til skiene. Klokka begynner å bli mye. Returen: Det går smått nedover den nord- og vestvendte breen. Vi synker noen cm ned i skaren, så det blir ikke rare farten nedover. Halveis nede får vi muligheten til å komme inn i sørvendt terreng og det blir straks lettere å sette svingene. Nede på Breflata tar vi på fellene og gyver løs på dei knappe 100m opp igjen til Storbreskaret. Ikke rare juicen igjen i beina. Sola varmer også altfor mye. Veskebalansen er forlengst bikket over. Fra Storbreskaret og ned igjen mot Velleseterdalen har slushen frosset til skorpe mange steder, og vi må et stykke ned før vi finner den gode følelsen. Nok en drømmedag i Sunnmørsalpane føres inn på kontoen for gode minner. BILDER
-
Atter en solfylt dag på Sunnmøre og til alt overmål hadde jeg fri hele dagen. Mange ganger har jeg sett bort mot de to stordalsfjellene og endelig var dagen kommet. Jeg tok bilen fatt og kjørte inn mot Øverøye, og etter litt rådføring med en gammel gårdskone fikk jeg tips om hvor jeg burde gå. Stien opp mot Fremste Øverøybotnen var fin å følge, men jeg kom snart opp til store snøfelt og måtte ta en litt alternativ rute. Helt mot toppen var det en skavl med relativt hard snø og tankene streifet mot stegjern og isøks, men med litt tålmodighet kom jeg meg opp. Det er ikke mange fjell i nærområdet som er høyere enn Øverøystolen, og med sine 1392 moh gir det fin utsikt mot Romsdalsfjella og Sunnmørsalpene. Jeg hadde også god utsikt mot Slogen og sett fra (svært) langt hold så den helt snødekt ut, bortsett fra toppkjeglen. Men for alt jeg vet kan det la seg gjøre å gå opp også dit. Fra Øverøye ser fjellet rimelig rolig ut, men fra Kleivabotn tar det form som en spiss tind som virkelig er verd turen opp. For å komme bort på Rollsbotnskorkja måtte jeg ake ned ca 400 meter på snø. Deretter gikk det enkelt bortover mot skorkja. Masse snø var det her også og fra tid til annen hørtes buldring fra ras. Skorkja er 1333 moh, og gir en fantastisk utsikt mot Molde i tillegg til hele Sunnmøre. Nå gjensto bare en ting, komme seg ned igjen. Det fristet ikke å gå tilbake til Øverøystolen, og det hadde sett lite koselig ut å gå ned fra skaret mellom de to fjellene. Derfor valgte jeg eggen ned mot Litle skorkja. Masse snø ned her også, men jeg surfet nedover i god stil. Vel nede i Kleivabotn var det bare å komme seg ut dalen til Langsetra og bilen. Den ene stien som går mellom Tresfjord og Langsetrene går et stykke oppe i østsida av dalen og er fin å følge utover. Alt i alt brukte jeg fem timer på en aldeles nydelig rundtur.
-
Molladalen 4.november 2007, fin tur med snøgrense på 4-500moh, 10cm nysnø ved Storevatnet. Klarværet dukket opp sånn litt over middag som yr.no hadde lovet Legger ved to bilder i STOR størrelse.
-
Det er lenge siden det har vært turrapport fra Sunnmøre, så det er på tide med en fra desse kanter også. Store Smørskredtind er storebror til sin mye mer kjente nabo i vest. Mens en går i kø opp til Slogen, så kan det være langt mellom de besøkende til Smørskredtinden. (Pr 23 august så telte vi 35 stk inkl oss som hadde signert toppboka i 2008.) De fleste kommer seg til topps uten klatreutstyr, men en skal likevel ha respekt for toppen. Værforholdene vil ha mye å si og en bør også treffe gode veivalg. Der er i hovedsak 3 veier til toppen: - Langs den "berykta" vestegga (var det ikke her en person forulykket for en del år siden?) - Fra Patchellhytta og bratt opp snørenna mellom Nordre- og Store Smørskredtind. Her må en litt sør og ned før en fortsetter opp sør-øst siden mot toppen - Fra Strandamoldskreddalen eller Langfonndalen og opp sør-øst siden. Samme slutt som etter oppgangen fra snørenna. Opp Sør-øst siden betegnes gjerne som normalveien da det skal være enkleste rute Vi har i år vært velsignet med en flott sommmer som har gitt mulighet til mange fineværsturer. Denne turdagen var intet unntak. Siden ingen av oss hadde vært på toppen før, så ønskte vi å få med oss så mye som mulig på samme tur. Ønsket var derfor å få til en rundtur der vi får gått både vest- og sørsiden av toppen. Vi velger derfor å starte på Skylstad (ca 60 moh) og går opp Skylstadbrekka i retning Patchellhytta. Det er bratt stigning i begynnelsen og når det flater ut så tar vi etterhvert av til høgre og går bratt opp mot ryggen av Smørskredtind. (En kan også fortsette videre mot Patchellhytta og gå opp ryggen fra nordsiden. Begge alternativene møtes på ryggen før en begynner på vestegga). Etter noen bratte og tunge høydemetre så kommer vi etterhvert over på ryggen. Her er det mindre stigning inntil en begynner på egga. Her viser en varde at vi skal over på venstre siden av eggen. Trakk vises noen steder, men det blir likevel litt luring her og der om vi skal opp den rennen eller over den ryggen. Små varder bekrefter med ujevne mellomrom at valgene vi tar er rette. Eller det vil si, at der har gått folk samme vei. Det blir mye klyving oppetter, men det føles ikke utsatt siden en hele tiden klyver i renner og langs rygger. Når toppen nærmer seg så blir det mer opent. Først her føles det litt guffent da det er noe polert og sleipt enkelte steder. Siste stykket mot toppen blir helt grei klyving. Toppen får vi ha helt for oss selv, i motsetning til på Slogen der vi ser folkestrømmen til og fra. Returen legges ned sør-øst siden. Hovedrennen er til og begynne med vid og slakk, men den smalner og bratner etterhvert til. Vi traverseres derfor over mot østsiden. Vi finner en varde og 2, samt ser trakk, men må over 2-3 punkt som krever en del forsiktighet. Det er ikke sikkert vi gikk den beste veien siden nedgangen her føltes mer utsatt en opp vestegga. Vi kommer oss etterhvert ned til siste svaområdet før vi krysser helt over til østsiden. En varde viser her overgangen til østsiden. Herfra er det slutt på klyvingen. Nå er det bare mange høydemetre ned til Lygnstølsvatnet og veien tilbake til bilen. Men først blir det en liten svipptur innom Allskredhornet. Les også en turrapport som sto i Fjell og Vidde for noen år siden: http://www.hjorundfjord.no/?komponent=artikkel&handling=les&artikkel=421 "Kongen av Smørskredtind" hadde da 60 noteringer i toppboka. Den som vil vite antallet nå, må opp og se selv.. Legger ved noen bilde av turen
-
Otålhornet (1312) har helt siden jeg var der første gangen, vært et av mine absolutt favorittutsiktspunkt. Omgivelsene kan ikke beskrives, de må ses! Jeg gikk omtrent tilsvarende tur 26.august 2000. Det endte opp med at vi var 3 stk som la i vei på denne turen. Starten gikk fra Kvistaddalen hvor mange i alle fall kjenner som startstedet til den mer kjente Skårasalen (1542). Vi går sørover Kvistaddalen, følger stien mot Fjellvatna. Rødfargen forteller oss at vi er på rett vei Fra Fjellvatna holder vi høyden over Kvamsetdalen til skaret mellom Kjerringøyra (1414) og Maratinden (1320), og går videre i ur til Kjerringøyra. Vi ser nå hva som venter oss videre av utsikt.... Det går i bratt løs grus/stein ned videre sør mot Otålhornet (1312), tindene østover er et fryd for øyet. videre i fast ur til toppryggen av Otålhornet og spaserterreng ut til varden som står på kanten mot Hjørundfjorden. Vi tar oss god tid og nyter tilværelsen før vi dessverre må nødt til å tenke på returen. I 2000 når jeg gikk denne turen, fulgte jeg etter noen sauer inn i vestsida av Kjerringøyra (solid sauetråkk) og fant ei fin rute ned i Kvamsetdalen. Sideskrått og dels utsatte passasjer på gressunderlag og dels morene gjør at jeg neppe hadde tatt denne ruta når det var vått..... En "varde" ved stiens start sier meg at andre nok også bruker denne, men hvor mye den er brukt vet jeg ikke. Etter 9 timer på tur er vi tilbake ved bilen i Kvistaddalen, inkludert 1-2 ekstratimer med utsiktsnyting Mer tekst og 30 bilder på http://www.fjellinordvest.net/content/view/41/32/ Det kommer kanskje et vidvinkelpanorama også etter hvert Ei havørn seilte over oss på Otålhornet, dessverre var den for høyt oppe for mine 105mm
-
Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
-
Slo leir i Vengedalen 24.juni, ved gps 32 V 438224 6931340 på 610moh. Grei teltplass her ved siden av et trebord med benker. Vi håpet på skikkelig opplett neste dag. Varselet var i alle fall bra for formiddagen, men det lunefulle romsdalsværet skulle vise seg å slå til, og det ble lite gløtt av sol, men derimot svært så oppfylte værprofetier for ettermiddagen; regnbyger. Fra teltet gikk vi neste morgen noen meter tilbake på veien, over broa, og krysset slik enkelt elva, og satte en ganske direkte sørøstlig kurs opp fjellsida på Vengetindene. Litt kratt, men vesentlig på store snøfelter opp mot en elv og en skulder vi kunne klyve opp på bart fjell. Noen punkter med grad 1, men et fint alternativ til snøen. Små glimt av sol ga oss motivasjon til å fortsette, selv om det var foruroligende mye skyer rundt oss. På rundt 1300 moh flatet det ut, og vi rundet søreggen på Vengetindene i 1500 meters høyde, noe som var passe med tanke på innsteget på breen som ventet. Her gikk det fotspor, men vi tok på tau, stegjern og tok også fram isøksene i tilfelle fall i sprekk. Så ikke snurten av noen sprekker, men jeg hadde sett bilder fra denne breen seinere på sommeren… Noe bratt i bløt snø opp de siste meterne til vesteggen på Kvanndalstind, men helt uproblematisk. Toppen kunne vi imidlertid ikke se på grunn av skyer, og vi var spente på om snøen kom til å gi oss vanskeligheter lenger opp på eggen. Stegjerna mine løsnet etter tur, og neste gang skal jeg prøve å surre dem med en kraftig strikk! Opp en meget bratt snøbakke, og et noe luftig punkt, før eggen flatet litt ut. Herfra så vi at det opplagt ble en klatrelengde, så jeg skiftet til svasko og tok fram alt klatrejernet jeg hadde båret opp. Akkurat i det jeg sto ved starten av taulengden og la inn punktet på gps; 32 V 440703 6929854 på 1625m, kjente jeg et drypp. Jeg tok et godt tak i første nabben, så ut til å være 3er klatring opp her, da det kom noen drypp til. All sikt forsvant, og skalljakka ble plukket fram av sekken, mens regnet økte på i intensitet. Ergerlig! Jeg har respekt for – og erfaring med – våte romsdalsfjell, og skjønte at dette betød retrett – igjen! Forrige gang, for flere år siden, var det kraftig vind som gjorde at vi snudde noe lenger nede på eggen. Vi skjønte at dette bare var første skuren av en rekke på flere som ventet, og varselet sa at regnet skulle øke på i intensitet utover ettermiddagen, så vi var ikke i tvil om at vi skulle snu. Nede på breen igjen lettet det, sola kikket litt fram, og jammen kom ikke toppen til syne også! Et øyeblikk lurte jeg på om vi hadde valgt feil, og tok noen fine bilder av Kvanndalstinden og Torshammeren. Skyene lå imidlertid tett rundt overalt, og sola forsvant like brått som den hadde dukket fram. Vi fulgte nå normalveien ned breen og like nord for Olaskarsvannet – snø hele veien, og lett og behagelig retur. Over Åndalsnes var det nå en mørk vegg av regn som nærmet seg oss, og idet vi hadde rundet nordeggen på Olaskarstind forsvant all sikt fullstendig! Heldigvis var det spor å følge i snøen ned mot Hornvatnet, for nå pøste det ned, og jeg så 3-5 meter foran meg. Lars-Petter, som gikk bak, mistet meg en stund av syne, og ble litt stresset. Jammen godt vi ikke drev 3er-klatring oppe på eggen nå! Snøforholdene var imidlertid ypperlige, så vi tok en artig glissade ned til Hornvatnet. Vi gikk innom steinhytta som ligger her nede. Gps 32 V 438104 6930119 på 760 m. Den var trang og lav, men har jammen to avdelinger, med peis i den ene, og noen smale trebenker. Neppe noe særlig å overnatte her, men en artig liten hytte. Vi ville imidlertid tilbake til bilen, rev teltet lynkjapt ned, og forlot Romsdalen for denne gangen med «uforrettet sak.»
-
Advarsel: Denne rapporten er også fra Sunnmørsalpane Mens østlendingene har fått smake grått høstvær i det siste; ja endog dro ei skypumpe gjennom hovedstaden på fredag, har vi her på Solkysten vært hjemsøkt av et nydelig høstvær de to siste ukene. Før helga lå det noen truende lavtrykk ute i Nordsjøen, men da metereologene på fredagskvelden sendte lavtrykka inn i Skagerak var det bare å pakke sekken igjen Det dukka opp noen ubesvarte spørsmål angående Hammarsettindane i forrige uke, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1952. Det lå dermed til rette for vår tillyste "måleekspedisjon". Det var fortsatt mørkt da jeg trilla ut av garasjen lørdagsmorgen. Det eneste som var å se var bikkjeluftere og avisbud. Noen lette skybanker dekte til stjernene. Ville været slå til ? Snart var dagen i emning, og en flott og skarp siluett av topper mot øst og sør fjerna de meste av tvil. Jeg møtte Svein på Magerholm fergekai og sammen drog vi videre mot Straumsdalen og inn til Skålholten. Etter Svein's retrett på de to høyeste Hammarsettindane forrige gang, fylte vi sekkene med tyngre "skyts". Et tau og litt sikringsutstyr ville gjøre susen. Ved ei gamme inne i Gimsdalen møtte vi to unge jegere. Etter å ha forsikra oss om at de kun ville skyte etter tobeinte med vinger, ønskte vi hverandre en god tur og en suksessrik dag. Vi fortsatte videre over frostdekt mark, gikk på oppsida av ei grov steinur og tok sikte på den østlige utløperen av Hammarsettindane. Anbefalingsverdig rute. I det ryggen blei slakere og vi møtte de første solstålene, dukka dagens mål opp. Vi fulgte ryggen videre over en liten topp (markert med 1120 kote på kartet). Her var flott utsikt til de nordlige Hammarsettindane. Så gikk turen bortunder østsida av den nordligste av 1180+ toppene. Med strålende sol og blikkstille var det duka for en matbit. Flott panoramautsikt østover. Vi tok på klatreutstyret og fulgte ei renne oppå sørvestryggen av toppen. Deretter avanserte vi raskt til topps. Noen utsatte passasjer, men ikke vanskelig (kanskje 3-) Svein tok fram nivella. Det var ikke mulig å påvise noen høydeforskjell i forhold til sørtoppen. Relativt greitt terreng så vi klatra ned igjen istedet for å rappelere. Rapell var heller ikke så fristende da hele toppen kun var en stor oppstabling av blokker. Svein antyda noe om LEGO (Duplo Max ). Vi fant en enda litt enklere variant ned igjen, og passerte kun et utsatt punkt (2+). Nå var sola virkelig begynt å varme, og vi fortsatte mot sørtoppen. På nord- og østsida var toppen virkelig steil, skyggefull og rimbelagt. Vi passerte et lite skar på sørsida, og kom utpå en lyngbakke på vestsida av toppen. Her reiste omlag 30 meter med bratt, solfylt og tørr klippe like til topps. Et lite høyfjellscrag Her var flott utsikt mot tindene vest for Velledalen. Over 13-1400 meter var det Kong vinter som regjerte. Nordover reiste nordlige Hammarsettinder seg. Maken til fengslende syn skal en lete lenge etter, selv i Sunnmørsalpane. Opp mot toppen var det bare å velge å vrake i fine klatrelinjer. Vi starta i et hjørne midt på veggen, og hadde 25 meter med bratt klatring på gode tak i fast fjell (3+), Molladalskvalitet Deretter noen meter klyving langs eggen til toppen. Herifra var det heller ingen mulighet til å påvise høydeforskjell i forhold til den andre toppen. Vi klatra litt ned igjen langs eggen, før en søt, liten rapell brakte oss ned på lyngmark igjen. Noen skyer lurte bak fjella i sørvest, og sola var på nedadgående. Vi rulsla ned botnen mot øst og fram igjen til bilen. Vi hadde noen flotte timer oppe i toppområdet i et fantastisk høstvær. Hvilke av "piggene" som er høyest fant vi ikke ut av. Så viktig er det ikke. Begge toppene er absolutt verdt et besøk. Den sørlige toppen synes jeg var den fineste, rett og slett en godbit av en tind Beregning av ferjeruter er en del av livet på Sunnmøre. Det blei litt Petter Solberg Light nedover mot Sykkylven. Svein er godt kjent, så heldigvis klarte han seg uten en ristende kartleser.......
-
13.juni og en av årets første dager med 17-18 varmegrader. Jeg hadde lagt skiene på taket og egentlig planlagt en kveldsskitur, men ombestemte meg i det jeg satt på ferga mellom Solevågen-Festøya. En skitur langs fjellplatået vest for Fossholtinden ved Vartdal ble forandret til fottur på Heimste Kopphornet ved Standaleidet. Sist lørdag ble jeg tvunget til retrett, da jeg prøvde å komme meg opp på Bukkedalstinden (1000moh) fra Skorgedalen i Ørsta. Nysnø fra ca 800m gjorde det skikkelig sleipt opp langs vestryggen, risikoen ble for stor. ”Normalruta” opp i Bukkedalen var ikke tilrådelig pga kalvende snømasser nedover svaene. Bukkedalstinden fikk jeg erfare at er en utfordrende topp med 3 egger og bratte stup i nord- og østsida. To av eggene skal være greie alternativer for fjellvante, vest og søregga. Jeg avbrøt forsøket og gikk opp på ryggen nord for tinden, og fikk i det minste med meg utsikt mot Vassdalstinden. Men på denne mandagskvelden måtte jeg ha minst et beinbrudd for ikke å klare å komme meg til topps… Jeg kjørte innover langs Hjørundfjorden til Store Standal og opp på Standaleidet. Fant brua over elva et stykke nedenfor Myklebustsetra og kjørte opp langs dyrkamarka. Det ble fort varmt i skjorta på vei opp mot Kalvedalen. Jeg fulgte den enkle nordvestryggen helt opp til toppegga, og bare unntaksvis måtte jeg krysse snøfelter. På toppen ventet ei fabelaktig utsikt mot Kolåstinden og Sætretindane i nord, og Blåtindane og Grøtdalstindane i sør. Innerst i Nøvedalen reiser Nøvedalstinden seg, og jeg får studert ryggen langs østsida av Nøvedalen. I sør strekker Kalvdalsegga seg rundt Kalvedalen, med 1234-toppen som eggas desiderte høydepunkt. Jeg tilbringer en time på toppen, og returnerer deretter raskt på bratte snøfelter ned i Kalvedalen. En beskjeden topp hvor utsikten ikke står tilbake for noe. Legger ved noen bilder, resten blir å finne på web om noen dager.
-
Jeg har i flere år hatt lyst til å stå på toppen av Søre Sætretind ved Standaleidet, midt i hjertet av Sunnmørsalpane. Denne våren har den stått på turlista med store bokstaver, ”bare må ha den, bare må…”. Turen har av ulike årsaker drøyd utover våren, men nå skulle det være dagen. Den alpine toppen har ”4-meters-hammeren” på toppegga hvor tauet absolutt bør være med for å komme seg over. Det legges en plan der toppen skal være nummer en i rekken av 5-6-7 topper på en lang dag- og evt natt-tur, Geir er ”som vanlig” turfølge når utfordrende ruter står på tapetet. Etter halv arbeidsdag møtes vi på Solevågen, været er av ypperste kvalitet. Godværsskyene omkranser lett de nordligste Sunnmørsalpetindene, lenger sør er det helt skyfritt. Prognosene sier klarvær, klarvær og atter klarvær, men uten de helt store temperaturene. Heldigvis. Vi parkerer øst for Standalsætra og stropper skiene til sekken., tunge sekker kjennes det fortsatt på skuldrene, og vi tar fatt på den snøløse oppstigningen til Fladalen. Krysser elva på bru og følger den fuktige stien som slynger seg opp gjennom stedvis tett bjørkeskog. Kroppstemperaturen stiger raskt og svetten renner…. fluer…. etter hvert mange fluer. Og enda flere fluer. De blir med 1 times tid Geir plages ikke, så det må være min dyriske tiltrekningskraft... Skiføre På ca 600m finner vi fast og fint skiføre på smale snøfelter som strekker seg ned fjellsida, under buldrer snøsmeltinga. Vi må av og på med skiene et par ganger før vi går inn på den snødekkede Fladalsbreen. Søre Sætretind (1358) På vei opp breen ser vi et bratt snøfelt som strekker seg fra breen og opp på toppegga nord for toppen av Søre Sætretind. Det må være denne som skal følges til topps. Geir blir raskt oppmerksom på snørester som henger i svaene ovenfor innsteget til snøfeltet, det virker utsatt et lite stykke i nedre del. Sprekkene på breen har fortsatt ikke åpnet seg, men de er nok ikke langt unna. Etter ei kort matpause leter vi fram tau og seler, og går sikret over siste del av breen før vi stopper bak en hammer. Vi diskuterer et par rutealternativer, og går for den brede snørenna som tilsynelatende går strake veien opp på egga. Stegjerna spennes på og vi tar fatt på oppstigningen, i raskt tempo forserer vi på fast, fin snø de mest utsatte partiene. Midtveis blir vi overrasket over at snøfeltet er 2-delt. En loddrett bruddkant gjør at vi må prøve å komme oss rundt. Vi setter standplass og Geir prøver ut mot høyre/nord, får satt ei sikring før han prøver å runde skavelen. Vått og sleipt, litt utsatt, han returnerer usikker på mulighetene for å sette sikringer videre. Vi prøver på motsatt side, ei fuktig og bratt skråhylle går 10-15m opp før siste del av snøfeltet kan forseres. Gruffsete terreng står det i ”fottur-boka”, det skjønner vi godt. Stegjern på det sleipe fjellet gir bedre feste enn bar skosåle. Etter å ha klatret 4-5 m opp viser det seg å være for sleipt også opp der, så det blir ny retur. Nå returnerer vi helt ned til skiene, og ser på ei ny renne lenger nord. Denne kan gi muligheter til å komme opp forbi det vanskelige partiet vi allerede hadde gitt opp. Klokka går fort, vi har allerede ”rotet vekk” et par timer. Skal vi gjøre et siste forsøk? Eller skal vi være sikre på å rekke resten av turen? Mislykkes denne siste renna er det mulig at vi ikke heller får med oss alle de resterende toppene som er planlagt. Vi avbryter og går mot Nordre Sætretind, Søre blir gjevere på forsøk nr. 2 Nordre Sætretind (1365) De øvre delene av Fladalsbreen krysses i retning bandet øst for Nordre Sætretind. Over kanten åpner utsikten seg nordover, hvilket deilig syn... Selv om kameraet viste 90 bilder etter turen, glemte jeg å ta bilde akkurat der 4.juli 2001 var jeg også opp på Nordre Sætretind, men jeg kjente meg overhodet ikke igjen. Det må den snørike forsommeren ta skylden for… Snøbakken opp til toppområdet har sola holdt løs og fin. Siste 10m er bart og vi klyver opp med gode tak til toppvarden. Geir klyver også videre til høyeste punktet, telemarkskoene mine er lite egnet til slik klyving. Jeg har dessuten vært der før… Utsikten er formidabel. Dette påstås å være et av de beste utsiktspunktene mot Kolåstinden, det betviles ikke. Vi returnerer til skiene og setter noen svinger før vi står ned på ei stor snøflate hvor sekkene blir satt på vent. Nå venter Søre Snarhornet. Søre Snarhornet (1158) Ei fin snøegg strekker seg ned og ut mot denne toppen. Jeg gikk også denne i 2001, men da var den helt snøfri…. Skiene settes igjen under toppen, og vi når enkelt toppegga. Vi har nå god utsikt tilbake til både Søre- og Nordre Sætretind. Den vardeløse toppen er i boks, så vi returnerer opp til sekkene for å fortsette runden. Vi hadde sett at der ligger en topp rett NV ad Nordre Sætretind, ca 1240m, med ”irriterende” høy primærfaktor. Og med varde… Vi må bare opp dit også Topp ca 1240 Undersøkelser må til, om denne toppen har navn. Den har i alle fall fått varde, og tar seg flott ut fra flere retninger. Absolutt verdt å ta turen til topps, mest aktuelt som nå kanskje: -på en rundtur. Toppen nås enkelt, mot Kvanndalen stuper den loddrett ned. Neste blir Lissjehornet. Lissjehornet (1211) I mot oss kneiser en flott tind med ei rufsete egg i retning Kvanndalsskaret. Etter ei kort matpause tar vi sikte på toppen, ski i første del og til fots siste. Toppen smalner til mot slutten og vi sitter til slutt luftig til med panorama over den skyggelagte Kvanndalen. Det er godt skiføre også til Kolåstinden, også fra denne kanten tar den seg godt ut. Vi ser også en topp på egga mellom Lissjehornet og Kvanndalsskaret, denne ser overkommelig dersom man går opp fra Kvanndalsskaret. Nordre Snarhornet (1134) Etter å ha gått ned igjen fra Lissjehornet sklir vi raskt ned til foten av Nordre Snarhornet og går opp mot toppen. Toppen er dekket av en 2m høy snøskavel, varden står snøfritt til litt lenger nede på kanten mot ytrestandaldalen. Fra denne kanten har Nordre Sætretind kanskje sin flotteste profil, der den skyter til værs. I øst tårner Langenestinden seg opp omkranset av skarpe egger fra Ureggene, Høgenipa og Storhornet. En tur langs disse eggene håper vi også å få gjennomført om ikke lenge. Returen overrasker Sola har nå ikke lenge igjen før den tar dagen, skyggene har blitt lange. Vi kikker på klokka og finner ut at 00.20 ferga bør passe greit på returen. Fellene legges i sekken, i det vi nyter synet av Ureggene og Langenestinden. Det blir flere bilder av disse på vei ned dalen. Snøføret er skarpt med lett frossen sommersnø som vi lett setter svinger i. Nede ved Fladalsvatnet møter vi ei lita utfordring: Svære skavler går langs vatnet, vatnet er dels åpent langs kanten. Skavlene er på vei ut i vatnet, og det har åpnet seg sprekker. Vi prøver å gå langs toppen av skavelen, men den smalner av og ei skummel snøbru stopper oss. Det går mer eller mindre loddrett i vatnet på venstre side. Vi sklir heller ned og følger bratta langs vatnet, utsklidning i den bratte snøsida vil bety trøbbel, big-time. Etter et ca 50m langt utsatt parti kommer vi oss over skavelen, og sklir raskt ned på snøfeltene. Litt barmark-trasking mellom snøfeltene må til på vei ned Fladalen. Skiene festes til sekken, sola skinner så vidt på toppene… og etter hvert er også de for lave for sola. En vellykket topptur er tilbakelagt, til tross for at den gjeveste toppen ble stående igjen uten toppbesøk. BILDER
-
Første del av mai 2005 har vært kald på nordvestlandet, kaldere enn de fleste setter pris på. Nordavind og temperaturer på 3-5 grader i lavlandet betyr godt skiføre langt ned i fjellet, selv om datoen viser 19. mai. Grøtet ved Eidsdalen rager 1519m over Synnylvsfjorden, og har flott utsikt til både fjell og fjord. Værutsiktene var usikre, men oppdaterte prognoser rundt kl. 12.00 denne torsdagen gikk på at bygeværet skulle avta utover ettermiddagen og mot kvelden skulle det klarne helt opp. Fredag var det meldt mildere, så det måtte bli nå. Nå eller et annet år. Vi tok sjansen, og dermed var det duket for kveldsbesøk til Grøtet denne mai-dagen. Adkomsten Meg og Geir avtalte å møtes for å rekke 15.50-ferga mellom Linge-Eidsdal. Vi var greit i rute inntil slemmeonkel sto gjemt i ei garasje og slemmeonkel nr 2 huket oss inn på ei lomme lenger framme. Noen kroner fattigere rakk vi greit 16.30-ferga, klar for topptur. Etter en kort tur over fjorden, kjører vi noen kilometer mot Geiranger før vi tar av mot Kilsti og kjører opp til omtrent 500moh. Skiene kan vi ta på 5 min fra parkeringen, og det bærer innover i åpent skogsterreng langs sørøstsida av Kilstivatnet. Nysnøen er sørpe våt og tung å trakke i. Vi runder raskt opp mot Kilstiheia, og føret blir gradvis fastere. På gode 700m ligger flortynn tørrsnø, vi aner noe er i gjære. I alle fall har de dørgendes våte fellene begynt å fryse til…. Mot toppen Oppe på Kilstiheia runder vi inn i nordsida av Grøtet, været er av og på med sol. Det tegner bra, og vi har håp. Geir går foran og vil inn mot noen brattere partier for å lete etter gode snøforhold til returen. I løpet av et par korte minutts gange endrer skiføret seg dramatisk, fra 5cm til 20-30cm av den nydeligste tørrsnøen man kan tenke seg. Og enda har vi ca 5-600m til toppen. Vi durer videre mens fellene kladder fælt i den jevne stigningen opp mot toppen. Et par hundre meter før toppen klarner det fullstendig opp, og det tegner til å bli en fantastisk kveld på Grøtet. Med månen lysende i mot tar vi de siste stegene mot toppen, slakere det siste stykket, før det flater helt ut på toppen. Ventetid På toppen får vi et par minutter i klarværet før bygeskyene legger seg rundt toppartiet, og ikke lenge etter er det lett snø i luften. Den går over, er vi enige om. Ikke lenge etter klarner det litt opp, før det igjen tetner til med mer snø. Sikten er dårligere enn noen gang. Vi venter lenge…. det må da vel klarne igjen ? … Klokka nærmer seg 21, siste frist før vi må ta returen for å rekke 22.30-ferga. Vi har ventet over en time. Med 10-20m sikt og flatt lys tar det tid å komme seg ned fjellet. Håpet begynner å svinne. Magiske øyeblikk Vi har allerede hatt skiene på noen minutter, slukøret, men forberedt på nedturen. I dobbelt forstand. Men da, akkurat da tiltar vinden. Er vi i utkanten av byga?? Litlegrøtet kommer til syne… byga ser ut til å lette…. Ikke lenge etter ser vi også Eidsvatnet nede i dalen, og østfor reiser de stolte Skorene seg rett til himmels. Vi venter, blodpumpa tar fatt og varmen siger ut i kroppen. Sikten er nå tilstrekkelig til at nedturen blir en real opptur!! Vi tar sikte på en markert rygg i nordsida, rundt 25-30 grader, kanskje opp mot 35 grader lengst nede. Jeg legger nedover først, får fart, svinger, ny sving...... stopper opp.... HERLIG. Et minutts stillhet til ære for føret….. Nede på Kilstiheia har vi 3-4cm styresnø, før vi møter frostskorpe på ca 750m. Totalt sett: et av vårens største høydepunkter føremessig. Vi hadde håpet på slikt føre, og fikk det!! Med noen minutter å gå på i forhold til ferga, rekker vi å yte blomstrende frukttrær en oppmerksomhet mens sola lyser opp horisonten. gi, drømmen er ingen drøm lenger.
-
Plan A var egentlig Holtanna, men pga at det er så inni hampen med snø enda ble det blankt avslått når vi kom opp til teltplassen. Ble anberfalt Raudetårnet av flere klatrere her på Sunnmøre så det ble søndagens mål. Raudetårnet er en 100m høg pinakkel som markerer seg godt i Jønshornmassivet, den ser virkelig innbydende ut med sitt rødlige skjær og spisse form. Klatreturen byr på 3 taulengder med innslag av 5- i hver av dem. Crux er en luftig svatravers på 2 taulengde. På toppen var det trangt om plassen, vi satt rimelig rolig når vi spiste brødskiva for å si det sånn Returen går ned vestsida av pinakkelen, 2 rapeller på henholdsvis 45 og 20 meter. Her er det flotte kjettinganker i rustfritt stål. Det er jaggu bra for det er meget dårlig fjell i vestsida. Fikk ikke mindre lyst til å ta turen på Holtanna etter denne dagen. Det er mulig å ta en kort rapell bak Raudetårnet, klatre opp på neste topp på kammen og klatre helt opp til Jønshornet.
-
Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.
-
Hei! Eg må berre tipse om ein flott blogg eg følger sjølv om eg ikkje har små barn lengre 👍 http://turmedlillemannogmor.blogspot.co.uk/ Små og store turbeskrivelser med mykje gode bilder! 😄
-
- 2
-
-
- blog
- lillemann og mor i fjellheimen
- (og 3 andre)
-
Fekk æra av å sjå førpremiæra av "Sunnmøres Alpine Arv" på Volda kino for nokre veker sidan og forrige veke gjekk filmen på NRK. Ein godt laga film med storslått natur og lokale, nasjonale og internasjonale legender inkludert. Anbefalt syning på det sterkaste og lenkjar den derfor her på forumet for dei som ikkje har fått det med seg! Enjoy. https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA50001415/15-03-2016 -Petter
-
Årets første topptur uten ski ble gjennomført denne lørdagen. Dagens turmål var egentlig Hammarsettinden, fordi det årlig har vært tidlig snøfritt langs ruta via Gimsdalstinden. Et par forsøk på å finne turfølge kvelden i forveien bar ikke frukter, så denne dagen ble det bare meg og tindene. Jeg legger av gårde for å rekke 7-ferga til Sykkylven. Nysnø Jeg blir svært overrasket når jeg ser at det i løpet av natten har kommet litt nysnø på toppene over ca 800m, og jeg finner raskt at den vestvendte og bratte renna til Hammarsettinden sannsynligvis ikke er forsvarlig å prøve seg på i dag. Det blir forandring i planene. Fergeturen blir benyttet til å bestemme nytt turmål, valget blir Regndalen og Valljanykjen (1160). Jeg har hele vinteren tenkt på en skitur til denne toppen, men det har ikke blitt noe av. For et par uker siden såg jeg at sørryggen mot toppen (Vellenakken er et mer tidsriktig navn?) hadde begynt å få en del snøfrie flekker, så det burde kanskje være mulig med fottur... Heldigvis hadde jeg pakket gamasjer i sekken, så det burde gå greit å traske i litt snø også. En anbefaling Jeg kan like gjerne si det med en gang: Valljanykjen på ski er en kjempetur. Tidlig på vinteren når det er gode snøforhold i skogen og sola ikke tar så godt i sørsida, er dette en ypperlig tur. Skogen bør ikke by på problemer, og den sørvendte sida ned mot Regndalen gir super nedkjøring, ikke så veldig bratt, men med utsikt mot tinder som er svært typiske for Sunnmørsalpane: skarpe og spisse. Fra parkeringen er det ca 1100 vertikale opp til varden som står luftig til. Mot toppen Jeg finner stien gjennom skogen, og etter hvert opp i Regndalen. Elva har stor vannføring, våren er i anmarsj. (Regndalen er en liten og innesluttet hengedal der regndalsbreen henger i fjellsida under spisse tinder og skarpe egger) Fra Regndalen sikter jeg meg inn på de snøfrie områdene, og må slåss litt med småbjørk opp langs de nedre delene av sør-ryggen. Jeg vinner fort høyde, og koser meg med storslagen utsikt mot toppene som omkranser Regndalen. Fra ca 700m er det på med gamasjer, det skal bli en tung god time før jeg når toppen. Morgensola varmer godt, og jeg går mye til knes i snø. Det sliter på kreftene. Jeg burde hatt ski på beina.... I mot meg på vei opp har jeg hele tiden et spektakulært syn, Råna. Fra denne kanten er den noe av det flotteste av det flotte, og hvilken tind!! En tind som til de grader skifter fasong, alt etter hvilken himmelretning den ses fra!! Her i fra ser den så spiss og uangripelig ut at en knapt skulle tro at det var mulig å komme seg dit uten klatreutstyr. De som har vært der kjenner den som en enkel topp med et alt annet enn smalt toppområde…. Jeg har bare en gang tidligere vært på Valljanykjen, i sept –98. Da med en rundtur over Raudmolsegga og adkomst via Drivdalen. Jeg husker spesielt godt Rånaegga, og har siklet etter bedre bilder enn de jeg tok den gangen. I dag var det flott klarvær, med noen mindre tåkeskyer som kom og gikk. Vel oppe på toppen nyter jeg synet av toppene nordover mot Blåbretinden, og i sør ser jeg så vidt Brekketinden – min favoritt. Rett vest steiler Rånaegga med jevne byks opp i fullendt tindeform. Utsikten mot denne er alene verdt turen. Og vel så det!! Jeg klager heller ikke over bildene som ble til på turen. BILDER
-
Nyttårsdagen ble i år feiret med en tur på Middagsfjellet, en kolle på Ørskogfjellet, ikke så langt fra Ålesund, altså på Det Sorte Fastland. Flotte værforhold med det fine, lave sollyset som er karakteristisk for årstiden. Forholdene bar preg av lite snø og mye vind de siste dagene, markant dårligere enn lenger inn og sør. Det medfører at man må kjøre veldig forsiktig, og smeller nedpå her og der, men ski er jo forbruksvare så det er ikke så nøye. Geir Ove sa at den renna, den kan sikkert kjøres nå ja. Og det kunne den. Har sett på denne flere ganger på vei opp Trolltinden, og nå var muligheten for en nedkjøring til stede. På rett plass til rett tid, med andre ord. Hadde på forhånd tenkt meg at entreen er trasig, og renna i seg selv kort og relativt grei. Entreen er helt grei i dag, forholdene greie nok, bare litt manko på snø så det stikker opp steiner nedover hele renna. I toppartiet er det noe morro med ting som stikker opp og tildels bratt, her smalt det nedpå isen også. Videre nedover er den veldig bra, og man får denne fine følelsen igjen, med snøen som løses ut og tar en igjen etterhvert. Renna er overrraskende lang, faktisk veldig flott å kjøre, og egentlig spennende også fordi toppartiet ikke er bare en kjedelig, jamn renneformasjon. Så hvis resten av året blir som denne dagen så lover jo det veldig bra..
-
Det ble Middagshornet forsesongtur i går søndag. Dette ble en av de dagene da man virkelig kjenner at man lever og opplever noe; været, forholda, fjellet, turselskapet - alt fikk full klaff! To av oss kjørte artipeer-linjer nede sørsida, veldig arti terreng med renneformasjoner og bergnabber innimellom, og mulighet for variasjon i spennende linjevalg. Tynt 10-20 cm tørrsnølag oppå hardere og tildels ujevnt underlag, såpass lite snø at i hvertfall jeg velger å ta det veldig rolig nedover, kan fort stå der med nasen inni en stein. Veldig stabilt, bare overflatesnøen som kom etter i toppartiet. Med andre ord, helt ypperlige forhold. Tur på denne tida av året er spesielt med det fine, lave lyset. Korte dager og enda litt lite snø styrer valgmulighetene. Sørsider er fine, da får man sol, kort tur er også bra, og gjerne nedkjøring i romslige renneformasjoner der snøen har samlet seg. ............. Middagshornet er på Ørstasida, rett vest for Molladalen. Oppgang fra enden av setervei i Barstadvika eller Nordre Vartdal. Veldig fin isøkstur, med kort og grei. Opp til sadelen på eggen vest for toppen, så følges eggen til topps. Mange alternativer for nedkjøring. SF, sørsida, starter fra 2. skaret mot vest fra toppen, rett over ryggen mellom sørsida og sørrenna. 400 hm med opp mot rundt 40 grader, brattest nær toppen, i flotte omgivelser med små, grunne renneformasjoner og bergnabber innimellom.
-
Det ble en kort fottur i går kveld til Middagshornet ved Barstadvika, helt nord på Kolåshalvøya. Dette er en topp med panoramautsikt mot Molladalstindane. Jeg gikk turen også i fjor, men da var det tåke, tåke og atter tåke Denne gangen var det litt bedre, men fortsatt har jeg ikke fått sett Molladalstindane fra denne toppen. For skyene lå tungt nedover alle toppene fra Ramtinden til Kolåstinden. Men jeg gir meg ikke så lett… alle gode ting er tre…. Positivt at utsikten mot sør til tider var veldig bra Var litt utsikker på snøforholdene i toppartiet dersom jeg gikk opp vestryggen. Med kikkert såg jeg skavler langs hele vestryggen, også i toppartiet, så jeg valgte å prøve østryggen. Returen gikk ned igjen mot vest, renna ned fra varden var tørr. Fortsatt MYE snø i fjellet, men det minker fort. Juni blir optimal for fotturer mange steder, gå tørrskodd langs ryggene og skli ned myke snøfelter på returen. Og det er, ikke minst, fortsatt skiføre mange steder allerede fra 500moh Denne kvelden fulgte jeg ei nordvendt snørenne helt ned på ca 400m Fikk meg en liten støkk på returen. Midt ut på et flatt snøfelt, åpenbart mange meter tykt, kom jeg over noe som kunne minne om et vasshøl. Bare at jeg ikke kunne forstå at vann hadde gravd det ut, for det var ikke naturlig for smeltevann/regnvann å samle seg der. Hølet var 30-40 cm i diameter oppe, og utvidet seg lenger nede. Jeg klarte ikke å se bunnen…. Hadde jeg trakka ned i der, så hadde jeg blitt stående blegg fast Aldri sett slikt på et års snøfelt før… NOEN BILDER Kart
