Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'sunnmøre'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winteractivity
    • Cano, kayak and packrafting
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Children in the outdoors
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • Knives and axes
    • Kano, kajakk og packraft
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

  1. Hei. En kompis av meg har aldri vært på Sunnmøre/Møre og Romsdal. Jeg er opprinnelig født i Ålesund men flyttet derfra i ung alder, så jeg har ingen erindring om teltturer fra området, kun dagsturer. I går ringte han meg og lurte på om vi ikke skulle pakke sekkene og komme oss avgårde oppover i morgen, noe som jeg selvsagt ikke er uvillig til Men, da lurer jeg på: Er det noen her på FF som har noen gode tips om en fjelltur med et par overnattinger? Som gjerne har utsikt over fjord/fjell/hav og i tillegg evt. er i nærheten av et vann hvor man kan få fiske samt drikkevann? Vi skal selvsagt telte. Jeg vet, dette er mer enn et kinderegg med tre ønsker, men det er jo tross alt Sunnmøre vi snakker om
  2. En kjapp tur til Rundabranden på fugleøya Runde i Herøy Kommune på Sunnmøre. --- 500-600 meter å gå fra denne store parkeringsplassen til stien oppover begynner. Stien begynner her. Ikke tråkk i forbudte områder. Stien begynner fint asfaltert. Så blir den til grus. Senere til slitt gress tråkk. Porten er fin. Fjærbelastet lukke mekanisme nederst. Mange slike fine skilt stolper som viser vei på fjellet på øya. Noen gjørmete parti var der også. Utlagte plankebroer sikrer tørre sko. Noen vann er det på Runde. Men, ikke drikk av dem. Du vil få bendelorm på grunn av måsene som driter i vannet. Kaldekloven Utenfor er det rakt i havet. Målet for turen, Rundebranden (300 moh). Fra et annet nettsted og i 360 grader panorama Velbrukt sti fra Kaldekloven. Kaldekloven Tåken dekker Kaldekloven. Fortsatt et stykke igjen til Rundebranden (300 moh). Tåken sniker seg over terrenget. Snart fremme på Rundebranden (300 moh). Flotte skiltstolper er satt opp over alt. Fremme på Rundebranden (300 moh). Håper bildene faller i smak...
  3. Første del av mai 2005 har vært kald på nordvestlandet, kaldere enn de fleste setter pris på. Nordavind og temperaturer på 3-5 grader i lavlandet betyr godt skiføre langt ned i fjellet, selv om datoen viser 19. mai. Grøtet ved Eidsdalen rager 1519m over Synnylvsfjorden, og har flott utsikt til både fjell og fjord. Værutsiktene var usikre, men oppdaterte prognoser rundt kl. 12.00 denne torsdagen gikk på at bygeværet skulle avta utover ettermiddagen og mot kvelden skulle det klarne helt opp. Fredag var det meldt mildere, så det måtte bli nå. Nå eller et annet år. Vi tok sjansen, og dermed var det duket for kveldsbesøk til Grøtet denne mai-dagen. Adkomsten Meg og Geir avtalte å møtes for å rekke 15.50-ferga mellom Linge-Eidsdal. Vi var greit i rute inntil slemmeonkel sto gjemt i ei garasje og slemmeonkel nr 2 huket oss inn på ei lomme lenger framme. Noen kroner fattigere rakk vi greit 16.30-ferga, klar for topptur. Etter en kort tur over fjorden, kjører vi noen kilometer mot Geiranger før vi tar av mot Kilsti og kjører opp til omtrent 500moh. Skiene kan vi ta på 5 min fra parkeringen, og det bærer innover i åpent skogsterreng langs sørøstsida av Kilstivatnet. Nysnøen er sørpe våt og tung å trakke i. Vi runder raskt opp mot Kilstiheia, og føret blir gradvis fastere. På gode 700m ligger flortynn tørrsnø, vi aner noe er i gjære. I alle fall har de dørgendes våte fellene begynt å fryse til…. Mot toppen Oppe på Kilstiheia runder vi inn i nordsida av Grøtet, været er av og på med sol. Det tegner bra, og vi har håp. Geir går foran og vil inn mot noen brattere partier for å lete etter gode snøforhold til returen. I løpet av et par korte minutts gange endrer skiføret seg dramatisk, fra 5cm til 20-30cm av den nydeligste tørrsnøen man kan tenke seg. Og enda har vi ca 5-600m til toppen. Vi durer videre mens fellene kladder fælt i den jevne stigningen opp mot toppen. Et par hundre meter før toppen klarner det fullstendig opp, og det tegner til å bli en fantastisk kveld på Grøtet. Med månen lysende i mot tar vi de siste stegene mot toppen, slakere det siste stykket, før det flater helt ut på toppen. Ventetid På toppen får vi et par minutter i klarværet før bygeskyene legger seg rundt toppartiet, og ikke lenge etter er det lett snø i luften. Den går over, er vi enige om. Ikke lenge etter klarner det litt opp, før det igjen tetner til med mer snø. Sikten er dårligere enn noen gang. Vi venter lenge…. det må da vel klarne igjen ? … Klokka nærmer seg 21, siste frist før vi må ta returen for å rekke 22.30-ferga. Vi har ventet over en time. Med 10-20m sikt og flatt lys tar det tid å komme seg ned fjellet. Håpet begynner å svinne. Magiske øyeblikk Vi har allerede hatt skiene på noen minutter, slukøret, men forberedt på nedturen. I dobbelt forstand. Men da, akkurat da tiltar vinden. Er vi i utkanten av byga?? Litlegrøtet kommer til syne… byga ser ut til å lette…. Ikke lenge etter ser vi også Eidsvatnet nede i dalen, og østfor reiser de stolte Skorene seg rett til himmels. Vi venter, blodpumpa tar fatt og varmen siger ut i kroppen. Sikten er nå tilstrekkelig til at nedturen blir en real opptur!! Vi tar sikte på en markert rygg i nordsida, rundt 25-30 grader, kanskje opp mot 35 grader lengst nede. Jeg legger nedover først, får fart, svinger, ny sving...... stopper opp.... HERLIG. Et minutts stillhet til ære for føret….. Nede på Kilstiheia har vi 3-4cm styresnø, før vi møter frostskorpe på ca 750m. Totalt sett: et av vårens største høydepunkter føremessig. Vi hadde håpet på slikt føre, og fikk det!! Med noen minutter å gå på i forhold til ferga, rekker vi å yte blomstrende frukttrær en oppmerksomhet mens sola lyser opp horisonten. gi, drømmen er ingen drøm lenger.
  4. Det ble en kort fottur i går kveld til Middagshornet ved Barstadvika, helt nord på Kolåshalvøya. Dette er en topp med panoramautsikt mot Molladalstindane. Jeg gikk turen også i fjor, men da var det tåke, tåke og atter tåke Denne gangen var det litt bedre, men fortsatt har jeg ikke fått sett Molladalstindane fra denne toppen. For skyene lå tungt nedover alle toppene fra Ramtinden til Kolåstinden. Men jeg gir meg ikke så lett… alle gode ting er tre…. Positivt at utsikten mot sør til tider var veldig bra Var litt utsikker på snøforholdene i toppartiet dersom jeg gikk opp vestryggen. Med kikkert såg jeg skavler langs hele vestryggen, også i toppartiet, så jeg valgte å prøve østryggen. Returen gikk ned igjen mot vest, renna ned fra varden var tørr. Fortsatt MYE snø i fjellet, men det minker fort. Juni blir optimal for fotturer mange steder, gå tørrskodd langs ryggene og skli ned myke snøfelter på returen. Og det er, ikke minst, fortsatt skiføre mange steder allerede fra 500moh Denne kvelden fulgte jeg ei nordvendt snørenne helt ned på ca 400m Fikk meg en liten støkk på returen. Midt ut på et flatt snøfelt, åpenbart mange meter tykt, kom jeg over noe som kunne minne om et vasshøl. Bare at jeg ikke kunne forstå at vann hadde gravd det ut, for det var ikke naturlig for smeltevann/regnvann å samle seg der. Hølet var 30-40 cm i diameter oppe, og utvidet seg lenger nede. Jeg klarte ikke å se bunnen…. Hadde jeg trakka ned i der, så hadde jeg blitt stående blegg fast Aldri sett slikt på et års snøfelt før… NOEN BILDER Kart
  5. Turfølget mitt meldte avbud litt over kl.07 lørdag morgen, pga overskyet vær. Jeg hadde lyst på en topptur så jeg la likevel i vei. Planen ble en kort tur til Kleivdalsfjellet. Når jeg kjørte forbi Straumgjerde og innover Velledalen, ble været bare lettere og lettere. Øverst i Velledalen var det helt skyfritt, så jeg bestemte meg raskt om at Høgenykjen måtte bli turen. Parkerte på Gamlestøylen, og kjente på snøen. Det lovte bra... Skispor i fjellsida vitnet om at toppen hadde fått besøk flere ganger i løpet av vinterferien, men den var på ingen måte oppkjørt. Knappe 2 timer, 800 høydemetre og en haug med bilder senere sto jeg på toppen. For et vær, og for en sikt!! Etter en liten halvtime på toppen var det bare å legge i vei ned fjellsida. Øvre ca 50m hadde ujevnt føre med litt skare og frostflak på snøen, så det ble et par trynings'er i bratta Resten av fjellsida var jevnt over veldig bra, til tross for at det var omtrent ei uke siden siste snøfall. Ikke uvanlig at høy luftfuktighet og vind ødelegger føret i løpet av 2-3 dager. Men ikke denne uken... For den som liker bratt og fin nedkjøring, kan jeg absolutt anbefale denne turen. Tipper på at hellingen er rundt 30 grader i de midtre og nedre delene, og 35+ i de øvre. Legger ved et bilde av fjellsida her. For interesserte finnes øvrige bilder på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm
  6. Atter en solfylt dag på Sunnmøre og til alt overmål hadde jeg fri hele dagen. Mange ganger har jeg sett bort mot de to stordalsfjellene og endelig var dagen kommet. Jeg tok bilen fatt og kjørte inn mot Øverøye, og etter litt rådføring med en gammel gårdskone fikk jeg tips om hvor jeg burde gå. Stien opp mot Fremste Øverøybotnen var fin å følge, men jeg kom snart opp til store snøfelt og måtte ta en litt alternativ rute. Helt mot toppen var det en skavl med relativt hard snø og tankene streifet mot stegjern og isøks, men med litt tålmodighet kom jeg meg opp. Det er ikke mange fjell i nærområdet som er høyere enn Øverøystolen, og med sine 1392 moh gir det fin utsikt mot Romsdalsfjella og Sunnmørsalpene. Jeg hadde også god utsikt mot Slogen og sett fra (svært) langt hold så den helt snødekt ut, bortsett fra toppkjeglen. Men for alt jeg vet kan det la seg gjøre å gå opp også dit. Fra Øverøye ser fjellet rimelig rolig ut, men fra Kleivabotn tar det form som en spiss tind som virkelig er verd turen opp. For å komme bort på Rollsbotnskorkja måtte jeg ake ned ca 400 meter på snø. Deretter gikk det enkelt bortover mot skorkja. Masse snø var det her også og fra tid til annen hørtes buldring fra ras. Skorkja er 1333 moh, og gir en fantastisk utsikt mot Molde i tillegg til hele Sunnmøre. Nå gjensto bare en ting, komme seg ned igjen. Det fristet ikke å gå tilbake til Øverøystolen, og det hadde sett lite koselig ut å gå ned fra skaret mellom de to fjellene. Derfor valgte jeg eggen ned mot Litle skorkja. Masse snø ned her også, men jeg surfet nedover i god stil. Vel nede i Kleivabotn var det bare å komme seg ut dalen til Langsetra og bilen. Den ene stien som går mellom Tresfjord og Langsetrene går et stykke oppe i østsida av dalen og er fin å følge utover. Alt i alt brukte jeg fem timer på en aldeles nydelig rundtur.
  7. Kom fra Ørsta, og sammen med masse turister tok vi ferga over Hjørundfjorden, fra Sæbu til Leknes. Mektige omgivelser, men en del skyer lå over alle toppene. Det skulle imidlertid bli topp vær neste dag! I Urke tok vi av opp Urkedalen, men stoppet ved en grind et stykke opp på grusveien. Bortimot 50 par stirrende geiteøyne møtte oss bak grinda. Om det var friheten utenfor grinda som de lengtet etter, eller om de bare var nysgjerrige, var vanskelig å si. Usikkerheten vår gjorde i alle fall at vi var meget forsiktige der vi åpnet skaberakkelet, som viste seg å måtte åpnes utover. Heldigvis spratt geitene unna, og vi kunne kjøre inn. Ikke så mye som en killing slapp ut i dalen her, nei! Vi kom likevel ikke mange hundre meterne videre, før det igjen var stopp – definitivt! Et berg av snø lå over veien, som et forvarsel på hva vi hadde i vente lenger opp i dalen. Vi satte derfor opp teltet rett ved veien (gps 32 V 374011 6901769 på 130m) og tok livet med ro utover kvelden. Noe opplett i skyene var det, og innimellom fikk vi derfor små glimt av «herlighetene»; tårn og spir og kvasse tinder! Utpå kvelden kom det en kar i olabukser travende i stort tempo oppover mot oss, og jeg sa til junior: «Nå blir vi kanskje jaget? Det ser ut til å være bonden sjøl.» Men jeg tok feil, for det var en trimmer. Han for forbi, men på tilbaketuren kom vi i snakk. Han fortalte om enorme mengder snø i fjellet i vinter, og at det var målt over 3 m snø på flatmark ved en hytte oppi dalen der i vinter. Det forklarte fonna som sperret veien nå i slutten av juni. Raset var kommet høyt oppe fra. Neste morgen var det lettskyet og pent, og omgivelsene kunne nytes i fulle drag. Særlig virket Urkedalstindene spennende, og det var jo innover i denne retningen vi skulle. Vannflaskene lot vi ligge tomme i sekkene, og løftet om finvær ut dagen gjorde at vi tok med et svært begrenset utvalg tøy; bare en varm genser og vindjakke. Stegjerna og isøksa fikk derfor rommelig plass i ryggsekkene. Opp til Nordkopen Kl 08.00 presis la vi i vei, over snøfonna, og på veien videre opp i dalen. Vi hadde ikke engang rukket å gå en kilometer, før vi tok av på sti ved skiltet som viste «Råna» på gps 32 V 374543 6902371 230moh. Lettgått sti her, og nærkontakt med de ville Urkedalstindene. Nede ved elva lå en fonn oppetter dalen, som bare ble større og bredere, og rundt en sving (oppe i Nordkopen) så vi at den vokste seg så stor oppover at vi kom til å gå på snø fra nå av. Stien svingte litt opp i et bjørkekratt, så vi fulgte den. Det var dumt, for krattet slukte tråkket nesten helt, og seinere på dagen gikk vi mye lettere på snøfonna ned igjen. Nå fikk vi også se veien videre opp den nordvestvendte dalen. Vi hadde lest om veivalget her; men «snøflanke-alternativet» endte ikke i klyving som det normalt gjør seinere på sommeren. Nå var det bratt snø helt opp. Derfor valgte vi «stien opp i skaret» og deretter eggen oppover mot Midtre Regndalstind. Usikkerheten her var snøforholdene oppe på eggen og ikke minst over en meget bratt hammer som var lett å identifisere. Snø lå det uansett hele veien oppover, så noen sti var det ikke snakk om å følge. Trøblete fylling av vannflaskene Etter et litt flatere parti i dalen kløv vi inn på noen sleipe våte klipper for en pause og litt vann. Østtoppen på Elsandtindene (1398m) tok seg vanvittig bra ut herfra; spiss som en nål. Vi kløv litt videre på klippe, som variasjon til snøtråkkinga, men det ble for tungvint, sleipt og glatt. Da var snøen et bedre alternativ, og ikke minst jevnere stigning. Etter en stund til så det dårligere ut med tanke på rennende vann, og jeg søkte resolutt opp mot høyre til «den siste bekken». Det viste seg å bli et styr å komme helt inn til denne, for å få fylt flaska. Rett forfra var det stor fare for gjennomslag i snøen så det ut til, så jeg måtte velge en bratt og sleip variant fra siden, som i tillegg ga meg en «forfriskende» dusj. Jeg ble søkkvåt og tenkte at jeg selvsagt burde ha fylt flaskene ved forrige stopp, men egentlig gjorde det ikke så mye i solvarmen. Nå var vi klare for å komme oss opp på eggen. Snøen bratnet til, og jeg tråkket bedre spor for Lars-Petter (17). Så kløv vi inn på soltørr klippe, som vi fulgte rett opp (grad 1). Ned igjen valgte vi selvsagt glissade på snøen ved siden av. Ryggen mot Midtre Regndalstind – en «høydare» Oppe på ryggen ble det mer utsikt, og vi søkte steinur de få stedene vi kunne, i stedet for snøen. Jeg var svært spent på den bratte hammeren. Ville snøen gi oss skumle utfordringer her? Snart smalnet eggen inn, og vi fikk nærkontakt med nordstupet, men kunne også se dagens mål; Råna! Den så i alle fall soltørr ut, i alle fall øverst og ytterst på det som måtte være en kvass egg. Nå gikk det bratt opp på hammeren, og snøen forsvant for en stund. Forholdsvis bratte utoverhengende sva mot sør tvang oss mot venstre og en tometers hammer dukket opp; åpenbart fotturens vanskeligste punkt for eventuelt høydesvake. Klatreteknisk var det nok bare en ener, men luftigheten var absolutt til stede. Vi nøt imidlertid punktet, dog med skjerpede sanser. Nå dukket snøen opp igjen, og en relativt luftig egg måtte passeres. Bare artig i godvær, vindstille og under fine snøforhold. Stegjerna og isøksa ble liggende i sekken min, men så hadde jeg stavene å støtte meg på også. Junior tok opp isøksa som ekstra støtte og sikkerhet nå. En ny bratte/hammer dukket opp, og siden snøen her i nordflanken hadde ligget lenger i skygge, var den ganske hard. Vi kløv derfor opp på bar klippe til toppen, og krysset så en ny snøegg, som hadde den fine formen at den ble kvassere helt på slutten inn mot ryggen opp mot Midtre Regndalstind samtidig som det der også ble mindre luftig. Konklusjon: Artig! Nå måtte vi krysse vestflanken på Midtre Regndalstind; et relativt bratt snøfelt med god utsikt nedover. Ved isete forhold vil jeg tro folk vil sette pris på stegjern og isøks også her. Oppe på den flate og brede ryggen mot Råna tok vi en solid pause i sola, før vi satte igjen sekkene, tok av oss på overkroppen, og kjørte på opp til toppen. Underveis dukket det plutselig opp en masse fotspor i snøen, som forsvant like fort som de var dukket opp. Dette forundret oss veldig – hva var dette? Jeg så to parallelle lange smale søkk i snøen; spor av helikopter! Det kunne ikke være annet. Grundig utforsking av toppeggen Lett klyving de siste meterne opp på Råna, på soltørt fjell. Kjempemoro! Eggen gikk sylkvasst videre utover mot noe som så ut til å være to toppunkt til. Vi var så ivrige etter å utforske denne at vi i første omgang helt glemte toppbilde ved varden! Det var bratt klyving (grad 2?) ned i skaret mot neste «topp» - men dette klyvet kan omgås i østflanken. Så luftig opp til denne toppen, som vi likevel ikke trodde kunne være høyest. Lars-Petter ville ikke klyve videre uten at jeg fikk «sjekket ut» først. Det ble opplagt toerklyving videre, muligens en 2+ også, og hakket luftigere opp til neste (og siste) toppunkt. Vi koste oss i godværet, men var ytterst forsiktige. Ingen markering av «toppen» her, så vi la opp noen steiner. (Vi måtte imidlertid flytte dem, for å klare å ta oss tilbake igjen, før vi igjen la dem på plass.) Nå var det definitivt stopp uten tau. En 15m loddrett hammer og sylkvass egg lenger der nede! Jeg fant to rappellfester; en kile og karabinkrok, og en kamkile med karabiner, og som en liten skjæreunge fikk jeg løsnet metallet og plukket det med meg! Vi kløv tilbake og tok litt bilder underveis. Ut fra synet å dømme, og ut fra gps-sporet, later det til at det høyeste punktet er den første (og lettest tilgjengelige) toppen. Så gikk vi lett på snøen tilbake til sekkene, og fikk på oss trøyer igjen. Uten solkrem var det ikke trygt med mer enn 1,5 t i disse omgivelsene! Vi ville plukke med oss Midtre Regndalstind også, men direkte opp nordeggen ville vi ikke prøve, for øverst her lå en rest av en svært bratt snøfonn. Den sperret hele nordflanken, men ved å følge vesteggen opp gikk det greit. De siste meterne var horisontal luftig egg – herlig! Vi tok oss god tid til litt fotografering både her og på veien ned igjen. Og returen er noe av det mest behagelige jeg kan huske å ha gjort; nedover på snø nesten helt ned til 250 meters høyde! Se evt andre og mer kommenterte bilder på: http://peakbook.org/...)este tur!.html
  8. Slo leir i Vengedalen 24.juni, ved gps 32 V 438224 6931340 på 610moh. Grei teltplass her ved siden av et trebord med benker. Vi håpet på skikkelig opplett neste dag. Varselet var i alle fall bra for formiddagen, men det lunefulle romsdalsværet skulle vise seg å slå til, og det ble lite gløtt av sol, men derimot svært så oppfylte værprofetier for ettermiddagen; regnbyger. Fra teltet gikk vi neste morgen noen meter tilbake på veien, over broa, og krysset slik enkelt elva, og satte en ganske direkte sørøstlig kurs opp fjellsida på Vengetindene. Litt kratt, men vesentlig på store snøfelter opp mot en elv og en skulder vi kunne klyve opp på bart fjell. Noen punkter med grad 1, men et fint alternativ til snøen. Små glimt av sol ga oss motivasjon til å fortsette, selv om det var foruroligende mye skyer rundt oss. På rundt 1300 moh flatet det ut, og vi rundet søreggen på Vengetindene i 1500 meters høyde, noe som var passe med tanke på innsteget på breen som ventet. Her gikk det fotspor, men vi tok på tau, stegjern og tok også fram isøksene i tilfelle fall i sprekk. Så ikke snurten av noen sprekker, men jeg hadde sett bilder fra denne breen seinere på sommeren… Noe bratt i bløt snø opp de siste meterne til vesteggen på Kvanndalstind, men helt uproblematisk. Toppen kunne vi imidlertid ikke se på grunn av skyer, og vi var spente på om snøen kom til å gi oss vanskeligheter lenger opp på eggen. Stegjerna mine løsnet etter tur, og neste gang skal jeg prøve å surre dem med en kraftig strikk! Opp en meget bratt snøbakke, og et noe luftig punkt, før eggen flatet litt ut. Herfra så vi at det opplagt ble en klatrelengde, så jeg skiftet til svasko og tok fram alt klatrejernet jeg hadde båret opp. Akkurat i det jeg sto ved starten av taulengden og la inn punktet på gps; 32 V 440703 6929854 på 1625m, kjente jeg et drypp. Jeg tok et godt tak i første nabben, så ut til å være 3er klatring opp her, da det kom noen drypp til. All sikt forsvant, og skalljakka ble plukket fram av sekken, mens regnet økte på i intensitet. Ergerlig! Jeg har respekt for – og erfaring med – våte romsdalsfjell, og skjønte at dette betød retrett – igjen! Forrige gang, for flere år siden, var det kraftig vind som gjorde at vi snudde noe lenger nede på eggen. Vi skjønte at dette bare var første skuren av en rekke på flere som ventet, og varselet sa at regnet skulle øke på i intensitet utover ettermiddagen, så vi var ikke i tvil om at vi skulle snu. Nede på breen igjen lettet det, sola kikket litt fram, og jammen kom ikke toppen til syne også! Et øyeblikk lurte jeg på om vi hadde valgt feil, og tok noen fine bilder av Kvanndalstinden og Torshammeren. Skyene lå imidlertid tett rundt overalt, og sola forsvant like brått som den hadde dukket fram. Vi fulgte nå normalveien ned breen og like nord for Olaskarsvannet – snø hele veien, og lett og behagelig retur. Over Åndalsnes var det nå en mørk vegg av regn som nærmet seg oss, og idet vi hadde rundet nordeggen på Olaskarstind forsvant all sikt fullstendig! Heldigvis var det spor å følge i snøen ned mot Hornvatnet, for nå pøste det ned, og jeg så 3-5 meter foran meg. Lars-Petter, som gikk bak, mistet meg en stund av syne, og ble litt stresset. Jammen godt vi ikke drev 3er-klatring oppe på eggen nå! Snøforholdene var imidlertid ypperlige, så vi tok en artig glissade ned til Hornvatnet. Vi gikk innom steinhytta som ligger her nede. Gps 32 V 438104 6930119 på 760 m. Den var trang og lav, men har jammen to avdelinger, med peis i den ene, og noen smale trebenker. Neppe noe særlig å overnatte her, men en artig liten hytte. Vi ville imidlertid tilbake til bilen, rev teltet lynkjapt ned, og forlot Romsdalen for denne gangen med «uforrettet sak.»
  9. Guest

    Eggtur langs Dravlausnyken

    Selv om kong vinter har meldt sin ankomst i fjellheimen, så kan fremdeles mange fine fot turer gjøres på "fjærestenene" her i nordvest. Søndag 10. oktober begynte med regn, men utpå formiddagen klarnet det opp til den vakreste blå himmel. Litt på sparket vart det avgjort å ta seg en fjelltur. Eggen langs Dravlausnyken vart plukket ut som turmål. Etter å kjørt gjennom to bomveier opp Straumsdalen, så vart bilen parkert ved enden av Langenesvatnet. Mye folk langs veien og med oppsatt turpost er vatnet tydeligvis et populært turmål, der det ligger idylisk til nedenfor de vakre Hammarsettindene. Siden klokken hadde rukket å bli over halv to alt, så var det bare å begynne å traske i vei. Starten gikk langs nord-øst siden av Langenesvatnet. Stien går over flere rasfelt fra fjellet over, men det er stort sett like enkelt å gå i strandsonen. Ved enden av vatnet er det slutt på sti og det er bare å labbe over myra i retning det laveste punktet på skaret imot (Koppen). Underveis endrer jeg retning og går mer direkte opp siden. Tung og våt mosekledd fjellside tærer godt på kondisen, så jeg er noe andpusten når jeg kommer over kanten. Vel oppe ser en ned i Velledalen, med mektige melisdekte sunnmørsalper i bakgrunnen. Merker at det er kjølig i høgden. Går i skugge og det slår seg dugg på ullskjorten.. Opp til Tretindene er det bredt og lite som minner om egg. Først når de er passert begynner det å smalne til. Opp til Dravlausnyken begynner det å bli luftig, men det er helt problemfritt å gå. Apropos Dravlausnyken. På kart er Dravlausnyken avmerket på det høyeste punktet (1056) på eggen, mens det fra turbeskrivelser og lokale folk, er en lavere topp (980) mellom Tretindene og 1056 som er omtalt som Dravlausnyken. Jeg velger å tro det siste. Oppe på toppen er jeg litt spent på fortsettelsen, siden jeg snakket med en som gav seg her. Han hadde snudd tilbake da han syntes det vart for bratt videre. Turen videre ser grei ut, en liten nedstiging før en fortsetter eggen. Solen har ikke klart å tørke opp etter nedbøren, så det er noe vått og sleipt. Herfra og videre mot 1056 er det flere steder smalt og luftig. Eggen er morsom å gå og stien/tråkket går ofte helt langs kanten mot Velledalen. Her og der må en også hjelpe til med hendene, men der er ingen vanskelige punkter. Men turen er likevel ikke å anbefale for folk med høydeproblem! Vel fremme ved 1056 får jeg selskap av en havørn som svever over toppen, det eneste tegnet til liv (bortsett fra noen troster) jeg har sett etter jeg begynte å gå fjellryggen. Fortsetter et stykke forbi 1056 og får utsøkt utsikt mot Straumshornet. Ser på klokken og finner ut at det kanskje er på tide å begynne å sette nasen nedover. Snur og går et stykke tilbake før jeg skråer nedover fjellsiden. Det går en "rygg" nedover på skrå som er enkel å gå og som ender et stykke innpå sør-vest siden av Langenesvatnet. Her har tydeligvis rypen funnet et fristed. Støkker flere flokker og enkel fugl på veg ned. Like ubehagelig for hjertet hver gang... Kommer ned til vatnet med god margin før skumringen. Da er det bare å tusle mot bilen, fornøyd etter en flott fjelltur. Legger ved noen bilder
  10. Fantastisk høstvær på nordvestlandet den siste uken måtte bare benyttes. Lørdag var målet å finne den høyeste av Hammarsettindane. "Fotturboka" kunne fortelle om klatring grad 3 i toppområdet, så jeg pakket med meg tauet i håp om at det skulle være tilstrekkelig for å nå toppen. På kartet hadde jeg på forhånd plukket ut 2 kandidater som kunne se ut som om var jevnhøye. Håndholdt nivelle ble derfor også med i sekken. Det var akkurat blitt lyst når jeg kjørte opp Skålholtvegen til Straumsdalen. Grinda videre opp Skålholten var åpen, så jeg sparte meg derfor et par km. Ruta gikk via Gimsdalen. Jeg passerte Gimsdalstinden og den nordlige Hammarsettinden, og gikk opp nordsida av Hammarsettindane. Noen svaberg, tverrgående hammere kombinert med is gjorde at det ble litt fram og tilbake på vei opp. Fra ca 1000m låg det ukesgammel nysnø. Jeg holdt mot øst i toppområdet, og kom over i den brede dalsida som går opp fra Grønevatna. På forhånd mente jeg at den nordligste av de to kandidatene som ligger akkurat hvor denne østlige utløperen går ut, var den høyeste. Nå var jeg mer usikker. Jeg prøvde først den nordlige. Sør på denne tinden ble det bratt klyving med gode tak et stykke oppover, før jeg møtte på et noe vanskeligere parti. Bratt og noe utsatt gjorde at jeg returnerte for å prøve lenger nord. Her var det slakere i nedre del før jeg ved et 2m høyt opptak drog meg oppå egga. Videre kom jeg meg ikke. Jeg sto nå 4-5m under høyeste punkt. Jeg brukte nivellen for å se på høyden i fohold til den sørlige. Med en god porsjon usikkerhet mener jeg at den sørlige var høyere. Jeg kløv derfor ned igjen, og rundet rundt denne for å finne mulige ruter mot toppen. Ingen pekte seg spesielt ut. Bratte opptak i sida mot vest kunne være beste mulighet. Men her måtte det da være vanskeligere enn grad 3....? slukøret konstaterte jeg at det ble for vanskelig uten bruk av skikkelig sikringsutstyr. Tauet forble derfor i sekken. Jeg fant meg en fin plass i sola og tok meg noe mat. Jeg hadde panorama mot siste del av turen: Grønevatna - Lafjellet - Blåtinden/Høgenykjen - Langfjella. Der jeg sitter kommer en 12-15 ryper flyvende rundt fjellkanten, bare 50m fra meg. Heldig for dem at jeg ikke hadde gunner på ryggen. Klokka er bare 11 enda, så jeg legger i vei ned til Grønevatna og sør til punkt 842. Videre opp langs sørryggen av Lafjellet. På vei opp her får jeg et bedre og bedre panorama mot hele den ville tinderekka fra Urfjellet til Gimsdalstinden. Fra toppen av Lafjellet er det bratt klyving nord/ned ca. 15-20m. Is og snø bidro til at det ble litt vanskeligere. Videre enkelt bort til Høgenykjen. De fleste kaller vel denne Blåtinden, men siden det finnes så mange Blåtinder velger jeg å bruke Høgenykjen. Dessuten er det jo et flott navn!! Tidligere hadde jeg gått ned ei bratt renne i vestsida her, og hadde nå lyst å klyve ned ryggen direkte ned i nordsida. Is og snø også her. Enkelt i øvre del. Midtveis nede den ca. 30-40m høye nedstigninga treffer jeg på et vanskeligere parti, hvor jeg blir presset ut i østsida. Jeg må følge en 30cm bred, bratt skrående hylle, i et parti på ca. 3-4m. Luftig. Etter dette går turen over høyeste punkt på Langfjella og videre nordover topp 1007. Jeg følger fjellsida bratt ned til Haugvatnet (611), og videre ned til Skålhoten igjen. En flott rundtur. Vel hjemme får jeg med meg hele fotballkampen Rosenborg-Stabæk. Synd VIF rota det vekk i går... Noen bilder:
  11. Advarsel: Denne rapporten er også fra Sunnmørsalpane Mens østlendingene har fått smake grått høstvær i det siste; ja endog dro ei skypumpe gjennom hovedstaden på fredag, har vi her på Solkysten vært hjemsøkt av et nydelig høstvær de to siste ukene. Før helga lå det noen truende lavtrykk ute i Nordsjøen, men da metereologene på fredagskvelden sendte lavtrykka inn i Skagerak var det bare å pakke sekken igjen Det dukka opp noen ubesvarte spørsmål angående Hammarsettindane i forrige uke, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1952. Det lå dermed til rette for vår tillyste "måleekspedisjon". Det var fortsatt mørkt da jeg trilla ut av garasjen lørdagsmorgen. Det eneste som var å se var bikkjeluftere og avisbud. Noen lette skybanker dekte til stjernene. Ville været slå til ? Snart var dagen i emning, og en flott og skarp siluett av topper mot øst og sør fjerna de meste av tvil. Jeg møtte Svein på Magerholm fergekai og sammen drog vi videre mot Straumsdalen og inn til Skålholten. Etter Svein's retrett på de to høyeste Hammarsettindane forrige gang, fylte vi sekkene med tyngre "skyts". Et tau og litt sikringsutstyr ville gjøre susen. Ved ei gamme inne i Gimsdalen møtte vi to unge jegere. Etter å ha forsikra oss om at de kun ville skyte etter tobeinte med vinger, ønskte vi hverandre en god tur og en suksessrik dag. Vi fortsatte videre over frostdekt mark, gikk på oppsida av ei grov steinur og tok sikte på den østlige utløperen av Hammarsettindane. Anbefalingsverdig rute. I det ryggen blei slakere og vi møtte de første solstålene, dukka dagens mål opp. Vi fulgte ryggen videre over en liten topp (markert med 1120 kote på kartet). Her var flott utsikt til de nordlige Hammarsettindane. Så gikk turen bortunder østsida av den nordligste av 1180+ toppene. Med strålende sol og blikkstille var det duka for en matbit. Flott panoramautsikt østover. Vi tok på klatreutstyret og fulgte ei renne oppå sørvestryggen av toppen. Deretter avanserte vi raskt til topps. Noen utsatte passasjer, men ikke vanskelig (kanskje 3-) Svein tok fram nivella. Det var ikke mulig å påvise noen høydeforskjell i forhold til sørtoppen. Relativt greitt terreng så vi klatra ned igjen istedet for å rappelere. Rapell var heller ikke så fristende da hele toppen kun var en stor oppstabling av blokker. Svein antyda noe om LEGO (Duplo Max ). Vi fant en enda litt enklere variant ned igjen, og passerte kun et utsatt punkt (2+). Nå var sola virkelig begynt å varme, og vi fortsatte mot sørtoppen. På nord- og østsida var toppen virkelig steil, skyggefull og rimbelagt. Vi passerte et lite skar på sørsida, og kom utpå en lyngbakke på vestsida av toppen. Her reiste omlag 30 meter med bratt, solfylt og tørr klippe like til topps. Et lite høyfjellscrag Her var flott utsikt mot tindene vest for Velledalen. Over 13-1400 meter var det Kong vinter som regjerte. Nordover reiste nordlige Hammarsettinder seg. Maken til fengslende syn skal en lete lenge etter, selv i Sunnmørsalpane. Opp mot toppen var det bare å velge å vrake i fine klatrelinjer. Vi starta i et hjørne midt på veggen, og hadde 25 meter med bratt klatring på gode tak i fast fjell (3+), Molladalskvalitet Deretter noen meter klyving langs eggen til toppen. Herifra var det heller ingen mulighet til å påvise høydeforskjell i forhold til den andre toppen. Vi klatra litt ned igjen langs eggen, før en søt, liten rapell brakte oss ned på lyngmark igjen. Noen skyer lurte bak fjella i sørvest, og sola var på nedadgående. Vi rulsla ned botnen mot øst og fram igjen til bilen. Vi hadde noen flotte timer oppe i toppområdet i et fantastisk høstvær. Hvilke av "piggene" som er høyest fant vi ikke ut av. Så viktig er det ikke. Begge toppene er absolutt verdt et besøk. Den sørlige toppen synes jeg var den fineste, rett og slett en godbit av en tind Beregning av ferjeruter er en del av livet på Sunnmøre. Det blei litt Petter Solberg Light nedover mot Sykkylven. Svein er godt kjent, så heldigvis klarte han seg uten en ristende kartleser.......
  12. Otålhornet (1312) har helt siden jeg var der første gangen, vært et av mine absolutt favorittutsiktspunkt. Omgivelsene kan ikke beskrives, de må ses! Jeg gikk omtrent tilsvarende tur 26.august 2000. Det endte opp med at vi var 3 stk som la i vei på denne turen. Starten gikk fra Kvistaddalen hvor mange i alle fall kjenner som startstedet til den mer kjente Skårasalen (1542). Vi går sørover Kvistaddalen, følger stien mot Fjellvatna. Rødfargen forteller oss at vi er på rett vei Fra Fjellvatna holder vi høyden over Kvamsetdalen til skaret mellom Kjerringøyra (1414) og Maratinden (1320), og går videre i ur til Kjerringøyra. Vi ser nå hva som venter oss videre av utsikt.... Det går i bratt løs grus/stein ned videre sør mot Otålhornet (1312), tindene østover er et fryd for øyet. videre i fast ur til toppryggen av Otålhornet og spaserterreng ut til varden som står på kanten mot Hjørundfjorden. Vi tar oss god tid og nyter tilværelsen før vi dessverre må nødt til å tenke på returen. I 2000 når jeg gikk denne turen, fulgte jeg etter noen sauer inn i vestsida av Kjerringøyra (solid sauetråkk) og fant ei fin rute ned i Kvamsetdalen. Sideskrått og dels utsatte passasjer på gressunderlag og dels morene gjør at jeg neppe hadde tatt denne ruta når det var vått..... En "varde" ved stiens start sier meg at andre nok også bruker denne, men hvor mye den er brukt vet jeg ikke. Etter 9 timer på tur er vi tilbake ved bilen i Kvistaddalen, inkludert 1-2 ekstratimer med utsiktsnyting Mer tekst og 30 bilder på http://www.fjellinordvest.net/content/view/41/32/ Det kommer kanskje et vidvinkelpanorama også etter hvert Ei havørn seilte over oss på Otålhornet, dessverre var den for høyt oppe for mine 105mm
  13. Nyttårsdagen ble i år feiret med en tur på Middagsfjellet, en kolle på Ørskogfjellet, ikke så langt fra Ålesund, altså på Det Sorte Fastland. Flotte værforhold med det fine, lave sollyset som er karakteristisk for årstiden. Forholdene bar preg av lite snø og mye vind de siste dagene, markant dårligere enn lenger inn og sør. Det medfører at man må kjøre veldig forsiktig, og smeller nedpå her og der, men ski er jo forbruksvare så det er ikke så nøye. Geir Ove sa at den renna, den kan sikkert kjøres nå ja. Og det kunne den. Har sett på denne flere ganger på vei opp Trolltinden, og nå var muligheten for en nedkjøring til stede. På rett plass til rett tid, med andre ord. Hadde på forhånd tenkt meg at entreen er trasig, og renna i seg selv kort og relativt grei. Entreen er helt grei i dag, forholdene greie nok, bare litt manko på snø så det stikker opp steiner nedover hele renna. I toppartiet er det noe morro med ting som stikker opp og tildels bratt, her smalt det nedpå isen også. Videre nedover er den veldig bra, og man får denne fine følelsen igjen, med snøen som løses ut og tar en igjen etterhvert. Renna er overrraskende lang, faktisk veldig flott å kjøre, og egentlig spennende også fordi toppartiet ikke er bare en kjedelig, jamn renneformasjon. Så hvis resten av året blir som denne dagen så lover jo det veldig bra..
  14. Jeg kjørte Sydcouloiren på Romedalstinden i dag. Denne har jeg ventet på siden i 2005 da jeg kjørte forbi i toppen og lurte på om det går å kjøre ned her, for det såg utrolig arti ut med pinakler og formasjoner i kantene nedover. En slik tur krever rette forhold, så det ble ikke i fjor, og det var heller knapt så det kunne gå i dag også. Det er rett og slett for varmt. Tur ble det, med Bamseski i dag, for det kan hende det er greit å ha noe man kan blåse på med hvis det trengs. Da går det jo ikke så fort oppover, og slik som snøen var oppover så var det antageligvis et blodslit uten like, for jeg konstaterte at jeg var skikkelig sliten når jeg kom på toppen. Slik som forholda var i dag, og med såpass utsatt terreng, så var det mye annet å ta seg til enn å kjenne så nøye etter hvor sliten man var. Allerede opp første henget så er det trasig varm og bløt snø, så dette lover jo ikke bra. Men det er bare å fortsette oppover, det kan jo bli bedre. Det ble det ikke. Turen opp Sydcouloiren går opp tre bratte heng før den avsluttes opp ei renne som ender opp ved toppen. Over nederste og midtre heng er det store flate partier, selve hengene er korte og bratte (faktisk ekte halvbratt og vel så det) og artie å kjøre. I bunnen av renna er det noen hamrer og en pinakkel med ei alternativ renne på innsida. Der alt dette møtes er det for trangt, slik at terrenget blir ganske trasig. Det er et par plasser der det er fatalt å reise i vei, fordi man reiser utfor ting rett nedfor. På det smaleste er det bare en smal snøegg, med for bratt på begge sider når snøen er så bløt. Det er partier i og omkring denne passasjen som bikker 45 grader og vel så det (altså halvbratt). Renna i toppen er knapt 40 grader og romslig og grei, fin og arti å kjøre, hadde det bare ikke vært for exiten som er svinaktig utsatt og grusomt sidebratt og small, helt ut på kanten mot Romedalen. Forbi det trasige partiet tipper jeg ned øverste henget, forbi en smeltesprekk, etter denne er det trygt. Det er fremdeles bratt nok, så flater det litt ut, og jeg velger å hoppe neste smeltesprekk, da brukes resten av henget ned mot flata til å ta ned farta slik at jeg greier å stoppe på flata for å ta bilder og konstatere at det gikk i grunnen ganske bra. Neste henget er lite, men har også en arti smeltesprekk i toppen. Siste henget har et par rennelignende formasjoner som er fine, også her er det ganske bratt ned. Føret var egentlig ikke så bra, tungkjørt og trasig i brattene, og tildels et slags hekteføre der det flata ut, noe som betydde at det ikke fristet å slippe på mye fart ned henga. Jeg tror østsida er bedre å kjøre, fordi den er sannsyligvis ikke så varm, og den er heller ikke like utsatt. Her er det stort sett å holde seg på beina og passe seg for smeltesprekka i enden av bratta, og ikke utfor hamrene midt nedi bunnen av sida, så går det greit. Bildene viser ikke så mye spor, for snøen reiste der det var litt bratt. Men det gjør ikke så mye, for spora var ikke fine uansett. -------------------- Om Romedalstinden: Romedalstinden er et av de fineste og mere alpine fjell i Sunnmørsfjella, alle sider er høvelig bratte og særlig vinterturer er spektakulære prosjekter. Den ligger mellom Kolåstinden og Molladalen, på vestsiden av Hjørundfjorden. Her oppe går man stort sett i fred, det er sjelden man møter folk her og om vinteren er det omtrent førstesporgaranti uansett linjevalg. En vanlig vei opp er fra nord, opp ryggen før pinnakkelen, over i østsida og så opp på ryggen som følges til topps. Ryggen er som regel mye breiere om vinteren, helt til man trakker gjennom skavelen. --------------------
  15. Med nøyaktig 1500m er Lianibba den høyeste toppen mellom Langedalen og Sunnylvsbygda på Sunnmøre. Startpunktet er Tronstad (300m) omtrent midt imellom Hornindal og Hellesylt. Herfra er det ca 1200 høydemetre opp til Lianibba. Kjøreturen fra Stryn til Tronstad gjennom Hornindalen fortonet seg som en himmelferd på en sådan flott dag. Tidligere har jeg tenkt på Hornindal som en litt kjip plass (som Stryning er man nesten forpliktet til å mene det). Det eneste jeg husker er tenårings-fyll på ungdomshuset og en tåketur til Hornindalsrokken som ikke ga særlig mersmak på fjellene der borte. Men idag var alt dette glemt. Heretter vil jeg huske Hornindal som et alpint paradis, med sine høye og ville tinder i nesten alle retninger.... Kort tid etter å ha passert fylkesgrensa til Møre og Romsdal, ankommer jeg Tronstad ca 10:15, mao ganske sent. Kvitegga var egentlig plan A, men etter en rask kalkulasjon basert på Sunnmørsguiden's opplysninger om 5 timers gangtid (en vei), falt jeg tilslutt ned på plan B (Lianibba). Med start kl. 1030 ville Kvitegga ikke være et gjennomførbart prosjekt innen mørkets frembrudd. Lianibba derimot var bare 3-4 timer unna ifølge Sunnmørsguiden, så det var et langt mer gunstig alternativ med en såpass sen start (i etterkant kan det nevnes at jeg bare brukte 2 timer og 10 minutt opp, inkludert mange foto-pauser). I lia over Tronstad var det ingen snø å se, så jeg valgte å bære på et par lette fjellski fremfor randonee. Jeg gikk til fots helt opp til Tronstadsætra på 620m før jeg kunne ta på meg fjellskia. Herfra så Lianibba ut til å være svært så langt unna, og jeg jobbet derfor frenetisk i motbakkene for å rekke kl 14 som var mitt seneste "turn-around" tidspunkt (hodelykt ikke medbrakt). Etter å ha gått flere topper med tunge randonee-ski i det siste, er jeg blitt lurt til å tro at formen er elendig. Men med lette fjellski på foten, ble jeg nesten overbevist om det motsatte. Etter en utrolig flott oppstigning med fabelaktig utsyn, spesielt nordover mot Sunnmørsalpane, toppet jeg Lianibba allerede kl. 12:45. Hele oppstigningen var uproblematisk med unntak av siste motbakkene som var knallhard skare/is. Selv mine sylskarpe skistaver klarte jeg ikke å få mer enn 3 millimeter ned i underlaget, og med heller svake stålkanter på mine gamle fjellski, var jeg på nippet til å ta frem isøksen ved flere anledninger. Toppunktet på Lianibba er virkelig dramatisk med sine enorme stup og skavler mot nord. Rett nedenfor stupet ser Vatnedalsvannet (800m) ut som djevelens skaperverk, inneklemt i en gryte blant stupbratte fjell. Der er det nok heller få som har satt sine fotspor vil jeg tro. Jeg vurderte også en travers bort til Kalvedalsegga. Men p.g.a knallhard skare/is, skumle skavler og noen elendige BC-sko var jeg ikke overbevist om at dette var så lurt. Så jeg returnerte derfor samme vei ned. I det bratteste partiet med skare/is var det av med skia og frem med isøksa. Deretter var det på med skia igjen, men det elendige utstyret med BC bindinger gjorde at det ble mye kjedelig sikk-sakk nedover. Hadde jeg hatt randonee-skia ville det vært glimrende forhold, dvs skare med et mykt fokklag på toppen. Lange og tynne fjellski derimot, har en lei tendens til å skjære seg ned i snøen på slikt føre, spesielt baktuppen når man svinger. Med BC-utstyr bruker man nesten like lang tid ned som opp, så jeg var ikke nede igjen på Tronstad før 14:40, mao ikke så lenge før mørkets frebrudd. En dag i kongeriket til Svein og Arnt på Sunnmøre ga definivt mersmak også vinterstid. Og jeg skulle også likt å sett at Svein og Arnt hadde noe bedre dekning på nettsidene vedrørende toppene innerst på Sunnmøre. Her snakker vi ikke lenger om fjæresteiner Sunnmørsguiden = Iriss Forlag's guide om "Fotturer på Sunnmøre". Jeg skulle svært gjerne også hatt "Skiturer på Sunnmøre" fra samme forlag, men vet ikke om det finnes noen flere eksemplarer av denne.
  16. Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til (Hallehornet) Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.
  17. Fekk æra av å sjå førpremiæra av "Sunnmøres Alpine Arv" på Volda kino for nokre veker sidan og forrige veke gjekk filmen på NRK. Ein godt laga film med storslått natur og lokale, nasjonale og internasjonale legender inkludert. Anbefalt syning på det sterkaste og lenkjar den derfor her på forumet for dei som ikkje har fått det med seg! Enjoy. https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA50001415/15-03-2016 -Petter
  18. Kaldt vårvær og en del nedbør torsdag og fredag ga igjen hvite marker på nordvestlandet. Jeg sto opp tidlig lørdag morgen for å sjekke været, det var nedslående. Tunge skyer på himmelen gjorde at jeg krøp tilbake under dyna. Shit tenkte jeg. Når klokka var blitt noe over 9 var det på tide å begynne dagen. Jeg kikka ut av vinduet og kunne se at skyene var begynt å sprekke opp. Plukka opp telefonen og ringte til skianlegget på fjellsetra. Sol kunne de fortelle om. Sekken blei pakka i et hatteføk, og jeg rakk såvidt 10-ferga mellom Magerholm og Aursneset. På vei inn Velledalen sto fotomotivene i kø. Noen små skyer på en ellers skyfri himmel, lå og koste med tindene som strekker seg inntil 1500m opp fra dalen. I en blikkstille Sykkylvsfjord speilte Trollkyrkja seg i det jeg kjørte mot Straumgjerde, kun avbrutt enkelte steder av is/snø som lå på fjorden. Nysnøen på toppene og solen fra sørøst gjorde stemningen perfekt. Målet for dagen var å besøke Husnakkhornet (1026). En topp jeg prøvde på for et par uker siden, men valgte å snu pga tåkeskyer som lå langt ned i fjellet. Jeg var sent ute, startet ca kl. 11 fra Fausaskiftet. Overrasket over at ingen allerede hadde begynt å gå fjellsida opp mot Ausekaret. I det jeg parkerte så jeg raskt at det var kommet 40-50cm nysnø. Ut av bilen kjente jeg på snøen, pudderlett!! Som en unge på vei til butikken for å kjøpe snop, kom jeg meg avgårde. Allerede i de flate partiene skjønte jeg at dette kom til å bli ei slitsom affære. Jeg sank så dypt i snøen at skiene ved jevne mellomrom kjørte seg fast under snøen, med det resultat at jeg måtte rygge for å klare å løfte skiene fri. Etter 2 timers slit hadde jeg bare klart å gjøre unna gode 500 høydemetre, dønn sliten. Jeg måtte nå gjøre et veivalg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta Husnakkhornet først, for deretter å evt stikke oppom Ausekaret på returen. Jeg hadde mest lyst på begge toppene denne dagen, så valget falt på Ausekaret først. Jeg regnet med at østsida av Ausekaret (le-sida) kom til å ha samme tunge forholdene som jeg hadde hatt så langt, mens hovedruta langs sørvestryggen sannsynligvis var avblåst og bedre å gå. Jeg fikk delvis rett: Føret de siste 3-400 høydemeterne til Ausekaret var mye lettere enn hva jeg hadde hatt av føre lenger nede. Mye lettere. Og det var godt. Jeg såg nå at det begynte å komme folk lenger ned i sida også. De var heldige som kom til dekket bord... Vel oppe måtte jeg på med vindtette plagg i alle ledd. For på toppen var det lite som minnet om april, heller februar. Det var lite varme å få fra solen. Nå bar det ned i østsida, og jeg forventet meg gode 200m med bra nedkjøring. Men nei. Harde skavler, isete føre og noen synlige steiner var fasiten. Jeg kom da meg ned likevel, men såg i ettertid at hadde jeg valgt sørsida hadde jeg fått topp føre. Nede i skaret mellom toppene satt jeg igjen skiene og stampet i snø til over knærne de par-tre hundre meterne bort til Husnakkhornet. Skavlene som låg langs kanten var enorme. Etter litt fotografering og sondering av terrenget, returnerte jeg til skiene. Jeg trakket i vestlig retning til et passelig bratt parti, og fikk meg ei flott nedkjøring fra 900 til 5-600m. Lenger nede hadde vårsola fått virke for mye, jeg var minst et par timer for sent ute til å få godt føre helt ned. Bilder fra turen er lagt ut på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm
  19. Drømmen om Romedalstinden. Lenge har jeg drømt om en tur til Romedalstinden, en av de mange flotte tindene vest for Hjørundfjorden på Sunnmøre. I følge drømmen starter turen en kjølig vårmorgen, fra Melbøsetra i Barstadvika. Det er nysnø i høgda og fint vær. Alt lå til rette da jeg møtte Svein ved ferjekaia i Solavågen lørdag morgen. Tinden var drivende kvit da vi kjørte innover mot Melbøsetra, ja, det er ikke råd å få det kvitere. Men, hva var dette ? På flere kilometers avstand var spor etter ras synlige i den skyggefulle nordsida. Vi blei usikre . Krystallklar luft. Det var en fin dag, og mange fine topper i området, så vi la nå i vei innover. Etter en spasertur på sti/skareføre, tok vi til høyre under Molladalsporten. Først på skare, og så opp ei bratt snørenne, og vips var vi forbi Storfossen. Terrenget flata ut. Lettgått, med noen millimeter nysnø på skaren. Lufta var krystallklar denne formiddagen, ja faktisk enda klarere enn i drømmen. Naturkrefter. På høyde med Brillevatnet så vi virkelig hvordan naturkreftene hadde vært i sving tidligere i uka. Etter nedbør og kraftig sørvest hadde hele lesida nord for tinden løsna, og ”feid” ned hele botnen, nesten til Brillevatnet. Drømme(n)-føret var kanskje borte ? Rydda veg. Vi kryssa oppover botnen, på østsida av raset, og snøen blei stadig tørrere og lausere. I bratta opp til skaret var det annerledes. Det som kunne vært ei innbydene og farlig : side med dyp puddersnø, var rydda til en atskillig sikrere stegjernsautostrada. Toppen var igjen innen rekkevidde. Vel oppe av bratta kunne vi iaktta en bruddkant på nærmere en meter. Fra skaret runda vi ut i sørsida, og avanserte raskt opp til toppeggen. En til tider utoverhengende skavel mante til forsiktighet på toppeggen. Farlige fristelser Bortover mot Storekopptindane lå fortsatt puddersidene ”udetonert”. Etter noen dager med kalde netter var vel stabiliteten økt betraktelig, men etter å ha gått på underlaget av det store raset, motsto vi fristelsen, og traska ned samme veg. Vi fikk allikevel smakt litt på pudderet nedunder bratta , og føret var slett ikke verst resten av returen heller. En vakker dag i Sunnmørsalpane, bildene på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm taler for seg selv Geir
  20. Opptakten: Siste 10-12 dager har det vært strålende vær for skiturer i Sunnmørsalpane. Denne lørdagen var intet unntak! Litt planlegging og diskusjon på mail de siste par dager og turen var bestemt: Vestlige Velleseterhorn, så fikk vi se hva mer det var muligheter for. Foruten meg besto turfølget av Geir og Roger. Brunstad - Storbreskaret: Vi parkerte på Brunstad lørdag morgen, og var i gang ca kl. 09.00. Med skia på sekken traska vi opp setreveien til Vellesætra. Videre oppover Velleseterdalen var det godt skiføre på skareunderlag. 800 høydemetre lå for tur fra hytta til Storbreskaret, formiddagssola varmet mer enn hva som var ønskelig. Det går jevnt men ikke fort. I Storbreskaret ble det realt sceneskifte, fra alpine fjellvegger i øst til åpent landskap i vest. Delt turlag: Vi skled ned på de flate delene av Grøtdalsbreen. Geir hadde ymtet frampå et par ganger om å prøve på Svendtinden, men jeg var skeptisk til å prøve meg på de bratte rennene i vestsida av Velleseteregga Det ble fort enighet om at han prøvde seg på egenhånd, mens jeg og Roger heller tok et besøk til Bjønnatanna. Det ble liten halvtimes pause midtveis oppe på breen, mens vi prøvde å følge med Svendtind-forsøket. Det ble med prøvde, for etter at Geir forsvant opp nedre del av renna, såg vi han aldri igjen Bjønnatanna (1470): Vi fortsatte opp på Grøtdalsbreen og nærmet oss den elegante tinden som kneiser luftig over Langseterdalen. Vel oppe, like under toppen, såg vi Geir komme ned i. Tilbakemeldinga var at bestigninga av Svendtinden var vellykket. Vi kneppet på oss stegjerna og klyvde opp på "tanna". En deilig følelse. Noen hundre meter lenger vest ser vi den skarpe toppegga av Vestlige Velleseterhorn. Det blir neste topp. På returen ned fra "tanna" legger vi ut et tau for sikkerhetsskyld. Skispor bare en vei: På vei opp mot Bjønnatanna hadde vi lagt merke til skispor som bare gikk en vei, oppover. Disse gikk videre mot Midtre Velleseterhorn og.... vekk var de. Ingen spor på selve Velleseterhornet, heller ingen spor langs Velleseteregga i nordlig retning. En oppmerksom Geir fant skispor i renna mellom Bjønnatanna og Velleseterhornet.... Vestlige Velleseterhorn (1476): Vi sklir ned på de øvre delene av Grøtdalsbreen, og går vestover. Bjønnatanna ses nå fra kanskje sin flotteste vinkel. Vakkert! Vi setter skia igjen 30-40m under toppegga og stamper opp bratta. Den smale toppegga blir mer enn smal mot høyeste nabben... En rutsjetur verken ned i Grøtdalen eller Langseterdalen er å anbefale Etter å ha foreviget inntrykkene også fra denne toppen, rusler vi ned igjen til skiene. Klokka begynner å bli mye. Returen: Det går smått nedover den nord- og vestvendte breen. Vi synker noen cm ned i skaren, så det blir ikke rare farten nedover. Halveis nede får vi muligheten til å komme inn i sørvendt terreng og det blir straks lettere å sette svingene. Nede på Breflata tar vi på fellene og gyver løs på dei knappe 100m opp igjen til Storbreskaret. Ikke rare juicen igjen i beina. Sola varmer også altfor mye. Veskebalansen er forlengst bikket over. Fra Storbreskaret og ned igjen mot Velleseterdalen har slushen frosset til skorpe mange steder, og vi må et stykke ned før vi finner den gode følelsen. Nok en drømmedag i Sunnmørsalpane føres inn på kontoen for gode minner. BILDER
  21. Årets første topptur uten ski ble gjennomført denne lørdagen. Dagens turmål var egentlig Hammarsettinden, fordi det årlig har vært tidlig snøfritt langs ruta via Gimsdalstinden. Et par forsøk på å finne turfølge kvelden i forveien bar ikke frukter, så denne dagen ble det bare meg og tindene. Jeg legger av gårde for å rekke 7-ferga til Sykkylven. Nysnø Jeg blir svært overrasket når jeg ser at det i løpet av natten har kommet litt nysnø på toppene over ca 800m, og jeg finner raskt at den vestvendte og bratte renna til Hammarsettinden sannsynligvis ikke er forsvarlig å prøve seg på i dag. Det blir forandring i planene. Fergeturen blir benyttet til å bestemme nytt turmål, valget blir Regndalen og Valljanykjen (1160). Jeg har hele vinteren tenkt på en skitur til denne toppen, men det har ikke blitt noe av. For et par uker siden såg jeg at sørryggen mot toppen (Vellenakken er et mer tidsriktig navn?) hadde begynt å få en del snøfrie flekker, så det burde kanskje være mulig med fottur... Heldigvis hadde jeg pakket gamasjer i sekken, så det burde gå greit å traske i litt snø også. En anbefaling Jeg kan like gjerne si det med en gang: Valljanykjen på ski er en kjempetur. Tidlig på vinteren når det er gode snøforhold i skogen og sola ikke tar så godt i sørsida, er dette en ypperlig tur. Skogen bør ikke by på problemer, og den sørvendte sida ned mot Regndalen gir super nedkjøring, ikke så veldig bratt, men med utsikt mot tinder som er svært typiske for Sunnmørsalpane: skarpe og spisse. Fra parkeringen er det ca 1100 vertikale opp til varden som står luftig til. Mot toppen Jeg finner stien gjennom skogen, og etter hvert opp i Regndalen. Elva har stor vannføring, våren er i anmarsj. (Regndalen er en liten og innesluttet hengedal der regndalsbreen henger i fjellsida under spisse tinder og skarpe egger) Fra Regndalen sikter jeg meg inn på de snøfrie områdene, og må slåss litt med småbjørk opp langs de nedre delene av sør-ryggen. Jeg vinner fort høyde, og koser meg med storslagen utsikt mot toppene som omkranser Regndalen. Fra ca 700m er det på med gamasjer, det skal bli en tung god time før jeg når toppen. Morgensola varmer godt, og jeg går mye til knes i snø. Det sliter på kreftene. Jeg burde hatt ski på beina.... I mot meg på vei opp har jeg hele tiden et spektakulært syn, Råna. Fra denne kanten er den noe av det flotteste av det flotte, og hvilken tind!! En tind som til de grader skifter fasong, alt etter hvilken himmelretning den ses fra!! Her i fra ser den så spiss og uangripelig ut at en knapt skulle tro at det var mulig å komme seg dit uten klatreutstyr. De som har vært der kjenner den som en enkel topp med et alt annet enn smalt toppområde…. Jeg har bare en gang tidligere vært på Valljanykjen, i sept –98. Da med en rundtur over Raudmolsegga og adkomst via Drivdalen. Jeg husker spesielt godt Rånaegga, og har siklet etter bedre bilder enn de jeg tok den gangen. I dag var det flott klarvær, med noen mindre tåkeskyer som kom og gikk. Vel oppe på toppen nyter jeg synet av toppene nordover mot Blåbretinden, og i sør ser jeg så vidt Brekketinden – min favoritt. Rett vest steiler Rånaegga med jevne byks opp i fullendt tindeform. Utsikten mot denne er alene verdt turen. Og vel så det!! Jeg klager heller ikke over bildene som ble til på turen. BILDER
  22. Svein

    Molladalen

    Molladalen 4.november 2007, fin tur med snøgrense på 4-500moh, 10cm nysnø ved Storevatnet. Klarværet dukket opp sånn litt over middag som yr.no hadde lovet Legger ved to bilder i STOR størrelse.
  23. I går vart det WC på Nordre Sætretind. Den kan absolutt anbefales. Etter en uskapelig forvinter med håpløse forhold ble det nå mulighet til å gjøre forskjellig moro. Rekognosering på lørdag, med to 'artipeerer', viste stort sett stabil, men varm snø, kjøreforholdene var dog ikke de beste. Med andre ord tid for noe mer alpint. Nordre har ei flott renne på vestsida, Vestrenna, som går fra toppen (rett sør for søre toppunkt) og 500 hm ned sida mot Kvanndalen. Renna har en trang exit nederst nede, ellers er den veldig bred og fin. Renna er vestvendt og skjermet av en fjellvegg på sørsida, slik at selve renna ikke får sol før sent på dagen. Imidlertid så vender høyresida (skiers right) mot sola og kan bli noe varm, spesielt i toppen, derfor må man likevel være passende tidlig ute, i hvertfall ute av renna rundt 1300 - 1400 på denne tida av året, avhengig av forhold og sol og temperatur selvsagt. Renna er 38 grader over 500 hm i følge kartet, noe brattere nederst, slakkere i midten, ned mot 30 grader, siste biten mot kanten i toppen er det skikkelig halvbratt. Jeg tok de små, korte skia, regnet med at manøvrerbarhet, og ikke minst fart oppover, var bedre å ha enn mulighet for å bli tatt i radar på vei ned i renna (..'hei, du der, inn her.. gjekk noke fort ditta.. verte dyrt..' - vet jo aldri hvor de kan stå og lure..). Så det bærer i vei, ganske seint på formiddagen, men med god fart oppover. Snøen var en del mer gjørmete enn antatt, derfor ble det tildels strevsomt opp renna. Starta nedi exiten med å trampe nedi til knes, men regner jo med at det blir bedre oppover. Regner også med å være oppe ganske snart. På det tidspunktet jeg hadde tenkt å være på toppen stod jeg midtveis nedi renna med snø opp på låra. Skulle hatt Bjørn Sande foran til å trampe spor. Så ille var det ikke hele veien, og jeg kom opp til slutt. Renna er brei og fin å kjøre, det er bare exiten som er noe smal og trasig. Jeg la linja for det meste oppi høyresida, der var det jevn snø, dessverre noe tung. Nedi bunnen av renna er det som vanlig ikke kjørbart, der ser det ut som er arktisk Irak. Hadde nok vært bedre med Bamseski ned på dette føret, men det gjør ikke så mye. Kan ligge og kjøre oppi sida, og passe på at snøen som når meg igjen reiser ned exiten mens jeg får en kort pause. Nedenfor exiten er snøen fin og jamn ned til bunnen av dalen, der det passer med en pause med utsikt til dagens herjing. Denne turen er overraskende grei, renna er ikke så bratt, det verste er snø og is som kommer ned fra toppen og sidene, spesielt fjellveggen mot sør. Så man må passe sola og klokka. Selv om det er god plass oppe i renna så er det neppe noen fordel å være for mange på tur her, det blir fort trangt på vei ned når både skikjørere og snøen som løses ut skal være der samtidig. Nedi exiten kan ingen være når det kjøres i renna lenger opp, og det er vanskelig å se hele renna fra toppen. Men man kan jo kjøre en og en fra toppen og ned på flata i dalen. Bildene fra oppi er ekstremt dårlige fordi jeg glemte kameraet i bilen. Det er forsåvidt ingen krise, dere skjønner at det skal forestille fjell likevel. -------------------- Om 'Nordre': Nordre Sætretind er et flott, alpint fjell i Sunnmørsfjella, mellom Standalseidet og Hjørundfjorden. Nordre ligger rett over for Kolåstinden, på begge fjellene har man god utsikt til det andre. Det er mange veier opp på Nordre, slik som Vestryggen, fra nord, gjerne via Insterenna, fra Flatdalen, og Vestrenna. --------------------
  24. Det enkle er ofte det beste, Nordre Smørskredtind er en enkel men glimrende skitur. Var en liten plan å gå oppom denne toppen også etter Smørskredtinden forrige helg. Kortversjonen, det gjorde vi ikke. Hva er vel bedre enn å ta turen til tredje høyeste toppen i Sunnmørsalpane i sol og skyfritt vær? Uka som gikk var kald og med en god del vind fredag, det kom nysnø ned til 8-900m og den hadde samlet seg godt i de bratteste lesidene. Oppvarmet av sol betyr det trått luggeføre i slakere partier og snøgjørme i de bratteste hengene ned østryggen og mot Tverrdalen. Nedkjøring ned i Habostaddalen hadde muligens vært bedre, men med en time eller der omkring skibæring fra Liasætra er det enklere å ta på skiene ved inngangen til Tverrdalen. Men alt i alt en grei retur selv om det til tider var høy slow-motion faktor. Tok turen i lag med Arnt lørdag. Vi startet i Strandamoldskreddalen med bæring av ski knappe 15 min. Av og på med skiene et par korte strekk først i Tverrdalen, så sammenhengende skiføre helt til topps via østryggen. Turen tok akkurat så lang tid at Arnt ikke fikk kjøpt pinsepils, det samme skjedde i fjor i pinsa når vi gikk Kvitegga via Snødalen. Neste år ordner han vel ei hank på fredagen Noen bilder legges ved, enda flere + kart osv her. Tipper det kommer en del bilder på westcoastpeaks, for Arnt hadde lave skyer når han var på Smørskredtinden. I følge Arnt er Nordre- en bedre utsiktstopp enn Store-, for der i fra ser en Store-
  25. Fredag: Skruven, 1584 moh. Jeg og Harald hadde lyst å få til en tur i lag mens han var på Sunnmøre. Valget falt på Skruven, 1584 moh, en topp ingen av oss hadde vært på tidligere. Vi kjørte opp Strandamoldskreddalen, og parkerte innerst ved Innstesætra. Her ble vi først omringet av en flokk nysgjerrige geiter, og i forsøket på å kvitte oss med de endte vi opp midt i et område med tett kratt. Vi burde gått helt nede ved elva, der det faktisk var en sti. Vi kom oss etter hvert opp gjennom Svartdalskjeften og til Russadalen. Her begynte stigninga for alvor. Vi gikk rett mot toppen, og tenkte å holde oss til høyre for breen. Det var tørt og fint å gå her, og vi kom oss enkelt til topps. Utsikten var upåklagelig, og vi ble sittende og nyte den en stund før vi gikk mot Litle-Skruven. Denne er absolutt verdt å få med seg! Returen gikk samme veg som vi kom opp. Fredag ettermiddag hadde vi og noen andre venner planlagt å starte på en tur som skulle ende opp på Skårene, 1829 moh, i Eidsdal. Vi møtte gjengen i 19-tida, og vi kjørte innover til Norddal og parkerte like nedenfor Rellingsætra. Vi hadde fått tilbud om overnatting på ei hytte ved Storvatnet, 920 moh, nesten innerst i Dyrdalen. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Dette er et svært idyllisk sted, som er omkranset av bratte fjell som strekker seg nesten 1000 meter over dalbunnen. Vi innlosjerte oss på hytta og rundt midnatt fikk vi servert en veldig god betasuppe med pølser. Etter en lang dag smakte dette veldig godt Lørdag: Skårene, 1829 moh. Vi våknet til like fint vær, og det var en nytelse å spise frokost utenfor hytta i 9-tida. Helene kunne selvsagt ikke dy seg, og tok seg et morgenbad i det kalde vannet Rundt kl.11.30 var vi klar til avmarsj. En stor takk til Eli for at vi fikk overnatte på hytta! Dessverre kunne ikke alle fortsette, pga en hund som trengte assistanse, men vi var 4 stk som trasket i veg i retning Litleøvstdalen. Etter en tung oppstigning opp til vannet som ligger der fikk vi nå se veien videre. Vi skulle altså fortsette på nordsida av vannet og ende opp i skaret mellom Tverrfjellet og ryggen opp mot Skårene. Det såg veldig bratt ut, og vi ble en smule betenkt. Men vi måtte jo prøve, turen er jo tross alt beskrevet i Opptur-boka for Geirangerfjorden. Vi tok det rolig oppover, og alle mulige utfordringer løste seg helt greit, og vips satt vi i skaret og såg tilbake på hvor vi hadde gått. Egga videre opp mot Skårene såg en smule utfordrende ut, derfor valgte vi å gå på vestsida av egga. Der hadde vi Gråsteindalen 600 meter under oss. Her var det greit å gå, og etter hvert kunne vi begynne å skråe mer og mer oppover mot toppen. Harald hadde ikke tenkt å overnatte på toppen, og hadde derfor mye lettere sekk enn oss andre, og han fikk gå i sitt eget tempo mot toppen. Etter en lang marsj var det utrolig godt å komme til topps i 16.30-tida! Nå skulle livet virkelig nytes Vi kokte oss middag og slappet av i varmen. Fra toppen kan en se RETT ned på Eide og Eidsvatnet, der Tore kommer fra. Ellers hadde vi utsikt mot Sunnmørsalpene, Tafjordfjella, Trolltindane, Lodalskåpa og Hurrungane, for å nevne noen. Vi kjente også igjen noen topper helt ute ved kysten, og kunne se havet. Solnedgangen var veldig flott, og samtidig oppdaget vi at det var fullmåne i motsatt retning. Natta ble litt kjølig, og det rimet litt på soveposene, men vi sov likevel ganske godt. Klokka 4.35 våknet jeg akkurat samtidig som sola stod opp rett øst for Trolltindane. Jeg låg i posen og nøt synet av at Sunnmørsalpane og resten av fjella fikk mer og mer sol på seg. Etter et par timer til med søvn var det bare å komme seg opp til nok en flott dag på toppen av Eidsdal. Turen ned gikk via Gråsteindalen, og vi endte opp på Korsmyra der vi hadde parkert en bil. Jeg vil takke for to veldig flotte og vellykka turer!
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy