Vinnerliste

Litt sent ute med denne turrapporten, men hadde lyst å skrive en om denne flotte turen, så da blir det slik, når frister stresser litt for å få unna søknader ! Hvem skulle tro at det var solkrem det gikk mest av?!? Saltfjellet!!! Endelig skulle jeg få oppdage dette fantastiske fjellet som vi har kjørt over på vei nordover flere ganger. Forelsket meg mer hver gang, og lurte på hvordan det skulle bli når jeg kommer meg unna «sivilisasjonen»… ! Sekkene og kløven var pakket, bilen klar, så vi la i vei den lange turen nordover. Fantastisk vær i sør, ble kaldere når vi krysset «grensen» til Nordland… Yeah, bare 844 km igjen En overnatting ved Hattfjelldal, så videre for å kjøpe fiskekort, mat og finne parkeringsplass. Morgenutsikt over fjellet (Børgefjell mon tro??) Maten ble pakket og fordelt, så var det på med kløv og tunge sekker. Trodde jeg var lettvekter, men men… skulle jo gå i 10 dager og nord for polarsirkelen må man vel regne med kalde dager selv i juli? Opp opp opp vi gikk, tung start, men vel oppe så var det fint å gå med sola i ansiktet og se seg rundt. Gikk i et par timer, siden vi startet sent på ettermiddagen, og fant oss en fin teltplass, lagde mat og nøt solnedgangen. Litt bekymret for bikkja som ikke spiste hverken frokost eller kvelds i dag… men satser på at hun spiser når hun blir sliten. Neste morgen ble vi vekket av sola som stekte på teltet… varmt ja! Tok det rolig, spiste frokost, pakket sammen og startet videre. Målet var lunsj på polarsirkelen og så videre til Bjøllåga som neste teltplass. Lunsjplassen ved Polarsirkelen - glede! Langbuksa ble rask brettet opp og t-skjorte forsvant… det var deilig sommer i nord ! Lunsjen ble inntatt med fantastisk utsikt og glede over å være her nå. Jo nærmere vi kom elva jo flere små bekk måtte vi krysse… litt redd med tung sekk og etter stygg erfaring sist sommer, men må man så må man. Og ble tryggere etter hvert. Slå opp teltet ovenfor elva, var slitne etter en varm dag med tunge sekker, og hadde heller ikke lyst å stresse. Dyret hadde spist lunsj, men nektet kvelds… nå var jeg virkelig bekymret. For turen og om det var noe gærnt med ho. Men siden hun spiste lunsjen sin (kjøttkaker for hund) så vi håp… blandet en av de i fôret… og da spiste hun litt mer. Ikke lurt å bli matlei på fjellet, hvor det ikke er noe å ta av. Maten vår er rasjonert, og det samme er hennes… Tredje dagen var det en i følget som var VELDIG klar for å prøve fiskelykken, så turen i dag ble kort. Ned til brua og finne teltplass. Tok oss ikke lang tid. Verre var det å få Tira (dyret ) over brua – den var skummel ja. Slo opp teltet i nærheten av brua og siden det var tidlig på dagen og allikevel allerede varmt, fikk hunden sitt eget lufte-skyggetelt Det var fortsatt varmt og sol fra skyfri himmel og elva var fin. BADING neste! Deilig og kjølig. Så var det solings og etter lunsj dro han ut med fiskestanga. Så på en liten stund men fant ut at dyret måtte få seg en tur . Hadde en fin topp rett foran oss (Tespfjellet), så pakket lille sekken med det store kamera, nok vann og en vindjakke og dro avgårde uten kart, men med GPS. Oppover gjennom kratt og i stekende sol. Ble en del fotostopps, fantastisk utsikt utover dalen. Fant noen hjerter på fjellet! Kom oss opp og rundt og ned igjen. Her merket vi oss en ting vi ikke må glemme på neste tur: Walkie-Talkie. Veldig greit å vite hvorfor den ene er forsinket, slik at man ikke setter i gang leteaksjon uten grunn… Denne gangen gikk det veldig fint, selv om GPSen slo seg av halvveis og jeg dermed ikke hadde peiling på klokkeslett. Det ble fiskemiddag ikveld, deilig. Hadde med potetmos og det ble aldeles nydelig. Tira fikk restene (blandet med tørrfôr) og spiste! Lille luringen. Avsluttet dagen med kveldsbad og vasking av klær. Våknet enda en gang av et utrolig varmt telt og en hund som ville ut og drikke. Enda en skyfri og veldig varm dag! Begynte å bli bekymret for om vi hadde med nok solkrem… . Deilig. Pakket sammen og la i vei nordover, med fiskestanga klar, vi skulle følge elva nordover. Ikke lang tid gikk så kom han med en fin ørret… den skulle bli middagen til Tira. Satte oss etter hvert litt ovenfor elva i skyggen for å spise lunsj og nyte utsikten. Og tenk om det ble noe å se på. Plutselig bråkte det noe forferdelig og før vi skjønte noe suste 4 jagerfly forbi oss… rett over elva. Kunne se piloten gitt! Kjempegøy! Dessverre ingen kamera i nærheten… Nå gikk turen gjennom skog og kratt, det var varmt og mye mygg. Gikk derfor litt raskere enn de andre dagene, siden vi fortsatt gikk i shorts. Kom til Krukkistua, det frista litt å sove der pga myggen, men der var det ikke lov med hund og jeg liker meg best i telt. Gikk mot elva og fant en flott plass der, det blåste litt og lite mygg som plaga oss der. Så var det opp med teltet mens fiskestanga prøvde lykken igjen . Et kort bad før sola forsvant bak fjellet og så var det middag igjen. Tira fikk fisken som hun nektet å spise… Da ble det igjen kjøttkake blandet med tørket reinhjertet. Raring. Merker på hun at hun har lite energi, legger seg ned hver gang vi stopper opp og holder seg veldig i nærheten (pleier ellers å stikke litt hit og dit når vi er på tur). Blir kanskje litt kjedelig å lese dette om igjen, men neste morgen våknet vi igjen tidlig på grunn av stekende varme i teltet, skyfri himmel og enda en fantastisk dag ! Mens vi pakket sammen etter frokost fikk vi enda en gang besøk av jagerfly. Denne gangen 3 på vei sørover, som etter kort tid kom tilbake. Moro! Og vi som trodde dette skjer bare en gang. La i vei og kom forbi Saltfjellstua. Rett før hytta kom jagerflyan enda en gang på vei sørover – maken til traffikk altså. Ellers fortsatt ikke truffet et menneske på turen vår – deilig ! Lunsjstoppen var ved søndre enden av det lille Bjøllåvatnet hvor det skulle fiskes. Ble ikke mye fisking, fordi akkurat i det vi hadde slått oss ned og tatt frem maten kom det motorbråk fra fjellet. Og kort tid etter kom det to fjellfinna på hver sin firehjuling som prøvde å krysse elva akkurat i utløpet… de klarte det til slutt og fisken var bortevekk. Må si jeg ble litt oppgitt – da går vi i 4 dager for å komme oss unna folk og alt som er motorisert og så dette. Synes de skulle klart seg med hest jeg . Eller til fots som vanlige folk . Menmen. Gikk videre til neste leirplass, som var et sted mellom begge vann, noen kilometer nord for Midtistua. Her var det fint. Ble kveldsbading i dag også, samt fisking. Neste dag var hviledag, bursdag, fiskedag. Gjør hva man hadde lyst på. Sola og været var med oss, så på med bikini, frem med boka og ligge i sola, må jo vise at man har vært på ferie i nord ! Fikk en bursdagssang og beste gaven – Tira spiste hele frokosten sin (en hel pose tørrfôr blandet med reinhjertet)! Ble enda bedre, vi lagde bacon til lunsj og da fikk hun to skiver – himmelrike for en hund! Da gikk enda mer fôr dit det hører hen. Bortsett fra små turer langs elva var det lite gåing i dag. Avsluttet dagen med en super middag med nøye utvalgt vin til . Kosa oss til sola forsvant bak fjellet. Dagen startet igjen med sol og varmt telt, men så kom det i løpet av dagen noen mørke skyer i nord. Lunsj ved søndre delen av det store Bjøllåvannet, der var det folk som ikke hadde vært så heldige med fisken. Vi fikk heller ikke noe. Vinden blåste sterkere og det ble flere og flere skyer, det regnet langt unna. I tillegg var min kjære turkompis usikker på om han orket å gå 4 dager til, slet litt med ryggen og ville gjerne ut litt før. Uff. Ble til slutt enige om at vi krysser fjellet bak oss (Storpåskfjellet) slik at han kunne fiske litt i Follådalen og så sørover igjen til Saltfjellstua og så til Lønsdal. 2-3 dager istedenfor 4. Det kunne jeg bli med på. Siden gråskyan hadde kommet til oss var det på med jakkene og opp og frem. Satt kursen på Bevertjørna og tenkte å finne en plass der i nærheten, langs elva. Var litt av og på med regn, ikke mye, i tillegg var det fortsatt veldig varmt. Når vi kom til Follådalen, var sola fremme igjen. Vi fant en flott teltplass og det ble kveldsbading i dag og, samt kveldsfiske, uten lykke. Ja, og neste morgen var det ikke sola som vekket oss. Det regnet. Skikkelig gråvær, men ikke kaldt. Pakket sammen, spiste frokost og begynte å gå. Dessverre hadde lite fisk samt litt regnvær kombinert med vond rygg satt en demper på turgleden hos mister fisker… han ville ut av fjellet. I morgen. Så istedenfor å gå sørover ble det nordover og tilbake til Bjøllåvannet, målet var å sove i Bjellåvasstua, på grunn av ryggen. Var litt variert vær i dag, frem til lunsj en del regn, etter det letta det. Så kom vi opp på fjellet igjen og da kom sola frem J. Det be så fint at jeg fikk igjennom at vi skulle sove på fjellet i telt i natt. Fant et vann nord for Sundvatnan som var perfekt. Super utsikt og en flott plass. Det var masse vak utover kvelden så mens jeg gikk rundt med kamera gikk han seg en tur med fiskestanga. Lykke for begge. Litt vemodig siden det var siste kvelden på fjellet (selv om jeg liker å få viljen min skjønte jeg at løpet var kjørt her…). Siste dagen startet med sol og fin temperatur, ikke så varm som hele uka før, men fortsatt nydelig. Pakket sammen og tok farvel med fjellet. Fulgte stien nesten til hytta, kryssa så over langs fjellkanten og gikk via Kjørdalen (ifølge GPS) mot Bleiknesmo. Så var det bare å få tak i en taxi for å komme over fjellet tilbake til bilen. Ikke så veldig lett skulle det vise seg, men fant til slutt en som kom hele veien fra Rognan og kjørte oss til Bolna. Takk til Saltfjellet, jeg har kosa meg ! Og så heldige vi var!!! Har ikke fått brukt ulltøyet som var pakket med, mens shorts og bikini fikk brukt seg. Kommer helt sikkert tilbake hit, så mye jeg ikke har sett. Vil veldig gjerne over mot Beiarn, mange fine topper der, ser det ut til. Det var denne turen. Det ble litt mange bilder, og enda var det vanskelig å velge... jeg håper allikevel at noen får glede av denne rapporten. Jeg kommer til å leve lenge på turen!

Hei! Her følger en turrapport fra Lomsdal-Visten august 2013. Rapporten ligger også i sin helhet på www.dorgerundt.com, og der kommer det også en liten filmsnutt etter hvert. Fjols til fjells: Lavvu i Lomsdal-Visten Lomsdal-Visten er landskapet der du angrer på at du ikke planla bedre, men angrer enda mer på at du ikke stoppet mer underveis - i ren ærefrykt. «Har ni varit vid Elgviddvatnet?! Ja, dit måste man ju bara åka, åtminstone en gong i livet», sa den første stemmen vi hadde hørt på to uker...utenom hverandres. Da vi ankom Storbørja og Lomsdalselvas utløp, etter å ha krysset den nedre delen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, møtte vi nemlig to turkamerater, en svenske og en trønder, som har trasket traktene i en halv mannsalder. Jovisst, vi hadde vært ved Elgviddvatnet, i nydelig vær og mutters alene på fjellet. Men som man ofte gjør, uansett hvor vakre omgivelser man går i, trodde vi at det beste fortsatt lå foran oss, og stoppet ikke mer enn et par timer der. Det var tydeligvis et feilgrep. Eller kanskje det var et riktig grep, for det er jo nok en unnskyldning til å legge nye turer til det vi - uten forbehold - vil kalle noe av det vakreste Norge har å by på av natur. Vi har fortsatt mye ugjort i Lomsdal-Visten. Veien til helvete er brolagt med tunge sekker Solnedgang i Stavassdalen Planen vår, kokt sammen i løpet av vårparten, var å følge samme prosedyre som vi har gjort i mange år på rad; spare litt mer enn et par ærlig fortjente ferieuker, pakke sekken og komme oss så langt unna folk som det er mulig. Etter et overmodig – men tross alt vellykket - prosjekt for et par år siden, der vi gikk fra Gällivare i Nord-Sverige til like utenfor Bodø, tenkte vi at «i år skal vi ikke gå så hardt, og få mer tid til å kose oss, fiske og sånt». Og mens vårdagene rant unna, ble vi enige om at «jo, lavvuen må vi ha med, det er jo så kos», og ditto med rundbrenneren, vadebukser, brennevin, kilovis med kamerautstyr, fiskestenger og så videre. Enhver luksus vi kunne komme på ble ført opp på pakklista. Lite visste vi om at vi skulle til gramjegerens rike! Kvitfjellet sett fra Neversletta Vi landet i Mosjøen, tok buss til Trofors, og satte av gårde. Sekkene ga sikkert bagasjemannskapene på flyplassen hekseskudd, og sikret oss en beinhard start på turen. Etter tips fra lokalkjente bestemte vi oss for å gå opp Stavassdalen til Neversletta, runde Kvitfjellet og gå inn Mosskarddalen. Terrenget var så langt relativt lett (med unntak av 100 meter nesten rett opp på grensen til nasjonalparken), men klam luft, mygg, steikende sol og tung bør gjorde at etappene i starten ble ganske korte. Rapadalen i miniformat Mosskarddalen var den første strekningen som lå innenfor nasjonalparkgrensene, og den brakte umiddelbart tankene til Rapadalen i Sarek, Sverige, som vi var innom to år tidligere. I noe mindre format, riktignok, men med de samme bratte, grønne fjellsidene og den grunne, snirklende elva i bunnen. Et ordentlig eventyrlandskap. Åpningen inn til Mosskarddalen markeres dessuten av et ganske spektakulært vann, Litlskardvatnet, som ligger i en bratt skål, omhegnet av spisse fjelltopper. En elgku med kalv kom seg kjapt på trygg avstand, og det var det eneste tegnet til landlevende liv vi så, før mange dager senere. Enden av regnbuen Leir ved Litlskardvatnet Innover i Mosskarddalen skjønner man etter hvert at elva egentlig blir til underveis i dalen, og for hver bekk vi passerte, krympet elva inn. Helt innerst kom vi til turens første virkelig bratte stigning, og fulgte restene av elva opp på rundt 800 moh. Oppe på platået ligger Mosskardvatnan, en serie med vann hvor det vestligste ligger klemt inn mot fjellene, akkurat som Litlskardvatnet. Der fant vi en bitteliten grønn flekk, antagelig den eneste opplagte leirplassen i flere kilometers omkrets, med en 360 graders utsikt man kan bli religiøs av. Turlivet var herlig, og brukbare fiskefangster ble til både sushi og fiskesuppe. Leirplass ved Mosskardvatnan Noen kilometer nedenfor lå Elgviddvatnet badet i sol, og vi følte oss tvunget til å ta tidlig lunsj, prøve fiskelykken og nyte været. Ruta, som vi fant på nettet og bare omtrentlig fulgte, gikk nå hele veien rundt vannet for å følge elva som renner videre på motsatt side. Det fant vi ikke ut før dagen etter. Med det som føltes som livet som innsats, klatret vi ned fra vannet på feil side, og ble så paffe av den flotte fossen som faller sikkert femti meter rett ned, at vi kastet bort enda litt mer tid på foto, bading og posttraumatisk stress etter nedstigningen. På vei ned mot Elgviddvatnet Sti for viderekomne Det er forresten to typer feil man kan gjøre i Lomsdal-Visten: Det ene er å ikke stoppe ofte nok for å ta inn det mektige landskapet. Det andre: Å undervurdere hvor mektig utfordrende landskapet er. Ting går med andre ord ikke som planlagt når man setter sine bein der. Iallfall gjorde det ikke det for oss. Vi hadde jo fortsatt ikke møtt svensken, og reflektert over hvilket paradis vi nettopp hadde besøkt. Vi presset bare på videre. Nå som vi var nede i vassdraget som ender opp i Lomsdalselva, tenkte vi at rutevalget ville bli greit. Bare å følge elva. Kjempelett. Med store strabaser klarte vi å bakse oss ned til Grunnvatnet, men der sa det bom stopp. På vår side av elva møttes vann og fjell i nitti graders vinkel. Bare en ting å gjøre: vade over. Det gikk ganske greit for oss, vannstanden var lav, og vi hadde vadebukser i sekken. Men det er likevel fristende å rette en advarende pekefinger mot andre som skal samme veien: med så glatte, vegetasjonsfrie fjell som det er i de traktene, kan en helt vanlig regnskyll få vannstanden til å stige forbausende mye! Om du har tenkt å vade tørrskodd, må du enten stole på flaksen, vente, eller belage deg på å utsette hele vadingen til lengre ned - hvis det går. Veien videre mot Nedre Grunnvatn var omtrent akkurat like strabasiøs, men nå var vi i et fandenivoldsk humør, og stoppet bare der for å drikke litt. Vi SKULLE ned til Lomsdalen samme dag. Før vi fortsatte, sendte vi noen vennlige tanker til Turistforeningen, som tydeligvis har avstått fra røde t-er i dette området. Redningsmannskapene ville fått hendene fulle – dette er stier man går på egen risiko. To mil, vannrett regnvær og noen nestenulykker senere, satte vi opp lavvuen ved vannkanten øverst i Lomsdalselva. Fiske Joda, det er fisk her. Vi fikk en del, men det var fjellvannene som bød på brukbare størrelser, mens elvene var fulle av småtterier. I de nedre delene av Lomsdalselva går det både sjøørret og laks, og vi fikk se noen imponerende eksemplarer av sistnevnte leke seg i elvemunningen. Storhølen, rett over Storbørja Lomsdalselva var på mange måter målet for turen, der vi skulle slappe av og hadde håp om å oppleve sjeldent god fiskelykke. Sånn sett skuffet Lomsdalen litt, men det kan ha vært vår uflaks. Storhølen, en kjempedyp og smaragdgrønn kulp noen kilometer over utløpet, var vel verdt besøket, men akkurat som med landskapet, lå de aller største perlene bak - eller over - oss, ved Elgviddvatnet. Lasse fisker i Lomsdalselva/Henriksdalselva Beregn god tid Hvis du har tenkt deg inn i Lomsdal-Visten selv, er det et par tips i denne turrapporten som det er verdt å merke seg: Stiene er vanskelige, været uforutsigbart, og landskapet helt fantastisk. Alle tre er grunner til å beregne ekstra god tid. Som oppsummering kan vi også slå fast at lavvu er uegnet til bruk i Lomsdal-Visten, men velegnet til å imponere andre turgåere med. Kanskje grunn nok i seg selv til å ta den med neste gang også. Storbørja - fjordarm fra Velfjorden, og vendepunkt for turen «Det e jammen en ræspektabel tur dokker har gådd», sa trønderen vi møtte ved Storbørja. Joda, vi har vært borti verre, men det var noen slitsomme etapper. Med en dag eller to til overs, hadde vi nok tatt turen over til Vistenfjorden også. Men den får være en gulrot som gjør at vi drar tilbake. Svensken hadde rett: «åtminstone en gong i livet»! Kjekt å vite De nærmeste flyplassene er Mosjøen og Brønnøysund Det går buss til Trofors, Tosbotn og Hommelstø fra begge steder, men få avganger i helgene. Fra Hommelstø må man ta seg videre med båt. Fra Tosbotn og Trofors kan man gå til fots. Noen kommer seg også inn Vistenfjorden med båt. Minimal til ingen mobildekning i store deler av Lomsdal-Visten Uforutsigbart vær Turrapport uten formateringsproblemer, samt oppfølgingsinnlegg og en kommende filmsnutt, finnes på www.dorgerundt.com

Skulle på tur i går med en venn. Målet var Grotbreahesten og Austre Glittertindoksle. Plukket henne opp og kjørte til parkeringa i Veodalen. Ved bommen sto det to biler, og ut av dem kom 6 venner til! Det var da jeg fant ut at vi hadde begynt på utdrikningslaget mitt... Det ble en fatastisk tur til to topper ingen av oss hadde vært på før, og kvelden ble ikke sånn halvgæren den heller

Nå har jeg sett med selvsyn, og lest at lovlige traseer ikke funker. Det medfører en eksplosjon av ulovlig kjøring utenfor traseene. Mye tyder på at en så stor andel av scooterførere ikke respekterer lover og regler at det blir vanskelig å gjennomføre dette på en fornuftig måte. Da må i så fall straffene for ulovlig kjøring skjerpes betraktelig og mulighetene for å få tatt de som kjører ulovlig må bedres.

http://www.fjellforum.no/gallery/image/2079-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2080-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2081-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2083-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2084-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2085-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2086-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2087-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2088-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2115-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2116-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2117-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2120-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2121-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2122-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2123-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2124-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2125-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2126-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2127-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2128-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2129-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2130-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2131-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2132-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2133-dsc00928/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2134-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2135-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2136-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2137-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2138-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2139-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2140-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2141-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2141-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2142-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2143-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2144-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2145-/

"å ikke stole på vitenskapen" har oppigjennom historien vært et premiss for viktige vitenskapelige oppdagelser. Legestanden er konservativ og har stor makt i Norge. Legestanden reagerer kraftig og negativt når den blir utfordret. Dette antyder at nytenkning og innovasjon lider.

Det er ikke noe sted jeg heller vil ha ulv enn i oslomarka...

Joda. Man vet at antibiotika har effekt på borreliose. Derfor behandler også norske leger borreliose med antibiotika. Diskusjonen her dreier seg om såkalt "kronisk borreliose" og langvarig, bredspektret behandling med cephalosporiner. Dette har ingen beviselig effekt på en sykdom som ingen har klart å påvise. Vi vet ikke altfor lite. Vi vet mye og nok om antibiotikaresistens. Multiresistente bakterier dreper 50 000 europeere i året. Da spiller det ingen rolle med pasienthistorier og tabloid-uttalelser. Dette handler om forsvarlig og framtidsrettet helsepolitikk. Og å "ikke stole på vitenskapen", slik visse her skriver, er en så karikert påstand at den ikke engang egner seg for respons. Det som jeg imidlertid er kritisk til, er jubelresponsen fra Aavitsland og kompani når Luneng mistet autorisasjonen. Lite gjennomtenkt og det skaper overhodet ikke tillit i en allerede sårbar pasientgruppe. Kanskje uttrykk for lettelse, berettiget sådan, men det er lov å bruke hodet.

Om Monsen er frisk eller ei er irrelevant for debatten, medisinen kan ikke drives av pasientanekdoter fra han eller andre. Det dør flere av antibiotikaresistens enn av bilulykker (!!!) i Europa i dag. Tygg litt på den alle dere ukritiske. Fortsetter vi med uansvarlig forskrivning uten belegg i medisinsk forskning er vi ansvarlige for våre barn og barnebarns dødsfall grunnet infeksjoner med multiresistente bakterier. Jeg undres også hvorfor i all verden Luneng ikke har forsøkt seg på en pilotstudie med sine pasienter, for å få litt vitenskapelig belegg for det han driver med? Jfr fanen "forskning" under hjemmesiden til Norsk borreliosesenter. Kanskje fordi det overhodet ikke hadde hjulpet han, da det er gjort massiv forskning på området allerede. @Borgern: Noie av det som er bra med medisinen, er at den er i stadig utvikling. Den endres i takt med nyere viten og forskning. Det er forsket mye på borreliose (selv om flere påstår noe annet, gjør et søk i Pubmed.gov), og samtlige sammendrag (såkalte metaanalyser) tilbakeviser Lunengs praksis. OM det skulle dukke opp annen viten vil saken stille seg annerledes. Men man må basere seg på det man vet nå. Skolemedisinen har vist gang på gang at den ikke har "trynefaktor", slik enkelte hevder.

Idag ble det topptur til Fongen i fantastisk høstvær Det bygges ved Ramsjøhytta

Fordi man er forskere betyr det ikke at man kan forske... Det er dessverre stor spredning i hvor godt man lærer seg selve faget 'forskning'. Når det er sagt: Ting kan gå feil i en forskningsstudie. Derfor publiserar man som forskare i internasjonelle, 'peer reviewed' fora. Klarer man ikke dette er selve forskningsmetodikken, eller evnen å formiddle helt enkelt altfor dårlig. Dvs, det er lav truverdighet i det man funnit. Gjennom at man publiserer, så gir man andre muligheten å etterprøve, ifrågasette og prøve samme sak på nytt. Dette gir sikkrere vitenskap. Bland de vanskeligeste man kan prøve seg på er å finne orsakssammenheng, eller kausala samband. Når bioloigi er involvert er det et hav av 'confounding factors', eller mulige alternative faktorer, som kan være på banen. Statistikken som skal til er avansert, og krever store datagrunnlag - ju fler faktorer, jo større datagrunnlag krevs. Igjen, dette er vanskelig å få til. Er flått grunnen til at LM er dårlig, eller er han - om mange andre - uheldig og fått ME, eller kronisk utmattelse? Botar antibiotikan fordi den dreer en eller annen bassilusk, eller får den LM å sove tillrekkelig? Dessverre er dette ikke noe en eller annen forskere lett kan være seg bevise eller avkrefte... Huff. Når jeg leser mitt eget innlegg inser jeg på nytt hvorfor jeg er på FF. Et enklere liv. Skal ikke skrive mer om forskningsmetodikk. Lover

Det foreligger ingen evidens for at langvarig behandling med antibiotika faktisk fungerer - å ikke risikere masser av antibiotikaresistente bakterier på noe som ikke ser ut til å ha noen virkning er ingenting annet enn fornuftig. Og Lars Monsen kommer aldri til å bli noen legevitenskapelig autoritet, samme hva han føler på kroppen.

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

om det stemmer at du er i alta ville jeg oppsøkt en hundekjører de kan som oftest en del om foring av hund

Takk! Det ene, litt mindre bildet, er fra det vestligste av Mosskardvatnan. Generelt hele området der oppe er jo en perle! Vi vurderte også å gå opp Feitskardet, men klarte ikke å finne ut om ruta var gangbar. Derfor satset vi på den litt lengre ruta rundt Kvitfjellet. For oss er det iallfall helt garantert at vi skal tilbake en gang! Sindre

Veldig fine bilder!

Selve stoffet Goretex-jakker lages av trenger vask for å bli kvitt smuss, men DRW-behandlingen svekkes av gjentatt vask. Rådet er vask plaggene, men ikke for ofte. Ps: DRW-behandling gjør at vann preller av plagget - renner av som dråper. Er DRW svekket blir yttersiden av plagget vått og pusteegenskapene (og vanntettheten) svekkes. Impregnering hjelper, men er ikke like effektivt som DRW.

Et flott sett om du skal fiske i litt større vann med mulighet for stor fisk. Steder hvor det er aktuelt å bruke litt større sluk som sildesluker, wobblere etc. Fluedupp bør også fungere bra. Ulempen med stanga er at den er todelt og dermed litt tungvint å frakte, spesielt i skogen. På fjellet er det ikke noe problem. Er det småvann og tjern du skal fiske i ville jeg valgt noe lettere.

Ente på Lim II, passer meg bra og går funt over Keb jakka.

Stanga bør fungere helt fint. Aktuell snelle kan være shimano exage som du får for 499 hos skittfiske. Kjøpte en slik selv til guttungen nylig og det er mye snelle for pengene. Legger du på noen hundrelapper får du frontbremsmodellen som skal ha litt bedre brems. Jeg ville også gått litt ned i snøretykkelse. 0,10 fireline holder i massevis og gir merkbart lengre kast.

Jeg har Sony RX100 og må si meg fornøyd med det.

Da har jeg prøvd å lage\tørke og rehydrere oppskriften@Tor Magnus la ut her og det smakte nydelig. Har også tørket bananer, bringebær og sopp med gode resultater. Jula sin tørker fungerer greit og er en fin introduksjon til tørking, men jeg føler at det tar lenger tid en nødvendig og at jeg jevnlig må rokkere på tørkeplatene for å få en jevnt tørking. Jeg oppnår heller ikke fulle 70c , har max 65c og det er nederst i midten, synes også det tar langt tid for den å oppnå max temperatur. Til tørking av sopp og bær som det faktisk er det den er beregnet til så fungerer den mye bedre da disse skal tørke ved lavere temperaturer enn f.eks kjøtt Må jo si at det for 200kr var et veldig godt kjøp! Vurderer nå veldig sterkt å gå til innkjøp av en slik: http://www.sanabona.no/kjokkenutstyr/16-excalibur-dehydrator-med-5-brett-og-timer for å få raskere og jevnere tørking.

mulig jeg misforstår hva du skriver, men hvis jeg leser riktig; du vil bruke jerven i stedet for sovepose? det er ikke snakk om mye isolasjon. tallene du snakker om er antall gram fiberisolasjon per m^2 av duken. Til sammenligning kan en standard vinterfiberpose veie rundt 2.5 kg (Tyin 5-season). Hvis du tenker å bruke jerven som trekk utenpå en vintersovepose så får du sannsynligvis problemer med kondens på innsiden av duken og blir enda våtere enn du ville blitt ellers. På sommeren kan en jerven være nok, så lenge det ikke er alt for lave temperaturer. Men det blir klamt da også.

Selvfølgelig er det en kjent sak at forskningresultater avhenger av hva forskeren har valgt å fokusere på, det er jo det som er poenget med forskning. Å bekrefte eller avkrefte en hypotese. To forskere kan komme frem til to forskjellige resultater, og det er derfor man har metastudier. Myndighetene har selvfølgelig ikke stor makt mtp hvilke resultater som skal komme frem i offentligheten, nå er vi over i konspirasjonsteorienes verden.

Poenget er at man faktisk har et grunnlag å uttale seg om det. Forskningsrapporter ligger tilgjengelig for hvem som helst, til og med «fjellfanter».

Interessant hvordan en haug fjellfanter kan sitte og diskutere antibiotika, borellia og om en behandling har effekt på Lars Monsen. Greit at man har en mening om bruken av antibiotika, men å påstå at den ikke har noe effekt på boreliose har vel ingen grunnlag for å uttale seg om. Mulig at denne legen tar fullstendig feil, men tenk på de som har hatt en effekt av behandlingen og som nå fungerer i det daglige livet. Hvordan hadde du følt det om du hadde blitt fratatt retten til å komme deg ut av senga om morgenen? Vi vet altfor lite til å uttale oss.

Borgern, det brukes svært lite antiobiotika i oppdrettsnæringen. Forbruket var høyt frem til begynnelsen av 90-tallet, men siden da har det vært svært lavt. Under 1 % av fisken blir behandlet med antibiotika, og da er det som regel kun snakk om en kur på 7 dager. I landbruket er forbruket fire ganger høyere, selv om det produseres fire ganger mer fisk i Norge enn kjøtt... http://ilaks.no/fire-ganger-mer-antibiotika-i-landbruk-enn-i-laks/

For meg finnes ikke det perfekte turkamera enda. Til vanlig, når det ikke er noe problem med vekt og størrelse bruker jeg Nikon D700. Nesten utelukket med 24mm f1.4 fordi jeg elsker uttrykket det objektivets perspektiv og dybdeskarphet gir. Men, 50mm f1.8 og 300mm f2.8 (med 2.0x tc III) er også hyppig i bruk. Til tur har jeg brukt litt av hvert, men ikke vært helt fornøyd. Lumix LX3 ble jeg aldri helt fornøyd med. Ikke skarpt nok, litt lite oppløsning, for dårlig optikk og aller værst for dårlig dynamic range... Har lånt et Sony RX100 som er en god del bedre og summa summarum helt greit som turkamera. Er likevel litt nysgjerrig på å prøve et Ricoh GR som tur og "ta-med-overalt" kamera. Det har det jeg føler jeg trenger i en lett og kompakt pakke. Avventer litt hva som dukker opp av nye produkt men ser ikke bort fra at jeg det blir noe ala det etterhvert... Er spent på hva Sony kommer med av fullformats NEX - hvilken som helst dag snart nå?

Hei! Har ofte drasset med mye fotoutstyr på tur. Canon speilrefleks EOS 7D med stor utvalg av objektiver. Har veid mye, så i sommer gikk jeg til innkjøp av Canon SX 50. Liten, lett og gir gode bilder. Monterer det på skulderstroppen( for raskt å ha det klart til å ta bilde) og merker ikke at det er der. Veldig fornøyd. Her er et bilde tatt på tur forrige helg. Håndholdt og zoomet til 1200mm!! .

Der tok du ordene rett ut av munnen på meg, jeg er ikke i tvil om at dette vil bidra til å øke villmannskjøringen og ukulturen i fjellet betydelig. En trist utvikling! Sent from my iPad using Tapatalk - now Free

Syns nyhetsbildet om den saker her er ganske ensidig, jeg har ingen grunn til å betvile at behandlingen hjelper for Monsen og de i samme situasjon som han, men her må man løfte nesa litt og se hele bildet. Flere og flere rapporter de siste årene har påpekt problematikken rundt overforbruk av antibiotika, og jeg er derfor enig i at man helt klart bør begrense bruken til man har utviklet nye typer eller funnet en sikker måte å omgå problematikken på. Fin artikkel med litt info: http://nhi.no/livsstil/livsstil/diverse/intervju-om-antibiotikaresistens-25098.html?page=all Selvfølgelig er det kjipt for de det gjelder idag, men det viser bare hvor nøye man må være med å sjekke seg etter at man har vært i steder med mye flott. Drev selv med orientering i en del år og å sjekke etter flott etter løpet var like naturlig som oppvarmingen før løpet.

Det som i dag bare er en teori kan i morgen være vitenskapelig bevist. Hvor hadde vi vært hvis vi ikke turte bevege oss utenfor "rammene"

Heisann, jeg er veldig aktiv i klubben, i den grad klubben er aktiv. (både vorsteh og fuglekundklubben) Men det skjer lite, og folk er generelt treige til å bli med på treninger (noe jeg også selv har prøvd å arrangere igjennom klubben) Folk er aktive på prøver o.l men utenom det er det lite aktivitet. Hunden er forøvrig godt forberedt da jeg trener selv om jeg er alene. Jeg koser meg med hundene mine, men det er ofte inspirerende, eller allefall hyggelig, å trene sammen med andre og jeg tenkte kanskje noen var i samme situasjon.

Har apa rundt i Østmarka for første gang i dag. Var sånn passe regnvær når jeg dro fra sentrum, og det ville ikke gi seg helt med det første. Tok T-banen til Skullerud, hvor jeg gikk til Skullerudstua og ut i skævven mot Østmarkskapellet. Ved kapellet så jeg noen som bada i det "flotte" været, noe som så fristende ut, men etter en uke med mannefluensa tok jeg til fornuft og gikk videre. Jeg så aldri noe til kapellet, så jeg fortsatte å følge Flyktningeruta uten noen spesifikk plan. Etter en stund møter jeg på et skilt til Eriksvannet eller hva det nå heter. Dette har jeg nylig hørt om, og tenkte jeg skulle gå dit for å sjekke stemninga for litt telting senere i september. Først nå gadd jeg se på mitt nyinnkjøpte kart, og fant ut at jeg kunne svinge innom Sandbakken Cafe, og se om de hadde noe godt å tilby. Regnet dabbet av, og da jeg runda hjørnet på cafeen kom sola og varmegradene fram. Da ble jeg så glad at jeg spanderte på meg en vaffel med brunost og en kopp kaffe. Etter å ha spist dette på en måte som ville gjort kakemonsteret stolt av meg, tok jeg bena fatt igjen og gikk østover mot Eriksvann. Det tok ikke lang tid, og det ser ut til at jeg må reise tilbake for å vifte litt med kuppelteltet mitt på svabergene rundt vannet. Det gleder jeg meg til allerede. Da svingte jeg kulemagan nordover, med Mariholtet som midlertidig mål. Med stort sett spennende stier gikk det overraskende fort, og før jeg visste ordet av det, havna jeg på en litt kjedelig skogsvei. Men klokka begynte å bli kveld, så jeg tror det var like greit. Tok en pust i bakken og titt på kartet på Mariholtet som allerede hadde vært stengt en liten stund. Derfra tok jeg turen over Sarabråtåsen, gikk ned til Lutdalen, og forvilla meg inn på noen spennende men umerka stier mot Oppsal. Etter litt fram og tilbake stod jeg plutselig på Bøler T-banestasjon, som tok meg trygt hjem til bråkete sentrum. Alt i alt en flott tur denne lørdagen, og jeg regner med å være tilbake om ikke lenge Orker ikke styre med bilder akkurat nå

Nå var jeg akkurat innom et firma som bygger ventilasjonsanlegg og diverse andre ting i aluminium, og det er utrolig hva som kan fikses når man bare snakker med de rette folkene. "Det viktigste er ikke å vite, men å vite om folk som vet". Det ble et standard utvendig Ø80 endelokk for ventilasjonskanal. 0.7mm godstykkelse, men med litt for høy kant. Denne kanten er det bare å kutte til passe høyde, sette på en knott og så skulle alt være i orden.

Som liggeunderlag bruker jeg Ajungilak Light Pump Mat UL, veier halvparten av det du viser til og er helt konge å ligge på syns jeg. Kan anbefales. http://www.skittfiske.no/Avdelinger/friluftsliv/Liggeunderlag/Ajungilak/Ajungilak-Light-Pump-Mat-UL-185cm--x-52cm-x-7-5cm-143344-p0000074730.aspx

Svartkjeler skal være svarte. Svarte av bålsot. Så det så! Noen som har forsøkt å koke kaffe på en svartkjele hjemme på komfyren? Hele huset lukter av kaffebål. Fint på sure vinterdager.

Sony RX100 + Pelicase --- ok på tur og ja, gjerne et GoalZero solcellepanel når sola skinne

Vinterskog i Siljan, Telemark.

Ikke akkurat fjellet men... 20 nautiske mil fra Langesund retning Danmark. Fullstendig usannsynlige værforhold og en lang dag med fantastisk fiske. Good times!

Sony RX100 : funke bra, rask og ikke minst lite.

Frua har egen konto mens min er felles. De kaller jeg å være kavaler.... Men så er det heller ingen klager når nytt friluftsutstyr kommer ramlende inn døra.

Roligheten, Åna-Sira. Flekkefjord/Sokndal kommune.

Siden jeg nyst har vært på Trænstaven som da visserlig er et fjell så må jeg vel også dele noen bilder Flott og luftig tur i perfekt vær:)

Her er et par nye bilder fra meg:) En stor slette med mye myrull på en seter en plass i landet. Ble litt dårlig kontrast mellom sletten og fjellet bak, men det er ikke noe jeg klarer å gjøre noe med. En bratt bakke på vei opp til den samme seteren. Hvor bratt det egentlig var kom ikke med å bildet.

Dette bildet ble tatt med selvutløser på 10 sekunder med et Fuji kompakt kamera fra ca 2002. Cooloola beach, QLD nord for Brisbane en august morgen 2005. Solen er snart på vei opp av havet (Coral sea) og et sted der ute ligger New Caledonia, Vanuatu, Fiji og Tonga. Samme kamera, et par måneder senere. Solen går ned i det indiske hav sett fra Middle Lagoon, nord for Broome, WA. Neste tørre sted der ute er Mauritius også Madagaskar

Jeg er ingen fotograf, men jeg synes dette bildet er litt koselig. Min eldste på 9 år skuer utover Bursjøen i Jyltingsmarka en morgen og lurer på hvor vi skal padle denne dagen.

Utsikt utover sørenden av Femunden en morgenstund i 2010.

Hei, var en tur på Runde, der var det masse fugl og flott natur, ble bergtatt av det omerådet der oppe. Prøvde meg litt som fuglefotograf men det er ikke lett! Jeg er ganske ny i den hobbyen, noe som sikkert synes på bildene. Man lærer hele tida. Kamerhuset er Canon eos 40D. Som dere også sikkert ser prøver jeg meg på å redigere litt,men der sliter jeg litt. Blir vel flinkere etterhvert. Bukta på Runde

Dette er ett jeg ble fornøyd med