Vinnerliste

Kortreist fredagstur i en nærliggende skog på Sunnmøre: Reise litt tidlig fra jobb (14:30) Ta med alt man trenger til å lage chili con carne med hjort. Henge opp fellespresenning, Henge opp køya, Sanke ved, Koke opp vann, Drikke kaffi, få på gryta på kok, nyte pyroterapi og ha det kjekt med fine folk mens gryta putrer, Ete, prate, Pyroterapi. Sove. Stå opp, fyre bål, Koke vann, drikke kaffi, pyroterapi, pakke ned, reise hjem Ankomst hjemme 13:00 lørdag. Masse helg til overs som kan nytes med familien. En måned til neste gang. Fredagsmodellen ruler!

Er det lov til å forsøke seg med noe høststemning rett fra mobiltelefonen? Har ikke heeeeelt samme skarphet og detaljrikdom som speilrefleksen dog...:

https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/34221128/ TL:DR; 732 locations in 43 countries to estimate the mortality burdens associated with the additional heat exposure that has resulted from recent human-induced warming, during the period 1991-2018. Across all study countries, we find that 37.0% (range 20.5-76.3%) of warm-season heat-related deaths can be attributed to anthropogenic climate change and that increased mortality is evident on every continent. https://www.isglobal.org/en/-/mortalidad-atribuible-al-calentamiento-antropogenico? Tl:DR; A new study has now found that more than half - 56% - of the heat-related deaths in the summer of 2022 were related to human-induced climate change. According to the research, 38,154 of the 68,593 heat-related deaths in the summer of 2022 would not have occurred without anthropogenic warming. https://www.who.int/europe/news-room/fact-sheets/item/climate-change TL:DR; Significant numbers of additional deaths every year are due to heat. In 35 countries in the Region, more than 61 000 people died in 2022 and 47 000 in 2023 due to heat. Moreover, heat also causes an uncounted amount of suffering and impacts on well-being. https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/climate-change-and-health? TL:DR; Climate change is directly contributing to humanitarian emergencies from heatwaves, wildfires, floods, tropical storms and hurricanes and they are increasing in scale, frequency and intensity. Dette var et kort utdrag. Listen er lang, så hvor sjekket du nedadgående dødsfall fra klima?

Søndag 14. september Startstedet for denne turen var Fjellshotel Bord 1358 moh i Zwischbergen i Simplon-området, tilgjengelig med bil/kollektivtransport fra landsbyen Gondo. Bortsett fra meg var det bare to andre turgåere som overnattet, men en stor gruppe jegere, ettersom jaktsesongen nå er i gang: Man. 15. september Tilbakeblikk nedover dalen fra hotellet: Oppstigning av det ville og avsidesliggende Zwischbergental: Dagens destinasjon er Rifugio Andello 2061 moh, som ligger i Italia på den andre siden av denne åskammen. For å komme dit må jeg krysse Passo d’Andello 2418 moh: Nok et bilde av det ville Zwischbergental. Den grå stripen er ikke en vei – det er elveleiet: Nærmer meg passet: Tilbakeblikk ned Zwischbergental: Nesten fremme! Gjorde det! Passo d’Andolla 2418 moh. Venstre fot er i Sveits, høyre fot er (for det meste) i Italia. Den lille runde metallpinnen i steinen er selve grensepunktet: Nærmer Rifugio Andolla: Nesten fremme!

Gikk rundt Snøhettamassivet 7./8.september. Tog til Hjerkinn, og gikk et par kilometer innover fra Snøheim for å finne en teltplass. Neste dag gjennom skaret ved Larstinden. Nydelig natur, men mye ur og måtte bære hunden den siste delen av ura før Langvatnet. Campet foran Drugshøi. Neste dag videre forbi Åmotdalshytta, over Leirpullskaret og camp i nærheten av Reinheim. Så en liten slutt-etappe tilbake til Snøheim. Behagelige dagsetapper, men sekken var pakket alt for tungt. Hadde også med 3-manns Fjellreven-telt på 4,2 kg. IMG_0444.mov IMG_0453.mov

Tubbs Mountaineer 36, mvh 115kg på sokkelesten. Har prøvd Atlas også samt noen no-name truger. Tubbs er aldri feil - det vil du nok få bekreftet dersom du gjør et google søk.

I dag så har jeg gått Hammarøytinden 767 moh. i Nesna kommune. Oppstart fra universitet. Turen er på 13 km t/r og jeg brukte 4-5 timer. Her er dagens turmål: Utsikt fra toppen, mot vest: Mot nord, øyene Hugla og Tomma, helt bakerst mot høyre er Træna: Mot øst, fjorden Sjona:

Da ligger det ute podcasten jeg var gjest på. Emne er kartapper. Alltid hyggelig med besøk av Randulf 🤗. Tur-nerder prater lett 😂

Kan du ta bilde av den naken? Bare for ordens skyld - jeg har lært mye av det jeg kan fra Classiccampstoves.com. Du finner MANGE artikler der om akkurat dette emnet. Mesteparten jeg har lært er av min far, som samler og har 111T som sin favorittbrenner. Jeg skal høre med ham i morgen om han er enig i min vurdering.

Jeg tipper det er så lite at det er omtrent kun gassifisert som kommer ut. Prøv følgende: 1: Fyr opp 2: Når rød flamme oppstår 3:Skru av brenneren 4: Løft av klokka med noe som tåler varmen 5: Se om du ser en liten tåkestråle under

Etter mitt skjønn er ikke dette forurenset brenning, men heller tendenser til underbrenning. Trolig lekkasje under "klokka". Mikrohull i kveilen som skal gassifisere mistenker jeg.

M77 skal jo erstattes, mye på grunn av mengden skader og plager. Det har skjedd litt siden 1977(!) både mtp produksjon og materialer. M77 funker strålende for noen, men ungdom i dag er vant med Hoka og god demping (generalisert og satt på spissen) og det krever en god del herding for å kunne gå med m77.

Fottøy er jo individuelt, og som flere andre sier, så er det ingen sko som passer for alle. Men jeg for min del har traska rundt i m77 som hverdags- og fjellstøvler siden midt på nittitallet uten noen som helst plager, og på 30 år har jeg bare klart å slite ut tre par (er på det fjerde nå). Så helt elendige kan de da ikke være. Jeg har stort sett alltid brukt revefett eller annet "generisk" lærfett på dem, og heller aldri opplevd at de blir for myke. Men hva som er for mykt, er selvsagt også individuelt. Jeg har sterke ankler og trenger kanskje mindre støtte enn mange andre.

Jøss. Du har vært uheldig. På 36 år har jeg aldri hatt problemer med M77 som ramler fra hverandre. Mine har alltid fungerte til de er utslitt. Blitt noen par gjennom årene kan du trygt si 😅

Her synes jeg du svartmaler voldsomt. Altså, jeg er ikke uenig i at det finnes mange kommersielle fjellstøvler som er bedre enn M77. Jeg bruker selv noen Viking på elgjakta. Men at de er så ubrukelig at du må bytte såle for å ha de til aktivt fjellbruk er jeg helt uenig i. 1. Jeg brukte de selv som eneste fjell- og skogstur støvler i ca 5 år fra 1990 til 1995. Fra da ble jeg sponset av Alfa og har kunne velge andre modeller som jeg synes fungerer bedre. For meg har Walk King vært en favoritt. 2. Utenom fjellturer på fritiden så har jeg brukt disse i arbeid i snart 36 år i inn- og utland i all slags terreng, og de fungerer. Med unntak av 8 år jeg hadde i spesialstyrkene hvor vi brukte annet materiell, og i ørkenland hvor vi bruker annet skotøy så har det vært M77 jeg har brukt på jobb hver dag året rundt. Og jeg har hatt null problemer med dem. Har aldri hatt. Verken vondt i føttene eller problemer med å holde meg på beina. At Forsvaret åpner for bruk av andre støvler sier ikke at M77 er dårlige. Det sier bare at folk er forskjellige. Du får heller ikke kjøpt en eneste Crispi, Viking, Scarpa, Adidas som passer beina til 100% av befolkningen. At man nå åpner for at de med "sære" og "vanskelig" føtter kan få bruke annet og fortsette sin tjeneste er supert. Det er allikevel veldig få som gjør dette. Jeg har aldri sett noen tall, men hvis jeg skal anslå fra det jeg ser og observerer i garnisoner landet rundt så er antall som bruker annet enn M77 sikkert < 1% Men noen er det. Min eldste sønn som også tjenestegjør nå i den innerste leiren på Rena så er dette også fordi han har fått andre Meindl støvler (forsvaret betaler). Han har så brede føtter at M77 ville gjort at han aldri kunne kommet gjennom opptaket. PS! Dette er også en grunn til at Forsvaret nå sier at alle som skal på opptak på de avdelinger som krever opptak skal ta med egne inngåtte sko.

Link til innlegget om Forsvarets nye truger Jeg har testet en del truger. Link til innlegg og test på truger . Det er ikke noe fasitsvar på dette. Hvordan snøen er avgjør veldig mye. Men disse til Forsvaret vil jeg nok anbefale til ditt bruk, tåler å gå i hugstfelt uten at de blir skadet, lette å gå med. Det finnes veldig mye truger og mange av de er ikke bra til noe. Mange av de rimelige tåler ikke vekta av oss fullvoksne. Veier 96 kg før klær og sekk, så ender ofte opp mot 115-118 kg. Mange truger bøyer seg.

Tubbs Mountaineer er sikkert veldig bra, men TS kommenterer jo også at feks Trugeski blir litt i overkant dyrt. Da bør man kanskje utelukke mountaineer også? De koster jo 3-4 000. Selv har jeg ikke så alt for mye erfaring med truger, jeg har et par fra fjellsport men de er kun brukt når det er fysisk umulig å gå uten, og kun i høyfjellet feks til isfiske eller til og fra hytte. I de forholdene jeg vanligvis har gått i, så har det gjerne vert bortimåt såpass tykt med snø at man bokstavlig talk kan drukne i det. Det er da jeg trenger truger, har jo ikke noe valg. Men det du bør tenke på er hvor løs snø og hvor mye snø du faktisk skal gå i, og hvor langt. Truger er jaggu i meg tungt å gå med, spesielt når du begynner å komme opp i 100 kilo + utstyr eller drar en pulk bak deg. Det er også er spørsmål om hvor gode bindinger du trenger, det kan være veldig ubehagelig å gå i truger hvis du har en svær isklump under føttene. Men truger med gode bindinger har en tendens til å koste en del. Og er det relativt flatt og du skal gå litt langt, så skader det virkelig ikke å gå på ski i stedet, det er mangfoldige ganger raskere. Kan jo så absolutt være en god ide å låne seg noen først og prøve? Sikkert mange du kjenner som har et par liggende.

Kulturelle forskjeller bekymrer deg?

Einig med deg @dsk Ja det er mykje smak og behag. Har også stor sans for Nova, har brukt den på lange turar. Og har aldri hatt kritiske feil som ikkje kan fiksast i felt. Med kritisk feil så meiner eg feil som gjer at primusen ikkje kan brukast lenger/ikkje kan reparerast i felt. Skruen under brennaren vart utslitt og mutteren datt av. Det var berre å feste med ståltråd. 2 gongar har CEJN-koplinga slutta å tette. Løysinga her er å stikke inn att hann-delen for å stoppe lekkasjen. Ikkje ideelt, men det fungerer. Den nye Nova-pumpa med bajonett og stengeventil istaden for CEJN er ei betre løysing. Den einaste kritiske feilen eg har hatt med brennarar som eg ikkje kunne fikse i felt var på ein Primus Omnilite med ergopumpe. Her spratt den raude plastproppa av medan eg pumpa trykk for å fyre opp. Og den kan ikkje festast igjen. Då var det over og ut for den pumpa, men Primus sende ny pumpe som erstatning.

Ja, om alle dommedags profetiene peker i samme retning og man skal tro konsekvens analytikerne, som har sagt det samme i mange år nå. Så er det fatale konsekvenser. Vi kommer nok ikke til å overleve noen av oss. Men jeg er ikke overbevist om at klimakrisen er et faktum. Jeg har heller ikke troen på at mengden fossilt brensel vi brenner av påvirker så mye som det skrives om. Nedsablingen av natur, ødelagte hav og annen påvirkning derimot. Det er jeg ganske sikker på at påvirker langt mer negativt enn CO2 utslippene vi fokuserer så tungt på. Å det var vel du som ønsket noe for dine barnebarns barn å arve. Vel, da ville jeg vært langt mer bekymret for maten vår, fødselsratene våres og kulturelle forskjeller.

Jeg har ofte tatt noen netter på Kyststien. Stavern, Hvaler, Hurum er gode alternativer. Sjekk ut tur rapportene mine;

Det startet vel med "alternative facts" som Kellyann Conway kom opp med for å forsvare påstanden om antall fremmøtte ved Trumps første innsettelse som president i januar 2017. Nevner dette bare som et inntak for å tipse om professor Åsa Wikforss sin bok "Kunnskapsresistens og alternative fakta" fra 2017, som hun følte trang til å skrive på bakgrunn av ovennevnte og den påfølgende utvikling. Boka ble utgitt på norsk i 2023. Er nok noen i denne tråden som kan ha godt å av å lese denne. Er ellers mye som er sagt og skrevet om dette og påfølgende retoriske grep som søker å underminere vitenskapelige konklusjoner, politiske motstandere eller for forsvare egne standpunkt og påstander. Litt i samme kategori er boka "Why Trust Science" av vitenskaphistorikeren Naomi Oreskes fra 2019. Hun som sammen med Erik M. Conway i 2012 ga ut boken "Merchants of Doubt - How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming". Finnes nok mange gode bøker og artikler på norsk spesifikt om klima og klimakrisen. Nevner bare ei bok jeg har her av Bjørn H. Samset fra 2021; "2070 - Alt du lurer på om klimakrisen og hvordan vi kan komme oss forbi den". Han tar også opp klimaskepsisen, henviser bl.a. til "Merchants of Doubt" boka i kapittelet "Når tvil blir handelsvare", der mottoet til de industrialiserte tvilerne synes å være: "Klarer vi å så tvil, holder vi også debatten i livet, og unngår dermed at forbrukerne slutter å kjøpe varen vår". Verd å merke seg hans oppsummering etter mange års deltakelse i ulike debatter, også på internett i ulike fora: "Denne typen klimaskeptisk "debatt" er ikke lenger en diskusjon. Isteden er den blitt et nøye regissert spill, som har mye til felles med starten på et parti sjakk. Den som har hvite brikker, bestemmer en åpning, som motstanderen svarer på med et av et lite sett med godt kjente trekk. Og slik beveger spillet seg mellom de to partene, ved at de kontinuerlig svarer på hverandres trekk. Etter hvert er det flere veier spillet kan gå, men det handler hele tidene om å svare på motstanderens posisjon på et måte som på kort eller lang sikt styrker din egen. Og akkurat som for sjakkåpninger kan du pugge trekkene til den klassiske klimaskepsisen." Høres kjent ut? Honnør til han og andre som orker! Selv har jeg nå ellers brukt dagen på siste rest av husmalingen mens været enda holder. Og nå skal jeg pakke sekken for en dagstur med middag i det fri i morgen. Hadde en fin en i går også.

En borrelås full av gjørme, er en borrelås som ikke fungerer også.

Det handler ikke om å ha rett? Jeg driter i det. Ingenting er bedre enn om alt vi har lært om klimaendringer er feil. Og så håper jeg at øl er skikkelig sunt, sjokolade må inntas i store mengder, røyking er bra for lungene, trening er oppskrytt og fedme øker levetiden. Istedenfor så trener man, spiser sunt og holder seg frisk. Det handler heller ikke "om å ha rett".

Turfilm fra nord-øst siden av Hardangervidda i august med utgangspunkt ut fra Fagerheim og innover 😊

Er det noen som har noen planer å komme seg på tur i hælja, eller blir det fleinsopp foran tv'n?

Min tur nummer 30 på toppen av Torghatten i år. Noen av turene med planker på ryggen- vi blir ikke enig med oss selv om vi burde gjøre mer tilrettelegging. Det er en hårfin balansegang. Staten har investert 110millioner på stien gjennom hullet og den formidable trafikken som da kom, gjenspeiles også på toppen- mye slitasje og all slags tungemål:) Vi lokale går opp der uansett årstid og tid på døgnet - og går kanskje litt andre veier men skjønner jo at de som ikke er kjent roter. Blir aldri lei av utsikten uansett.

Ikkje i dag, men vart ein liten tur til hananipa imellom bygane 15.09

Mer høstrelatert fra Finnmark. (Bildedata finner de interesserte sammen med bildet på Flickr om man klikker seg videre for å se bildet i større størrelser for detaljer osv):

Tusen takk for det. Etter jeg ble pappa, spesielt etter vi fikk nummer to, så har det blitt vanskelig å finne tid og motivasjon til turblogging. Har vært på en del turer, spesielt i Lesjafjell, Dovre-Sunndal-Reinheimen nasjonalpark. Nå som motivasjonen er tilbake håper jeg å få skreve ned noen ord om de å. Hadde en uke i Sunndalsfjella helt alene i slutten av august, den jobbes med nå. Vet ikke helt ka godt jeg håper skal komme ut av turblogging fremover, men det er veldig kjekt å få skrive litt igjen. Sitter med noen drømmer som jeg håper kan bli realisert etter hvert💪 Håper du fortsetter å følge med:)

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Tidligere så har jeg gått fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. I dag så gikk jeg de to siste som er Breitinden/Stortinden (910 moh.) og Kvasstinden (1010 moh,). Turen var på over 7 km og tok mere enn 6 timer. Så nå har jeg gått alle syv fordelt på to turer. Breitinden/Stortinden er midt i bildet. Kvasstinden er bak til venstre: Kvasstinden sett fra Breitinden/Stortinden : Breitinden/Stortinden sett fra Kvasstinden; Kvasstinden midt i bildet og Tvillingan bak til venstre:

Mandag til tirsdag hadde jeg min første tur i Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde. Utrolig, siden det ligger jo "rett borte i gata". Gikk inn fra syd, men pga lav tåke gikk jeg ikke lenger inn enn til Sva-tjønn. Tåka var svært fuktig og jeg gadd ikke være våt i et døgn 🙄. Synd for da kom jeg ikke over tregrensa. Uansett, området var vakkert og frister til mer oppdagelse. Kommer nok da til å gå inn fra Bondal/Vindsjåen. Artig å bruke mitt gamle Helsport Summit telt igjen. Ca 30 år siden jeg kjøpte det. Er ganske sikker på at jeg har ett av svært få modeller, om ikke det eneste. Sist brukt for 14 år siden. Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde ble fredet i 2000 og har ingen løyper eller hytter i DNT nettet. Området ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje. Det går villrein der inne, så ferdsel må skje med omhu.

Jeg vil bare nevne at slitasje og vaskbarhet bør medregnes i kjøp av dunpose. En godt brukt pose en litt kaldere enn da den var ny. En dunpose gjennoppnår mye av isolasjonsevnen sin ved vask, og tåler svært godt bruk og mange vask. Kjøp derfor en som er litt varmere enn det du trenger, da varmer den også nok når den er skitten, litt fuktig, og har mange bruksdøgn. Min warmpeace Viking 600 er nå brukt så mye at jeg måtte lappe den ett sted, og all merking er for lengst vasket bort. Den blir nesten som ny etter hver vask, er enda en flott 3-sesongs pose nesten ned til t-comfort

Hei! Jeg har den soveposen. Den er veldig god og varm. Masse dun og du kan føle at den pakker seg rundt deg. Den er romslig slik at det går fint og kle om seg inn i soveposen. Tykk og god nakkekrave og klaff mot glidelåsen. Jeg har følt at posen kanskje er litt klam å sove i. Tredje natt på vintertur var posen fuktig både utenpå og inni. På ukestur ville jeg hatt med en tynn syntetisk soverpose. Den kunne jeg hatt inni soveposen, for å holde varmen bedre. Fyring i teltet ville også vært med på å tørke soveposen, men det er et annet tema.

Siden det kan være litt utfordrende å finne nye fjellsko/tursko i rent lær, så kjøpte jeg ett par M66 (lave feltstøvler) da jeg kom over noen fabrikknye til 50,- Hjelpe meg... Mann skjønner ikke helt hvor stort fremskritt M77 faktisk var for soldatfoten før mann har prøvd ett par M66

Hei. Jeg har en Delta Force 135 som jeg er ganske fornøyd med. Kompisen har en Expedition Tour 170 som jeg av og til misunner. Vekta på Delta Force135 er ganske rå, hvis du tar deg råd til den. Du sparer to-tre dagsrasjoner med mat på vekta i forhold til standard med glassfiber. Når jeg sier at jeg av og til misunner 170'en til kompisen er det fordi jeg synes den er bedre i løs snø. Lengre meier betyr bedre flyt. Etter min mening bør man være gjerrig også når man pakker pulk. Ekstra vekt endrer fort på egenskapene. Jeg har både telt og bedding oppå 135'en, det stikker litt ut men går greit. Du kan ha med deg 300 liter i en 135 pulk og det er ganske mye. I 170'en er det overflod av plass. Jeg hadde tidligere fjellpulken, og jeg opplevde ofte at den velta. Det har ikke skjedd så ofte med Delta'en. Skulle jeg kjøpt pulk en gang til så hadde jeg nok kanskje gått for 135 pulken igjen, mest pga størrelsen. 170 pulken blir veldig stor om du skal transportere den i fly eller bil. God tur.

Tja, det kommer litt an på hvilken type tur du er på. Vi pleier å ha en tarp oppe som tak over fellesområdet (normalt 4-5 stk. som reiser på tur sammen) og da fyrer vi bål slik at vi kan sitte tørt under tarpen og få varme fra bålet, og da kan man også tørke klær. Vi bygger ofte et "tak" over bålet med større våte ting som bruker en evighet på å tørke og ta fyr, så fyrer vi med mindre ved under. Nå turer ikke vi slik som Monsen gjør som står opp, pakker og flytter på seg nærmest uansett vær, er det ille blir vi liggende til det gir seg og holder oss i ro. Det blir jo litt annerledes om man er på en A til B tur der man er avhengig av å tilbakelegge X antall kilometer hver dag. Så bruker vi poncho som vi hiver av oss under tarpen, for selv med gode klær blir man kald om man sitter i ro. Vi hadde en hel dag med sammenhengende regn nå i forrige uke i Telemark pluss en del dager med delvis regn og det eneste jeg hengte til tørk når jeg kom hjem var tarpen.

Samme regler som vanlig sykkel, hvor vanskelig kan det være? 🤨