Vinnerliste

Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!

Knutshøe på Torsdag - 14,5km og 5t 12 min. Besseggen på Fredag - 16km og 7t 55min. - Kunne nok gått denne turen fortere, men tok igjen en gruppe med kjentfolk som tok båten inn før meg, så gikk i rolig tempo sammen med denne gruppen resten av turen. Bilder fra Knutshøe: Utsikt ned mot Leirungsdalen Bakover mot høyeste punkt på Knutshøe Utsikt over mot Bessegen og Memurubu Gikk Leirungsdalen tilbake. Bilder fra Besseggen: Venter på båten. Utsikt over til Knutshøe og Leirungsdalen. Besseggen Utsikt ned Besseggen nesten fra toppen, og mot Memurubu Utsikt ned mot Gjendesheim Overnatting og middag på Maurvangen camping, rett på andre siden av innkjøringen til Gjendesheim. Meget god mat der, hvertfall det jeg spiste, biffsnadder med indrefilet.

Tur til den berømte Preikestolen med samboer og onkel ungen 19-20.aug. Vi ankom Jørpeland lørdag ettermiddag med piss regn og vind på ca 22 m/s ++. Heldigvis hadde jeg booket leilighet på forhånd (airdnb) til søndag så vi kjøpte oss noe mat og fikk ladet batteriene etter en lang kjøretur. Sto opp til strålende sol søndags morgen og Smurte nistepakke og pakket ryggsekken klar til preikestolen. i Juli måned hadde det vært ca 100 tusen oppe på preikestolen. Denne ruten har jeg og onkel ongen på 9 år gått opp før så ruten var vi kjent med. Vi brukte ca 4,5 - 5 timer opp og ned fra preikestolen med litt små pauser, kø og fotografering. Det var veldig MYE turister både på vei opp og ned fra preikestolen denne gangen. Turen i seg selv opp til preikestolen gikk veldig fint med strålende sol. Trenget var veldig bra iforhold til Gaustatoppen da den består kun av stein. sherpa har vært veldig flinke her som har laget veldig gode stier. En av disse som la stein var lakpa tshering sherpa, som dessverre døde i jordskjelvet på base Camp på sørsida av Mount Everest i 2015. På toppen er det helt fantastisk utsikt over Lysefjorden. En tur som dette anbefaler jeg alle og gå når dere er i Rogalands området. Det er vel 30-40 min fra Stavanger sentrum. Plan var også og ta turen til Kjerag som er på andre siden av fjorden, men den ble satt på hold denne gang. Det er 2 til 3 timer med bil fra preikestolen til Kjerag.

Jeg bruker noen ganger en bruskork til å dytte med, den veier 2g. (22g om den henger fast i flaska🙂)

Er helt enig i at det er en uting, men er ikke så sikker på om det er så mye verre nå enn før. Idioter har det alltid vært. Husker å ha kommet til ubetjente hytter på åttitallet som så forferdelig grisete ut.

Denne uka så har jeg vært på tur i Sulitjelmafjellene i Fauske kommune. Området er mest kjent for sin gruvedrift som nå er nedlagt. Her er det flotte fjell og mange fine turstier å gå. DNT har flere hytter, så her kan man gå fra hytte til hytte, avstanden mellom dem er sånn passe for en dagsmarsj. I området så er nordnorges nest høyeste fjell Suliskongen på 1908 moh. omgitt av sitt hoff med Dama og Knekten. Sulitjelmaisen og Blåmannsisen ruver godt i terrenget. Litt lengre mot sør er Nordre Saulo på 1768 moh. som er det høyeste grensefjellet mellom Norge og Sverige. Turen som jeg har gått passer for ei langhelg. Stiene er lettgåtte og godt merket med røde T. Dag 1: Overnatting på Ny-Sulitjelma, onsdag 16. august 2023 Kjørte bil til DNT hytta Ny-Sulitjelma og overnattet her. Dag 2: Fra Ny-Sulitjelma til Muorkihytta Når jeg startet om morgenen så var det tåke og grått. Men etterhvert så forsvant tåka og det ble sol. Gikk på sørsiden av Lomivatnet og Eidevatnet. Stien følger vannkanten. Det kan være kjedelig å gå langs etter vann, men ikke her for det går litt opp og ned. I tillegg så var det fine omgivelser med Suliskongen og hoffet mot nord. Denne ruta er rundt 20 km. Muorkihytta er ca. 1 km fra grensen. Jeg tok en liten tur utenlands den kvelden. Dag 3: Fra Muorkihytta til Tjalalveshytta Deler av ruta følger stien jeg gikk dagen før. Ved Fagerlibukta så gikk jeg over fjellet retning sør. Her er det litt stigning før det flater ut og går sakte nedover. På toppen så var det god utsikt i alle himmelretninger. Denne delen av turen er på ca. 18 km. Dag 4: Fra Tjalalveshytta til Ny-Sulitjelma Retur til bilen. Lengde ca. 16 km. Muorkihytta: Suliskongen: Fra min Sverige tur: Kveldsstemning på Tjalalveshytta: Morgenstund. I bakgrunnen midt på bildet er Ørfjellet 1751 moh. som er Saltfjellets høyeste fjell:

Jeg opplevde da jeg ventet på båten på Halnefjorden at to voksne damer, sikkert rundt 50, spurte meg om jeg visste om ett toalett i nærheten. Jeg lo litt, og måtte si at hvis det må være av porselen er Heinseter nærmeste, to timer unna. Ellers er vierkrattet tilgjengelig. Jeg skal snu ryggen til. Selvfølgelig var dette ett særdeles uskyldige utrykk for uerfarenhet og ble bare noe morsomt for dem også. Men jeg tror virkelig at vi har en generasjon blant oss nå som aldri har vært nødt å rydde rommet, eller plukke klærne sine opp av gulvet selv. Mamma har vært der alltid for akkurat det. Og når de drar til fjells går de bare ut fra at siden mamma ikke er her og rydder for oss, kommer sikkert noen andre til å gjøre det. Det er ikke trivelig å måtte dele fjellet med akkurat dem. Løsningen må bli å satse på plasser der disse ikke går. Om det er vond vilje vet jeg ikke noe om, men gir f...gjør de definitivt. De er vant til det og har sluppet unna med det hele livet...

Widforss har sommersalg, og det er nå i en begrenset periode 10 % ekstra rabatt på disse varene ved bruk av rabattkoden Eksempelvis får man da (fri frakt over kr 695): MSR XGK EX til kr 1628,10 Vanligvis koster denne i rundt 2000 kr eller mer, og er kjent for å være en veldig driftssikker brenner. Er uten fuelflaske. Trangia Stormkjøkken 25/21 UL Duossal til kr 852,30 (om man velger non-stick stekepanne koster det kr 746,10) Duossal-settene til Trangia har blitt populære, da de har rustfritt stål på innsiden og aluminium på utsiden. Kjøpt løst koster kjeler/stekepanne ofte imellom kr 250–300 stykket. Trangia Stormkjøkken 27/21 UL Duossal til kr 746,10 (om man velger non-stick stekepanne koster det kr 699,30) Samme som over, men 27-sett i stedet for 25-sett (altså litt mindre). De selger også indre og ytre kjeler samt stekepanne i Duossal til denne 27-størrelsen løst (på lager) til kr 179,10 per stykk. Trangia Vintertilsats til kjøkken 25 & 27 til kr 152,10 Koster ofte i størrelsesorden kr 250, og inkluderer rødspritbrenner, forvarmer og underlag til vindskjermen for å gjøre bruk av spritbrenner vinterstid mer effektivt.

Nå har jeg hatt dykkerdrakter og padledrakter i 15 år som har fått knallhard og hyppig bruk uten vedlikehold. Ingen har noengang sviktet, heller ikke noen jeg kjenner har skiftet glidelåser. Dette er solide kvalitetsprodukt, jeg tror heller sømmer/sveiser ellers på båten er svakere punkt. Det er ikke noe å vedlikeholde på disse, annet enn å smøre litt hvis du vil den skal gli litt lettere. Eneste jeg har blitt fortalt er at man ikke skal knekke glidelåsen hardt når den pakkes ned. Derfor bør man rulle tørrdrakter og packrafter sammen med glidelåsen ytterst i rullen. Men om andre har motsatt erfaring, er det selvsagt reellt det også.

Når jeg så den kuken på veggen måtte jeg tenke på det her, husker jeg leste om det for noen år siden og fant jammen igjen artikkelen. Det var iallfall ikke bedre før: https://gemini.no/2003/04/griseprat-i-tusen-ar/ I andre været: Jeg var på lavvotur i sommer hvilket innebar telting på rimelig godt brukte plasser for bobil/teltturister, nærmere bestemt Venabygdsfjellet. Her var det vel en fem-seks bobiler, fem-åtte telt til enhver tid. Jeg så ikke ett grann søppel noe sted, ikke dopapir under steiner, ikke halvbrente ølbokser i bålgroper, ikke engang sånne små fester rundt brødposen lå og slang noe sted. Og det er ikke do der, så nødne får gå i bobilen eller ta seg en tur oppi lia. Vanligvis er det jo dopapir så fort du kommer utenfor synsvidde. Så det er åpenbart mange som er skikkelig flinke også. Altså: jeg er enig med trådstarter i at dette er håpløst, det er ikke det.

Jeg teller hvertfall over både på vei ned i jorda og på vei opp så sparer jeg meg den kostnaden.

😅 Uten at jeg vet datoen for når bildet av @Nikke ble tatt, så har jeg nok alibi uansett, både igjennom tilstedeværelse på annet sted, og at jeg ikke har slike tegneferdigheter. 😇 Men fra spøk til revolver, så beskriver jo Nikke sitt innlegg en annen ukultur fra 'Barbarene', nemlig hærverk. Blir bare sørgmodig når man ser den manglende respekten som utvistes av noen få, som ødelegger for mange.

Jeg bruker 34 i olabukse og L i Gere. Opplever L som romslig.

En grei, men lang tur i godt vær Det blir vanligvis ganske mange turer til Blåfjellenden i løpet av en sesong. Tidligere ble det ofte en dagstur inn, etter som årene går har det blitt mindre og mindre av dagsturene og oftere en overnatting før jeg tar turen tilbake. Dette året har det ikke blitt noen dagstur til Blåfjellenden til nå, selv om jeg har vært frem og tilbake på dagen både til Sandvatn og Tomannsbu. Var formen fortsatt såpass bra at jeg kunne ta en tur til Blåfjellenden. Om jeg ikke gjør det mens jeg kan, kan det lett ha vært siste gang for denne dagsturen – forrige gang. Værmeldingen for søndag var bra, og selv om jeg hadde hatt en hviledag fra turen til Melands Grønahei, så kunne jeg fortsatt kjenne at det hadde vært to litt lengre dager på tur enn det jeg vanligvis går. Det blir heldigvis litt lettere sekk på dagsturer, enn når jeg overnatter. Likevel syntes jeg sekken kjentes turn ut da jeg heiv sekken i bilen. Da jeg tok sekken ut av bagasjerommet på parkeringsplassen, lurte jeg på om det var noe i sekken jeg kunne legge igjen. Og så glemte jeg hele sekken. Den var liksom bare med, uten noe problem i det hele tatt. Oppover de første bakkene sa jeg til meg selv at det ville bli en lang dag. Her var det bare å ta det med ro, og finne tempoet for de lange turene. Det gikk likevel ganske greit innover, selv om farten selvsagt ikke helt er den samme som i ungdommen – da jeg var mellom 60 og 70. Noe overrasket kunne jeg likevel konstatere at turen innover hadde gått på en helt grei tid, selv sammenliknet med «gamle dager». Noe hang nok sammen med været. YR mente det ville bli både varmt og at sola skulle være framme en god del av tiden. Nå startet jeg tidlig, og da var det fortsatt overskyet, og slik ble det nesten hele turen innover. Det var god temperatur ved start, omtrent 15 grader, og selv om det ble varmer på turen innover, var det hele tiden greit å gå. Det er ikke alltid at tingene stemmer slik som på denne turen. Nede på hytta var det solskinn og varme. Det ble sommer igjen. Det satt folk på terrassen og solte seg, og for min del ble det te og mat utenfor på trammen iført minst mulig. Både blusen og kortbuksa ble omtrent tørr ganske kjapt. Det var ikke meningen at jeg skulle «jobbe» denne dagen, men det er alltid noe som bør gjøres. Litt rydding, slitt arbeid med kosten, og alt ser så meget bedre ut – for de neste gjestene. Det tar ikke lang tid før det er nytt støv og sand på gulvet og det igjen virker litt «rotet». Oppholdet på hytta ble lengre enn en vanlig pause. Jeg tenkte på turen opp bakken. En stigning på godt over 200 høydemeter. Spørsmålet var om det ville bli en grei tur tilbake eller om jeg ville slite. Det var selvsagt alltid mulig å ta nok en pause underveis. Ting ville antakelig gå seg til. Det gikk mer enn greit opp bakken. Som vanlig ble det til at jeg gikk i et tempo som ikke brakte pulsen for høyt, men på toppen var jeg i overraskende god form. Nå var sola framme og det ble varmt. I bakkene der trekken ikke fikk tak, ble det mer enn varmt, det ble hett. Det ble en skikkelig sommertur tilbake, med sola i ansiktet og trekken bakfra. Nesten nede ved bilen kom det et følge i mot. Det var Olav og sønn, sammen med to andre som ville inn til Fidjastølen for å forberede sauesankingen i uka etter. Det kan ikke være store timebetalingen for alle timene som blir tilbrakt i helga, men for en arbeidsplass.

Den er helt vanlig M i størrelsen. Type perfekt om du bruker '32 inch bukser. Jeg er på '31 bukser, men den sitter fint.

Ha!! Busted! Nå vet vi altså hvem som var i hytte før @Nikke 😎

Hilleberg veier 16 gram, og er sterkere i midten. Sydvang veier 12 gram, så er vel stengt tatt 33% lettere. Og tar du 12 gram og deler på 18 cm, blir vekta 0.66 gram pr cm. Plugger på 18 cm får jo betydelig med moment enn plugger på 16 cm eller 15 cm som Hilleberg Y peg UL er. Di veier 9.6 gram på 15 cm, vekta blir da 0.64 og blir oppgitt av Hilleberg til å være svakere en Hilleberg du linket til. I tillegg er nok Hilleberg/DAC høyere i kvaliteten. Men du kan finne gode plugger på eBay til en brøkdel av prisen. Men kan bli litt bomkjøp… og tar tid å få. Trikset er og alltid telle antall plugger når du pakker de ned. Finner jo veldig ofte plugger på mye brukte teltplasser, men aldri Hilleberg plugger. Så mulig at eiere av Hilleberg er mer nøye?

Det er jo vanlig å skrive en liten hilsen i hytteboka med dertil beskrivelse av hva man eventuelt har gjort under besøket. Det der var jo virkelig illustrerende for hvilken aktivitet som tilsynelatende hadde vært på agendaen under hyttebesøket.

Subjektivt opplever jeg de fra Hilleberg mer robuste enn de fra Sydvang. Har hatt Hilleberg i mange år og klart å holde alle pluggene noenlunde rett. Jeg hadde et sydvang utoset 2 hvor et par av pluggene bøyde seg på første tur. Om det var uflaks eller litt svakere materialer kan jeg ikke si da det er dårlig forskningsgrunnlag. Selv om Hilleberg sine er dyrere ville jeg nok valgt de nå om jeg hadde mistet noen, det er sjeldent jeg mister de så da kan jeg heller betale litt ekstra og ha et orginalt oppsett.

Noe er verre nå enn før. Jeg vet det fordi jeg gikk før også. Selv om jeg ikke nødvendigvis tror at prosenten idioter er større nå enn før. Det er bare det at det er så mange flere som drar. Ting som jeg aldri så før, som for eksempel at populære telt og rasteplasser på vidda nå kan være garnert med avføring og flagrende dopapir, er vanlig nå. Jeg vet jo at alle må ca en gang pr dag, men er man vokst opp i ett møblert hjem, huker man seg ikke ned rett ved bålplassen og legger kabelen der. Man går de 50 metrene inn i vieren der det du legger fra deg ikke sjenerer noen . Gassboksene kommer jeg ikke forbi. De er ikke overalt, men typisk nær toalettplassene er det ikke uvanlig å finne tomme gassbokser. Det som er bedre nå enn før, er likevel at holdingen til forsøpling i naturen er blitt mye bedre. Det som fylte opp søppelbøttene i steinbua hadde glatt blitt kastet i lyngen for kanskje 50-60 år siden, uten at noen hadde rynket ett øyenbryn selv om de så det. Det er bare det at det var ikke så mange der oppe da og plast var ikke den vanligste emballasjen. Rypejegeren tenkte ikke en gang på å plukke opp tomhylser . Nå gjør de det ( de fleste håper jeg). Jeg så ett gammelt innslag på tv , som var ment å vise hvordan man så på søppel før. Og det var ett slags reklame innslag for en slags nettpose med vekt i, som den pene damen i badedrakt i den pene båten med ett vakkert perlehvit smil, puttet full med søppel før den ble lempet på sjøen. Ett strålende produkt. Løp & kjøp. Utenkelig i dag. Rotet i steinbua mi krenket ( ser man det, nå er også jeg blitt krenket) meg estetisk. Det er ikke noen trussel mot miljø eller natur. Og dritt & brunt dopapir ved fine bålplasser er borte neste vår. Likevel ønsker jeg alle de som forsøpler steinbuene jeg liker å frekventere, og som driter på de fine teltplassene dit pepperen gror. Og jeg håper de aldri drar til fjells igjen...

....for ikkje å snakke om at eg har kome til hytter der ein del reinsjegerar har hatt tilhald, og fått stallsjokk (utan at det vil seie at alle reinsjegerar er slik).

Frem og tilbake langs samme sti. Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt. En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023. Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden. En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover. Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i. Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå. Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen. Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen. Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst. Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott. Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl. Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh. «Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten. Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta. Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene. Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover. Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

Dordiholet i Reinheimen:

Knubben (& Knubben Vest) i Aure kommune (Møre og Romsdal) har stått på listen min over topper jeg ønsker å besøke. Har kjørt forbi mange ganger, men det har enten ikke passet pga. latskap, dårlig vær, manglende motivasjon og en haug annen grunner til å IKKE gå på fjellet. I dag ble det nytt forsøk. Startet veldig tidlig på morgenen for å prøve å unngå den værste solsteken. Var usikker på om hunden Warg (Yorkshire terrier, 1,5 år) ville greie turen, da han normalt ikke gidder aktivitet i mer enn 2,5 timer før han vil sove. Selv er jeg i veldig dårlig form, og jeg håpte vell litt på at Warg ikke ville gå hele veien, for da hadde jeg en unnskyldning for å ikke gå helt opp. Meeeen, Warg dro i båndet hele veien opp. Og vi kom oss opp. Kjempeflott utsikt. Skulle ha tatt turen lengre bortover også, men vi var begge slitne og det var veldig varmt. Det kom to jagerfly i lav høyde et lite stykke unna, det var tøft. Filmet det, trodde jeg. Men det viste seg at jeg hadde tatt et bilde istede for å slå på videoopptak. 😕 Denne turen blir første og siste gang jeg tar, for det var veldig vått, masse gjørme før man kommer seg godt opp i høyden. Såpass mye at det irriterte meg. Klissvåt på begge beina. Skulle ha valgt fjellsko som var bedre/høyere. Etterpå kjørte vi noen minutter til en fast fiskeplass for å prøve å få tak i frokost. Etter ca. 15 minutter hadde jeg fått 5 makrell av god størrelse. Kjempegodt med fersk fisk og remulade som sen frokost etter fjellturen.

Jeg brukte dunpose på 2 ukers kajakktur i fjor. En uke med 8-15C og ØS PØS regnvær, og forsøk på tørking av søkkvåte padleklær i hilleberg Unna hver kveld. Men soveposen, den klarte seg helt fint Bruk gjerne dunpose om du har det fra før. Hvis du allikevel skal kjøpe ny pose, jeg har hørt mye bra om Mountain Hardwear sine syntetposer.

Jeg fikk hevet kjøpet på Norrøna-teltet som ikke stod helt til forventningene mine, så da ble det bestilling av et Fjällräven Abisko Dome 3, i UN Blue istedenfor 😎 Dome 2 er jeg superfornøyd med for sitt bruk så jeg blir nok like fornøyd med Dome 3 når man er 2+ hund. Ganske hyggelig medlemspris hos Sportsnett, Kr 7874

Det var litt skralt på teltfronten, spitsbergen xtrem er pakket bort for sessongen og 1P teltet rommer ikke 2 voksne og 2 barn. Vekt var ikke kjempeviktig da turene er som regel i nærheten av bil eller moderat lengde. Valget falt til slutt på Barents Trollheimen 4 Basic, en rimeligere versjon med polyesterduk. Fra tidligere erfaring med Trollheimen 3 classic var jeg veldig fornøyd med ventilasjonen, muligheten til å åpne fronten og kombinere det med en tarp ga mye plass som var skjermet for nedbør. Prøve oppsatt på stua, løsninger og detaljer er kliss likt den langt dyrere versjonen. Men ytterdukene er forskjellige, denne versjonen har en ripstop polyesterduk. Til 3500kr syns jeg det var mye telt for pengene 🤷

Hurra for hjortelusflua! Nå blir det mye lettere å få være helt alene på de fineste plassene framover.

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

Det eldste teltet mitt er fra 1970, ikke 1971 som jeg skrev tidligere i tråden. Rettet opp feilen etter sjekk av dåpsattest og konfirmasjonsår. Men hvem ville vel kalt et telt for Trondhjem i dag ? I dag skal det være x-trem, svalbard, patagonia, nallo, keron ....osv...

Jeg har sett tendensene lenge. En ny type vandrere tar til fjells og denne sommeren på Hardangervidda ble dette tydelig. Nå kan det sies at denne steinbua ligger kanskje litt for lett til, bare 2 timers gåing for en sprek ungdom. Jeg bruker 3. Det har i alle år stått ei plastbøtte i bua for å hente drikkevann med, men jeg har merket meg for noen år siden at noen begynte å bruke den som søppelbøtte. Og dermed gjort den ubrukelig som vannbøtte. Nå i sommer så jeg at ei ny bøtte, ei staselig ei i rustfritt stål og merket med "Drikkevann" , var plassert i bua. Ved siden av "søppelbøtta" som er overfylt. Men noen har allerede konvertert den til søppelbøtte og i bunnen ligger aske gravet ut av peisen. Som glatt kunnet blitt drysset ute. Det er bare god gjødsel. Hva er denne greia? Det er ikke nødvendig å legge igjen ei brukket fyrstikk som søppel noe sted i fjellet. Dry Tech og annen populær turmat kommer i lett emballasje og med en liten dedikert plastpose sekken produserer en ukes tur knapt ett par hundre gram søppel. Det er null pes å ta det med. Disse steinbuene har ikke noen housekeeping som kommer og rydder etter gjestene. Det er bare ett ord som passer for disse som gjør dette. Begynner med idi og slutter med oter. Denne gangen stod det bare 2 tomme gassbokser igjen på gulvet. Det har til tider vært flere. Jada, jeg vet att alle gassbrenner brukerne bedyrer at de tar med de tomme boksene hjem. Men jeg vet bedre, og har opparbeidet meg kraftige fordommer mot gassbrennere. Det som virkelig tok kaka var signaturen på veggen. Det har vært tradisjon i denne bua å risse navn i veggene. De eldste signaturene er snart 100 år gamle og det har gitt denne bua en trivelig atmosfære. Dragerne i taket er fra 1890. Hvor mange hundre år steinbua er vet ingen, men det kan dokumenteres at den ble rehabilitert med nytt tak i 1890. Den har stått åpen for alle i alle disse årene, ett både trivelig kulturminne og ett takknemlig ly for en våt & kald vandrer. Men nå har barbarene oppdaget den. Den ender kanskje med å bli dekorert som busskuret utenfor ungdomsskolen oppi bakken her. Ikke noe å glede seg til. Heldigvis har jeg mange gode minner også fra denne steinbua...