Vinnerliste

Helt til det er tilbud på det teltet man har kikket på i 6 måneder og det er venners venners fest...

Skulle ønske tresesongsteltene til Helsport kom i rødt. Her representert ved Helsport Reinsfjell SL3 i photoshop-rødt, da jeg ønsket å se hvordan det ville se ut.

Kva meiner dykk, og kva seier DNT til å dumpe vaskevatn med sterke såper rett utanfor hytta, ofte veldig nærmt fjellvatn og bekk. Leser man om sporlaus ferdsel skal man jo helst bruke miljøvennlig såpe og dumpe det i eit hol minst 50 meter vekke fra vatn, og ikkje i nedrenn til fjellvatn. Fjellvatn er de mest sårbare når det kjem til menneskelig påvirkning av økosystemet, då det er relativt lite liv i de. Bio-nedbrytbar såpe er også skadelig til ein viss grad då det bryter overflatespenninga på vatnet som øydelegg for insekt som liker å lande på overflata. All såpe, også bio-nedbrytbar er mat for alger og kan gjere klare fjellvatn om til grønne ekle vatn.

Diggar mitt nye, raude Unna! Likar å tenke på at det er lett å finne tilbake til, og så ser det ganske snasent ut! 😊

Det går fint å kjøre med allmountain ski i bakken. De er tross alt ALL mountain. Det som skiller dem fra carvingski, på generelt grunnlag, er at de ofte er litt mykere i flex, de har litt større radius (mindre innsving), og de er litt mer lekne. Det vil selvfølgelig variere fra modell til modell, men generelt tror jeg ikke du kommer til å hate en all mountain ski. Jeg er også enig at du ikke bør kjøpe for brede ski. Ski som er bredere enn 110mm på midten (da er de bredere i endene!) er vanskeligere å styre og kante. Bindingsvis så kan du fint komme unna med en Marker F12 som ikke er spinnvilt dyr. Det vil bli dyrere enn carvingpakker. Skal du gå topptur med ski må du også ha feller, støvler som man kan "låse" opp ankelen på slik at du kan gå. Da blir det dyrere. Du kan jo selvsagt gå med skiene på sekken, og støvlene på skiene og ha med et ekstra sett med sko. Det gjorde vi tross alt "back in the day". Hvis du ikke har god teknikk "on piste" så kommer du ikke til å automatisk trives off piste. Forholdene er variable, og du kan møte alt fra is, skare, til gjennomslagsføre i samme tur og samme linje. Du kan selvsagt også finne nydelig pudder, men det er ikke det det er mest av på fjellet. Hvor god skien din er spiller ikke allverden i gode forhold, og det finnes heller ikke én randonneeski som takler alt. Det som i all hovedsak skiller denne type ski er at turen opp blir langt mer spiselig. Jeg tror jeg ville kjøpt noe brukt jeg. Da får du mer for pengene, og hvis du kjøper brukte carvingski fra nybegynneren i fjor som skal ha bedre ski i år så får du de til knallpris, og du kan selge dem videre til neste års nybegynner. Støvler er mer personlige, så der tror jeg at jeg ville kjøpt egne og heller lagt pengene der. NB! Ikke alle støvelstørrelser passer på skiene. Bindinger er ofte skrudd for størrelsen til den støvelen som skulle brukes. Sjekk derfor at bindingen passer før du kjøper brukt hvis du ikke har kompetanse til å flytte den.

Endte med å bestille et eksemplar av teltet. Gleder meg til å teste dette. Har savnet et telt med rette vegger og god plass. Tore

Grønt er favoritt fargen. På Ringstind Pro 2 som er en 2017 modell er de "nye" fargene. Både ytter telt, inne telt og teltbunn.De gir litt wow opplevelse for meg. Jeg synes de tar seg mye bedre ut enn det gamle Ringstind Pro 1 teltet jeg har. Blåfargen til Helsport er grei men ikke noe mer, men jeg har allikevel to SL telt i blåfargen. Jeg synes Hilleberg har mer vellykkede farger.

Du er den tredje som har varslet om det - tydelig at folk er glad i darkmode! En fiks kommer

Jeg er 202 og kan bekrefte at det er lett ekstra plass til dine 4 cm ekstra. Men igjen, blir du misfornøyd kan du selge det med fortjeneste på Finn.

Har vært mange turer på meg i det siste. Bæring av plank og litt småtilrettelegging.. Nå er vi ved hytta og i dag gikk vi inn Storvegskardet til Else Larsen steinen, som er en stein der en gammel samekone omkom for 115 år siden. Jeg limer inn historien til slutt . Storvegskardet ligger mellom Susendal og Fiplingdal og i tidligere tider gikk de over her. Nå for tiden er det tydligvis brukt mer 4 hjulinger desverre - ikke helt uten spo. Håper at vedkomnende som har laget dette oppslaget ikke misliker at jeg legger historien ut på nettet. (Oppslag ved parkeringen) Reidar Svare Den 7 Januar 1904 sto dette stykket av P. Haagensen i Nordlands Folkeblad! Bortkommen fattiglem. Lappeenke Else Larsdatter (der bærre navnet tull-Else), forlot Gaarden Nordli den 8 December (1903) for at tage over grensen til Børgefjeld til Susendalen. Men manden på Gaarden fraraade hende at tage over fjeldet den Dag, men tilraadede hende at gaa til Kroken den dag og siden velge en Dag over Fjeldet. Trodsig som hun var, innvilgede hun dette, for at de tryggere kunde stole på hende, men til fjelds hun satt og blev borte. Først den 11 fikk jeg vide at Else hade taget til Fjelds, og samme dag foretog jeg Undersøgelse etter Else. Men tiden fra den 8de til den 11te Blæste en stærk Østenvind, så Spor var umulig at finde. Imidlertid foretogs skriftlig henvendelse til Susendalen med Forespørgsel og alt med samme Udfald, saa sidenefter en alvorlig søgning kunne iverksættes. Først den 3dje Juledag fik jeg besked fra E. Paulsen, for at foretage en Grundig Søgning. I to dage søgte med 8-10 Mand efter hende, men måtte oppgive Søgningen uden at finde Hende. Nyttårsaften kom hendes broder Lap Nils Larsen, der hade hørt Tildragelsen, og som bor i Susendalen hit for at høre. Og om aftenen, medens vi sad pg Samtaltes om Dit og Dat, tog saa Leppen til at fortelle mig om en forunderlig Sang han fik høre forleden Dag. Han stod og huggede Ved ude saa begyndte det at tude og synge i Luften, og han saa til alle side om seg, men Lyden og Sangen for med Lynets Fart igjennom Luften i retning af Gravstedet Svenskvold i Susendalen. Saa blev jeg urolig, sagde han. Ja, dette var meget mystisk Fenomen svareder jeg. I morgen skal du og jeg til Fjelds igjen og lede hende op. Morgenen var pen og klar. Vi satte Kursen ind igjennom Storvegskaret. Kommen indst i Skaret fandt Broderen hende Liggende tæt ved en stor Sten, og Skistaven staaende opreist paa Stenen. I Dag er to Mand og Hest samt Lappen, hennes Broder draget til Fjelds for at besørge hende bragt til Gravpladsen Svenskvold i Susendalen efter Broderens Ønske Fiplingkroken 03.01.1904 Haagensen. Liket var først fraktet til Vollan opplyser Konrad Svenskvoll (I "sett og sagt"). Der dreiv Nils Larsen (Skott) og braut og tinte på liket før han la det i kista. Dei hørte han snakket med seg sjølv medan han dreiv med dette. "No søster, no må du va snill og ikkje far og skrømt og skræm folk!"

Helt riktig det, går ofte hit første dagen. Dagen før har jeg parkert på Fagerheim og spiser middag der og en solid frokost dagen etter.

Same-same-but different @tubbs?

Supert! Hold oss gjerne orientert hvis de svarer deg

Jeg er muligens litt kritisk her nå, men jeg synes det er rart at man monterer BC -binding på så brede ski i utgangspunktet. Jeg har sågar sett Kongsvold med BC bindinger og jeg skjønner ikke hvordan dette kan gi god kjørefølelse. Selv har jeg både Breidablikk og Kongsvold, begge med Voile 3 pin cable 75 mm. Det er mulig det er Åsnes og sportsbutikkene som i mangel av tilgang på skikkelig 75 mm tyr til BC, men optimalt kan det neppe være når skia blir bredere enn Åsnes Nansen. Både Breidablikk og Kongsvold blir begge gode og stabile ski med 75 mm binding og dertilhørende sko. Kongsvold krever igjen enda stivere sko enn Breidablikk for optimal kontroll med pulk og hund...

Tror strengt tatt det er støvlene som er problemet. For at BC systemet skal fungere på noe annet enn islagte vann (satt på spissen) må støvlene ha stor grad av stivhet. For myk såle fører til at den vrir seg, da hjelper det ikke om ankelstøtten er god heller. Du kan prøve å vri på støvlene, de skal ikke oppføre seg som en svamp. Har du mulighet til å låne et par ski av noen bekjente for en liten testrunde kan du få prøvd de støvlene på et par andre ski før du evt. kjøper nye (og risikerer å være like langt). Crispi Stetind er en god BC støvel, jeg byttet til den fra Alfa Skarvet som er håpløs myk. Det var som natt og dag.

Sensommeren blogges videre… Denne gang er det en liten perle, Hjellsandøya, som er kommet i bloggen. Jeg levde på multer i flere dager etter denne turen, som jeg fikk kombinert med jobb. Slik sett er det fint med elendige hurtigbåtruter, det tar ikke lengre tid å padle… Hele turen i bloggen HER.

Hvilke bindinger og støvler bruker du på de?

Finnmark er etter mitt begrep ei super ski. Eg lot vere å kjøpe dei andre modellane nett pga det du nevner, og venta på Finnmark som eg visste skulle komme. Skia har særs gode allroundeigenskapar, og funkar godt under vekslande forhold, nett som ein kan finne på Hardangervidda. Brukte mine Finnmark omlag 20 dagar i fjor, med alt frå pulk med bikkja framfor meg, til sekk og "rompetasketur". På turar med pulk eller slede mellom meg og bikkjene føretrekk stålkantar pga kreftene i sving, men då er det også minimal fare for uhell. Må dog seie at Finnmark sitt overraskande godt også på hardt føre. Hadde eit par unnakjøringar i fjor som var greit friske med pulk og bikkjer på hardt føre, gjekk som ein drøm. Skal nevnast at eg har ganske vridningsstive skisko.

At det ikke er kommet før er en skandale. Finnes ikke bedre. Flott at du følger opp Spørs om du ikke ligger an til en pris av ett eller annet slag snart. For dette her er helt strålende

Var på jakt i Østmarka i helga, og det var ikke hjortelusflue i det hele tatt.

Dette gikk fint ☺️ har fått et flott, grønt Niak inn døra.

Hvis du kan slå deg til ro med litt tungt utstyr til de toppturene så trenger du ikke tape så mye i forhold til bakkekjøring. Det blir jo mer slitsomt oppover på topptur, men til gjengjeld kan du gi mer gass nedover igjen med en tung og stabil ski.. Rammebindinger ala Marker Tour/Duke funker fint i bakken. Ville ikke valgt noe bredere enn 90 cm for å kante skien godt på hardt føre. Du kunne se på Dynastar Mythic 87 for eksempel.

Forsåvidt enig, MEN disse hyttene hvor man skal ha masse trafikk, samle de store folkmengdene og gi de "luksus" i fjellheimen må være plassert slik at de ikke ødelegger for det vi faktisk prøver å verne om. Og der føler jeg DNT bommer litt. De er veldig for vern, men helst så lenge det ikke går ut over deres egne interesser. F.eks vet vi at villreinen er skeptisk til ferdsel på stier ol. vi vet at trafikken til hyttene øker og hver gang noen er ute og foreslår nye tiltak som å stenge en sti, redusere åpningstider på hytte etc. for å se om det kan bedre situasjonen for reinen så er vel omkvedet "en av våre mest populære (sett inn det som passer hytte/sti), vi mener det ikke er belegg for ... "

Nå kan det naturligvis være litt feilmargin på vekten, justervesenet har aldri vært innom her😂 men det gir en liten peikepinn

Høst-tur og dugnad. Fredag til lørdag på Blåfjellenden er standard. Det har ofte blitt en tur til Sandvatn på søndagen. Av og til har det blitt en tur til Tomannsbu i stede for Sandvatn. Med årene har det blitt litt endring, slik at jeg dette året bare har vært på Sandvatn to-tre ganger. Og ingen ganger på Tomannsbu – til nå. Egil ringte og ville ha meg med på en liten ekspedisjon til Tomannabu. Egentlig en dugnadstur. Det var noe med lys og brannalarm som måtte ordnes, og han har litt problemer med å suse innover heia alene. Det vil si, ikke han men noen hjemme, og STF ser helst at vi går flere i følge. HMS tas alvorlig – selvsagt. Det var ikke gode forhold for fjelltur. Is og frost, men værmeldingen var meget god, med sol og lite vind. Broderen er meget skeptisk til kombinasjonen is og tur, og jeg er ikke langt etter. Likevel var det bare å overse de betenkeligheter jeg hadde og pakke for tur. Jeg kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og Egil og jeg ville innover til Tomannsbu på søndagen. Det blir fire sammenhengende dager i heia. En ikke helt vanlig greie for meg nå lengre. Selv om det var varmegrader i lufta da vi parkerte i Hunnedalen, var det steinhardt i skyggen, der sola ikke kom til. Det var med en viss skepsis jeg kikket opp Tveidebrekka. Den lå i skyggen, og hvor mye is ville det være i stien?. Nå er Tveidebrekka så pass bratt – og lang, at det ikke er mulig å gå fort uansett. Spesielt ikke for oss pensjonister, og med tung sekk. Egil hadde med seg mye utstyr, og sekken hans var tung... Oppe i bakken kunne vi se ned mot parkeringsplassen og stien oppover. Det var andre på vei mot Tomannsbu. Det var litt overraskende. Søndagskveld hadde vi trodd vi fikk hytta for oss selv. Nå er det høstferie og skolefri – og flott vær. Hadde vi tenkt oss om, burde det ikke komme som en overraskelse at andre også ville opp i heia. I tillegg til gjengen bak oss, møtte vi også på mor og sønn – på 7, og inne på hytta var det nok en familie. Vi ble i alt 12 på hytta den natten. Med tunge sekker, litt is i stien og sorpe som var spinnglatt, gikk det smått innover. Det var folk på dagstur ved Arnebu. Det ble en kort stopp. Brekkene nedover mot Olabu ligger heldigvis mot sør. Sola hadde tint mesteparten av isen. Her har STF lagt noen kjettinger, som jeg brukte. Egil sprang nedover på bare berget. Vi møtte også folk med sauer. Det er fortsatt ettersanking på gang, men selv etter flere sveip over heia, manglet det fortsatt en del dyr. Inne på hytta gikk Egil i gang med å få orden på lys og brannalarm på hunderommet. Jeg var med for å lage mat og sørge for at hytta er ren og ryddig når vi forlater denne. Det ble også jobbet noen timer på mandagen. Alt var ferdig da vi i to-tiden satte kursen mot Hunnedalen. Føret og forholdene var omtrent som dagen før. Sola hadde imidlertid sagt takk for seg og gjemt seg bak et tynt slør. Det var tydelig et værskifte på gang. Selv om det var mandag, og værmeldingen ikke like god for de neste dagene, kom det folk i mot som ville til hytta. Det kom i hvert fall til en varm og ren/ryddig hytte med lys og brannalarm i orden. Egil, som er eldre enn meg (og jeg er gammel...) tok også denne dagen bakkene ved å hoppe fra stein til stein, - med is i mellom. Jeg gikk forsiktig, meget forsiktig enkelte plasser, og brukte tid. Vi kom til bilen i god form og var godt fornøyd med både turen og det vi hadde fått utrettet på hytta. Les hele artikkelen

Avtalte tidlig i uken med en gammel kompis (helt tilbake til gymnastiden) å ta en søndagstur over vidden - det ble skikkelig fullklaff med været, da vi startet i 11-tiden med å gå oppover mot Fløyen i strålende solskinn Og vi var langtfra alene, det var tendenser til køgåing flere steder i løypen... Fint føre, det hadde vært kuldegrader på natten, så over enkelte gjørmehull bar frosten i hvert fall tidlig på dagen. Vi tok det med ro, og la inn flere gode pauser i finværet. Da vi nådde Ulriken, hadde vi egentlig tenkt å ta banen nedover pga kompisens dårlige kne, men køen var såpass lang at vi gikk løs på steintrappene i stedet. Vi kom oss ned, men det hanglet skikkelig og kompisen måtte til med hele registeret med teknikker for å redusere smertene - cowboy-vagging, sideveisgange og baklengsgange... Kjente murring i ene kneet selv da det nærmet seg slutten på trappene, men det gikk da greit. Og da vi etter vel 19 km satte oss inn til skyssen, var vi svært godt fornøyd med dagens opplevelser - litt smerter må man bare ta med "på kjøpet" av og til

Overnattingstur opp forbi Trollfossen frem til fjellplatået mellom Vassfaret og Buvatn. Ikke mange cm unna skiføre her oppe! Trollfossen En kald morgen Givende lektyre om stienes historie, og forskjellen på å rusle, gå, spasere og vandre

Vi ruslet opp til den øverste av en rekke overnatingshytter i høyden 5100 til 5300 m. Med overnattingsutstyr ble det litt tunge sekker, men vi kom da greit opp. Senora Cucharilla var som vanlig skråsikker på at denne toppen har vi inne kvelden før. Været var fint og forholdene gode. Vi startet opp ved 03-tiden om morgenen fra den appelsinrøde hytta. Etterhvert gikk det sakte og Senora Cucharilla hadde stadig oftere småpauser. Ved 5800 moh var hun nede i knestående, avstanden til toppen var fortsatt nesten 300 høydemeter. Vi måtte bare snu. Synd, men leit. Vi gikk ned til high-campen, slappet av noen timer der og gikk videre ned til hytta, og kjørte drosje til La Paz, der vi sov i 13 timer på hotellet. Lærdommen er vel at vi burde hatt en hviledag etter Cerro Charkini, selv om denne toppen ikke føltes som noen stor belastning. Vi gamlinger trenger nok litt mere tid for akklimatisering enn tidligere år. Små damer i skjørt går forbi oss med tunge bører på vei til high camp Utsikt fra high camp Utsikt fra utedoen i high camp

Relevant for tråden eller ikke, jeg sliter med å få satt av tid til å komme meg ut. Alltid noe(n) som "forhindrer" meg til å dra ut i skogen. Fargen på teltet er ikke problemet. Det viktigste er vel å dra på tur. Har både røde, grønne, oransje og turkise telt, så det er ikke problemet. Jeg må innrømme at nytt utstyr kan være en ekstra motivasjon til å komme seg ut, men det er ikke helt bærekraftig i lengden...

Så lenge man trives i eget telt så er det vel fritt frem ift farge og dekor? Jeg bryr meg ihvertfall ikke om hva slags preferanser andre har for sine telt. (Det er vanskelig nok å velge eget telt. 😄)

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Friluftslivet for min del fikk seg en enorm oppsving etter jeg fikk unge... Å da på en helt annen måte enn de fleste ser for seg. Det startet ut med tidenes irritasjon, en unge som var lei, sulten, trøtt, masete osv osv. Ja det kunne gjøre en lett fjelltur til et hel#$!"$ Men, så var det noe i meg... som ga slipp på det jaget etter toppene, komme seg til et forhåndsbestemt sted. Ja, å være på tur og ikke minst ture på hans premisser ble straks langt mye mer innholdsrikt og spennende... en det jaget å nå enten hit eller dit. Hvorfor "må" alle turer gå innom en eller flere topper, hytter eller være så forbanna lang alltid? retorisk spørsmål. Dette har smittet veldig over på flere aspekter i livet, å jeg ser nå langt større glede i det å være på tur enn selve turen isolert sett.

Men er man en familie på 4 som skal gå hytte til hytta over Hardangervidda, så skal jeg love deg at det baller på seg. Og på en del av de betjente hyttene er de ikke spesielt begeistret for at du har med egen mat. Og går du på inatur.no kan du fint leie et stort utvalg av hytter for 4-500kr. Da har du hele hytta for deg selv. Er man 2 eller fler blir det riktig så billig.

Jeg er selvsagt medlem, og syntes ikke at 275 for en natt i ubetjent hytte er blodpris. Har hatt 2-4 netter i Oslo-mark-hyttene siden 2015. Utrolig bra opplegg. Et dusin rosebuketter til de som gjør dette mulig,

Det er kanskje viktigere å kjøpe seg et telt og komme seg på tur enn at hver minste lille detalj skal være gjennomtenkt? Hva som er optimalt for den enkelte varierer jo fra person til person, og det finner man egentlig bare ut ved erfaring. Erfaring er umulig å opparbeide seg mens man sitter inne og leser om vinklene på dørene i det "perfektet teltet". Trådstarter spør om to konkrete telt, ingen av dem er Keron. Så da kanskje "Har du vurdert Keron?" Hadde vært en grei åpning før man drar hele tråden i den retningen? Pris er faktisk en ganske avgjørende faktor for mange, og hvis man ikke har tenkt å sitte å vente på et tilbud eller vil kjøpe brukt så utgår kanskje et telt til over 10 000 kr, når de man snakker om i åpningstråden er telt man relativt ofte får til halve den prisen i outleten til Helsport. Pris er riktignok ikke nevnt som en faktor her, men det er jo faktisk ingen som svarer på spørsmålet trådstarter stiller Spitsbergen vs. Fjellheimen ...

@Kristian J. Vabø. Enig med deg at det er best å gå opp fra Grimås. Egentlig er det vel bratt til å begynne med, for så å flate ut. Absolutt beste veien å gå med en 5 åring. Likevel har jeg gått mest opp fra Jønnebu og gått opp Aksladalen og tatt opp til Klokksteintjønna. Akkurat opp til K er det ganske bratt, men fra K og mot Holmen er det flere fine vann. Kanskje i tyngste laget for en liten gutt. Ellers er mitt mål Småholmen og Steinbua. Soveplass til 3. Nå er det noen år siden jeg var der, men Steinbua står åpen, hvert fall var det slik, og det er "førstemann til mølla" som gjelder, men så lenge det er plass ------. Er du heldig er det ved der. Ta med noen telys. Men det beste uansett tror jeg er å ringe til Brukås sport i Bø og spør etter Gjermund Gårå. Han kan Lifjell

Har Jerven King Size Thermo, og synes denne øker komfortgrensa uten for mye kondens. Nå har jeg for mange år siden skaffet meg bedre soveposer selv, men guttungen ligger i fjellduken i tillegg til Ajungilaq Little Wiking på vinterturer. Her lå han som 5åring i -15, og var kokvarm! Lå kun i boksershorts da. Dette er altså en guttunge, og komfortgrensa for deg som voksen bør ligge høyere. Med en sovepose som har komfortgrense -12, vil jeg tippe du klarer deg fint en natt i -20 med duken utpå. Trur ikke det er fare for helsa i -30 heller, men om det blir komfortabelt er en helt annen sak Kondens; jo da, noe kondens blir det etter at guttungen har sovet der en natt. Men ikke allverden. Ville IKKE hatt dette oppsettet på langtur\ekspedisjon, men for en 3-4dages tur der en kan forvente rundt en 20 kuldegrader så hadde jeg ikke vært redd for å prøve. Eller bare ta ett par testnetter når værmeldingen sier 20kalde og vell så det, legge turen til en plass man lett kan rømme hjem ifra om kulda tar en og kondensen blir ett problem.

https://e24.no/naeringsliv/i/xPX77j/xxl-ansatte-ble-nektet-loenn-for-jobbing-paa-1-mai XXL lønner ikke ansatte som møter opp på varetelling den 1. Mai.....