Vinnerliste

Da ble det en Amok kopp som ikke selges løst. Fulgte med mye annet ræl også, tarp, liggeunderlag XL og Draumir XL hengekøye i rødt. Gjør vondt langt inni sjela og kjøpe noe som blir levert med postnord. Men greide ikke å løse det på et annet sett. Siste dagen for det beste kjøpet.

Jeg har 3 toppmonterte reine gassbrenner. Har også et steikeadapter til jetboil, men det blir en annen løsning. Fra Høyre Primus Ekspress (1.gen 2008), MSR Pocket rocket 2, og BRS 3000. Alle er små og lette. Ganske like, men kjelestøttene er laget forskjellig, MSR pocket rocket 2 har den beste og mest solide løsningen av disse 3. 1. Gen av primus Ekspress tror jeg skal ryke hver gang, men har holdt i 10 år, men må lirkes på plass. Panna de står på er Trangia mini (Serie28). Her er det lite varme satt på, BRS3000 er veldig liten, best er primus i midten, MSR er også spiss. Det er også sammenheng mellom størrelse på hode og diameter på kjelestøttende. Vekt fra 25 gram til 74 gram. Ikke mye å snakke om. 16, 40 og 30 mm bredde på hode . Lite futt, maks guffe. Ny boks med 30% propan og 70% butan. BRS liker ikke mye gass og blir litt ustabil i flammebilde. Primus ekspress er jevnest og bredest. MSR er også ganske spiss, men vier seg litt ut akkurat ved toppen av kjelestøttende . MSR er ganske god på å simmre, det samme er primus. MSR tåler mest vind av disse. Små i volum passer inne de fleste sett. Alle kommer med pose eller eske. Gassforbruket på BRS3000 virker til å være ganske høyt, uten at jeg har tatt målinger. Konklusjon er at de funker til å varme vann, men til steiking på tynne panner, er ingen av disse spesielt gode, best av disse tre til steiking er primus. MSR PR2 er totalt sett den beste av disse, lett å regulere, solid og tåler mere vind enn de andre.

For å spore nesten av. Til stekepannen for Trangia 28 (mini), som er nevt her oppe, er det en perfekt match i 111T. Eller 8R for lettpakkeren 😉

Mine tanker rundt samme tema har vært at jeg gjerne vil klare meg med èn sekk. Hos Osprey skiller det litt over 600 gram fra 68 liter til 105 liter. Jeg har 105 literen. (Jeg har beholdt den gamle Bergans Alpinisten som veier over 2 kilo mer enn Ospreysekken og den brukes ca en gang året når jeg bære inn til en camp for meg og kompis da sekken fort blir 35 kilo til dette eller for lite volum slik at jeg har den ene på ryggen og den andre på magen. Når det gjelder 105 Osprey så synes jeg denne sitter så godt på ryggen at jeg ofte buker den på jakt eller annet jeg må gå lenge med sekk på rygg selv om jeg har lite innhold. Sekken lar seg strupe inn såpass at den ikke henger og slenger på ryggen selv ved liten last. Jeg har tidligere brukt mindre dagstur sekker på sånn 30-ish liter, men synes de sitter dårligere på rygg og er mer upraktisk enn å gå med den store sekken. Og så foretrekker jeg litt god plass når ting skal pakkes. Det gjør ting litt mer fleksibelt og man slipper å tøme sekken helt for å få tak i en enkelt ting. Jeg er heller ikke spesielt fan av å feste ting utenpå sekken. Det gir muligheter for å miste ting når det passer minst. Med såpass stor sekk får jeg alt opp i sekken til de aller fleste turer. Selv når jeg må bære noe av ungenes greier. I og med at jeg alltid har hatt stor sekk så har det gjort ting mer fleksibelt. Har vært på tur der begge de andre hadde forholdsvis liten sekk og det ble vrient når vi skulle fordele fellesutstyr/mat osv. Da var det greit med såpass romslig sekk at jeg kunne ta alle soveposer i min. Så det er mange variabler som inngår i valg av sekk og det er ikke sikkert du har kontroll på alle i dag. Behovet kan fort endre seg. Så derfor har min filosofi vært å ha en litt større sekk enn jeg kanskje trenger, men dermed får jeg heller ikke noe problem de gangene det er behov for mer volum....

Asbjørn og jeg tok en femdagers extreme survival-tur i Nordmarka, og her er videobeviset:

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen

Fjolls 😂 kan bære selv jeg 😂

Deler du steikespaden i to, har du et kompakt oppsett på 138 gram. 1 karbis har jeg ikke prøvd i den, det må testes på neste tur!😀

Det skulle ikke være enkelt å komme ajour etter sommerferien nei. Så her er litt ferieblogging, ble litt kajakkpadling på slutten. Skulle egentlig et annet sted, men der var Monsen og co, så da ble det denne turen istedenfor. Det angret jeg ikke på, den ble aldeles nydelig. Uten midnattsol, men med solnedgang. Kanonfint. Ligger i bloggen HER.

Synd jeg ikke visste dere var på Storflåtan. Er mitt nærområde, og har mange turer dit ved dammen, flott sted å telte. Vi har et uttrykk hjemme som heter "å bade 3 kanoer" som kommer derfra. Jeg pleier ikke å bruke badebukse når jeg bader på skauen. Så jeg og sønn tok et bad ved dammen der. Plutselig dukket det opp en kano, med to unge jenter. Jeg ble pålagt å bade videre. Så kom en til kano, også med unge jenter, til slutt en kano med en mamma og en pappa. Men alle skulle jo ha kanoene på land der vi badet, for å komme seg videre til Vesleflåtan. Ble et langt bad for min del, bra vannet var varmt! Her er det sikkert mange telt nå i helga

vpg.no har 30% på Hilleberg på de som de har inne. Feks Akto til 4302kr

Jeg har som deg kjøpt denne koppen med litt tilbehør. Syns nesten det gjør vondere og handle noe som en ikke kommer til og motta før i april

Den grønne sekken er misstenkelig lik @Gittiamo sin ? 🤔

Eller 3? 😁 (Ikke så monstrøse som dine to da.) To stk 40 L sekker som sidelommer på en 75 L sekk funka fjellfint når de småbærerne gikk ut i kollektiv streik.

Tenkte den passet i tråden her! Skal du ha en basecamp eller transport til et vann hvor du skal bruke kano, kan en stor sekk være kjekk å ha.

Perfekt i jaktsekken med andre ord (Jeg bruker enten en sånn 25g brenner eller en grisetung 48g brenner i jaktsekken da det stort sett går i kaffe/suppe/real i løpet av dagen.) Fungerer overraskende bra...) Oida - holdt nesten på å lage en post uten illustasjonsfoto!! ->

Min er stadig i bruk. Selv om jeg sikkert kunne fisket laks hele året så må man hvile en gang innimellom. I år har det blitt en del hviling i hengekøya og ved en anledning gadd jeg finne frem kameraet under oppsett....

Jeg kjøpte nylig Exped Synmat 7LW. Jeg har bare sovet én natt på det hittil, men det er absolutt det beste underlaget jeg har prøvd hittil. Til vinteren kommer jeg til å legge et skumplastunderlag under det.

@tttime hvor høy er du? En vesentlig faktor knyttet til ditt behov er din (unnskyld) kroppsfasong. Jo mer/mindre i en eller annen retning jo tilsvarende påvirkning har det på sekkevalget. Soveposen til en på 190 cm tar betraktelig mer plass enn hvis kroppslengden er 165. Videre: hvilken klesfilosofi (unødvendig floskete uttrykk, unnskyld igjen) du har er også vesentlig. Såkalte lettpakkere har ofte ikke med seg mer enn variasjon til å gå i, der alt passer i en symbiose. Finere DNT-tilhengere skal derimot ha med seg skift til både middag og dansen etterpå. Og - har du bare deg selv å tenke på eller skal du bære for flere?

Så bra. Men ikke undervurder toposesystem. Det er helt gull om man kan ta med seg to poser. Jeg synes det er så digg at jeg gleder meg masse til vinteren nå, for da kan jeg bruke to poser. Tidligere har jeg brukt Helsport Alta Short og en gamme og diger Igloo utenpå. Off topic - dette er mitt innlegg nr 2000. Nå jeg skal sprette den flaska med sort enke? Eller legge meg i fosterstilling? 😂

Og du blir dømt herfra til helvette og får minus titusen omdømmepoeng her på Fjellforum.no. Tror jeg. 🤔

4-dagers fra Oppdal til Hjerkinn Se https://berntsturer.wordpress.com/2018/08/29/oppdal-hjerkinn-pilegrimsvandring-xiii/

75 liter. Man kan pakke sekken så fint ved start. Alt er tetririsert etter alle kunstens regler og sekken virker romslig. Og så skjer det noe underveis på turen. Tetrisegenskapene virker til å fordufte litt etter litt etter hvor lenge du er ute i naturen. Og vips må du stappe oppi sekken selv om du har spist av maten oppi der. Ikke aner jeg hvordan dette skjer, men for meg er det et vanlig problem. Ergo vil jeg heller ha ‘litt’ ekstra plass før start.

Sa brura For min del er ambisjonen om å få plass til alt i min 88-literssekk. Når jeg ser hvilken sekk mine favorittbloggere i Bjarne og Jan Erik bruker, så tenker jeg at 88L skal holde i massevis. Men så spørs det også litt på den totale vekten. Jeg kan fint se for meg at de som bærer over 25 liter kan trenge sekker av typen Recon pack etc., men selv klarer jeg ikke å bære så tungt. Har enda ikke hørt om noen som er misfornøyd med Osprey Xenith 88. Men det hele kommer nok veldig an på hvilken utstyrsfilosofi man har - er man sterk nok til å bære med seg ekstra luksus uten å gå helt i kjelleren, eller velger man bort det som kanskje er litt unødvendig for å få en lettere sekk?

Da har jeg fått prøvd ut mitt første "billig" telt, og lettvekter. Det ble gjort under en tur i nord, på grensa Troms og Finnmark, i tidvis røffe værforhold med styrtregn og vindkast opp i mot storm. På utstyrsfronten har jeg alltid tidligere kjøpt etter kvalitet som også koster litt når vi snakker telt og annet turutstyr. så dette ble et personlig forsøk om det er mulig å handle billig utstyr som holder mål i fjellet under alle forhold. Teltet jeg kjøpte er et Cloud 2 Ultra Light fra Naturehike og kostet 1499,-, veier 1,5kg og har selvstående innertelt laget i mesh materiale som gir utrolig god lufting. Jeg kjøpte dette med tanke på langtur innover viddene her i nord hvor det fort blir avstander å vandre og ønsket lett utstyr. Siden jeg også har hund med meg på tur ville det være en fordel om jeg hadde et telt som han kunne finne skygge, skjul for mygg og kjøling når sola står på da det ikke er skog og lite skygge innover vidda. Første inntrykk: Meget lett å sette opp (3min første forsøk), virker solid og godt materiale som er brukt (ripstopduk, kvalitetsstenger, forsterket hjørner og tapende sømmer). Vannsøyle på teltet er 5000mm både ytter- og bunnduk, men pga forsinkelse i sendingen av teltet fikk jeg med en "picnic mat" som kompensasjon (meget god kundeservice av 123friluft.no), som plasseres under bunnen på teltet (dobbelbunn = 10000mm vannsøyle, og totalvekt på telt 1,65kg. Pga dårlige feste for teltplugger la jeg steiner oppå dem så de ikke kom opp av bakken igjen. Innvendig er det god plass for en person med hund og utstyr, smart lomme over døråpning for oppbevaring av ting og kan også henges sokker til tørk Det henger en krok i taket midt i teltet hvor lykt eller annet kan henge. Personlig ville jeg unngå å ligge to voksne i teltet da jeg foretrekker litt personlig rom, men der er plass til to. Det er god avstand mellom innertelt og ytterduk som gir god ventilasjon. Av erfaring foretrakk jeg å ikke feste avstandsholder mellom ytterduk og innertelt da dette ga meg litt mer lufting og større gulvflate. Fungerer fint uten ytterduk som pauserom for mygg, men det krever at det ikke er mye vind. Ytterduken legges utrolig lett å kjapt på, tar et par ganger før du finner det perfekte oppsettet for maks utnyttelse av teltet (avstand mellom inner og ytter, stramt nok for å unngå noe blaffer i sterk vind). Teltet er bygd slik at det skal tåle vær og vind, noe det også gjør Det er selvsagt en fordel å sette det opp slik at vinden treffer bakenden av teltet slik at det tar minst mulig, men om det kommer sterk vind fra siden går dette helt fint. Under turen fikk vi meget sterk vind som stadig byttet retning hvor min kompanjong fikk flatet teltet sitt i vinden, mens mitt fortsatt sto og gjorde det hele tiden. Det hadde vært en fordel med barduner på bredsiden, noe det ikke er (men har sett noen monterer dette selv på youtube), men fungerer fint uten også. Legger ved en film fra teltet i sterk vind på vidda: Kan absolutt anbefale dette teltet som et godt alternativ til de dyrere teltene, det holder mål og vel så det i mine øyner. Det virker til å holde meget god kvalitet både i duk og stenger, glidelås i innertelt virker litt puslete, men om det med tiden skulle skralle litt er det ikke vanskeligere enn å bytte den ut. + God plass og liten vekt, enkelt å sette opp, smarte løsninger, tåler vær og vind, forsterket på utsatte områder. - Glidelås i innertelt virker litt billig.

Den minste Trangiapanna til serie 28 er 14 cm i diameter. Har kuttet en steikespade i 2. Liten Trangia klype og en bit av en gryteskrubb også. Lite og lett, men går til et speilegg eller en liten fiskebit eller 2. Alt får plass inni panna. Veier tilsammen 138 gram.

De tre der går jo oppi Alpinisten... 😉 Da har du enda plass til en sekk på magen...

Jeg har blitt veldig glad i panna fra mitt Trangia Mini sett og regner med at denne er den samme(?). Panna er faktiskt ganske god til tross for størrelsen og min har vært med på mange turer. Kunne kanskje ha vært et par cm større men holder såvidt til middags-pølsesnabbene eller et speilegg. Min har blitt litt stygg og bulkete med tiden men belegget et like godt.

Siden vi er i gang. Jeg har innedag i dag og da måtte jeg utnytte tiden. Tørking av 10 bananer og 3 epler Originalvekter epler 436 gram Originalvekter bananer uten skall 1116 gram (2490g med skall) Ferdig tørkede epler 65 gram Ferdig tørkede Bananer 321 gram Vektreduksjon i vekt epler 371 gram Vektreduksjon i vekt bananer 795 gram Vektreduksjon i % epler 85,1 Vektreduksjon i % bananer 71,2% (87,1 % ifht bananer med skallet på som gjerne hadde vært alternativet om man skal ha med banan på tur...) Imponert over at 10 bananer lot seg redusere helt ned til 321 gram (Og enda er de ikke heltørket. Lar seg fortsatt greit spise som snop) Vakuumpakker gjerne det som tilsvarer to og to bananer noe som blir ca 64 gram. Helt overkommelig i sekken....

FMS116T som er den grisetunge 48g brenneren til @Espen Ørud fungerer bra, og har litt bredere flamme enn de knøttsmå "rakettene" på 45g (FMS300T) eller 25g (BRS3000T). Dog er den ikke spesielt begeistret for vind.

En 3-4 sånne i jaktsekken bygger fort karakter

Nettopp derfor gjør jeg oppmerksom på at soveposen har (stor) innvirkning når jeg opplyser om hvor kjølig jeg har benyttet Syntmat`en...

BSR brenneren duger ikke til annet en å kunne skryte av at man har et ultralight kokesett hvis man har den og en titaniumskopp (0,5-0,7) liten gassboks og spork ved siden av😂😂😂 Å ja, har det selv som tusenvis av andre😉 Kan kun brukes til koking av vann til kaffe/real!

Åssen PR2 fungerer med ei stekepanne har da ikke bare med med brennerhode vidde og gjøre, vil si at matrialet panna er laget av er vel så viktig, hvor bra panna sprer varmen. Kan fint bruke min 20cm gsi panne med PR2 selv om det ikke er optimalt, med ei titan panne derimot ville jeg definitivt brukt en annen bredere brenner for å få fordelt varmen i pannen bedre! Mitt poeng var at non-stick pannene til Trangia ikke er noe særlig bra, ikke at du ikke kunne bruke PR2 på ei stekepanne.😉

Du vil ha syntetisk pose? I 185 cm har du disse til ok pris (har første sjølv): T-Lim -26°C, 1799;- (31% rabatt): https://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/soveposer/soveposer/mountain-hardwear-lamina-z-blaze-sleeping-bag-reg-inca-gold.html T-Lim -34°C, 2240;- (med 20% FF rabatt): https://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/soveposer/soveposer/mountain-hardwear-lamina-z-bonfire-sleeping-bag-reg-shark.html Eg har forresten dytta kidsa mine over i Warmpeace dunposer, Short/170cm tlil vesla på 135ish cm og Regular/180cm til junior på 145ish cm (9 og 10 år, og veks.) Og dei er superfornøyde. Kommer til å kombinere med syntetisk til vinteren i toposesystem.

Tjuvjakt er tjuvjakt uansett om du har betalt jegeravgift eller ikkje. Straffa er (som andre her allereie har kommentert) bøter, inndragning av våpen og tap av jaktrett. Hard og velfortjent straff.

Et tips der er en stor pappeske, og et målebånd. Mål opp lengde og bredde (innvendig) på bunnen av pappesken, og angi lengdemålene i desimeter (for å gjøre det enkelt å komme til liter, som jo er det samme kubikkdesimeter, dm³). Beregn arealet i bunnen i kvadratdesimeter, dm². Tegn opp streker på innsiden av sideveggene i pappesken med 1 dm mellomrom, fra bunn og opp. Når du har fylt opp i esken pent og effektivt med det du skal i sekken på tur, er det bare å multiplisere bunnarealet med høyden du har oppnådd på sideveggene. Eks: Eskens lengde er 6 dm, eskens bredde er 3,5 dm -> esken bunn har areal 21 dm². For hver dm innholdet i esken stiger oppover sidene, øker innholdsvolumet med 21 liter. Eks: Innholdet i esken når opp ca til 3 dm-streken over bunnen - innholdet utgjør da ca 63 dm³ = 63 liter. Og siden min største sekk er 65 liter, burde akkurat det gå helt greit

Hos meg er det motsatt, blir flinkere å flinkere jo lenger turen er. Pluss at maten blir spiste opp. Overfuller sekken de første dagene. Har ofte da med en utvendig pakkpose, som havner oppi sekken etterhvert.

Jeg har gått ned i størrelse , fra 90L til en 55L. Jeg begynte for mer enn 30 siden med en 70L , som jeg byttet ut for en god del år siden i en 90L. For jeg ville ha mer i sekken. Så kom det til ett punkt for 3 år siden da jeg var drittlei av å bære sekker på nærmere 30kg på ryggen. Jeg ser ikke bort fra at det at jeg bikket 60 hadde litt med det å gjøre. Så jeg kjøpet en Bergans Helium 55L og monterte 2 sidelommer på den , fra en Bergans sekk jeg allerede hadde. Så nå er det en 65L som veier 1200 gram tom. Den gamle 90 literen veide 3500 gram tom. Mye vekt der. Jeg får alt jeg trenger oppi sekken for en ukestur , med huset på ryggen. Telt , kokeutstyr etc. Soveposen havner på utsiden i en drybag. På en ukestur i sommer , eller 5 netter som det ble , på Hardangervidda , bar jeg på en sekk på 16 kg. Og jeg hadde mat med også.Ikke bare Drytek. Jeg regner mellom 5 og 6 hekto pr. dag i mat. Og da er det også med en liten klunk ildvann...

Jeg kjøpte en Mammut Grevling som jeg bruker i kombo med dunpose. Fungerer strålende. Grevling (Ny modell) har vanntett underside og pustende bomullstoff på oversiden. Hyggelig pris også.

Drar fram denne igjen: Folket må selvsagt gjøre egne vurderinger på hva som passer dem. Ikke sikker på om dette caset gjelder for liggeunderlag som er nevnt innledningvis heller, men verdt å sjekke opp. 😊 Jeg konkluderte bare at de ikke passer vårt behov ut frå informasjon jeg ikke hadde før etter kjøp, og har landet på standard Exped Downmat 9 LW for hele familien for komfort og de kaldeste vinterdagene og Thermarest Xtherm L/R som pakkevillig lettvekts (lett nok) liggeunderlag uten isolasjond fyll som likevel har oppitt bruksområde ned til -23°C.

Om du tenker å bruke det primært vinterstid ville jeg styrt unna UL og HL varianter. De ekstra hundregrammene for vanlig versjon er etter min mening vært det. - Mindre glatt - Større og mer komfortabelt å ligge på - Mer isolasjon (ref. lite eller ingen isolasjon i ytterste kamre på HL)

Flott tur. Denne uka ble det søndagstur uten Bestyrerinnen eller broderen. Jeg fikk anledning til å ta ut på egenhånd, og selv velge turmål. Det var en stund siden jeg hadde besøkt Sandvatn. Turen inn til Sandvatn og tilbake, er en grei dagstur. Det står at turen skal ta 3 timer - hver vei, men det er ikke vanskelig å gå fortere, spesielt på tilbaketuren. Det går mye opp, fra ca 650 moh til over 900 moh, på turen innover, men det samme nedoverpå tilbakeveien. Til nå har jeg klart å komme både inn og ut på rundt to timer hver vei. Det er litt spennede å se om jeg klarer dette fremover... Været påvirker alle turer. Denne søndagen var det meldt brukbart vær. Uten nedbør, lite vind, men ikke direkte sommertemperatur. Yr fikk nesten rett. Med brukbart vær i vente, kunne jeg muligens velge annet skotøy enn fjellskoene. Forrige søndag brukte jeg lave sko, og gikk klissvåt nesten hele turen. Turen inn til Sandvaten går mye på stein og det er lite myr. Jeg valgte de lette lave skoene, og denne gangen var det rett valg. Med lette sko og lett sekk gikk det greit innover. Det startet et par en stund før meg, og slikt får opp konkuranseinstinktet. Jeg liker å ta igjen folk foran. Det gikk greit oppover, men folkene foran var tydeligvis vante turfolk, for de hold bra tempo. Det viste seg å være kjentfolk. Deter alltid hyggelig å treffe folk jeg har snakket med tidligere. Dette var noen jeg hadde snakket med på Blåfjellenden et par ganger. Det var flere kjentfolk på vei. Nesten halvveis innovere satt en gjeng og spiste. Jeg ble møtt med "hei Reidar" og hyggelig velkomst. Nå var det bare Chassi jeg kjente, men det var hyggelig å få hilse på de andre. Chassi hadde med sin mor. De hadde nettopp tilbrakt en uke sammen på Hardangervidda. Det er skikkelig flott å få anledning til å "lære" foreldre å like fjellet. Mens jeg snakket med gjengen kom det flere forbi, med samme hilsen. Det var mange kjente denne dagen. Hvordan jeg har klart å unngå Willy som var på vei ned mot bilen mens jeg gikk oppover, er et lite mysterie. Det ble pause som vanlig på hytta. Været ble bedre utover dagen, og på tilbakeveien skinte sola inne i mellom. Det ga en liten smak av sommer. Sandvatn ligger på over 900 meter over havet. Så høyt er det lite busker og kratt. Her er det snaufjellet som dominerer, selv om det er gress og tuster på myrene. Det er et åpent landskap med høy himmel, og på flotte dager som denne søndagen, er det virkelig kjekt å gå tur. Så høyt opp er det lite som forstyrrer. I dårlig vær kan det for bli surt. Jeg hadde ventet at turen tilbake skulle bli "tung", men det gikk lett og fint nedover. Den siste bakken nedover mot parkeringplassen - Lysebrekka - er både bratt og lang. Det kjentes godt i knærne da jeg stå ved bilen. Med start rundt 10, og tilbake klokka 17, så er det en lang dag, men så avgjort verd prisen.Les hele artikkelen

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006

Vanskelig spørsmål egentlig, siden det ikke er så mye i nærheten av hyttene og stien langs den ruta. Er mye, og ofte bitevillig steikfisk i det lille navnløse vannet som passeres på vei opp Isdalen. Er særlig delen fra Rostadalen til Goldahytta som ikke byr på så spennende fiske. Isdalen og området ved Gappo har ellers mye mye fin natur og er fint for vandring. Ved Gappohytta er det et vann på svensk side av grensa du kan tjuvfiske i (litt usikker på hvordan det er med kort der). Fra Golda mot Skibotndalen er det noen småvann langs stien du kan prøve, ellers så er en alternativ rute Sallorassajavrrit. Ellers er det mye bra når det gjelder tur og fiske både øst og vest fra Skibotndalen. Velger du Nordkalottruta i retning Pæltsa fra Rostahytta så ligger det en rekke med småvann mot grensa til Sverige etter Moskanjavri. Fin røye og noe ørret i området. Moskanjavri kan være vanskelig med stang om sommeren. Skulle jeg anbefalt en enkel tur i Indre Troms med variert natur, merket sti og spennende fiske måtte det blitt Rostadalen - Dærta - Dividalshytta (Dividalshytta er kjedelig plassert)- Dividalen, eventuelt videre til Altevatn via Vuomma og Gaskas fra Dividalshytta. På den ruta er det nærmest ubegrenset med gode vann bare noen små omveier fra stien. Men mer konkrete tips om vann passer seg ikke for en åpen tråd...

Mer matauk på Austra i dag😀 Gikk ut på et fint skjær og der fikk to torsk, to lyr og en bitteliten makrell slippe med skrekken, mens en fin sjøørret ble tatt med tilbake til feriehuset: Kanskje blir det ørret til middag, med multer til dessert i morgen 😋

Sommerferie! Første del ble tilbragt i Jotunheimen. Litjtuppa hadde ønsket seg Glittertind. Den fikk vi 8 juli, og i samme turen rasket jeg med meg Glittertindsokslene, da jeg ikke hadde de fra sist tur der oppe. Dag to med datter, hennes kjæreste, min nevø og JohnTiger ble på Kyrkja. John endte opp med å være turguide ikke bare for oss, men for endel andre også Sist jeg var på Kyrkja sto jeg litt og vred på det på klyvepartiet, det skjønte jeg ikke hvorfor nå, er jo så gode tak både for hender og føtter der! Så sendte vi barna hjem, og dagen etter stod Loftet for tur, og for en herlig dag! Bare finvær, og lettgått på snø leeeeeenge Kjørte deretter til Beitostølen, da vi skulle møte Harald der dagen etter. John hadde fohåndsgått turen uka før, for ifjor snudde vi før Leirungskalven, men nå var planen å gå opp fra Torfinnsbu, altså motsatt vei. Med to sterke mannfolk kom jeg meg helt over denne gangen, passe forskrekka da jeg plutselig sto oppi " hullet" jeg snudde ved sist gang. Jeg får mere og mere høydeskrekk med årene, og det irriterer meg! Planen var å overraske en venninne på Knutshø dagen etter, men vi fant ut at det var best å høre på kropp ( og ikke minst knær ), så vi satte nesa mot bartebyen for å ta noen dager hjemme. Nå er vi dag laga sånn at vi kjeder oss litt med for mye ro, så søndag dro vi til Ruten, en topp vi har vært på før, men før opp24 kom igang, så vi måtte få logget den. Tåke og dårlig utsikt, men venninna mi som ble med og vi hadde en super tur allikevel Mandag ettermiddag kjørte vi til Mo i Rana, lå i telt på en campinglass den natta. Tirsdag kom vi oss endelig ut til Lovund! Satte fra oss bagasje ( hadde bare med oss en liten sekk ut dit, bilen fikk stå igjen på andre siden ), stakk innom Joker for drikke og satte snuten mot Lovundfjellet. Og i himmelens navn hvor bratt og varmt det var opp dit! Fantastisk gresslette på toppen, fantastisk irriterende drone som surret rundt, og fantastisk utsikt! Træna lå der ute og ropte på oss, men det får bli en annen gang, med fører. Knær sa fra på vei ned, og da var kjettingen gull. Ikke bare føltes det tryggere, men det var mye bedre for bena og gå baklengst ned der man kunne. Vel nede kunne vi badet på den fine stranda på vei " hjem " men vi ( eller ihvertfall jeg ) var veldig opptatt av å rekke å kjøpe et par kalde pils på Joker før den stengte Svette og fornøyde satt vi med en pils på Emaus pub og var enige om at det hadde vært en fin dag. I rorbua på kvelden fikk vi oppleve noe spesielt, hildring. Øyer som ikke skulle være der, og som forandret seg minutt for minutt. Fascinerende! Anbefaler virkelig alle et besøk på Lovund. Dagen etter satte vi kursen mot Dønna. Vi hadde egentlig tenkt å ligge i telt der, men været meldte regn på kvelden, så etter mye telefonering fikk vi et rom på vandrerhjemmet i Sandnessjøen, herlig! Jeg var litt skepp til Dønnmannen etter ulykken et par dager før, men ble beroliget med at vi skulle gå opp fra andre siden. Fint terreng oppover, og vann å fylle på i varmen fra elva. Faderullan hvor varmt det var! Oppover bratta var det løst. Jeg falt på slik grus da jeg gikk søstrene for noen år siden, og har kjemperespekt for slikt terreng. Så da vi kom til det bratteste med tau, ble jeg mildt sagt skrekkslagen JohnTiger har lært meg å aldri stole på tau etc som henger igjen i fjellet. Bratt var det, ikke visste jeg hvor mye de tauene hadde gnisset mot steinene, eller hvordan det var festet på toppen. Men kom meg opp med god hjelp, selv om hodet fikk kjørt seg slik at jeg egentlig ikke nøt da vi kom oss helt til hovedtoppen. Gikk greit å gå bortover dit, men alle tankene var på at jeg skulle ned igjen det tauet. Men det gikk da fint det og shø. John gikk først og hjalp til, så nå jeg slutte med det der gruegreiene som tar all energi! Deretter ferge og inn til Sandnessjøen hvor vi akkurat rakk oss inn før det begynte og tordne og lyne. Sjeldent har vel noen vært så takknemlige over en kebab på Sandnessjøen grill kl 2130 Neste del av prosjektet var Vega. På vei dit stoppet vi på Igerøy for å stikke opp på Ørntuva, øytopp akkurat over grensa- 102 moh Deretter ble det kaffe med slekt av John, før vi satte fra oss bagasje på campinghytta, handlet og kjørte litt rundt på vakre Vega. Grillings i fjæra på kvelden, men utsikt rett mot Søla- som ser ut som en fantastisk topp! Vi må visst bare bli bitt av kajakkbasillen, så vi kommer oss ut til slike topper! Vega kunne by på gedigne elger, hare, ørn og rådyr. Morgenen etter tok vi sikte på Trollvasstind, kommunetopp på Vega. Fin tur opp, og mere folk enn vi hadde sett på lenge. Egentlig ganske lettgått hele veien. På toppen kom John i snakk med noen som skulle ta runden, vi visste ikke at det faktisk var mulig å gå opp fra den siden vi var på dagen før, stranda. Vi hadde bilen der den normale ruta går, så vi tuslet samme vei tilbake. Nå begynte knærne virkelig å si fra, og vi ( eller rettere sagt jeg ) brukt lengere tid ned enn jeg pleier. Mye klegg og fluer, men hjemmelaget myggolje fungerte tålelig bra. Lite vann å finne på denne turen. På fergeleiet kom venninna fra ruten av med kajakk på taket, mens vi kjørte ombord for å sette nesen mot Brønnøysund. Hvor vi kom fram på ettermiddagen. Sjekka inn på Thon, tok en velfortjent dusj, på med turklær igjen, for nå skulle vi på kveldstur! Stakk opp til Torghatten ( toppen ), hvor vi møtte en forvirret franskmann som skulle inni hullet fra motsatt side.....mener vi så ham på vei ned da vi var nesten nede, heldigvis. Vi måtte selvfølgelig få med oss Torghatthullet vi også, jeg hadde ikke vært der siden 97. Nok en fantastisk irriterende drone, millimeter fra å si fra til vedkommende. Tilbake til hotellet, ny dusj og god mat og drikke på Kred. Dagen etter skulle vi til Lysingen. Jeg begynte å bli litt skeptisk, da knærne nå virkelig begynte å få nok. Igjen en solrik og fin dag. Heldigvis traff vi på rett rute med en gang, John hadde gjort en god jobb som vanlig. Stort sett lettgått hele veien, et lite stykke litt bratt, men opp var det ikke noe problem. Lang pause på toppen, nesten svaberg å ligge på der oppe Stedvis litt forvirrende med gammel og ny merking. På vei ned fikk vi bevis for hvor fort været forandrer seg, det gikk fra full sikt til relativt tett tåke på kort tid. Nok en lang nedstigning for min del. Men det er jo bare å ta tiden til hjelp, så går det bra. To altfor korte stikkinnom besøk til slekt på Krokå på veien tilbake til Brønnøysund. Søndag og siste dag. Romsskåla i Leka var siste tur. For en tur! Lettgått som fy, merkinga har tydeligvis blitt mye bedre, selv om skiltet som starter ruta bør flyttes til kanten av traktorveien så folk ser inngangen. Små partier med skog, ellers bare berg som gjorde turen helt fantastisk. Utsikt til verdens ende og Heilhornet, men at noen sier de kan se Lovund og 7 søstre derfra tror vi ikke noe på Rakk selvfølgelig akkurat ikke ferga, men da ble det is isteden Feriefangst: 10 2000 meter topper, hvorav jeg hadde to fra før. 5 øytopper og 6 kommunetopper ( inkludert Ruten ). Jeg har spist hver sjokoladebit og potetgull med verdens beste samvittighet- og mener selv at jeg ikke kan ha lagt på meg et eneste gram i ferien Norgesferie? Anbefales!!

Jeg bruker Leki Carbonstaver, regulerbare og har brukt samme paret i 10 år. Lette, brukes også som teltstenger på Duplex teltet. Bruker de som de fleste opp og ned, vading. På lettgått flat sti/vei er de bare i veien og havner på sekken. Leki har god kvalitet og bra kundeservice.

Har 3-manns utgaven selv. Du finner ikke bedre telt i nærheten av denne prisklassen:) Anbefaler å kjøpe den oppgraderte 2018 utgaven. Kan også nevne at utgavene i polyester(grønn eller oransje) ikke tåler gnister fra bål spesielt godt. Tror nylon-utgaven(grå) er bedre på dette.