Vinnerliste

Behovet for nye vindvotter meldte seg denne vinteren. De gamle var utslitt i håndflatene og på innsiden av tommlene. Jeg valgte bomull i «anorakkvalitet» og tynt, mykt skinn til håndflate og tommel. Utstyrt med noen tusen meter kraftig nylontråd og en gammel Husqvarna 2000 med kraftig nål, var prosjektet gjennomførbart på en kveldsøkt. Dette paret er primært tiltenkt hundekjøring og jeg laget dem derfor traktformet og uten stramming så de er lette å ta av og på seg. Jeg opplever nemlig at vottene er langt oftere av og på under hundekjøring, enn under en skitur uten hund. Etter inspirasjon fra Børge Ousland laget jeg vindvottene ekstra store, sydde fleecevotter i tilsvarende størrelse og har et par strikkevotter av ull innerst. Da tåler de noen minusgrader. Til hundekjøring der jeg går på ski sammen med spannet, det som kalles nordisk-stil, holder det stort sett med et par strikkete og tovete ullvotter, om ikke det blåser kraftig eller er svært kaldt. På ski er man merkbart mer fysisk aktiv enn når man står på sleden. Da er det også mye lettere å holde varmen i fingre og tær. Om jeg er fornøyde med vindvottene, så er planen å lage et tilsvarende par som er både lengre og litt smalere oppover armen, og med stramming av snorlås og rundstrikk øverst. Fine å ha i anorakklommen i tilfelle ruskevær på de turene der jeg går på ski.

Ja så ble det tur igjen, og for ikke å gå i mine egne spor fra sist uke så fristet det med en tur rundt Lifjell. Dette er en fin dagstur som ikke krever så lang tid i bilen for å komme til utgangspunktet på Dale. Dale er et gammelt nedlagt psykiatrisk sykehus, etablert i 1913 som sinnssykeasyl og ligger på østsiden av Gandsfjorden. I sine glansdager drev stedet et gårdsbruk og hadde egen strøm og vannforsyning med utgangspunkt i Dalevatnet som ligger på toppen av dalføret som går opp til venstre bakerst i bildet. Jeg må innrømme at synet av de store tomme murbygningene som møter meg når jeg svinger inn på området gir et gufs av en fortid som sikkert ikke var like lys for alle av dem som var henvist til å tilbringe store deler av livet sitt her på dette stedet. Behandlingen av denne type pasienter har nok endret seg mye, og forhåpentlig vis til det bedre, siden denne institusjonens glansperiode. Sykehuset ble endelig nedlagt i 2001 men fungerte som asylmottak fra 1993 og en del år fremover. Som fersk Hjelpekorpsmedlem på 1970 tallet var jeg med på flere leteaksjoner i området rundt Dale og da var det stort sett pasienter som hadde "kastet inn håndkleet" vi lette etter. De ble som regel funnet enten i fjorden, i Dalevatnet eller i enden av et tau. En ganske bratt læringskurve for en ung hjelpekorpsmedlem. Jeg parkerte bilen, tok min lille dagstursekk på ryggen og trasket i vei opp mot Dalevatnet. Det første stykket går gjennom en gammel men åpen furuskog og delvis på en gammel traktorvei hvor jeg, for seks år siden, faktisk klarte å brekke leggbeinet, på flate veien. Med en stigning på ca. 100 meter er det akkurat nok til å få opp temperaturen, og oppe ved demningen i enden av Dalevatnet passer det bra med en liten "teknisk hvil" og lettelser i antrekket før jeg tar fatt på den bratteste delen av turen opp mot Lifjell. Stien videre så mer ut som en frosset bekk, men i et gammelt kulturlandskap er det vanligvis ikke vanskelig å finne en vei utenom slike hindringer. Man kan si hva man vil om Tyskerne som var her mellom 1940 og 1945, men piggtråd det kunne de lage. Tysk kvalitet som fremdeles holder stand ute i norsk natur. Fra toppen av Lifjell er det fin utsikt mot Hafrsfjord og Sola Flyplass og innflyvningsradaren og antennemasten på toppen er ikke akkurat noe pent syn, men det er jo litt greit at flyene som kommer til Stavanger klarer å lande der de skal. Jeg hevdet en gang at det burde innføres minst 50 kroner i pant på engangsgriller for da hadde kanskje folk tatt disse med seg hjem igjen, men det er det visst ingen som hører på. Derfor opplever vi stadig vekk dette synet i våre nære turområder. Nedstigningen mot Bymarka og Lihalsen er preget av gammel bjørkeskog og stien er full av trerøtter som i vinterhalvåret kan være like glatte som is, men turen ned gikk greit og ikke lenge etter var jeg på vei mot Dale igjen, men nå sørover langs Gandsfjorden. Hvorfor dette området øst for Lifjell heter Bymarka vet jeg ikke, men det er kanskje fordi dette området i likhet med Li en gang var et populært hytte- og rekreasjonsområde for Stavangers befolkning. Det tar ikke så lang tid over fjorden med båt, og gamle Riskafjord II, bygget i 1864, som lenge var Norges eldste rutegående båt, gikk jo i fast rute mellom Stavanger, Li, Hommersand som i dag heter Hommersåk, Usken, Bersagel, Ims, Høle og sikkert noen andre steder også. Men Gandsfjorden er vel ca. 10 km lang og det var nok en noe mer dryg tur hvis man skulle reise fra Stavanger til Li, eller Bersagel som også en gang var et populært hytteområde, med sykkel, buss eller bil på 50 og 60 tallet. Ingen av disse stedene nås via landeveien uten at man må rundt hele Gandsfjorden. Turen langs fjorden går stort sett over glatte svaberg, noen små rester av kystlynghei og noen små områder med glissen furuskog, og rett vest for toppen på Lifjell ligger en vik som heter Bjorhamn. Et fint sted for en rast, og jeg kjenner så smått at pyromanen i meg begynner å røre på seg. Det var ikke vanskelig å finne litt ved som var tør nok til et lite kaffebål og en pølse til erstatning av forbrukt energi. Egentlig skulle det vel ha vert en selvfanget fisk eller en hare som var drept med kniv, men jeg liker gode tykke saftige kjøttpølser, stekt over bålet til skinnet sprekker og blir passe sprøtt. Nede i sjøkanten står et gammelt epletre. Fjordårets eplehøst hadde sikkert vert ganske god, men selv etter en tid på bakken og noen frostnetter så var eplene fremdeles så sure at de fikk ligge i fred for både tobeinte og firbeinte som måtte passere. Jeg dristet meg til å bite i et av eplene som så ganske fint ut, men det trenger jeg forhåpentlig vis aldri å gjøre mer. Jeg kom meg hjem, akkurat i tide til å lage middag til familien og til å få slappe av litt med en kald pils før kjøkkenet ble inntatt av sultne familiemedlemmer fra jobb og skole. Det er ikke alltid at det er så veldig negativt å være arbeidsledig når været er fint og naturen bare ligger og venter. P.s. I likhet med mange andre så tar jeg litt bilder med mobiltelefonen, men kvaliteten på disse bildene er jevnt over så dårlig at jeg nok snart må klare å finne en god unnskyldning for å kjøpe et nytt kamera.

Forrige tur, ble det litt krøll med artic bedding. Hadde laget ting inn uten å sjekke retningen. Myye enklere å legge alt riktig på stuegulvet, kontra og snu alt inni et trangt telt i minus 15 grader. Skrev også Hode på Hodeenden. Så da ligger liggeunderlaget rett vei, soveposen samme vei. NB : er det litt for mørket og du ikke har lykta på blir det lett feil...😱.. det skjedde i kveld. Skia måtte av i oppoverbakkene flott lys i kveld

Fine tips @Memento mori. Jeg for min del har som fast regel at åpninger på smålommer på artic'en vender mot hoderetning på sovepose. Dermed kan jeg lett stappe f.eks. dunjakke ned i den store borrelåslommen når jeg skal legge meg og ha grei tilgang til tjafs (som kart o.l. )

Akkurat hjemme fra en herlig, men iskald tur i Fyresdal (indre Telemark). Fikk testet soveposen Viking Warmpeace til sine grenser... Da jeg våknet på morgenen viste gradestokken 25 negative!

Det er ekstremt stor forskjell på de forskjellige pulkene der! Av forskjellige årsaker har vi for øyeblikket 4 (ganske små/mellomstore) pulker, (i den grad man regner parisbrettet som en pulk da) og vi brukte en dag i helgen til å teste akkurat dette. Rett og slett for å se hvilke pulker vi skal beholde, og hvilke vi skal selge videre. Når man stiller de forskjellige pulkene side om side og laster dem med samme vekt og tester får man virkelig sett forskjellen. Røper vel ingen hemmelighet når jeg sier at den borteste på dette bildet var den beste. Jeg syns ellers det er vanskelig å sortere etter slike uhøytidelige tester, for mange går kun i oppkjørte løyper, scooterspor etc, og da er det kanskje mindre eller ingen forskjell..

Ser ut som en veldig fin sykveld det der @Gisle Uren Antar du har skinn på innside av tommel også? Hva slags skinn er på innsiden? Antar du vil trenge snor til vottene. Jeg ville sydd på en hempe øverst inn mot kroppen på hver vott, og snor opp over skuldre/nakke slik at du lett kan ta av og på votter uten å måtte legge dem fra deg , og ha dem hengende på kroppen. Snoren bør ha en tverrsnor over bryst så vottene ikke flagrer avgårde ved vind/fart e.l.. Brystsnora bør helst ha en plastbøyle på ene innfestingen på nakkesnora, som gjør at brystsnora ryker dersom vottene skulle henge seg opp i noe . Jeg vendte meg til å snurre vottene en gang rundt på ryggen, venstre over høyre, slik at ikke vottene dinglet rundt foran når de ikke var i bruk (var ikke alltid jeg hadde lommer tilgjengelig når jeg var ute og kjørte med hundene). Når vottene dinglet foran var de i veien når man skulle ordne med liner osv, samt at de var merkelig forlokkende for enkelte hunder Ved alltid å snurre venstre over høyre visste jjeg alltid hvordan få de løs fra rygg ved behov. Snora jeg brukte til nakkerem er med refleks fordi jeg tilfeldigvis hadde en del av den tautypen på verkstedet da, men det gjør det enkelt å finne votter sledebagen i mørket med hodelykt på. Regner med du kjenner til systemet men legger ved et bilde av min løsning. Uansett, kult med egenprodusert utstyr, kudos for det

Lunsjmaten ble spist foran pcen i dag, og lunsjpausen brukt i løypa. Deilig avbrekk og kjekt å få vært litt ute mens det er lyst.

Hjemtur fra jobb over Lyderhorn igjen, denne gang med en stopp på nedstigningen der jeg for aller første gang fikk prøvd StS foldekjelen min for en ettermiddagskaffekopp. Kjelen var egentlig bursdagsgave fra bruttern for nesten et år siden, men pga misforståelser og viderverdigheter fikk jeg den ikke fysisk før i juleferien nettopp. Det ble god kaffe i alle fall Å bruke winter gas var vel egentlig bare ubetenksom sløsing, værstasjonen i Bergen målte rett under 10 °C kl 16 i dag Nær sagt som vanlig vinterstid var det nesten bart på den bratte oppturen fra sør, mens på turen ned mot nord var det bortimot obligatorisk med gode brodder, stedvis var stien en bred elv av is og glasert berg. Men det blir jo bare bagateller når man nettopp har drukket en nytrekt kopp kaffe til solnedgangen

Ut på tur i ettermiddag. Alltid bra og komme seg over tåka, og skimte sola gjennom trærne. Måtte av med skia i oppoverbakkene. Har med mat og bensin til 5 dager. Dårlig dekning -har litt 4g/E som kommer å går. Måtte vaske bildene for å få de opp. Ligger ved postkassa på Abboråsen ikke langt unna Kongens utsikt ved Kleiva (Krokskogen) Planen er å gå i gang med en igloo, denne gangen en 8 eller 9 fot.

Åtttende dag ut, hvor jeg devierte fra den offisielle ruten som gikk innenlands og gikk på en svingete vei med utsikt over Stillehavet, kystlinjen, små viker og bukter, klipper og øyer istedet, Minami-awa Sun Line veien. Som etter en stund skiftet navn til Minami-awa Rain Line veien, da et heftig regnskyll for over meg. En dag uten templer å besøke, bare vandring. Utsikt fra Minami-awa Sun Line veien. (Shikoku Henro) Dag 8: Hiwasa - Kaifu

Hatt en herlig, men iskald tur i Fyresdal (indre Telemark). Tidlig på morgenen viste gradestokken 25 negative!

Brukt disse håvene siden 2002 og er strålende fornøyd. Du bør gå for minst medium mener jeg(sjøl bruker jeg large og Xl), ikke stor vektforskjell på de to. Gumminett er også lurt, ikke mesh da det er for tett og tungt å håve med i elv. Her er en large med gumminett i bruk

Følg med på værmeldingen fremmover. Det er meldt 10-15 cm snøfall der denne uken og 60-70 cm neste uke. I tillegg er det meldt 10-11 m/s vind i starten av neste uke og avtagende ned mot 4 m/s lørdag og 2 m/s søndag (Vi var der nå på på lørdag, da var det meldt 1 m/s men blåste mye på toppen. Søndag avbrøt folk turene opp pga vind.) Generelt så vil jeg ikke anbefale noe som helst nå i forkant av følgende grunner som jeg ikke kjenner: - Slår meldt vær til (eller meldt nedbør + samme eller annen kombinasjon av vind&temperatur) så vil skredfaren økle neste uke. Sjekk f.eks. varsom.no og status her: https://www.facebook.com/gaustatoppenfreeride/ Spesielt vindtransporten av snøen der kan bygge opp noen ufine lag i snøen. - Hva er dine skiferdigheter offpiste? Hvordan du/dere kjører, stopper og plasserer dere nedover fjellsiden/terreget påvirker belastningen på snøen og risikoen i gruppen. - Skal dere dra flere sammen eller drar du alene? (Har de andre kompetanse og utstyr ift skred/vurdering?) Ellers er ruta @Lompa nevner fornuftig. Og det legger seg nesten alltid mye snø i søkket Longefonn mot veien. Dvs langs den røde streken til venstre i dette bildet (Skiers right/ryggen rett høyre når du står oppe og ser ned mot Rjukan.) og så ned mot Longefonn. Ikke følg andres spør blindt. Selv om noen har kjørt f.eks. renne 1 så betyr ikke det at snølaget er trygt.. Pga slik værmeldingen ser ut fremmover så vil jeg ikke komme med noen anbefaling enda. Går du uansett, så er nok den ruta @Lompa har nevnt den mest safe ned (og ca der flesteparten velger å gå opp. Innimellom så gås det også mer rett opp fra vinterparkeringen på Svineroi, dette er ikke å anbefale neste uke. )

Kortfell er kjekt. Da slipper man å smøre og det gir normalt mye bedre feste enn smøring, men man får samtidig en del dårligere glid (noe avhengig av type/bredde/lengde på fellen). Jeg bruker kortfell nesten bare om det er jevnt små-bratt oppover et stykke (men vet at andre bruker kortfell oftere). Man får også kortfell til bruk på ski uten spesielle fester på skia: Madshus Intelligrip Smørefrie ski m/mønster i sålen gir normalt godt feste, ofte bedre enn ved bruk av smøring synes jeg, og samtidig god glid i hvert fall utenfor løypene (igjen - min mening) - mine smørefrie ski glir veldig mye bedre enn de jeg har prøvd med kortfell (Åsnes syntetisk og mohair, Fischer, Madshus). På tur med mine smørefrie E99 har jeg noen ganger også med både kortfell og langfell, for bruk ved hhv. bratt oppover og veldig bratt oppover Spesielt ved vekslende føre rundt null eller typisk vått påskeføre er smørefrie ski eller kortfeller kjekt å ha. Da er også forskjellen i glid sammenlignet med smøre-ski mindre enn ved kaldt føre.

Det er mange forskjellige meninger og synspunkt ang. fjellski, og her kommer noen av mine: Ski som skal gå nedi løyper bør ikke være bredere enn f.eks. Åsnes Gamme, Åsnes Amundsen, Fischer E99 (f.eks. er Åsnes Nansen og Fischer E109 litt for brede) Fischer E99 (som jeg har) og Åsnes Gamme er gode allround-ski (for fjellbruk, hytte-til-hytte, telemarksvinger, går fint i løyper). Jeg tror de er relativt like i egenskaper For f.eks. Fischer E99 og Åsnes Gamme passer både NNN BC og 75 mm bindinger bra. For bredere ski liker jeg bedre 75 mm (jeg har E109). NNN BC er litt lettere å gå med, 75 mm (spesielt med vidje) litt mer stabile for nedkjøringer (men sko er viktigere!) For å kunne kjøre telemark er det viktig med gode og stabile sko. F.eks. er jeg fornøyd med Crispi Stetind NNN BC på Fischer E99 Skoa Alfa Skarvet er av flere på forumet her betraktet som litt vel myke Forsøk på konklusjon: Jeg tror ut fra hva du skriver at du bør vurdere Åsnes Gamme eller Fischer E99 (Xtralite). Skisko er viktigere enn bindingstype, så finn noen som passer på foten din (og helst er relativt stabile - Crispi Stetind er bra for meg og f.eks Crispi Svartisen ser bra ut og får gode kritikker på Fjellforum). Så velger du NNN BC eller 75 mm binding etterpå. Bonus-mening (litt kontroversiell kanskje ): Jeg har et par Fischer E99 Xtralite Crown - de er smørefrie og det synes jeg er veldig kjekt utenfor løypene. I løyper går det greit også, men smøreski gir hakket bedre gli (dog ikke mye: husk å bruke glider på smørefrie ski også - jeg bruker flytende i festesonen (det hindrer kladder også)). Fischer er visst kjent for å ha det beste smørefrie systemet. Enkelte andre bråker fælt...

Ja @martin.m, har prøvd meg et par ganger med slik snorløsning. Har aldri blitt helt fortrolig med det, men det er vel mest en vane. Det er uansett praktisk at vottene ikke så lett kan forsvinne. Tipset med "det svakeste ledd" i form av en plastspenne på brystet er god. Om snoren hekter seg og den ikke ryker lett, så er det fort gjort å bli liggende igjen i snøen mens hunder og slede fortsetter uten deg. Jeg brukte tynt skinn av storfe som jeg hadde liggende fra et tidligere prosjekt. Tykkelse og mykhet omtrent som i en skinnjakke. Dette er narvlær/skinn, som vil si at det er ytterste del av huden etter at den er spaltet. Det gir en glatt overflate som er lett å impregnere med lærfett el. Jeg har også noe reinskinn liggende, men turte ikke spandere det på det første paret med votter. Skinn av sau/geit er trolig ikke slitesterkt nok. Og ja, skinn på innsiden av tommelen. Jeg skal legge ut mønsteret. Det er et svært enkelt håndtegnet mønster, uten beskrivelser, anvisninger eller annet. Skal ta det med på jobb og skanne det. Tror det greit lar seg gjøre å få de tre enkeltdelene inn på hvert sitt A4 ark. Det blir lettere å skrive ut i riktig målestokk. Jeg har et annet vindvottemønster også. Ikke så godt egnet til håndflate/tommel i skinn på grunn av måte delene klippes ut, men kan legge ut det også. Går det forresten greit å legge ut .pdf filer som vedlegg, eller er det kun bildefiler som kan legges ut?

Prøvde meg som kjæledyrfotograf i helgen 🙈

Tror faktisk du heller ikke skal fotografere Multer før Gjøken galer har jeg hørt, og da etter Bjørkefinken har pepet.

Litt av faren når mange erfarne "ekstrembrukere" komenterer her er at nybegynnere som leser trådene ang utstyr er tror at varen er noe shit ? Noe som kansje igjen skaper det utstyrshysteriet mange nevner i andre tråder her på FF ? Er vel en stor fare for at Norrøna anorakken holder mer enn nok for over 70% av FFs brukerne men når flesteparten av de som svarer er meget erfarne friluftsfolk som virkelig sliter på utstyret så virker det ikke helt slik. Noe som kan få nybegynnere eller "vanlige friluftsfolk til å avskrive plagget og heller gå i utstyrfella og kjøpe ett plagg 2-3 ganger dyrere. Og bare for å understreke det så er ikke jeg noe bedre men var bare en tanke som slo meg "Just my cup of tea" egentlig

Jeg stusser noen ganger litt over tråder hvor det settes mye vekt på ski, staver, spenn, lengde og smøring. Da snakker jeg om turer med pulk etter utenfor løyper i fjellheimen. Jeg skal ikke påstå at jeg har en fasit eller er enormt kunnskapsrik men jeg har gjort endel erfaringer selv de siste årene med ganske mange turer med pulk og fjellski. Slik jeg ser det så er det viktigste når man skal gå med pulk at man har godt feste og kan gå relativt billig og gjevnt. Det blir ikke aktiv ski gåing og diagonalgang med pulk og fjellski. Altså er kjerne muskulatur i bein, armer og rygg langt viktigere en lengde på ski, staver, type bindinger, teknikk, smøring osv! Jeg går 90% av alle mine turer med kortfeller på og har aldri smørt mine fjellski med noe som helst. Hvorvidt du har 10cm lenger eller kortere fjellski mener jeg har marginalt å si i forhold til god form og muskulatur. Ser stadig vekk at det files på veldig mye rart når det gjelder dette, ting som helt klart har mye å si om du går aktivt på langrenn i oppkjørte løyper men som har minimalt å si med pulk utenfor løyper. Jeg går også mye klassisk langrenn i løyper så jeg har god erfaring med begge deler. Typisk med pulk og fjellski så holder man en snitt hastighet på rundt 20 minutter pr km ved greie forhold og med god form. På langrennski i spor holder jeg gjerne en snitt hastighet på 5-7 minutter pr km. Altså en helt vesentlig forskjell! Det er derfor viktig at man ikke overfører for mange elementer fra langrenn til fjellski og pulk. Husk at jeg her snakker om fjellski og pulk utenfor løyper i terreng og under varierende forhold Er det bare meg som er rar som ser dette slik? Virker for meg som endel er veldig opptatt av spenn i skia, smøring, teknikk, lengder, osv noe jeg syntes er et rart fokus da det prosentmessig utgjør så lite i forhold til godt feste, bra form og god kjernemuskulatur....

Gutta her har fått hver sin slike lykt i gave (og jeg låner når jeg trenger). Synes de er kjekke. https://www.fjellsport.no/black-diamond-moji-salt-water.html

Jeg er enig i disse punktene. I løssnø fylles også parisbrettet med snø (er min erfaring), men på hard snø og annen røff bruk er det fint. Mitt brett ser ikke ut etter mange års bruk, men det er for så vidt billig å bytte. Vi kjøpte jo brett i lag her på forumet for noen år siden nå og fikk de ganske rimelige. Ja, men dilemmaet er det store antall pulker og de varierende forholdene man kan få. I tillegg til spring eller skrå på fronten av pulken så har lasteplasseringen "langskips" enormt stor betydning - større enn man skulle tro. Jeg vet ikke om følgende video vises, men det er utrolig hvordan motstanden øker når vekten flyttes frem i dyp snø.. IMG_0080.mp4

Jeg gjør også dette. Jeg har kjøpt plugger på eBay som er 31 cm og oransje. De er mye sterkere enn helsport sine. Søker du opp eBay tråden så finner du de der. Vet ikke vekta. Men tipper at de veier det samme som helsport sine. Vekt på plugger er et ikke tema på høst/ vinter for min del. Blir for litt kritisk om du ikke får satt opp teltet bra. Link til tråden 31 cm lange plugger, høy kvalitet ikke noe behov for å gå over med kniv og sandpapir. Stiv aluminium. Fin eloksering og hull til tråd midt på. Tipper det er samme kvalitet som Hilleberg sine snøplugger. Link til ebay 87 kr for fem stk pluss 30kr i frakt.

Hovedproblemet med dette er at fukten fra klær/sko inne i soveposen vil forflytte seg ut og inn i selve posen. Kanskje ikke et problem for noen få netter men om det blir mange netter så vil til slutt posen bli veldig våt. Med syntetisk pose har du littmer å gå på kontra dunpose.

Bra topic! Min erfaring som bare er med pariser er følgende: (med accapulca drag) - Dårlige egenskaper i løs/dyp snø. Den tipper nesten alltid til en av sidene selv med relativt lavt tyngdepunkt og fornuftig pakking. - Fronten graver seg lett ned, veldig viktig å laste pulken med riktig vekt/tyngde fordeling. Kombinert med gravende front og at den legger seg over på siden i dyp/løs snø så blir den unødvendig tung å trekke. - velter lett i skrått terreng Ellers fungerer den veldig stabilt og bra om underlaget er hardt og jevnt som i scooter spor eller løyper.

Jeg er sjelden plaget med lyd fra de smørefrie. Kjører du på hardt føre, og spesielt litt ruglete, kan det bråke. Spesielt i skuterspor som Boggabogg refererer til ovenfor Og som nevnt er min erfaring at smørefrie ski glir litt dårligere enn smøreski (og mer i kalde forhold og harde spor), men at det i de fleste tilfeller ikke er plagsomt (eller en gang merkbart). Og jeg har lett glidd fra smøreski en del ganger også (de har sikker ikke glida skikkelig, eller hatt på smøring som streker...). Så gliding hjelper godt (jeg bruker vanlig smelteglider foran og bak, og flytende glider i smøresonen). I praksis ender jeg oftest opp med å bruke mine smørefrie fjellski når jeg skal gå mest utenfor spor, både på kaldt og varmt føre. Og jeg føler jeg kan smøre ski og har ikke noe imot å gjøre det, det blir bare enklere med smørefrie og jeg får godt feste og god nok glid i de fleste forhold (unntak kan være veldig isete føre - evt. kan man legge på klister og få en rensejobb etterpå). Da jeg kjøpte skia trodde jeg jeg bare kom til å bruke dem på typisk vått påskeføre, men jeg tok feil.

Jeg kjørte ned samme vei som jeg gikk opp pga tryggheten ved dette (begynte sent på dagen og gikk ikke helt opp). Men gikk like fult med søker og skredutstyr og sammen med en med erfaring. Regner med du får mer utfyllende svar etter hvert her 🙂 men fra mitt ståsted som nybegynner så ville jeg ikke tatt noen risiko siden jeg kan for lite om skred enn så lenge. Trygge rutevalg er et must. Følg også med på varsom.no

jeg skilte dette ut i et eget tema siden det ble en avsporing fra Ja, det er en Featherlight 120. Den er lett i vekt og helt utrolig lett å dra under alle forhold. Samtidig går den rett inn i bilen uten noe pes. Meiene kan byttes på denne modellen. Kunne gjerne vært levert med skrukarabinkroker, men det setter man enkelt på selv (på sela). Er også kraftig glidelås på denne, men de leveres vel fast med rullelukking tror jeg. Det ble noe feil å sammenligne disse pulkene for prisklassene er jo veldig forskjellig, men vi lastet dem med en eller to unger og dro avgårde i løssnøen forskjellene var utrolig stor.

Usikker på om eg vart sertifisert i sløyd og handverksfaga i grunnskulen og produktet er vel prega av på vera produsert ein sein fredag forsynt med heimabrygg, men ettersom eg har ein del stoffrestar og slikt liggande så tenker eg at eg skal klare å klora saman noko. Skal prøve å oppgradera overtrekka til yeti-look-alike, timewillshow.

Ja, det som var planerat att bli en kilt blev en kjol (skirt, på norsk, väl?). Av praktiska skäl. Och helt öppningsbar så man kan ta den av och på utan att kliva av skidorna. En ficka (lomme) på höger sida. Åtstramning på höger sida. Kjolen är gjord ganska vid, så man måste strama den med ett snöre. Detta för att den skall användas på höst/vinter/vår och det kan vara väldigt olika hur mycket man har på under. Material: Yttertyg: Polyester, laminat. Vattentätt. Innertyg: Skytex 27, soft coating. Foder: Något slags plast-fluff, sannolikt polyester. Fungerar bra. Ganska varm. Att sy på en ficka på höger sida var bra. Passar perfekt för lightern.

Folk kjem vel berre med sine oppfatningar, utan at det nødvendigvis handlar om at dei må ha det dyreste/sværaste? Få av oss i denne tråden som driv med sydpolturar så vidt meg bekjent Mi erfaring er likevel at ein kan ha vel så tøffe tilhøve til dømes på vidda her til lands, som i andre delar av verda. Kan hende (truleg) er de både varmare og tøffare i kroppen enn meg, men når 15 minus, høg luftfuktigheit og kuling går i ekteskap har eg faktisk behov for litt verbeskyttelse Og dei fleste her har formulert omlag noko slikt "sikkert bra jakke blablabla, men til fjellet er den for blablabla....". Altså ingen som har sagt noko om at plagget er dårlig, men dei har sagt noko om kva dei tenkjer om plagget føresett slik og sann

Har opplevd det samme, og har opplevd det motsette. Varmevatn har super effekt. Men, eg tek dei ikkje av og på mange ganger ila sesongen. Dei får stå på gjennom sesongen, evt til eg treng å smørje

Det ble tatt prøver som ble sendt til dyrking, slik ble det identifisert at det var en ESBL-variant. Fastlegen var flere ganger i kontakt med Ullevål, om jeg burde vært lagt inn, men de ville vente i det lengste, for det er krevende å ha pasienter med multiresistente bakterier. Isteden lå jeg hjemme og knasket spesial-antibiotika som jeg fikk på apoteket, og slapp å ligge på isolat.

'Spikkj lite seljestikk og legg årsgamal lutefisk under, så fær du godver og haudepine framåt til Olsok om ikkje lengre...' «Jan Skrotnes»

Fint vær og fin tur. Fredagens utflukt var også en prøve på om det var mulig å komme rundt Li. Det er en stund siden jeg har gått min vanlige vintertur, og hadde lyst å prøve - i det fine været. Det var is og frost. Lørdagsmorgen ringte broderen. Værmeldingen var skikkelig god for lørdagen, men ikke så god for søndagen. han lurte på om jeg skulle på tur. Eller rettere, hvor jeg skulle gå. Jeg nevnte Li. Der, mente broderen, det ville være for mye is til at han kunne være med. Han er skikkelig skeptisk til Li i kombinasjon med glatt føre, etter et uhell på en tur her. Jeg mente det ville være mulig å komme rundt. Denne gangen ble det ingen tur sammen. Jeg for til Dale og broderen valgte Hå som utgangspunkt for sin tur.har først og fremst vært en "treningstur" for å komme i form til turer i heia. Og trening om vinteren har gitt resultat om våren og sommeren. Det må være nesten 30 år siden første gang jeg gikk denne turen. Det Med så mange vintrer rundt samme rute - den er lagt om litt gjennom årene - så har det også blitt noen turer på snø og is. På vei mot Dale er det et par bergvegger langs veien, som klart forteller om forholdene. Er disse glasert, dekket med is, vil det bli vanskelig å komme fram langs sjøen. Det så fremkommelig ut... På Dale var det alt mange biler. Langt fler enn det som er vanlig for en lørdag. I stien opp mot toppen, det som heter "Sprettraubakken", var det en hel gjeng på vei oppover. Det var i hvert fall noe av forklaringen på alle bilene. Det var is i stien. Den var det mulig å komme rundt, men slikt tar tid. Hva jeg ikke har opplevd tidligere var at det hadde lagt seg is på svabergene nede ved sjøen. Der var det enkelte plasser spinnglatt. Jeg gikk forsiktig...Eienerneset og opp mot toppen var det som alltid greit. Det var is på de vanlige plassen, og her kommer erfaringen til hjelp. Jeg vet hvordann jeg skal komme rundt eller over disse plassene. I skogen fra Det var tross alt lørdag. Likevel var det folk i stien. Til og med en gjeng gutter som sprang kjapt forbi. Det satt også et par og hadde kaffe på et svaberg. De hadde startet på Li, og var overrasket over hvor mye is det var. I tillegg kom det folk i mot. Jeg har egentlig ikke truffet så mange folk på rundturen utenom de fine dagene på høsten. Det fortsatte med bikkjer, folk og unger i mot på min vei nedover mot Dale. Været var det som hadde lokket folk ut i terrenget. Det var sol og lite vind. Selv om det nok ikke var mer enn en grad eller to nede ved Dale, så var det frost oppe mot toppen. Det hindret ikke folk fra å ta ut i flokk og følge - en lørdag i januar. Jeg var ved bilen i halv tre-tiden. Selv om det ikke var gode forhold, hadde jeg ikke brukt spesielt lang tid rundt. Jeg hadde startet sent. En fin tur på en flott dag.Les hele artikkelen

Jeg fikk julelys til teltet rett før jul, og strekte bruken av disse inn i nyttårshelga. Går det greit å omdefinere disse til #instalights, og dermed bruke dem hele året, eller er julelys kun julelys for alltid? 🤔 Hva sier mannen med (litt) erfaring @Espen Ørud? 😄

Jeg gikk på en infeksjon med multiresistente bakterier på en tur alene i Finsetraktene i fjor. Dvs. jeg begynte å kjenne symptomer underveis, skjønte ikke riktig hva det var, men ble skikkelig dårlig dagen etter jeg kom hjem, var sykmeldt i en måned, og var hakket unna sykehusinnleggelse. Det ble aldri funnet noen plausibel forklaring på infeksjonen, så jeg var vel heldig med timingen - infeksjonen kunne ha slått meg ut mens jeg var langt fra folk og dekning. Jeg fikk meg en vekker der, og etter det kjøpte jeg meg en InReach, som jeg har med på alenetur både på fjellet og i Nordmarka, så har jeg mulighet til å kommunisere med utenverdenen om det skulle være behov for det.

Eg er samd i at ein ikkje treng gjere dette til rakettforsking. Det er forskjell på langrenn og fjellski. Men likevel, skal ein gå langt og lenge, eller har hyppig frekvens i fjellet, tenkjer eg at eg må protestere litt. Det heile synes eg kjem litt an på kva ein vil ha att for det ein legg i beina. Altså handlar det litt om energiøkonomi. Eg er veldig glad i mine lekne Nansen, over Josten, i store mengder laust på Svalbard og i bratte sider på Sunnmøre har eg mora meg med dei. Men det er heilt klart at eg får att meir for det eg trykker ned i mine Amundsen, på dei flatare turane. Ei ski med spenn, og rett spenn, gir betre glid. Det er god økonomi,anten ein går med fellar eller ei. På lengre turar vil eg også vite at når eg svingar inn på eit scooterspor, elle når snøen sett seg fast og fin, så kan eg lange ut. Og jau, faktisk på lange slake parti, i noko som kan likne diagonalgang. Og eg smører skia mine ein del, også når eg går med pulk Det morosame er at desse "nerdedetaljane" også har vist seg gyldig for dei med mindre erfaring. Eg har siste 2 åra ferdast mykje på ski med ei og same venninne, som har eit par Cecilie skog. Litt for mjuke til henne og hennar bruk, men ho var nøgd, brukte dei på Svalbard på tur mellom anna, og synes livet var topp. Så lurte eg henne til å spenne på seg sin sambuars Amundsen før ein vekestur i viddelaandskap. Etter ein km stoppa ho opp, lett indignert "desse skia går av seg sjølv! Det erkje rart eg støtt slit med å halde fylgje i slakt terreng". Klårare tale kan ein vel knapt få, frå ein person som tidlegare ikkje hadde hatt noko forhold til ski, spenn osv. Eg er samd i at ein ikkje treng all verda for å komme seg i gang med fjellskiturar. Men at skilnadane ski imellom er ubetydelege i den samanheng er eg ikkje samd i, når ein har eit visst volum på skidagar.

Det ble årets første "Over vidden" på meg i dag, gitt - riktignok med juksebane ned fra Ulriken til slutt : Måtte på med broddene (prøvde Chainsen Trail) da jeg nærmet meg Fløyen, mye is på veien. Da jeg kom opp på Rundemanen kom det på en Brynje Arctic ullvest, vinden bet godt der. Var fornøyd da jeg varm og med god puls kom opp fra Øvre Jordalsvatnet og opp på Trappefjellet, og kunne se meg tilbake - nå var de verste stigningene unnagjort: Tar som regel med meg mer varmt tøy enn jeg tror jeg trenger og det passet fint i dag - sur vind, mer skyer enn meldt og til og med en liten snøbyge Til tross for at det var tungt å gå - det var bare hist og pist at skaren virkelig bar - brukte jeg nesten alt jeg hadde med, inkludert PowerHoudien. Et par sokker, en ziplongs og en tynn ullskjorte var alt som ble liggende i sekken hele veien. Det gikk lit senere enn normalt, så jeg droppet "kokestoppen" - spesielt siden jeg hadde glemt å ta med kaffe. Amatør! Nådde fram til Ulriken til solnedgang, men da hadde allerede solen blitt dekket av skyene. Jeg var sliten etter å ha gått over 15 km på tildels svært tunggått føre (i etterkant ser jeg at jeg burde valgt Chainsen Light-broddene sånn som føret var), så jeg var glad for å se at banen gikk Det ble en billett og en kopp kaffe i kiosken, og bane og buss hjemover. Slitsom, men fin tur

Et annet aspekt med utstyrshysteri er andre "verdier" av gammelt utstyr. Utstyr som man tør å bruke hardt fordi det er velbrukt har for meg en stor egenverdi. Hvem tar med randoski til 12000 på en fjelltopp som det stikker steiner opp hele veien? Til og med noen års gamle fjellski er for fine til slikt bruk. Så tar man med 15 år gamle Åsnes-ski, og skiene brukes hardt over stein og kvist, og etter turen er stålkanten/sålen "like fin", mens de nyere skiene ville blitt herpet av mye mindre. Ref alt tullet Åsnes hadde med stålkanter som løsnet en periode. Da får gammelt utstyr en renesanse og en egeneverdi, for man kommer seg faktisk på tur når de med dyrt randoutstyr sitter og glor i skjermen, eller har kjørt land og strand for å finne gode forhold. Det er nok av dem - og jeg har randoutstyr til en liten formue selv som jeg ikke har brukt mye. Første gangen var i Okstindan og da kom folk forbi meg på fjellski i en rasende fart ned fjellsidene. Da innså jeg at utstyret ikke betyr alt, men trøstet meg med at jeg bor på en øy. Jeg tror og håper at de med utsyrshysteri her på forumet har som en intensjon om å komme seg på tur og bruke utstyret. Det er ganske OK når man er inne i periodene (slik som nå med skikkelig vinter), at man kan bruke utstyret sitt. Hvis det ikke blir brukt over mange sesonger går man kanskje lei og begynner med noe annet i stedet.

På den siste dagen i den første uken av turen kom jeg til kysten, hvor vandringen også ble møtt med det våte element fra himmelen. Turen begynte og sluttet med et tempelbesøk, og underveis fikk jeg møte både oppsiden og nedsiden av osettai (som er 'gaver' gitt til pilegrimene fra de lokale, som et tegn på støtte og hjelp). Tempelbygning og pagoda i Yakuōji-tempelet. (Shikoku Henro) Dag 7: Byōdōji - Hiwasa

Utstyrshysteri er en grei ting å ha. Jeg var på handletur før jul - og var innom Norrøna. Der hang det jakke til 12.000,. og bukse til 10.000,- . Da kunne jeg fortelle bestyrerinnen at mine bukser til 3.800 faktisk er billige....

Klarte ikke å la være å ta bilde av fullmånen i går kveld 😀

Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.

Bare å ta bildene rett utenfor døra .. så slipper man å gå noe sted ..

Er du alene i det område er det et par ting som er viktig. Pulkpose til teltet, Artic bedding til sovesystemet, og dobble stenger til teltet. Dette gjør at du kan slå opp teltet fort, og med et fast snøre fra teltet til pulken blåser ikke teltet avgårde. Mange taper stengene slik at de bare delere seg midt på. Du bør også trene på å sette opp teltet med hansker. Slår opp mitt Patagonia med dobble stenger og tre stk plugger på under 3 minutt etter litt øving. Har smurt stenger og stangkanaler. Når det gjelder Multifuel har jeg valgt som mange andre en MSR XGK. Hovedgrunnen til dette er lavt CO produksjon, driftsikker, og gir bra med lyd slik at du hører hvordan den har det. Ulempen er at den litt on/Off typen, og har veldig lite regulering. Men føler meg veldig trygg med den. Den bør du også øve en god del på, slik at du vet hvordan den oppfører seg, siden du må i mange tilfeller forvarme i ytterteltet.

For meg stod valget mellom en Trangia X2 eller en standalone brenner. Valget mitt falt på en Optimus Nova rett og slett fordi med ombyggingssettet fra Trangia til en femtilapp kan jeg sette den i trangiasettet når jeg skal lage mat til flere. Eller bruke den som en standalone brenner når jeg er på alenetur og ikke orker å dra på trangiasettet. Ombygging til Trangiaknfigurasjon tar bare et minutt eller to og kan gjøres hjemme i furteboden før turen starter. Måtte dog utvide hullet til slangen litt på trangisettet...mend et var også lettvint me den alminnelig rundfil.

Jeg går mye sør-vest i Jotunheimen, og følger bare stikkede løyper når sikten er lik 0 så stort sett lager jeg egne spor. Jeg har 2 fjellskikombinasjoner: Amundsen +BC Magnum + Crispi Svartisen/Stetind. Dette bruker jeg til litt lengre turer der jeg ikke skal for mye opp og ned igjen. Kanskje også om det er hardt føre, det kommer av at spennet i Amundsen gjør at de ikke subber like mye og evt sliter på smurningen/fellene. Denne kombinasjonen er fult mulig å kjøre med, men da MÅ du ha skikkelig stive støvler. De jeg har nevnt er det. Alfa Skarvet er nevnt tidligere i tråden, de er varme, men ut over det er de ubrukelige i mine øyne. Jeg har et par som jeg har liggende innerst i boden som jeg har brukt kun 1/2 sesong. De blir liggende der, for problemet med Alfa Skarvet er at sålen er for myk, og like lite vridningsstiv som en kokt makaroni. De gjorde Amundsen skiene uhåndterbare i nedoverbakker og farlige å traversere med på hardt underlag fordi de ikke greier å kante skien, fordi støvelen vrir seg i stedet for at skien kanter. Så med BC er støvlene det viktigste redskapet til å få bra skikontroll, og de må være stive. En annen ting med BC er at støvlene har en tendens til å gi gnagsår på hælene. Jeg har Crispi Svartisen i BC og 75mm. BC utgaven får jeg gnagsår på hælen av, 75mm tar jeg på meg om jeg har gnagsår.. Altså "samme"støvel men himmelvid forskjell i forhold til gnagsår, støvlene er identiske bortsett fra sålen. Jeg har i alle fall knekt koden for meg og min søsters del (hun har Crispi Stetind). Jeg fant tilfeldigvis ut at det virker som om sålene på BC støvler er for lave bak innvendig, altså sålen er svakt buet nedover bak mot hælen. Det gjør at ved nedtråkk så preses foten NED, ikke som mange tror at den dras opp fordi foten er løs. Hun hadde 2 stk gnagsår av 5 kroners størrelse på hælene etter en ukestur dagene før påske som var riktig ille. Når vi møttes i påsken bygde jeg opp støvlene hennes under innleggssålen trinnvis fra ca 7cm foran hælen og til helt bakerst. Fra 3cm og bakover økte jeg høyden med ca 4-5mm totalt. Vi gikk 170km i påsken og gnagsårene grodde! Mitt andre fjellskipar er Ingstad + Voile 3pin Traverse (10mm plater) + Crispi Svartisen. Ingstad skiene er fenomenale å lage egne spor med og de flyter godt både til å gå i løssnø og å "renne rett ned resten av bakken" De er litt stive så svingegenskapene er litt dårligere en innsvingen skulle tilsi, men merkbart bedre enn Amundsen. Dette er de fjellskiene jeg desidert bruker mest. Lengden jeg har er +10cm på kroppshøyde som jeg syns er passe. (Amundsen er +20cm). Svartisen støvlene er varme og super-komfortable. Litt myk såle gjør at de flexer fint under gange, kanskje litt lite vridningsstivhet i sålen gjør at de ikke er pinnestive å kjøre med, men wiren på bindingen stiver godt opp de gangene den er i bruk nedover. En 75mm binding/støvel kombinasjon veier nok en god del mer enn en BC, men har muligher for bedre stivhet ved å bruke wire. Med en god støvel kan du nok bruke BC Magnum på Ingstad. Altså skal du gå først og tråkke egne spor er mitt forslag Ingstad. Et annet alternativ er Fisher E109, de har tilnærmet identiski mål, men mykere i spennet. De svinger bedre, men flyter til gjengjeld dårligere når du går,fordi de bøyer seg mer.

Jeg har lakkert toppen av pluggene, slik at de synes bedre, satt på reflekssnor. Da er syns de bedre og er ikke så vanskelig å finne igjen. Setter de noen få cm over snøen, slik at de kan trås litt ned, og dra de opp med løkka. Har også litt tape på rephylsa, slik at jeg ikke mister den. Da har jeg både repstang og helsa, samt tape på et sted om uhellet er ute. En vanlig reflex gjør det enklere å finne telte i mørke. Eller for letemannskaper. Fester alltid teltet i pulken med en karabin. Da blåser det ikke avgårde og det blir riktig vei i forhold til vinden. Kjekt når du tørker teltet i stua også. Har et tynnere tau i andre enden, hvis det blåser og du ønsker å snu teltet i forhold til vindretningen ( eller blåser for jæv....) da er det lettere å sette opp alene. Hele stormmatter er digg😀