Vinnerliste

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

Litt tøff sky på Storheia i Trondheim idag tidlig

Teste formen, støvler, klær og sekk i dag. Og lufte firbente. BC'n gikk i koma etter turen, så jeg tror formen er grei, til tross for flere unnskyldninger enn løpeturer i våres. Turen gikk opp til Hallingskarvet. Været var perfekt for å teste hvor vind- og vanntett turtøyet var.

Har fartet bittelitt i nord, Trænafestivalen og seiling til Lofoten. Var på toppen av Gompen på Sanna. Derfra utsikten mot den toppen som ikke er Trænastaven, for Trænastaven ligger bak denne igjen. Også har jeg gått på Svartisen, Engabreen! Og besøkt Bunesstranda, flott plass!

Her kommer omsider en liten rapport fra en 4-dagers tur på Hardangervidda øst i starten av Juli. Klikk her for å lese turrapporten! Klikk her for å lese turrapporten!

Etter litt biltrøbbel (knust bunnpanne og nye hjullager fram og bak = bil er dyrt) kom jeg meg på veien mandag ettermiddag fra Trondheim. To solrike dager hadde allerede gått fra meg så nå var jeg nesten litt for gira på å komme meg ut! Sov noen timer i bilen på Saltfjellet før jeg fortsatte inn til Sulistjelma øst for Fauske i Nordland. Hadde egentlig planer om å gå fra Lomihytta da distansen herfra var noe kortere. Skulle jo bære med ski og randosko, så det er fint å korte ned avstanden til snøen. Men veien inn dit var stengt pga brubygging 2-3km før demningen så det ble til at jeg kjørte opp mot Tverrfjellet, hvor jeg har lest at de fleste går fra. En kilometer før parkeringa var det midlertidig mye snø enda, men jeg kom meg videre, såvidt! Startet dagen med å åpne veien for sommeren Parkerte noen hundre meter før den angitte parkeringa, her var det fremdeles mange meter med snø på veien. Videre gikk jeg opp til høyde på 1060m og fulgte kurven inn til ei gammel hytte/brakke. Ikke mange hundre meterne etter kunne jeg endelig ta på meg sko og ski, tidligere enn antatt da jeg var forberedt på å måtte gå helt oppå Sulitjelmaisen (1350m) før skiene kunne teas på. Oppe på 1060m, herfra ble det mye ur inn til snøen Kunne ta på skiene på 1060m, det betydde nesten 900 høydemeter sommernedkjøring! Reinsdyrene var aldri langt unna Oppe på Sulitjelmaisen Dette var en særlig varm da, yr meldt 25c nede i Sulitjelma, så jeg var litt spent om snøen skulle bli for råtten og dyp. Jeg gikk opp sør for brefallet, hvor de fleste går opp men måtte av med skia å klyve litt på berg på toppen her. Tok ut ny nedkjøringsrute nord for brefallet hvor det så mye bedre ut så lenge jeg ikke var for nær den oppsprukne isbrearma. På kartet så det ut som at isbreen var veldig flat inn til Suliskongen, men den helnet desverre litt neddover, greit når jeg gikk til Kongen, men det betydde at det ble noen høydemeter opp på returen! Suliskongen (1906m) til høyre, Dama (1781m) til venstre Fra brefallet og over til foten av kongen var det 3km, så gjensto det litt over 500 høydemeter opp til toppen. Snøen var fremdeles utrolig bra og det begynte å skye litt over da svenskeskyer angrep fra øst med torden å regn. Den ene skyen kom noe nært, og jeg tok meg ekstra god tid opp slik at bygen kunne passere. Er litt kjipt å stå på Nord Norges nest høyeste topp med en hissig tordensky over deg! Stortoppen (1822m) fortjener nesten ett mer tindette navn synes jeg, flott topp! Tordenskyen som lå over meg fortsatte sørover ganske fort heldigvis Stortoppen med regnbyger i bakgrunnen Utsikt fra toppen av Suliskongen Gullhav ut mot Bodø Innskriving i boka Jeg ble på toppen i nesten 2 timer, lyset varer jo for evig, og jeg hadde det ikke travelt. Så bare frem til å få kjøre ned i kveldslyset. Skrev meg inn i boka som årets første, i ei bok som hadde ligget her lengre enn jeg hadde levd, og jeg er snart 30 år Gammel. 4G dekning hadde jeg også, så det ble noen snaps før jeg kunne starte nedkjøringa. Nedkjøringa var helt fantastisk, surfet på slusj som verken var for dyp eller sugende. Ble mange svinger ned til breflaten før fellene måtte på. Var på dette tidspunktet litt i ekstase over hvor bra det var å kjøre ned da jeg aldri har kjørt ski i juli før! Siktet meg inn på Stortoppen da jeg gikk tilbake og holdt meg nært den før det gikk nedover på siden av brefallet. Her var det brattere enn det så ut til da jeg gikk opp, rundt 45 grader, så dette var ei fin avslutting på nedkjøringa! Her var det bare å nyte nedkjøringa! Kveldsprofil av Dama Siste nedkjøring nordvest for brefallet Kart over turen. Distanse tur/retur: 24,1km. Høydemeter: 1375m

Dagen før grotteturen gikk turen inn til Nord Norges nest høyeste fjell, Suliskongen på 1906m. Selv om det er juli tok jeg med randoski og fikk en uforglemmelig nedkjøring på utrolig bra slusjføre! På tur innover mot isbreen På Sulitjelmaisen Utsikt fra Suliskongen (1906m) Fikk nesten 900 høydemeter nedkjøring på julisnøen!

Etter noen dager var suget til fjellet for stort, jeg bare måtte ut på tur. Denne gangen var planen å padle Ally kanoen inn til samme sted (og videre) som jeg gikk inn til for noen uker siden. Dette er en lang padletur, 15 effektive kilometer totalt og to bæringer (en mellom Øyervatn og Sandvatn, og en mellom Sandvatn og Grodvatn). Problemet kom for fullt da jeg sto i enden av Øyervatn, klar til å sette ut kanoen. Øyervatn er svært og derfor har det lett for å bli store bølger. 12 ms vind fra nord vest… Jeg sto der-litt små sur, og så utover vannet, hvite skummtopper på bølgene. Dette vil ikke gå! Jeg var usikker på hva jeg ville, men til slutt bestemte jeg med for å gå i retning av Gjevarvatn som ligger sør-øst for Øyervatn. Etter litt ompakking var det klart for å gå nedover. Ettermiddagen kom fort, det første jeg gjorde da jeg kom ned var å sette opp teltet og få i meg noen kalorier (det var nemlig ikke så mange igjen i skrotten). Du kan gjette hva jeg gjorde når maten var innabords, jo nå var det tid for fisking. Jeg hadde aldri vært i dette vannet før så jeg visste ikke om det var noe fisk her. Det gikk ikke mange kastene før jeg kjente napp, og plutselig satt den! Etter en kort økt var fisken sliten og jeg kunne dermed håve den opp. Det var en, jeg må helst få et par til for å bli mett i kveld. Etter en liten halvtime lå fem fine ørreter klare for steking. Det viste seg at det skulle bli et godt måltid, nå ventet teltet og soveposen… Neste dag gikk marsjen mot langs Gjevarvatn og bort til Ufstjønn, og videre ned til Brutjønn. Jeg er nysjerrig på disse vannene, hva av fisk venter her? De første fiska fikk jeg langs Gjevarvatn, her fikk jeg ikke større enn 2-300g, det er fin stekefisk, men jeg skulle likt å få litt størrelse på den. Da jeg kom til kulpene mot Ufstjønn var det helt klart mer fisk, men bare av samme størelsen, noen litt mindre. Her fikk jeg nesten fisk på annethvert kast, jeg tok opp alle sammen for kultiveringens skyld. Ned til Brutjønn er det 30 meters nedstigning, her var det mange fine små kulper. I en av kulpene fikk jeg napp av en kilosfisk, jeg så den i overflaten der den fulgte etter Sølvkroken spesial spinneren min. Søren at ikke den beit på! Da jeg kom tilbake til leiren lagde jeg fileter av ørretene jeg hadde fått, de fleste var røde å fine i kjøttet. Disse (skinn og beinfrie) filetene ble kuttet opp i terninger og dretter puttet oppi Lofoten fiskesuppa. Denne suppen smakte helt himmelsk! Jeg la meg litt tidligere denne dagen, grunnen var de tusen millioner mange knottene som suste rundt, knottnettingen var til hjelp, men de var plagsomme selv om. Nå var kunsten å komme inn i teltet uten å slippe en fantasilion knott inn. Det gikk dessverre ikke helt som planlagt. Da jeg hadde kommet meg inn i teltet hadde gått nøyaktig to sekunder, det var dessverre for mye… Etter en liten time med hardt arbeid var de fleste knottene drept, endelig! Nå skulle det bli godt å sove! Neste morgen våknet jeg klokken 08.00, solen skinte mellom skyene på teltet slik at det ble en dødelig temperatur i teltet. Knotten var ikke så ille denne morgenen, fordi det blåste en herlig frisk bris. Etter litt pakking var teltet nede og sekken pakket, jeg var klar til å dra. Med tung sekk kjentes bakken opp de 60 bratte høydemetrene til foten av Øyrevatn hvor bilen ventet. Turen var topp, jeg har blitt kjent på nye områder og vet mer om hva slags fisk som er i området (det er mest småfisk, men større fisk kan muligens fås med litt flaks). Er allerede lysten på ny tur, det blir nok ikke så lenge til!

Fosenferie tur 3. Det ble ikke tur i går, da tre av fem var på sjøen for fiske med garn og pilkestang. Idag derimot tok vi igjen beina fatt, dagens turmål var Roteheia i Leksvik kommune. 2,3 km inn og 280 høydemeter der mesteparten av stigningen kom på slutten kjennes godt for små bein. Fin utsikt mot Munken og Grønliklumpen. Morsom sti, minstejenta på fem glemte høydemetrene opp og ned gjennom lek. Oppover det verste fant noen ut at hun skulle lære seg å telle til 200, og vips var hun oppe. Ned igjen gikk det så fort at jeg bare fikk bilde av andre...

10 dagers rundtur på sentralvidda med utgangspunkt fra Tinnhylen. Resultatet ble ca 20 ørreter over 400 gram, flere rundt kiloen og største på 1,3 kg Fikk føle på mye varierende vær, men en fantastisk tur! Besso leverte førsteklasses gjestfrihet og mat i toppklassen

Oppover fin bilvei et stykke Denne dagen ble det en tur av den lange sorten, hele 22 km og 1068 høydemeter. Egentlig hadde jeg tenkt å bare gå opp til toppen av trappene ved Prestholtseter, men så tenkte jeg likesågodt at jeg skulle ta turen innom hytta til avdøde filosof Arne D.E. Næss – Tvergastein. Skal du gå denne turen så beregn å bruke hele dagen, det går lett 7-8 timer på runden med pauser. Det er stort sett merket hele veien, noen få unntak som alikevel ikke gjør det vanskelig å finne frem. Sjekk gjerne værmeldinga før du går denne turen, været på fjellet kan skifte fort så ikke gå om du er usikker. Link til turen på UT.no Sjekk flere av mine turer på Norhike Hallingskarvet Vestover mot Haugastøl Østover med Prestholtseter der inne Prestholtseter – verdt et besøk! Flotte trapper oppover Her stopper de fleste, jeg går videre Enorm utsikt østover, jeg sitter litt nedenfor Prestholtvarden på toppen Nedover ved Eimefonni Sørover mot Ustaoset Hytta Tvergastein Utsikten sørover fra Tvergastein

Årets sommertur er nå over, og nå sitter vi igjen med en rekke minner og erfaringer fra turen som gav oss 373 km mer under beina. Hvert år går vi Norge på langs etapper, startet i 2013 med Finnskogleden som første mål. I hovedsak prøver vi å følge Grensesømmen med noen egne tvister. I år startet turen fra Vauldalen som ligger i Røros kommune, nesten helt inntil Svenskegrensen. Det var der vi avsluttet turen i fjor. Sekken føltes overkommelige med sine omtrentlige 24 kg. Turen var en fantastisk opplevelse, på både godt og vondt. Vi fikk utfordret oss selv, og følt på det å mestre mange aspekter med å leve og vandre i naturen. Historiene og opplevelse fra turen vil vi nå legge ut på bloggen vår (grensedager). Første dagbokinnlegg; Avgårde fra Røros var vi rundt 13.40 med depotsjef Lasse som stabil sjåfør. Både sau, reinsdyr, trege svensker og en sliten syklist så vi mest vi suste mot grensen. Når vi nærmet oss Vauldalen kunne vi skimte Vigelfjellet i nord, og område i hadde gått i året før i sør. Lasse slapp oss av ved veien og vi trasket av gårde etter å ha sagt ha det til sjåføren. Første stopp var 100 meter etter starten for å prøve å legge ut en snap og et Facebook innlegg for å vise at turen var startet . Neste stopp etter det igjen var 150 meter for å smøre oss med solkrem. Når vi kom til Grevsjøen, hadde vi gått 2, 5 km, da måtte føtter og skuldre hvile. Tre sykler så stod fint plassert langs stien. Eierne av syklene traff vi i løp av dagen. Ei i turfølget hadde bodd mange år på Sørlandet, verden er ikke så stor. Ikke lenge etter så vi turens tre første ryper. Før vi kunne slå opp teltet for første gang, måtte vi ta fram vadeskoene og passere en svær elv. Ok, ikke så svær, men var litt strøm i den. Det klarte vi fint med litt røde legger etter det kalde vannet. Nå ligger vi i ny teltet og hører fuglene synge og regnet piske mot teltduken.

Flotte bilder Hermansen og Heriks! Har eksperimitert endel med stjerne/nattbilder, og finner ut at her har jeg mye å lære! Det er ikke enkelt og jeg må stadig prøve nye teknikker både med selve forotgraferinga ut i feltet for så å sitte i noen timer på Photoshop etterpå. Det er moro når man får det til, men samtidig vet jeg at nytt/annet utstyr/objektiv hadde kommet godt med. I bildet her bruker jeg ett 12-24mm F4.5 objektiv, langt fra ideelt for nattbilder. Her er ett bilde jeg var sånn passe fornøyd med, dog det vises at det er redigert/satt sammen av flere bilder er det det beste jeg har klart med utstyret og teknikken jeg kan. Bildet har jeg fått solgt til pris som finansierte turen og mange flere! Orginalbilde For å 'jukse' meg litt til at bilde skal se bedre ut enn ett bilde med høy ISO tok jeg to eksponeringer, ett for landskap (4min lang eksponering med 400ISO) og ett for stjernene ISO 2000, 30 sek. Jeg gjør dette rett og slett fordi at ett helt bilde med 2000ISO ser mye mer støyete ut enn hvis jeg har ett bilde hvor det er kun stjernehimmelen som er i 2000ISO. Man kan alltids fjerne støy i mange forskjellige programmer, men her har jeg ikke valgt å gjøre det da jeg synes jeg mister for mye detaljer om jeg fjerner litt støy. Så ble det justeringer av hovedsaklig lys/høylys av hvert enkelt bilde i Lightroom helt til jeg mente de kunne passe sammen. Jeg la inn bildene i Photoshop og satte de sammen med History Brush Tool. Man må kanskje gå litt fram og tilbake da kanskje ikke bildene stemmer helt overens den første, andre eller tredje gangen. Etter at de to bildene var satt sammen gikk jeg tilbake til Lightroom og redigerte ut versjonen som jeg tilslutt ble fornøyd med før jeg gikk tilbake til Photoshop å redigerte enda litt mer. Selve lysene i Sunndalsøra var vanskelig å få til uten at jeg ødela lyset i resten av bildet, så jeg måtte redigere ett nytt bilde der jeg kun fokuserte på Sunndalsøralyset og satte det inn i hovedbildet helt til slutt. Jeg prøver å gjøre minimale justeringer på bildene, men på stjernebilder må jeg alltid eksponere opp bildene ganske mye. Temperatur/farger er også noe jeg ofte forandrer endel på. Orginalbildene til venstre. Ferdig redigert bilde i Lightroom midt i. Ferdig satt sammen bilde i Photoshop til høyre. Mest tid ble brukt etter denne første prosessen og fram til hovedbildet som du så først i innlegget her. Med ett slikt objektiv har jeg enda ikke klart å fått noe bedre bilder av Melkeveiens senter enn noe som det her.

Morgentur og ikke sur, i det hele tatt. Var på tide å lufte kroppen etter noen dager med beina høyt. Fin oppladning til fjellturen til uka.

3 dager i knottland (Birtedalen i Telemark) Etter noen dager var suget til fjellet for stort, jeg bare måtte ut på tur. Denne gangen gikk turen i Birtedalen som ligger i Telemark. Knotten var en stor plage om kvelden og på morgenen når det var stille. Fisk ble det også... Les turen her

Måtte bare helga komme

Dette blir å spore av litt, men når man først har Photoshop så kan det være lurt å utforske litt med lagdelte bilder og verktøyene History Brush og de ulike Healing Brushene. Her er ett testbilde jeg tok for noen år siden da jeg tok med meg noen lommelykter opp i Nævra mellom Trondheim å Stjørdal. Bildet ble tatt med ett fullformatkamera, men med ett DX-objektiv. Orginalbilde Klippet og justert på, målet var å få ett bilde som skal se justert ut, målet mitt var å få ett litt eventyrlignende bilde. Ettersom bilde manglet litt eventyr lånte/stjal jeg noen trollbilder fra nettet. Resultat Ett annet eksempel av bildene jeg har tatt, men nå begynner det å bli mye manipulering her! (tatt i gamle Trondheim Kommunehus)

Prøvde meg på ett vanskelig bilde inne i Svarthammarhola ved Fauske forrige uke. Inne i rommet satte jeg fra meg kameraet og satte på Interval Timer Shooter som tar mange bilder mens jeg gikk rundt i rommet. Jeg ville få ett bilde hvor du ser hele landskapet i rommet, geologien i berget samt at du skal få ett lite snev av hvor stort rommet er. Klarer ikke å bli fornøyd med bildet selv, det er vanskelig, pluss at jeg har tatt så mange bilder at jeg har ganske mange muligheter til å plassere lys der jeg vil for å skape effektive bilder. Jeg har også failet litt på intensjonen om å få deg til å se hvor stort rommet her, da jeg blir for liten i bildet (tror jeg?). Da det var svært mørkt her var det vanskelig å finne ut hvor det er best å stå i forhold til kameraet. Jeg hadde kun med meg hodelykt (og ekstra batterier selvsagt). Ideelt sett har jo fotografer med seg lyskastere og flere lommelykter for å ta slike bilder. Noen av bildene, totalt ble det over 30 bilder.

Har tilbragt noen timer på moltemyra og unnagjort årets plukking tror jeg, i alle fall lavlandsdelen så få vi se litt nærmere om det er noe å plukke på fjellet senere. Så da er man vel klar til å starte med blåbæra

Sommerferien på Fosen er godt i gang, som to innlegg over viser. I dag gikk turen inn i Berga på Stadsbygda, til Helleristninger og gamle boplasser.

Denne hadde jeg ikke fått med meg, men veldig hyggelig er det ihvertfall. Løsningen er prøvd og testet til 100%! http://www.kartverket.no/Kart/Gratis-kartdata/Hele-Norge-rett-i-lomma/

Du vet det er fellesferie når: du får 2makrell og 3 påhengsmotorer på stang i løpet av noen ettermiddagstimer på Kvarodden ved Kristiansand Første gang stoppet vedkommende og svivelen røk. greit nok ? Andre gang prøvde jeg å varsle båtføreren om at han lå for langt mot land. Vedkommende ga meg tommelen opp og fortsatte rett i snøret. Mannen stoppet og fikk fridd utstyret fra propellen sin. Tredje gang kom ei katamaranjolle med noe stor motor i masse knop og høvlet rett i snøret som løp ut i rekordfart og røk i knuten mot backinglina. Ikke verst fangst, det! Passet greit med de to makrellene. Det var alt som manglet for å få til en fellesmiddag med familien. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur:) Noen andre tegn på at det er fellesferie ??

Tja kan vel bidra litt, men det har ikke noe med fisking å gjøre. Men du vet det er fellesferie når naboen har dratt i gang grillfest i hagen med utendørs musikk og er så evneveik at han ikke forstår at det faktisk er noen som begynner på jobb klokken 0700 i morgen!

Har denne vakre skapningen. Finsk Lapphund som er 5 måneder gammel. Opplevd mye på denne tiden hun har vært her. Vi har vært på fjellurer (i sekken), telttur, bilferie utenlands, fisketurer på hav og fjell. ++ Trygg, selvsikker og enkel valp. Perfekt balanse mellom aktiv og kosete.

Jeg foretrekker andebryst, hasselbackpoteter og rødvinssaus, men i skauen går Real greit. Det beste, omtrent, er at posene kan gjenbrukes til instant noodles dagen etter og etter og etter. Deilig, enkel lunsj. Slipper oppvask også - bare koke opp litt vann og la stå og trekke i realposen i noen minutter. Hadde mitt hittil beste måltid i det fri på en liten høyde i Femundsmarka nå på fredag; nudler med rekesmak og chili/ lime. Myggfritt i den flaue vinden, mange-og-tjue i sola og utsikt nordover i retning Nedre Muggsjøen der jeg kom fra.

Sol, regn og nye sko. Planen var grei. Hjem fra hytta i Tysvær, og opp i heia neste morgen. Værmeldingen og broderen var like klar på at det ville bli i regn og uten selskap. Det ble endringer i planen. Søndagsturen burde gå i heia, men nye sko (og sosiale forpliktelser) gjorde at jeg greit kunne finne en kortere tur, og i hvert fall en tur som krevde mindre kjøring. Det tar tross alt mer enn en time å komme seg opp til startpunktet for en heiatur. Det ble – som så mange andre søndagsturer, en tur på høghjæren. Turen fra Topdal over Synesvarden til Holmavatn og videre til Steinkjerringå, med retur samme vei, betyr 15-16 kilometer og rundt 3 timer. En drøy tur for mange. For oss en tur vi har gått en del ganger. Broderen hadde kjøpt nye sko. Ikke ny modell – det var fortsatt ALFA walk-king, men nye, og noe endret i forhold til forrige skopar. Nye sko kan være en utfordring på langtur. 3 timer i «lett» terreng var en bedre plan. Når værmeldingen også var mye mer medgjørlig her ute ved kysten enn inne i landet, var det enkelt å velge turmål for søndagsturen. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen i Topdal. Og heller ikke spor oppover «geilen» fra veien. Vi så, så vidt noen på toppen, men utenom det møtte vi ikke folk før helt nede ved Holmavatn. Da, virket det som om folk hadde fått sukaten ut av øynene, og turklærene på, for der møtte vi en god del. Som både skulle til Synesvarden og mot Steinkjerringa. Vi hadde håpet på overskyet oppholdsvær, men alt på vei nedover mot Holmavatn måtte jakken på en omgang. Og sånn fortsatte det egentlig. Jakke av og på. Det ble bedre vær inne i mellom. Sola tittet fram og det ble varmt i bakkene. Det syntes sikkert også de to karene som kom imot oss – i en skikkelig regnbøye. Iført hettegenser og kortbukse. Nå er det ikke lange turen fra Holmavatn til Steinkjerringå for sprek ungdom, og den samme ungdommen tåler antakelig å bli gjennombløt i tøyet. For egen del fungerer gore-tex bedre, selv om det blir fuktig, og helst vått innenfor jakke og bukse. Jeg er ikke sikker på om jeg skal anbefale å ha med hund på denne turen, selv om vi traff en god del folk med hund i band. Det går ganske mange ungdyr i utmarka, og de kan lett bli nysgjerrige. Med en flokk unge kviger gåend i mot hunden, kan det lett bli at den tar dekning bak eieren. Som så blir omringet av de samme ungkvigene… Vi har aldri blitt plaget av dyr, her oppe på høgjæren , men jeg har hørt om folk med hund som ikke helt har følt at situasjonen har vært grei. Vår tur gikk i et greit tempo. Med bakgrunn i 15-16 kilometer og omtrent tre timer, blir det 5 kilometer i timen. En god del hurtigere enn opp i i heia, der farten lett kan bli under tre kilometer i timen – om bakkene er lange. En slik fart så pass lenge, kan lett gi gnagsår om skoene ikke passer helt. Broderen kunne heldigvis melde at det ikke var antydning til problemer med beina da vi igjen sto på parkeringsplassen. Les hele artikkelen

En tur til Blåfjellenden. Den siste tiden har det blitt til at jeg tar ut på tur midt i uken. Det er jo ikke noen grunn til å holde på gamle tradisjoner med tur lørdag og søndag. Som pensjonist styrer jeg jo tiden selv. Så denne uken – med lite å ta seg til – ble det en tur til Blåfjellenden. Det burde ikke være mange andre på tur, men det er fellesferie og greier. Alt i starten kunne jeg seg spor innover, jeg var ikke alene mot Blåfjellenden denne dagen. Ett stykke innover gikk jeg forbi et følge på fem. Fire voksne og en jente på 12. Jenta sprang først. Etter to turer med en masse regn, var det avgjort greit å gå uten å få vann i håret. Det var ikke nettopp solskinn, men overskyet og lite vind er helt greit. Det hang noen tåkedotter langs fjellsidene og det var litt yr i lufta av og til. Aldri så dårlig at det var nødvendig å hive på jakken. Ullblusen blir våt uansett. Enten av yr/regn, eller av svette. Denne gangen var jeg ikke på jobbtur. Jeg var på ferie – til Blåfjellenden. Det ble god tid til å prate med andre gjester. Blåfjellenden er egentlig helt greit å komme til. Spesielt for meg som har tilbrakt 20-30 netter på hytta hvert år de siste 20-25 årene. («Hekkan», det blir en del overnattinger totalt det…) Jeg er «hjemme» på hytta. Finner roen og blir sjelden utålmodig og stresset. Det er helt greit at det er andre på hytta – selv om det er kjekt å være alene. Denne gangen var det en belgisk familie. Faren arbeidet med statistikk i det belgiske kreftregisteret. Interessant å høre om hans jobb. Etter en hyggelig kveld, og en rolig morgen, hvor det likevel tok litt tid å få vasket og ryddet, var det tid for bakken opp. Fra Blåfjellenden og til toppen av bakken er det ca 250 høydemeter. Jeg kommer ikke opp uten å ønske at bakken var kortere. Nå er vel erfaringen den at det er bakker uansett. Det som kjennes som helt greit innover viser seg å være bakker på tilbaketuren. Etter å ha gått bakken opp noen ganger, blir det mer og mer rolig og jevnt oppover. Ingen kjappe tak, og pulsen jevnt under 85%. Det merkelige er at forskjellen i tid på å streve seg opp med hivende pust og bankende hjerte, mot rolig jevn gange, ikke er stor. Bare noen minutter. Og så travelt har jeg det da ikke. Vel oppe begynner den greie og kjekke delen av tuen. Ikke for mye opp, noe ned, men en god del flatt berg. Greit å gå. God utsikt, både fjell og vann. En og annen liten fonn øverst. Over «haugen» og nedover mot Hunnedalen blir det mer og mer «transportetappe». Selv om det går kjapt og greit unna, er det mindre hei og fjell. Siste bakken ned mot veien blir det også en del sorpe – på tide å gå forsiktig. Nede på veien, er det bare å konstatere at turen er over, og at det har gått greit – og se fram til neste tur… Les hele artikkelen

Trener på klyving i fjellet. En meter med klyving var ikke mye å skryte av. Hilsen herr vorsthe

Fin tur til Brettingtoppen i Hasselvika i Rissa kommune. Bratt opp og ned, fantastisk utsikt over ytre deler av Trondheimsfjorden og ut mot Ørlandet.

Da godværet svikta i nord gikk turen inn a Svarthammarhola like ved Fauske. Definitivt ei stor grotte og utrolig stilig med en 800 år gammel isbre inni grotta! Det største rommet, Norden's største fjellhall, lysene er meg som går irundt med hodelykt. Isbreen inni grotta Ved nederste inngang/utgang av grotta.

Min sønn på 7 har startet på en turrapport pr blyant etter en tur vi hadde opp på Heilhornet på Bindal, om den blir pubilsert er vel heller tvilesomt, men at det kommer en større turrapport kan hende. Bildet er tatt i går. Det var da overskyet over hele Helgeland med unntak av Heilhornet og Breivasstinden (som han spurte om han ville klare å gå opp på). Over skyene er himmelen alltid blå er uansett konstatert som et faktum.

På min siste tur hadde jeg med en svinefillet som var surret inn i bacon. Vi skulle bo på en T-hytte og det gjorde matlagingen litt enklere. Den var vakuumpakket og holdt seg godt de tre dagene det tok før den ble spist. Så hadde jeg skåret diverse grønnsaker og noen sjalottløk i strimler og kokt noen nypoteter med skall på. Grønnsaker og poteter ble også vakuumpakket i hver sin pakke. Svinefileten ble brunet i en stekepanne og så satte jeg inn et lite steketermometer som er beregnet på biff og som kun har temperaturskala for "rere, med, well. I mangel av stekeovn så fant jeg en stålrist som brukes til å sette varme gryter på og den passet akkurat i en gryte. Så ble svinefileten lagt på rista i gryta, på med lokk, og så ble hele stasen satt på ovnen i stua hvor det var god fyr. Så fikk grønnsakene seg en omgang i stekepanna mens potetene ble varmet i vann mens de fremdeles lå i vakuumpakken. En pose Knorr wine sauce ble varmet i en liten gryte og da var alt ferdig. Kjøttet var akkurat litt rosa i midten og det ble et kongemåltid.

Dalsnuten

Årets sydalpina tur, syd-nord, Limone-Modane, 19 dagar, skilde sig från de tidigare i att jag inte sökte nyheter, utan snarare en sammanfattning. På så vis kan den turen ha blivit ett avsked. Jag är snart 72 år och kroppen gnisslar en del, det är ett knä, det är två buktande diskar, och minskad rörlighet som kortar steget. . Av skäl jag inte riktigt begriper har jag blivit långsam utför, med ständiga halktillbud på löst grus och rullande stenar - uppför klarar jag mig fortfarande bra. OCh jag är uthålig. Flera etapper blev bortåt 10 timmar. Det har ju blivit en del. Mina senaste 58 utlandsresor har haft vandring som ärende. 800 dagar har det blivit på 28 år, i 9 länder. Jag har varit 17 gånger i Norge, varav 16 i syd (söder om Trondheim), 8 gånger i Pyrenéerna, 11 i Sydalperna, osv. Jag fyllde 50 i Jotunheimen och 70 i Posets (i spanska Pyrenéerna). Såhär såg turen ut: http://www.huthyfs.com/syd16gal/index.html

Oh .. det så fint ut det, fin rapport, flotte bilder. Hvordan kamera har du med deg på tur?

Ja, absolutt, men jeg ville definitivt kortet ned ruta. Eller er planen å gå mye for å se, siden dette er din første tur i området?

Det finnast ulike snøreteknikkar for å få dradd helkappa betre på og få foten fast, mellom anna å lage eselører å snøre gjennom. På mine Trango EVO kan eg gjere det på to vis; mellom siste tekstilanøring og første krok, eller mellom første og andre krok, alt etter kvar du treng det. Legg ved bilete, men er mok vanskeleg å sjå då eg har mørke sko og mørke lisser.

Ikke uenig. Er ei uke på hytta og må si det er luksus å kunne fiske frem andebryst, entrecote og andre godsaker fra propankjøleskapet og tilberede på gassgrillen eller gasskomfyren Det er vel kontrastene som tiltrekker med friluftslivet.

Super rapport, Larsen! Fikk ikke mindre lyst på en tur nå, så vi må nok bare starte planleggingen over en øl eller to

Kanon turraport. No fikk jeg lyst til Femundsmarka. Fine bilder og du skriver bra. Med andre ord en god start på dagen for min del:)

Det så ut som en ordentlig fin tur! Fin rapport og mange fine bilder! (kjempelurt å lage fotokollasje)

Fra mitt barndoms fagre minne .... I Skåbufjella (Nord-Fron kommune) finner du følgende elver som jeg tror dekker din beskrivelse (starter på ca. 900 moh og er spesielt egnet for markfiske): Stubben (ut av Åkre), Flekka (ut av Flekkvatnet), Hinøgla (ut av Nedre Heimdalsvatn). Du må altså først til Vinstra i Gudbrandsdalen og fra der kjøre til Skåbu og videre innover. Vannføring bør avklares med lokalbefolkning i forveien. https://www.inatur.no/fiske/50f94e1ce4b08cc32629bd60/felleskort-for-espedalen-bygdealmenning-og-fron-statsalmenning

Syns det var greit slik som det var der de siste #fjellforum bildene viste? Er det fortsatt rotasjon på de? Syns ej ser meg sjøl i bar overkropp litt for ofte når ej går inn på hovedsiden.

Tusen takk, den linken fungerte som bare det. Ble nytt Exped liggeunderlag - anledning fottur i Lofoten neste uke, blir herlig!

Kan ikke skryte på meg tur siste døgn, men før turen jeg hadde i Flensmarka i Sør-Trøndelag for kort tid siden hadde jeg 15 dager i Femundsmarka. En igjen, uforglemmelig tur.

Foruten fordelene med full rapellengde, mindre taudrag og to forskjellige tauløp som teoretisk kan redusere sannsynligheten for taukutt, er det som du nevner, redusert belastning på sikringskjeden. To tau klippa inn vil doble kreftene ved fall siden "fjæra" er dobbelt så stiv, dersom alt ellers er likt. Hvorvidt dette er et problem vil avhenge av om (den øverste) sikringen er solid eller ikke. De minste sikringene tåler bare noen få kN, og jeg ser ikke hensikten i å doble kreftene på disse ved å feste begge tau. I tillegg vil man potensielt øke slakken i ett av tauene dersom vinkelen fra nest siste til siste sikring er betydelig, og dermed øke den videre fallengden hvis øverste popper. Ved en bombesikker sikring eller bolt har ikke kreftene betydning, men det kan likevel være andre ting (tauløp/taudrag) som er verdt å tenke på. Vet ikke om dette var kvalifisert nok, men det er nå et forum

Det kan være smart å finne ut kva denne vondten skuldast før du går til innkjøp. Ulike problemstillingar i føtene krev ulike tiltak, og det er dumt å sette i gang med dyre og/eller tidkrevjande tiltak som ikkje treff. Har nett ridd av ein slik Plantar Fasciit som er omtala lenger oppe i tråden. Av mange framstilt som eit evig problem, men det syner seg at med rett tiltak til rett tid så kan ein få bukt med også dette relativt kjapt. Mitt råd er å ta med sekken, ta med støvlane, å gå på mølla hjå ein ortoped/fysio/kiro med spesialisering føter og stegavvikling, som første ledd, før evt innkjøp.

På lørdag skulle vi endelig komme oss opp på Mælefjell (1414moh) på Lifjell i Telemark. Jeg og kjæresten har de siste årene gått mange turer på Lifjell. Turene har gått til Blåtjønnfjell, Himingen, Slettefjell, Øysteinnatten, Jøronnatten, Troganatten og Skorvetoppen. Fra alle disse kan man se over på månelandskapet som dekker toppen av Mælefjell, som er akkurat hakket høyere enn de andre toppene. Toppen ser vanskelig å gå opp på fra alle vinklene, noe som skulle vise seg å stemme. Her er turen vi gikk på ut.no: http://www.ut.no/tur/2.5148/ (jeg synes tidsestimatet på 7 timer er litt snaut, men det kan vel stemme hvis du er veldig godt vant til å gå utenfor sti i steinur og bratt ulendt terreng) Vi kom oss avgårde fra Kongsberg litt sent på dagen, så turen startet ikke før ca kl 1200 fra parkeringen rett ved Slåkåvatnet. Turen gikk derfra innover på en sti som til tider forsvant for oss, men med et hint fra en hyggelig seter-eier og litt for liten tro på GPS-en og tilhørende vandring på en sti som forsvant kom vi oss opp til Londalen hvor vi ikke lenger skulle følge stien. Her skulle vi først krysse en myr før vi endte opp med å vade over Londalsbekken. Deretter gikk ferden bratt oppover fra ca 850moh til 1150moh gjennom et uvanlig frodig del av Mælefjell. Det var bra med bjørkeskog og einekratt, ingen sti og det ble bare brattere og brattere. Det var rett og slett litt kranglete. Endelig oppe på 1150moh flater det ut, krattet forsvinner og det blir endelig enklere å gå. Etter en liten stund kommer vi fram til et vann som ligger på 1280moh. Her ser jeg på klokka og tenker... ooops? Klokka var allerede blitt 1600, og det var 2-3km igjen i steinur. Hvis det gikk uten problemer så kunne vi være på toppen rundt kl 17 og nede ved bilen igjen kl 22. Nå hadde jeg forberedt meg selv og dama på at vi kanskje ikke kom til å klare turen denne gangen, men det var ingen av oss som egentlig var klare for å snu. Jeg hadde tatt med litt lite mat, så dama sa jeg kunne ta et par av brødskivene hennes, så vi fortsatte. Turen i steinuren gikk rimelig greit, mye bedre enn krattet opp til 1150m og etter et par kilometer i steinur, så den siste innspurten opp til toppen gikk lekende lett på det typiske myke, men ikke for myke gress/lyng-underlaget man finner på Lifjell. På toppen blåste det ganske kraftig, ikke så rart når det er høyeste topp på flere mil. Brattefjell, Vindeggen og Gaustatoppen er høyere, men de ligger så langt unna at de ser ganske små ut. (Ja, disse blomstene passer faktisk inn her, midt i steinørkenen, bildet er tatt på ca 1350moh!) Det var nå den virkelige utfordringen begynte, turen tilbake. Vi fant en litt bedre vei tilbake gjennom steinuren med mer vegetasjon, men med bare 3-400m igjen av steinuren tråkker kjæresten på en stor steinblokk på et par hundre kilo som vipper og jeg hører henne rope opp bak meg. Allerede da kunne jeg se en skikkelig Donald Duck-kul på leggen, med blod piplende fram der hun hadde skrapt seg opp. Det er første gangen jeg har sett henne gråte fordi hun hadde det vondt. Fem minutter etterpå var hun på beina igjen, så det ikke skulle stivne helt til. (bildet gir et veldig dårlig inntrykk av hevelsen/blåmerket pga motlys) Vi kom oss ned til 1150m der den bratte nedstigningen skulle begynne, og det er der jeg virkelig begynner å merke at jeg ikke har gått nok turer i det siste. Jeg får vondt i begge knærne. Verst er høyrekneet som begynner å gjøre skikkelig vondt når jeg legger vekt på det. På starten av nedstigningen så er det såpass bratt og kronglete pga 15-20cm høye planter at vi endte opp med å bare ake oss nedover. Det slaker litt av etterhvert, men du ser aldri helt hvor du setter føttene pga 15-20cm høy vegetasjon. Det kan være midt mellom to gjemte steiner, et høl, oppå en stein eller en råtten kvist. Det går saaakte. Halvveis nede klarer jeg å klemme lilletåen på venstre fot. Glemte jeg å nevne at oppe i steinuren, på vei ned, så fant jeg to klare bitt-merker fra en slange? Det må ha vært fra en ikke-giftig slange, eller et tørrbitt fra en hoggorm, for det var bare to røde prikker 2mm i diameter 8-10mm fra hverandre. Jeg var begynt å bli ganske sliten og det kom oss sikkert til å ta en time ned til bunnen av dalen. Det er da jeg er glad for dama som ikke bar sin nød over den jævlig vonde leggen som var så øm at hun kommenterte tørt at det gjorde vondt når det blåste litt hardt. Jeg kan si det sånn at når vi var nede i Lornadalen igjen og tok av oss skoene for å vade over bekken (som er 3-4 meter bred), så var lettelsen stor og sjansen for at vi kom til å ta turen opp den fjellsiden igjen nær null. Jeg synes dama hadde en fin måte å illustrere hva vi nok begge tenkte akkurat da: Siste delen av turen var en ren transportetappe tilbake til bilen, men det ikke ikke så veldig fort. Dama kommenterte at jeg gikk som en gammel mann, og jeg følte meg som en der jeg gikk med ett jævlig vondt kne og ett som bare var litt vondt. Tilbake ved bilen var vi ca kl 22, akkurat som forventet. Det var like før jeg begynte å grine, for jeg var utrolig glad for å kunne runde av turen uten noen flere problemer. Vi var veldig fornøyde med å ha nådd toppen på Mælefjell, men like enige om at dette ikke blir et fast innslag på turprogrammet. Ti timer med slit var litt i overkant. Får stille bedre trent til neste langtur.

Som den nevnte "dama til Blackbrrd", tenkte jeg det var på sin plass å fylle ut litt i turbeskrivelsen hans. For det første: bratt, tjukt kratt med halvstore, rullende steiner under er helvete på jord for ei småtjukk (dog fjellvant) dame 167 cm. For det andre: hadde jeg ikke vært bygget som en tanks hadde nok ankelen røket da jeg satte den fast og vrei den under fallet som knerta leggen min. For det tredje: jeg sang arbeidersanger hele veien ned for å holde motet oppe. For det fjerde: ja, han var på gråten da vi kom ned til bilen. For det femte: Mælefjell er ei hurpe jeg aldri vil se igjen. Men det ble ei artig historie, da!

Når jeg har pakket det jeg MÅ ha med (telt, sovepose osv) er det pinadø så lite plass igjen i sekken at det MÅ bli Real til middag. I tillegg et halv brød + et par sorter pålegg og litt snop. Og pulverkaffe selvsagt. Tur uten kaffe er ingen ordentlig tur.