Vinnerliste

I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste

Kort om planlegginga av turen For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager. Geografiske navn i vårt område. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. Over Grønland i Lufthansa Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg! Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake) I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga. Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der. Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning. Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene. Beskrivelser til kartet du ser over Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III. Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget. Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta. De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene. På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene. Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I. Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under. Seint på kveld ved Camp I. Vi hadde også dager med gråvær Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene. Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range. Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget) Profilbilde av Mt Nesset Meg på tur opp til Mt Nesset Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik! Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden. Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå. Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr. Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag! Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før. Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer! Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte! Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains Vær og vind Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit. Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena. Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake. Dårlig vær nærmer seg Camp II Flom, ras, jordskjelv og vulkan Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen. Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet. 20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret. Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta. På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang". Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret. Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land! Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly Strømforsyning En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk. Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før. Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med. Truende dyr og insekter Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner. Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn? Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje. Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending! Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side! Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn? Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde. En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre. Vegar markerer territorium I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen. Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven Mygg? Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Hvordan skaffet vi våpen? Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport! Pass og Visum Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! Mat og planlegging av dette Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet. På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull! Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken. Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!