Vinnerliste

Slaraffenliv i Estenstadmarka i går. Altfor fint vær til å sitte inne på jobb, så jeg tok en avspaseringsdag og kula'n ved Estenstaddammen. I dag hadde vi "utedag" på jobben. Fortsatt strålende vær i Trøndelagen. Jeg droppa glatt alt som hadde med løping, svømming og sykling å gjøre, og gikk for en fin gåtur i Malvikmarka.

Hyttehelg

Blåste ned igjen fra Etnefjellene i formiddag etter ett døgn. Fin tur, men vindfull. Møtte trivelige dyr på veien

Ja jeg må nok bare holde meg inne med mine hunder. Eller bære de rundt i vesker. De har ikke noe ute å gjøre....

Ble en tur opp til Vestbotntinden med lett sekk og litt buldring langs kammen opp fra Gullesfjorden, Nordland Ble litt dytting av store kampstener ned fjellet Virker helt urørt her oppe nesten. Gullesfjorden i bakgrunnem. Fra Vestbotntindkammen Møysalen i Bakgrunnen. Sortland skimtes helt til høyre. Lofottoppene i midten av bildet. Hjerteformet vann

Avholdshytta ? Finnes det sånn folk i Trøndelag, @ ??

Jeg gikk min første fjelltur sammen med faren og søsteren min på en fellestur arrangert av DNT, Buss fra Oslo - sti - Bjørnholia - Rondvassbu - Veslesmeden - Rondvassbu - Dørålseter. En helt utrolig fjelltur for en 7-åring. Det er nok en av grunnene til at jeg er så glad i fjellet. Snakk om fjellfølelse når jeg stod på toppen av Veslesmeden, eller når vi spiste felles middag sammen med resten av fjellfolka på hytta, eller når vi sov i køyeseng. Å si at for å være på fjelltur, så må du være alene på en liten hytte eller telte er å ha et ganske snevert syn på hva som er fjelltur spør du meg. At du foretrekker å være alene på fjellet er jo en smakssak. (Som f.eks deles av kjæresten min, som liker seg best når vi ikke møter en sjel hele dagen. Fullt mulig hvis du ligger unna topp 10-områdene...) Det er forsåvidt ingenting som tvinger en til å bo på hyttene i Rondane. Fine muligheter til å telte 500m fra hytta og være så å si helt alene...

Da har vi teltet ett døgn på Mykle. Det ble Mykle da vi kun hadde et døgn til rådighet. Skal helt klart utforske Skrimområdet mer ved å følge alle de gode tipsene jeg har fått her. Vi kjørte først til nordenden av Mykle. Det var som nevn her i tråden lagt opp til teltplass og toalett. Men her var det folksomt. Vi fant imidlertid en fin plass med strand midt på Myklevannet på østsiden. Legger ved noen bilder. Strålende vår og lite vind. Litt mygg, men ikke plagsomt. Takk for tips dere. Det blir flere turer til Skrim

Kjøp en GPS som har knapper Min beste anbefalning

https://turhistorie.blogspot.com/ Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake. Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut. To generasjoner Eriksen. Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta: Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent. Klar for tur. Ustabilt vær. Motivasjonen er på topp. Opp langs Molladalselva. Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i. Toppene skjuler seg i tåken. Molladalselva. Alle kom tørrskodd over. Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre. Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind. Molladalstindane viser seg nesten. Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt. Klar for bratta. Pappsen i godt driv. Magnus lar seg tydeligvis imponere. Så var vi oppe. Magnus er fornøyd. Kristian speider nedover Standalen. Litt skeptisk til nedstigningen? Mye snø mot Litlekoppen. På tide å traske nedover. Dette gikk unna. Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten. Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen. Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen. Is på Litlekoppvatnet. Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt. Fram med isøksen igjen. En sprek sekstiåring. Snart oppe. Sliten og fornøyd. Fornøyd, ikke sliten. Her fikk vi mektige fjell tett på. Alle lar seg imponere. Jaggu spiss disse fjella her. Klar for nedstigningen mot Standalhytta. En effektiv måte å komme seg ned på. Sommer sa du? Magnus og Kristian leder vei. Så dukket endelig Standalhytta opp. Endelig framme. Dag 2: Standalhytta - Sæbø: Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det. Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta. Oppover der skulle vi. Neste mål var Sæbø. Nydelige monstermaster. Rev. Ikke så mye annet å si. Kaffipause. Videre Innover Nøvedalen. En del snø her også. Høgreset i bakgrunn. Siste oppstigning. Så var vi oppe. Bratt nedstigning mot Sæbø. De andre ligger foran, jeg ligger etter. Undertegnede som halter seg nedover. Endelig nede. Det ble hytte på Sæbø. Smertelindring. Dag 3: Sæbø - Trandal: Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho. Ferga til Trandal. Ikke noe å si på utsikten her. En dag med mye god mat og drikke. Obligatorisk bilde når man er her. Vittig. Kveldsstemning. Dag 4: Trandal - Ikornes: Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt. Første del av etappen startet på grusveg. Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover. Sakte, men sikkert oppover. Langt der nede kom vi fra. Dette ble en slitsom etappe. De siste høydemeterne igjen. Her var det fortsatt mye snø. Endelig middag. Her tok vi oss god tid. Det obligatoriske gruppebildet. Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet. Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen. Nok en dag med imponerende fjell. Jubilanten på toppen. Utsikt nedover Riksemdalen. Så begynte nedstigningen. Her går det unna. Nok en gang kunne vi ake nedover renna. Trygt nede. Storevatnet. Så var det grusveg resten av turen. En som sliter med knærne. Endelig fremme. Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen! https://turhistorie.blogspot.com/

Hej venner Jeg havde i den tidlige sommer en grand plan om at vandre og fiske 1 uges tid et eller andet sted i Setesdalen, Valle i Norge, i starten af juni. What a bummer, min uvidenhed blev bevist med et snedække på 2-4 meter i fjellet ! (så jeg kørte til Femundsmarka i stedet) Men Setesdalen trækker stadig, så jeg overvejer 3 dage i fjellet i starten af september, men er det nu for sent ? Jeg vandre med rygsæk og telt, sovegear er komfort -1 Jeres kommentarer eller faktuelle viden om sæsonen og området vil være af stor værdi for mig http://goo.gl/maps/pS1tv Sommer hilsen fra København Bo

Ikke noe som er så fint som Røros i godvær Glad for at hyttedrømmen endelig er realitet og at vi har Røros med omkringliggende områder rett i nærheten. Velkommen tilbake hit! Jeg regner med at Femundsmarka vil lokke de kommende år også.

Vakkert som alltid. Gled deg til høsten og fargene kommer der oppe. Da blir det enda bedre... Fiske og.

Begynnelsen av september er ofte de ukene med mest besøk på hyttene i området. Det må normalt bli oktober før snø igjen blir et problem.

Tror du får en kjempetur i starten av september !

bør kunne gå fint det. jeg personlig ville hatt en sovepose som taklet et par kuldegrader til. det kan være veldig fint I fjellet på den tiden av året. Men I forhold til å få til en tur skal det ikke være noe problem

Har riktignok hengekøye, men foretrekker telt. Så for egen del blir det til at jeg leter opp steder hvor man kan få plassert et telt. og der er det nok større utfordringer enn å finne plass til køya. Mao, her er det nok mulig å henge stort sett på alle øyer og nes. Men, uansett soveoppsett så ser vi antakelig etter de samme egenskapene når vi vurderer "fasilitetene". Et av de er om det er en grei plass som gjerne tilbyr litt vegetasjonsfritt bål / sitte område. Og nå om sommeren gjør det ikke noe om det er en strand eller ihvertfall greit å få tatt seg en dukkert. Setten og Mjermen dekker disse behovene og flere til selv om ikke alle plasser er like fine. Kan uansett anbefales og garanterer at du finner trær og henge i.

Dette er vel ikke så lett å håndheve på ubetjente og selvbetjente hytter? En påske for noen år siden var det noen som mistet en irsk setter på en skitur i Sirdalsheiene. Hunden ble funnet neste dag og da hadde båndet festet seg i et vierkratt og hunden var frosset ihjel i løpet av natten. Noen år senere var jeg vakt på Røde Kors hytte på Sinnes en påske. En kveld kom noen og ville levere inn en Gordon setter som de hadde tatt med hjem fordi den løp rundt på egenhånd inne på fjellet. Naturligvis ble det stilt spørsmål ved om dette var en oppgave for Røde Kors, men med kunnskap om en ihjelfrosset hund noen år tidligere skar jeg igjennom og tok hunden inn. Hunden fikk vann og litt mat og lensmannen ble varslet. Et par timer senere så kom eieren. Vi visste at det var eieren lenge før han ringte på døren. Hunden kjente igjen lyden på bilen og stod klar da eieren kom inn. Da var det ikke bare halen som logret, men hele hunden logret så den nesten ikke kunne stå på beina. Det er ikke alle hunder som er som Lars Monsens hunder og kan sove ute i all slags vær. Mange hunder er vandt til en helt annen luksus der de bor og mange tåler nesten ikke en regnbyge en gang.. https://hundeskolensyd.wordpress.com/2014/01/07/hunder-og-kulde-del-1/

Jeg bruker disse: http://www.xxl.no/villmark/bare-frakte/pakksekker/outdoor-research-graphic-dry-sack-15l-torrsekk/p/1107599_1_style 10 og 15-liter til 99,- De har gjerne en annen pris i butikken, men du opplyser om nettprisen, så fikser selgeren en kjøpsordre til deg Jeg har tre 15L. En til ting og tang, en til ull, og en til speilrefleksen. Uno matpakkeposer fra Coop til småting og snacks.

Jeg satt akkurat og tenkte det samme, men så tenkte jeg "hva vet vel jeg, vi går jo alltid med mindre barn..." Så det var godt å høre at dette er langt, selv for erfarne voksne fjellfolk.

Meget, meget snilt. Skal ikke se bortfra at jeg benytter meg av muligheten!

Er ikke hjemme denne helgen, ellers så kunne jeg ha kjørt dere ut på en holme. Bare å ta kontakt en annen gang hvis dere trenger transport.

Du husker ikke feil, men gulvet heller ned mot inngangen slik at det blir ubehagelig å ligge der. Det går muligens flere inn, men det er slik jeg husker det.

Kanskje lurt å ta en tur for å sjekke om Urdalslega er brukenes, Sist jeg var der så hadde noen satt lemmer foran åpningen sånn at ikkesauene skulle komme inn. Men jeg trodde det var plass til flere inne i Mohedlaren. Det er et år eller to siden jeg var der sist, men selvfølgelig kan det være at jeg husker feil. På kart 1312 I Øvte Sirdal finner du "Urdalega" på kartref. 665367 Det er noen svære steiner som ligger slik at du kan komme under dem. Her er det lød opp noen enkle steinvegger og laget til noen enkle soveplasser. De var i svært dårlig stand for en del år siden, men jeg var innom i fjor sommer og da var det noen som hadde begynt å reparere litt på veggene. Du får ikke så mange treff hvis du gugler Urdalega, men det er noen få. http://faktaark.statkart.no/SSRFakta/faktaarkfraobjektid?enhet=17097 http://www.yr.no/sted/Norge/Vest-Agder/Sirdal/Urdalega/

Tilbake til denne, Lompa! Du skriver faktisk' flere og flere hoteller'. Dersom du mener 'bygger om' må du skrive det. Sannsynligvis lignet disse hyttene små hoteller den gang de ble bygget, kanskje mer enn de vil ligne dagens hoteller; - sjøl om det blir investert i bedre renseanlegg, minikraftverk for å erstatte 17 timers drift av dieselaggregat etc. Jeg tror både de som'liker' DNT og de som går utenom har fordel av bedre renseanlegg , bedre gråvannsløsninger og alternativer til dagens dieselaggregater Når det gjelder Nye Tungastølen er det vel med smaken som med baken, - den er delt. Jeg bor i en by med mange flotte trehus fra 1700 tallet, men vi må vel bruke dagens formspråk når vi bygger nye hus? Er dekt riktig å definere alle hus tegnet etter et gitt årstall som stygge og bare dyrke husmodeller fra før 1875? Mange skyr T-6 turismen som pesten, noe jeg har god forståelse for. Sjøl om jeg er ganske aktiv i min lokale DNT forening liker jeg meg best utenfor sti og spor. Derfor er jeg lite på betjente hytter og lager helst mine egne ruter. Heldigvis kanaliserer DNT og mange lokalforeninger trafikken slik at jeg kan velge mine egne alternativer. Ha en strålende turdag i morgen! EirikW

Små bygninger er jo mer i tråd med tidligere tiders skikk enn med ett stort palass. Personlig syns jeg det er fint med litt spenstig arkitektur som et mangfold blant eldre hytter. Å bygge Røkke-hytte palass med smårutede vinduer er i allefall ikke stort bedre. Laftede hytter representerer sin tids skikk og byggeteknikk. I dag bygger vi annerledes.

Her er det mye som skal på plass før planen kan realiseres, og personlig vil jeg tro at det er lite realistisk. Jeg håper egentlig det, med tanke på de problemer STF hadde med Prekestolhytta. Både kommune og vernemyndigheter skal si sitt, og i tillegg håper jeg foreningen har vett nok til å legge dette fram for medlemmene før vedtak....

Ja, nordmenn endrer reisevaner. Som jeg linket til tidligere i tråden, det er ikke så mange som drar på 2 ukers i heiene lenger. Nå er det en helg her, og en helg der. Innimellom to utenlandsferier så får man presset inn en 3 netters på en DNT hytte. Skal DNT nekte nordmenn å endre reisevaner? Skal vi tviholde på 70 talls kulturen? Greit nok at retro har vært in en stund, men.

Har du sett hvordan moderne "hytter" ser ut da? Det er jo boliger som ikke tåler minusgrader en gang. Moderne hytter må stå med varmen på gjennom hele vinteren slik at de ikke blir ødelagt. http://www.nordbohus.no/hytte Nordmenn, ikke DNT, krever mer luksus. Hvis vi skal hindre utvikling og utbedring av eksisterende tilbud, så må vi dypere til verks enn DNT. Dessuten er vel utbyggingene et resultat av hvor utrolig populært det har blitt å ferdes i fjellet. Tilogmed ungdommen drar til fjells for å finne partnere, i stedet for til syden. Hurra sier nå jeg! https://www.dnt.no/nyheter/151-rekordpaske/

Denne type diskusjon har vi regelmessig på FF og det er helt klart ulike holdninger til DNT og diverse lokalforeningers virksomhet. At Lompa mener at de betjente hyttene er hoteller har jeg ikke vondt for å svelge, men jeg må spørre hvor mange nye betjente hytter som er åpnet de siste årene. Snøheim er 'gjenåpnet' etter 50 års pga nedleggelse av skytefeltet på Herkinn og Prekestolhytta er de eneste jeg kan minnes i løpet av de snart 30 årene jeg har hatt verv i den lokale foreningen. I samme tid har vår forening fått(?) 4 nye hytter, alle ubetjente. Nasjonalt har det blitt mange flere. Kan Lompa vise til flere nye 'hoteller' enn de jeg har oversikt over?

https://turhistorie.blogspot.com/ Et av de store høydepunktene for året er når endelig haspelutstyret kan brukes i Tafjordfjella. Krystallklare fjellvann, mektige fjell og vakende ørret. Ikke rart at dette er et høydepunkt. Fisken kan være vanskelig å lure, men når den først sitter glemmer du de utallige resultatløse kastene, de kalde fingrene og alle myggstikka. Det er noe eget med Tafjordfjella. Til min store frustrasjon har sommeren vært kald så langt, og det har vært islagte vann på mange av de gode områdene. Dette har ført til at sesongen startet lovlig sent, men noen turer har det blitt. Jeg hadde blitt tipset om noen vann som skulle være bra, disse lå på ca 1000 moh og der var det isfritt. Men til tross for skyhøy optimisme og motivasjon ble det dårlig med fisk. På tre turer, to med Kathrine og en aleine, ble det tre napp. Det var alt. Ikke mye å skrive hjem om det, for så vidt ikke så mye å skrive om på bloggen heller. Klar for tur. Denne lille krabaten lå midt på stien. Nysnø på fjellet. God sommer! En av få solskinnsdager. DNT på jobb (Tror jeg). Stille natur sa du? En foss og en liten prikk som er Kathrine. Det skal fiskes. Undertegnede i aksjon. Kaving i steinura. Lite fisk å få her. Kathrine og teltet i det fjerne. På solo-tur med solo-telt. Joda, fisken var der. Men ingen som ville ha spinneren min. Det har blitt mye tørrmat på disse turene. Fortsatt en del snø på fjella. En teltplass slik en teltplass skal være. En slukøret fisker på veg hjem. På slike kvelder går det greit at fisken ikke vill bite. Det er alltid litt kjedelig med lite fisk, eller ingen fisk var det vel. I frustrasjon har jeg vurdert å begynne med fluefiske, en desperat plan for en desperat fisker som nesten har gitt opp slukfisket. Får bruke vinteren til å spekulere i om dette skal bli en realitet. Uansett blir det i supplement med haspelutstyret, å bli 100% fluefisker vil jeg prøve å unngå. Så får vi se. Men vi har ikke gitt opp. Snart venter ei uke med fri og da blir det Tafjordfella igjen. Håpet er at med så god tid skal det bli landet en og annen fjellørret. Men med fare for å jinxe hele skiten nøyer jeg med å si at jeg håper det blir en fin tur. Rapporten kommer hvert fall på bloggen, med eller uten fisk. https://turhistorie.blogspot.com/

Søndag var formen heller laber da jeg sto opp, men det var jo et allmektig flott vær. Jeg lusket litt rundt i hagen, beskjærte trær og ljået litt, slappet av i hengekøya og sånt. Men så ble det middagstider. Jeg ble sulten, uten å ha middag i huset! Hva gjør man da? Jo, man tar kajakken opp av kjelleren, legger den på tralla og triller ned til havet. Ut på fisketur. Så det gjorde jeg, og hele episoden får man selvsagt i bloggen - HER. Jeg ble mett både søndag og mandag, for å si det sånn.

En liten turrapport for langhelg i Øvre-Pasvik nasjonalpark: Torsdag ettermiddag kjørte vi oppover dalen og parkerte på parkeringsplassen ved Sortbrysttjern rett ved grensa til nasjonalparken. La i vei inn mot Ellenkoia for en titt der da jeg bare har vært der om vinteren. Fortsatte over elva som renner ut av Ellenvannet og fulgte fin sti på vestsiden av vannet mot Piilolakoia. Lettgått og greit og gjorde vel turen unna på rundt 3--4 timer. Overnattet i koia som har rikelig med ved og til og med gassbluss på kjøkkenet. Dagen etter ruslet vi dagstur til Grenseparvasskoia og videre over brua mellom Parvannet og Grenseparvannet før vi fulgte ryggen opp mot Kranglfjellet og Steinmyra før vi gikk videre i grensegata over Krokfjellet til Treriksrøysa. Svært vanskelig å orientere seg i den tette skogen. Lite holdepunkter å gå etter så man må bruke hver minste detalj på kartet av myrer, bekker og vann som man kan. Vi bommet på noen myrpytter og havnet litt feil før vi la kursen rett sør for å komme rett på grensegata. I tillegg er skogbunnen til tider tung å gå i - mye mose, myrer og kratt i tillegg til partier med blokkmark som kan være vanskelige å forsere. Men vi kom fram og i grensegata gikk det mye fortere. Fra å bruke over 4 timer fra Grenseparvasskoia til Treriksrøysa - brukte vi bare 2t og 40 min ved å gå grensegata tilbake og ta en svipptur innom Finland ved Finskebukta før vi nådde Grenseparvasskoia igjen. Ble en lang dag ute og var ikke tilbake på Piilolakoia før i nærmere kl.10 på kvelden. Hadde levnet sekker og utstyr på Piilola så håpet var stort om at ingen andre hadde tatt inn i hytta for kvelden. Heldigvis fikk vi overnatte der og slapp å fortsette 2-3km til neste vann nordover langs grensegata som planen var. Dagen etter fortsatte vi nordover mot Kolfjellet - her er det god utsikt over dalen og man ser langt selv om "toppen" bare er ca.260moh. Gikk videre et kronglete parti ned mot Vakkervannet hvor Hemingkoia ligger. Denne er som kjent stengt så vi fant oss en fin teltplass i østre enden av vannet og som alle vet er det godt med bålved å finne i skogen. Ble en lang kveld foran bålet med kaffekoking og matlaging før vi hoppet i soveposene. Siste dagen var det retur til Sortbrysttjern - vi valgte å gå rett øst og runde nordenden av Kolvatnet før vi rundet sørenden av Hattvatnet og østover forbi Nikkinenåsen. Mange parti med myrer, blokkmark og tett skog så man måtte følge godt med for å navigere. Fin rusletur på litt over 3 timer med observasjon av haukugle, tiur og mange lavskriker. De andre dagene så vi fjellvåk, ryper, storfugl, elg, noen rein og muligens lappugle i det fjerne. Ble noen fine dager i en fantastisk område. Tok ikke særlig med bilder dessverre men det blir nok ikke siste turen siden vi bor så nært.

Så ble det tur til Lusaheia og Vormedalsheia landskapsvernområde. Nærmere bestemt Lysebotn - Nilsebudammen - Stakken - Nilsebu- Storådalen Et fantastisk vær, nesten ingen turister i fjellet og om ikke fiskelykken var helt som forventet så ble det i hvert fall nok til både middag og frokost neste dag. Turen hjem var vel den delen av turen som ble tyngst siden det regnet og blåste noe helt forjæ . . . . . . .. Startet optimistisk med sykkel fra Lysebotn, men måtte raskt innse at mitt forsømte legeme ikke på langt nær var i stand til å utføre denne bragden. Veien er godt og vel 20 km med en stigning på over 700 m. Første forsøk med fiskestanga hvor Storhillervatnet renner over i Nilsebuvatnet resulterte bare i at jeg mistet to sluker. Et senere forsøk på å berge middagen i Storhillervatnet ga bedre uttelling. Og litt senere i bekken / elva mellom Stakkavatnet og Storhillervatnet så ble det en fisk til. Neste dag og et nytt forsøk med fiskestanga i et lite vann inne ved Storhiller. Resultat, fem fine ørret, men dessverre under minstemålet. Minstemålet for ørret er stekepanna mi. Uten hode og hale må fisken være lik eller større enn diameteren på panna. Kannekleiv, Besseggen i miniatyr. Ryktet vil ha det til at dette er et sted hvor man i gamle dager talte sauer, på grunn av at det kun er mulig for en sau om gangen å passere. Det ble en tur opp gjennom Storådalen også, men der var det faktisk ikke antydning til fisk. Litt overraskende siden dette området har ord på seg for å være bra. Det ble noen fine dager i fjellet og selv om fisken var litt slank, noe som vel kan skyldes den sene våren, så lengter jeg faktisk tilbake allerede.

Sluk. Kobber og rødt. Møresilda 10-18g. Stingsild og Jensensild 18-25g. Trad. ferskvannssluker 12g. Kobber. Sølv. Skitt fiske!

Polar M400 Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har så lav puls at jeg lurer på om jeg ikke har den. Grunnlaget til at jeg kjøpte den var GPS. Da kan jeg kartlegge de umerkede løypene jeg finner i distriktet hvor jeg bor, og se tilbake på dem. Gjøvik har mange merkede stier, men enda flere som ikke er merket, og fine å gå med hund i

Toppits Zipper är vanliga plastpåsar med lynlås. De brukar man finna i vanliga matbutiker, samman med plastpåsar, bakpapper, aluminiumfolie och liknande. Så länge man inte ska komprimera utstyr fungerar de bra. De finns i 1 och 4 liters versjon och kostnaden per påse blir på 2-4 kr. Har köpt något annat märke också, det fungerade lika bra, men jag kommer inte ihåg namnet på märket.

Ally er ikke et dumt valg. Jeg er blitt veldig glad i min 15 foter. Når den er godt lastet framme så er den helt ok å padle på flatt vann synes jeg. Du får fint med to bikkjer og bagasje. Jeg er ingen ekspert, men har det heller ikke veldig travelt på de store flatene. Blåser det for mye ligger jeg helst i ro. Den er fin å bære mellom vannene. Ca. 20kg. Er blitt en av mine aller beste investeringer innen friluftsutstyr. Garantert.