Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'julekalender 2017'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Marker Groups

  • Members

Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Kalendre

  • Fjellforums kalender

Fant 14 resultater

  1. Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.
  2. Mine beste turkompiser

    Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!
  3. Malerweg 15 mil

    Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!
  4. «Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.
  5. Ta deg en tur i Normandie!

    Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!
  6. Mellom natur og kultur

    Trond E. Ludvigsen Alder 45 år. Sivilstand: Ugift Bosted: Bodø Aktuell med bloggen http://helgetur.net/ (Alle bilder i denne artikkelen er fra hjemmesiden hans) Kan du fortelle litt om friluftslivet når du var ung? Jeg har en far som bestandig har vært opptatt av det tradisjonelle friluftslivet. Og i hans ungdom var han med å sette opp disse trigpunktene og flysignalene som er på fjelltoppene rundt om. Det var veldig artig å høre på når han fortalte. Det var i Grane og Vefsnområdet for det meste. Og da bodde de på avsidesliggende gårder, når det her foregikk. Og senere ble jeg tatt med på turer. Han hadde blant annet en båt i Svenningvatnet som han brukte der og fisket med oter. Jeg har selv aldri vært så kjempeopptatt av fisking, men det er stemningsfullt og en egen ro med å komme seg ut på vatnet og fiske. Oterfisket er noe av det første jeg kan huske. Ellers så var det små skiturer rundt omkring, med bål og .. ja... ha med oss litt godt i sekken, og sånne ting. Du vokste opp i Svenningdalen? (dal i indre strøk av helgeland) Ja, det gjorde jeg. Jeg bodde der til jeg var 17 år, da jeg begynte på videregående i Mosjøen. Da flyttet jeg dit. Så ble det jo militæret, og etterhvert har jeg bodd både i Tromsø, Trondheim, Bodø og også et lite opphold i Brønnøysund. Er det en interesse som du har hatt hele livet? Ja, da er det forsåvidt. Men jeg var aldri så bevisst på det før jeg begynte på valgfag friluftsliv. Da hadde vi en veldig inspirende lærer, og han fekk virkelig til å skjønne bålbrenning og jeg husker spesielt et tur opp til Stavvatnet. Det silregnet og det var vått. men vi lagde et stort og fint bål og vi stod rundt bålet. Den gjorde sånn inntrykk den turen der. Det var mørkt og det eneste vi så var gjenskinnet i ansiktene til hverandre. Da fikk vi en slags tilknytning både til natur og... det ble et sånnt fellesskap rundt det bålet. Det gjorde et sånnt inntrykk den turen. Hvor gammel var du da? Det var i niendeklassen, så da er vel rundt 15 år.. Jeg vil også nevne en annen tur. Det var liksom den storturen det samme året. Da skulle vi gå til Jengelen i Børgefjell. Men værutsiktene var ikke helt gode, og vi fikk en helsikes snøstorm, og det var såpass heftig at vi vurderte å snu i Orrekskardet, men de som var litt garva mente det skulle gå og etter hvert så vi hytta og vi kom oss i trygghet. Var dette også på ungdomskolen? Ja det var det samme; valgfag friluftsliv i niende. Samme læreren som var så inspiserende; Kjell Arne Fossli heter han. Neste dag våknet vi til det knallværet. Blå himmel - ikke en sky på himmelen. Drømmedag i fjellet. Så det var en vintertur til en hyttene der inne? Ja det var til Granehytta i Jengelen. Det er vel kanskje sånn som former en i valgene man tar senere i livet? Ja. Friluftslivet har vært helsebot. I de senere år har det blitt mer en greie å overnatte på toppene, men det var kanskje du tidligere ute med? Jeg har bestandig tenkt på slike ville ide'er og planlagt slike overnattinger. Jeg husker spesielt en overnatting på Mosskardtinden, inne ved Elgviddevatnet (Lomsdal Visten). Da overnattet jeg på en fjelltopp. Jeg har ellers overnattet i huler og på flytebrygger. Jeg syns det er artig å gjøre forskjellig. Variasjon er viktig for meg. Jeg blir fort lei av å gjøre det samme. Jeg må hele tiden tenke nytt. Du begynte veldig tidlig å notere fra turene dine? Alt i 1990 begynte du med dette leste jeg på siden din, og det var kanskje ikke helt vanlig for en ungdom? Nei..har ofte stusset litt på det selv. Det var jo i grunnen friluftslivet som var det primære, for å si det sånn. Men jeg har kanskje hatt et slags formidligsbehov. Ja, at det måtte liksom ... i mørke vinterkvelder å se i gjennom bilder, og skrive en snutt fra turen. Så har det liksom bare ballet på seg med turrapporter osv. Du er jo veldig flink til å formidle fra de turene du tar.. Jeg prøver å legge litt jobb i beskrivelsene fra turene, men hvor godt det egentlig blir det får andre vurdere. Jeg har tenkt som så at uansett hva man holder på med så er det best å gjøre sitt beste på en måte. Når du ser tilbake på turene du har hatt til nå, er det noen andre spesielle du vil trekke fram? Det er jo blitt så mange turer.... men de første turene inn i Børgefjell Nasjonalpark. Det var bare jeg og en som heter Jan, kompisen min. Og hver eneste sommer var vi rundt omkring på Helgeland. Det var gjerne Okstindan årlig, og en tur til Børgefjell hvert år, og så måtte vi ut i øyan hvert år. Så vi ble veldig godt kjent i hele Helgelandregionen. Vi ble mer og mer glad i området av landet vi bodde i. Men akkurat en spesifikk tur. En tur til Ranseren med overnatting Ranserbua, det var veldig spesielt. Jeg liker veldig godt den blandingen du har av natur og kultur. Ikke bare toppturer osv. Er det en fellesnevner der? Ja, tidligere hadde jeg kun natur som mål. Da var det kun om å gjøre å komme på de høyste toppene. Men man blir eldre og får andre impulser etterhvert. Nå har jeg mer og mer fått øynene for hvordan folk levde før i våre områder. Ta det der med gamle farleder. Gamle farleder mellom Røssvatnet og Mosjøen, som egentlig veldig få har kjent til, som heter Jamtfjellveien. Men det var der de gikk de første Hattfjelldalingan som skulle til nærmeste fjordbotten. Sånne ting. Å gå der som det har gått folk i hundrevis av år, er noe som gir meg veldig mye. Hvor tror du at du har denne historieinterressen fra? Ja, det er vel at jeg beundrer de folkene som bodde i områdene vårres som levde i nær tilknytning til naturen. Det er beundringsverdig den kunnskapen de hadde.. De har jo hatt mye kunnsap som har gått i glemmeboken i stor grad. Både ute ved kysten og langt inn i innlandsdalene. Vi snakker om løst og fast, blant annet om lokal literatur av felles interresse. En annen ting jeg vil nevne er at jeg prøver å med meg en del artige begivenheter som skjer rundt om, og i år var jeg på Lundkommardagen på Lovund. Og vi fikk ikke se de store skarene med lundefugl, men det ble arrangert en båttur rundt øya, og da så vi de lå i flokker rundt om havet. Jeg var også på denne konserten på Øyfjellet, dette var en litt artig begivenhet. Litt artig å få med seg slike ting Villmark hører med, men også litt artige happenings i området. Har du drevet med fiske og jakt? Nei, merkelig nok så har jakt og fiske aldri fascinert meg. Jeg har stor respekt for de som bruker av naturen. Det er så mange gode jegere og fiskere. Det er artig å lese om det, men det er ikke det som det primære for meg. Det er opplevelsen og vandringen... I forhold til det friluftslivet du gjør i dag, er det sånn som du forventet det? Ja, jeg føler at jeg hele tiden er i utvikling. Nå er jeg med i en hel del lokale facebookgrupper, og der kommer det opp en del ukjente atraksjoner og lokal kunnskap og forskjellige ting som ikke er så veldig godt kjent. Så noterer jeg ned sånne ting, og etterhvert så samles det opp til mer eller mindre sære turide'er. Så jeg har lyst til å gjennomføre med tid og stunder. I desember hvert år bruker jeg å ha en planleggingshelg, der jeg prøver å legge planer for neste år. For da er det så mye lettere når sommeren kommer - hva skal man gjøre da. Så mye lettere å ta frem når sommeren kommer. Det er sommeren som er årstiden for min del. Vi snakker videre om løst og fast, og men er samt enige om at til sommeren må vi treffes for en skikkelig tur igjen!
  7. Ferdig med Real? Neida så ille er det ikke. Jeg har alltid syntes Real har smak greit og bruker det en god del, selv om posene er blitt mindre enn de var. Blander inn tørket kjøttdeig, smør og kanskje potetmospulver så blir det en bra turmiddag synes jeg. Så jeg ble litt overrasket da sønnen min ikke ville ha Real på tur. At han spiser lite av realposene har vært et problem på en lang fjelltur. Valgt blant de mange ting som matcher farens kokkekunnskaper, så ville han ha toroposer som alternativ til Real. Selv brukte jeg endel toroposer på tur før, men har sluttet med det fordi det gir høyere brennselforbruk/vekt (pga småkokingen) og mer oppvask. Så jeg laget noe jeg har tenkt på lenge, en “matkoker” for supper og grøt. Den har fungert fint til toroposer, og ikke minst når det gjelder morgengrøten om vinteren er den veldig grei synes jeg. Matkokeren er bare et oppskåret liggeunderlag som er limt sammen. Den rommer 1 liter og veier 27 gram. En oppbevaringspose for mat fra Rema på 2 liter passer fint oppi. Under transport passer en halvliters brenselflaske inni, sammen med lokket. Bildet over viser størrelsen på en pose Real turmat, sammenlignet med (fra venstre): 1/2 pose (90g) Toro pasta bolognese, 1/2 pose (140g) Toro meksikansk gryte familipakning, 1 pose Toro kjøttsuppe inkl. 1 pose nudler. Alt ferdig til bruk ved tilsetning av vann i posen + feks. tørket kjøttdeig mm. Da jeg gikk på Hardangervidda i sommer bidro nok det lavere pakkvolumet til at jeg greide å pakke meg ned i en mindre og lettere sekk enn vanlig. En litt lengre skje er en fordel, den på bildet til høyre har ganske skarpe hjørner som passer godt nede i matkokeren. Jeg blander inn 60g tørket kjøttdeig eller karbonadedeig i toroposene. I den mexikanske gryten er det også godt å bruke biter av sterk spekepølse. “Koke”tider? Det tar lengre tid enn med Real. Koketidene varierer mellom posene. Meksikansk gryte tar lengst tid på å trekke, rundt 30 minutter. Pasta bolognese 20 minutter og kjøttsuppe med nudler kortere, kanskje under 15 minutter. Etter 10 minutter har den tørkede kjøttdeigen fått en konsistens omtrent som stekt kjøttdeig, etter 20 minutter er den myk. Felles for alle toroposene er at ris, pasta, grønnsaker osv. fremdeles har en viss tyggemotstand etter overnevnte tidsforløp. Dette synes jeg gjør posene bedre enn ellers, feks har grønnsakene i kjøttsuppen mer smak enn jeg ellers har merket. Når det gjelder havregrynsgrøten så er havregrynene av lettkokt type og blir til normal grøt, tar antagelig mindre enn 10 minutter. Tørkingen av kjøttdeig-/karbonadedeig gir redusert vekt og lang holdbarhet. Vekteksempel: 400g rå karbonadedeig ->260g stekt->120g tørket. Etter endt måltid er det bare å kaste posen. For meg som ikke bedriver mer avansert kokekunst på tur så er variasjon i posematen kjærkomment, og det gjør heller ingenting at toroposene koster mindre enn Real turmat.
  8. Turdagboka

    For meg er den lille stunden med turdagboka og kulepennen, om det er om morgenen sammen med den første kaffekoppen eller det er om kvelden i det siste lyset fra hodelykta før jeg sovner, noe av det hyggeligste jeg vet om på tur. Jeg skriver aldri dagbok ellers, men på tur er det en viktig del av hyggen. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg liker turdagboka; jeg blir ofte sliten av skrivestillinger og trøtt av skrivingen og irritert over hvor lite jeg får skrevet. I turdagboka skriver jeg gjerne om dagens tur og hvor den gikk, hvilke beslutninger som måtte taes og om planene for videre vandring, men også betraktninger om formen (den er som regel dårlig og blir bedre), eller kanskje helt private tanker om det vi snakket om rundt bålet sist. Og selvsagt noen ord om de enorme fiskene jeg mistet og noen få ord om de jeg fikk. Noen faste ting er alltid med; Klokkeslettet for når jeg skriver og hvor jeg er og hva som skjer rundt meg akkurat da. Og jeg forsøker så godt jeg kan å beskrive stemningen med noen få og klisjefulle ord. Til tider kan det ta så lang tid å skrive om kveldene at jeg etter noen dager ligger på etterskudd, og da må jeg hoppe over detaljer for å ta igjen meg selv. Og som regel fylles disse manglende detaljene inn i margen litt senere, slik at resultatet er relativt kaotisk. De første dagene er det alltid godt med detaljer og anekdoter, den siste dagen mangler som regel alltid, for jeg skriver jo aldri når jeg kommer hjem Skriver du dagbok på tur? Og hva skriver du om? Del det gjerne i kommentarene
  9. På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.
  10. Et friluftsliv

    2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.
  11. Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!
  12. Jeg sparker like godt i gang julekalenderen med en liten ekstra «fortelling». Mange ganger har jeg hørt at jeg er litt ADHD-light. "Hvordan får du til å gjøre alle de tingene du gjør?" "Du er jo så aktiv hele tiden!" "Du finner på så mye!" Osv.,, Sannheten er at jeg egentlig er et stort dovendyr, lider litt av samme egenskaper som Donald. Jeg synes det er fantastisk godt å ligge på sofaen og drømme seg bort. Så hvorfor drar jeg på tur? Hvorfor stikker jeg ut på tur når det er bekmørkt? I striregn, vind og et par plussgrader. Hvorfor bader jeg frivillig i seks plussgrader I april måned? Smiler når jeg er våt inn til huden og fryser? Jeg har fundert litt på dette, og kommer egentlig aldri frem til det hele fulle og gode svaret. For det ser for min del ut til at svaret kanskje ligger bak neste fjelltopp, eller på neste øy man kommer til. Men en ting jeg har funnet ut er i hvert fall at det å være på tur er fantastisk godt. Det å være ute i naturen gjør noe med pulsen, «stressfaktoren» ift alt det man hele tiden skulle ha gjort. Det å føle elementene som vind, temperatur, fuktighet rett på kroppen. Det å gå seg go’sliten. Det å balansere i steinura og lure på veien videre, og deretter finne veien videre. Alle disse tingene er så uendelige mer ekte og alltid en bedre opplevelse enn det å sitte i sofaen og se på at andre opplever. Ikke noe kunstig laget i et studio eller fortalt ut fra hvordan andre opplever det. Det er mine opplevelser, direkte innstprøytning via mine sanser, 100% ekte. Hvorfor drar du på tur?
  13. steingrds julekalenderinnlegg

    Jauda
  14. Julekalender 2017!

    I 2015 kjørte vi en julekalender som var en kjempesuksess. Med en flott turhøst foran oss syns jeg vi bør kunne klare å hoste opp en historie til adventskalenderen i 2017 også! Bruker teksten fra 2015 Bidra med en turrapport, en humoristisk historie, en bildeserie, en mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men Tag det med Julekalender 2017. Posten skal offentliggjøres på den datoen man er satt opp på for å kvalifisere.. Regler: Man Må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1 til 24 desember. Vinner av premie blir trukket fra tilfeldige deltagere på selveste julaften klokken 17 blank. Premie(ne) kommer jeg tilbake til men håper jeg kan skaffe noe veldig skikkelig. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Utfordre gjerne folk til å delta. Utfordrer @Tessatroll @graham @martin.m @tronn @7homas @LillM @virrma @Imp @trudep @REs Edit: Alle innleggene ligger her https://www.fjellforum.no/tags/julekalender 2017/