Søk i nettsamfunnet

Halvveis i Norge på langs har jeg nå gått lei av sakte vekttap, og ønsker å klare å proppe i meg litt mer kalorier slik at jeg kan holde vekta sånn nogenlunde, men helst uten at sekken blir nevneverdig tyngre. Jeg er av den meget storspiste typen: en gutt på 20 år som til vanlig må spise 2500-3000 kcal/dag for å holde vekta. På langtur med dager på litt under 3 mil i snitt blir dette gjerne 4-5000 kcal/dag på meg Så langt har 3 dl havregrøt til frokost, 4-5 skiver logan til lunsj og en hel torogryte til middag holdt meg mett og gående. (det legges naturligvis klumper med smør i alle måltider) Det jeg lurer på er om noen har andre gode råd til mat jeg bære på som helst er lettere enn torogryter med kjøtt. (hvis noen tenker å foreslå real, kan jeg svare med at det for det første ikke selges på vanlig matbutikk, men for det andre spiser jeg ikke drytech med mindre jeg må!) Det viktigste blir nesten kaloriinnhold, for jeg har nok krydder med meg til at det kan smake godt nok uansett

Tenkte at jeg skulle gi dere et lite innblikk i det som kanskje ender opp i en langtur på sykkel. Siden påsken i år ikke skulle tilbringes til fjells har jeg plukket fram sykkelen. Etter å ha blåst av noen års støvlag og pumpet opp dekkene bar det ut på veien. Siden været var bra på den første turen hadde jeg ikledd meg den korte sykkelbuksa med passe tjukk padding. Turen gikk på flat fin vei og var ikke lenger enn ca 20 km. Oppsummert etter å ha steget av sykkelen hjemme: 1, Utrolig deilig at turen ikke var lengre. 2, Jeg er adskillig tjukkere enn paddingen. 3, Jeg følte gleden av å sykle igjen. En naturlig konsekvens av disse første 20 kilometer er selvfølgelig at langtur på sykkel har poppet opp som en god idé. Men, og det er viktig, noen tilpasninger må til. Jeg ønsker å endre forholdene i punkt 1 og 2 slik at punkt 3 blir uforandret. Ja, hvor vanskelig kan det egentlig være?, tenkte jeg og dukket enda lenger inn i klesskapet. Helt innerst fant jeg trøya og klubb buksa fra den gang jeg var aktiv (i styret) i sykkelklubben. Denne bib buksa bestilte jeg med ekstra tjukk padding og har aldri angret ett sekund, unntatt alle de ganger jeg ikke sitter på sykkelen. Jeg er over middels svai i ryggen og med ekstra tjukk padding og ekstra tjukk mage går jeg Donald, ja han tegneserie figuren altså, en høy gang. Nå hadde det selvfølgelig vært på sin plass med et bilde, men jeg har ennå, til tross for alderen et snev av selvinnsikt. Det det derimot blir bilder av, ja kanskje allerede senere i dag, er noen oppgradering på sykkelen sånn i håp om å bedre komforten på en langtur. Til tross for at Donald drakten helt klart rørte ved noe i punkt 1 skjønte jeg at dette ikke bare ville koste svette og tårer. Så etter noen flere turer på 20-25 km ble jeg nødt til bruke noen kroner også. Mer om dette senere for nå sier fruen at vi må handle inn for de neste Påskedagene.

Kople barnepulk med Fjllpulken Xplorer 168 Min første post her inne. Tenkte jeg skulle legge ut litt info om mine erfaringer og løsninger knyttet til forberedelser med det å dra på langtur på vinteren i fjellet med barn og utstyr. Spesifikt gjelder det valg av pulk og modifisering av to pulker sammen for å kunne få med seg avkom OG alt utstyr for 2 måneder. 1. Jeg har lekt med flere løsninger for overnevnte problemstilling. Jeg har i tillegg til barnepulk fra Fjellpulken også en Thule sykkelvogn som kan gjøres om til pulk. Fordelen er at barnet kommer opp fra bakken og er godt kapslet inne. Også mer plass om man slenger på vanntttbagger inne i vognen (dersom du har toseter), samt 2 stk vanntettposer bakpå. Mer plass altså enn Fjellpulken. Etter samtale med en som selger Thule ble det fort klart at mine bekymringer ble bekreftet; galskap var konklusjonen. Den vil ikke tåle påkjenningene som en slik tur gir. Forkastet ideen og søkte inspirasjon. Fant en link her inne om en far som koplet på en mindre transport pulk bak barnepulken. (Finner ikke linken nå dessverre). Etter en del sparring med bla Fjellpulken ble dette løsningen også for meg. Men jeg skal på lengre tur og trengte derfor mer plass. Her kommer en beskrivelse av hva jeg gjorde av modifiseringer. 2. Xplorer har tre festepunkter til draget i motsetningen til tur varianten Xcountry (som er største med 144). Jeg trengte større. Det innebærer at «søsterfeste»/koplingen man kan kjøpe fra Fjellpulken til å kople to pulker sammen ikke passer. (Fungerer bare medio fester). Jeg freste derfor ut poppnaglene til det midterste feste og limte på gaffatape. 3. Målte nøye opp festepunktet for de to feste dingsene som jeg monterte på baksiden av barnepulken. Pass på at selve koplet er i vater. Og husk å få det sentrert naturligvis. Vipps, du har nå et vogntog av en pulk😁

Dette er ikke en nylig gjennomført tur. Det er hele 7 mnd siden, men det kan muligens være lesbart nå i vinterkulda. I fjor, på våren hadde jeg et prosjekt gående. Et prosjekt som tok for seg forberedelsene jeg hadde til en ønsket langtur på sykkel. Prosjektet var i og for seg så vellykket at det førte fram til den ønskede langturen. Historien om hvordan det gikk er skrevet for lenge siden og er arkivert i mappen for turer i 2017. Jeg har lenge tenkt å legge den ut her på Fjellforum, men av forskjellige årsaker har det blitt med tanken, inntil nå. Jeg er allerede i gang med forberedelser til dette årets langtur. Det vil si, om det blir en lang, eller to korte, eller hvor, har jeg ikke landet på. Det henger egentlig sammen med fjorårets tur, altså den du skal få lese om nå. Det eneste som er sikkert er, at det som i fjor, blir tur i år også. Siden det ikke er så veldig mye mer å si, er det vel like greit å bare komme igang. Så her er første del. Langtur på sykkel sommeren 2017 Fra en treningstur før avreise, Fuji Touring 2017. Det starter med en drøm. Det vil si, ikke for korte turer, for de tar jeg på sparket. Nei, her skal det handle om lange turer. Og lange turer er resultatet av drømmer. Jeg har mange drømmer, kanskje fler enn de fleste. Og drømmen nå, er langtur på sykkel. Spørsmålet er om langtur på sykkel er realistisk? Fakta : Ambisjonene er der. Også fakta: Periodisk motortrøbbel. Forberedelser til denne turen har jeg skrevet om tidligere her på Fjellforum og de kan du lese om her. Nedenfor følger historien om hva som skjedde videre. Turstart, dag 1. 25 juni og det er i dag morroa begynner. Det er søndag og jeg står opp til vanlig tid, dvs tidlig. I og for seg helt unødvendig siden jeg ikke starter på turen før i ettermiddag. Men jeg bor et stykke øst for Lillestrøm og veien hit er både svingete og smal. Det er ikke et sted jeg ønsker å sykle i rushtiden mandag morgen når alle har stått opp litt for sent. Jeg velger derfor å starte på ettermiddagen nå i dag og har avtalt å ta første overnatting hos min mor i Oslo. Været er helt greit med lavt skydekke når jeg starter. Det som ikke er greit er en irriterende vind som jeg tidvis har midt i mot. En del skog skjermer litt her og der, men et snitt på 12 km/t fram mot Fetsund viser at det går tregt. Ute på Fetsundbrua er det åpent og vinden kommer skrått inn fra venstre. Hjelmen holder håret på plass og jeg kommer greit over. På vei ned Hovinbakken stopper jeg. Det ser litt utrygt ut værmessig så jeg drar regntrekket over styreveska før jeg fortsetter. På de lange åpne slettene før Lillestrøm løyer heldigvis vinden, men som tenkt begynner det å regne i stedet. I grunnen ikke noe å bry seg om for jeg skal ligge inne og kan tørke det som blir vått. Jeg sykler inn i Lillestrøm langs siste, eller heter det nederste del av Nitelva og får et glimt av fontenen som kaster vannet høyt til værs. Her blander det seg med de lette dråpene fra himmelen og danner et flott skue. Litt motbakke nå, og så er jeg på Strømmen. Herfra går det radig unna til Lørenskog og duskregnet avtar. Passerer grensa til Oslo og svinger av mot Høybråten og er framme etter å ha brukt 2,23 timer på disse 50 km. Hele veien fra Fetsund og hit har jeg fulgt fine sykkelveier. De går litt hit og litt dit og er sjelden raskeste vei, men er helt klart mye bedre enn å være ute i veibanen. Fortsettelse følger...

Heisann! Jeg og en kompis planlegger en måneds villmarkseventyr med packraft gjennom Nord Finland. Vi vurderer å starte selve padle-eventyret i elven Repojoki så langt mot norskegrensen det går. Jeg ser for meg vi kommer til å fly til enten Tromsø/Alta, og lurer på følgende: Er det noen der ute som har erfaringer med å komme seg til Kalmankaltio i Finland med offentlig transport/lokale helter e.l.? Jeg ser for meg første steg blir å ta seg mot Hetta i Nord Finland (Mulig buss fra kautokeino?) for deretter å gå for taxi/lokale helter. =)

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi - 6. – 15. juli 2015 Etappe 2, 15. - 20. juli Etappe 3: Saraelv til Rostadalen - 22. – 31. juli Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 slutt

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

 Produkt  Osprey Xena 85 L  Levert av Jarbeaux sport AS  Veiledande pris kr.3 000,-  Fakta frå leverandør  Storleikar: Ein storleik, justerbar.  Vekt: 2,35 kg.  Volum: 85 L.  Fakta frå Fjellforum  Vekt 2,4  Fakta om testperson  Kvinne 35 år  166 cm og normalvektig  Van med å bere tung sekk, i variert og til    dels krevjande terreng  Punkt til vurdering Bæresystem og passform Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter  Brukarvennlegheit Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Handtverk og materialar (ver og vind) Vekt mot volum Pris Om sekken Sekken er retta mot lange turar og ekspedisjonar, i fylgje leverandør. Den er utvikla og satt opp for å kunne bere tung last, med hoftebelte som er førehandsforma, justerbar rygg og ventilert ryggpanel. Sekken skal vere sjølve kulminasjonen av Osprey sine kunnskapar, opparbeidd gjennom 40 år. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med.  Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne maken til den ein vurderer kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti.  Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vinter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur.  Vurdering Bæresystemet er enkelt å justere rygglengda på, men kan med det same framstå som litt "skjørt". Borrelås har alltid gitt den effekta på meg. Som vanleg må eg etterkvart innrømme at det funkar, når ingeniørkunsten bak resten av bæresystemet er bra.  Bærekomforten er god, og eg ville kalle den særs god når ein tek eigenvekta på sekken med i reknestykket. Eg tenkte ei stund at skulderreimane og hoftebeltet verka litt "mjukt", og frykta at det skulle bli for lite tak i det når vekta auka, men det viste seg også å vere feil. Denne sekken toler fint last på 30 kg utan at det vert ukomfortabelt.  Med omsyn til passform er skulderreimane på denne sekken tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Hoftebeltet er kanskje det beste eg har prøvd, og ber tunge bører godt utan å klemme hverken på setemuskulatur eller gi ømme hofter. Plassert korrekt sitt det veldig godt, og "motarbeidar" ikkje kroppens mekanikk på nokon måte. Dette er veldig deilig å gå med, spesielt når ein er van med store/breie herrebelter som anten klemmer på setemusklar eller kjem heilt opp under ribbkassa. Ein har også godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir å gå på. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Det har ikkje denne sekken. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering.   Lommer og festemoglegheiter er etter mitt syn, ved sia av det komfortable hoftebeltet, denne sekkens store styrke. Detaljane er mange, og for den som verkeleg vil ha lang-lesnad, tilrår eg å gå inn på Osprey sine sider for oversikt. Eg omtalar her det eg opplever som kjernepunkt i bruk. Xena har Osprey si eiga løysing, "Stow-on-the-go", for å kjapt kunne pakke vekk eller ta fram vandre- eller skistavar.  Meshlommene på sidene gir reint faktisk plass når du er på farten, og ein får ting nedi dei sjølv om sekken er full. Lommene på hoftebeltet er romslege, og ein får plass til også den største av dagens smarte telefonar. Ei hanskekledd hand kjem også enkelt til. Ei lomme er i mesh og den andre i tett ty. Ingen av dei med vasstett glidelås eller stoff. Topplokket har tradisjonell opning mot nakken, i to etasjar, og lommene er romslege. Det kan takast av og brukast som rompetaske. Ei lita sitteplate ligg på innsida av det, for den som synes det er greit å kvile ein rumpeball i slengen. 4 hemper for karabinere/tau/ekstra feste oppå lokket. Sekken har ikkje opning i front, men på kvar side. Desse funkar greit, men gir ikkje same oversikt som ei frontopning. Eg hallar likevel mot å seie at det er greit, då  framsida er så godt løyst at eg ikkje trur eg ville hatt den på noko anna vis. Der finn ein to isøksfester, to romslege "halvmånelommer" og ei meshlomme utanpå desse igjen. Isøksfesta kan nyttast både til spade og isøks, og ein får fint frå seg desse utan at dei er i vegen når ein treng noko i sekken eller lommene. Halvmånelommene er romslege, og ein kan enkelt skilje eventuelle brenselsflasker frå resten av oppakninga. Dei vil då vere lenger vekk frå ryggen, enn til dømes om dei var plasserte i sidelommene. Det vil seie at det dersom resten av oppakninga er lett, kan vekta av flaskene gi drag bakover. Eg tenkjer likevel at ein i dei fleste tilfeller der ein har med fleire tunge flasker av type fuel, thermos osv, er på ein tur som også krev ein del anna utstyr, og vekta i sjølve sekkerommet stabiliserar dei kiloane som er i ytterlommene. Har ein lettare sekk, kan ein jo også plassere flaskene i meshlommene på sida. Det er då verdt å tenkje over at dei ikkje er "innelåst" ved ferdsle i til dømes bratt snøbakke.  Meshlomma i front har bra strech, og på linje med dei på sidene, tenar den faktisk til noko, også når sekken er full. Xena har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein dele det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst, med små tunge gjenstandar. Reimane nede på framsida er i kortaste laget for telt eller skumplastunderlag med litt volum. I tillegg er dei feste berre på framsida, altså går dei ikkje under sekken. På det viset mistar ein høvet til å la tyngre utrustning som ofte havnar på utsida, i alle fall på starten av turen, trekke sekkens tyngepunt ned,men i staden vil det drage bak. Dette er eit minus på skiturar. Kompersjonsreimane på sekken er gode, og sekken eignar seg av di også greit som dagstursekk, ved til dømes avstikkar frå basecamp, dersom rompetaska vert for lita. Alle glidelåsdragerar på Xena er hanske-og vottevennlege, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er enkel å forstå, og slik brukarvennleg, til tross for mange detaljar. Ein treng ikkje ver ingeniør hverken for å gjere justeringar, eller pakke den. Fasongen på sekken gjer likevel sitt til at ein ved skitur skal tenke på å plassere vekt i sekkerommet rett, slik at han ikkje vert topptung eller baktung. Dette av di han er noko lang og smal.   Kva gjeld praktisk bruk vs "målsetting" for sekken frå Osprey, synes eg dei langt på veg har lukkast. Det første som slår ein når tek i sekken og byrjar forske litt på han, er at han verkar enkel, men likevel full av velplasserte detaljar. Ved bruk viste dette seg også å stemme. Han funkar fint til utstyrstunge turar, der ein kan få med seg mykj både inni og utanpå sekken, utan at noko er "i vegen" for kvarandre. Dette er kanskje ein av dei få sekkane eg har prøvd i denne storleiken som ikkje får meg til å sakne den gamle storsekken av typen med gigantiske sidelommer, men med ei eigenvekt på 4 kg. Eg synes dog literane er "små", samanlikna med til dømes Gregory Deva 80 L. Ved pakking av akkurat samme mengde bagasje, rommar Gregoryen meir. Så, med tanke på bærekomfort og løysingar på sekken, vil eg seie at han held den han lovar. Men, eg synes litrane gjerne kunne vore noko meir romslege, på ein sekk som lovar å ta deg til "the end of the world".  Materialar og kvalitet på saumar verkar så langt bra, men det skulle jo også blott berre mangle etter berre 15 bruksdøger. Eg har registrert klager på slitestyrken på tyet til Osprey, utan å ha erfart det sjølv. Når ein tek i materialet i hovudsekkerommet, kjennes det noko kraftigare enn til dømes på Gregry Deva. Om det likevel skulle vere slik at slitestyrken er låg, kan det vel tenkjast at det er prisen ein må betale, for så mykje komfort for relativt lett vekt? Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum, sjølv om eg er usikker på om den held 85 L. Sett opp mot bærekomforten og dei gode løysingane derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Prisen på denne Ospreysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 000 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Komfort og praktisk bruk tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Testers erfaring er at få sekkar i tilsvarande eller lågare prisklasse kan matche bærekomfort, men dette er sjølvsagt også individuelt betinga.  Oppsummering og konklusjon Underteikna vil plassere Osprey Xena 85 L i kategorien  "komfortabel allrounder, med gode og gjennomtenkte løysingar, til ein overkommeleg pris". Graden av bærekomfort er høg. Pluss for gode lommeløysingar og akseptabel vekt. "Små liter" og noko korte reimar trekk ned. At sekken er smal og lang gjer at den kan vere utfordrande å pakke til skitur, der er ein gjerne vil ha lågt tyngdepunkt. På den andre sida gjer måten den er løyst på med fester og lommer, at den høver veldig godt til utstyrtunge turar, som til dømes vårskiturar på bre. At den er smal gir også rom for aktiv stavbruk og fridom for røyrsle i overkroppen. Dette skjedde med sekken etter endt testing Testar opplever at denne sekken gir ein bærekomfort som er så bra, at den enda som den "utvalgte" sekken til ei Grønlandskryssing hausten 2017. Den skal få legge "kilo til motoren" på veg opp brefallet på austkysten, og bære all last ut Austmannadalen på vestkysten, dei tre siste dagane av turen. Test vil verte oppdatert etter endt tur. Alle foto er frå leverandør eller underteikna.  

Ja da er filmen fra årets langtur på sykkel ferdig. Jeg sier det med en gang: jeg har et ActionCam som ikke takler "action" og et videokamera som ikke likte ristingen i styreveska og dermed tok stabilisatoren kvelden. Resultatet er helt tydelig på filmen. Jeg er relativt god på planlegging og ofte sies det at det er halve turen. Så også for meg, men når jeg planlegger som om jeg var 26 og ikke 62 går ikke alt som planlagt. Som en forsmak på en senere turrapport legger jeg ut filmen først.

Er det noen som har gått til fots/med ski til Ryssland fra Norge, via Sverige og Finland?

Fikk en Lundhags V12 da jeg var 14 år gammel. Har siden blitt mye breiere i skuldrene og skulder reimen presser mot nakken og skaper ubehag. Trenger ny tursekk til langturer hvor jeg bærer mat og drikke, telt/lavvu, fiskeutstyr, reserve klær, sovepose, liggeunderlag, skudd, rype og fisk. Sekken må kunne justeres i rygghøyde og skulderbredde. Skulle hatt en ryggsekk som er over 90 liter i volum som har plass til det jeg trenger, som er brei i skuldrene og kan løfte over 30kg. Jeg er en 16 år gammel gutt som er 175 cm og jeg har fått veldig store skuldre etter jeg fikk sekken. Har sett på ryggsekkene Norrøna recon pack 125l, Bergans powerframe og Bergans Alpinist. Lurte på om noen av dem er til og anbefale, eller om det er bedre utvalg av sekker. Mvh, Endre

2017 er et faktum enten vi liker det eller ikke, for meg er det utelukkende forbundet med glede. Dette er året det virkelig skal bli turmenneske av denne brøddeigen av en mann. Drømmen er å gå Sylan iløpet av sommeren, for de som ikke vet hva det er så starter denne turen på Stjørdal i Midt Norge og strekker seg 120km østover mot sverige. Det jeg ønsker er rett og slett tips til ruter som er bedre enn andre, ting å se underveis (Dere skjønner hva jeg sikter til, ikke ikoniske restauranter etc ). DNT legger opp til at denne turen skal ta 7dager men skriver også at den er krevende, bør jeg da som ikke er vant med lange distanser og stortsett bare har hatt 1 eller 2 netter ute om gangen legge opp til å bruke 8-9dager? Mat på turen, turen sies å være en hytte til hytte tur hvor det er både ubetjente men også betjente hytter. Hvor mye mat ville dere regnet utenom det man spiser på hyttene? Som dere sikkert skjønner så er jeg HELT fersk på dette området og søker egentlig da hjelp til det meste, alt fra antall t skjorter som bør være med til om det er Melkesjokolade eller Stratos som er best motivasjon når du er sliten.

Hei, Jeg kunne tenke meg å legge ut på en lengre tur neste sommerferie, helst med telt. Er i god fysisk form, men sliter litt med høydeskrekk, og føler dette begrenser turmulighetene mine en del. Har gått mye tur i fjellet, men høydeskrekken har blitt verre de siste årene, og svært bratte partier blir et problem. Jeg tenkte derfor jeg skulle spørre om noen har et forslag til en turrute som kan strekke seg over flere dager, samtidig som man slipper de verste høydeurfordringene? Takk på forhånd

Oppover fin bilvei et stykke Denne dagen ble det en tur av den lange sorten, hele 22 km og 1068 høydemeter. Egentlig hadde jeg tenkt å bare gå opp til toppen av trappene ved Prestholtseter, men så tenkte jeg likesågodt at jeg skulle ta turen innom hytta til avdøde filosof Arne D.E. Næss – Tvergastein. Skal du gå denne turen så beregn å bruke hele dagen, det går lett 7-8 timer på runden med pauser. Det er stort sett merket hele veien, noen få unntak som alikevel ikke gjør det vanskelig å finne frem. Sjekk gjerne værmeldinga før du går denne turen, været på fjellet kan skifte fort så ikke gå om du er usikker. Link til turen på UT.no Sjekk flere av mine turer på Norhike Hallingskarvet Vestover mot Haugastøl Østover med Prestholtseter der inne Prestholtseter – verdt et besøk! Flotte trapper oppover Her stopper de fleste, jeg går videre Enorm utsikt østover, jeg sitter litt nedenfor Prestholtvarden på toppen Nedover ved Eimefonni Sørover mot Ustaoset Hytta Tvergastein Utsikten sørover fra Tvergastein

Årets sommertur er nå over, og nå sitter vi igjen med en rekke minner og erfaringer fra turen som gav oss 373 km mer under beina. Hvert år går vi Norge på langs etapper, startet i 2013 med Finnskogleden som første mål. I hovedsak prøver vi å følge Grensesømmen med noen egne tvister. I år startet turen fra Vauldalen som ligger i Røros kommune, nesten helt inntil Svenskegrensen. Det var der vi avsluttet turen i fjor. Sekken føltes overkommelige med sine omtrentlige 24 kg. Turen var en fantastisk opplevelse, på både godt og vondt. Vi fikk utfordret oss selv, og følt på det å mestre mange aspekter med å leve og vandre i naturen. Historiene og opplevelse fra turen vil vi nå legge ut på bloggen vår (grensedager). Første dagbokinnlegg; Avgårde fra Røros var vi rundt 13.40 med depotsjef Lasse som stabil sjåfør. Både sau, reinsdyr, trege svensker og en sliten syklist så vi mest vi suste mot grensen. Når vi nærmet oss Vauldalen kunne vi skimte Vigelfjellet i nord, og område i hadde gått i året før i sør. Lasse slapp oss av ved veien og vi trasket av gårde etter å ha sagt ha det til sjåføren. Første stopp var 100 meter etter starten for å prøve å legge ut en snap og et Facebook innlegg for å vise at turen var startet . Neste stopp etter det igjen var 150 meter for å smøre oss med solkrem. Når vi kom til Grevsjøen, hadde vi gått 2, 5 km, da måtte føtter og skuldre hvile. Tre sykler så stod fint plassert langs stien. Eierne av syklene traff vi i løp av dagen. Ei i turfølget hadde bodd mange år på Sørlandet, verden er ikke så stor. Ikke lenge etter så vi turens tre første ryper. Før vi kunne slå opp teltet for første gang, måtte vi ta fram vadeskoene og passere en svær elv. Ok, ikke så svær, men var litt strøm i den. Det klarte vi fint med litt røde legger etter det kalde vannet. Nå ligger vi i ny teltet og hører fuglene synge og regnet piske mot teltduken.

Skal kjøpe meg nye fjellsko til langtur på sensommeren/høsten, og trenger hjelp til å bestemme meg hvilke sko jeg skal gå for. Turen min kommer hovedsaklig til å gå på sti, men også over noen fjellparti. Det er viktig for meg at skoen ikke er for stiv i sålen siden jeg skal gå såpass lenge i den. Jeg har en smal fot med er høy over rista. Ønsker en halvhøy/høy sko. Hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe meg Alfa Juv, men etter å ha sett hvordan skoene til bekjente ser ut etter et lite års bruk, tror jeg ikke skoen kommer til å holde i fem uker! Makan til lørv! Har et par scarpa rebel lite gtx som jeg har brukt i mange år, men synes den blir for stiv i sålen. Disse har jeg vært fryktelig fornøyd med dog! Blir fryktelig glad for alle tips og innspill til hva som er verdt å sjekke ut.

Så, årets sommerferie har jeg lyst til å tilbringe på Hardangervidda - mer spesifikt å gå fra hytte til hytte på kryss eller tvers av området. I den anledningen ønsker jeg tips om gode ruter, og hva som er bra/dårlig med dem. Eneste begrensning er at jeg ikke skal starte med å gå opp fra Hardangerfjorden til vidda Det klarer ikke kroppen min... Nord-syd? Syd-nord? Øst-vest? Nord-øst? Så mange valg

Etter en regnskyll blir alt så mye friskere. Lukta av bjørk, vier, lyng, blåbærplanter og myr siger inn i nesa og utfordrer sanseorganenes opptakelsesevne. Og med sola som varmet i ryggen var det en fryd å gå inn og opp fjellet. Det var ikke mange på p-plassen denne Søndags morgen og det er veldig synd. For dette området har virkelig noe for alle, enten med små eller store sko. Her kan man selv velge turens vanskelighetsgrad, for etter kun 15 minutters gange kommer du opp til det første "landskapet" ved Fisketjørna. Siden jeg velger å gå på nordsiden av Fisketjørna, så blir det en "snaromvei" til Vådlandsknuten denne gangen, og ikke rett opp. På veien er det mye fin natur å se, som dette treet for eksempel. Det har nok stått der en stund og om det er så glad for å få en frisk rød T på seg vet jeg ikke, selv synes jeg små varder, malte T-er på steiner eller pinner med rød topp er å foretrekke. Broken but still alive På vei oppover ser jeg at blåbærene så smått begynner å få farge, men det er fremdeles litt lavere de er modne nå til dags. Multene derimot er det nok ikke mange ukene til før er modne! Jeg husker på vei ned Hunnedalen i fjor, litt senere enn på denne tiden, hvor det sto en kar ved veien med to fulle 10 liters spann med multer. Så mange er det nok ikke her oppe om noen uker. Eller? Multemyra Rolighetsvannet Så er det bare en liten runde og jeg er på toppen - 800 moh. I dag var det kun meg her, og et par andre som kom etterpå. Fra toppen får du en 360 graders utsikt over hele distriktet som er helt unik. Utsikten mot Madland Utsikten nordøst mot Dirdal Siden jeg nevnte tidliger at dette ble en "snaromvei" så velger jeg å gå tilbake til Madland via Tverromdalen. Det skal bli en av de flotteste nedstigningene jeg har hatt fra en topp noensinne, for denne dalen er så utrolig frodig at det var en fryd å gå igjennom. På bildet skimtes Tverromdalstjørna, om det er fisk vites ikke men neste gang tar jeg med stanga og prøver! Tverromdalen For å illustrere hvor frodig det var, her nærmer det seg slutten av turen og sansene fikk nok en gang en solid dose! Frodig! "Snaromveien" jeg gikk tok ca. 6 timer med god pause på toppen og er i underkant av 2 mil. Raskeste vei opp og ned til Vådlansknuten tar ca. 4 timer og er på 1 mil. Takk til Stavanger Turistforening som tilrettelegger og grunneiere for tillatelser. For å finne ut mer om området, klikk her for info fra UT.no - her er turer for alle!

Hallo! Er det noen som har gått Nordlandsruta, men IKKE gått delen som går i Sverige (Padlejanta forholdsvis). Jeg snuser på å gå turen på sensommeren/høsten, men vil gjerne gå hele turen med hunden. Hva kan være fine alternativer til den opprinnelige ruta?

Kom over denne råflotte filmen laget av en gjeng på tur nedover Montana. Verdt å se! Snart tiner vel elvene så vi får padlet igjen https://www.youtube.com/watch?v=vaLTksnmkW8

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

Det var en ukjent historie for meg dette. Synes artikkelen gir en interessant oppsummering av de store utfordringene ved virkelig lange pulkturer. People Cross Antarctica All the Time. It’s Still Crazy Hard

Hei, vi er to damer som skal gå Norge på langs fra januar 2015. Har lest en del blogger og slik for å lære om andres erfaringer, men tenkte kanskje det var mulig å høste noen tips her inne og. Formålet vårt med turen er ikke å gå fortest og hardest, men å kose oss på langtur. Satser primært på teltovernattinger, med ca en hyttenatt i uka for å tørke utstyr og slik. Vi er i god form begge to, og har gått mye på tur, men aldri lengre ekspedisjoner. Derfor lurer jeg på om noen her inne kanskje har noen innspill generelt om NPL, eller spesielt om følgende tema: - Å gå med pulk: vi skal sende depoter med mat og annet, og satser på å ikke ha styggtunge pulker. Har imidlertid ikke gått med pulk før. Er det lurt å trene mye på dette før vi drar, eller holder det å ta en rolig start med kortere dager enn vi egentlig har kapasitet til for å bli vant til belastningen? Og holder Pariserpulken til denne typen tur? Dens lave egenvekt gjør den ganske atteraktiv, selv om jeg skjønner at den i grove trekk er et plastbrett... - Montering av hjul på pulk: dersom snøen forsvinner mot slutten av turen, har noen erfaringer med å montere hjul på pulk? Vi har noen ideer, men hører gjerne andres erfaringer her. - Mat: Satser på å tørke mange av middagene selv. Har noen gode tips i forhold til dette? Er det eventuelt mulig å spe på med sponsing av noen av produsentene av frysetørket mat, eller er de vanskelige å få med på slik? Vi har ikke primært tenkt å blogge oss gjennom landet... - Sovepose: har noen konkrete erfaringer med posene til Western Mountaineering eller Mountain Equipment, som begge lager kortere poser enn feks. Helsport? (vi trenger altså korte poser) De er dyre - men er de verd det? - Kart: er det vanlig at de går i "arv" fra NPL-er til NPL-er? Noen som kjenner noen som nylig har gått/går seg ferdig før jul i år og vil kvitte seg med kartene sine? (evt. annet NPL-relatert utstyr) - SPOT tracker: har det noe for seg? Mobildekning er vel så som så deler av ruta, så det fungerer kanskje bra som ekstra sikkerhet? Erfaringer? - Brenner: har en Kovea Booster +1 som jeg ikke har rukket å teste ennå. Noen erfaringer med denne? Særlig i den kalde årstiden. Og hvor mye bensin, sånn ca? Holder det med 4 dl på to personer per dag? - Miljøperspektivet: vi har en del utstyr, men trenger også mye. Samtidig byr det meg mot å kjøpe alt nytt. Prøver å holde et øye både på hva som finnes på finn.no og her inne, men det er vanskelig å finne de rette tingene, og særlig i rett størrelse (når det er snakk om ting med størrelse). Noen som har innspill i forhold til å skaffe ting og tang brukt til langtur? Ok, det var dette jeg kom på i farta. Eventuelle tips knyttet til andre aspekter ved Norge på langs er også velkommen.