Søk i nettsamfunnet

Det nærmer seg årets langtur og da er forberedelsene selvfølgelig i gang. Det er jo i så måte ikke så mye som kreves siden dette blir mitt 3 forsøk på å nå samme mål. Veien mot målet, bokstavlig talt, er stort sett den samme, men noen endringer har det blitt. Når det gjelder ruta velger jeg i år å krysse Nordmarka fra øst til vest. Ikke for å spare tid og krefter, tvert i mot, men mer for å få litt variasjon i forhold til tidligere turer. Selv om jeg er født og oppvokst i Groruddalen i Oslo´s utkant er Nordmarka stort sett et uskrevet blad for meg. Forespørsler her på Fjellforum med tilhørende gode tips og @Memento mori sine bilder av diverse skilt både i vinterdrakt og mer sommerlige toner nå nylig, vil forhåpentlig sikre at jeg ikke roter meg helt bort. Vist det står Hønefoss på skiltet når jeg kommer ut av skauen passer det bra med planen om å følge 7´ern videre opp Hallingdalen og over vidda mot vest. Når det gjelder utstyret, dvs sykkelen, har jeg også foretatt noen endringer. Tidlig i våres skiftet jeg til lettere gir etter gode råd fra @kardam. Prosjektet er beskrevet og ligger her på forumet under Sykkel for de som måtte være interessert. Et nytt sete ble det også når originalsetet ble erstattet av et Brooks B17. Husker ikke (jeg er snart 64) om jeg har skrevet noe om det på forumet, eller om det ligger her. Og for å toppe det hele ble nytt speil montert til applaus fra min kjære som ikke liker at jeg sykler på trafikkerte veier. Det gjør i og for seg ikke jeg heller, men noen ganger må man. Resten er stort sett gammelt og velkjent og trenger bare en siste sjekk før det forsvinner ned i sykkelveskene. Teller litt på knappene om jeg skal ta med et ordentlig kamera, eller om jeg skal satse alt på Gopro Hero 6. Er veldig fristet på bare Gopro, men lyden bekymrer meg. Skal telle noen fler knapper før jeg bestemmer meg. Foreløpig ser samlingen av elektronikk slik ut. Jeg velger egen lader til mobilen siden det er den som trenger påfyll oftest. Radio, kamera og hodelykt går sammen på USB-pluggen. Solcellepanelet får duge når jeg ikke har annen strøm i nærheten. Liggeunderlag og pute er pumpet opp for å sjekke om de holder på lufta. Thermarest NeoAir Xlite Large og pute fra JR Gear. Den gamle posen blir med i år også siden jeg ikke finner noen god erstatter. Posen har mange gode kvaliteter, særlig vist jeg ser bort fra dun og fjær. Men siden dunposer ofte rangeres nettopp for sine dun og fjærkvaliteter henger ikke denne helt med. Omvendt av min vektutvikling har denne posen lettet sin vekt med hele 412g. ja kanskje ennå mer. I sin ungdom veide den 1790g og på kjøkkenvekta nå idag klokket den inn på 1378g inkludert kompresjonsposen. Jeg har tidligere mistenkt at den var fylt med dun og fjær fra trekkfugl, nå vet jeg. Kommer til å oppdatere tråden med småplukk fram til turstart.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

I vinter og vår så går det i opptrening til årets langtur for min del. 30 Mai flyr jeg opp til Kirkenes for å starte min 4mnd. tur fra Grense Jakobselv og langs det gamle Jernteppet (The Iron Curtain), via 20 land og oppimot 10000km før jeg kommer frem til Carevo i Bulgaria ved Svartehavet. Drømt om denne turen helt siden noen viste meg et innlegg i et blad, hvor det sto: Verdens lengste historiske sykkelrute? Jeg kommer til å skrive om turen på nettsiden min: http://challenge4you.com. Her vil du finne GPS data, bilder, noen videosnutter og innlegg fra mine 4mnd. på sykkel. Om noen ønsker en utfordring eller en opplevelse i form av sykkeltur i forskjellige land med forskjellige kulturer eller interessert i å lære mer om Jernteppe historien på nært hold. Ta gjerne kontakt, jeg antar at jeg får nok dager alene, så alt selskap jeg kan få gjennom turen vil jeg se på som en bonus. Du er hjertelig velkommen til å bli med 1 uke, 2 eller mer om noen skulle ønske det. Vi skal alltid klare å tilpasse turen etter dine forutsetninger. Men en bør klare minst 7 mil hver dag og gjerne litt mer, men husk at vi har jo hele dagen på det, så det blir ikke noe ekstremtempo. Les mer om turen på her: The Iron Curtain 2014 Med vennlig hilsen Stian Torland

Spekulerer som så mange andre på å gå Norge på langs i begynnelsen av januar 2013. Fra lindesnes til nordkapp, med ski og pulk. Det eneste det står på er om jeg får videre jobb eller ikke, hvis ikke, så går jeg. Er det noen som har gått før og vil dele ruta si i detalj? Er det noen som har gått turen, og handla alt dem trengte av forsyninger underveis, for å slippe å stelle i stand depot'er? Var dette greit? Er det mulig å gå helt fra lindesnes fyr med en pulk etter seg på vinterstid (januar)? Jeg har lagd liste over alt av utstyr jeg mangler, samt samla inn flere ruter der turen er beskrevet i grove trekk, og fått tak i noen bøker. Hvis noen ønsker å dele erfaringer eller meninger, så kom med det. Jeg har fra før av lest temaene som eksisterer på fjellforum om norge på langs. Noen som har forslag til telt for turen? Jeg skal gå alene.

Hei! Her følger en turrapport fra Lomsdal-Visten august 2013. Rapporten ligger også i sin helhet på www.dorgerundt.com, og der kommer det også en liten filmsnutt etter hvert. Fjols til fjells: Lavvu i Lomsdal-Visten Lomsdal-Visten er landskapet der du angrer på at du ikke planla bedre, men angrer enda mer på at du ikke stoppet mer underveis - i ren ærefrykt. «Har ni varit vid Elgviddvatnet?! Ja, dit måste man ju bara åka, åtminstone en gong i livet», sa den første stemmen vi hadde hørt på to uker...utenom hverandres. Da vi ankom Storbørja og Lomsdalselvas utløp, etter å ha krysset den nedre delen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, møtte vi nemlig to turkamerater, en svenske og en trønder, som har trasket traktene i en halv mannsalder. Jovisst, vi hadde vært ved Elgviddvatnet, i nydelig vær og mutters alene på fjellet. Men som man ofte gjør, uansett hvor vakre omgivelser man går i, trodde vi at det beste fortsatt lå foran oss, og stoppet ikke mer enn et par timer der. Det var tydeligvis et feilgrep. Eller kanskje det var et riktig grep, for det er jo nok en unnskyldning til å legge nye turer til det vi - uten forbehold - vil kalle noe av det vakreste Norge har å by på av natur. Vi har fortsatt mye ugjort i Lomsdal-Visten. Veien til helvete er brolagt med tunge sekker Solnedgang i Stavassdalen Planen vår, kokt sammen i løpet av vårparten, var å følge samme prosedyre som vi har gjort i mange år på rad; spare litt mer enn et par ærlig fortjente ferieuker, pakke sekken og komme oss så langt unna folk som det er mulig. Etter et overmodig – men tross alt vellykket - prosjekt for et par år siden, der vi gikk fra Gällivare i Nord-Sverige til like utenfor Bodø, tenkte vi at «i år skal vi ikke gå så hardt, og få mer tid til å kose oss, fiske og sånt». Og mens vårdagene rant unna, ble vi enige om at «jo, lavvuen må vi ha med, det er jo så kos», og ditto med rundbrenneren, vadebukser, brennevin, kilovis med kamerautstyr, fiskestenger og så videre. Enhver luksus vi kunne komme på ble ført opp på pakklista. Lite visste vi om at vi skulle til gramjegerens rike! Kvitfjellet sett fra Neversletta Vi landet i Mosjøen, tok buss til Trofors, og satte av gårde. Sekkene ga sikkert bagasjemannskapene på flyplassen hekseskudd, og sikret oss en beinhard start på turen. Etter tips fra lokalkjente bestemte vi oss for å gå opp Stavassdalen til Neversletta, runde Kvitfjellet og gå inn Mosskarddalen. Terrenget var så langt relativt lett (med unntak av 100 meter nesten rett opp på grensen til nasjonalparken), men klam luft, mygg, steikende sol og tung bør gjorde at etappene i starten ble ganske korte. Rapadalen i miniformat Mosskarddalen var den første strekningen som lå innenfor nasjonalparkgrensene, og den brakte umiddelbart tankene til Rapadalen i Sarek, Sverige, som vi var innom to år tidligere. I noe mindre format, riktignok, men med de samme bratte, grønne fjellsidene og den grunne, snirklende elva i bunnen. Et ordentlig eventyrlandskap. Åpningen inn til Mosskarddalen markeres dessuten av et ganske spektakulært vann, Litlskardvatnet, som ligger i en bratt skål, omhegnet av spisse fjelltopper. En elgku med kalv kom seg kjapt på trygg avstand, og det var det eneste tegnet til landlevende liv vi så, før mange dager senere. Enden av regnbuen Leir ved Litlskardvatnet Innover i Mosskarddalen skjønner man etter hvert at elva egentlig blir til underveis i dalen, og for hver bekk vi passerte, krympet elva inn. Helt innerst kom vi til turens første virkelig bratte stigning, og fulgte restene av elva opp på rundt 800 moh. Oppe på platået ligger Mosskardvatnan, en serie med vann hvor det vestligste ligger klemt inn mot fjellene, akkurat som Litlskardvatnet. Der fant vi en bitteliten grønn flekk, antagelig den eneste opplagte leirplassen i flere kilometers omkrets, med en 360 graders utsikt man kan bli religiøs av. Turlivet var herlig, og brukbare fiskefangster ble til både sushi og fiskesuppe. Leirplass ved Mosskardvatnan Noen kilometer nedenfor lå Elgviddvatnet badet i sol, og vi følte oss tvunget til å ta tidlig lunsj, prøve fiskelykken og nyte været. Ruta, som vi fant på nettet og bare omtrentlig fulgte, gikk nå hele veien rundt vannet for å følge elva som renner videre på motsatt side. Det fant vi ikke ut før dagen etter. Med det som føltes som livet som innsats, klatret vi ned fra vannet på feil side, og ble så paffe av den flotte fossen som faller sikkert femti meter rett ned, at vi kastet bort enda litt mer tid på foto, bading og posttraumatisk stress etter nedstigningen. På vei ned mot Elgviddvatnet Sti for viderekomne Det er forresten to typer feil man kan gjøre i Lomsdal-Visten: Det ene er å ikke stoppe ofte nok for å ta inn det mektige landskapet. Det andre: Å undervurdere hvor mektig utfordrende landskapet er. Ting går med andre ord ikke som planlagt når man setter sine bein der. Iallfall gjorde det ikke det for oss. Vi hadde jo fortsatt ikke møtt svensken, og reflektert over hvilket paradis vi nettopp hadde besøkt. Vi presset bare på videre. Nå som vi var nede i vassdraget som ender opp i Lomsdalselva, tenkte vi at rutevalget ville bli greit. Bare å følge elva. Kjempelett. Med store strabaser klarte vi å bakse oss ned til Grunnvatnet, men der sa det bom stopp. På vår side av elva møttes vann og fjell i nitti graders vinkel. Bare en ting å gjøre: vade over. Det gikk ganske greit for oss, vannstanden var lav, og vi hadde vadebukser i sekken. Men det er likevel fristende å rette en advarende pekefinger mot andre som skal samme veien: med så glatte, vegetasjonsfrie fjell som det er i de traktene, kan en helt vanlig regnskyll få vannstanden til å stige forbausende mye! Om du har tenkt å vade tørrskodd, må du enten stole på flaksen, vente, eller belage deg på å utsette hele vadingen til lengre ned - hvis det går. Veien videre mot Nedre Grunnvatn var omtrent akkurat like strabasiøs, men nå var vi i et fandenivoldsk humør, og stoppet bare der for å drikke litt. Vi SKULLE ned til Lomsdalen samme dag. Før vi fortsatte, sendte vi noen vennlige tanker til Turistforeningen, som tydeligvis har avstått fra røde t-er i dette området. Redningsmannskapene ville fått hendene fulle – dette er stier man går på egen risiko. To mil, vannrett regnvær og noen nestenulykker senere, satte vi opp lavvuen ved vannkanten øverst i Lomsdalselva. Fiske Joda, det er fisk her. Vi fikk en del, men det var fjellvannene som bød på brukbare størrelser, mens elvene var fulle av småtterier. I de nedre delene av Lomsdalselva går det både sjøørret og laks, og vi fikk se noen imponerende eksemplarer av sistnevnte leke seg i elvemunningen. Storhølen, rett over Storbørja Lomsdalselva var på mange måter målet for turen, der vi skulle slappe av og hadde håp om å oppleve sjeldent god fiskelykke. Sånn sett skuffet Lomsdalen litt, men det kan ha vært vår uflaks. Storhølen, en kjempedyp og smaragdgrønn kulp noen kilometer over utløpet, var vel verdt besøket, men akkurat som med landskapet, lå de aller største perlene bak - eller over - oss, ved Elgviddvatnet. Lasse fisker i Lomsdalselva/Henriksdalselva Beregn god tid Hvis du har tenkt deg inn i Lomsdal-Visten selv, er det et par tips i denne turrapporten som det er verdt å merke seg: Stiene er vanskelige, været uforutsigbart, og landskapet helt fantastisk. Alle tre er grunner til å beregne ekstra god tid. Som oppsummering kan vi også slå fast at lavvu er uegnet til bruk i Lomsdal-Visten, men velegnet til å imponere andre turgåere med. Kanskje grunn nok i seg selv til å ta den med neste gang også. Storbørja - fjordarm fra Velfjorden, og vendepunkt for turen «Det e jammen en ræspektabel tur dokker har gådd», sa trønderen vi møtte ved Storbørja. Joda, vi har vært borti verre, men det var noen slitsomme etapper. Med en dag eller to til overs, hadde vi nok tatt turen over til Vistenfjorden også. Men den får være en gulrot som gjør at vi drar tilbake. Svensken hadde rett: «åtminstone en gong i livet»! Kjekt å vite De nærmeste flyplassene er Mosjøen og Brønnøysund Det går buss til Trofors, Tosbotn og Hommelstø fra begge steder, men få avganger i helgene. Fra Hommelstø må man ta seg videre med båt. Fra Tosbotn og Trofors kan man gå til fots. Noen kommer seg også inn Vistenfjorden med båt. Minimal til ingen mobildekning i store deler av Lomsdal-Visten Uforutsigbart vær Turrapport uten formateringsproblemer, samt oppfølgingsinnlegg og en kommende filmsnutt, finnes på www.dorgerundt.com

Hei, er det noen gode løsninger på toppturutstyr, som har gode kjøreegenskaper som randoneeutstyr, men fortsatt kan brukes til lengre turer på fjellet, utenfor løyper? Har ikke hatt noe lignende utstyr før. Det er mulgens et vanskelig kompriss. Er det mulig å kombinere en type twintip-ski, med bindinger og sko, som gjør det mulig å gå turer på 3 mil i fjellet? Fokuset ligger altså på frikjøring. Takk for svar!

Hei, vi er to damer som skal gå Norge på langs fra januar 2015. Har lest en del blogger og slik for å lære om andres erfaringer, men tenkte kanskje det var mulig å høste noen tips her inne og. Formålet vårt med turen er ikke å gå fortest og hardest, men å kose oss på langtur. Satser primært på teltovernattinger, med ca en hyttenatt i uka for å tørke utstyr og slik. Vi er i god form begge to, og har gått mye på tur, men aldri lengre ekspedisjoner. Derfor lurer jeg på om noen her inne kanskje har noen innspill generelt om NPL, eller spesielt om følgende tema: - Å gå med pulk: vi skal sende depoter med mat og annet, og satser på å ikke ha styggtunge pulker. Har imidlertid ikke gått med pulk før. Er det lurt å trene mye på dette før vi drar, eller holder det å ta en rolig start med kortere dager enn vi egentlig har kapasitet til for å bli vant til belastningen? Og holder Pariserpulken til denne typen tur? Dens lave egenvekt gjør den ganske atteraktiv, selv om jeg skjønner at den i grove trekk er et plastbrett... - Montering av hjul på pulk: dersom snøen forsvinner mot slutten av turen, har noen erfaringer med å montere hjul på pulk? Vi har noen ideer, men hører gjerne andres erfaringer her. - Mat: Satser på å tørke mange av middagene selv. Har noen gode tips i forhold til dette? Er det eventuelt mulig å spe på med sponsing av noen av produsentene av frysetørket mat, eller er de vanskelige å få med på slik? Vi har ikke primært tenkt å blogge oss gjennom landet... - Sovepose: har noen konkrete erfaringer med posene til Western Mountaineering eller Mountain Equipment, som begge lager kortere poser enn feks. Helsport? (vi trenger altså korte poser) De er dyre - men er de verd det? - Kart: er det vanlig at de går i "arv" fra NPL-er til NPL-er? Noen som kjenner noen som nylig har gått/går seg ferdig før jul i år og vil kvitte seg med kartene sine? (evt. annet NPL-relatert utstyr) - SPOT tracker: har det noe for seg? Mobildekning er vel så som så deler av ruta, så det fungerer kanskje bra som ekstra sikkerhet? Erfaringer? - Brenner: har en Kovea Booster +1 som jeg ikke har rukket å teste ennå. Noen erfaringer med denne? Særlig i den kalde årstiden. Og hvor mye bensin, sånn ca? Holder det med 4 dl på to personer per dag? - Miljøperspektivet: vi har en del utstyr, men trenger også mye. Samtidig byr det meg mot å kjøpe alt nytt. Prøver å holde et øye både på hva som finnes på finn.no og her inne, men det er vanskelig å finne de rette tingene, og særlig i rett størrelse (når det er snakk om ting med størrelse). Noen som har innspill i forhold til å skaffe ting og tang brukt til langtur? Ok, det var dette jeg kom på i farta. Eventuelle tips knyttet til andre aspekter ved Norge på langs er også velkommen.

Eventyret. Hvor finner man det? Må det foregå under fjerne himmelstrøk og bortgjemte ødeland? Eller ligger eventyret mer i tilstanden, i følelsen av å tråkke utenfor vanene, hverdagen og de oppgåtte sporene? Fra 11. januar til 11. februar gikk jeg i 31 dager fra Sørkedalen utenfor Oslo til Blefjell. Turen krevde mye frysing, relativt mange kilo kroppsvekt og flere tunge tak. Men var det verdt det? Vel. Døm etter bildene. Du finner bilder med bildetekster og stedsnavn her: http://manepe.no/oslo/foto/eventyret/

Heisann! Jeg og en kompis planlegger en måneds villmarkseventyr med packraft gjennom Nord Finland. Vi vurderer å starte selve padle-eventyret i elven Repojoki så langt mot norskegrensen det går. Jeg ser for meg vi kommer til å fly til enten Tromsø/Alta, og lurer på følgende: Er det noen der ute som har erfaringer med å komme seg til Kalmankaltio i Finland med offentlig transport/lokale helter e.l.? Jeg ser for meg første steg blir å ta seg mot Hetta i Nord Finland (Mulig buss fra kautokeino?) for deretter å gå for taxi/lokale helter. =)

Så, årets sommerferie har jeg lyst til å tilbringe på Hardangervidda - mer spesifikt å gå fra hytte til hytte på kryss eller tvers av området. I den anledningen ønsker jeg tips om gode ruter, og hva som er bra/dårlig med dem. Eneste begrensning er at jeg ikke skal starte med å gå opp fra Hardangerfjorden til vidda Det klarer ikke kroppen min... Nord-syd? Syd-nord? Øst-vest? Nord-øst? Så mange valg

Hei Jeg har noen spørsmål til dere som har gått Svalbard på langs eller vært på annen privat langtur utenfor forvaltningsområdet 10. Hvor mye betalte dere i SAR-forsikring og hvilket forsikringsselvskap brukte dere? Hvem kjørte dere ut nordpå / hentet dere ut, og hva måtte dere legge ut her? Hadde også vært interessant å høre om erfaringer med ruta deres og hva dere hadde med av breutstyr? Kom gjerne med andre erfaringer fra turen også :)

Hei alle sammen. Til vinteren skal jeg på langtur på Svalbard. For dere som kjenner meg litt, så er det kanskje ikke helt uventet at jeg drar av gårde sammen med den faste turkameraten min Jens, og sammen med alle hundene mine. Dette er noe Jens og jeg har jobbet systematisk mot i flere år, og endelig begynner det å nærme seg tid for selve turen. Vår tur og vårt fokus er nok annerledes enn de fleste andres. Vi skal ta oss tid til å oppleve fremfor å oppnå på denne turen, og har kalt turen Langsomt på Svalbard. Dere er hjertelig velkomne til å følge oss på https://langsomt.no/ hvor vi kommer til å dele forberedelsene og gjennomføringen av turen. Gisle

Dette er ikke en nylig gjennomført tur. Det er hele 7 mnd siden, men det kan muligens være lesbart nå i vinterkulda. I fjor, på våren hadde jeg et prosjekt gående. Et prosjekt som tok for seg forberedelsene jeg hadde til en ønsket langtur på sykkel. Prosjektet var i og for seg så vellykket at det førte fram til den ønskede langturen. Historien om hvordan det gikk er skrevet for lenge siden og er arkivert i mappen for turer i 2017. Jeg har lenge tenkt å legge den ut her på Fjellforum, men av forskjellige årsaker har det blitt med tanken, inntil nå. Jeg er allerede i gang med forberedelser til dette årets langtur. Det vil si, om det blir en lang, eller to korte, eller hvor, har jeg ikke landet på. Det henger egentlig sammen med fjorårets tur, altså den du skal få lese om nå. Det eneste som er sikkert er, at det som i fjor, blir tur i år også. Siden det ikke er så veldig mye mer å si, er det vel like greit å bare komme igang. Så her er første del. Langtur på sykkel sommeren 2017 Fra en treningstur før avreise, Fuji Touring 2017. Det starter med en drøm. Det vil si, ikke for korte turer, for de tar jeg på sparket. Nei, her skal det handle om lange turer. Og lange turer er resultatet av drømmer. Jeg har mange drømmer, kanskje fler enn de fleste. Og drømmen nå, er langtur på sykkel. Spørsmålet er om langtur på sykkel er realistisk? Fakta : Ambisjonene er der. Også fakta: Periodisk motortrøbbel. Forberedelser til denne turen har jeg skrevet om tidligere her på Fjellforum og de kan du lese om her. Nedenfor følger historien om hva som skjedde videre. Turstart, dag 1. 25 juni og det er i dag morroa begynner. Det er søndag og jeg står opp til vanlig tid, dvs tidlig. I og for seg helt unødvendig siden jeg ikke starter på turen før i ettermiddag. Men jeg bor et stykke øst for Lillestrøm og veien hit er både svingete og smal. Det er ikke et sted jeg ønsker å sykle i rushtiden mandag morgen når alle har stått opp litt for sent. Jeg velger derfor å starte på ettermiddagen nå i dag og har avtalt å ta første overnatting hos min mor i Oslo. Været er helt greit med lavt skydekke når jeg starter. Det som ikke er greit er en irriterende vind som jeg tidvis har midt i mot. En del skog skjermer litt her og der, men et snitt på 12 km/t fram mot Fetsund viser at det går tregt. Ute på Fetsundbrua er det åpent og vinden kommer skrått inn fra venstre. Hjelmen holder håret på plass og jeg kommer greit over. På vei ned Hovinbakken stopper jeg. Det ser litt utrygt ut værmessig så jeg drar regntrekket over styreveska før jeg fortsetter. På de lange åpne slettene før Lillestrøm løyer heldigvis vinden, men som tenkt begynner det å regne i stedet. I grunnen ikke noe å bry seg om for jeg skal ligge inne og kan tørke det som blir vått. Jeg sykler inn i Lillestrøm langs siste, eller heter det nederste del av Nitelva og får et glimt av fontenen som kaster vannet høyt til værs. Her blander det seg med de lette dråpene fra himmelen og danner et flott skue. Litt motbakke nå, og så er jeg på Strømmen. Herfra går det radig unna til Lørenskog og duskregnet avtar. Passerer grensa til Oslo og svinger av mot Høybråten og er framme etter å ha brukt 2,23 timer på disse 50 km. Hele veien fra Fetsund og hit har jeg fulgt fine sykkelveier. De går litt hit og litt dit og er sjelden raskeste vei, men er helt klart mye bedre enn å være ute i veibanen. Fortsettelse følger...

Kople barnepulk med Fjllpulken Xplorer 168 Min første post her inne. Tenkte jeg skulle legge ut litt info om mine erfaringer og løsninger knyttet til forberedelser med det å dra på langtur på vinteren i fjellet med barn og utstyr. Spesifikt gjelder det valg av pulk og modifisering av to pulker sammen for å kunne få med seg avkom OG alt utstyr for 2 måneder. 1. Jeg har lekt med flere løsninger for overnevnte problemstilling. Jeg har i tillegg til barnepulk fra Fjellpulken også en Thule sykkelvogn som kan gjøres om til pulk. Fordelen er at barnet kommer opp fra bakken og er godt kapslet inne. Også mer plass om man slenger på vanntttbagger inne i vognen (dersom du har toseter), samt 2 stk vanntettposer bakpå. Mer plass altså enn Fjellpulken. Etter samtale med en som selger Thule ble det fort klart at mine bekymringer ble bekreftet; galskap var konklusjonen. Den vil ikke tåle påkjenningene som en slik tur gir. Forkastet ideen og søkte inspirasjon. Fant en link her inne om en far som koplet på en mindre transport pulk bak barnepulken. (Finner ikke linken nå dessverre). Etter en del sparring med bla Fjellpulken ble dette løsningen også for meg. Men jeg skal på lengre tur og trengte derfor mer plass. Her kommer en beskrivelse av hva jeg gjorde av modifiseringer. 2. Xplorer har tre festepunkter til draget i motsetningen til tur varianten Xcountry (som er største med 144). Jeg trengte større. Det innebærer at «søsterfeste»/koplingen man kan kjøpe fra Fjellpulken til å kople to pulker sammen ikke passer. (Fungerer bare medio fester). Jeg freste derfor ut poppnaglene til det midterste feste og limte på gaffatape. 3. Målte nøye opp festepunktet for de to feste dingsene som jeg monterte på baksiden av barnepulken. Pass på at selve koplet er i vater. Og husk å få det sentrert naturligvis. Vipps, du har nå et vogntog av en pulk😁

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

Hei! Jeg har tenkt meg på en månedslang vandretur etter sommeren i år, og prøver å finne ut av hvor jeg skal gå, noe jeg kunne trengt litt hjelp til 🙂 Jeg ønsker å gå fra A til B, har tenkt at 15 km i snitt per dag bør være innafor og dermed en totaldistanse på rundt 400 km. Planen er å gå alene med telt, ha med fiskestang (men ikke være avhengig av å få fisk), bære proviant for kanskje 7-8 dager og mao. sende pakker til hytter langs ruta og proviantere underveis. Samt starte å gå kanskje midtveis ut i august. Foreløpig har jeg kommet frem til to alternativer: 1. Starte med Børgefjell sør-nord, og fortsette langs Nordlandsruta opp til ca Fauske 2. Starte ved Elgå eller Valdalen, gå gjennom Femundsmarka, så videre nordover ish langs svenskegrensa via Sylan, Teveldalen/Meråker og videre oppover i Trøndelag så langt jeg kommer. Tar gjerne imot tilbakemeldinger på de to forslagene! Jeg har aldri vært verken i Børgefjell eller Femundsmarka, begge er veldig tiltrekkende på meg, men jeg anser Nordland/Nordlandsruta som mer spennende enn nordover fra Femundsmarka og Trøndelag. Dog uten egentlig å ha noe særlig kjennskap til de områdene, annet enn litt random googling i det siste. Men redd for at Trøndelag kanskje blir mye...skog? Vil heller gå over viddelandskap enn i skog nede i en dal🤷‍♂️ Det hadde for eksempel vært veldig nyttig om noen her inne hadde gått hele eller deler av Nordlandsruta og kunne kommet med noen tilbakemeldinger på den! Er mao ute etter store og små tips, erfaringer, tanker, tilbakemeldinger osv. om planen min så langt! 😄 Takker for svar! 😊

Bra tilbud på helium v5 55 hos bergans nå. Vurderer å slå til. Noen som har erfaring med sekken til tur over 4+ dager med telt? Kanskje det finnes andre sekker i UL kategorien som er bedre?

Ja da er filmen fra årets langtur på sykkel ferdig. Jeg sier det med en gang: jeg har et ActionCam som ikke takler "action" og et videokamera som ikke likte ristingen i styreveska og dermed tok stabilisatoren kvelden. Resultatet er helt tydelig på filmen. Jeg er relativt god på planlegging og ofte sies det at det er halve turen. Så også for meg, men når jeg planlegger som om jeg var 26 og ikke 62 går ikke alt som planlagt. Som en forsmak på en senere turrapport legger jeg ut filmen først.

Fikk en Lundhags V12 da jeg var 14 år gammel. Har siden blitt mye breiere i skuldrene og skulder reimen presser mot nakken og skaper ubehag. Trenger ny tursekk til langturer hvor jeg bærer mat og drikke, telt/lavvu, fiskeutstyr, reserve klær, sovepose, liggeunderlag, skudd, rype og fisk. Sekken må kunne justeres i rygghøyde og skulderbredde. Skulle hatt en ryggsekk som er over 90 liter i volum som har plass til det jeg trenger, som er brei i skuldrene og kan løfte over 30kg. Jeg er en 16 år gammel gutt som er 175 cm og jeg har fått veldig store skuldre etter jeg fikk sekken. Har sett på ryggsekkene Norrøna recon pack 125l, Bergans powerframe og Bergans Alpinist. Lurte på om noen av dem er til og anbefale, eller om det er bedre utvalg av sekker. Mvh, Endre

Skal kjøpe meg nye fjellsko til langtur på sensommeren/høsten, og trenger hjelp til å bestemme meg hvilke sko jeg skal gå for. Turen min kommer hovedsaklig til å gå på sti, men også over noen fjellparti. Det er viktig for meg at skoen ikke er for stiv i sålen siden jeg skal gå såpass lenge i den. Jeg har en smal fot med er høy over rista. Ønsker en halvhøy/høy sko. Hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe meg Alfa Juv, men etter å ha sett hvordan skoene til bekjente ser ut etter et lite års bruk, tror jeg ikke skoen kommer til å holde i fem uker! Makan til lørv! Har et par scarpa rebel lite gtx som jeg har brukt i mange år, men synes den blir for stiv i sålen. Disse har jeg vært fryktelig fornøyd med dog! Blir fryktelig glad for alle tips og innspill til hva som er verdt å sjekke ut.

Etter en regnskyll blir alt så mye friskere. Lukta av bjørk, vier, lyng, blåbærplanter og myr siger inn i nesa og utfordrer sanseorganenes opptakelsesevne. Og med sola som varmet i ryggen var det en fryd å gå inn og opp fjellet. Det var ikke mange på p-plassen denne Søndags morgen og det er veldig synd. For dette området har virkelig noe for alle, enten med små eller store sko. Her kan man selv velge turens vanskelighetsgrad, for etter kun 15 minutters gange kommer du opp til det første "landskapet" ved Fisketjørna. Siden jeg velger å gå på nordsiden av Fisketjørna, så blir det en "snaromvei" til Vådlandsknuten denne gangen, og ikke rett opp. På veien er det mye fin natur å se, som dette treet for eksempel. Det har nok stått der en stund og om det er så glad for å få en frisk rød T på seg vet jeg ikke, selv synes jeg små varder, malte T-er på steiner eller pinner med rød topp er å foretrekke. Broken but still alive På vei oppover ser jeg at blåbærene så smått begynner å få farge, men det er fremdeles litt lavere de er modne nå til dags. Multene derimot er det nok ikke mange ukene til før er modne! Jeg husker på vei ned Hunnedalen i fjor, litt senere enn på denne tiden, hvor det sto en kar ved veien med to fulle 10 liters spann med multer. Så mange er det nok ikke her oppe om noen uker. Eller? Multemyra Rolighetsvannet Så er det bare en liten runde og jeg er på toppen - 800 moh. I dag var det kun meg her, og et par andre som kom etterpå. Fra toppen får du en 360 graders utsikt over hele distriktet som er helt unik. Utsikten mot Madland Utsikten nordøst mot Dirdal Siden jeg nevnte tidliger at dette ble en "snaromvei" så velger jeg å gå tilbake til Madland via Tverromdalen. Det skal bli en av de flotteste nedstigningene jeg har hatt fra en topp noensinne, for denne dalen er så utrolig frodig at det var en fryd å gå igjennom. På bildet skimtes Tverromdalstjørna, om det er fisk vites ikke men neste gang tar jeg med stanga og prøver! Tverromdalen For å illustrere hvor frodig det var, her nærmer det seg slutten av turen og sansene fikk nok en gang en solid dose! Frodig! "Snaromveien" jeg gikk tok ca. 6 timer med god pause på toppen og er i underkant av 2 mil. Raskeste vei opp og ned til Vådlansknuten tar ca. 4 timer og er på 1 mil. Takk til Stavanger Turistforening som tilrettelegger og grunneiere for tillatelser. For å finne ut mer om området, klikk her for info fra UT.no - her er turer for alle!

Hallo! Er det noen som har gått Nordlandsruta, men IKKE gått delen som går i Sverige (Padlejanta forholdsvis). Jeg snuser på å gå turen på sensommeren/høsten, men vil gjerne gå hele turen med hunden. Hva kan være fine alternativer til den opprinnelige ruta?

(jag lade in detta igår men inlägget har avlägsnats av för mig obegriplig anledning) Min vandring började i Villefranche den 15 juni. Den slutade den 15 juli, i Lescun. På min första etapp strök jag förbi Pyreneernas östligaste riktiga topp, Canigou. På den sista strök jag förbi den kedja av kalkberg, i N-S riktning, som för mig betecknar västra änden av de egentliga bergen i Pyreneerna. Jag vandrade alla 31 dagarna. Turen kombinerade etapper på den teoretiska leden HRP och den genomgående markerade leden GR11 (GR=gran recorrido) som går från kust till kust, Därmed uppfylldes en dröm som jag haft i nio år. Jag sov 19 nätter i Spanien, 9 i Frankrike och 2 i Andorra. Av 30 övernattningar var 18 fria, därav 17 i tält. Jag låg på campingplats två nätter. I Espot bodde jag på hotell. Övriga nio nätter sov jag i bemannade stugor eller gites d'etape. Jag hade regn en förmiddag. Det var lite dimma två dagar, i början av etappen. Åskan kom tidigt min första dag i Andorra, men då hade jag installerat mig i en fri stuga. Man kan nog säga att av 31 dagar hade åtminstone 28, lågt räknat, bra till strålande väder. I början och i slutet var det hett. Märkligt nog hade jag trots detta INGEN åska de 11 sista dagarna. Tillochmed morgnarna var varma, och efter sista natten packade jag ned ett alldeles torrt tält. Denna sista natt var vid sjön Ibon de Acherito i Spanien. Det var också där jag sov min första natt i Pyreneerna 1995 - det var noga planlagt. Inte allt var vackert. På en etapp passerade jag skidstationen Formigal och det hade jag stått ut med om den inte varit under utbyggnad, vilket förryckte orientering och framtvingade en del landsväg. För att inte tala om oljudet. Jag hade hoppats på en bättre sträckning mellan Andorra och Aigues Tortes än GR 11 (jag har gått HRP-varianten också) men insåg att jag kanske inte skulle få maten att räcka. Jag började med 8 matportioner, c:a 700 gram var, men gick ned till ett tak på 5, men större. Mat man köper på sig under turen SKRYMMER! Säcken vägde nog aldrig över 16 kg och sällan över 15. De lyckligaste etapperna var också de tuffaste. Nr 18 ledde från sjöplatån Anglos till bäckplatån Llosas, med läger vid den branta baksidan av Aneto, Pyreneernas högsta topp. Snöfält, block, lös och brant nedstigning och tekniska passager förbi två sjöar, men ständig belöning genom vatten och utsikter. Jag tog det mycket lugnt, eftersom jag ville ha exakt de båda utvalda lägren. Nr 27 förde över det enda riktigt snöiga passet, Col de la Fache, på vars branta spanska sida jag använde stegjärn. Läger i Circo de Piedrafita, kanske den vackraste platsen i hela Pyreneerna. Jag tog en omväg (HRP) jämfört med GR11, för att undvika det mycket branta Piedrafitapasset. Efteråt fick jag veta att detta pass var snöfritt, knepigt, men troligen lättare än Col de la Fache. Vad gjorde det? Omvägen gick över den sagolikt vackra Marcadaudalen. Om jag återvänder till Pyreneerna en femte gång blir det knappast en vandringsresa av detta slag, eftersom jag gjort tre (tidigare två resor på 19 dagar). Det finns en hel del vid sidan om vattendelaren som jag skulle vilja utforska. il C