Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'troms'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 88 resultater

  1. Salmi

    Fiskeserie på nett

    Vi er tre unge menn fra Målselv som har laget en tv-serie i samarbeid med Folkebladet (lokal avis). Sjekk ut første episode hær som er en introduksjonsepisode på vårt prosjekt: https://www.folkebladet.no/tv/article19714021.ece Episode 2 er også kommet, og er en forbedring fra første episode. Her treffer vi på fiskebett, en benk som er til besvær og noen turkompiser vi skulle vært uten. Anbefales å sjekke ut: https://www.folkebladet.no/tv/article19746742.ece Vi har gått i gang med et ambisiøst prosjekt hvor vi skal få fisket alle vann i hele Målselv kommune. Dette er rundt 1600 vann ut fra en uoffisiell kilde så det forklarer jo at det vil ta veldig mange år før vi har fått gjennomført det (førhåpentligvis før noen av oss er avhengig av rulator). I år har vi vært heldig å fått med Folkebladet på prosjektet som skal sende serien. Det vil totalt, i denne sesongen, være 8 episoder som er filmet fra våre turer rundt omkring i kommunen. De to første episodene er kommet ut og kan sees på folkebladet.no. Det vil fortsette å komme nye episoder 6 uker fremover, og de kommer ut fredags ettermiddag. Vi har en Facebook-side hvor vi jevnlig legger ut oppdateringer, og hvor vi vil linke til hver episode når den kommer ut. Legger ved link til den så følg oss gjerne på dette prosjektet hvor vi har tatt oss godt med vann over hodet. Still gjerne spørsmål om ting dere lurer på, og vi tar mer enn gjerne i mot tips og forslag på hvordan vi kan lage serien bedre. https://www.facebook.com/maalselvvannforvann/ Håper dere tar dere tid til å sjekke dette ut 😄
  2. I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.
  3. Da Finnmarksturen utgikk denne vinteren (foreløpig), så ble det en tur til alltid like vakre Senja. Var framme ganske sent på kvelden, og hadde egentlig tenkt å leie ei hytte, men siden jeg selvsagt var for sent ute, var det opptatt. Derfor ble det telting ved utløpet av Ånderelva i Tranøybotn, sør på Senja. Det ble ei rimelig kald natt, og på morgenen viste gradestokken -18. Kaldt på fingrene før teltet var pakket i bilen. Men vakkert! Kjørte til parkeringa ved hyttekroa, og der ble det ompakking av pulk, før vi var klare til å gå innover. Fulgte sommermerkinga, så måtte av med skiene for å klare å komme oss både opp og ned de lengste og bratteste kneikene. Har skjønt i ettertid at det er lurt å heller ta vinterløypa, så vi valgte den veien ned. Det ble kupert nok den veien også, og noen pulkvelt. Men greit med litt utfordringer. Det tok ca 2,5 timer før vi var kommet til Åndervannet, og det er vel ca 6 kilometer. På Ånderbu, statsskog si hytte traff jeg ei hyggelig dame som holdt på å fyre i ovnen. Siden hun hadde glemt maten fikset jeg det, og hun fikset kaffen. Trivelig å møte andre turfolk. Jeg bestemte meg for å bli på hytta den neste natta, og ettermiddagen og kvelden gikk til fyring i ovnen, lesing i hytteboka og rett og slett ingenting. Ganske deilig det! Været var helt magisk. Helt stille, stjerneklart, måneskinn og nordlys. Neste morgen våknet jeg til samme været, og det er ikke noe selvfølge her i nord. Men januar og februar har denne vinteren vært helt utrolig. Denne morgenen viser måleren på hytteveggen 23-. Sola skinner, og snøen har den herlige kalde vinterknirkinga. Vi pakker og rydder oss ut av hytta, og tenker å prøve isfisket. Jeg er rimelig ny i dette gamet. Men det er spennende å prøve. Det nye isboret fungerer superbra, og det går kjemperaskt å bore hull. Isen er utrolig tykk, og det er bare så vidt boret er langt nok. Men det går. Jeg har gruet meg for denne maggoten, så jeg er kjempeglad for at han ikke har tålt kulda. Da får jeg øvd meg på den i død tilstand. Det er godt jeg ikke har basert meg på fisk som næring denne turen, fangsten blir mager. En mikrorøye, og et napp er alt denne dagen. Jeg vet at et par stykker har overnattet i gammen denne natta, så det er greit å komme dit uten at det er iskaldt. Her skal vi ta inn for natta Aluq og jeg. Denne gammen er vel rundt hundre år, og ble satt i stand av flinke folk i 2014. En plass med sjel som jeg setter stor pris på å kunne få lov å benytte. Etter et par timer på isen er det godt å trekke seg inn i gammen, fyre, koke kaffe og lage seg litt mat. Når det begynner å mørkne tar jeg på skiene og vi tar oss en trimrunde rundt vannet. Aluq springer lykkelig etter alle mulige dyrespor han finner, så vi suser avgårde på kryss og tvers. Det er helt stille i verden, bare oss to. Når vi kommer tilbake er det bare å fyre og kose seg med andres beretninger om fine stunder i dalen. Jeg fyller på ved i ovnen gjennom hele natta, slik at det ikke blir iskaldt. Neste dag er det litt mildere, eller litt mindre kaldt. Så jeg pakker sammen, og rydder og ordner i gammen før vi setter kursen ned til vannet. Jeg tenker jeg skal prøve fiskelykken i dag også. Det blir ikke noe fisk i dag heller, enda jeg prøver med litt ekte smør sammen med den døde maggoten! Jeg tar det ikke så tungt med den manglende fangsten, det er så flott å bare få nyte det å være ute i sånne omgivelser. Den fiskinga må jeg nok øve på. Utpå formiddagen begynner vi å gå ned mot Tranøybotn, og jeg valgte som sagt vinterruta denne gangen. Det går stort sett greit, med noen litt for bratte kneiker ned. Det tar rundt et par timer før vi er ved parkeringa. Strålende fornøyd med turen, både jeg og Aluq.
  4. Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi - 6. – 15. juli 2015 Etappe 2, 15. - 20. juli Etappe 3: Saraelv til Rostadalen - 22. – 31. juli Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 slutt
  5. Siste dag i september og nesten sydentemperaturer i Tromsø. Jeg er fortsatt innehaver av vakttelefon med responstid pluss at heimen ropte etter litt kjærlig omsorg, så langtur var utelukket. Etter et par timer hissig husarbeid holdt vi ikke ut å være inne lenger. Den mest populære stien fra nedre fjellheisstasjon opp til øvre stasjon ved Storsteinen hadde etterhvert blitt veldig slitt. Kombinasjonen av fottrafikk, terrengsykler og nedbør gjorde den nesten uframkommelig. Derfor leide Tromsø kommune i fjor inn fire sherpaer fra Nepal for å bygge trapp. I fjor kom de halvveis og i år blei de nesten ferdig med resten. Stien har vært stengt under arbeidet, men blei åpnet for få dager siden til publikums store glede. Så jeg og @TerjeH var ikke aleine. Nydelig handtverk. Med jevne mellomrom vil det bli anlagt bålplasser med benker. Pustepause oppe i lia. Midt i bildet ser vi Kløftbakken der vi sleit oss opp tidligere i uka. Sherpaer i ettermiddagssol. Offisielt er sherpaene ferdig med årets arbeid, men det er tydelig at de jobber litt mens de venter på flyet heim. Her kommer det til å bli bra flott. - Den store bøtta med et pålimt blått liggeunderlag fyller de med stein og hiver på ryggen med bæretau over panna. Deretter vandrer de nedover lia kjappere enn norske arbeidere ville rukket å rope "HMS og AMU!" Typisk turistbilde fra Fjellstua. Vi greide ikke å gå forbi uten å kjøpe en kopp kaffe og nyte medbrakt hvetebakst fra formiddagens produksjon. Trappa er fin, men hard for knærne på nedtur, så vi svingte sørover og tok Dalheimstien tilbake. Det er en nydelig tur å svinge opp til Fløya, men det gadd vi ikke i dag. Tilbake ved bilen. Der oppe har vi vært. Nesten 5,5 km, 440 høydemeter og 1,5 time gåing. Legg merke til at løypa svinger innom kaféen. Det kan ta ekstra tid.
  6. Selv om jeg i over 25 år har tilbragt helger og ferier hos svigers i Senjahopen har jeg vært på forbausende få fjelltopper i området. Enten har man hatt andre ting å gjøre (kaker å spise) eller så har skodda hengt sid i fjellveggene. Men lørdag klaffet endelig alt og vi satte kursen mot sjefen sjølv innerst i Senjahopen, Roalden (862moh). Stien starter inne ved kirkegården og etter et par hundre meter med bortovermyr starter vegen oppover. Først intenst bratt, deretter bare bratt. Fram til 400 moh er føret preget av det som best kan beskrives som brattmyr: Blaut og sleip mose løselig festet på flåg. Roalden er en del av Midt-Troms friluftsråds TellTur-kampanje og stien er godt merket med blått. Det viser seg å være lurt å følge merkinga heller enn "den brede sti" på tur ned, ellers risikerer du plutselig å stå på kanten av et sted det er litt vanskelig å klyve opp og enda verre å komme seg ned... Opp til høyeste piggen skal vi. Lett skydekke, 10 grader i lufta og vindstille nede ved havet. Stigning ca 30 grader. Første bananpause etter en time. Senjahopen med Medfjorden og Nordlandet. Det er nok best å gå rundt for å komme til toppen. Lett å se hvordan isen har jobbet. Lagdelinga i fjellet er stort sett vertikal. Dette skapte store problemer under bygginga av tunnelen r gjennom Roalden som binder sammen Senjahopen og Ersfjordne. Arbeiderne støtte stadig på sjakter med råttfjell. Her har vi kommet oss opp Middagsskardet og har krysset bort til stien som kommer fra Bergsbotn. Studenten blei med på tur i dag og bærer kaffevann for sin mor. Fra venstre ser vi Burstindsvatnet, Lomvatnet og Indre Hestevatnet. Snart framme? Familien har en regel om at turen ikke har begynt på ordentlig så lenge man fortsatt ser bilen. Der nede ser vi kirkegården, parkeringsplassen og ... dritt, dette kommer til å bli en lang dag! Bortover egga mot Roalden. I et område stort sett befolket av fiskerbønder kan man la seg fascinere av deres fokus på husdyr når det kommer til å navngi fjell. Vi kan i bakgrunnern skimte Bratthesten, Litjehesten, Storehesten, Hestpiken, Innhesten og ikke minst Hesten. Snur vi oss mot høyre vil vi kunne se minst tre Purker. Endelig på toppen! Ingen sprell rundt toppvarden, for her går det beint ned på tre sider. Mellom "piggtoppen" og toppvarden er det ei stilig renne. Setter du utfor her ender du i fjæra. Stor toppvarde på trigonometrisk punkt. Varde og postkasse på "piggtoppen" litt bak. På toppen var det litt sniktrekk, men i dag var fjelldukene med. Siden herrene bar tungt blei det både Drytec-lunsj, sjokolade og kaffe med utsikt over Roaldsvatnet og heile fjellrekka. @TerjeH var også med og leder an nedigjennom bakkene. Bildet greier ikke å få fram hvor bratt det egentlig var. Vel tilbake på "Lodgen" blei vi møtt med nystekte anguskarbonader og kakebord. Helt grei dag. Knappe 4 km en vei, 900 høydemetre og 2,5 time oppover.
  7. Hvordan kan du slite ut en Nordlending? Flytt ham til Østlandet eller et annet sted med stabilt godvær. På slutten av dag fem vil du finne ham besvimt i en haug av tursekker, badetøy, fiskestenger, engangsgriller og badmintonracketer - totalt utkjørt av å ha Utnyttet Godværet. Mandag midt i september og nydelig høstvær. På slutten av arbeidsdagen kommer det tikkende inn melding fra @TerjeH: "Hvor skal vi på tur?" Det er bare å skynde seg heim, hive i seg middagen og komme seg i bilen. Vi bestemmer oss for en tur til Sollidalsaksla, et av de få bynære fjellene vi ikke har besøkt. Turen er godt beskrevet på ut.no. Startstedet er selvfølgelig midt i anleggsområdet på Solligården så vi ender med å kjøre litt rundt i tull. Til slutt slenger vi bilen bak en grushaug, vasser gjennom et bringebærkjerr og finner etterhvert stien. Stien er bratt, men god. Det er tydelig at den brukes av terrengsyklister som drar opp Fjellheisen, sykler over Bønntuva og ned her. Det er imidlertid langt mindre terrengslitasje her enn på stiene rundt Fløya, både fra folk og syklister.Terrenget varierer fra granplantefelt via fin bjørkeskog til nydelig lyngmark over tregrensa. De første 150 høydemetrene er det satt ut benker med jamne mellomrom, så det er gode muligheter for både gammel og ung og ta seg en tur. Det bør være trygt å drikke av vannet også. Rett oppfor skoggrensa på ca 400 moh. Artig å se Tromsø fra denne vinkelen. Kvaløya bak, Grindøya til venstre. Det begynner å flate ut innover Sollidalen. Fortsatt så varmt at man må ha full lufting i buksa. En dryg kilometer blei tilbragt i skyggenes dal. På med meir klær. Ikke lenge til solnedgang. Tromsdalstinden er blyg i dag og har dratt kalotten ned over panna. Djupdalen med gruvene og Pikevatnet i front. Her måtte vi forlate den breie fine stien og begynne å leite oss meir fram i ura. Fortsatt godt terreng. En annen gang skal vi ta bussen til Solligården, gå opp her og fortsette ned via Bønntuva og Fjellheisen eller Rødekorshytta og Tromsdalen. Vi rakk akkurat opp til solnedgang. Rya og Rystraumen midt i bildet. Senjafjellene i horisonten. Hoffotografen i sving. "Prøv å ikkje se ut som om du frys så fælt!" Det var sur trekk på toppen (788 moh) så vi trakk raskt nedover i ura før vi satte oss og delte en kaffekjeft og en neve gifler. Det er bare å innse at det er blitt høst og at sommersekken med nødfolie, fleecegenser og sommervotter bør byttes ut med vintersekk med fjellduk, dunjakke og tresesongsvotter. Nedturen blei foretatt etter prinsippet kompasskurs mot byen og raka vegen nedover. Etterhvert fant vi sti her også. Kom oss heldigvis inn på hovedstien før det blei så skjømt at hodelykta måtte fram. Utrolig fint kveldslys for tida. Det viste seg at noen har hengt opp reflekser med ujevne mellomrom langs stien gjennom skogen. Sikkert for å assistere skikjørerne som kommer styrtende nedover om vinteren. Refleksene var et sammensurium av tilfeldige reklamereflekser, så vi endte opp som småunger med å leite opp og sjekke hvor neste refleks kom fra. Nede i granskauen begynte vi i tillegg å fantasere om hvordan vi kom til å reagere dersom Otto Jespersen kom stormende inn fra venstre og brøle "Troll!!!", så vi avsluttet likegodt kvelden med å dra heim og steike vafler til kvelds. Det er forresten meldt finvær i morra også... Nøyaktig 10 kilometer, 800 høydemetre og 3,5 timer.
  8. Hei, jeg om min far hadde tenkt oss på en en ukers tur oppå fjellene. Vi er begge vant til å være en uke på fjellet på hytte og tak over hodet. Men denne gangen vil vi prøve på noe litt mer ekstremt og nytt. Vi hadde tenkt oss på en mini ekspedisjon. Men vi finner ikke ut hvor vi kan dra. Har du tips? Her er litt du bør vite: -Nord-Norge (Finnmark eller Troms, helst Finnmark) -Fiskevann på veien -Ca 7 dager for å gå fra A-B -Ikke for bratte fjell (høydeskrekk) -Vi tenkte å gå i Juli -Har ikke med hund -Minst mulig fuktige gåterreng. Håper på svar
  9. Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.
  10. Hei! Planlegger min første jomfrutur ut i telt alene en natt, og jeg er utrolig dårlig kjent i byen jeg bor. Noen som har tips/erfaringer om gode teltingplasser i nærheten? Tenker meg ut mot kvaløya Skal sykle dit og har ikke all verdens med utstyr, men hadde vært en fordel om man kan fiske der 😊
  11. Dog vinterfiske er både flott og artig liker jeg bedre sommer- og høstfiske, så mens jeg nå sitter her å titter ut vinduet og venter på at over meteren med snø ute på plena skal tine så lagde jeg en liten film fra en fisketur med fruen. Var et par dager i august å fisket på yttersiden i Troms, det resulterte i to fine ørreter på over kiloen og en på ca 5hg.
  12. Min far var i helgen på tur på DNT-hytta Rostahytta i Målselv i Indre Troms. Om morgenen så de ut vinduet, og der så de et reinsdyr som sprang, og noe som sprang etter. Det var en jerv, og den gikk til angrep! Faren min tok opp mobilen og fikk filmet denne filmen: Videoen har gått rundt i media, og flere eksperter har sagt at videoen er enestående. Den viser tydelig brutaliteten som finnes i naturen, og hvilken effektiv jeger jerven er.
  13. Etter flere slitsomme dager på jobb hvor man virkelig kjenner på den kaotiske hverdagen av moderne tid melder behovet seg for å forlate det en for et øyeblikk, nyte livet slik man er skapt å gjøre det. Har en to dagers fri før arbeidshelg og det tar ikke lang tid før planen er spikret, det blir isfisketur på yttersida (Ringvassøya). Pulk og sekk blir nøye pakket, gleder meg stort til å prøve ut nytt utstyr som er handlet inn (Heatpal spritbrenner, Mammut King Size Pump Mat og ny sovespose). Været er upåklagelig, blå himmel og sol, idyllen er komplett når jeg ruller i stasjonsvogna utover øyriket. Endelig, jeg glir innover dalen med oppakkningen min mens Leo (en lykkelig eng.setter på litt over året) trekker ivrig i båndet. Det er tjukt av ryper så fokuset til bikkja er så som så i fht retningen jeg prøver å holde. Lyden av skiene og pulken som glir over snøen er magisk, det er lykke og idyll der jeg gliser fra øre til øre mens jeg speider utover et vakkert landskap. Så skjer det som ikke skal skje, en kort lyd av et feste ryker og all motstand fra pulken forsvinner. Jeg oppdager til min fortvilelse at festet mellom draget og hoftebeltet er ødelagt og kjenner øyeblikkelig et snev av irritasjon bygger seg opp, men kaster dette til side og lager en provisorisk løsning hvor jeg fester draget til sekken og tenker at dette er bare en liten utfordring som krever en praktisk løsning. Tråkker videre innover med litt mer motstand pga innfestningen av pulken, men det er overkommelig. Så er lyden der igjen, hullene på draget er så skarpe at de skjærer av tauet jeg fester med. Irritasjonen bygger seg opp, verken sol, blå himmel eller storslått natur kan gjøre noe med dette. Tanken på å snu slår meg, men jeg har bestemt meg for å dra på tur og på tur skal jeg da faen også. I ren irritasjon trekker jeg pulken for hånd etter meg, ski blir byttet ut med truger og jeg fortsetter innover. Det er blytungt og jeg får meg en skikkelig formsjekk, gjennomsvettet og med blodsmak i kjeften setter jeg camp litt tidligere enn planlagt. Jeg har i bakhodet at jeg må dra pulken for hånd tilbake også og gidder ikke dra nedover skogen til det opprinnelige målet for turen, men finner meg en fin plass som duger. Teltet kommer opp og utstyret inn før jeg tar isboret fatt og drar på isen, fisker litt uten noe lykke før jeg setter ut tre pilker og stikker til teltet. Det er på tur til å bli mørkt ute og magen forteller meg at det er påtide med påfyll snart, inne i teltet er det fin temp og jeg konstaterer at min nye Heatpal fungerer glimrende. Det er nok under ti blå ute nå, men med reinskinn i bunn og Mammut liggunderlaget oppå har jeg det ordentlig komfortabelt. Livet smiler og idyllen er tilbake, det er vindstille ute, stjernehimmel og nordlys som danser elegant innover dalen. Etter en kopp kaffe og litt avslapping i teltet stikker jeg nesa ut i kulda for å hente vann til matlaging og til morgendagen, Leo springer ivrig rundt omkring i mørket under stjenehimmelen. Livet er perfekt tenker jeg mens jeg fyller vann og trekker inn den kalde fjelluften som stikker i nesen. På tur tilbake til teltet roper jeg på bikkja men uten at noen hund dukker opp, jeg plystrer og roper flere ganger uten reultat. Dette er unormalt for en ellers så kontaktsøkende unghund, selv med en jaktiver over gjennomsnittet kommer han alltid inn på innkalling. Irritert over at middag blir utsatt får jeg på meg hodelykt og truger og vandrer i sporende til bikkja innover fjellet mens jeg kaller han inn. Etter en god halvtime roping og leting dukker det opp noe som ligner en hund men minner mest om en levende isklump. Bikkja har vært ute i vann! Han har blitt gjennomvåt og dressen er blitt et kompakt lag av is som dekker hele hunden. I redsel og frustrasjon roper jeg ut i den klare kvelden; HVA I HÆLVETE!! Bikkja er seriøst nedkjølt og det bærer i hu og hast tilbake til teltet, dressen må skjæres av hunden som rister og peser. Kommer oss inn i teltet og får av meg selv klærne, legger bikkje oppå meg selv inni min sovepose for å varme han opp. Det er som å ha en stor istapp oppå seg som rister, både Heatpal og Omnifuel går for fullt og det er sikkert 30 grader i teltet men føles som minus ti. Frustrert og forbannet på bikkje ligger jeg der og forbanner hele verden, vi er nå begge kalde og våte, soveposen min er våt og jeg er svært lite fornøyd med livet, Etter en stund har bikkja fått varmen og det er mer klamt i soveposen enn vått og kaldt, får på meg selv tørre ullklær og baller bikkja inn i varmetrekket sitt, en barnesovepose (som jeg heldigvis hadde tatt med om det skulle bli "bikkjekaldt" for kjøtern) og jakken min før jeg legger han på reinskinnet som ligger parallet med toppen av mitt. Til nå har det som kan gå galt gått galt, jeg åpner en øl som en liten trøst mens jeg koker vann til kaffe og mat, i dette øyblikket innser jeg at jeg faktisk like fort kunne blitt fri for hund, det kunne altså vært verre. Jeg legger meg på posen som er åpnet for å tørke så godt som mulig, finner frem boken min og leser litt mens vannet koker opp. Humøret stiger raskt ettersom varmen kommer tilbake og ølen blir tom, bikkja ligger ved min side og sover tungt, rypesteggen kjefter omkring ute i den klare vinterkvelden og livet er plutselig ikke så verst lengre. Maten smaker fortreffelig mens den skylles ned med en kald Bayer som heller ikke smaker fælt. Så glider jeg igjen posen mett og god, ligger på rygg og leser en tid før jeg slår av lyset og sovner så fort og tungt som en sliten kropp kan. Natta er svinkald utenfor, noe jeg finner ut når jeg våkner midt i natta og kjenner at noe øl må forlate kroppen. Det er sikkert mellom femten og tjue blå ute og på dette tidspunktet også i teltet, Leo åpner så vidt på et øye idet jeg karrer meg ut av teltet. Alt er plutselig magisk, stjeneklart, vindstille og et vanvittig nordlys som danser på himmelen over teltet mitt som står der som en svak glødepære av lykten som lyser på innsiden. Jeg er rask inni teltet igjen og faller like fort i dyp søvn igjen og våkner ikke igjen før nullsekshundre, denne gang av ei bikkje som ligger og rister ved siden av meg. Det første som slår meg når jeg åpner et øye å oppdager hunden som rister som et aspeløv er at han fryser fælt, men så hører jeg lyden av ryper springer i snøen før steggen setter i med sin fulle stemmeprakt. Den er rett utenfor teltveggen og dette vet Leo, han rister av jaktlyst og idet jeg kommanderer han til å legge seg ned hører jeg hvordan flere ryper tar til vingene. Dette er en fantastisk start på dagen, en opplevelse som får smilet til bre seg fra øre til øre på et morgenfjæs. Kaffen blir satt på kok, det mekkes egg og bacon til frokost (Leo får to stekte egg til sin store overraskelse) og livet smiler igjen. Jeg nyter starten på dagen i langdrag, spiser godt, drikker kaffe og bruker god tid i posen mens jeg fortsetter og lese i boken min. Turen blir avsluttet en dag tidligere en planlagt da engelsk setter i dyp snø ikke er særlig gøy uten heldekke på. Men vi fisker litt til uten hell, mistet en som hadde bitt på løpet av natten da hullet var frosset nedover (enda jeg hadde dekket det godt med snø) og ikke fikk den opp. På turen hjemover ser jeg sporene fra kvelden i forveien hvor Leo hadde løpt ut fra skogen og krysset isen, hvorpå han har løpt rett ut i ei råk. Antar han har jaget fugl og ikke tenkt annet før han havnet i vannet. Har hørt flere historier om unghunder som har druknet, falt utenfor fjellskrenter o.l i det ville jaget etter fugl. Det slår meg på nytt, det kunne ha blitt så mye verre resultat en det faktisk ble. Med dette drar jeg hjem i godt humør, selv om turen hjemover blir blytung da jeg må trekke pulken for hånd hele veien, men trøster meg med at det kan alltids bli verre Vel hjemme i sofaen sitter jeg og ler litt over hvordan turen utartet seg, men er takknemlig for opplevelsen og de nye erfaringer jeg har fått. Utstyret holdt mål selv om det ble mer styr enn planlagt, men på et magisk vis har man fått mer energi og klar for jobb helg i rus og psykiatri tjenesten. Livet i naturen er fantastisk, og enn så gale ting går er det bare å smile av det, for det kan alltids bli verre Ha en flott helg!!
  14. Hei. Jeg tenker meg en alenetur i starten av januar på en ukes varighet i Troms. Jeg er ikke så kjent i Troms enda på vinterstid spesielt da jeg flyttet til Harstad i sommeren. Er kjent med nord-norsk vintervær og har boet en del år i Finnmark. Så har stor respekt for sikkerhet og skiftende vær. Noen som kan anbefale noen plasser som kan være fine å gå med telt, pulk og hund på denne tid? Råd om hvor jeg eventuelt må være forsiktig eller kan stole på frosne vann m.m. Eventuelt hvor en kan parkere og starte turen og ikke risikere å være snøet fast en plass etter en uke:-)! Bor i Harstad men åpen for områder i hele Troms. Jeg ønsker å gå i terreng med mulighet for å fyre meg bål, ikke for kupert med bratte fjell / fare for snøskred da jeg som sakt ikke er kjent hvor jeg må være forsiktig og hvor jeg kan gå. Forbindelse på telefon kan være greit om noen kjenner området og vet om det er aktuelt. Er vant med å være ute året rundt, både alene. Overnatte og på ski, og føler meg sikker på de grunnleggende kunnskaper. Nå har jeg lyst å prøve meg på alenetur over litt flere dager på vinterstid. Håper på noen gode anbefalinger.
  15. Hei, Jeg skal tilbringe alle sommernettene frem til søndag 7.august utendørs, ved forskjellige steder rundt Tromsø og Kvaløya. Med i sekken har jeg blant annet et lite videokamera for å dokumentere mitt lille friluftseventyr. Jeg er glad i fiske, så blir for det meste å søke etter gode fiskevann hvor jeg kan slå opp leir. Så min forespørsel til dere: Er det noen her inne som har erfaring med å få låne eller bli sponset turutstyr i bytte mot bilder av utstyret i bruk, test/rapport på utstyret, litt reklame på sosiale medier og lignende? Alt er av interesse, dog er jeg i utgangspunktet på jakt etter nytt telt, tursekk (75+ liter), gassbrenner, sovepose og liggeunderlag. Og en grei sykkel. Takk.
  16. Bildet som to kompiser og jeg tok igår kveld: Flammene viser en elg. Dumt at det var i Snapchat og ikke vanlig kamera siden slike bilder er sjeldne.
  17. Hei! Jeg har virkelig fått øynene opp for klatring på vinteren, men har egentlig ikke peiling på hva det innebærer. I den forbindelse er jeg på utkikk etter en klatrepartner/mentor/læremester eller lignende som kunne tenkt seg å lære bort kunsten å klatre på is og alpine ruter. Diverse kurs har kræsjet med jobben hver gang. Har litt erfaring fra trad- og sportsklartning, men vil ikke kalle meg verken erfaren eller dreven. Ivrig og lærevillig, derimot, vil jeg påstå at jeg er! Alt av tips og triks om how to get started tas imot med stor takknemlighet. -Petter
  18. Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.
  19. Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.
  20. Turen går fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015. Etappe 2, 15. - 20. juli Overnatting: Cikenaljavrrit (telt) Nedrefosshytta (Troms turlag DNT) 2 netter Reisadalen/Mollisfossen, telt Telt ved Cieknaljavrrit. Mellom Masi og Biddjovaggi er det mye myr og kratt, og knapt stier. Når det byr seg en mulighet for bilskyss fra Masi til Biddjovaggi, så takker jeg ja. Sparer ca 4 mil med ikke så spennende terreng, og kommer meg inn til de nedlagte gruvene ved Biddjovaggi. De fleste som skal inn i Reisadalen fra Kautokeino, velger merket sti i dalen inn. Jeg har i stedet lyst til å fortsette Finnmarksvidda til den stuper ned i Reisadalen. Det blir et godt valg. Går en 6-7 km inn til innsjøen Cieknaljavrrit, fin teltplass hundre meter fra vannet. Her har vært folk før, dessverre en del søppel. Har sekken full av god mat etter proviantering i Masi, og det er såpass kaldt at myggen holder seg unna. Her er til og med litt ved, så jeg fyrer bål og innvier ny kaffekjele som er innkjøpt hos kjøpmannen i Masi. Totalt la jeg igjen nærmere 3000 kroner der, i mat, kjele, ny kniv, 1 kg tørket reinkjøtt (smaker fantastisk godt men kilopris på linje med rent gull). Får ingen kontakt med fisken i vannet, men ser flere fine vak. Morgenen etter derimot, får jeg en liten pannefisk i elveoset jeg krysser. Har akkurat spist frokost, men tar den med som lunsjmat. Kaffekjelen er ny fra Masi, den blir aldri så ren som her igjen. Eagle products minste type, det ble fristende å spare 100 gram på å kjøpe en ny kjele. Turen mot Reisadalen blir en av de fineste på hele turen! Nærmere 25 km, siste rest av vidda, og når Reisadalen åpner seg er det Norge på sitt vakreste. Det karakteristiske fjellet Jierta er hugget ut i landskapet og en god veiviser. Jeg kommer meg ned i Reisadalen på sørsiden av Imojohka, etter å ha fulgt dalsøkket Luvddidgorsa (som mer og mer blir en liten canyon), det er bratt på slutten, men veldig fin tur. Fra vidda og først ned gjennom bjørkeskogen og så ned i den gamle furuskogen, her er kontraster. Mye elgmøkk, og hører store dyr som flytter på seg. Her slutter Finnmarksvidda, og Reisadalenn åpner seg. Det blir seint før jeg kommer meg til Nedrefosshytta. Der er det ingen, det passer bra for jeg er sliten. Satser på to dager her, og dagstur til Imofossen i morgen. Det er helg, så antagelig kommer det folk på hytta. Tror jeg, men det skal vise seg at jeg har hele hytta for meg selv i to netter. Mulig det er myggen som holder folk unna. Joda, det er en del mygg langs Reisa, men ikke alltid så ille som her. Godt å gå med lett sekk i retning Imofossen, etter å ha jaget mus på hytta om natta. Jeg tåler mus, men liker ikke at de romsterer rundt i sekken min. Turen opp mot Imofossen går i vilt og ulendt terreng, og selve fossen er flott skue. Det er første gang jeg er i Reisa nasjonalpark, og det er mektige inntrykk. Dette er virkelig en canyon! Vilt terreng oppe ved Imofossen. Jeg bruker to dager ut til Saraelv. Ingen steder er Nordkalottleden så dårlig som fra Nedrefoss og ut dalen. Jeg skjønner opplegget, folk får skyss med elvebåt, så nesten ingen går stia. Jeg har også mulighet for båtskyss, men velger å gå. Dette er laksefiskernes domene, og flere steder ser jeg tålmodige laksefiskere i elva med en enda mer tålmodig båtfører på land. Ingen får fisk, jeg sniker meg til noen kast i ei bukt, i håp om en smålaks eller ørret. Det blir ikke noe på meg heller. Jeg får noen timer med høljaregn, og får testet utstyret. Med høyt "ormegress" som blir søkkvått, blir det en våt tur ut dalen. Mye insekter, jeg slår opp telt når jeg skal spise. Ettermiddagsluren strekker seg helt inn i nattetimene, det spiller ingen rolle, det er uansett lyst. Dessuten har jeg det ikke travelt. Siste dagen før Saraelv kommmer sola, og det er godt å tørke telt og støvler, dessuten lade opp batterier. Har med solcellelader, det fungerer ganske greit. Reisadalen ved Nedrefosshytta.
  21. frem til
    Innlegg kjem 3.desember
  22. Adventstida er meint å vere ei ventetid. Nokre av oss har venta endå lenger på november enn desember. Eg har mi eiga pre-adventstid i Tromsø på dei tider, rett før adventslys og julestri, men akkurat etter at julemarsipanen har komme i butikkane. Den beste tida å reise opp på! Mykje klede, mykje spennande lys for ein søring, og mykje liv i havet. Det er nesten slik at det går an å vere bittelitt misunneleg på desse Tromsøværingane som har godbitane rett utanfor dørstokken. Misunning er kanskje ikkje den rette adventskjensla, og om det er noko eg lærer av å reise opp så er det faktisk rausheit. Folka er rause med kvarandre, og med ukjente folk. Alle får ein sjanse. Dei deler på utstyr, deler på erfaringar, deler på opplevinga, tek høgde for at mange på tur betyr å jenke seg. Eg veit ikkje om noko anna friluftlivsmiljø som er så raust som padlemiljøet kring Tromsø. Raust og triveleg. DET er vel noko å fylle adventa med folkens? Turgleda vert større om den vert delt, er ikkje det tanken bak forumet og? Det som hendte i jula var eit mirakel. Mirakel er eit stort ord. Det er ikkje lett å ta innover seg det. I ein kajakk, i ein dertil egna fjord i Troms i november, då kjenner ein på dei store orda. Heilskapleg økosystem, bærekraft, levande natur, mirakel og samspel. God ventetid!
  23. Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!
  24. Som fersk bruker av Turrapporter tenkte jeg å legge ut noen bilder/beskrivelser/linker fra toppturer jeg har gått. Turene kommer i tilfeldig rekkefølge, men jeg tenkte å begynne ytterst i Lofoten. Til Andstabben (514 moh) kommer man ved å starte fra parkeringsplassen ved veis ende på Å. Følg stien langs Ågvatnet, og drei opp der terrenget tilsier det. Dårlig med sti og litt rotete terreng. Relativt bratt men greit fremkommelig. Fra toppen er det fin utsikt mot Lofotodden, Mosken og Værøy. http://www.movescount.com/moves/move15222587
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.