Søk i nettsamfunnet

Flott takker for innlegg! Var bare en fem-dagers tur, tenkte at to 30 mah batterier holdt, men klart av billigste sort, det gjorde de ikke. Var ikke krise, hadde med ekstra mobil og nødpeilesender og sat-telefon (ingen dekning). Mao det gikk ikke ut på sikkerhet at jeg gikk tom for strøm. Bare at alle dingensen krever så mye for å lade opp. Mobilen krever sitt, og skal sende meldinger, sjekke været, sjekke epost osv der jeg har dekning. Og Gopro må lades. Og kamera (Lumix S5). Har hodelykter med 18650 batterier, men trengtes ikke denne gangen da var 4e semptember og lyst til sent om kvelden. Jeg bruker da mobilen mye om dagen, til gps og kart og bilder/video. Men klart det bruker sitt nesten 3500 mah om dagen. Har en 10-år gammel støtsikker Samsung mobil (ikke smart mobil) såkalt toughmobil som går sikkert flere uker på en lading (som en CAT eller noe går bare på 3g) som jeg kan ringe fra som nødmobil, men da den er så begrenset har skaffet meg istedenfor en backup smartmobil som er slått av hele tiden. Men ville hatt den med på lengre tur over vidda om vinteren med telenor sim klart. Da ville jeg da også hatt med Iridium InReach istedenfor 12 år gammel Spot nødpeilesender. Har da sat-telefon, men varierende suksess med den. Iridium 9575. Svimlende dyrt abbonnement, også på kontant kort. For 10 år siden hadde vi fortsatt utskiftbar batterier på mobilen (jeg hadde en Galaxy s5 active) og kunne ta med ekstra batterier til den. Og den gangen hadde jeg bare med en gopro hero4. Nå går det ikke an skifte ut batterier på mobilen, og batteriene er større. Samt det har blitt mer elektronikk i årene (kamera bl.a.). Skal sjekke den laderen Måssåbjønn! Spennende! Har en del 18650 batterier liggende, og billig på ebay, samt hodelykter som går på de! Har og to par ladere til de.

Da er det kanskje på tide å ta hintet om at det kanskje er du som tar feil, heller enn alle andre? Mountain Equipment har også et godt rykte på seg som en produsent av kvalitetsprodukter, så når du kommer med slike påstander som du gjør i denne tråden bør de jo være hakket mer begrunnet enn med veldig anekdotiske forklaringer om at du synes sånn og slik. Og jo mer informasjon du kommer med etterhvert, jo mer virker det som det er «brukerfeil» eller urealistiske forventninger til et produkt basert på misforståelser av hvordan temperaturgrenser fungerer. Det virker fortsatt ikke som du helt har skjønt hva disse oppgitte temperaturgrensene gjenspeiler. For at du skal kunne forvente at en sovepose med T-comfort på -8 °C er komfortabel ned mot -8 °C må du jo ta hensyn til at laboratorieforsøk etter EN-standarden er gjort med visse forutsetninger om blant annet liggeunderlag og bekledning (og tilnærmet vindstille, så om du sover under åpen himmel vil det også kunne være nødvendig å ha en pose med temperaturgrense som er lavere enn lufttemperaturen). Om du går for et liggeunderlag med R-verdi = 2 vil komforttemperaturen i soveposen ikke kunne strekkes ned til det området som benyttes i testene, da de nok benytter litt bedre liggeunderlag enn dette (kan se ut som standarden spesifiserer R = 4,8 ± 7 %, altså betraktelig mer enn du brukte). R-verdi på 2 er relativt lite, og egner seg bare for sommerbruk. For sammenligningens skyld har vel disse 10–12 mm tykke celleskum-underlagene à la Ajungilak Bamse og Bergans Extreme en R-verdi på ca. 2, altså ikke all verden for et oppblåsbart liggeunderlag. Man kan selvfølgelig argumentere frem og tilbake om testene burde vært gjort med lavere R-verdi på liggeunderlagene i lab, men standarden er nå engang slik at det ikke er tilfelle. Og for soveposer beregnet på mer enn tresesongs bruk er det jo uansett urealistisk å belage seg på liggeunderlag med R-verdi så lav som 2. Det er vel gjerne sagt en tommelfingerregel om at R-verdi på liggeunderlag vinterstid bør være minimum 5. Jeg synes ut fra det du skriver at du tillegger Mountain Equipment i overkant mye ansvar for at du småfrøs. Du valgte jo å ha et lite isolerende liggeunderlag og å ligge uten ullundertøy i posen, og det virker som du ukritisk ser på T-comfort som en temperaturgrense som skal gjelde uansett. Om du hadde brukt et liggeunderlag med R-verdi på 5+ så hadde nok opplevelsen vært en annen.

Jeg gikk Norge på langs på ski i vinter (for detaljer se Insta-profilen christian.eek). Jeg startet turen 29. januar, og var på Nordkapp 7. april. Jeg brukte 69 dager totalt, hadde 40 netter i telt og 28 i forskjellige hytter og fjellstuer. Jeg gikk mesteparten av turen med sekk, fordi jeg mente det gav størst fleksibilitet, særlig ved trasking langs vei (som er bortimot uunngåelig), og gjorde at eventuelle partier med snømangel ikke stoppet hele prosjektet. Nå ble det heldigvis nok snø – men likevel… Når man går med sekk blir man mer fokusert på vekt enn når man har pulk. Jeg har fått flere spørsmål om valg av og erfaringer med utstyr. I stedet for å svare enkeltpersoner tenkte jeg det var greit å legge ut en litt samlet oversikt her. Jeg brukte mye tid i forkant på testing og avveielser – og tror de fleste valg var rimelig godt gjennomtenkt. Det eneste som gikk i stykker underveis var en hodelykt som plutselig ikke ville lade (hadde ikke reserve), et punktert liggeunderlag som lot seg lappe, og et par lesebriller som knakk (hadde reserve). En spade knakk også - mer om den under. Håper dette kan være til nytte for andre som planlegger tilsvarende prosjekter. Jeg brukte pariserpulk på strekningen fra Umbukta (på høyde med Mo i Rana) til Skaidi, men gjorde kun minimale endringer i utstyret da, og kunne sikkert ha gått med sekk hele veien. Telt: Jeg startet med et tomannstelt, Exped Venus 2 Extreme, som jeg hadde fra tidligere og har god erfaring med. Dette veide jeg inn til 2,9kg, inkludert fire snøplugger fra Hilleberg. Fra Finse fikk jeg selskap noen dager, skiftet da til et Hilleberg Allak 3 som jeg beholdt resten av turen. Dette veier 3,5kg inkludert to snøplugger – som er temmelig tungt som solotelt. Erfaringene med dette teltet er svært gode. Kvaliteten på materialer er fantastisk, og det er svært god plass når man er alene, litt trangt for to med brede liggeunderlag – men det går. Forteltene er små, men når jeg var alene hadde jeg all bagasje i innerteltet. Viktigst er kanskje at det kan slås opp trygt av én person i svært sterk vind. Jeg opplevde sterk storm med orkan i kastene, men bygde aldri levegg for teltet. Det trenger også kun seks festepunkter - to ski, to staver og to snøplugger. Sekk: Gregory Paragon 68 liter. 1790 gram Jeg har altfor mange sekker, men valgte denne bl.a. grunnet bærekomfort. Som det fremgår under pakket jeg totalt temmelig lett, og det var plass nok. I starten av de lengre etappene hadde jeg teltet under topplokket, mot slutten fikk jeg alt i sekken. De som mener man trenger minst 100 liters sekk i vinterfjellet behøver kanskje først og fremst et kurs i hva man trenger og ikke trenger på tur…. Sovepose: Jeg bruker dobbel sovepose, dun innerst og tynn syntet ytterst. Fordelen er at syntetposen samler opp fuktigheten som kommer fra kondens om natten, og denne er lett å tørke i teltet på morgenen. Dunposen holder seg således tørr. Jeg brukte Rab Mythic 600 (900 gram) innerst, og Rab Solar Eco 0 (510 gram) ytterst. I dette sov jeg godt i under 20 kuldegrader. Samlet med pakkpose 1600 gram. Liggeunderlag: Exped Flexmat small (240 gram) under et Therm-a-Rest Neoair Xtherm Max Vapor RW (610 gram). Skumunderlaget er mest for sikkerhet ved punktering. Jeg opplevde to ganger at det oppblåsbare underlaget punkterte, bittesmå hull nær ventilen begge ganger. Jeg fikk lappet disse greit underveis, men det er ikke gitt at det alltid går. Jeg hadde også et chair-kit som veier 320 gram. Dette øker komforten dramatisk etter mitt syn. Brenner: Jeg bruker Soto Muka, plassert i vindskjermen fra et Primus Spider Express kit. Det er for langt å gå inn på fordelene med denne brenneren her, se andre tråder jeg har kommentert på. Lite brukt brenner i Norge, men anbefales på det aller sterkeste (jeg er litt primusnerd, og har testet mange). Sammen med pumpe, brennstofflaske og toliters titankjele veier dette 820 gram Elektronikk: smarttelefon (200 gram), inReach mini 2 (100 gram), Kindle (200 gram), powerbank 2 x Nitecore NB10000 (150gram hver – dyr men flest mAh/vekt), oppladbar hodelykt (100 gram). Jeg har ikke med papirkart (!), og er derfor avhengig av sikker strøm – derfor to mindre powerbanker i stedet for én større. Jeg navigerer med en kombinasjon av kart-appen Caltopo på telefonen (off-line kart, plottet rute på forhånd, fungerer i Norge, Sverige og Finland) og GPS-klokke (Garmin Epix 2 med innebygde kart). Som backup ligger hele ruta også på inReachen – men da uten kart. Alt fungerte prikkfritt. Samlet vekt 900 gram Klær: Jeg har med svært lite klær. I praksis går jeg nesten alltid med bare ullnetting under skallbekledning. I tillegg har jeg med én ulltrøye og en stillongs med glidelåser på siden i – til bruk når det er skikkelig kaldt eller mye vind. Dunjakke - Norrøna Lyngen 850, veier 400 gram. I tillegg et par reserve ullsokker og en ren ullboxer. Totalt altså ca en kg klær. Dette holdt fint hele turen, lappet litt på et par små hull i ullnettingen underveis. Mer klær behøves ikke om man er flink til å ikke ta på seg for mye og gå seg svett. Spade: Arva Ultra – 300 gram. Dette var en feilvurdering. Spaden er svært lett, men bladet bøyer seg ved litt belastning, og karbonskaftet knakk omtrent halvveis på turen. Jeg kjøpte da en aluminiumsspade på ca 500 gram, som holdt fint. Termos: Jeg bruker ikke termos. En hvit (HDPE-plast) Nalgene flaske veier 100 gram. Jeg pakker denne inn i en av reserveullsokkene, og pakker dette igjen inn i dunjakka som ligger under topplokket på sekken. Det holder drikke god og varm i fire-fem timer. Diverse: Jeg har en «diversepose» på ca 1500 gram. Denne inneholder alt småtteri – toalettsaker, reparsjonsutstyr, kabler, 220V mobillader, multiverktøy, sportstape etc. Legger man sammen alt dette havner man rett i overkant av 12 kg. Dette er selvsagt beregnet uten mat og brennstoff, som vil variere avhengig av lengden på den aktuelle etappen. Det er fullt mulig å få det enda lettere, med f.eks. mindre telt, mindre og lettere liggeunderlag, droppe «chair kit» etc, men da ofrer man en del komfort. Når man er lenge (flere uker) på tur og sover ute de fleste netter er det viktig å trives med teltlivet. God plass er viktig, og moderne oppblåsbare liggeunderlag et «must». Med sekk går det for meg en «komfortgrense» på ca 20kg når jeg går på ski i fjellet, og det var omtrent det jeg hadde på det meste i starten av etapper, inkludert mat og bensin. Kom gjerne med spørsmål og kommentarer!

En lang tur langs Nordsjøen. Sola var bare så vidt over kanten ved Obrestad fyr, da jeg kom til Hå gamle prestegård for å gå ned til Varhaug gamle kirkegård. Antakelig samme vei som presten gikk i gamle dager. Selv om klokka var godt over elleve, var det likevel morgenlys og ,selv om sola etter hvert kom fram, så var den ikke langt over horisonten. Det er ikke mange dagene til vintersolverv, og dagen blir ikke stort kortere enn nå, og sola er omtrent på sitt laveste. Turen fra Hå til Varhaug er en vintertur, jeg bruker når det ellers er snø og is andre plasser. Nå ville det denne dagen være mulig å gå på stranden, men jeg tenkte på en litt lengre tur denne dagen. Det er nesten en mil – eller mer korrekt 9 kilometer, mellom Hå og Varhaug. 18 kilometer er en helt grei tur, som nåe er blitt en langtur. Siden turen for en stor del går litt inne i landet, innenfor stranden for det meste, så er den ikke helt uten noe opp og ned, men det er ingen skikkelige bakker. Det er lengden som gjør denne turen til en liten utfordring. Siden det er flate Jæren på innsiden, er det ikke mye forskjell på naturen. Det mangler likevel ikke på ting å se på. Fra starten så er det Hå gamle prestegård som nå er en kulturell institusjon. På vei sørover går stien under Obrestad fyr, som i seg selv er greit å ta med seg, men rundt fyret – og videre langs stranden, er det også mange «minner» fra krigen. Det er til og med et felt med «Hitlertenner» ved Kalvabuktå – rett før Komedelen. Obrestad havn er også kjent fra krigshistorien og fra sagaen. Det er rester etter båthus fra vikingtiden like ved, og i havna ligger det fortsatt fiskebåter. Det er noe å se på for de fleste. I Reimebukta er det velholdte sjøhus, men også en «stolpebu» som holder på å falle sammen. Det er snakk om restaurere denne bua, men det ser ikke ut som det vil være mulig å bruke mye av det gamle – utenom steinmuren. Det er litt synd at turen kan bli litt ødelagt av lukta fra destruksjonsanlegget på Grødaland, men det går kjapt å komme forbi, og ned mot skipsopphuggingsplassen ved Bodle og videre mot Varhaug. Sjøhusene til Varhauglosene er merket med en plakett, og det virker litt utrolig at de kunne dra ut i nordsjøen fra dette stedet. Her går bølgene ofte store. Det ble som vanlig en stopp med kapellet, med 12 sitteplasser, som har erstattet kirka. Det ble også det tradisjonelle bildet av kors mot horisonten. Denne dagen var det lyden av bølgene som fulgte meg både sørover og nordover. Det har ikke blåst spesielt mye den siste tiden, men ute i sjøen må det ha vært vind, for bølgene slo virkelig innover. Med frost i bakken og så vidt tinvær ble det sleipt i stien. Det ble litt forsiktig gåing, og noen steg utenom noen issvuller. Yr mente det ville bli lett nedbør og mye skyer. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og store deler av turen gikk i solskinn. Hjemme var det skyet. Det ble morgen lys fra starten, og sol et stykke underveis, men mot slutten av turen – like før tre på ettermiddagen, ble det solnedgang. Det er ikke mange timene med dagslys nå, men denne dagen fikk jeg utnyttet lyset bra. Som vanlig kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur da jeg nærmet meg bilen, men likevel var jeg i god form og det hadde egentlig gått lett «nedover» og tilbake. En flott vintertur, nesten uten is.

Tror jeg gjorde et lite "kupp" her om dagen. 8 Wenger lommekniver/multiverktøy fra Outdoor experten for "en slik og ingenting". For noen dager siden browset jeg Prisjakt og de ulike merkene de lister opp priser og modeller for under Multitools. Der fant jeg altså opplistingen dere ser under her. Produktene var listet hos hhv Outdoorexperten og Skistart (men etter at jeg bestilte de hos førstnevnte forsvant de for begge hos Prisjakt.) Victorinox med røtter tilbake til 1891 og Wenger 1893, begge produserte sine versjoner "Swiss Army Knives". Victorinox kjøpte opp Wenger i 2005, men fortsatt produksjon av Wenger sine kniver med Wenger-logoen, inntil de i 2014 overtok produksjonen selv og videreførte (nesten alle)modellene under sitt eget Victorinox merke og logo. (mer om dette se www.sakwiki.com/). Under her lister jeg de jeg kjøpte (ankom i dag), og hva tilsvarende modell med Victorinox logoen selges for i dag (norske priser fra prisjakt/prisguiden pr 29.10, de jeg fant): Wenger Evogrip S557, kr 240,- --> Victorinox Evogrip S557 NOK 1439,- Wenger Hardwoods 57 (aka Ranger 57), kr 175, --> Victorinox Ranger 57 M Grip (aka Hunter ) kr 1499,.- Wenger Evolution ST 14.814, kr 155,- --> Victorinox Evolution 14, kr 818,- Wenger Evolution 17, kr 130,- --> Victorinox Evolution S17, kr 690 - Wenger Evolution 23, kr 155,- --> Victorinox Evolution 23, GBP 51,99 Wenger Hardwoods 13, kr 105, - ->Victorinox Camper og Hiker kr 331,- Wenger Nail Clip 581, kr 175,- --> Victorinox Nail Clip 580 kr 980,- Wenger Evolution 10, kr 75,- --> Victorinox Evolution 10, EUR 26,- Og som om ikke dette var nok, så fikk jeg dertil kr 150 i sånn "stige rabatt" (kjøp over 1000). Et kupp altså i forhold til hva Victorinox modellene går for i dag. Men egentlig så "sparte" jeg vel ikke noe her, all den tid jeg kjøpte en "haug" med lommekniver jeg strengt tatt ikke trenger.....men bare "måtte ha" . PS: Akkurat nå er bare "Nail Clip" modellen igjen på lista: https://www.prisjakt.no/c/multiverktoy?brand=3362

Hei Genrellt er det et voldsomt overforbruk innenfor klesbransjen! Og det forplanter sig vel videre til friluftslivet, hvor det ganske riktigt både skal mote og spesialiserte kær til hva som helst. Jeg har padler kajak på konkurranse nivå i ungdommen med badeshorts, diverse nylonjakker, ullgensere, treningsdrakt mm- også om vinteren. Har stadig frostskade i den ene langfinge! Jeg har gått i kKebnekaise området i Olabikse og militærstøvler. Telt, sovepose var faktisk i orden. Det var en våt sommer, hvor GTX skalklær ville ha vært veldig bra, men de var altså ikke oppfunnet ennå! De lokal gikk med gummistøvler! Så i tidens løp har jeg også samlet en del differensieret turutstyr, MEN jeg vedlikerholder og reparerer det. Nå er jeg dagligen ute på husky -hundeturer, som krever litt ulike klær etter årstid og temperatur. Dagens sledetur var i -10-12 C i herlig sol, men kallt var det og varme hansker og klær var nødvendigt. De uslitelige Thinsulate sledebuksene er så faktisk fra engang midt i 1990-tallet!! Buksene stammer fra et alpin sett med jakke, som Dressmann solgte i sin tid, da de kom på markedet. Den kloresikre ytter bomullsanorakk fra Norrøna fra samme tid!! Den er selvfølgelig sterkt bleket og noe frynsete på ermene, men kloresikker panser! Under en nyere tynn dunjakke da - må innrømmes. Men slik skal en hundekjører vel se ut?? - Eller skal de har alskens pseudosamisk-indiansk pelsgreier? Det er mote innefor de kretse også. Noe av det er varmt og godt skal dog innrømmes! Har en brenner, fordi jeg som nevnt i tråder om dette har sterke meninger om hva som er bra - ikke nødvendigvis lettest. Men fru Elginnen hadde altså også en del turutstyr inne vi ble par. Så en gassbrenner finnes da i huset + litt andre dubletter. Bra støvler, bra sekk, sovepose, -underlag, telt er viktig, så kan det være av eldre dato og godt bleket - det vil bare vise, at her har vi erfarne fjellffolk. Selvfølgelig har jeg da også overflødige duppedingser, men stort sett har vedlikerholder og reparer jeg utstyr og kjøper gjerne brukt. Min utdaterte storsek med utvendig ramme og ingen glidelåser - takk og pris! er kjøpt brukt. Noe av det overflødige (div småsekker) er reklame/-gaver. Men vi og vår del av verden har et voldsomt overforbruk av det meste, som må settes ned, hvis våre barnebarn skal ha en tålelig tilværelse - og fred i verden! Jeg forsøker å gjøre min lite del. Elgen

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Denne gang med innslag av "kultur". Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag. Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag. Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur. Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der. Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta. Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta. Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg. Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten. Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur. Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen. Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull. Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden. Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake. Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet. Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen. Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

Siden det var en så flott søndagstur på Lifjell den 17. september, så tok jeg like gjerne turen opp igjen på lørdagen som var også. Og Lifjell skuffet ikke da heller, selv om det var delvis overskyet og kaldere vind Ble litt kortere rute denne gangen, men tok meg god tid etter jeg passerte Øysteinnatten - 15km og 4t 40min. Ser ned på Storsteintjønna og Sandtjønn Gaustatoppen i det fjerne.. Bæ-bæ Storsteintjønna Bekken og småvanna mellom Sandtjønn(helt til venstre) og Storsteintjønna, til høyre utenfor bildet. Skåråfjellholmen Norsjø i det fjerne

En slik sovepose jeg linka til har jeg ikke planer om å bruke ned mot 0 det har jeg anna pose til men kanskje ned til 12 rundtom.

Nå er kanskje iPhone 14 'bedre' enn min iPhone 12, men opplevde flere ganger at skjermen ble uresponsive når telefonen ble litt fuktig, eller at det var fuktig (regnet) under en tur over Saltfjellet nå i slutten av september. Temperaturen var mellom -2 - 10 grader'ish. Selv om jeg tørket skjermen så måte jeg slå av og på* telefonen for å få skjermen responsive igjen. (*eller dvs, gjøre en reset med knappene siden jeg ikke kunne bruke skjermen) Har tidligere brukt dedikert system- eller kompakt kamera, men valge å bruke telefonen som hovedkamera denne gangen. Den holdte batteriet bra så lenge den var i flymodus og ble oppbevart varmt (jakkelomme eller bukselomme), Ladet bare 1 gang på 10 dager, og da var tlf'en påslått på dagen og avslått på natten. Men poenget er at jeg aldri kommer til å sette min lit til at en dings med berøringsskjerm skal funke når jeg trenger den som mest. Var bla derfor jeg byttet ut min gamle garmin GPS med kun touchskjerm med en GPS med knapper. Jeg har ikke opplevd slike problemer med tlf eller GPS tidligere, så var jo 'greit' å få erfaringen selv, og ikke bare ha lest om dem.

Ja, nei det forstår jeg til bruk rundt den tempen hadde jeg ikke vurdert det engang. Men vekta på posen osv så ser jeg for meg at den er kjempefin når det er 10-12 grader om natta slik det ofte er når jeg har vært ut. Litt stiv pris også da hehe.

Frisker opp denne tråden. Vi bor midt i "episenteret" for flåttbåren sykdom i Norge, og er mye ute på tur, men har ikke vaksinert oss. Har tenkt at risikoen er liten. I starten av september ble mannen dårlig. Han var mye ute på soppturer og vi plukka daglig av flått. Første mistanke var borreliose, symptomene var så klare at han fikk klarsignal fra legen om å begynne på antibiotikakur før blodprøvesvarene kom. Dårlig ei uke med feber, kroppsverk, vondt i hodet. Så ble han bedre og hadde noen greie dager, vi tenkte at nå går det over. Så etter 4-5 dager ble det brått mye verre igjen - i tillegg svimmel, kvalm, hodepinen ble intens. Flere turer til legevakta, få sterkere smertestillende, ny antibiotika. Fordi borrelioseprøvene viste antistoffer og han ikke var stiv i nakken, lyssky eller forvirra så var TBE lite sannsynlig. Vel, han ble bare verre og verre. Fikk ikke i seg mat, måtte støtte seg for å gå, tilbragte all tid utenom doturer liggende med lukka øyne. Nye turer til lege og legevakt, det ble en tur med ambulanse etter runder med oppkast, fikk piller rektalt og sendt hjem igjen. Først etter en måned syk, en lørdag kveld, ringte fastlegen og sa at "det er påvist TBE i prøvene" (det ble testa etter det etterhvert fordi han bare ble dårligere, mistanken kom om at borrelioseantistoffene var fra gammel infeksjon). Rett inn på sykehus, isolat, spinalvæskeprøver, trippel antibiotikakur (pga spinalprøvene) og krysse fingrene for at hjernen gikk klar. Tilstanden stabiliserte seg, men det er først nå denne uka at han har vært noe særlig uttafor huset. Feberen ga seg først for halvannen uke siden. Fortsett avhengig av smertestillende for hodet, fortsatt sjangling, og intens prikking / nummenhet i fingre, tær og tunge. Han er ganske langt unna å kunne jobbe. Det har vært ei stri tørn, for oss alle, og vi håper veldig på at han faktisk blir helt frisk (om det så tar tid) - det er ikke noe vi kan ta for gitt. Nevrologiske symptomer kan vedvare, konsentrasjonsvansker / svimmelhet, og det er mulig at infeksjonen har trigga en autoimmun respons. Effektiv vaksine-reklame for familie, kolleger og naboer, for å si det sånn! Forrige uke var hovedoppslaget i lokalavisa ei 12 år gammel jente som ligger på sykehuset på n'te uke, hun var nær koma ved innleggelse. Det ser ut til å være en ganske betydelig økning i smittetallene her i området.

Det er jeg klar over, men for sammenligningens del blir det riktigst å sammenligne 1:1, altså mulighet for bruk gjennom hele året på begge to. Som @Marius Engelsen sier, så er det jo kanskje like gjerne på en av de kortere turene man skader seg og trenger hjelp. Inn mot de lengre turene gjør man jo gjerne litt mer forberedelser og er litt mer «aktsom» enn på slike dagsturer i hverdagen, i alle fall i min verden. Vet at mange som ikke har med særlig med ekstra klær og mat for en kjapp skitur i fjellet der det er sparsomt med dekning, for eksempel. Fordi det ikke er «nødvendig». Og selv om man deaktiverer abonnementet de månedene man ikke er på tur, så er det vel fortsatt er årsgebyr for Freedom-abonnementene på 379,99 NOK per år uavhengig av hvor mange måneder man bruker det, slik jeg leser det. Altså om man bruker inReach 1 måned per år, så ender man opp på minimum 544,98 kroner, som allerede er mer enn den nevnte sektoravgifta til Nkom. Så kostnadsmessig kommer jo inReach dårligst ut uansett, selv om man deaktiverer abonnementet i 11 av 12 måneder... det er ganske drøyt! Ellers tenker jeg at det er større usikkerhet rundt utvikling (stigning) i prisene på abonnement hos Garmin/inReach enn sektoravgifta til Nkom noen år fremover i tid. Garmin kan jo i prinsippet øke prisene med 20 % over natta, mens sektoravgifta nok er litt mer forutsigbar. Jeg har selv en Garmin Alpha 200i med inReach, men skal nok seriøst vurdere en Ocean Signal PLB i stedet for å aktivere inReach på den. Takk igjen til @Marius Engelsen for tipset!

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar. En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang. Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null. Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt. Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp. Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også. Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch. Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul. I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken. The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte. Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder. Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet. Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt. Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet. Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul. Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss. Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder. Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel.

Jeg har hatt WM Alpinelite i 17 år. Den er litt breiere enn Ultralite. Den har vært brukt masse både sommer, høst, vinter og vår. Super sovepose og har aldri hatt problemer med den i forhold til fuktighet. Jeg kjøpte ny sovepose i fjor og valgte WM Ultralite. For meg er det kanskje den beste tur investeringen jeg har gjort. Lett, varm, glidelåsen setter seg ikke fast og stoffet er supert. Om det var noe jeg skulle sett var annerledes var det borrelåsen i nakken og ved hodet.

Høres jo lovende ut med en dunpose i 17 år! Hva er det som plager deg med borrelåsen i nakken og ved hodet? Jeg har ikke testet/sett posen, bare lest om den, så er ikke kjent med detaljene. Er et moment med passformen ja, men som jeg forstår det er ikke disse 3 kandidatene de trangeste nei, og skal ifølge salgstekst være "mer romslige enn de trange modellene". Har forøvrig sett nå at Long-versjonen av WM Ultralight (6,6fot) veier 880g istedenfor 820g i regular, så ikke så gale som jeg anslo da, og tenker det sikkert gjelder ca samme prosentvis økning på Long-modeller på de 2 andre valgene og..

Jeg løper med Hoka og andre sko med «megademping», men har likevel god erfaring med å spasere med Vibram Five Fingers i sommerkvartalet. Om det er innbilning eller ei, vet jeg ikke. Mmen jeg føler/håper/tror at det har hjulpet med å styrke muskulaturen i fotsålen, noe som har virket positivt på problemene jeg hadde. Jeg slet med dette i 12-16 mnd, og ble mer eller mindre kvitt det etter jeg spaserte rundt i 2 uker i fornøyelsesparkhelvete i danmark. Det hjalp nok også på med massasje av leggmuskulaturen, enten via sånn rullepinne og/eller ovennevnte pute. Men jeg antar at siden det er mange veier til skaden, så er det like mange veier bort fra skaden. Jeg var nesten plattfot i følge de lokale løplabbselgerne, og når man er 100 kg, så er kanskje utgangspunktet mitt annerledes enn de som er velsignet med en mindre kropp. En klassisk test for å finne ut hvilken fottype man har, skal være å lage et vått fotavtrykk, ref: https://heelthatpain.com/foot-arch-type-test/ Etter at jeg begynte med barfotskoene, har fotavtrykket endret seg noe fra plattfotdelen til det «normale». Skal jeg overtolke dette, anser jeg at jeg nok aldri har vært en ekte plattfot, bare litt svak i fotbuen, og barfotskoen kan ha hjulpet med dette. Som sagt, dette er min erfaring og hjelper kanskje ikke noen andre i det hele tatt. Men jeg ville nok anbefalt den lavthengende frukten først, og prøvd styrketrening med tåhev, stretching og massasje før jeg hadde forsøkt meg på barfotsko. De kan fort være litt brutale for akillesen. Uansett utgangspunkt, god bedring. 👍

Samfunnet har blitt mer og mer personfokusert de siste årene. Det gjelder også Fjell & Vidde (F&V) og øvrige media. I hver utgave av F&V så er det et Portrett, det vil si et intervju med en person. I utgave 2 i år så er det 8 sider intervju med hundekjører Hanna Lyrek sitt friluftsliv og 9 sider intervju med ei som de kaller for Mor Utladalen. Er dette så veldig interessant for meg som turgåer? Det er også en artikkel som heter "Chatteheimen en kunstig samtale om friluftsliv" som beskriver KI sine muligheter til å innhente informasjon om friluftsliv på nettet. Totalt irrelevant for meg, det har ikke noe med mitt friluftsliv å gjøre. Fjellpride var det også en artikkel om. Jeg kommer neppe til å stille der. I utgave 3 så er det 8 sider intervju med bestyrerinnen på Fondsbu og en 3 sider artikkel som heter "Huset som luktet melk og bomull" av Kari Slaatsveen. I utgave 4 så er det 8 sider intervju med Anne Lindmo og hennes friluftsliv. Dessuten en artikkel som heter "Vår haust draumen om fjellet, sanninga om september" som beskriver fargene i fjellet og at det begynner å bli kaldt. I denne utgaven så er det også en 12 siders artikkel som heter "Dystopisk kjærlighetsbrev" som beskriver ei dyster framtid og med mange rare bilder. Tidligere så leste jeg F&V for å få forslag til å gå turer. Det finner jeg lite av i nyere utgaver som likner mer på ukeblader og Se & Hør. Heldigvis så har jeg tatt vare på mange av de gamle utgavene.

Temagami skårer høyt på samme målestokk her også. Rimelig rette, litt "runde" handtak på 12 cm, som på Temagami, syns jeg er fint for mine hender. Har den i tre utgaver, den opprinnelige i karbon stål, en som kom litt senere i trippel laminert rustfritt (12C27 i kjernen mener jeg å huske) og den siste "limited edition" 10år jubilanten i 14C28N. Merker ellers at det er håndarbeid involvert hos Helle, for handtakene på disse tre er alle litt forskjellig - ikke mye, men litt forskjell i tykkelsen. Er litt av sjarmen også det, at ingen av de er helt like, men man ser likevel klart at det er "samme" kniven. En kniv jeg liker fordi den er "fin", men som ikke ligger så godt i hånden fordi handtaket er litt for kort og har en liten nedsving på enden, er Brisa (tidligere Enzo) sin "Trapper" modell. Jeg - og noen andre med litt størrelse på hendene. maste derfor på Brisa/Enzo noen år om at de burde lage et litt større utgave av Trapper. Og til slutt kom da Brisa "Trooper". Fasongen på handtaket er ikke ulikt Trapper, men litt lengre - akkurat så hele hånden min får plass. Perfekt. Denne får man f.t. kun i "80 CrV2" karbon stål - som jeg liker veldig godt (men dette stålet krever litt vedlikehold. Får fort patina, og litt overflaterust om man ikke følger med på regntunge dager (overflaterust er som regel lett å fjerne dog) Håndtak på 11,7 og ikke for "buet" mot enden, da ligger den sikkert godt i hånden ja, gratulerer med den!

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Tre flotte dager i Lifjell, inspirert av fine turrapporter fra @Kristian V., @Martin HJ, @Bjellesau m.fl. Fredag: Jønnbu - Skåråfjellholmen - Øysteinnatten - Dyrdalsfjellet (telt) https://www.strava.com/activities/9944661841 Fint vær da jeg startet ved Jønnbu, men tåken tetnet til og det kom noen regnskyll og litt vind. Dessverre veldig lite utsikt fra Øysteinnatten. Da jeg kom mot Dyrdalen begynte det å mørkne. Ville gjerne slå leir på nord-/østsiden av Dyrdalsfjellet da det var meldt mye vind fra sørvest. Ikke så mange flate partier som ikke var myr, men jeg fant en helt grei plass å ligge på. Fikk dog ikke spent opp teltet særlig bra. Lørdag: Hollane - Mjeltetjønn - Jøronnuten - Langetjønn (telt) https://www.strava.com/activities/9950855239 Blå himmel, men bra med vind. Fant en liten krok i le og med morgensolen i ansiktet hvor jeg kunne lage frokost. Målte 18 m/s i kastene, lå vel på 10-12 i snitt tenker jeg. Utrolig fin utsikt mange steder, særlig vestover mot Hollane da jeg kom ned fra Dyrdalsfjellet. Ble en god pause i solveggen i le på seteren. Flott å gå mot Jøronnatten hvor det var vidstrakt utsikt og mye vind. Nedover gikk jeg litt på måfå før jeg på denne siden fant et tips om en bra teltplass ved Langetjønn. Det viste seg å stemme bra, fin plass i le for vestavinden, selv om mesteparten var ganske vått. Noen få tørre kvadratmetre som akkurat holdt til mitt Ringstind 2 Nydelig kveld, men merket gjennom natten at det blåste heftig, blant annet mye susing fra noen bjørkekratt som stod eksponert til. Søndag: Valjuvsnatten - Valjuvet - Holmedammen - Kloppesteintjønn - Oksladalen og tilbake til Jønnbu https://www.strava.com/activities/9955922794 Da jeg våknet i 8-tiden var det nesten vindstille og kun litt morgendis. Lang frokost i solveggen. Utløpet av Langetjønn mot øst var utrolig pittoreskt, så det ble en del forskjellige motiver derfra. Siden jeg måtte tilbake til Oslo ikke alt for sent, la jeg ruta til Valjuvet via Valjuvnatten før jeg tok rakeste ved mot Jønnbu ned Oksladalen. Vinden løyet helt og det lille som var av dis forsvant, og det ble en fantastisk dag med flotte formasjoner og farger overalt. Såvidt jeg klarte å holde meg fra et bad i en av de vakre fossekulpene oppover Valjuvet!

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

Gøy 😃 Skribler ned nå og legger ved bilder og mer tekst siden MSR Pocket Rocket 2 - Kun til vannkoking, ved behov for å få alt ned i liten titan-kjele. MSR Pocket Rocket Deluxe - den mest brukte av mine toppmonterte. Deilig med Piezo (så lenge den funker). For solo-turer eller par-turer hvor det først og fremst er koking av vann som er behovet, eller enkel matlaging men fokus på vekt/plassbesparende utstyr. Primus toppmontert sak for gass, fikk i julegave da jeg var 12, ligner på dagens Mimer. Brukt lite etter at MSR PR kom i hus. JetBoil MiniMo - for turer hvor den forpakninga er praktisk. Mest for koking av vann, men egg&bacon i panna funker og fint. MSR Windpro II - Ren gassbrenner, slangemontert - for tresesongs matlaging (ikke bare koking av vann). Takler store kjeler og stekepanne Gass-innsats til Trangia stormkjøkken - for tresesongs matlaging 3-4 personers, gjerne om kidsa er med da den er stødig og ilden skjerma. MSR Whisperlite International - For vinterbruk, kun bensin. Snart 20 år gammel, driftssikker og jeg kjenner den inn og ut, deilig stille. Optimus Nova multifuel-brenner, innsats til Trangia - ønska å kunne dra nytte av Trangian på vinteren. Ikke helt fornøyd med alle løsningene her. Gubbens gamle Optimus Hiker / ettelleranna, to grønne metallkasser med parafinbrennere som han er kjempefornøyd med og har masse rep.sett til etter å ha pusla med de under førstegangstjenesten i militæret, jeg bruker de ikke selv. Ble bl.a brukt på ukestur på Svalbard en vinter. Kvistbrenner! Har hatt og solgt: Primus Omnifuel (nr 1), solgt til Memento mori her inne 😃