Søk i nettsamfunnet

Ser at det kommer flere "sovesystemer" med quilt på markedet også her i Norge. Er det noen her som har erfaring med dette? Når en er over 190 og 110 kg og sover i kontinuerlig rotasjon, så er sovepose og underlag et interessant tema. Syntes at de fleste soveposer blir trange, spesielt rundt skuldrene. I tillegg så er jeg varm, så glidelåsen må ofte åpnes. Hadde derfor vært artig å prøve quilt, i alle fall vår/sommer/høst. Denne ser jo fiffig ut, dyr er den, men fiffig. https://www.magasinet.no/zenbivy-light-bed-down-regular-12-c-black-blue Erfaringer eller kommentarer?

Hei, fikk dere reist på DNT hytte med hund? Jeg reiser ofte med hund på DNT hytter og det fungerer veldig fint. DNT har mange små sikringshytter som er forbeholdt de med hund. Jeg liker veldig godt disse hyttene, for en har ofte den lille hytta for seg selv, mens de andre sover i hovedhytta. Jeg er opptatt av at hunden skal sove inne når vi er på tur. Derfor er bestiller jeg alltid bur og seng så tidlig som mulig. Om jeg ser at det ene buret er opptatt eller sengene ved burene er opptatt, vurderer jeg om vi bør reise til andre hytter. Jeg har en regler for meg selv som jeg alltid følger når hunden er med. Alltid beregne god tid slik at jeg aldri kommer seinere enn 17:15 til en hytte. Da slipper en diskusjon om bur og sengeplass ved burene. Kommer du etter klokka 19.00 mister du retten til buret og senga du har bestilt. Hunder som ikke har bur, skal sove ute. Angående båndtvang, selv om jeg har en veldig lydig Border Collie som jeg kan gjete på sau med. Så har jeg alltid på langline som henger etter hunden eller et bånd som ligger oppå kløven når vi er på fjelltur. Holder alltid hunden i bånd/langlina når jeg møter andre. Mange syns det er ubehagelig å møte en hund som ikke er i bånd uansett hvor snill og lydig den ser ut. Det samme når jeg kommer til en hytte. Da binder jeg hunden fram til jeg har skrevet meg inn og har den kun løs dersom så lenge den ikke forstyrrer andre.

Hei, jeg går mye fjellturer fra DNT hytte til DNT hytte når det er fint vær med en sekk på 8-12 kg. Har hatt Alfa Walk King lærsko i 10 år som jeg har vært kjempe fornøyd med. Men de har krympet og sålen er ikke så god/anti skli sikker som de var. Vurderte å Alfa Walk king igjen, men ble skikkelig skuffet når de har fjernet gummikalosjering beskyttelsen rundt hele skoen på denne modellen. Alfa Impack har denne gummikalosjering rundt hele skoen og er vel den beste lærskoen Alfa har. Jeg har vurdert syntetisk istedenfor lær. Noen som har erfaring med dette? Alfa Juvass så veldig kule ut, fram til jeg så at de har utstyrt den med en dårligere såle og ankelstøtte enn Alfa walk king og Impact. Kan være åpen for andre modeller / merker, men de må ha like god såle og ankel støtte som Alfa Impact .

I fjor sommer vandret jeg og min samboer fra Jotka (innenfor Alta) østover og nordover langsmed Stabbursvassdraget, helt til parkeringen ved porten til nasjonalparken nederst mot Stabbursnes. Dette brukte vi 10 døgn på. Vi hadde i alt seks leirplasser i løpet av turen, og holdt noen av dem i over to døgn. Marsjetappene varierte fra 6-7 kilometer og opp i drøyt 15 kilometer. Deler av turen benyttet vi reindriftens ATV-veier, men også betydelige deler av turen gikk utenfor vei og sti. Det er i all hovedsak lett terreng å forflytte seg i, om en er nøye på å lese kart og terreng. Vi opplevde intet forflytningsstress på de 10 døgn. Samtidig hadde vi også forflytning som et fokus, da vi ønsket å se mest mulig terreng og landskap. Men det ble også rikelig tid til fiske, leirliv og bålfyring underveis. Du kan besøke min side veidemannsblod.no og lese/se bilder fra turen her (2 deler): https://veidemannsblod.no/2023/09/17/vandring-gjennom-ovre-stabbursdal-del-1/ https://veidemannsblod.no/2023/10/02/vandring-gjennom-ovre-stabbursdal-del-2/

Hei Jeg så ikke denne før nå og vet ikke om det er interessant for deg lenger, men det er en del utfordringer med hensyn til merking hvis man tenker å gå helt uten kart (jeg vil på ingen måte anbefale å gå uten noen form for kart bare så det er sagt). Det er noen strekninger der merkingen er (var i 2019) gammel og falmet og enkelte steder (ikke mange) der hogstfelt hadde ødelagt deler av stien og merkingen helt. Det var også steder der skilt var falt ned og der noen var forsøkt satt opp igjen, men pekte feil vei, så man må følge med. Men har du kart (GPS eller 1:50k papir+kompass) er det vel egentlig ingen steder du ikke lett finner tilbake til stien lenger framme om du skulle miste merkingen. Går du for papirkart har DNT en egen kartpakke. Selv hadde jeg lagt inne hele ruta på forhånd på GPS-en (papirkartene lå som reserve i ryggsekken). En del av DNT-hyttene har mulighet for lading. Jeg husker ikke i farta hvilke, men det vet vel DNT tenker jeg. Antakelig finner du ut en del på ut.no også. Der pleier det å stå om den enkelte hytta har lademulighet. Jeg opplevde ikke dette som noe problem, men jeg hadde da tatt med nok batterikapasitet til at jeg kunne klare meg til de stedene der jeg visste at det skulle være lademulighet. Jeg synes det gikk veldig greit. En ting man bør studere litt nærmere er hvor man får tak i vann underveis på strekningene etter Lygna til før man nærmer seg fjellet, særlig over Kvitingen/Glåmhaugen, men også på strekningene etter dette. Ved Kjerringfred finner du vann (kokte det for sikkerhets skyld, alternativt rensetabeletter). Ut over dette med vann er det ingen særskilte vanskeligheter. Et sted det kan være krøkkete å finne overnatting hvis man som jeg satset på hytter og annet er ved Skyberg (jeg hadde ikke med annet enn en fjellduk som nødovernatting og overnattet for det meste i hytter og noen få gapahuker). Det er foreslått en gapahuk like ved kraftlinja, men det lønner seg å gå ørlite lenger (noen hundre meter) og ta av til høyre opp mot Venholhøgda. Et stykke oppe i lia er (var i 2019) en gapahuk (Tusseplassen, bilde på peakbook) med bedre ly mot vær og vind og også mye koseligere enn nede ved kraftlinja. Det er ikke mange meterne fra stien og opp, kanskje 3-400 meter. Jeg var innom og så på gapahuken, så jeg vet hvordan den ser ut og jeg ville opplagt valgt denne framfor den foreslåtte. Selv ordnet jeg meg imidlertid med ei slags campinghytte jeg leide på det som kalte seg "Drømmegården" på AirBnB. På kartet heter gården Heggerusta (Skybergvegen 469) og ligger noe øst for Venholdhøgda, ca. en km østover fra Jotunheimstien. Veldig koselig sted hos veldig hyggelige folk. Vær obs på at både Liomseterhytta og Fehytta (selvbetjeningsalternativet like ved) er stengt begge to i perioden fra og med 16. mai til og med 20. juni. Jeg leide Liumseterhytta 100 meter unna av Gausdal fjellstyre via iNatur.no siden jeg var der i akkurat denne perioden.

Jeg har altså kjøpt meg "ny" sekk gjennom Finn. Bakgrunnen for sekkekjøpet finnes her. Sekken er flott, og dekker absolutt de behovene jeg hadde. MEN (sukk): Selgeren har av ymse grunner spraylakkert sekken med PARFYMERT tekstilrens. Det er sikkert gjort i beste mening, men nå går jeg rundt med en sekk som lukter parfymebutikk på 12 mils avstand! Familien har lagt ned veto om at sekken skal i innerste boden når den ikke brukes, og jeg vurderer sterkt å investere i røykeri hagen slik at sekken kan få trekke i skikkelig luft. Hva gjør dere når dere skal selge brukt turutstyr? En ting er vask, men seigpining av andre uskyldige tredjepartsfolk ved bruk av parfymert tekstilrens, det er da som slag under beltestedet å regne? Eller?

Vet ikke, men i følge miljøvedtaksregisteret (søk Vestland fylke, Eidfjord kommune) ser det ut som det blir gitt endel løyver, eller .. det blir gitt løyver til mange forskjellige søkere. Så det er nok ikke umulig at man kan treffe på en skuter eller to der inne, ser ut som de fleste har tillatelse til et sted mellom 4-12 turer i sesongen. Det kan hende du blir lei av å vente (tar som forbehold at jeg aldri har gått over Hardangervidda på ski, for alt jeg vet kan det vrimle av skutere der inne .. selv om lovverket tilsier at det ikke burde)

For å være helt presis: Ja, har en akilles som tidvis krangler. Lenge siden jeg har fått testen den på "langtur", så derfor spent på om den vil tåle 12 mil. Forhåpentligvis går det greit, men hvis jeg halvveis har store smerter er det kjipt å tyne seg igjennom, for så å ha flere uker/måneder med trøbbel i vente. Fram til Haugastøl er det jo greit, men da er jeg jo bare et par-tre mil på vei. Avtale med noen på forhånd er fint. Inreachen er også en god trygghet, men redd for å stresse livet av mine nødkontakter om jeg trykker på SOS-knappen. En annen mulighet kan jo være å sende vanlig melding til nødkontakten via inreach, forklare situasjonen og be de forhøre seg om bistand til uttransport.

@Paul Baggen I see that its planed a group trip both from the south and the north of Nordlandsruta from 27.juli this year as a part of Bodø 2024 (the cultural capital of Europe), where the plan is to meet up in Sulitjelma 17.august. There will be a 13 cultural arrangements along the way. Good to know if you either want to join some of the arengements or try to avoid them.

Som jeg skrev i utgangspunktet så blir det ganske så irrelevant å diskutere det. Og grunnen til det er blant annet at vi ikke kan sammenligne norske dammer med dammer i Kina eller Afrika. Men det blir akkurat det samme som at vi ikke kan sammenlignet Atomkraftverk bygd på 60 tallet med moderne atomkraftverk med tanke på sikkerhet. Og spesielt ikke atomkraftverk som eventuelt hadde blitt satt opp i Norge, ettersom de ville ha holdt en høy sikkerhetsstandard. Det sagt så er jeg sikker på at du ikke har sett over listen over ulykker med opprydningskostnader over 1 milliard eller som involverte dødsfall finner du her: https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_and_radiation_accidents_and_incidents Det totale antallet dødsfall direkte relatert til atomkraftverk utenom Chernobyl-ulykken, er 17. Teller man med Chernobyl ulykken er man oppe i 64, og teller man med estimatene for kreftdødsfall som resultat av atomulykker kan man legge til 4500. TU skrev en artikkel om temaet i etterkant av Fukushima ulykken, som du kan lese her: https://www.tu.no/artikler/fossil-energi-tar-flest-liv/248695 Det jeg skrev var at det var tryggere og mer miljøvennelig enn alternativene, jeg siktet altså til et helhetsperspektiv. Og hvis man ser på tryggheten i seg selv så er det som sagt kun 17 dødsfall utenom Chernobyl ulykken og jeg er helt sikker på at Chernobyl-ulykken er lite representativ for hvordan vi i Norge ville ha drevet et atomkraftverk. Miljøvenneligheten kan selvfølgelig diskuteres, og det finnes store utfordringer med tanke på lagring av atomkraftavfall. Men samtidig ser vi mer og mer potensiale til gjenbruk som vil redusere hvor mye atomavfall som vil skapes i fremtiden. Og med global oppvarming i tankene mener jeg det er riktig å anse atomkraft som svært miljøvennelig per dags dato ettersom atomkraft innebærer en betydelig reduksjon i Co2 utslipp. Så ja, vannkraft er veldig trygt, norske dammer er veldig trygge. Men jeg er helt sikker på at eventuelle norske atomkraftverk hadde holdt en så høy sikkerhetsstandard at de hadde vert enda tryggere enn dammene.

Det kan lett gå godt. Etter et par dager med kjappe og grei turer, var jeg egentlig klar for en litt lengre tur. Yr mente at søndagsværet ville bli greit for tur. Det skulle bli overskyet, ikke regn, og bare sånn passe vind, men best av alt ganske bra temperatur. Etter en lang vinter med temperaturer rundt null, var det endelig snakk om 10-11 grader. Jeg mener det har bare vært et par dager denne vinteren med så høy temperatur. Selv om det bare var noen få dager siden jeg hadde gått tur fra Gramstad, var det der jeg tenkte meg. Den gang ble det Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En kort tur, der jeg var litt sur etterpå, for ikke å ha tatt med Dalsnuten. Selv om det så mørkt ut over Sandnes, så kunne det ha tatt litt tid før regnet kom inn over Dalsnuten. Siste dag av vinterferien, og det var andre som ville på tur. Mange andre. Jeg hadde problemer med å finne parkeringsplass, og jeg var der før elleve. Det ble antakelig ikke mindre biler etter hvert. Jeg var usikker på hvor lang tur jeg virkelig var klar for. Egentlig var planen å gå om Fjogstadnuten og ikke ta turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da jeg kom opp til gjerdeklyveren og stien mot Bjørndalsfjellet, ble det likevel til at jeg tok oppover. Ved Stavstol, ble det også til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra. Som denne dagen var litt tørrere enn forrige gang jeg gikk her. Som vanlig var det ingen andre på tur innover myra, og jeg så ikke folk før opp mot Mattirudlå. Fra Mattirudlå og videre var det folk omtrent hele veien. Noen som gikk samme vei som meg og en del som var på vei mot Paradisskaret. På Bjørndalsfjellet var det fullt av folk, og jeg ble ikke ensom på tur resten av den dagen. På vei forbi Fjogstadnuten og videre bortover flyene, lurte jeg på hvor jeg burde gå. Da jeg kom til stidelet mot Resasteinen og Kvitemyr, ble det til at jeg tok oppover mot Resasteinen og Løemyr. Oppe på Sørdalsleitet kunne jeg se tilbake over myra, og det var folk på alle stier, også noen som meg, på vei mot Resasteinen. Fra Resasteinen tok jeg veien direkte mot flyvraket og videre mot stien nedover dalsiden mot Skaret og Skjørestad. Jeg traff noen andre turgåere, men ingen viste hvem som hadde bygget denne flotte stien, og hvorfor. Den gjør det uansett enkelt å komme ned fra toppen til Skaret der jeg skulle. Jeg skulle mot Gramstad og Dalsnuten, og da passet det å gå under Skeppetonå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet der. Der fortsatte jeg «rett fram» i stede for å ta en av de merkede stiene og endte ut i enden av Løemyr på den gamle stien mot Dalsnuten. Nå hadde det egentlig vært greit å bare gått til bilene, men med alle folkene som jeg kunne se på toppen av Dalsnuten, ble det til at jeg tok oppover. Også her et lite stykke på umerket sti opp til stien mellom Dale og Dalsnutene. Det var virkelig mange på tur denne dagen, selv om det egentlig ikke var det beste været. Da jeg kunne se nedover mot Gramstad, var det et helt 17. mai tog på vei til og fra toppen. Øverst satt de fleste i le for vinden, som var kald, mens jeg bare tok den vanlige runden rundt varden før jeg fortsatte nedover. Parkeringsplassen på Gramstad var fortsatt full og det sto biler på alle mulige og noen umulige plasser. Klokka viste at jeg hadde vært ute på tur i nesten fire timer. Det ble en skikkelig langtur denne dagen. Den første denne våren. Jeg var godt fornøyd med dagens innsats.

I had my partner send the depot boxes when I walked the Nordlandsruta as part of an NPL in 2019. Is it possible for your wife to do the same? I sent one to Coop in Sulitjelma. I think that you could try and call them to extend the time the package lies with them, if you go that route. You could try the hotell in Lönsdal. Otherwise, you could also have the package sent to Rognan and take the train back and forth from Lönsdal. I think the terrain is "normal" mountain terrain, while Kungsleden is very easy. There are some climbs of 3-450 meters along the route. It depends on your shape and how heavy your backpack is. My feeling is that it should be no problem for you with 20-25 km per day.

Frysetørket turmat er veldig enkelt, men jeg syns det er for dyrt. 80-100 kr for ett måltid som kun består av ca 500 kcal. Potetstappe til 12 kr og litt spekepølse for 10 kr gir deg raskt 500 kcal. Bare for å sette det litt på spissen.

Har benyttet et par Osprey lettevktmodeller. Veldig god funksjonalitet. Det eneste jeg har å utsette er at skylderemmene er litt smale og myke. På lengre turer er de som å gå med tau der skulderremmene tynger. Selv synes jeg ATMOS AG LT 50 er 1 kg for tung , men det er jo snakk om prioritering og om en er på lettvektkjøret eller ikke. 50 l er en grei størrelse til fjellturer dersom du har sjekket at ditt utstyr får plass. Enda en sekk, denne har blitt min favoritt: https://flyalfscreek.wordpress.com/2022/06/12/zpack-arc-haul-zip-64l-backpack-review/

Til elvebruk eller fiske fra båt vil 3-15g stang være greit, men i min erfaring får du mer fisk (og større fisk) hvis du går litt opp i kastevekt slik at du når lengre ut fra land. En 9 eller 10 fots 5-25g stang er i min mening en optimal allround stang for ferskvannsfiske. Da kan du kaste alt fra 25 grams atomsilda hvis du vil langt ut, til 12 grams sølvkroken til allround fiske, eller 5-7 grams spinnere nære land. Du har også veldig mange spennende wobblere samt at stangen er lang nok til at man komfortabelt kan fiske med makk og dupp eller flue og dupp.

Jeg bruker denne Stabilotherm Bærbar vedfyrt komfyr 2 i Gapahuken. Stor med sine 20x20 cm og høyde på 17 cm. Vekta på 2,5 kg. gjør at den står stødigere. I bruk virker den å fungere helt fint (har ikke brukt andre brennere).

15 april reiser jeg til Spania for å gå veie til Santiago, "Den franske veien" - 780 km. Dette blir mitt tredje forsøk. Første gang ble jeg syk, og havnet på et sykehus i Bilbao i tre uker.... andre gang; ringte Erna Solberg og sa jeg måtte reiste hjem pga Covid 12 mars 2021, etter at jeg var halvveis. Begge gangen har jeg pakket sekken så amatørmessig som du kan tenke deg. Vi snakker helt vanlige bomullsklær, alt for store crocks kjøpt på en kina-sjappe på veien, og noen litt får små slitte joggesko og en 24 liters sekk.... samt noen hullete sokker fra H&M. Med bittelitt bedre økonomi, har jeg denne gang oppgradert utstyrslista betraktelig. Men; det skal gå gjøres å ikke se ut som en svær reklameplakat der man loffer rundt på stien. Siden jeg reiser superlett, så er vaskemulighetene nokså begrensa. Så da er det en fordel med ting som ikke lukter svett tåfis og tre dager gammel deo etter 10 km. Jeg har vett nok til å forstå at ull er tingen..... kanskje sammen med en syntetblanding eller noe slikt fancy. Men jeg og polyester & co er ikke bestevenner. Jeg syns det er et særdeles ubehagelig "stoff" (ehhh, plast...) å ha på kroppen. Da føles det langt bedre ut med deilig 100% bomull. Også var det denne ulla da..... varmt? Er jo nesten sommer, eller i alle fall norsk sommer. Landskapet er veldig variert. Begynner å gå kl 6 på morgenen, og da er det en passe kjøling norsk vår.... et par plussgrader, før gradestokken kryper opp i rekordfart rundt 12-tia.... helt til det blir uholdbart å gå rundt kl 14-15. Sist jeg gikk hadde jeg dager med snø også. Men nå skal jeg gå litt senere; så regner med det er forbigående... En annen ting er prisen... fancy t-skjorter koster jo en halv tusenlapp, minst. Etter litt research - skal dette angivelig være en bra greie: https://www.fjellrevenshop.no/produkt/fjellreven-abisko-wool-classic-ss-herre/ Men 899 kr,- for en t-skjorte? Ryggsekken min koster jo mindre... Dessuten ser det ut som jeg jobber for Fjellreven dersom jeg går med denne. De skulle i grunn betalt meg for å reklamere på denne reisen... hvor er mitt honorar for å være reklameplakat ??? Også trenger jeg shorts.... helst ikke noe som napper klistrer seg på de små legghåra mine... og gjerne noe som faktisk er behagelig å gå med. Gutten på 38 år er 80 kg lett, og 185 cm.... dersom det skulle bety noe. Bredskuldra, så det som er irriterende med tskjorter i medium (som egentlig er min størrelse, i alt annet) er at de strammer som faen rundt skulder/arm-partiet. Så da foretrekker jeg XL. Men da ser jeg ut som en hip-hopper med gulltenner. Selv om det er det mest behagelige å gå med. Får vel satse på en mellomting,,,, large... Satser på å klare meg med 7 kg totalt, inkl sekk og vannflaske. Denne gangen SKAL jeg fullføre. Så..... tips om tskjorter/shorts? Samt hvor dette kan bestilles? ^^ Takk takk

En flott tur med flott følge. For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen. Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta. Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen. Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass. Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores. Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter... Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig. Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden. Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann. Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein. Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne. Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass. Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park. Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer. Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

Man trenger færre fluer enn de ca 20 boksene jeg har :-). Som kjent står ikke trær stille, men strekker seg etter fluene, så noe svinn blir det. Slitestyke avhenger veldig av type mænstre. Forslag under er svært slitesterke. Dersom du vil forsøke å imitere det som klekker forselår jeg å starte med noen få mønstre for ørret/røye/harr. Valg er også personlige, så andre vil velge anneledes , og i det øyeblikket noen forslår noe vil andre si at noe mangler. Tørr: Stor vårflue: Streaking caddis. Også god som streamer, og som generell atraktor. Kan stripes. Liten vårflue: Rakkelhanen. Døgnflue dun (voksen insekt på vannet): The Usual # 10 - 18. https://flyalfscreek.wordpress.com/2021/02/03/24/ Mygg tørr: Griffits gnat med snøharefot i løkke i stedet for hackle. Våt: Pheasan tail nymfe: #12 - 18 Hareøre: #8-16 Etter hvert vil mange oppdage spesielle fiskesituasjoner som krever andre mønstre. For meg: Airhead tidlig på seseongen, svømmende myggpuppe, døgnis klekker og en egen boks for Bornholm, egen boks for NZ, etc.

Hei, Vi har cocker spaniel. Det er den perfekte turhund. Stor kapasitet og hun stikker aldri av. Stort sett alltid 20 til maks 50 meter unna om hun får gå fritt. En ganske tøff hund som krever sitt av sin eier. Vi har vært svært heldig med vår som har hatt få problemer. Hun kan være alene hjemme om dagene når familien er på jobb/skole. Det har jeg skjønt ikke er helt vanlig. Tror man skal ha litt flaks med hund også da de har ganske ulik personlighet disse hundene. Vår er blitt 4 år gammel og vi kunne ikke hatt bedre hund. Hun har brutt seg ut av teltet noen ganger på natta men holder seg i nærheten har jeg funnet ut når jeg har våknet. Men teltlivet med hunden har gått seg litt til. Har 9 hull i innerteltet som rekord etter en natt. Vår er ikke aggressiv men rolig og trygg. Det er iallefall det jeg liker å tro men n=1 her så det kan godt være at andre mener noe helt annet. Hun var ganske vill første året. Og besøk kunne i den tiden ble litt vanskelig da hun kunne være masete. Det har gått over. Mine gutter var 12 og 14 når vi fikk henne så jeg har ikke erfaring med små barn. Tore

Hei Sjekk grundig for diverse innavls sykdommer! Lange hengeører kan være = øreproblemer med sopp, infeksjon mm. Cocker spaniel skal på verdensplan være den rase som biter sine eiere mest, men noen av disse statistikker er litt merkelige og skal kanskje tas med en klype (USA) salt. Som barn hadde vi 2 cocker spaniel. Vi er visst et par stykker her som gjerne vil slå et slag for en norsk rase som Norsk buhund evt den mindre lundehund. Buhunden er vaktsom ,men ikke så gneldrede som ryktet tilsir. jeg hadde Buhund i 17 år, som kunne bli med på alt og med bra pels, så man ikke trenger diverse dekken, potesokker mm. Livlige og gløgge hunder, som lærer det meste. Og passe størrelse, så den ikke skremmer Tante Agathe! Elgen

Er tom for rensa bensin og prøve å få tak i Primus eller Coleman som jeg kun har brukt til fyring med min Nova brenner. Men disse to er svært vanskelig å få tak, er jeg heldig for jeg tak i flaske eller to. Tenkte å teste biltema sin, men den var utsolgt og det tar noen timer å kjøre frem og tilbake til nærmeste biltema. Har ubegrena tilgang til Alkylatbensin 4T fra Aspen. Den selges på 3 forskjellige steder her jeg bor. Er denne god nok for dere som har studert og testa Alkylatbensin 4T fra biltema etc? Skal på langtur og må ha 5-6 liter med bensin. Funker dette, så gidder jeg ikke å stresse med å få tak i Primus eller Coleman sin rensa bensin. https://www.westsystem.no/produkt/aspen-alkylatbensin-4takt-5-liter/?gad_source=1&gclid=EAIaIQobChMI1IaC-qaqhAMV5gqiAx0KlgBWEAQYAiABEgJRYfD_BwE https://www.aspen.se/siteassets/produktblad/se/204000se---produktblad_aspen_2_aspen_4_2020-02.pdf

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Dette var området rundt Tyin 4 Juni i 2023. Samme område 17 Juni. Galdhøpiggen 17. Juni, finnes ikke noe bilde fra tidlig Juni. Som du ser så skjer det gjerne veldig mye i tidlig Juni, dette pleier å være perioden da ting virkelig slår om på fjellet. Vann kan være totalt islagte med masse snø i området rundt 1. Juni og så er all snø og is borte 2 uker senere. Og avhengig av sesongen så kan sommerføret komme både tidligere, eller senere enn hva det gjorde i fjor. Isløsning og sommer i fjellet kom litt senere enn hva jeg vil anse som normalt. Vinteren 2023/2024 har også vert ganske så kald i Norge, så jeg er redd for at det kan medføre sen sommer. Anbefaler å sjekke ut Copernicus for å få satelittbilder fra spesifikke tidspunkt. Da kan du få ett intrykk av hvordan forholdene ligger an det året, bildene legges vanligvis ut 1-3 dager etter at de er tatt noe som gjør det mulig å følge med på forholdene i et område. Med litt flaks legges det ut et bilde av områdene du ønsker å gå tur i noen dager før du skal dit. https://dataspace.copernicus.eu/browser/?zoom=12&lat=61.63699&lng=8.34474&themeId=DEFAULT-THEME&visualizationUrl=https%3A%2F%2Fsh.dataspace.copernicus.eu%2Fogc%2Fwms%2Fa91f72b5-f393-4320-bc0f-990129bd9e63&datasetId=S2_L2A_CDAS&fromTime=2023-09-17T00%3A00%3A00.000Z&toTime=2023-09-17T23%3A59%3A59.999Z&layerId=1_TRUE_COLOR&demSource3D="MAPZEN"&cloudCoverage=15&dateMode=SINGLE

Hehe nei jeg insinuerte ikke at du hadde forvillet deg ut i kulda tilfeldig, mere et lite hint om at det ikke er så trygt å stole på elektronikk med batteri som har oppnådd omgivelses temperatur i såpass streng kulde. Det hjelper jo lite om den har fullt batteri, men har blitt så kald at batteriene konker og den ikke vil slå seg på. Dog, om den elektroniske duppeditten får 15-15 min innenfor jakken eller i skrevet på innsiden av buksa, så løftes temperaturen fort og greit slik at man får slått den på og brukt den. I så måte tenker jeg det ikke er så stor avsporing siden bla TS nevner sin Inreach, og tråden er om en elektronisk duppeditt hovedsakelig tenkt for vinterbruk (der det som regel er kaldt og minusgrader). Det er jo tross alt ikke bare du som leser innlegget Men for å holde litt bedre til tema: Siden du allerede har en Inreach Mini, så synes jeg det beste forslaget så langt kom her: Flott GPS sak som har riktig 'utstyr' for vinterbruk (kaldt og/eller vått), nemlig knapper istedenfor touchskjerm. Etter flere tilfeller der skjermen på mine mobiler (iPhone 12 pro Max og Samsung S20+ & S23) har blitt ikke-responsive, der fellesnevneren er at skjermen har blitt fra litt, til veldig fuktig, og derpå 'ikke virket', så har jeg nå lagt jeg ifra meg bruken av disse som dedikert navigasjonsmiddel og kamera på turer av litt lengre karakter. Hadde også en Garmin Oregon 600 (rein touchskjerm GPS) som fort ble byttet ut etter at jeg opplevde noenlunde det samme med den, pluss at man må ta av hansker eller votter for å betjene den på ett fornuftig vis. (Stylus tipset fra @Marius Engelsen er flott å teste ut for de som har slike touch-enheter og går med tanker på å bytte til knappe-GPS) En dagstur i marka eller enkel overnattingstur der man ikke er helt av henging av duppeditten går helt fint, men det er ikke noe moro når man står midt innpå fjellet eller vidda (og for så vidt i marka også) i striregn eller bitende kulde og må prøve å tørke av skjermen med våte klær eller våt mikrofiberklut eller lignende for å prøve å få duppeditten til å virke. I tillegg er tipset en billig inngang. Jeg vet ikke erfaringsnivået ditt, men ved å kjøpe en velprøvd og bra GPS billig, gir deg muligheten til å kanskje prøve GPS og mobil om hverandre på tur, og så kan du gjøre deg egne erfaringer med hva som funker best for deg. Den Garmin'en får du med stor sannsynlighet solgt igjen til samme pris om du skulle finne at du foretrekker å bruke mobilen. Selv har jeg landet på følgende selv, en Garmin 66i (kombinert GPS og Inreach) som backup, og Garmin Fenix 7X, papirkart og kompass som primære navigasjonsmidler. Og så gikk jeg for bildekvalitet over vanntetthet når jeg fikk kjøpt ett Sony RX100 VII til en forholdsvis rimelig penge.