Søk i nettsamfunnet

Hei, Er det noen som vet når det pleier å begynne å bli snøfritt i områdene rundt Stetind i Tysfjord? Jeg vurderer å ta turen oppover i helgen etter 17. mai, men kun dersom det går an å gå normalruta uten alt for mye økseklasking. Hadde satt stor pris på om noen som er kjent i området kunne uttalt seg om mulighetene for klatring i mai måned Henrik

I forbindelse med en operasjon i forrige uke måtte jeg rett før det var min tur, dusje og iføre meg sykehusets makko. Overdel og underbukse. Overdelen var for så vidt grei, men underbuksa - hjelpe meg - knøttliten - helt til jeg fikk den på. Her var det mye stretc. I tillegg var den også av engangssorten, selv om produsenten oppgir at de er vaskbare - og dermed kan brukes om igjen. Og jeg var ennå i tåkeheimen etter narkosen da hjernen intuitivt ble satt på turmodus. Disse underbuksene var fine. Og siden hygienen var så viktig var det nødvendig å skifte underbukse hyppig. Meget hyppig. Og nå har kona vasket dem alle fem. Etter min mening er disse geniale på tur, hvor det lett kan bli så som så med hygienen. Selv om jeg har med intimservietter og bruker våt mose i rattata, hadde det nok vært behov for å skifte underbukse også. (Lars Monsen har med seg tre. Skifter en pr måned) Selv om det ser ut som mitt lodd her i livet å holde sykehusene busy. Tok en opptelling her om dagen og det har til nå blitt utført 17 operasjoner på mitt luksuslegeme hvorav 14 under narkose - så har jeg nå erklært: "Nå er det slutt". Selv om jeg ikke helt tror på det selv. Men om miraklenes tid ikke er over må jeg fra nå av skaffe meg underbukser på annet vis. Underbuksene veier kun 22 gram og er utrolig fleksible. I opplysningsfeltet står følgende: Og i fremtiden antar jeg at disse er i salg hos de som driver med slikt - "Bandasist" heter det vel. Så da folkens: "Løp og kjøp"!

Takk for videoen. Jeg legger inn ett inlegg her siden jeg har en veldig lignende modell fra samme produsent Har selv Marmot Vapor 4P, det er vel litt høyere enn Limestone, men ganske like mål og utforming ellers. Marmot Vapor er det samme som Marmot Tungsten 4P, men Vapor er en «skandinavisk modell» med hel duk i stedet for mesh i innerteltet, dørene kan man velge mellom full mesh eller tett duk i hele døren. Det positive er at det er kongeplass i innerteltet, og enorm takhøyde. Full bredde til 4 underlag og voksne personer. Veggene er svært bratte, det gir god plass og høy komfort?! Forteltene er dessverre litt små. Det er ikke ett telt jeg ønsker å sette opp mens det er mye vind, men det tåler bra med vind når det først er kommet opp. Inni ytterduken er det 12 borrelåser som skal rundt stengene, og de er viktig for vindstabiliteten. Jeg måtte tusje borrelåsene sorte for å finne de igjen hver gang. Ellers ser jeg at du har lagt tverrstengene under hovedstengene, disse skal over hovedstengene for å gi ekstra styrke til teltet. Det er ganske viktig om det blåser mye eller du får mye tung snø på teltet. Teltet har stått i striregn i 4 dager i hagen, ikke ett drypp gjennom duken. Men det blir søkkvått i innerteltet om du åpner dør i innertelt og yttertelt samtidig. Alt vannet renner inn på gulvet i innerteltet, eller nedover døren til innerteltet om den er lukket. Legger ved ett par bilder fra sist tur: Og her har det snødd 25 cm våt tung nysnø i løpet av natten. Har dunket av en del fra innsiden, teltet var bra nedtrykt, men har tålt snølasten:

Håper jeg med tiden (2019) kan publisere noen brukererfaringer med tre av dem. Liker å ha brukt dem endel døgn for best mulig grunnlag.

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Mulighet for langhelg med en inneklemt fridag. Spørsmålet er, blir det for mye snø på dette tidspunktet? Er det eventuelt noen andre fine vårturer som kan vurderes?

Er ganske sikker på at @Blaser har en Exped bivybag, men jeg er ikke sikker på om den er laget 100% med eVent. Selv har jeg også en bivybag med eVent overdel, mens underdelen er ikke-pustende materiale - det er en Borah Snowyside eVent Bivy (Link). De syes etter bestilling, og jeg fikk økt lengden på glidelåsen med 12 tommer (nedover siden) for å gjøre det enklere å komme inn/ut (uten tilleggskostnad). Sømmene er ganske fine og tette ved leveranse, men vil man ha dem helt garantert tette, må man sømforsegle dem selv. eVent-stoffet puster ualminnelig godt . Har ligget i bagen flere ganger i nedbør og rundt 0 grader, med glidelåsen så vidt åpen for litt ventilasjon. Jeg blesvært positivt overrasket, fuktigheten fra pusten min trakk rett ut gjennom stoffet uten å kondensere. Det blir imidlertid kondens på underdelen, men siden det meste av den dekkes av liggeunderlaget, spiller det ikke så stor rolle. Har hatt bagen et drøyt år tror jeg, og merker litt svekkelse i pusteevnen, men pusteevnen funker fortsatt bedre enn jeg forventet da jeg kjøpte den

Slik tenkte eg og før. Men etter å ha surfa det store INTERNETET ei stund har eg funne ut av folk er steike hakke galne, så at nokon kjøper pose til 17 000 ser eg ikkje vekk frå Forøvrig brukar folk so mykje pengar på så mykje rart (overprisa bilar, svindyre sofaer m.m.) at dette er vel ikkkje noko verre på eit vis enn noko anna.

Hei! Jeg er ei jente på 25 år som er relativt fersk på randonee og topptur på vinterstid. Har alt utstyr som trengs, men mangler erfaring. Derfor ønsker jeg å gå sammen med noen som har mer erfaring, som jeg kan lære av og kanskje kan vi bli bedre kjent og gå flere turer sammen. Jeg er fra Gudbrandsdalen og ønsker å gå i nærområdene Jotunheimen eller Rondane, men er også åpen for andre forslag som ikke er så langt unna per dags dato bor jeg i hovedstaden pga masterstudier, men har fri annenhver helg og prøver å utnytte disse helgene så godt jeg kan til fjellturer. Jeg er åpen for å gå en tur helga 12-13 mai. Håper å høre fra noen

Det er 3976 dager siden jeg la inn dette.. Og nå er det snart på tide med en tilsvarende rapport - fra samme området. slik det ser ut i dag - 1. mai 2018 - vil snøen kjapt forsvinne i heia. Det er ikke mange år våren har kommet så kjapt og så fort. Snøen forsvinner fortere enn vanlig de siste årene, og jeg håper å kunne komme innover i heia rundt 17. mai - om det ikke blir kaldt og vinter... (I dag er det nysnø ned mot 4-500 moh.)

Kvar bur du? Kan få sett mitt om det høver geografisk. Kidsa me har reist med er per dato 16, 14, 12 og 9. Eit par år sidan sist me stua alle i eit telt, men det gjekk fint.

Tenkte at jeg skulle la vær å legge ut hele ligherpack.com-lista mi (tar så mye plass i tråden), men ser at den nok må med. Legger den nederst i dette innlegget. T-skjorta var tenkt som pysj i den kaldere delen av året, men trenger jo ikke å være mer annet enn om vinteren (point taken). Buksa bruker hvis, og bare hvis hyttet-til-hytte-tur, trengs ikke resten av året. Totalt 460g spart. Takk for innspill. Lista mi er relativt generisk, men bytter t-skjorte med trøye og trøye med genser osv når det er temp ligger mellom 0 og -15. Temp på soveposer er et annet tema jeg grubler ganske mye på i tillegg til denne tråden. 3/4++ av året er en pose som tåler ned mot -5/6/7 mer enn nok for meg (om sommeren er den i varmeste laget). Har planer om å gå over til quilt og da lurer jeg jo på om jeg skal gå for en som tåler -12, og heller slenge beina utenfor om sommeren ... Det med dunjakka er ikke lett, det er bare en tanke ... en EE Torrid APEX Jacket veier ca 235g, men koster en stor pose gull. Dun tåler ikke fukt, ellers ok. Som deg sover jeg med hode og stort sett minst en arm utenfor posen, så i de kaldeste mnd legger jeg jakka ved hodenden så jeg bruker den som dyne for armene ... Den buksa veier 40g mindre enn den buksa jeg alt har med, for tiden eksperimenterer jeg med regnkilt. Denne jakka ser jo veldig bra ut, men jeg er nok for stor for denne jakka .. Våte klær går man i, tørre klær er til å sitte/ligge i ro. I tillegg trenger en litt til å kunne regulere varmen mens man går.

Endelig telttur igjen. Og nå fikk jeg kryssa av et punkt på en «bøtte-liste» som stadig får påfyll av korte og lange utflukter. Tog til Asker etter jobb (sitter knapt stille på jobb) Rusla opp mot Semsvann og inn i Marka. Liten svipptur innom Hagahogget. Like ved siden av er KM-post #2 fra 90-92, den droppa jeg nå (er vel ikke mye å se)… men går innom stedet senere gang. Bergsåsen (#4 12-14) gikk jeg heller ikke innom, (må jo ha noen go’biter til senere) Bestemte meg for å ta første mulig teltplass når jeg kom til Sandungen. Og fant en ganske kjapt da jeg kom til vannet. Ikke så langt, og fortsatt lenge til det ble mørkt, men greit å ta det piano av og til. Finfin plass, fikk på plass hiet mitt, og mekka middag, og fikk lest litt i biografien om Keith Moon på Kindlen, til det ble litt for mye kaldt og sur vind. Da var det stas og krype inn i soveposen (første gang jeg skulle få teste om den var god for en kjølig natt)… Herlig å ligge i posen og høre på Krisemøter-podcast med Einar Tørnquist mens vinden «herjet» på utsiden. Våkent tidlig… men sløva med litt podcast en times tid før det ble frokost. Startet vandringen 7.30.. Rett bortenfor campen var post #6 16-19 Eikstøa.. Fikk plotta inn flere fine plasser langs Sandungen. Neste mål var Vestergyllen. (Post #4 98-00).. jeg gikk forbi på ski i februar 18, men da hadde jeg ikke kjøpt nevnte KM-bok, men nå kan dette krysses av. Sikta meg inn mot Butterbonn. Like bortenfor var det en ny KM-post, har ikke 18-21 boka… (men 11 andre), så denne krysses av når den boka kjøpes. Ble en enkel lunsj på Havreåsen. (på tide å bruke opp 2 stk RIK-supper som gikk ut i 2016 g 17) Var KM-post #6 94-96 og 10-12 (mitt andre besøk der) Neste mål var Skaugumsåsen, post #3 90-92… .. og for 18-21 (to tavler for sikkerhets skyld).. Har vært et mål lenge, selv før jeg kjøpte den gamle boka tidl. i sommer. Artig å se mot alpinbakken ved Vardåsen som jeg gikk opp forrige helg da jeg hadde dagstur i Kjekstadmarka fra Asker til Spikkestad Droppa å stikke innom bygdeborgen (#3 98-00).. (sparer den til et KM-raid/off-piste-ekspedisjon med 10 kg lettere sekk) Det å få telting inn i turvirksomheten jeg har bedrevet siste 16 åra har vært helt fantastisk. Ser fram til enda flere turer før snøen kommer. Sporinger (GPS skrudde seg av litt på starten… og litt mot slutten) Første etappe http://hopp.xyz/wrzMW Andre etappe http://hopp.xyz/NmdCd Bilder http://hopp.xyz/k7N8g

Lundehunden regnes som en frisk hunderase ved riktig kosthold, bruk Hills hundefor og unngå gluten i kosten. Dette avlsprosjektet går ved siden av og går ut på å blande inn andre hunderaser i rasen, det begrunnes med at man skal få vekk sykdommer hunderasen ikke har! Det er ganske stor motstand mot prosjektet i lundehundmiljøet. Selvfølgelig kan også lundehunder bli syke, men statistikken viser at de er mindre syke enn andre hunder. Renrasede lundehunder er det ikke noe problem å få tak i. Det er fremdeles en urhund. Familien min har 12 stk av de. 😂 Anbefaler å begynne med en! Og passe på at det ikke tar helt av!🤣🤣🤣

Har i nærmere 30 år vært låst i et pliktløp i forhold til julefeiring (vi har for det meste vært vertene). Mye bra med det, men nå som jeg har muligheten lurer jeg på å feire julen i telt på fjellet. Er det sært eller ikke en helt fremmed tanke for flere, det å rømme fra mas og kjas og heller nyte en stille jul. Tenker å legge meg til i nærheten av Finse da jeg kan ta toget helt frem. Andre steder som er nært jernbanen?

"Konspirarasjoner, løgner og faktafeil." Hva slags måte er nå det å argumentere på? Grunnen til at man diskuterer "oss selv" og vindturbiner i denne tråden er fordi trådstart handlet om vindturbiner i norsk natur. Ikke fordi man ønsker å koble seg fra verden. Alle ønsker vel at verdens kraftproblemer skal løses og at co2 utslippene blir håndterbare. Men trådstart handlet om store vindturbinparker i uberørt natur er veien å gå. Nå har det jo ikke så stor relevans for norske vindturbiner men den mest oppdaterte informasjonen om Tyskland og krafttproduksjon som jeg fant ser slik ut: https://steigan.no/wp-content/uploads/2018/10/energi-tyskland2b.jpg Og i 2017 utgjorde vindkraft under tre prosent av produksjonen. I 2019 så har utbyggingen av vindkraft avtatt kraftig og motstanden mot vindturbiner i Tyskland er kraftig økende selv om tyske vindturbiner hovedsakelig ikke er lagt til urørt natur. En stor del av det som går under "fornybar energi" er biomasse som i Danmark for en stor del er brenning av trær (som det tar mange tiår år å fornye). Hvordan det ligger an i Tyskland vet jeg ikke men vil tro det ikke er særlig annerledes. Om myra som karbonlager: https://blogg.forskning.no/plantepressa/myra--karbonlager-og-hjem/1091787 Hyttebygging på myrområder er svært omstridt da det gir store co2 utslipp: https://www.bygg.no/article/1368688 Såvidt jeg vet så er ikke karbonutslipp fra myrene tatt med i konsekvensutredningene om vindturbinparker.

12... 12 telt! 😳😳😳

Tirsdag 23.07.19 gjør jeg noe jeg har gledet meg til i lang tid; jeg og kona mi drar til Island for å gå på fjelltur. Dette har vært planlagt siden senhøsten i fjor og forventningene er rimelig høye. Tidlig i planleggingen er det selvsagt lett å bli oppmerksom på Laugavegur og områdene rundt. Dette er vel Island sin mest populære tur, og derfor til tider ganske overfylt. Kanskje litt som Besseggen frykter jeg. Drømmen er jo en øde lavaslette. Sånn omtrent. Etter å ha rundet internettet faller endelig øynene mine på Kerlingarfjøll. Dette er en fjellkjede på høyfjellsplatået mellom isbreene Hofsjøkull og Langjøkull. De høyeste fjelltoppene er over 1400 meter og det er mye geotermisk aktivitet i området. Det er relativt få turister og forbindelse med buss fra Reykjavik. Solgt!! Etter en obligatorisk dag i hovedstaden står jeg og konemor nede på bussterminalen i Reykjavik klokka 07:30 onsdags morgen. Klare for eventyr. Etter 3 timer humper bussen fra asfalt og over på grove grusveier. Fra bussvinduet får vi visuell kontakt med den mektige isbreen Langjøkull, som reiser seg opp fra det brune ørkenlandskapet. Omsider svinger vi inn ved Åsgard, inngangen til Kerlingarfjøll. Der er det 8-10 små hytter og et service bygg. Det er mulig å overnatte der, og bruke det som base for å gå dagsturer. Vi tar en rask sandwich og kaffe før vi spenner sekkene på oss. Min sekk veier 15 kilo og jeg er glad jeg ikke har lastet den tyngre. Så går vi løs på Åsgardsryggur. Det er delvis skyet og 12 grader med en svak vind i luften. Vi kommer snart opp i et goldt landskap med grus og stein i ulike farger. Alt i fra beige, kakaobrunt, sennepsgult, grått og sort. Bortsett fra en mystisk kryptonittgrønn mose som gror langs rolige bekker finnes det nesten ingen vegitasjon her. Vi har beveget oss opp fra 700 til 950 meter og tar av vestover fra hovedstien. Vi følger vestsiden av fjelltoppen Mænir ved 950 meter og må til stadighet krysse snøfonner som fyller kløfter og raviner. I dette området er ikke ravinene så dype, men det vi ikke vet er at et tilsvarende landskap vil skape vanskeligheter for oss neste dag. Etter 7-8 km kommer vi til Slettaskard; en enorm steinete flate mellom fjellene Mænir, Øgmundur og Høttur. En stor snøfonn sørger for en livlig bekk med krystallklart smeltevann. Her slår vi leir. Et lyseblått Fjellreven Abisko endurance 3 tunelltelt reises. Det er mest stein og sand i grunnen så jeg legger store steiner over pluggene for å få Onkel Blå til å stå fint. Her skulle jeg kanskje tatt med Tante Grønn? (Det selvstående kuppelteltet Vaude invenio 3 ul.) Etter litt jobbing står teltet fint og kakao og brødskiver nytes innendørs i ly fra en økende kald vind. Jeg våkner uthvilt og klar, men et grynt fra koneposen forteller meg at vi må ta det rolig og at hun forventer frokost på sengen. Det blir servert havregrøt med nøtter og eple, kaffe og Anton Berg marsipanbrød. Planen er å gå til Hverabotn, slynge oss opp til topp 1232 og ned til Hveradalir før lunsj. Fra Hverabotn tar plutselig landskapet helt av; sennepsgult og okerfarget med kokende kilder og svovelgasser som damper opp fra overflaten. Dette er som å gå på en annen planet. Venus kanskje? Nå skal 300 høydemeter klatres på kort tid. Det er svært bratt her, og vi må hjelpe til med begge hendene. Det tar lenger tid og koster mer krefter enn forventet. Og da vi endelig står på topp 1232 finner vi ut at planen må forandres. Tanken på å gå ned 300 høydemeter til Hveradalir og opp i høyden igjen via Langafønn er ikke særlig fristende. Vi bestemmer oss for en snarvei. Med den gode utsikten ser vi hvor svær, bratt og nifs Langafønn ser ut. Store sprekker har den også. Jeg setter kompasskurs på stien rett over snøfonna. Her oppi høyden vokser det absolutt ingenting. Ingen lyder fra fugl eller insekter. Bare knasing av stein under fjellsko. Og vinden. Når vi kommer ned til stien oppdager vi at det ikke er noen sti videre. Noen løyper i Kerlingarfjøll er merket med kjepper som er slått ned i bakken. Dessverre er ikke alle disse merkede stiene tegnet inn i kartet jeg bestilte fra Island. (Kerlingarfjøll 1:50 000, Mal og menning) Kartet skiller heller ikke mellom merket og umerket sti. Så videre er det umerket og heller ikke noe synlig sti eller tråkk. Vi tar en pause og koker risotto og kaffe. Det er nydelig utsikt mot sør der vi ser Svarthyrna og Gråkollur som bærer navnene sine med rette. Svarthyrna er beksvart og onde krefter holder med stor sannsynlighet bolig der. Plutselig får vi øye på en vegg av regn i det fjerne som har retning mot oss. Regntrekk på sekker og regnbukse må på. Nå får vi etter hvert problemer med dype bratte raviner og kløfter og vi må lete en stund etter trygge veier ned og opp. De ligger på rekke og rad bortover i landskapet, og motet og humøret synker i regnværet. Vi må forbi, ellers havner vi ned i Kerlingardalur med sine altfor høye og steile sider. Endelig kommer vi til den siste ravinen med en elv som må vades. Vi har crocks med oss. Etter dette blir det lettere å gå, og vi er snart nede på sletta mellom Svarhyrna og Gråkollur. Etter mine beregninger skal vi ved Gråkollur komme inn på merket sti igjen, og det er en god følelse å endelig se kjeppene som snor seg rundt foten av fjellet. Her nede er Kerlingadalur litt mindre bratt, så etter enda mer vading i crocks og klatring slår vi leir ved en trivelig liten bekk. Det blir fest i teltet med hjemmelaget chili con carne og istè. Etterpå litt kryssord i posen før vi døser inn. Vi er veldig spente på hvordan været vil bli denne dagen, da vi hører lett tromming av regn mot teltduken da vi spiser frokost. Vi har vært uten dekning siden vi forlot Åsgard og har derfor ikke kunnet sjekke værmeldingen. Da vi bryter leir er heldigvis regnet borte og vi kan til og med skimte blå himmel. Planen i dag er å følge merket sti gjennom fjellpasset som går mellom Øgmundur og Høttur. På kartet er det ikke tegnet inn noen sti her, men et nedlastet kart på appen Mapy har heldigvis oppdatert informasjon. Etter at en litt mør setemusklatur løser seg opp går marsjen lett og fint og vi er oppe på det høyeste punktet tidligere enn vi regnet med. En flott utsikt er det her i fra, med blåne på blåne bakover i horisonten. l Etter en liten pause med energibar, nøtter og tørket frukt begynner nedstigningen. Alt går lett og fint i dag og snart kommer vi ut ved snøfonnen der vi slo leir i forgårs. Ruta videre går vestover rundt Kerlingartindur, der det står en 20 meter høy bauta midt i fjellsiden. Det er denne rare steinen som har gitt fjellene navnet sitt. Kerling betyr kjerring. Kjerringfjellene. Og vi skal nå møte kjerringa sjøl....Men først må vi ned fra 1000 til 700 meter. Det føles plutselig tyngre å gå. Landskapet er småkupert og går etter hvert bratt nedover. Vi får øye på bautaen i det fjerne som står og speider gåtefullt utover viddene. Vi ser også den altfor bratte stien som går omtrent 100 høydemeter opp løsmassene. Og vi kjenner det er på tide med litt mat. Vi koker nudler og skjærer opp en krydret spekepølse som jeg legger oppi. Knekkebrød og kaffe har vi til dessert. Vi lurer på om det er tryggere å runde fjellet ved foten, og heller gå opp på baksiden der det ikke er så bratt, men da får vi øye på et reisefølge på 3 personer som kommer ned fjellsiden. Dette er de første menneskene vi har truffet siden vi startet turen. De er fra Tyskland og er på dagstur, og kan fortelle at det var bratt ned men føltes greit nok. Så da prøver vi også. Det er tungt, og mye løs grus og kjennes på grensen til hva jeg er komfortabel med. I ettertid tenker jeg at vi burde gått lenger nede. Så står vi ansikt til ansikt med den enorme steinen. Dette er jo Påskeøya møter Island. Synd Thor Heyerdahl ikke visste om denne her. Han hadde nok oppklart en og annen hemmelighet tenker jeg. Vi fortsetter rundt Kerlingartindur og får utsikt over slettelandet. Dagens etappe avsluttes ved å vade Fremri Åsgardså, og der får vi for første gang se gressbakker. Jeg gjør som jeg pleier når teltet reises; sender "alt vel"-melding med spoten min. Da får den sende 20 til 30 minutter til leiren er etablert, og sekkene pakket ut. Det jeg ikke vet nå, men oppdager når vi kommer til Åsgard er at bare 1 av alle meldingene med nødpeilesenderen gikk gjennom. Så der mister den en kunde.... Onkel Blå får en perfekt flate å stå på. Og i grevens tid. Det kommer mye regn denne kvelden og natten. Makaroni med fløtesaus, skinke og erter står på menyen, og nytes mens regnet dundrer ned. Mens jeg ligger og halvsover i posen får jeg plutselig øye på en diger dam som er i ferd med å samle seg på taket av teltet. Da må jeg ut og stramme opp og endelig kan roen senke seg. Jeg sovner raskt. Neste dag har vi bare noen få kilometer å gå. Siden de andre dagene hadde gitt oss overaskende utfordringer, ville vi være ute i god tid for å rekke bussen tilbake til Reykjavik. Spesielt siden den bare går annenhver dag. Det var litt småregn i luften på starten av dagen som tryllet frem litt regnbuemagi. Deretter gikk stien opp på fjellet igjen med frisk vind og endeløse vidder. Det hadde heldigvis sluttet å regne. Og så er vi plutselig ved veis ende. De grønne takene på hyttene ved Åsgard kommer til syne. En eventyrlig turopplevelse.

Sen sommer eller tidlig høst? Var det muligens tid for å besøke Taumevatn? Denne hytta ligger omtrent 1 1/2 times kjøring + 2 timers tur fra meg. En lang kjøretur og en kort tur... Jeg pleier likevel å besøke hytta en eller to ganger i året. Til nå har det ikke blitt en tur innover Flatstøldalen. Våren er over før jeg får sukk for meg. Sommeren går knallfort, og høsten pleier heller ikke å vare spesielt leng. Årene går fortere og fortere... Det gjelder å nytte alle brukbare dager til tur. Brukbare dager er dager uten regn eller minusgrader. Den siste tiden har det vært nok av regne. Plutselig varter YR opp med noe som kan ligne på Indian summer. Det er snakk om sol og over 20 grader, men for lørdagen var det bare meldt overskyet og over 17 – 18 gradet – i Sirdal. Det trenger ikke å være sol for å gå tur. Siden lørdag har vært turdag i noen år, ble jeg fort enig med meg selv om at tur til Taumevatn var en god ide. Kjøreturen gikk greit. Jeg tenkte litt på bommen i Flatstøldalen, men da jeg kom dit var bommen oppe. Det var mange – skikkelig mange – biler ved Holmavatn – ved start for turen. Jeg fikk forklaringen litt senere. Det var jegere som hadde en eller annen form for konkurranse. Det var spor i sorpa innover i stien. Helt ferske . At andre var på vei innover, var ikke så urimelig. Det var jo en god del bil. De må ha startet tidlig hjemmefra – tenkte jeg. Det så ut som en hel gjeng. De tar jeg fort igjen var det som slo meg. Men.... Sporene ble tørrere og mer utvisket. Gikk gjengen fortere enn meg???? Etter en stund kikket jeg nøyere på sporene. Det var bare et spor innover. Gjengen hadde kommet i mot og var reist før jeg parkerte. Omtrent halvveis kom det en gjeng i mot. De hadde vært på Storevatn. Fra samme arbeidssted, og noen av gjengen hadde vært på jakt, med en bukk som resultat. Det er igrunnen bare en måte å få ut kjøtt på. På ryggen. En av gjengen gikk med stor sekk og gevær. Det er en femtimers tur fra Storevatn og ut. På hytta møtte jeg «kjentfolk». Det vil si at sønn til «tilsynet» var på hytta, og jeg kjente jo godt faren. Når jeg treffer andre som gjør en innsats som «tilsyn», har vi alltid noe å prate om. Det ble en god times pause før jeg tok fatt på tilbakeveien. Ved Anlaugbekken traff jeg folk. Et følge på 16 stykker, unger, ungdom voksne og godt voksne. De inn til hytta. Det er bru over Anlaugbekken i dag. I gamle dager, i min ungdom, da jeg knapt var 50, måtte alle komme seg over bekken på glatte steiner. Det kunne være en skummel opplevelse om det var mye vann. Sommeren er så avgjort på hell. Det var alt høstfarger i myrene, og en del bjørker sto med gule blad. Det er bare å ta ut på tur så sant været er brukenes. Vinteren kommer alt for fort. En tur fram og tilbake til Taumevatnhytta er ingen lang tur, men går greit unna på 3-4 timer. Det var en kjekk lørdagstur. Les hele artikkelen

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Kjøp mine bøker på VIPPS #137581 (Randulf Valle Naturformidling) Relevante linker for episoden Villmarksbarna på Facebook Villmarksbarna på nett Filmen Villmarksbarna – en eventyrlig reise på filmweb Friluftsbokfestivalen 2019 Nettside Facebook Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Gå til Podcasten

Høst-tur og dugnad. Fredag til lørdag på Blåfjellenden er standard. Det har ofte blitt en tur til Sandvatn på søndagen. Av og til har det blitt en tur til Tomannsbu i stede for Sandvatn. Med årene har det blitt litt endring, slik at jeg dette året bare har vært på Sandvatn to-tre ganger. Og ingen ganger på Tomannsbu – til nå. Egil ringte og ville ha meg med på en liten ekspedisjon til Tomannabu. Egentlig en dugnadstur. Det var noe med lys og brannalarm som måtte ordnes, og han har litt problemer med å suse innover heia alene. Det vil si, ikke han men noen hjemme, og STF ser helst at vi går flere i følge. HMS tas alvorlig – selvsagt. Det var ikke gode forhold for fjelltur. Is og frost, men værmeldingen var meget god, med sol og lite vind. Broderen er meget skeptisk til kombinasjonen is og tur, og jeg er ikke langt etter. Likevel var det bare å overse de betenkeligheter jeg hadde og pakke for tur. Jeg kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og Egil og jeg ville innover til Tomannsbu på søndagen. Det blir fire sammenhengende dager i heia. En ikke helt vanlig greie for meg nå lengre. Selv om det var varmegrader i lufta da vi parkerte i Hunnedalen, var det steinhardt i skyggen, der sola ikke kom til. Det var med en viss skepsis jeg kikket opp Tveidebrekka. Den lå i skyggen, og hvor mye is ville det være i stien?. Nå er Tveidebrekka så pass bratt – og lang, at det ikke er mulig å gå fort uansett. Spesielt ikke for oss pensjonister, og med tung sekk. Egil hadde med seg mye utstyr, og sekken hans var tung... Oppe i bakken kunne vi se ned mot parkeringsplassen og stien oppover. Det var andre på vei mot Tomannsbu. Det var litt overraskende. Søndagskveld hadde vi trodd vi fikk hytta for oss selv. Nå er det høstferie og skolefri – og flott vær. Hadde vi tenkt oss om, burde det ikke komme som en overraskelse at andre også ville opp i heia. I tillegg til gjengen bak oss, møtte vi også på mor og sønn – på 7, og inne på hytta var det nok en familie. Vi ble i alt 12 på hytta den natten. Med tunge sekker, litt is i stien og sorpe som var spinnglatt, gikk det smått innover. Det var folk på dagstur ved Arnebu. Det ble en kort stopp. Brekkene nedover mot Olabu ligger heldigvis mot sør. Sola hadde tint mesteparten av isen. Her har STF lagt noen kjettinger, som jeg brukte. Egil sprang nedover på bare berget. Vi møtte også folk med sauer. Det er fortsatt ettersanking på gang, men selv etter flere sveip over heia, manglet det fortsatt en del dyr. Inne på hytta gikk Egil i gang med å få orden på lys og brannalarm på hunderommet. Jeg var med for å lage mat og sørge for at hytta er ren og ryddig når vi forlater denne. Det ble også jobbet noen timer på mandagen. Alt var ferdig da vi i to-tiden satte kursen mot Hunnedalen. Føret og forholdene var omtrent som dagen før. Sola hadde imidlertid sagt takk for seg og gjemt seg bak et tynt slør. Det var tydelig et værskifte på gang. Selv om det var mandag, og værmeldingen ikke like god for de neste dagene, kom det folk i mot som ville til hytta. Det kom i hvert fall til en varm og ren/ryddig hytte med lys og brannalarm i orden. Egil, som er eldre enn meg (og jeg er gammel...) tok også denne dagen bakkene ved å hoppe fra stein til stein, - med is i mellom. Jeg gikk forsiktig, meget forsiktig enkelte plasser, og brukte tid. Vi kom til bilen i god form og var godt fornøyd med både turen og det vi hadde fått utrettet på hytta. Les hele artikkelen

Er det bare Arc'Teryx Theta som hadde SVX-modellen? I så fall er det den jeg har brukt til den bruken du skisserer de siste årene. Jeg bruker den også på uværsdager på jakta og ettersom jeg går en del støkkjakt på lirype så er jeg gjerne bulldoser i busker og kratt. Jakka er like hel. Har den siden 2015. Like hel. Det skal sies at jeg bruker den bare når jeg MÅ. F.eks jakter jeg gjerne i bare genser når det duksregner, men tar den frem når regn og vind i kombinasjon blir for mye. Samme på vinteren. Går helst uten, men tar den på når man må. Bruker den f.eks aldri på tur i godvær osv. Ønsker å bevare den typen plagg så lenge som mulig. Modellen var vel den lengste de hadde og er noe av det som vil være mest sammenlignbart med alternativene dine. MEN: Det er skall = du blir klam i høy aktivitet selv med all lufting åpen. Det blir jeg med alle skallplagg og ikke noe mer i denne enn noe annet. Når det er sagt så har den fungert som værrustning for meg og en trygghet om at om man sakker ned tempo og ikke jobber for hardt så holder den meg tørr om jeg må. Holdt meg tørr i drittvær på snaufjellet på jakt hele helgen som var: Holdt meg visst tørr på jakta i fjor også: Hadde uten å nøle handlet maken i morgen. OBS: Har ikke fulgt med på jakke markedet siden jeg handlet min og har vel hørt rykter om at modellen har gått ut, men dette var den lengste utgaven (og kraftigste) på tidspunktet jeg handlet fra denne produsenten? 2019-10-06 13.21.32.mp4

Jeg kjører Enlightened equipment quilt, lang og bred med 950dun som 3 sesonger. T-lim - 17. Vekt snaue 800g. Den funker strålende fra varmt, (er jo bare å ligge ved siden av den om det blir for galt😉), til en del minus. Vinterpose i tillegg da, så er man dekt tenker jeg.

Høgjæren i sol. Broderen mener at han ikke helt har taket på langturer lengre. Han legger ikke så mange timer ned i turer at formen holder for en tur på stort mer en 11-12 kilometer – eller 2-3 timer. Alder har selvsagt ikke noe med dette å gjøre, men det er manglende trening. For egen del holder jeg fortsatt koken, men ikke så ofte som før i verden. Forrige uke ble det onsdagstur, frem og tilbake tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag og en skikkelig langtur på søndagen. Denne uka sløyfet jeg onsdagsturen, og kunne egentlig tenke meg en langtur på søndagen. Jobbing fra 6-7 tiden på lørdagskvelden til halv ett på natten, satte en effektiv stopper for langtur denne dagen. Det å subbe rundt i 6 timer tar på. Spørsmålet var derfor hvor vi skulle gå. Som alltid betyr været en del for turmålet. Det var søndagsvær. Sol og nesten blå himmel. Temperaturen ble også høyere enn vanlig i september, og da spesielt sent i september. En flott søndag med bra vær, helt fin til tur. Vi valgte å ta en gjentakelse av vår søndagstur i begynnelsen av måneden. Vi startet ved Tovdal, og satte kursen mot Synesvarden, for så å gå til Steinkjerringå, og returen gikk samme vei. En tur vi har tatt en del ganger. En mils vei, mesteparten i terreng, og selv om det ikke er noen spesielt bratte og lange bakker, blir det en del høydemeter av det. Vi brukte litt over to timer forrige gang, og satset på det samme denne dagen. Alt regnet de siste dagene hadde imidlertid gjort det bløtt i marka. Heldigvis har Hå kommune lagt ganglemmer over de verste sorpehullene. Det var mulig å komme tørrskodd frem med lave sko. Bakken opp til Kartakalven fikk pust og puls kjapt opp. Heldigvis roer det seg litt før det igjen blir en slak, men seig bakke opp til Synesvarden. Toppen her er på 359 meter over havet, og det er god sikt nesten hele horisonten rundt. Uheldigvis med vindmøller omtrent rundt det hele. Denne høstdagen var det god sikt, og vi kunne se langt til havs og langt innover heia. Fra Synesvarden var det lett å se ned til Steinkjerringå – 2-3 kilometer lengre ute mot havet. Det var folk, både på vei mot Synesvarden og videre. Dette var nok den søndagen vi har truffet flest andre på tur. Nede ved Steinkjerringå satte det en god del folk, men ingen med grillen og pølsene på gang... Vi gikk forholdsvis kjapt, og tok igjen en del andre turfolk. Likevel brukte vi lengre tid enn forrige gang, antakelig fordi vi måtte gå «rundt» en god del sorpe. På tilbakeveien opp mot Synesvarden, ble det stopp for å ta bilde. Solsiden mot sør var nærmest et fuglefjell, med folk som hadde pause. Jeg har sett flere på toppen, men det var under en friluftsgudstjeneste. Vi tok også en opptelling av biler på parkeringsplassen da vi kom ned. Det var mer enn vi hadde sett noen gang. En flott tur i bra turvær en søndag sent i september. Les hele artikkelen

Hvis du skal bruke 18650-batteri, ja. CR123-batterier kan ikke lades. En meget god lader til 18650 er Nitecore D2, fås på ebay til et par hundrelapper. Finnes også som D4 med plass til 4 batterier. CR123-batterier får duf.eks. her, 12 stk for 217kroner https://www.ebay.com/itm/12x-Fresh-CR123A-123A-3V-1500mAh-Camera-Battery-PKCELL-Free-Shipping-EXP-2028/141827341197?hash=item2105917b8d:g:zikAAOSwVDpcfhb-